PORTRETTET – LÅTSKRIVEREN

Den gamle Grinda

“En gang før lenge siden
var allting fint…” slik starter en sang av en Eidskog-kar.

…og en gang før lenge siden, kom det en trubadur innom vårt hus på Matrand,
eller rettere sagt, han sto opp om morran, satte seg ved kaminen, “ja jæmt i stol’n tæll mor mi”, med en gitar i handa,
og plutselig hadde vi et helt danseband i huset.  Det var ingen tvil om at mor mi likte det ho hørte, for ho ba ikke om å få att stolen sin.

“Thor Wang” het han sa de til meg, en liten guttepjokk, som akkurat hadde begynt å kjøpe plater fra AS Direct, uten å ha platespiller.
Den gang spilte han låter jeg hadde hørt før.  Ja dette var jo lenge før noen hadde begynt å kalle noe for cover-låter.
Et rart ord forresten, for selv om jeg alltid har studert coverne opp og ned, og lest alle navn, og alle påskrifter, så har jeg aldri hørt ei eneste låt fra et cover!

Mange år senere, er jeg innom Finnskogparken, og der spiller Lasse Stefanz opp til dans.
Der tar Anders Pettersson seg av mine to eldste barn, og de fikk seg en tur inn i turnebussen.
Da de var godt i gang, spilte de plutselig en av sine aller beste, nemlig “Den gamla grinden”…skrevet av Thor Wang.
Ja jeg hadde jo hørt den før, med Ingemars, men at det var sangeren fra min plassen hennes mor der ved kaminen, og min spirende ungdom, som skrev den, nei det visste jeg ikke før der…

Årene går.

En dag kommer min eldste sønn hjem fra Oslo på besøk.
Han har blitt heavy-rocker, men har allikevel en CD med Thor Wang med til meg.
Nå blir jeg kjent med låter som “La tiden leve”, Du ga meg falske løfter”, Tanta mi”, og “Vestmærkas jakthund”.

Nå skriver jeg sommeren 2020, og er på veg til låtskriveren og sangeren.
Jeg tygger litt på følelsen, og tenker tilbake til da jeg sendte ham en SMS, og noen dager senere da han ringte meg og vi avtalte å treffes.
Jeg er ydmyk, og full av spørsmål…og ord.

Låtskriver – skriver av låt!
Eller lyriker?
Hvem er Thor Wang?

Åbogen er ei grend i Eidskog.  Kanskje har du hørt om Åbogen, og da kanskje i forbindelse med løps-arrangement.
Baksjøløpet var en gang i tida, et av Norges største løp, og er fortsatt i dag starten på løpssesongen for de fleste.
Selv husket jeg både Baksjøløp (selv om jeg har glemt hvordan jeg den gang løp mellom 10 og 20 minutter fortere enn nå for tiden) og Nyfjell-løp.
Sistnevnte har jeg på film – der jeg har omtrent 200 meter ledelse da startjordet er unnagjort.
Ved kryssing av veg etter 2 km, var jeg nr 4, i lag med teten, og derfra og til Skotterud, var det en tung tur.
1.mai-stafetten var bedre slik, men da var nervene verre, for på korte avstander var det mer forventning.

Åbogen er spesielt, fordi grenda er såpass stor at man måtte plassere stedsskiltet i en annen kommune.
Ja skiltet Åbogen står faktisk i Kongsvinger.  Dette er hvis du kommer fra nord altså.

Det er noe spesielt med å komme nordfra til Åbogen, for da ser du plutselig at det vokser zinkbøtter i et tre – ja det henger i alle fall bøtter i et tre der.
Der står en forlatt gråtass i en hage, og ruiner etter en bensinstasjon, hvor reklame for videoutleie, vitner om tiden som har gått.
Det har tildels grodd att rundt bensinstasjonen, og jeg får et snev av Route66, mens jeg smaker på bitterheten i det å huske at jeg passerte her den gang stasjonen var i drift, og det var liv rundt den, av mopeder og biler.  Men Åbogen er fortsatt ei levende grend, med stort nytt bygdehus, og kjent for sine dyktige innbyggere som gjør stor dugnadsinnsats for grenda.
…og det spesielle er at man, selv etter over 30 år i Trysil, fortsatt er på fornavn med dem du møter her.

For meg er grenda mer enn bare løp…det er også et senter for dansebandsmusikken.  Ja nettopp, du husker vel hva jeg innledet med!
Her har mange danseband hentet sin musikk, og ikke minst sine største hits.  Både Ingemars og Lasse Stefanz.  Kanskje hadde de vært noen hits fattigere uten Åbogens lyriker.
“Den gamle grinda” befant seg faktisk i skogen på Åbogen, men nå henger den visstnok på en stuevegg her, og dit er jeg på vei i dag.

“La tiden Leve” spilles for ellevte gang, i det jeg svinger inn foran grinda.

Ingemars

Jeg har kjørt litt lenger opp, for å snuse på omgivelsene, og kanskje finne steder og veier han har skrevet om.
Ja det eneste jeg med sikkerhet fant, var en gammel turnebuss, det sto Ingemars på!
Men hva i all væla gjør den her?
Dette er da langt unna Lundersetra!

Han står på tunet da jeg svinger inn mot porten.
Håret hans har fått en annen farge, enn den gang han satt i min mors stol ved kaminen, en søndagsmorgen, og sang og spilte svenske låter.
Den gang jeg var guttunge og han ungdom.
Et kort lite øyeblikk, mener jeg å huske ham fra et band på Brostensball under Eidskogdagene.
Nå er vi begge godt voksne.  Han ser like ungdommelig ut, og slank og rank som før, med en kledelig solhatt.

Jeg blir tatt i mot og sluppet inn gjennom grinda, og jeg ser flere grinder på stedet, og hytta har fått navnet “Grindstua”.
Jeg skjønner at jeg er på rett sted – at “Den gamle grinda” er diktet her.
Da jeg kommer inn på tunet blir jeg fascinert av byggene rundt hytta.
Det er ei bu som heter “Bråket”, og ei heter “bua”, for ikke å forglemme bua som har navnet “Varsko her”.
“Ja nei, dette er nåe je har laga sjøl, og “bråket” ja der står graskløpparn….” og slik fortsetter det med en logisk forklaring på alle bu-navna.

Mellom buene løper bikkja Tanja.
Ho er litt skeptisk til fremmed-besøk som det lukter jämthund av, men jeg ser at ho er veldig glad i eieren sin, og det er godt å se deres kjemi.
Kanskje finner man igjen noe av nærheten mellom disse, i noen av hans sanger.
Jeg vet jo selv hvor nær man kan bli en hund.

Kanskje kan man kalle stua for ei dikter-hule, eller dikterstue.
Der står det en go-stol i et hjørne, en pult mot vinduet, og der, rett utafor er skogen, han ofte forteller om.
På veggen henger halvparten av “GRINDA” og på andre siden henger to gitarer.
En Hagström som var den aller første, fått på konfirmasjonsdagen, mens den andre er en Fender, og erklært som den siste.
Jeg ser flotte naturfotografier, og et stativ vitner om at han er mannen bak bildene også.
Et bilde av en nysgjerrig elg og en tam rev, er det som limer seg fast på minnebrikka mi.
Hagström – det er jo en liten klassiker i seg selv det, for en som husker at Elvis måtte velge seg en Hagström fordi det var det eneste som passet ham da han satt i 69’comeback show.
Kanskje har dem mer i fellesskap Elvis og Thor!

Men grinda ja.  Han forteller at den sto innpå skogen på vegen til “Øgarn” – som jeg fort antok var Eidskognavnet for Ødegård, noe han bekreftet, og dermed ble verden plutselig liten, for jeg gikk på skolen med dattera derifra.  Han hadde spurt en gang om å få grinda, og det fikk han, og nå henger halvparten der på veggen.
Grinda som la grunnlag for karrieren.  Sangen som fant “vægen” til Ingemars og Lasse Stefanz.  (Men nå gjentar du deg selv fælt Nils-Einar – du må være nervøs akkurat nå?)

“Jeg begynte ikke skrive før i 1993/94” sier han, og kommer inn på at det var kjærlighetssorg som førte til “gaven” å skrive.
Han kunne våkne på natten, og ordene var i hodet hans.  De beste sangene kom raskt.
Jeg erindres i det samme at Verne Gosdin en gang sa:  “Hver eneste skilsmisse var vonde, men de ga meg alltid rundt ti hits!”
Thor sier på en måte det samme, men sorgene var kanskje ikke like mange, men de varte.

Men han fant også inspirasjon i skogen og naturen.
Noe som er en stor del av ham, samtidig bor han på en måte midt i skogen også.

“Huset mitt står på en gammal fæstplass”.
Det var noe han fikk vite av noen, etter at han hadde funnet firkantede tyristokker, og flere hundre flasker.
Jeg glemmer å spørre om han fant noen tenner, men det er nå i alle fall det han synger i sangen.
“Bakkesand” het plassen, forteller han, og kan legge til at det var to brødre fra Enga litt lenger oppi vegen, hvor den ene ble tømmerhugger og den andre dro til byen på byggearbeid.
Da broren kom hjem fra byen, hadde han som regel kjøpt med seg flasker, og de møttes på denne plassen, og der drakk de sammen, mens de sendte hesten heim att på egen hånd.

På tomta hvor je bigde hus
Der har det drøkkis pils og brus
Det ligger flasker over alt
gjømt bak stokk og stein

Mang ein hæst ble tjora her
hvis itte den fækk ordre om å gå alene heim
Det ligger flasker her over alt je ser
Ja over heile tomta mi
Huser minner fra ei gammal tid
Det finns også teinner her

Så noen funn under rydding og bygging, blir for noen til søppel og gjenvinning, mens for andre, blir det fort til ei dansbar låt.
Ei låt som mikser minner og munter glede.  Ei låt som forteller om det fattigslige og enkle liv, om folk som kanskje tok seg en dram for lite, men som gjorde det de skulle lell.
Og man fornemmer følelsen av noe mer.

Når jeg sitter der innerst i Grindstua, og lyrikeren/låtskriveren sitter i godstolen, så ser jeg en følsom mann.
Noe som bekreftes av ordene fra sangen “Dine vakre brune øyne”:

Denne verden som vi lever i,
kan være veldig vond,
da vil et smil gi glede i ditt sinn
det å eie gull og glitter, betyr ikke noen ting,
det er bedre for oss alle, om vi gir et lite smil”

Jeg mener å se en som kanskje har søkt etter kjærligheten, falt, og søkt igjen, og som regel havnet med et kort fra Monopol “Rykk tilbake til start”, for han havner ofte hos den evige kjærligheten – den som kom første gang.

Han var gift i mange år, men kjærligheten mellom de to svann hen, og de fant ut at de skulle gå hver sin vei.
De er fortsatt gode venner, og de bor ikke langt fra hverandre.  At kjærligheten forsvinner, er ikke noe ukjent.

Det var kjærlighet og “svik” (svik ment i noe som opphørte), som trigget låtskrivinga første gang, rundt 1993.
Deretter kunne han våkne om natten, og sangene kom raskt.
Da jeg hører dette, så husker jeg Chris Isaak, som fortalte om da han skrev Wicked Games.
Han skulle til ei vennninne på middag, og hadde litt ledig tid, før han kunne dra.
Da skrev han den låta på rundt et kvarter, og noe mer trengte han ikke skrive for å ha evig, gjentagende inntekt.
Er det ikke alltid slik med det som blir best, at det er det som kommer enklest, nettopp fordi at da ting tar tid, så har man mistet gløden og evnen på en måte.
…og det er da han nevner at “Den Gamle grinda” skrev han på et kvarter.

Men sangene har også kommet etter “falske løfter”, og ikke bare innenfor kjærlighet, men også svik mellom kolleger og venner.
Noen ganger er det hjertet som har fått en trøkk, og andre ganger er det lommeboka.
Han blir stille et øyeblikk, og jeg ser at det kanskje kommer noen sanger til om disse temaene etter hvert…og før jeg får tenkt tanken, så har han spilt av to nye låter.
Kanskje mest en hyllest til den lengstlevende kjærligheten – igjen etter å ha trukket kortet “rykk frem til start”, og drømmene har vært på besøk hos ham.
Sangene er i velkjent Thor Wang-kvalitet, ja kanskje noe av det aller beste, og noen kommer til å gjøre det stort med disse to uutgitte låtene.
“Her ei natt” er en av disse låtene, og jeg får høre nettopp denne….en sang fra et møte på en “trekkspellfestival” på Persmoen:

Her ei natt drømte je at du var her hos mæ
Her ei natt låg du tett inntel mæ
Du var lys og du var varm og du var fager
Ser je ei tåre, ei tåre før mæ…

“Hvordan havner en puddel i en sang om elgjakt”? spør jeg.
Jeg trodde jo nesten det måtte være en feil da jeg hørte sangen første gang – liksom puddel på elgjakt – men så får jeg forklaringen.
Det var nemlig Thor Heyerdahl jr og Rolf Stømner, som brukte puddel i elgjakta på Vestmarka.  Da ble det ei låt om “Vestmærkas bæste Æljhund”.
Visstnok skjøt de en elg for den!

Når en sitter og lytter til denne låtskriveren, så får jeg tanker om at han ikke er ivaretatt nok av samfunnet.
Jeg mener….
Hvor er bysten, og hvor er sitatene?
Han er nemlig ikke bare låtskriver, men også en lyriker.
…og det er nå rart med det, men suksess som lyriker høres bedre ut enn som låtskriver – hvis du skal få en byste mener jeg.

Ordet lyrikk kommer fra det greskemordet lyra, altså musikkinstrumentet lyre.
I antikken var lyrikk, sang til lyrespill. Også i ikke-vestlige kulturer har betegnelser for lyrikk, etymologisk tilknytning til sang, for eksempel det kinesiske shi, som betyr «ordsang».
Så da er han kanskje lyriker da.  Det kan han føre opp som arbeidstittel tenker jeg.

Jeg finner et sitat:  “Hans Børli (1918–1989) var en norsk lyriker som ofte ble kalt skogens dikter.”
Så da var kanskje Børli låtskriver han også da?  Ble jo ei låt ut av “Der skulle vi ha vøri Karl”

Mer enn det skal ikke jeg sammenligne de to – for de er nok kanskje ulike på et vis, men like på et annet, for de finner ord om så mangt i det som verken er stort eller langt.
De finner detaljer i det små, og det lager de stor poesi på.
Så kan man kanskje lande på, at når Børli er skogens dikter, så blir Wang kanskje kjærlighetens dikter, eller lyriker da.  Kanskje var det en slags overføring som skjedde da Thor Wang var smågutt og satt på med Hans Børli, da han kjørte tømmer på Åbogen på 50-tallet.  Det er rart så liten verden er – der satt det altså to personer (en smågutt og en tømmerhugger), som begge skulle bli lyrikere vi setter pris på.
…og en må huske på:   Børli ble heller ikke satt stor pris på i hjembygda mens han levde.

…og livet ble plutselig mer å sette pris på det også, etter et hjerteinfarkt i mars 2019.
55 år med røyking gjorde kanskje noe med blodårer og hjerte, men de har også gjort “hæsjen” annerledes, eller det vil si – den ble annerledes etter at han sluttet å røyke.
For egen del, må jeg legge til, at denne gutten synger fortsatt med ei flott stemme.
Til og med fortellingen om hjerteinfarktet, kommer som ei fin historie, og jeg er sikker på at det blir til ei låt en dag, eller natt er vel mer riktig å si.

Jeg får møte en svært så åpen artist og lyriker, som forteller om slit med angst og nerver, og en genfeil som gjør ham mer følsom, men kanskje er det akkurat det som ga de følsomme ordene, som ga sangene.
Han er takknemlig for hva ordfører Ivar Skulstad i Eidskog kommune gjorde for ham, og hans karriere.
Det var kommunale midler som ga mulighet til å spille inn bygdealbumet, og det var starten på det som ble stort.
Kanskje var det der vi fikk sangen om Eidskog “Bygda mi”

Det er eidskogbygda mi jeg synger om

Du min kjære kjære bygd
aldri herfrå vil je dra
Je vil leva her så lenge som je får
du min kjære kjære bygd
aldri herfrå vil je dra
for du ligger der så fin attve grensa

og vi må ikke glemme at han til og med har gått inn i de geistlige bydd, og laget “Bruremarsj fra Eidskog”.

Nå i dag du har gått opp til alteret med den
Som i kirken ga sin kjærlighet til deg

Det var deretter en plan om kommunal støtte for å utgi 500 dikt i bokform, men slik ble det aldri.
Da han er inne på det så passer han på å skryte av både helsevesen og samfunn, som har stilt opp for ham.
Så da var det bare jeg som tyntes at samfunnet ikke tok nok vare på ham…men de kan nå allikevel hylle ham, synes nå jeg.

Quintus

Vi kommer litt inn på hvor han har evnene fra,
og han forteller om sin far Alfred som spilte torader, og andre i familien som spilte.
Videre om tiden i Quintus…
…ja det var de som spilte på Brosteinsball under Eidskogdagene det, tenker jeg.

Jeg ser meg rundt, og ser en krok med minner, diplom på veggen for “Bre dine vinger”.
Ei låt han skrev da han følte seg fri.
“Finne tittelen er kluet”.  Finner han tittel så skriver han rundt det. Har noen tekster som ikke er utgitt.


“Hvorfor er den (Bre dine vinger) større enn “La tiden leve?”
, sier han ettertenksomt

Bre dine vinger du, da gjør du meg fri
Fri til å se meg om, en tid er forbi
Kom under vingene, jeg beskytter deg
Bli med meg bort ett sted, der vi finner fred
Vi flyr over skyene, vi er på rett vei
Nå er vi sammen, på kjærlighetens vei
Vi flyr over skyene, vi er på rett vei
Nå er vi sammen, på livets beste vei
Ta med meg dit du flyr, jeg vil være din
Kvinnen i livet mitt, du er jo bare min
Du viste meg veien, gjennom kjærlighetens port
La meg få være her, og drømme meg bort
Vi flyr over skyene, vi er på rett vei
Nå er vi sammen, på kjærlighetens vei
Vi flyr over skyene, vi er på rett vei
Nå er vi sammen, på livets beste vei

Jeg kan sense det han sier når jeg hører sangen.
Ordene beskriver friheten, en verden uten gravitasjon og tunge tanker.
Man flyr fri som en fugl….
Jeg skjønner hvorfor han fikk diplom for denne.
De enkle orden sier så utrolig mye.

Ja hvorfor ble ikke “La Tiden Leve” like stor som andre av dine sanger?
spør jeg forsiktig.

Ja dette lurer han på selv også, men tror at noe av det kan dreie seg om at den kom på første plata, og at den er blitt borte blant de andre sangene.
Kanskje skulle han gitt den ut på nytt.  Men han er urolig for om stemma holder, og handa er blitt for vond for å spille gitar.
Jeg sier meg enig, for det er ei god låt.

Finnes noe bedre
Enn det du meg gav
Da vi var sammen
I livet hver dag
Borte er stunden
som du ga til meg
Borte er livet
du reiste din veg

La tiden leve
La tiden leve
La minne av deg få være her
La tiden leve
la tiden leve
la vår tid vi hatt i sammen være nær

Nå fikk jeg også oppleve en en stund som han ga, ei tid fra, og et innblikk i et liv.
Et liv foredlet til sanger.  Sanger folk har danset til.  Sanger folk har blitt par til, og kanskje foreldre til.

Da jeg drar derifra, så hører jeg på en av mine største favoritter “Du er det vakreste je møtt”….og hvorfor den er blitt så nær.
Jeg var med på et virtuelt løp i juni – hvor oppgaven var å samle flest mulig høydemeter i løpet av måneden.
Jeg satte meg mål om 8848 meter – for da ville jeg få medaljen “Mount Everest”….
I dette forsøket hadde jeg lagt en dobbelttur om Klanken på søndagsaftenen.
Jeg hadde i tillegg oppdaget et nytt Thor Wang-album på Spotify, og da jeg hørte nevnte sang, bestemte jeg meg for å lære denne utenat, og imponere min hustru da jeg kom hjem.

Je var ung uerfaren og blyg
Første gangen je så dæ på vægen
Du satte et spor i mitt hjerte
om Je kunne få løv å træffe dæ igjen

før Du er det varmeste je møtt
Du er det vakreste je sett
er det noe uti væla som er penere enn dæ
Du satte hjerte mett i brann…

Ja dette må jeg nesten fortelle på egen dialekt:
Me propper i øra, og auga gøtt plante føran mæ så je itte skulle dætta, spelte je låta ein gang tæll, å akkurat da jeg kåm tæll “Før du er det varmeste je møtt”, glana je opp att, og der bråsnudde jammen en bjønn bære fæm meter føran mæ.  Den heiv sæ bortover lyngen, og med kvællsola i riggen på’n var det kanskje “Det vakreste je sett”, heilt tæll je snudde mæ, og såg rætt i auga på ein tæll….da kom høydemetra ner att fort og tå sæ sjøl….

Ja det var vel ikke sangen jeg formidlet til min hustru da jeg kom ned igjen akkurat.

Søndagen etter mitt besøk, fylte Thor Wang 75 år, og jeg gratulerer ham i etterkant.
Kanskje har han drukket av Olavskilden som ligger på andre foten av Korskjølen, og lever evig.
Og aller helst, får vi høre ham synge flere nye sanger, og i alle fall at andre gode band, lager “cover-låter”….eller i dette tilfellet, så er det vel opphavsmannen, som blir beskyldt for å spille cover-låter…Lykke til videre Thor.  Du ga meg en fin aften, og gode minner på vegen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Utgitt med samtykke fra Thor Wang

 

 

.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg