RWC – VINTER 10 JANUAR 2021

VINTER-10 – ET LØP FRA RUNNERSWORLDCHALLENGE

Trysil, minus 25 grader i en elvedal.
Da gjenstår det liksom to valg:
Tredemølle mens en ser Johaug bli slått av en svenske, eller trampe seg opp i høyden med truger, føle seg som en Konge “on top of the World”.
Jeg valgte siste i dag.

Uten ambisjoner om tid (ja det blir liksom ingen raske tider med truger på bena), men kun gjennomføring og helsemessig forsvarlig nok for at hustru tillater ektemann (hatt hjerteinfarkt før) å gå ut, blir det en fin tur.

Hustruen, som jeg i min bok “Fra hjertepropp til Vasalopp” kaller Dr T, følger meg til toppen av Høgåsen.
Det er en ganske bratt tur fra km nr 2, med 340 høydemetre fordelt på vel 2km (hvor Strava sier det er 20% stigning i snitt på 1km).

Nok om træl. For turen ble, og er fantastisk, uten fare av noe slag, bortsett fra en og annen toppbrekk (topper som knekker grunnet snøtyngde), som kan komme uten forvarsel.  På den annen side – på ei natt, falt det ca tjue stk, så hvor mange kan det være att!.
Men jeg vet ikke om dere vet det – det blir liksom aldri for kaldt for å gå på truger, for du opplever naturen sakte, og drar ikke inn kald luft ned i lungene, og både tær, rumpe, lår og legger, beveger seg kontinuerlig, så blodsirkulasjonen er akkurat passe – jo da du blir svett oppover, men aldri verre, enn at du bare føler deg behagelig varm da det blir flatere, eller går nedover.Stien er god og fast.  Jeg trampet i løssnø, første gang før jul i 2020, og siden siste snøfall, hvor jeg faktisk trodde jeg kom til å bli fast i snødybden, har noen hundre føtter med truger gått her, så den er å anse som hvit asfalt.
Trugene biter seg godt fast med sine klør oppover, og minusgrader transformeres til varme under en mengde med klær.  To jämthunder er vårt følge, og hadde man møtt en svenske her, så hadde han nok sagt:  “Det er fusk det där”, og vist hvor lite han vet om det å være på tur med hund – som har en nese som skal fastslå hvem det er som har etterlatt sin signalgule signatur der, og der, for ikke å snakke – langt oppå treleggen på grana der.
I tillegg holder det til ei elgku og kalv i lia, og der hvor det kommer ei strime med duft av dem, stanser jämten opp og undrer hvorfor vi ikke skal etter….

På toppen blir det en samtale med en annen, som har sin sti fra nord (Tror ikke han fikk intrykk av at jeg var med på løpskonkurranse heller for å si det slik), før vi vender østover og gjennom Slaggdalen, forbi koia hvor de lokale søkte tilflukt da tyskerne bombet, fordi Kongen sa NEI, 3 km lenger ned i dalen.
Det er rart å tenke på akkurat det der, at mens Kong Haakon og Kronprins Olav løp for å redde livet sitt under furuene langs Trysilelva, førte nettopp det til at de som bodde oppi lia her, til at det måtte løpe for livet over Høgåsen.

Bikkjene får snuse seg ned i et fraflyttet bjørnehi, før de får fart opp igjen, når jeg imiterer bjørnebrøl (med samme lyd som fikk fart og puls på meg noen år før).  Du vet ikke hvor ryggmargen går, før du har hørt en bjønn brøle 5o meter unna deg.

Opptråkka sæterveier, som en gang var “naudsynte” veger sommerstid, for at slekter skulle gå slekter gang mellom småbrukera.  Kanskje var det eneste farbare veg for krøtter og folk, for at de skulle i hele tatt overleve.
…og det er rart å se restene etter hestetruga som ble tredd ned over ei smågran for mange år siden, og se at de to – grana og truga, i dag er uatskillelige.

Vi skiller imidlertid lag (selv om vi kan virke uatskillelige), og jeg går sørover under Antonåsen, mens hustru tar raskeste veg heim.  Hun trenger ikke kilometerne, men jeg må plusse på så jeg får ti.

Oppover lia mot Klanken, dukker Fjellsangen opp i hodet mitt

Å kom, vil I høre en vise om Gjest
Den er ikke laget av lensmann og prest
Og kan I nå tenke og tro hva I vil
Så får I nok høre at Gjest er på spill
For er der en jente, ja to eller tre
Som gjerne vil danse og leike og le
Så kan I nok vite de danser som best
Når de kan få leike og danse med Gjest

…og bare så det er sagt, så er trugestien gått opp av lensmann…
..eller forhenværende er vel nesten riktig…

På veg nedover blir det bedre fart.   Det er rart med det, når man har “bikket” siste toppen, og bare skal ned og hjem, da føler men seg med et mye piggere…
Bikkja vil imidlertid heller utforske hvor elgkua og kalven har gjort av seg, for de har hvilt midt i sporet.
…mens jeg begynner å få ambisjoner om å nå frem under 3 timer.

Neri lia, har stolte løvtrær (uten løv så klart), måtte bøye seg for naturens konge, nemlig Vinter – noe jo løpet handler om, og flere steder må du bøye deg, krype, og skreve over, for å ta deg frem.  Men det er noe nasjonalromantisk over akkurat det.  …og prikken over i’en er nettopp funklende snøkrystaller, og solgløtt gjennom hvitkledd skog.

Til slutt ender løypa i en trugesti jeg har laget for de minste, fra en akebakke til en gapahuk, og nettopp i akebakken denne dag, er det fullt liv av, store og små, som tross minus 17 grader, bruker lørdagen så godt, at jeg betviler at de unge kommer så dårlig ut av pandemien – for er det ikke litt slik at foreldre faktisk har litt mer tid til sine akkurat nå, når det meste er stengt.  I et kort øyeblikk tenker jeg, at hvis de hadde vært her under ordinære løpsforhold, og jeg kunne drømme meg tilbake noen år i tid, da rundt 35 minutter var innenfor rekkevidde, og jeg hadde kommet der i løpesinglet med “Skotterud IL” på brystet, og løpeshorts, svett og i fullt driv – ja da hadde det vært moro med disse tilskuere i løypa da.  I dag, står de lenge mens jeg rusler ned de siste hundre meter mot dem, og jeg enser ikke å fortelle dem en gang, at jeg faktisk er med i et mil-løp – der jeg er i ført boblejakke, bøff og pelsjegerlue, og dobbelt sett med bukser.  “Har dere sett noen elg?” spør jeg…og de smiler og svarer “Aldre sett nokon elg vi”.

Jeg svinger fra lyden av lek og latter, og får hjelp av ferske elgspor på boligvegen – ja du skjønner at da blir båndet til jämthunden stramt, og hun vet med et hvor hun skal…

Så, etter å ha fulgt elgspor i.byggefeltet de siste hundre meter, ender jeg opp med 10,1 km, 506 høydemeter, og ei sluttid, noe dårligere enn i Sentrumsløpet, nemlig 3 timer 4 minutter…og blir nok sist i klassen i dag.
Men lykkeligere enn noen gang…
Hun som jeg i boka mi “Fra Hjertepropp til Vasalopp” kalt Dr T – min hustru, følger meg den første halvdelen i den strengeste kulda
Litt fotografering hører med når man har pene motiv
Fra Høgåsen ser du fra et land til et annet, og jeg tror du ser til muligens åtte kommuner på norsk side.
Bikkjene får utforske et fraflyttet hi, kanskje lå det en bjønn her…
Noen steder må du kikke opp for å se noe annet enn trær
Les mer om truger og Høgåsen her:

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg