VIRTUELLE LØP – RUN FOREST RUN

Jeg fant en nesten snøfri sti

Våren – selve symbolet på det å få utløp for løpskåtheten.
Da vi samles til “vårens vakreste eventyr”, Sentrumsløp, og karuseller.
Covid-19 fjernet dem alle.

I et øyeblikk på nettet, fant jeg noe som trigget meg .
“Løp så langt du kan på 100minutter” – der du er, i en virtuelt løp.
Jeg slengte meg med, og et par andre fra eget lag – Team Amateur – deltok også.
Runners World Challenge 2020 var navnet på arrangøren.
I tillegg skulle man jammen få en medalje.

Jeg ble så fascinert av formen, ikke minst fordi man på facebook, via bilder og kommentarer, kunne følge med så mange over hele Norge.  Ja det virket som man fikk kontakt med flere ved å løpe alene hjemme, enn å møtes 10.000 i Oslos gater, hvor do-kø, nervøse blikk, og spisse albuer, dominerer.
Jeg så bilder av løpere som tok splitthopp, som var utmattet, som smilte, som løp, som….med en ting felles:
De var lykkelige.

Så jeg meldte meg på et løp til – denne gang et terrengløp.
Ja jeg så vel ikke helt hvordan jeg skulle få til terrengløp, da jeg vandret innover en skogsbilveg i Trysil for noen dager siden – hvor du sakk 70 cm rett ned i snøen – men jeg tenkte at sola er nå varm da.
Lite visste jeg hva værguden planla mht nordavind og snøbyger!

Da dagen nærmet seg, og det var meldt snø på løpsdag, endret RunnersWorld reglene, og det var mulig å løpe dagen før i tillegg.
Så jeg gjorde akkurat det, og startet på lørdag.  Litt kjølig, men jeg så sola der oppe.

Varmet opp sammen med hustru bort til planlagt startsted, og tok farvel med kona.
Klokka begynte å tikke avsted.  Bena var usikre, og vilje var stor.
Etter 40 meter kom første kneika.  Korte steg som funket i Birkebeinerløpet – har oppskriften vettu.
50 meter etter kneika, der er bratteste bakken i lysløypa, og jeg kortet ned stegene….og så forsvant gleden.
Det var tungt, og jeg skjønte at dette var feil startsted.
Puls i 165 og løpt 250 meter. Ja ja, det er nå bare 9750 meter igjen da.

På flatene er pulsen høy, men jeg vet jo at det er er verre uten pus i det hele tatt.
Det er jo en av grunnene til at en løper – for å holde hjertet i gang.
Noen lette partier senere, og litt krevende sti med mye stein, hvor hjernen må jobbe med hvor en setter foten, i stedet for å tenke fart, så er pulsen normal, og gleden på plass att.

Gjennom en mo med småfuruer, og ferske elgspor, før en må være litt forsiktig ned en bratt bakke, hoppe over en bekk, og plutselig står det noe levende der.  Kanskje en elgku med nyfødt kalv….
Nei da, en blid skjeggprydet syklist med tre kviger, eh nei jenter.
Alle like blide, og de er helt annerledes enn et tidligere møte med syklister jeg hadde på den planlagte siste del av dagens strekning – ja ikke for at de var sure de den gang heller, men de kom så brått og i et så høyt svev, at jeg måtte bøye meg ned, og følte jeg fikk midtskill av sykkelkranken, og jeg kunne se merkene etter knastedekkene i mitt følelsesliv….det siste jeg så var noen spenstige ben, som dempet landingen ved bekkekanten, før de tok sats og hoppet over….

Jeg fikk energi av blide hei, og god dag, og løp alt for lett de neste hundremetrene, og skjønte at dette gikk kanskje for fort…men nå var jeg ved griseinnhegningen i skogen, og oppdaget at der var verken gris eller hest i dag – jeg var nå helt alene.
Du vet , når en er alene i et terrengløp, så kommer feil fokus, og du begynner å kjenne etter den der smerten i kneet, og så fort du får tenkt på den, så føler den smerten at den skal komme på besøk, så du halter avsted i noen meter, før du gir f….og ignoreringen av den, får den til å svinne igjen att.

Pilegrimsleden får meg til å tenke på dem som gikk her før meg, og som i stedet for medalje, var på jakt etter velsignelse og evig liv.

Og brått slår det meg:  “Når du løper i de troendes fotefæl, da finner du trua på dæ sjæl”

I de troendes fotefæl, finner du trua på dæ sjæl

De neste kilometer går på autopilot.
Helt til du møter sykkelselgeren som er ute og lufter to hunder.
Du tar deg sammen, legger på et smil og prøver å høres i form ut, da du piner frem et “hei” uten å stønne for mye.
noen hundre meter deretter, møter du en av de hyggeligste menn du kjenner, og som regel vil slå av en prat.
“Du er jaggu sprek du” sier han og jeg haster forbi, (og ønsker å fortelle at jeg er midt i et løp) med nok et hei…før jeg tar fatt på klatreetappen på turen.
Opp og ned i bygdeberget, før jeg må ut på grusveg, og endog asfalt.

En liten etappe med grus og asfalt

Det fine med det, er at nå kan snittet presser ned, og farten opp, eller var det motsatt?
Men det er jo et terrengløp, og jeg svinger raskt opp igjen og kommer meg på stien, som skal føre meg mot siste strekning, som er Elvestien, og den vakreste delen.  Kanskje møter jeg på hustruen, for hun skal ende opp på denne stien hun også vet jeg.  Men jeg ser henne ikke.
Telefonen brukes flittig, og jeg er på jakt etter bilder a’la det jeg så fra hele Norge på forrige virtuelle løp.

Men jeg får det ikke til, og jeg har vel tatt en tjue bilder, før jeg oppdager at det var de andres skjønnhet, som pyntet bildene….så jeg valgte å ta noen bilder “rett” veg – uten meg selv…

Ble finere med linsa rett vei

På en kolle, møter jeg atter de fire på sykkel, og jeg fylles på ny av energi, av deres blide åsyn og engasjerende heiarop.  Nå går det litt av seg selv – 8 km er passert, og du flyter litt på gran- og furunål pyntet sti.
En åklevridning….men det bryr du deg ikke om nå.

På en kolle…og en åklevridning senere

Så duker problemet opp….jeg har feilberegnet.
Jeg vil ikke få 10 km til nybrua i sundet – jeg må lenger, og mens jeg tenker på dette, synker nok farten og inspirasjonen…men det gjør ikke utslag på klokka, så mens hjernen slakker av på farten, fortsetter bena med samme farten vi har hatt hele tiden.  Vet ikke om du har kjent på den følelsen, når hjernen vil ta det med ro, men bena bare stritter i mot – den er faktisk litt herlig.

Der ser jeg brua, og jeg vet jeg må krysse elva, for å få langt nok løp.
Jeg runder rabatten i krysset på andre siden, og over elva igjen.
Fortsatt ikke nok, men jeg mangler bare noen metre….
…og der ved varsel om 6% stigning forut – der når jeg målet mitt.

Jeg er så glad for å være i mål.
Så fornøyd med å klare det.
Så fornøyd med arrangøren som virtuelt er RunnersWorld, og i realiteten med meg selv som løypesjef.
Jeg gir noen tilbakemeldinger til løypesjefen, og de er stort sett positive, men jeg tar fatt ham litt for å ikke ha klart å få til målgang ved første møte med brua.

Her skulle mål vært

Det må legges til at dagen etter var hele marken hvit av snø…så det var bra å få lov å løpe dagen før, for når en har tendens til å falle og bryte av ting, så var det svært gledelig.

Nå har jeg fått skikkelig tenning, og “Til Himmels”, mil etter mil, og “høydemetere” skal jaktes og sluttføres.

PS:  I går – dagen etter nasjonaldagen, så kom selve høytidsdagen – for da lå det konvolutt fra det jeg forsto var RunnersWorldChallenge – men medaljen var borte.  Det var bare en diplom…. Nå får jeg nok ny medalje fra arrangør, men allikevel, skal jeg nå ut med elghund, og finne igjen postmannen….

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg