JULAFTEN 2018

Nisser og unger

Tradisjonen tro, våkner vi til live på Haukås i Engerdal.
Ute suser det lett i kald vind, som følger dalen fra Engerneset mot Heggeriset, og “smeiker” bortom våre kinn,
da vi aller nådigst våger oss ut for å ta “morraspissen.
Det er slik oppå der, at man er litt tilbake til gamle tider,
ikke minst blir man minnet om dette da en hører et par kuer som rauter i fjøset på nabogården.

Så er det å innta en bedre frokost, med en sterk kaffekopp, som husbonden selv denne gangen har kokt på gamlemåten.
Ikke over bål altså, men på en gammel kjele, som lar godlukten av kaffe, sveve fra rom til rom, for liksom å vekke barna til liv…
men kaffelukten er alt for sent ute, for en jämthund på 9 måneder, har allerede vært rundt og vekket alle,
ved å bruke ei lang våt tunge i ansiktet på dem.
Blanke av hundesikkel, kommer en etter en, og vender nesen mot badet og en vask av ansikt.
Nå ja, så galt er det da egentlig ikke,
men hva gjør en ikke for å få dere til å lese videre.

“Hvilket år på rad er dette?”
spør min svigerinne, og via minner på Facebook,
som sier at det var for andre gang i 2013,
kommer vi frem til at det er sjuende gang,
selv om noen mener det da må være 18 minus 12, altså for sjette gang.
Men svaret på spørsmålet kunne også vært
“totusenogatten år på rad” også…

…og bortover vi går…


…og en time senere blir vi ønsket velkommen til gards av Arne,

og gitt instrukser, som skal få oss til å oppleve både denne og neste julaften.
Her er det nemlig 5,3 meter rett ned til betong…
…så ikke fall ned, er vel kort og greit beskjeden.

Langt oppi skogen durer det i scooterlyd,
og der ser vi både blånisse og rødnisse.
De bruker ikke reinsdyr lenger her innenfor ulvesona.
Det er for farlig, eller kanskje hele gjengen (inkl Rudolf) allerede er tatt.
Eller – det er kanskje ikke innenfor sona dette!

Samme det, for nå svinger dem inn foran unga, og kjører sakte mot låvedøra,
og forsvinner inn på låven.  Gunnar får lov til å være den som knakker på.
Der inne sitter det to gamle nisser hvorav den ene er 96 år, og den andre er 250 år.
Den på 96 har organsvikt sies det,
mens han på 250 hopper rundt, så man minst skulle tro han hette Myhr til etternavn.

Pakker blir delt ut,
og tradisjonen tro,
får jeg ingen.
Men jeg har jo for lenge siden innsett at jeg ikke er snill nok.
Ja jeg er ikke slem heller,
men bare ikke snill nok.
Hadde jeg vært snill nok, ville jeg hatt mange flere til bords hver eneste jul vil jeg tro.

I bilen nedover, er tvilen på plass.
Brytningen mellom å tro på nissen, og ikke tro.
Nisse er bare et menneske” sier den yngste.
Men egentlig er det ikke noe å bry seg om,
Hvorvidt nissen finnes eller ikke altså,
gjør som de fleste – ta i mot det du får – and don’t mind”
Men det er rart med det
– de fleste av oss tror ikke,
men vi holder allikevel liv i trua!

Så setter stresset i gang,
for nå skal noen haste videre, ja egentlig alle faktisk.
Noen skulle en snakket mer med,
fordi man bare ser dem denne ene dagen i året.
…og vipps har noen allerede forsvunnet,
men det er klart,
når denne dagen egentlig har en kristen bakgrunn,
så er ikke utsagnet
“De første skal bli de siste” langt unna.

For kjappest i bilen, og på veg hjem er tradisjonen tro (igjen)
min svoger.
Mens vi andre tar en runde og ser hva de har glemt av denne gang,
så er han allerede godt nedenfor en nedlagt butikk i dalføret.
Men du vet….
Med ene barnets telefon ringer vi “mamma” og tradisjonen tro,
blir de første nesten de siste, fordi dem tradisjonen tro,
måtte snu igjen.
Men en ting skal min svoger ha
– denne gang husket han både samboer og begge unga –

…og så er det disse gen-påvirkningstinga da.
Som at man ikke lenger har tilgang på mandariner,
men må nøye seg med steinfrie klementiner,
som er proppet med nettopp stein.
…eller tomater som aldri råtner.

For meg er frustrasjonen mer på at de holder på å skaper eggeskal, som skal tåle mer.
I hele høst har jeg spist stekt egg til lunsj, og hver gang jeg klunker egget i kanten,
akkurat som mor mi gjorde…så smeller det i pannekanten,og egget er like helt.
..og da det først ryker, så har du tatt i såpass,
at halve innholdet havner utenfor panna,
hvor det svir seg fast,
og du nok en gang blir skuffet over reklamen,
for sprayflaska er fin å ha i handa,
men inneholdet er nesten dårligere enn vann,
bortsett fra at det freser i slimhinnene mine.

Det virker nesten som om eggene er laget for å bevise at hjelm er godt å ha
– du husker de testene eller?
Da de slapp et egg fra ca en meter, og det røk,
og jeg måtte vaske opp att,
og så satte de på en hjelm og så holdt det….

Ja nå klarer de seg uten hjelm.

I dag var det ekstra ille.
Verre enn noen gang før faktisk,
og jeg innså at nå har de nådd sitt mål,
og i det jeg tar i for fullt,
og forventer nok en vask av plata,
ryker egget plutselig i to,
og ikke en dritt kommer ut av det.

Da oppdaget jeg at det allerede var kokt,
og jeg ble minnet på at vi hadde hatt rakfisklag noen dager før.

Ja, altså – jeg kan ta feil da….
men skallene er veldig harde normalt nå altså.

…og akkurat som på samme måte at man mer og mer skjønner at egget klarer seg uten hjelm,
så tror ungdommen at de klarer seg uten kondom.
Kanskje fordi det to ganger i uka kjøres opplysningsprogram fra NRK om hvor dårlig sædkvalitet dagens menn har,
så dårlig at de tror de ikke lenger trenger kondomen.
Men det er som med regnjakka
– du bruker den ikke på grunn av regnet,
men for at du ikke skal bli blaut.

Her om dagen snakket vi om det tragiske med kreft.
ikke minst prostata og testikkelkreft,
hvor jeg påsto at sistnevnte var mer utbredt hos menn enn kvinner,
og jentene som satt rundt bordet, tok det som at jeg hadde lest meg til noe,
eller tenkt ut noe selv!
Ja jeg håper dere lesere skjønte den!

Så er man hjemme,
og minnes de som er borte,
når Kalle Anka önskar god jul.
Men jeg har jo arvet mors kassetter,
og kommer fort på en passende sang:
“Vi lever nu”

Vi lever nu, holder drömmarna vid liv
Vi har varann och vår kärlek den är sann
Vi lever nu, och tar dagen som den är
Vad som enn skjer, och vad livet enn oss ger

I en värd med många skuggor är du ljuset som jag har
Jag skal aldrig gå ifrån dig, jag skal stanna alla dar
Gjennom allting som vi møter vill jag ha dej här hos mej
Det är så som jag vil leva det är svaret nu til dig

Mens vi venter tegner jeg de to yngste gutta.
…hvorav den ene blir imponert, Og den andre spør bror sin:
“er dette meg?”

Jeg prøvde meg som tegner
..og da er det ikke lenge før de yngstes forfedre kommer.
Dressen er på, og smilet finner jeg nok att.
…for det er noe i meg som alltid vil gråte på julaften.
Det er litt rart, for det er jo dagen da stria er over,
og vi samles, og deler ut pakker,
ser barn juble, og enkelte bli skuffet.
…men på en god måte.
Allikevel kommer sanger og tanker,
som gjør at jeg vil gråte litt.
Ikke fordi noe smerter, eller fordi noe sørger,
men fordi dagen er så fylt av følelser,
nettopp av de nevnte grunner,
og det er en dag hvor det er tillatt å være glad i “nan”,
og gi “nan” klemmer.
derfor må jeg lete etter smilet,
for jeg blir glad for verden akkurat i dag.
Dagen da vi er snille,
uansett vennskap og uvennskap.

…og med den for meg aller fineste sangen,
fremført av det beste paret, tar jeg jula.

“Silent night”
og i anledning jubileet av noe av det råeste jeg som smågutt fikk se på TV,
tar jeg med denne versjonen også

The King Silent night

og en moderne

Pentatonix

Til slutt;

God jul til alle barn og barnebarn “around the world”

PS:  Det ble kanskje beste julaften ever.
…og uansett gaver,
så ble største gaven å se tre kjempeblide unger,
hvorav de to yngste la seg i fars armkrok til slutt,
mens vi så historiens beste utgave av Beat for Beat.

Kanskje viste det seg at jeg var snill nok lell!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg