MOBBING ELLER…?

…når man går i den frie natur – tenker man på mye…

Er ikke lett å slutte å ha meninger.
I alle fall ikke, når man får mange historier om mobbing og lidelser på pm.
Historier om skjebner, håpløshet, motbør og ødelagte liv.

Ja min hustru og jeg har fått historier om de som fortsatt lever med konsekvensene, de som lever midt i det, og fra de som frykter skolen de skal til.  Det er ikke dermed sagt at Innbygda skole, eller noen skole i Trysil, Innlandet, eller annet sted, er verken bedre eller verre, enn noen.
Noen av historiene kunne jeg sagt er virkelig ille, og noen verre enn andre, men de er ikke det vettu…
for det er nemlig slik, at det finnes ingen verre historie enn den som rammet nettopp deg.
Da spiller det ingen rolle, hva vi utenfor rangerer inneholdet til, for det er hvordan du opplevde det, og hva det ødela i deg, som er avgjørende for å si noe om det som skjedde.

…og allerede der er vi inne på noe, en plan mot mobbing ikke klarer å favne.
For en plan, vil alltid være generell, eller kun bære med seg erfaring, fra enkeltpersoner, personer sterke nok til å fortelle, eller med sterke foreldre, eller med foreldre som ikke “oppfører” seg innenfor normen (som da jeg la ut om hendelsen her om dagen, som noen få, mener ikke er til for det offentlige – og de har helt rett – men hvordan skal da man klare å kjempe i mot selve fenomenet mobbing, eller er det egentlig mobbing?).

Tenk alle de historiene som hviler taust i en grav hvor nekrologen lød “valgte å forlate oss i dag”, “du orket ikke mer”, eller rett og slett “forlot oss i dag”, og som kanskje merket en lastebilsjåfør for livet.  En lastebilsjåfør som kunne sluppet unna traumen, hvis en eller annen voksen hadde sett noe, hørt noe….og gått i mot målsetningen “nullvisjon for mobbing”, og reddet vedkommende som ikke orket mer fra å havne der, hvor han ikke orket mer.
For der er neste bøyg å klatre over.  Hvis man lager en skoleplan med null-visjon mot mobbing, ja så blir man blind, og døv.  Og er du ikke blind og døv som lærer, så kan vi fryse deg ut, til du slutter å varsle, og finner din plass i rekken av oss – oss som klarte målet om null mobbing på skolen i vår karriere-tid.
SÅ opphev null-visjon, og gå for oppdagelse.  Skjerp sansene.

For i de historiene vi har fått, og selv har erfart, så er det ikke ett tilfelle der lærer har gjort foreldre kjent med…at din håpefulle utsettes for mobbing.  Ikke ett tilfelle – og da hjelper det lite at man iverksetter når foreldre varsler andre leia.  For da finnes rommet for mobberen – det lukkede rom av tid og sted, hvor slikt kan foregå uten å bli sett eller hørt.  Det er egentlig ikke mulig vettu å ikke oppdage at noen klores, bites, sparkes, slås på skolen, i skoletida – og dette foregår på Innbygda skole nettopp i disse dager.  Ikke med vår, men fortalt å foregå overfor andres barn.
…kan det være mulig? spør du kanskje deg selv, og nettopp i det øyeblikket du stilte deg det spørsmålet, gjorde du fri veg for mobberen, så han kan fortsette, for du tvilte et lite øyeblikk, for i din erfaring, så har du ikke sett eller hørt….og ikke kan du dra tro at…

Men det er ikke bare den lille tvilen som hjelper mobberen – det er annerledestenkingen.  Du vet den tanken “han mente nok ikke…”  “hun visste ikke at du…”
Jeg skal ta et eksempel:
En elev går mot en annen elev og sier “Jeg skal drepe deg”, og med alvorlig ansikt, spark og slag, går han mot den andre eleven, eleven blir redd, tør ikke snu seg og løpe (kanskje er det ikke mulig å løpe heller), men rygger bakover, fra trusselen mot livet, og faller og knekker handleddet.
Eleven fortsetter ikke med sin uttalte trussel “skal drepe” da skaden har skjedd.  Så vedkommende på bakken, overlever med brukket håndleddet som konsekvens.

Da kan du som utenforstående si:  “Han mente vel egentlig ikke å drepe den andre da!”  “Det er jo slik barn sier det!”
I de fleste tilfeller av ran i Norge, menes det ikke å drepe noen – de vil bare du skal tro det, slik at du leverer pengene fra deg.  Derfor er det skrevet “trusler som fremkaller alvorlig frykt for vold mot noens person” i straffeloven, fordi det kan straffes, når akkurat DU ble redd av handlingen som ble forøvet.  Det er et ran hvis DU ble redd!

Så skal de voksne inn å bidra i det som har skjedd, og forøveren sier:  “Det var min skyld”, og mener at han ved å skremme, fikk den andre til å falle, og knekke håndleddet, og sier kanskje endog “unnskyld”.   Da sier den voksne:  Det var jo et hendelig uhell og han har bedt om unnskyldning.  Case closed!.
Hvem er utsatt for overgrep nr to i det øyeblikk – jo han med gips.  Nå er det den voksne som påfører, ikke bare traume, men en forstyrrelse av sin egen oppfatning av virkelighet.  Den verste handlingen!
Ikke nok med at han knakk håndleddet, men han sitter igjen som en som ble redd noe som ikke var farlig, og i tillegg, får forøveren mulighet til å slippe unna med “unnskyld” og får beskjed at det ikke var hans skyld (noe han trodde i begynnelsen), fordi det var et uhell.  Dermed har den voksne (læreren) utgjordt mer enn halve traumen.
Dette er et faktisk tilfelle!

Så kan man snu dette, og si at den voksne i dette tilfelle, kommer hjem til sin voldsutøvende ektefelle, som akkurat da er deprimert, kanskje endog full, og i det hun/han kommer inn i stuen sier han:  “Jeg skal drepe deg”.
Han går mot vedkommende med knyttet hand, og sparker etter vedkommende, som blir redd, rygger bakover, og faller over verandarekkverket, fire etasjer ned, og blir påkjørt av en lastebil i samme slengen.
Alle visste at mannen, som var full, elsket sin ektefelle og ikke mente å drepe henne….så beklager uhellet!  Det er jo bare slik vi sier!

Dermed har vi avdekket ennå et moment i det å mislykkes mot mobbing.

Da nærmer jeg meg slutten for min mening om saken, og det er at vi kanskje skulle slutte å kalle dette for mobbing.
Mobbing i mitt hode, er en form for erting, som i det langvarige vil kunne gi psykiske lidelser.
Men de tilfellene vi har fått høre, er da ikke mobbing sterkt nok ord – ja jeg vet at definisjon for mobbing er at det gjentas over tid, men når det er systematisk psykisk og fysisk vold mot enkeltindivider, så må vi kalle det noe som gjør at vi forstår innholdet i det, og lidelsen bedre.

Foreldre har anmodet oss om å kjempe for dem i denne saken.
Ja altså saken som et generelt problem ved en skole.
Mitt bidrag kommer i denne blogg, ved å gjøre problemet synlig, og kanskje mer forståelig som et alvorlig problem.

En god skole, tror jeg, kjennetegnes best, ved at det er skolens ansatte som tilkjennegir overfor foreldre om at deres barn har det vondt på skolen (for meg virker det som om skole og barnehage er mest opptatt av å finne ut om de lider overlast hjemme).

En god skole, tror jeg, erkjenner at de har mobbing og vold på sin skole, og tar bort null-visjonen, og erstatter den med “Vi skal se og høre-visjonen”.

Skolen skal være i dialog med foreldre på begge sider (mobber og offer) av problemet tidlig.
Det betyr ikke at man (offer og foreldre) nødvendigvis må frontes med vedkommende (mobber) som ødelegger sine barns liv, eller deres foreldre.  Det må heller ikke være slik at det absolutt må være slik at de (mobber og offer) på død og pine skal omgås i skolegården, eller må inviteres til bursdag.  Det er jo ikke slik som voksen heller, at man har kjemi og går godt i lag, med alle?

En god skole, tror jeg, er en så åpen og transparent skole, at mobbesakene avdekkes, loggføres, og følges opp.

En god skole, tror jeg, er en skole dit barn vil hver eneste dag, og foreldrene føler at akkurat deres barn er trygt.
…og hvor de er helt sikre på at hvis det er et fnugg av utrygghet, så får de beskjed.  Kanskje hadde noen elever en bedre og mer lærerik tid under Corona-nedstegningen, hvor de var trygge, og kunne bruke alle sine sanser på å lære.  Uten å måtte frykte for at noen irriterer seg over at andre rekker opp handa, eller grue seg til friminutt.

En god skole, tror jeg, er en skole hvor barn og voksne, seg i mellom, og på kryss og tvers (også lærere seg i mellom), nyter hverandres respekt og ærlighet, og tillit, til at de kan si fra, uten at det blir bortfeid som “uhell”.

En god skole, tror jeg, er en skole, som i ytterste konsekvens iverksetter tiltak rettet mot vedkommende som har “antisosial adferd”, og ikke motsatt.  De tilfellene vi har fått, er tiltakene ofte noe som medfører negativ endring for offer, og ikke motsatt

Jeg vil gjenta det jeg mener er viktigst:  Jeg tror at null-visjon mot mobbing er det største hinder for å bekjempe problemet.  Tenk om vi kunne belønne skoler som avdekker mest mobbing  (ja skjønn poenget mitt – de skal ikke bidra til høyere tall altså)?

Når dette er sagt, så har jeg stor tro på og tillit til at ny skolesjef, og ny rektor, virkelig bidrar til en trygg og god oppvekst.  Jeg takker for all omtanke og innspill, samt en honnør også til de som bare har vist sin omsorg.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg