HVA SKJER NÅ?

Amadou Diallo var ung og stolt.
Han hadde kommet fra Afrika, og nettopp fått beskjed om at han hadde fått plass på Highschool.
Akkurat som hvem som helst annen som når døra hjemme, så tok han handa i lomma, for å finne frem nøkkel til sin egen leilighet. Kanskje fomlet han litt med nøklene i den mørke natten, svakt opplyst av utlyset.
Gangen var trang, og med vegger på begge siden, og dør på tredje og midterste veggen, skulle du ikke haa klaus i alle fall.  Det var liksom bare to muligheter….vel det tenker du vel ikke på der du står og skal låse opp din egen dør, og åpningen er ut mot gata.

På vegen passerer fire hvite menn.
Amadou ser dem kanskje vagt i sidesynet, og uansett kan han ikke ane at de er sivilkledde politimenn.
I tillegg så er det jo i utgangspunktet bare tilfeldig forbipasserende.  De er ikke ute etter noen, men er bare en del av et pilotprosjekt Street Crime unit.

Amadous hand har funnet nøklene og handa hans kommer opp av lommen.
Det glinser i nøkkelen.  Kanskje smiler han et tiendel til de som går forbi…og ser gjenskinnet fra nøkkelen.

“GUN” roper en av de fire….og 41 skudd forlater de fires våpen i løpet av sekunder.
Amadou har ingen steder å gjemme seg…og blir truffet av 19 kuler.

19 kuler.
Jeg vet ikke hvor vondt en stk kule gjennom kroppen gjør.
Jeg tror ikke han kjente de siste….men stopp og tenk etter:
Det var ingenting med Amadou som kunne tilsi farlig, han hadde ikke gjort noe kriminelt, og han hadde ikke våpen!
…og aller viktigst av alt – Amadou skulle ikke pågripes, eller var på annen måte i politiets søkelys.

De fire ble frikjent begrunnet med at den ene ble redd da han så noe han trodde var et våpen.
De tre andre skjøt fordi de hørte GUN og fulgte kollegaen.  De var redde…..

Jeg har vært redd.  Redd for å skade meg under uhell.
Jeg har vært kjent på følelsen av usikkerhet på oppdrag.
Men det har ikke falt meg inn å skyte.
Selv om jeg har vært lovlig bevæpnet ved tilfeller.

Om det var nøkkel eller lommebok Amadou, tok frem, er noe usikkert.  Men hallo…

Dette var og er rasisme.
Eller rettere sagt rasebetinget.
De erfarne politimenn ville antagelig ikke blitt redde om en hvit hadde kastet en tom ølboks mot dem en gang.
Tror jeg!

Nå i år, ble George Floyd drept av en politimann.
Ja han skulle pågripes, og ja han hadde et rulleblad
En politimann, som ikke hadde noen grunn til å være redd.
De var jo minst fire der.  Det fantes ikke våpen.
Floyd hadde til og med henda på ryggen, med håndjern eller lignende.

Det kalles drap!

Men her på berget fokuseres det nå i ettertid, på hverdagsrasisme, og det er svært bra, men jeg har inntrykk av at de historiene som kommer frem, minner mer om alminnelig mobbing.  Mobbing med ord som tar utgangspunkt i hudfarge eller nasjonalitet, men det er fortsatt mobbing.  På samme måte som jeg fikk svi for at jeg hadde rødt hår, og et navn som rimet på Pils.  Fregner hjalp heller ikke på det å få gå i fred.  Var man tjukk, så ble det noen kallenavn også.   …og tenk på alle som i dag får en bokstav-kode for å forklare det man tidligere ble kalt DUM for.

Det kalles mobbing

I dag, ser jeg at våre barn blir mer og mer fargeblinde, og at man ser medelever som nettopp det – medelever.
Mine yngste barn går i en klasse med flere som bor i samme grend, bygd og land.  Opphav ligger igjen som betydning hos de voksne i så fall – men det er uansett ingen systematisk mobbing.  Det er stor toleranse og aksept i det norske folk, og fordi enkelte kan synes stygt om andre, så har vi i alle fall et land hvor det er lite rasisme.

Kadafi Zaman, reporter i TV2, uttalte at han ikke gjenkjente seg i det å bli utsatt for rasisme da han vokste opp, og var overrasket da han hørte om andres historie.  Jeg også…ja jeg er jo etnisk norsk, men jeg føler at når noen får en mikrofon foran seg, så kan de ha historier som ikke har betydd noe, men som så, via en overskrift, kan fremstå som noe helt annet enn det er.

Etter noen dagers fokusering kommer krav om minoritetskvotering.
Fordi det er få fra minoritetene i styre og stell – i dette tilfellet – innenfor idrett.

Dette kalles i mitt hode, hverdagsrasisme, fordi man ikke tror på at dyktige folk kommer seg inn i styre uten kvotering.  Jeg tror de som engasjerer seg på en god måte, kommer dit dem vil pga egenskaper uavhengig av kjønn rase eller legning.   Grunnet kvotering, så har man fått motsatt effekt at dyktige ikke har kommet til sin rett, fordi de ble kvotert bort.

Jeg mener til slutt at vi må ikke lete vilt etter noe som ikke er utbredt, men bekjempe de tilfellene som er enkeltstående.  Vi må ikke igangsette tiltak for å bekjempe noe som ikke forefinnes.  Det vil skape rasisme.
Når enkelte tiltak for integrering blir kjent, så blir sindige nordmenn smått irriterte.  Som f eks full opptjening til pensjon på kortere tid, stønad til førerkort og huskjøp etc.
Nordmenn er som regel opptatt av likhet og rettferdighet.

Jeg har også troen på norsk politi.
Ja jeg tror at man kan bli stanset oftere hvis man er på steder ved Akerselva natterstid.
Ja jeg tror man kan bli stanset oftere hvis man kjører vinglete kl 17, eller kl 04.
Ja jeg tror man kan bli tatt for drap hvis man dreper sin ektefelle….
…men jeg tror du må gjøre politiet oppmerksom på din kriminalitet, før du blir pågrepet.

Jeg tror på Norge, og at vi er et godt land å bo i, og komme til.

Så får vi ta en test til slutt, er dette et oppgjør med fordommer, eller er det rasisme

Vassendgutane – Greit å være neger

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg