JAKTPRØVE BANDHUND

…vi er nå to gode kompiser først og fremst…

 

Jaktprøve bandhund.
6 timers gange i skog….

“ja ja”, tenker du antagelig,

“skikkelig moro å lese om liksom”.
Hva skal en liksom skrive om når det gjelder bandhundprøve:
furuer, granskog, myrer, elgspor…alt en har sett sjøl….men slik er det ikke serru.

Jaktprøve bandhund – det er å være nervøs i fire dager, sove dårlig i tre netter, grue seg i to i døgn, og være redd for å ikke våkne tidsnok i ei hel natt.

Men det er ikke alt, for når du våkner kl 0245, og kunne sovet godt og vel en time til, så kjenner du på vondt i magen, og for min del, så vet jeg ikke om det er pga jaktprøva, lite søvn, eller min svigermors bakterier (slitt med magevondt hun serru).

Så jeg sitter der i sofaen, midt i natta, stirrer på en jämthund (som normalt ikke gløtter på auga før kl 09), mens jeg veksler mellom å gå på do, se på netflix, og undres hva jeg skal gjøre.

Innimellom vurderer jeg å ta med avispapir og stikke ned i buksa bakerst under prøva, “Just in case” liksom, i fall det verste skjer.
Du sitter liksom ikke midt i skogen, med ei bikkje ivrig på ferske “æljfæl”, og en dommer som skal bedømme deg og bikkja, rett bak deg, og kjenner på at du må gjøre det du er nødt til å gjør, hvis alt ikke går som det bør – med maven altså.  I fall det går galt tidlig da, så skal dommeren gå med ei lei eim i nesen, og bedømme hund din – det blir ikke mange poengene vettu.
Da kan det være lurt å legge ei avisside mellom skinn og truse.
Den kan du i alle fall kaste att….
Problemet er dog, at jeg har jo bare abonnement på lokalavisa, og det betyr jo, at uansett hvilken side i avisa du putter i buksa, så står du i fare for å gjøre fra deg på noen du kjenner.
Man driter liksom ikke på bilde av noen en kjenner (jo forresten det finnes kanskje noen…) Og når du kaster avisa etterpå, blir det jo en form for skittkasting, og det gjør man ikke med folk man vet hvem er, og respekterer.

På den annen side, ville jeg jo på en måte fått hedret min mor med at hun hadde rett – den gang hun levde og alltid sa:  “Er nå bære dritt i avisa lell nå før tia!”

Klokka nærmer seg avreise og matpakka er ferdig smurt.
Jeg er kanskje ikke helt A4 som bandhundfører, der jeg lister meg til bilen i gamle Hoka-sko og tights.
På den annen side – du er ikke helt A4 da du stiller i bandhund med en jämthund heller!

Jeg er livredd for å glemme av sele og band, og tviholder det i høyrehanda i det jeg hiver meg inn i Pajeroen.
Da jeg oppdager at jeg faktisk har glemt bikkja.  Så da er det bare å låse opp att huset, og hente bikkja.
Bandhundprøve uten hund, er ikke helt det samme.

Så er vi på vei.  Ukjent dommer og nytt terreng.  Det er bra.
Man blir fort hengitt til gamle vaner hvis en går på kjent mark.
På veg ut til oppmøtested, spiller jeg musikk for å komme i rett mood, og oppdager at “Settin’ the woods on fire” blir feil fra et miljøhensyn, “Running with the Wolves” blir noe kontroversielt, “Born in the USA” blir for bråkete, og at så kaldt det er nå, så er ikke “Great Balls of Fire” rett heller.

Dermed havnet jeg på ei Levi-låt “Langt sakte tog”.  Med den på hjernen skal jeg og bikkja gå sakte nok, tenker jeg.
Et trinn ad gangen, snike, smyge stille, finne, og se……nei nå kjører du opp tempoet Levi, slik en tredjedel inni…og akkurat da jeg er fremme, og ser dommeren stå der og venter.
Du vet sikkert åssen det er – det er akkurat det siste man får med seg som melodi ut i skogen.
Så de første stegene blir ganske trampende…jeg skjønner togrytmen Levi, men dette ødela litt for jaktprøva!
Kunne nesten kjørt Johnny Cash, for han har også rythm of trains…

Dommeren kikker litt rart på jaktdressen min (tights og Hoka-sko) der han står i sin Härkila til 8000 kroner delen.
Hun andre som skal prøves med sin bandhund, får nærmest sjokk da hun ser meg, og får ikke stanset utsagnet:
“Håper du skal ha på deg noe annet enn treningsbukse?”

“Nei da” sier jeg, “eneste måte for en gammel benskjør kropp å ta seg tålig stille gjennom skogen dette”.

“Ja men…” sier hun, som om hun har tenkt å si at det ikke er lovlig ihht reglementet.
Men jeg sier straks “Står ikke noe i reglene om klær, så jeg synes dette er hakket bedre en å gå splitter naken…
…og da går jeg stille da!”

Så er vi i gang.
Seks timer skal vi vandre.
Vandre etter en hund på leit etter elg.
Vi skal smyge, krabbe, slutte å puste, viske kun i trangsmål, og er vi heldige, skal kua stå der som et spørsmålstegn og lure på hvor vi kom fra.
Hadde jeg gått naken, hadde hun kanskje lurt på noe helt annet, og kanskje hadde hun tenkt at oksen hun så i går, ikke var så verst lell!

…Kalla vet noe…

Timene går, og elgen går også.
Foran oss.
Stort sett avsted litt for tidlig går den også, og jeg lurer på hvorfor ikke dommeren så elgen jeg ikke så!
Skulle gått til Specsavers vettu.  Noe som minner meg om den gang en kjørte av vegen og kameraten hans sa:
Du får si du svingte unna et dyr du ikke så!”.
Finnes faktisk ikke antydning til løgn i den setningen.

…og jeg finner jo snart ut at jeg må bli mer taktisk og mer lur.
For du kan faktisk få 100 poeng uten at dommeren ser elgen (eller hjort var det vel, og da kan man jo etterpå si at, å se hjorten, burde dommeren ha gjort),
men jeg kan altsåikke få 1.premie uten at dommeren ser den….eller noe slikt.
Det er vel det som er forskjellen på å være erfaren og dyktig, og nybegynner og naiv.

Lunsjen består av brødskiver som har fått en litt annen fasong enn da jeg puttet den i lomma (Smøret og salamien har liksom byttet plass), og halve brødposen er borte.
Den andre halvdelen brukte jeg til å sikre bjønnsmøkk litt lenger ned, og det kostet meg vel synet av ei ku med to kalver, for du…når en snakker sammen ca 200 meter unna ei ku som akkurat har lagt seg, så er hun vel på vakt.
Men moro lell.

Bikkja tigger ikke da jeg spiser.
Hun bare forventer at jeg deler halvparten med henne, der hun nesten har halve nesen, nedi halve posen, der det nå er att ei halv matpakke.
Hadde jeg hatt med vaniljesaus, kunne jeg sikkert brukt bjønnsmøkka til dessert, så full av blåbær var den.
Ikke så den blåbæra ut til å være helt tom for antioksidanter heller.

Jeg vet ikke om du har kjent på det, men når tiden begynner å bli knapp for å se elg, går du fortere for å få fler muligheter, selv om du vet at å gå saktere, vil bety “se mer”

Bandhundprøva er ved vegs ende selv om vi står på en grusvei, midt mellom begynnelsen på vegen, og dens ende.
Rart det der – bikkja er like glad i deg, selv om du vekte henne kl 0345.
Det er det som er forskjellen på ei bikkje og en frue.
Bikkja godtar å bli vekket til alle tider, og nøyer seg også med et halvmjukt brød.

Jeg husker fortsatt prøvelederens ord, da jeg skriver under første siden av skogsprotokollen “inBlanco”, men stoler på dommeren.
Blir jo liksom som når en gifter seg, en regner med at det går bra, selv om det ikke står et ord skrevet på første dag.

Ved Turistsenteret, er bilparken med Tesla, e-tron, Ferrari, Jaguarer og lignende, byttet ut med Landcruisere.
Allerede her taper du sjøltillit, der du parkerer mellom de høyreiste SUV’ene med en lav Audi A4.
Må ha noe med at man er sliten å gjøre, for i går kveld, merket man ikke helt det samme.

Det er spennende foran trekningen av dag to.
De erfarne bandhundførerne psyker deg ut med sin stillhet, og blikk av suksess.
De er tause, og du blir bare enda mer nervøs før natten.
Men egentlig vettu, så er ikke dette en konkurranse mellom to, eller tre, eller flere, men en fin anledning til å få din hund vurdert, deg selv til å lære, og bli enda bedre forut for jakta.
Dagens dommer viser deg tallet for sporing, og du skal vurdere om du vil godta den før dag to, eller prøve en gang til.  Det får en tenke over.
15 minutter etterpå er møtet over….og du skal gå dag to.

Til deg som nå har lest så langt, så kan jeg si at noe er fakta, noe er fri diktning, og annet er rent oppspinn, i en forvirret bandhundførers hjerne.  Noe skjedde, og noe ikke.
Det som i alle fall er min erfaring så langt, er at jeg er imponert over hvordan dommerne, ikke bare bedømmer hunden og ekvipasjen, men virker som om de virkelig vil at du skal lykkes.  De gir råd, svarer på spørsmål, og er til for deg og hunden din.  Det setter jeg pris på, og hver gang jeg har gått ei prøve, går jeg derifra med enda mer viten, og er lysten på å lære enda mer.

Men du verden så godt det er, å komme hjem, kjenne på at bakterien i magen er borte, og sige hen på puta, mens jämthunden kravler enda tettere inn i armkroken din, mens du sovner til at fruen sier til bikkja “Men du får da vel ikke ligge der?”, og det siste som kommer fra min munn er:

“Jo det får a!”

PS Det rare er at, uansett bedømning, så har vi alle verdens beste jakthund, hver enkelt av oss!

Skal du lese hvordan man skal gå med bandhund  går du hit

 

1 kommentar
    1. Du er jaggu god til å skrive, ja slik er det nok for mange som skal ut på sin første jaktprøve.
      At du sparker (kanskje meg) på leggen gjør ingen ting. Kanskje jeg har noe og lære dere om dette og føre en hund til 100 poeng 😊😂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg