KITTILIRENNET 2019

Jeg har skrevet om det å gå Kittilirennet,
et par ganger før.  …og det er begrenset hvor mye du kan skrive om
den fine naturen du går gjennom på veg mellom Vidsyn og Engerneset.
…og når det i tillegg ikke er sol, og løypa blåser att,
så blir det ikke like nasjonalromantisk.

Men noe er nytt.
I dag hadde jeg en slik dag, at det å endre retning på veg mot bilen,
og låse opp boden, og der hente felleskiene, føltes for tungt ut,
så jeg antok at det ville være et godt valg å bare ta de som lå i bilen.
De “blanke” skiene.
Blanke ski,
betyr ikke velpolerte,
men at du ikke har festesone,
og må stole på arma.

Nå skal det sies at jeg var i feil modus,
og tenkte “glid får man alltids”,
tross at skiene ikke er glidet siden noen mil,
eller rettere sagt – da de ble impregnert med gul glider i fjor vår.

Ja det var mye feil modus,
for kanskje kan en kalle det modus,
at jeg veier 8 kilo mer enn det som bra for skias spenn.
det kan også føre til modus “dårlig” glid.

Men da jeg kom til Vidsyn,
var all modustenking borte,
selv de jeg ikke hadde tenkt på.
..for jeg var i modus:
“er jo bare opp bakken i lyslinja”,
og så sklir en ned til Rømoen….

Så mens min svigerfar tar de siste fire dobesøk,
og smør på med blått,
står jeg nærmest i startbua og skjelver etter å komme avsted.
Her skal det gå unna….
for jeg har raske briller merket Volkswagen,
fått etter Birkenløpet i 2017…

Så da svigerfaren min er ferdig med de fire dobesøk,
og smurt skiene, og snudd to ganger,
en etter telefonen, og den andre etter hanska,
og den siste for å hente stava sine,
som ikke var hans, men Trines,
var vi klare.
Så Hedda og jeg staket mot startstedet,
og da vi snudde,
var fortsatt ikke min svigerfar bak oss.
Nå vet jeg ikke hva som skyldtes stoppet hans,
men omsider kom han da.

Vi passerer barkvista som markerte start,
og da kom jeg virkelig inn i dårlig modus,
for der var det kaldt, motvind,
…og fryktelig dårlig glid.
Så da jeg omsider kom meg til den bratte bakken,
var jeg i ferd med å ønske å gi meg,
og det var bare 17 av 18 kilometer att.

Så nå vet jeg hva ordentlig blanke ski er
– det er ski uten feste og uten glid –
Da slit en,
som venter på at kragebeinet skal finne igjen sitt rette leie,
og som ikke har gått for mye på ski.
Men svigerfaren min og Hedda venter på meg i hver oppoverbakke.
…og først da min svigerfaren min får en telefonsamtale,
kan jeg vandre litt foran, slik de to andre ikke fryser ihjel.

Ved matstasjonen er jeg ganske utmattet,
selv om farten har vært lav….
…og jeg ber om en burger og en kebab,
men jeg var for sent ute,
for de var allerede tomme for det…
Så da ble det et saftglas.

Men jeg kom meg fram i år også.
Takket være godt følge,
og at jeg tok igjen Trine og Gunnar,
hvis blide ansikt
virker som hurtiglading på en EL-bil om vinteren.
Du får mye prosent,
men det varer ikke lenge.

Så er man endelig fremme i mål.
Der står en skare tilskuere og snakker sammen,
og da de ser en med lua med trykk
“Team Ragde Eiendom”
får dem fart på seg,
og tidtakeren går mot målstreken.

Alle fra Caravellen samlet

Litt senere kommer det to i en veldig spurt,
og Tore Stengrundet, erklærer at Lars Bovold var først.
Kanskje Tore setter pris på å bli nr 2,
for det er noe nytt for ham.
Ny erfaring rett og slett.

I år kom de så fort at bildet ble slik

Det blir sagt at alle under 16 år får premie,
og pga at vi har to som tilhører der,
venter vi på premieutdelinga.
Jeg er våt og kald,
men da arrangør sier at det er minst en gavepremie trukket ut for alle,
så stiger jo selvsagt spenninga.
Jeg sier dog til Trine at:
“Jeg er så uheldig med trekningspremier, at selv om det er til alle,
faller jeg sikkert utenom”

For på Slettås for et par år siden,
var det gavepremier til alle unntatt to,
og jeg var den ene.
…og selv om jeg går inn sammen med mine to svogere,
så er det to premier att som regel,
og de to brødrene får dem.

“Nei da sier Trine”,
“Han sa det var til alle”

Så begynner man å dele ut.
Noen vinner gavekort på Superslip til 1100 kroner,
noen vinner Statoil-kopp med gratis kaffe ut året,
og noen vinner brannslukningsapparat,
som er noe jeg trenger, da Göran fant ut at min var fra 2009.

…og folk blir så glade,
og jeg begynner å tro at det blir som jeg trodde,
at mitt navn har falt ut,
men så hører jeg liksom etternavnet mitt,
avventer litt, for jeg hørte ikke fornavnet,
men de andre sier “Gå da – det var deg”

Jeg ser arrangøren driver og rydder vekk ei tom vassflaske,
men jeg går nå opp.
Han snur seg og gir den tomme vassflaska si til meg,
og automatisk takker jeg….

Gunnar solgte Statoilkoppen sin,
og Trine solgte gaven sin,
og jeg hadde gladelig betalt for brannslukningsapparatet,
men jeg får nok ikke solgt tomflaska mi på Trysil-tilsalgs på Facebook,
tror Trine….

Så da fikk jeg bevist,
at selv om det var gavepremier til alle,
så gikk det an at jeg ikke vant noen.

…og ikke en dråpe vann var det i flaska….

Ja, ja,
var nå ikke derfor jeg startet heller da….
…men jeg prøver meg igjen neste år.
Kjære arrangør – husk at det var jeg som ikke fikk noe i år.

Selges hbo eller byttes mot lue

Tomflaska var fra Sparebanken Hedmark,
og jeg selger den til hbo over kr 0,-
(eller bytter den inn i banken mot gull-lue fra VM).

Reklame for Kittilirennet
Kittilirennet 2016
Kittilirennet 2017
Kittilirennet 2018

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg