SOMMERMARATON – EN HEL HISTORIE OM ET HALVT MARATON

Jeg hadde lyst til å starte i går kveld, for jeg følte jeg kunne klare det da, men måtte vente til i dag.
Kl 0500 var jeg på plass i Kongeparken i Nybergsund.  Følelsen var nærmere “trøtt” enn “i form”.  Jeg tar en selfie som passer Magnus Carlsen, hvor det gjenstår to konger og en løper.  Et sluttspill for Carlsen, en start for meg.

Det er rart å ha start på et løp, mellom furuene i Kongeparken, for når en tar de første skrittene, kjenner man med et hvordan Kong Haakon hadde det for 60 år siden, der han på spinkle gamle ben, løp for livet, mens han kanskje bannet på dansk.

Lukker du øynene kan du fornemme å høre motorlyden av 11 stk  Heinkell 111’s Junkers motorer (2 x 1200 hk pr fly), suset fra bomber på veg mot bakken, og snatrende mitraljøser.  Det rare var at ingen omkom.  Ikke i dag heller, for snart hører jeg bare lyden fra Hokasko som treffer bakken.
Etter 100 meter på uregjerlige trøtte ben, er det bare 21 km igjen til mål, og jeg vet ikke hvor målet egentlig blir.

I det jeg krysser Trysilelva, kikker jeg opp på Trysilfjeller, og erindrer vagt at jeg gikk dit i konkurransen “Til himmels”.  Da kunne de på randoneski fortsatt nyte snøen, men nå er så-hesten borte.
Startfarten har vært laber, men jeg har aldri løpt distansen før, og må prøve meg frem.  Målet er rundt 2 timer.
Temperaturen er fin, skyggen er ennå foran meg, noe som tilsier at farten er for lav, eller at sola er i ferd med å stå opp over Klanken, som er bak meg over brua.  Jeg svinger nordover, og nå venter i underkant av ei mil av vagt oppover, som regel i litt nordavind.

Det var meningen at min hustru skulle være drikkelanger, men jeg hadde ikke hjerte til å vekke henne.  På den annen side så har jeg aktivert WeHunt, så hun vet eksakt hvor jeg er til enhver tid, hvis hun våkner.  Eller NÅR heter det vel når man er ung som henne.  Å vise hvor man er, er litt greit hvis noe skjer så tidlig på morgenen.  I handa har jeg en halvliter energidrikke, som jeg regner vil holde til runden.  Så jeg trenger ingen akkurat nå.
Å ha flaska i handa, er irriterende, men det får duge.

Jeg vurderer å svinge mot Industriområdet, men dropper det, her føles det som om det blir kortere å løpe rett frem, selv om jeg uansett må løpe 21100 meter.  Litt før Innbygda kommer en kjent bil opp på siden, jeg kjenner att motorlyden, og der er min hustru.  Jeg leverer flaska, og da er det nesten rart å løpe uten.  En løper blir nok aldri fornøyd.

Her gikk Skjæraasen når han itte ville trø i graset

Ved Moren svinger jeg østover mot Strandvollbrua, ei bru jeg har opplevd har falt i elva, og jammen fått oppleve bli gjenreist.  Da jeg løper mellom bjørkene ned mot Trysilelva og brua, tenker jeg at det kanskje var her Skjæraasen “itte ville trø i graset”, og kanskje var det på enga der, hvor Oskar Braaten tilbrakte tid og fant kjærlighet nok til å bli fascinert nok til å kjøpe hyttetomt,  og skrive: «Eg gløymer ikkje fyrste gongen eg kom dit. Det var eit heilt nytt landskap for meg, og det åtte en stemning som tok meg sterkt. Her skulle eg kunne bu!» Braaten tilbrakte mye tid på hytta  i Trysil, og fikk kanskje ideen til både “Ungen” og “Den store barnedåpen” her, mens Haldis Moren Vesaas satt ved grindsleet, og skrev om hennes “Indste Grind”.  Ja disse noen-hundre meter huser så mye nasjonalskatt av diktning, at en blir lett ydmyk og mister litt fart.

Det legges til at Trysil-sangen også ble til på disse gårder.

Trysilsangens vugge

På andre siden brua ser jeg min hustru klar med mer vann.  Til og med jeg blir litt lyrisk her og tenker:

Når min kone klarte å stå opp

Må jeg nesten være på topp

Yte mitt beste

Og drikke mer enn de fleste

Og vise at det betydde noe

At hun sto opp

Da jeg kikker inn i bilen ser jeg at hun nok har trodd at jeg er svært tørst, der det står ei hel kurv med drikkeflasker.
Jeg kaster fra meg capsen, men er litt usikker, for selv om det er for varmt med caps, holder den litt svette unna øynene.

Flendalsvegen…med utsikt nedover Trysilelva, og mot Moelven Trysil – et sagbruk med for tiden ca 50 ansatte.  Det har gjennom tidene vært en av de største arbeidsplassene i Trysil, og tilhørte tidligere Trysil Kommuneskoger.  Det er blitt flott med den nye flomvollen, som skal redde bruket fra skader.

Hjørnesteinsbedriften

Men den får jeg ikke nyte, for jeg er på østsiden.
Snart passerer jeg storhopperen Halvor Næss sin gård.  OL deltager i 1952 og 1960.  Trysil har hatt sine stjerner.  Jeg passerer nå en av de eldste gårder i Trysil.  Med historie tilbake til de eldste presters skrifter.  Er det rart en får trua på at dette går?

Det begynner å kjennes i bena, og det er vondt i skuldra hvor jeg fikk to brudd i vinter, men det går fortsatt i for meg, god fart.  Snart ser jeg kirka, hvor jeg for 14 år siden sa et ja, som gjorde at jeg i dag har drikkelanger på turen.
Det får meg til å tenke på at virtuelle løp er fine slik for her kan du flørte med drikkelangeren, uten at det havner i Lokalavisa som en Metoo-sak.

Innbygda, som feilaktig blir kalt noe så fatalt fælt som Trysil sentrum.  Jeg har ment å løpe flomvollen som kom etter storflommen i 1995, men jeg endrer planene…jeg vil ha litt skygge, og mest rett frem.  Det frister ikke med tørr grus og sand heller.  Det er lite med trafikk, men jeg møter da noen som er på veg til jobb.
Jeg har akkurat passert min egen tidligere arbeidsplass, og stedet hvor vi tok i mot kongen i 1995, da han ville se skadene etter flommen.

Nå er det kun ei lita mote att, sør i Innbygda.
Ikke noen stor mote, men psykisk er den tilstede i hodet mitt lell.
Så er bygda unnagjort, og siste drikke blir inntatt.
Briller blir kastet, for nå er det bare fire kilometer igjen.
Men det er de som er lange.
Det er de som kan velte tida.
For jeg ligger an til å klare under to timer.

Farten økes.
Jeg sliter med bena.
men klokka viser at jeg holder dampen oppe.
Snart ser jeg rundkjøringa i sundet, og jeg vet at jeg er i ferd med å bli ferdig for i dag.

Jeg nærmer meg Nybergsund att.  Lyden av mitraljøser er for lengst borte. Skolen som ble bombet sønder og sammen, er gjenreist og nedlagt.

…og jeg er med ett i….
MÅL!!!!

Ny pers står det på klokka.
Skulle bare mangle da det er første gang.
Men det er moro da.
Å være ferdig altså.

Hadde jeg fått opp arma, skulle jeg strukket henda i været med medaljen rundt halsen

Senere på dagen.
Da jeg er med og leverer noe til min datter i 9. klasse.
Hun sitter sammen med en gjeng ungdommer.
“Ungdommen nå til dags” sies det noen ganger, med negativt innehold.
De begynner å klappe og så sier de i kor:  Gratulerer med veldig godt løpt”.
Jeg blir litt rørt vil jeg si.
Ungdommen nå til dags er flott!

1 kommentar
    1. Så fin race-rapport! Gøy å få en slik ‘omvisning’ i Trysil. Bra jobba med første halvmaraton også 👍😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg