KORONA – OG VERDEN ETTERPÅ

Et virus er i ferd med å stanse hele verden.
Jeg skjønner faren med viruset, og ikke minst dens kjappe evne til å spre seg videre.

Men hva med konsekvensene?
Hva skjer etterpå?
Hvilken verden våkner vi opp igjen til?

Oljeprisen synker – først fordi Russland og OPEC skal måle krefter,
deretter fordi USA ikke lenger tar imot besøkende fra Europa.
Aksjekursene stuper – bra sier man innen finansnæringen – det er nå du skal kjøpe.
Ja er det nå det?

For dette er ikke redsel for krig i et naboland, eller faren for at stormakter angriper hverandre, eller om isbreen smelter eller vokser, eller om havnivået stiger.
Her dreier det seg noe mennesket ikke har kontroll over – et virus, som kan ta mange, og som vi ikke ser prognosen for når er over.  Ut året sies det, men ingen vet.

Derfor er det ikke enkelt at flyruter innstilles, hoteller står tomme, at folk hamstrer, at idrett går for tomme tribuner.
Eller for den saks skyld – skoler stenger.
For spørsmålet er – når skal de åpne igjen?
Kan elever gå hjemme i månedvis?
Vær klar over at da skolene ble stengt i dag, så er det ikke for noen få dager, eller spesifikt tidsrom,
og kan f eks barn leke sammen, når skolene stenger for at de ikke skal treffes?

Når barn hører om skrekkviruset hver dag, er det ikke da skolen som kan være arenaen hvor de slipper unna krisen, og får litt kvalitetstid?

Hvem kvalitetssikrer tiltakene?

Kan arbeidstagere jobbe hjemmefra i årevis?
Hvor lenge finnes arbeidsplasser, hvis ingen får råvarer, eller ingen forbruker det som blir produsert?

Når verden stanser opp, er det faktisk verre, enn at kapasiteten på sjukehuset blir sprengt, og noen dør.
Kanskje får det oss til å tenke enkelt igjen – at vi ikke er så rike allikevel, og at vi trenger det vi kan høste i skogen, eller på eget småbruk, og at klimaets opp og ned-turer ikke er det verste som kan ramme oss,
men at det faktisk er selve naturens krefter (som f eks virus) er det som får oss til å knele.

Oppi dette her, som for oss er anstrengende fordi vi ikke får gått på en fotballkamp, så står det 3,6 millioner i en flyktningeleir, og hva skjer når politi og grensekontroll ikke lenger kan opprettholdes, enten på grunn av karantenebestemmelser, eller sjukdom, og grensene er åpne?
Kan da statsministeren lenger – med makt si – ingen fra det og det landet skal inn til Norge grunnet smittevernsbestemmelsene?  Nei, for da kommer de uansett.
Drevet av den enkle grunn, at de vil overleve, akkurat som alle vil.

Hva når det ikke lenger er mulig å gå i butikken å kjøpe varer vi trenger?
Hva skjer med det mentale i oss da?
Jo vi begynner å ta det vi trenger – fra dem som har det.
Det har vi mange eksempler på – og hvor lett er det da å iverksette unntakstilstand, som det ikke finnes personale til å ivareta.

Jeg tror at å stanse verden er feil tiltak.
Jeg tror vi må handle mht smittevernstiltak oss i mellom, skippe det unødvendige, men ha tunga rett i munn, og la verdens nødvendigheter fortsette.  Jeg tror vi må fortsette å leve i trua på at dette går….
Kanskje kommer vi til å oppdage at rikdom er hverandre, og hvordan vi omgås, og tar vare på nan.
Kanskje er rikdom at vi opprettholder de sjukehus vi har, og bygger nye, og vi har det godt nok.

Til slutt ender vi kanskje opp med at tiltakene kostet oss aller mest!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg