IKKE FAAN OM NOEN SKAL BESTEMME OVER MEG

“Nei så fint vær det er nå, og sommertemperaturene på plass, blir det nok båtpåske i år”, sa den lett korpulente investoren, og pusset videre på luksusyachten han hadde sjøsatt i ei havn i en litt større by på Innlandet – stedfestet som “20 mil sør for Nybergsund” i et innslag på NRK en gang.

Mannen forlot sin Sunseeker med doble V12 1900HK motorer, og slengte på seg sin cardigan med MDG-button, og vandret fornøyd bort til sin Tesla X, der han satte seg inn i passasjersetet, og leste litt mer gjennom klimaplanen som var lagt ut, og visste at han gjorde sitt for fremtidige generasjoner, fordi han kjørte grønt bilvalg.
Ikke minst hadde han gledet seg mye, der ute i fjorden med Sunseekeren sin, over at det nå var grønne områder i byen, med forbud mot fossil-drevne biler. Deretter hadde han mang en gang, vært lykkeligere enn noen gang, da han la gasshendelen forover, spydde ut svart dieseleksos over fjordens blå bølger, og passerte en eldre Scandinavian Sport med Volvo Penta motor med bare 260 hk, noe han selv hadde hatt en gang, den gang lønnen hans bare var på 900.000 i måneden.

Han tenkte med glede på at den tiden, med dårlig råd, og trange budsjetter, var over.
Mang en gang hadde han tenkt på det at det ikke er lett å våre rik, og han hadde for noen år siden, en ide om å lage T-skjorter med påskriften “Rich lives matters”, men så kom en hendelse som gjorde at en annen gruppe tok orda, og da skrinla han det.

Men så kom endringen.  Ja i fjor altså.
Rett før han skulle dra ut på fjorden med sin Sunseeker, dagen før påske, kom nemlig meldingen fra Regjeringen.

Det var ikke lenger lov å dra på hytta i Trysil – 7 km nord for Nybergsund. Grunnet pandemien visstnok….
Tenk alt bortkastet arbeid som var gjort fordi han mente seg ut på sjøen.
Ja alt var pakket på plass – var han sikker på – for det var beskjeden han hadde gitt til den thailandske Au-pairen….
Da var det ikke annet å gjøre enn å gi kontrabeskjed til Au-pairen, ringe opp hytta med appen, og fyre opp Jacuzzien, og slå på varmer i garasjen på hytta….”Ikke faan skulle en Statsråd forhindre at han kunne gjøre som han ville”….  Ja det er jo riktig at han egentlig skulle ut på sjøen denne påske, men med forbud mot å dra på hytta, skulle han i alle fall dit.

…og han klarte det – å omgå forbudet altså..

Det ble hyttetur til Trysil – ikke innafor egentlig, men det gikk bra.
Gleden av å protestere, oppveide angsten for å bli tatt…eller nei, det var jo ikke slik – det å kunne bli tatt, og få gleden av å offentlig stå opp for alles rettigheter, ga ham faktisk så stor glede, at de blå pillene forble ubrukt.
…og den latterlige boten på kr 20.000,- det var jo ikke en gang kostnaden av konas nye Vuitton….

Ett år har gått.
Pandemien har tatt nye veier.
Nye varianter, og nye restriksjoner.
Han tenkte litt over det, at han var nå heldig uansett, for stolene i Sunseekeren var allerede fastmontert, så antallet kunne med letthet nå maksimalt antall og mer.  Knep det så kunne han ringe sin rådgiver, i et ikke benevnt rådgivningsfirma, og be ham påvirke de rette kanaler, for å endre reglene, akkurat så hans 53 årslag ikke ble skadelidende av begrensning på antall deltakere.  Knep det, så kunne han faktisk leie inn en kiste for en kveld, for begravelser hadde fortsatt unntak mht antall deltagere, og fattige pårørende, kunne jo glede seg litt over å tjene en slant på sine forgjengere, som kanskje bare etterlot seg en nedbetalt to-roms på Stovner.

Men med tiden, hadde mye endret seg.
Nå var det brått, nye ting å kjempe for.
Retten til å gå hvor en ville for eksempel.
Her for leden oppdaget han at politiet begynte å begrense hvor byens beboere kunne gå på isen i vika.
Da dro han dit med en gjeng likesinnede, og hans harme ble stor nå politiets patrulje utbasunerte:
“Ikke gå lenger ut – isen er ikke trygg”.
“Ikke faan om noen skal bestemme over meg”, sa han og dro i bresjen for noen titalls likesinnede, utover isen, og forbi sperringene.
…og etterpå var han stolt over å ha kjempet helt til, ja faktisk også etter å ha blitt plukket opp av vannet, i kampen for at enhver skal bestemme selv hva de vil, og hvor de skal gå, og forhindre at Norge blir en politi-stat.

Vel hjemme, leste han i “mårenavisen”, at det var en kamp i marka også.
En kamp mellom de som går i skiløyper, og de som går der.
Ja det vil si, noen går på bena, og det vil ikke de som går på ski ha noe av.
De som går fort på ski, vil ikke at de som går sakte, går der.
…og noen er lei av folk med hunder – folk som har ski på beina, og suser virkelig fort.
Men det han selv hadde irritert seg mest over den gang han var på veg oppover i karrieren, og måtte ha Birken på CV’en, var alle disse med barn i skiløype – ikke hadde de dem i bånd heller.

Han kjente det i form av ujevn hjerterytme, der han zippet til en Cappucino, laget på den nye La Marzocco kaffemaskinen til godt over 70.000, av en svensk barista, irritasjonen over hunder og barn.
Han likte ikke noe av det der.  Men han ville kjempe til krampa tok ham, for at ulven i Østerdalen skulle få overleve
– han hadde nettopp lest at Senterungdommen gikk for null ulv i Norge.
To fluer i en smekk.
Her kunne han kjempe mot både unge og for rovdyr.  Han likte egentlig ikke dyr heller, men noe skal man da stå for, tenkte han der han hjalp kona på med pelsen denne kalle vintermorgen.

Men nå var tiden knapp og dyrbar.
Kona var ute av huset et par timer.
….og tid var dyrbar i disse tider.
Smilet av lyst, bredte seg over hele det kremskapte brune ansiktet…og man hadde vel ikke sett lignende glød i øynene på ham, siden han hadde sin første pubertetsopplevelse, på gutterommet, med en trimvideo av en Jane Fonda i trikot.

Han hev på seg noen filler – ja det var nå Blue Zegna, men fjorårets modell,, kastet seg i bilen, og for ned i sentrum.
Der, var hun.  Han var så begeistret og opphisset at han nesten ikke tok seg ut av bilen.
Han svelget et par ganger, og gikk med skjelvende ben mot henne, og vel framme stotret han frem:
“To wiener, og en grill i brød og lompe, med alt tilbehør”.
Det var ikke lett å være han, etter at kona hadde radikalisert dem begge til veganere…

Etter enda en ladning av samme type mat, var det på tide å bevege seg hjemover.

På veg hjem til villaen, tenkte han over gleden og magien ved pandemien, som hadde gjort at han kunne si opp de ansatte, og allikevel få mer netto pr måned inn på konto fra regjeringens krisepakke, uten at det var drift i bedriften.
“Genialt” tenkte han, og syntes det var forferdelig at de som var sagt opp, og som nå fikk arbeidsledighetstrygd, klaget over at de ikke får feriepenger!  “De skal da vel ikke ha både i pose og sekk”, tenkte han, og la til i sin egen tankeboks:  “De skal da vel ikke ha ferie når de ikke er på jobb!”.

Ferie, ja det var noe slike som han kunne se langt etter.
I hans verden eksisterte ikke ordet ferie –  Det var på hele tiden.
Online som det heter.
Ferie – han kunne ikke huske sist han hadde opplevd ferie faktisk, og det var nesten umulig å få til mer en fire 3-ukers opphold i villaen i Sveits i løpet av en vinter, langt mindre få til et par 14 dagers i bungalowen i Thailand, eller nyte drinker på verandaen i condoen på Lanzarote.  Ferie – ja det kunne han virkelig tenkt seg, og svingte inn på den oppvarmede steinbelagte patioen foran huset.  Ja det går kanskje litt strøm, men en sklir i alle fall ikke.

Han hadde det egentlig bråttom nå.
Det var mye som sto for tur.  Nå skulle han på hytta igjen.
…og det er ikke gjort i en håndvending.
Inn på app, styre belysningen, og varme opp gulvet undet bålpanna – en ting han egentlig hatet, for hvor skadelig er det ikke for miljøet, gassen fra vedskiene de fyrer på den.  Ikke er det trivelig heller, for det er et slit, selv om veden blir levert på verandaen.

Men nye opplevelser sto for tur.
Trugeturer hadde han lest om.
Nå kunne han nyte tilbud om 600 kroner for å lære seg å gå på truger.
Det så han frem til.  Han visste ennå ikke om det var scooteroppkjørte løyper de benyttet, eller gangveier.

I forbindelse med trugeturer, hadde han hørt mye om en ny topp som var så populær der oppe – Høgåsen i Nybergsund.  Han visste heller ikke hvilke firma som hadde bygget denne nye toppen, men han gledet seg uansett, selv om han selvsagt hadde ønsket seg mulighet til å investere i Høgåsen, og kanskje eie en andel så pass stor, at de kunne forhindre den gemene hop å ferdes der.
Men han kunne forhøre seg litt mer da han kom på stedet, for mulighetene til å kjøpe seg inn.
Kanskje få opp et gjerde med en port, hvor det til tider kunne være mulig å kjøpe seg adgang for andre med litt gryn i lommeboka.
Men først måtte han jo nå besøke stedet, så han hadde forhørt seg med Helitrans og de ville bringe ham opp dit på lørdag.  Muligens ble kona med opp – det visste han ikke ennå….(og han visste heller ikke at hun var på Egon og spiste Entrecote med ei venninne (som også var veganer), mens han spiste pølser hos den lokale Sibylla).

“Det er ikke noe som er bedre enn friheten av gratis norsk natur, og det å kunne tjene en slant på det i tillegg,” tenkte han i det han videresendte fakturaen fra Helitrans til regnskapsavdelingen i firmaet.
“Forretningsreise” sto det på stemplet.  Da kunne han skrive det av, og sitte igjen med litt mer av den månedlige summen fra krisepakka som hans venn Statsråden hadde bevilget ham.

I sine tanker får han en glimrende ide, for hvis Høgåsen er så flott som de sier, så bør jo en slik naturlig perle, bygges ut.  Bygges ut med kanskje både leiligheter og hytter i millionklassen.  Ja han får kanskje ta en samtale med ordføreren da han kommer frem, og lufte mulighetene.  Tenk bare på hva man har fått til langs Flomvollen i Trysil med fortetting av sentrum. Bare de nå får satt opp bom i begge ender, slik at det ikke blir så mye almen trafikk foran boligene, så blir det bra.  Slik sett er det jo et arbeid å gjøre med et slikt prosjekt….

Nå var det bare å få forpakteren på hytta til å anskaffe et par truger, som han kunne ha ved siden av seg da han tok selfier fra stedet, så var “all set” for en trivelig helg med gode venner…
Du vet de der vennene, som alltid følger i hæla på dem med penger!

Han gledet seg.
I tillegg hadde han allerede fått avtale med noen som kunne levere varm kjøttmat et par ganger i døgnet, bak rådhuset på stedet.  Nå var det bare å tenke ut plausible forklaringer for å forlate kona et par ganger pr dag…

(Dette er tatt helt fra fri fantasi, og er ikke reelt på noe sett og vis.  Enhver likhet med levende eller døde mennesker, er tilfeldig og ikke ment.  Mannen finnes ikke i det hele tatt, det jeg vet, så dette innlegget må bare tas som tull og fanteri. Statsrådene nevnt i historien finnes heller ikke, og jeg har den største respekt og ydmykhet, over hva de reelle statsråder, gjør for vårt ve og vel).

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg