HUNSFØRAR’N

Min første bandhund, og fra hans oppdrett Jack

Dagene kommer og dagene går.
jevnlig år for år,
men når høsten kommer,
da har man glemt at det var sommer….
For da er det elgjakta som rår!

Bare noen ord som falt i hodet mitt, som innledning på dette innlegg.
Det er en spesiell dag i dag, for det er fødedagen til en jeg ble kjent med, og som jeg til slutt kunne kalla god venn.
Jeg jakter, og jeg går med bandhund, men jeg blir aldri en jeger og bandhundfører.
Mest fordi jeg ikke har vokst opp med disse tradisjoner, og ikke fått inn jakta med morsmjølka.

Men det tar ikke bort følelsen av at jeg får til en bandhund.
For jeg har trasket bak en som kunne det.
Jeg har lyttet til en som kunne det, og jeg har nydt stillheten med en som hadde det i sjela.

Han var ikke den som gikk fram med store ord, han var på en måte en mann av få ord,
men det han sa kortfattet, var som regel noe du etterpå skjønte var nettopp det.
Det var ord og setninger som satte seg fast, og som hvis du ikke har hørt dem fra ham, men fra meg, blir helt feil når de som tror dem kan – prøver å gjenta.
Allikevel likte han å fortelle historier – ofte av det slaget, som får frem smil og latter.

Men over 60 år med hund, var ikke det som imponerte meg mest.
Jeg var kanskje mer fascinert når han foldet henda sammen, ble stille, svelget litt ekstra, lot øynene hvile over Elta, og begynte på et dikt som far hass hadde skrevet.
Da føltes det ikke rart at en på over 80 sa “pappa”.  Eller når han sang en sang i rallarstil.
Fløtinga savnet han mest, men endte som det som kalles “gründer”, etter å ha bygget opp et firma med “næva”.
Jeg har aldri latt meg fascinere av alle skjold, premier og titler – fordi det lå ikke ham nærmest å snakke om det.
Han likte heller ikke skryting, av verken egne meritter, eller andres.
Tror kanskje det var fordi…han alltid gikk videre, alltid ville finne ut mer, og aldri så på seg selv som ferdig “utlærd”

Jeg ble fascinert av mannen, vennen, mentoren, og på et vis en som kunne være farsfigur for meg, når min egen ble borte.  En som jeg lyttet til – ikke om blandingsforholdet på motorsagbensin denne gang – men om oppvekst i trange kår, jakt, og hund.  Jeg kan ikke si jeg kjente ham, og alle hans sider, men jeg ble kjent med en mann jeg likte svært godt.

Noen ganger i livet treffer du slik mennesker – som lærer deg opp mens en går.
Han var slik – han sa aldri hva jeg skulle gjøre eller ikke gjøre, men han kunne hviske forsiktig:
“Je vett itte best, men hviss je hadde vurri dæ no…:”
…og var jeg aldri mer dum, enn at jeg skjønte at det var et godt råd.

Så selv uten å være født jeger, eller bandhund-kar, så får jeg hund som finner elg, og jeg skyter elg.
…og aldri går jeg mer enn hundre meter i skogen – uten at en setning fra ham, dukker opp i hodet mitt.
Setninger som var hans, og aldri noen annens.
Men delt – med meg!

På denne dag, den 29. mars, i disse corona-tider, sitter en enke og minnes mange gagne år,
og vi kan ikke mimre sammen over en kaffekopp, men han lever videre i barn, barnebarn og oldebarn,
og noe av ham, også i meg.

Nå følger han ikke flere spor, men han har for alltid satt spor i mitt hjerte.

PS – Jeg kjente ham et “øyeblikk” av hans liv.
Men det var et stort øyeblikk!

Slik var det
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg