PÅSKE – TIDEN FOR LIDELSE OG HÅP

Lysere tider sniker seg innpå…

Påske….denne tid av lidelse, for mannen fra Nazareth.
Høytiden vi setter pris på, fordi de geistlige har lagt den til dagene da sola får tak, varmen gir røde kinn, og man kan dra ned glidelåsen litt i jakka.
Du trenger ikke tro på noen ting av hvorfor vi feirer, men tiden på året den kommer i, er genial!
Det sitrer i kroppen vår, det sildrer i bekken, og vi skynder oss for en siste skitur (for noen også årets første).  …og tenker en etter, så har de som skrev Bibelen, vært svært så kreative til å legge de forskjellige ting til rette tider.  Tenk bare på jula, rett etter en mørk høst….
Tiden av lidelse ja – for de troende, var nå frelseren død, og alt håp ute. Men uansett sannhetsgehalt, så gjorde man oppfølgeren mulig, ved at han sto opp fra de døde, og i 2000 år har vi funnet trøst i det, at selv når vi mister noen, er det alltid noe igjen.

Jeg har mistet mange, men alltid funnet igjen noe annet, eller grunnlaget for ny glede, i det som kommer. Som alltid kommer. Det som gir sitring, sildring, og tiø slutt, helt grønt gress…
…og jammen har påsken, tiden for lidelse, som til slutt ble en festhelg, nå blitt dagene for nytt håp. Ny måte å feire på. Ny måte å nyte den på.

I går gikk min hustru og jeg fra Engerdal Østfjell til Gammelsætra. 30 km uten en eneste fornuftig grunn. Det var grått. Det var sterk vind. Det var tynt med snø, og selv om løypekjører hadde gjort stor innsats, hadde vi bare nysnøskavler, og ishinne. Innimellom var jeg mer enn redd – jeg tåler jo ikke falle i det hele tatt…

…og det var utrolig mange ute på ski. I samme ærend – uten grunn – bare for å gå en tur på ski. Noen få hastet av sted, veldig få faktisk. De fleste hadde god tid. Tid til et smil og et hei (de som ikke sa hei, var stort sett menn). De kunne alle, som jeg, se at sola var oppi der. Og nesten fikk hull på skylaget, men de var ikke ute for å se sola titte frem. De gikk for å benytte muligheten. Muligheten til å nyte fjellet. Siste turen…før køa hjem, møkkete bil, og rekkeviddeangst.

Jeg har også rekkeviddeangst. Man får der når en nærmer seg 59 år. Men…på flatene og i motbakkene er jeg god. Slik er jeg i livet også, mest redd når det er medgang. Derfor klarer jeg meg godt i pandemien.

…men vet du hva som har vært best med akkurat denne påsken? I en påske der vi har vært på ei hytte, med ander bakover i tid. Hvor duften av Pedro-spilling og nytraktet kaffe aldri blir borte.
I ei hytte der det har blitt lagt puslespill, spilt bingo med egen rulle, og hvor premiene ble bedre og bedre – i smak. Der en kikk på rådyra på nabogården har ført til ekstase, og hvor det å diskutere Engerens is, har vært debatten…
Vet du hva som har vært best?

Jo å ikke ha hørt en eneste nyhet om covid-19, ikke hørt en direktør uten karisma, fortelle tristhet, hvor en jovial Nakstad, ikke har fått forklart hva Guldvåg egentlig mente å si. Ikke hørt et ord om AstraZenica, eller et nytt navn. Ikke et ord om Trump, eller skoleskyting. ….ingen nyheter. …ingen værvarsel.

Tenk så godt. Stå opp hver morgen, og kjenne duften av fjøs. Ny dag. Hver eneste dag. Se mot himmelen, og ane hvordan været blir, men ikke vite.
Lese at Maria har satt pris på ny løype. Hørt om utvikling på kyllinger og killinger hos Einar, og tenk svakt over hvordan sommeren blir for korn og poteter….nei da, det tenkte jeg ikke….men jeg begynte å tenke på elg. På jakt. På å gå i skogen. Høre fuglekvitter. Høre rasling fra løvtrærne.
Høre ei rype…plukke ei multe med spente fingre…og kjenne smaken. Sammenligne – mmmm nei var søtere i fjor, og vite at det er like feil, som alt annet en minnes som bedre før…
Men det meste var bedre før. Den gang man bygde opp ei sæter fordi det var nødvendig. Hvor man bygde ei koie til tømmerhoggerne, og lot matjorda være åpen, og trea få gro.

Graset er grønnest heime.
La oss begynne der.
Holde naturen hjemme ren.
Bevare natur og fruktbar jord til neste generasjon.
Det betyr mer enn oljefond. Det er faktisk sant.
Man trenger ikke WHO, naturvernere, eller klimafanatikere.. en trenger bare å begynne med seg selv, og sitt nærmest. Plukke opp sitt papir fra sjokoladen. Avstå fra ei gedigen hytte til. Nyte akkurat det man har tilgang til, og sette pris på akkurat det nære, kjære, og evige. Landet, og hjemstedet.
Dyrk og høst…

Men det beste var å slippe FHI, og det var faktisk det eneste jeg mente å skrive…..og kanskje lever vi bedre, uten R-tall og hypoteser, ved å bare våkne, og leve….

…og vår nye afterski, blir å tørke skiskoa, og smøre skia….

PS i dag var det bare fem rådyr på jordet, temperaturen er minus 1, og sola belyser Skagsvola

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg