VinterBirken QR 54 KM

Glimrende forhold, men kaldt…og sola skinner

Jeg vil benytte anledningen til å henlede oppmerksomheten på Vinter Birken QR 54 KM.
Et genialt opplegg i sin enkelthet, og som gjør gjennomføring av Birken til mer lavterskel.
Det er mulig for akkurat DEG å prøve deg på ditt første Birken, og kanskje det er det som sporer deg til innsats og trening, så du neste år, flyr der i kondomdress, og sjekker om du har sjanse på MERKET.

Jeg har gått FredagsBirken, det var mine to første forsøk, og gjennomføringer.
Første gang var det mildt, og allerede i bakkene oppover mot Dølfjellet, lå jeg sidelengs og smurte ski, for å spare armene.  På Myrene før Midtfjell, lå jeg langflat, og i desperasjon forsøkte jeg gult under midten, uten at det hjalp nevneverdig, men jeg kom meg til mål, selv og kraftlinja så ut til å bli den verste kilometeren…

Året etter gikk det greit, og i 2017 suste jeg frem mellom Rena og Lillehammer, og hadde jeg ikke stanset hos min svoger, for en prat ved Sjusjøen, eller pinglet litt oppover bakka fra Kvarstad, så hadde jeg oppnådd merket.
God form, gjorde Birken til noe lett.
Etter det har jeg ikke gått, og kanskje i år, mindre mulig enn noen gang, i og med at skiene er byttet ut med truger, og høydemetere har stått i høysetet.  Men så så jeg muligheten for QR Birken….
Jeg spurte min idrettsvenninne Annika om hun ville bli med, og det var JA med en gang.

Så mens hun gikk inn for å trene på ski, ikke så langt om gangen, gikk jeg på truger, og vi møttes til start på Tingstadjordet på lørdag.  Der var det minus 22 grader, men iveren fra to som hadde trua, og Annikas bror, som bare slang seg med, gjorde det litt varmere.  Det meste av varmen forsvant mens vi scannet QR koden ved start.
…og vi hadde ikke noe problem med å gå sakte oppover mot Skramstad, mens sola steg opp på himmelen, og kanskje varmet jorda til rundt minus 17.  Ja ved Skramstad syntes vi faktisk det var godt, og votter ble til hansker.

Tidsskjema vårt hadde gått fløyten til Skramstadsætra, men det skremte oss ikke, for nå skulle armer og ben brukes godt…noe vi fikk problemer med på flatene mot stigningene….det var liksom ingen glid.  I bakkene var det ikke noe feste…Henger som regel sammen det der.  Farten ble enda litt lavere.  …og når to damer på truger passerte oss…nei det var da ikke helt slik, men jeg misunnet dem trugene.
Dølfjellet….bare vi er over kulen, da er det hockey.  Men nei da, det var å kjempe mot friksjonen i tørr kald snø.

Raufjellet kom det også….På veg dit opp møter jeg en mann med setter og pointer.  Da savnet jeg bikkja mi.
På toppen, var det vind fra sia.  Sporene var borte, og minst like langt unna som god glid.  Det ble ikke noe av hockey ned fra Raufjellet heller.

Fingrene har litt varme ennå…

Og Damkoia var overraskende nært.
Der var det ingen kode å scanne, var vi NESTEN sikre på.

Men sola hadde gjort sitt for å bivåne Birken, og gikk inn for landing, bak en annen haug.
…og det er et stykke til Kvarstad.   Annika fryser sterkt på henda.  Jeg begynner å bli kald.
Men vi er ved godt mot, og ingen hvite flekker.
Votter kommer på, men det hjelper ikke Annika lenger.
…selv er jeg blitt kald innenfra.

Ved Nysetra har jeg hatt bedre gli, eller teknikk nedover, og jeg må vente på ei med henda på magen.
Det er da jeg er sikker på at vi må få sjåføren vår til Kvarstad, og slik blir det.
Vi hadde gledet oss til pølse og brød der, men vi kom for sent fikk vi beskjed om.
Det burde vært bedre opplyst at det kun var til kl 15.  Det er nå endret på Birken-siden etter at vi ga beskjed.

Men det var Birken-folk att på stedet, og hyggeligere folk skal en lete lenge etter, selv om vi var for sene til mat.
Vi fikk andre gaver, og ble motivert, selv om vår avgjørelse sto ved lag, og en Audi hentet oss straks etterpå.
Det var aldri tvil om at vi gjorde rett.  Det er tross alt 25 km att.

Men det er nå det er genialt.
Du kan fortsette en annen dag.

I dag var løypene snødd att, og tåken skjermet…

Så i dag dro vi til Kvarstad, og scannet QR på nytt, og la i veg.
Nå var det 20 cm nysnø, uten antydning til spor, men….men akkurat det visste vi om, for det var opplyst at løypa ikke blir kjørt i helhet hver dag.  Det kom en scooter fra Rena, men han skulle ikke lenger.
Greit nok, for vi vet at når vi når Midtfjell, er nok alt på stell.
Vi klatret oppover fra Kvarstad, og det var ikke i nærheten av så tungt som når du går for tid.

Tåka var kanskje en liten utfordring, for vi så ikke annet enn snø….

Ved Hygga ble det en rar følelse….lyden av riller.
Nyoppkjørte spor.
Da ble det moro att….og litt lettere å følge sporene.
Bakkene opp til Midtfjell var ikke noe problem.
Litt sur vind ved Sjusjøen gikk greit.
Bakkene nedover fra Sjusjøen gikk som en lek, selv om et var et par cm snø etter de var kjørt sist.

Inne i skogen lekte vi med tanken om hvordan man hadde det her som skiløper i 1994, og suset fra folkemengden, bar deg fram, og gjorde sporet varmt, tross nesten tjue blå på tremila den gang.
Nå var det bare en og annen skiløper i mot, men følelsen av suksess begynte å sige inn over oss.
Kraftlinja….kom igjen prøv deg, og vi spidder stavene i bakken og farer fremover.
En høyresving og så bærer det inn på stadioen, og vi tar krussedullsløyfene mot mål, i beste Birken-ånd, og vi velger å gå ved siden av “nan” inn mot målstreken.  Noe som gjorde at jeg ble sist på segmentet akkurat der.
Sekundet etter scanning av siste QR-kode, får jeg SMS om at jeg har fullført….ja litt slik en får på den ordinære Birken.  Akkurat der og da er du en vinner.

Det er det jeg mener du kan være også.
Gå VinterBirken QR 54 km, på en dag, to dager, tre dager….bare gjør det, og føl hvordan det er.
…og hvis de får gå, så er det moro å se eliten gå i løypene du har gått før dem, og kjenne deg att.
Kjenne litt på følelsen du hadde akkurat der, hvor Morten Eide Pedersen rykker fra, og der hvor Martin ble kjørt ned av scooteren, eller hvordan svingen mot mål er, når Eliassen pusher forbi Anders Aukland….

…og her er vi i mål, kanskje aller mest lykkelig er sjåføren, som slipper en tur til…

 

Prøv – jeg tror, og vet at du får en fin tur.
…og i posten kommer premien.

Når en nærmer seg slutten på 54 km, blir man glad og lager stilfilmer….
Annika og Bjørn Tore

Eller litt mer tøys som da forfatter sklir bedre enn de andre…

2 kommentarer
    1. Takk for en fin tur Nils Einar og Bjørn. God beskrivelse av hvordan man har følt seg underveis 🙈😅

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg