EXPEDITION TO KOMMUNER

Når en ser dette, er det verste gjort…

I noen år, har jeg hatt som tradisjon å ta meg på påsketur til Engerdal, på ski.
I fjor ble det riktignok ikke noe (covid-19)…men i år vettu… i år skal det jaggu gås att.
(Men innerst inne kjenner jeg litt på at vinter er over, og at vår og sommer ønskes velkommen).

Så våkner du da for tjueentusenogfemhundreogtjueførste gang, etter dag og natt med regn.  *Snøen utafor døra di er svart og halvert.  No White Christmas her lenger, hvis det er lov å si da!

Så jeg sitter der i sofaen og ser at Toppen Bech besøker nok en Anker eller Astrup, med hus, noe større enn vestfløyen min.  Det artige er å se oppløsningen…på programmet altså.  Fra den gang vi brukte 17.000 på en 27″ fatscreen, som veide mer enn deg selv.  Nå er jeg imidlertid blitt tyngre og trenger briller…

…men klokka går, og jeg har vel bestemt meg, for ikke å gå, og da vil jeg egentlig ikke oppover heller.
Det er rart med det, når du vokste opp uten ferier, hytte, og påske besto i beste fall av å “dike bort vatnet”, og du kanskje kunne snike deg unna lange underbukser, selv om datoen for slikt den gang, var 17. mai uansett vær.
Slik unngikk man klimakrisen og global oppvarming – alt var overlatt til datoer.

Men nå er det en gang slik, at hvis du tar to måleskjeer havre, og tilsetter eksakt mengde vann, lar den svelle, og tilfører tre minutter med roterende strålebehandling i en mikro, så er du kjapt fit for fight.

Så i løpet av tretten minutter har jeg gått fra hjemmekontorkledd (truse og skjorte) i sofaen, og til elit-åkare (må bruke svensk her, for i Santander-drakt, ser jeg ut som en, men uten er jeg bare mann).

Trine blir kanskje litt stresset, men etter en liten tur på svellet gjørme, tildels med lokalkjente i full fart, og tildels folk med EB-skilt som sparer strøm, har man opplevd spenning oppover Flendalsvegen…

Første del bar oss ikke…

Flendølene er gode til å gi beskjed, men allikevel velger jeg å starte på Rabbkjølen som vanlig.
Noe løst for meg og en gammel pointer, og vi lurte begge på når vi ville knekke bena.
En flendøl er bygd annerledes enn oss innflyttere – flendøler er normalt høye, men de veier bare typ 45 kg, og all masse er muskler og sener, derfor flyr de fra deg på ski uansett alder, og de flyter oppå snøen også i disse dager.

Men ikke jeg…så de første km til Vidsyn er utfordrende, spesielt når jeg for første gang har valgt å gå på blanke ski.  Blanke ski krever staking, og når stava går til bunns i kommunens beste elgterreng, da blir det tungt.
Når gamle staker , kalles det ofte “dodritarstil”, mens dette blir mer som “itte nødvendig å tørke rævva”-stil.

“Skulehuset” står det.  Husker att den fra før, og da har jeg gått litt i alle fall…og lysløypa, og folk i løypa.

På en kul i lysløypa står det rundt ti personer.  Koselig synd, for de er påskeskiløpere, med anorakk, kvikklunsj og appelsiner.  Da de ser “Elit-åkaren” med sin elleve-årige pointer, gjør de seg klar til å gi plass så jeg kan suse forbi.  Jeg var glad de ikke hadde kakao, for den hadde blitt kaldt, mens de ventet på meg!

En av dem, den eldste på rundt 35 år, viker helt ut på siden, og brått er han en meter kortere, der snøen utenfor løypa ikke holdt.  Men like blid var han, og jeg trøstet ham med å si “Jasså det er att såpass med snø ja”, og jammen rakk vi å si god påske “tæll nan au”.  …og smittevernet ble ivaretatt ved at jeg var nå to meter over ham…

Gjennom hytteområdet er nå Teslaene med aggregat bakpå borte, og gamle Opel’r med svart dieselsot på bagasjelokket var det nye.   Bekkene jeg passerer sildrer med lyden av vår, og nå er bløt snø blitt til tynt lag med tørr nysnø på frosne gamle spor.  Og ute av skogen merker jeg fort at enten har vinden eller jeg, valgt feil retning.  Vi er i alle fall på kollisjonskurs.  Men det er lenge siden jeg har vært på kurs, og jeg savner det.  Kurs hvor en kan bli kjent med nye folk, nyte livet, og ei flaske vin spandert av firmaet ditt…ja ja vi skal ikke være griske, for det er vel slutt på det også.

Nå er jeg der hvor jeg som regel treffer en utflyttet sunding, som fant kjærligheten her oppi.  Ja nå finner han visst elg oppi her også…men i dag ser jeg dem ikke.  Nei, er vel litt sent utpå jeg da.

Etter å ha møtt et par litt bistre damer, som ble litt blidere av en “God påske” hilsen, er jeg snart i dalen.  Dalen hvor jeg hvert år blir til Sølvpilen, og pointeren er Månestråle, og hvor du bruker all energi på å spare etter blink fra en Winchester eller Tomahawk, og et par apacher.

..en eller annen gang ser jeg blinket fra en Winchester eller Tomahawk her…

Berga her er som skapt for å overfalle et par kiowaer….

Her passerer jeg et eldre par.  Godt trente, men de har vært sammen for lenge.  Han har smurt skiene hennes, og ber henne være fornøyd å gi på litt.  Han skal rekke hjem og se opptak av fotballkampen fra dagen før, mens hun lar mas være mas, og lurer på om hun rakk å slette meldinga fra Einar på jobben….

Jeg sliter også.  Arma er slitne, brudte skuldre er vonde, og skiene, som ble glidet rett før start, uten skraping og pussing, eller rilling, glir godt mellom flekker av nysnø…synd de flekkene er få og små….

Men jeg klager ikke – det var mitt valg å stake.  Det var mitt valg å gjøre smørejobben dårlig.  Det var mitt valg å ikke sitte på med min hustru til hytta, og nå har jo sola kommet også…

Brannhøa….hau der blir det bratt.  Min likhet med Andreas Nygård og Petter Eliassen, har nok forsvunnet lenge før, men det er her jeg oppdager det selv…ingen hoppende staking.  Her er det tvers over og bred fishbone som gjelder.

Men jeg tar meg opp, og tross motvind, er jeg glad jeg går opp, og ikke må ned denne bakken.

Det er her en ser at det er lite snø…

Men som alltid, når en er oppe på fjellet, er en aldri helt oppe, nei det er alltid litt att, og ei kneik til…men Petterbua/Petrograd er i alle fall nesten høyest på denne turen.  Etter dette punkt, bestemmer jeg selv hvor mye høyere jeg vil, og jeg skjønner at denne gang vinner kropp over hjernen.  En hjerne som vil over Østerfjellet og bortom Hyllsjøen.  Hyllsjøen frister, for kanskje kan man si hei på avstand til venner en ikke har sett på lenge…men det blir nok rett ned gjennom grenda i Lillerøåsen.  Ei grend som nå har atskillig flere scootere enn hytter, og atskillig fler hytter enn setre.  …og hvor mitt idol fra 1966 nå ikke lenger er med oss.  Mannen som fikk meg til å ha hvit trøye og blå nikkers (med hvitt glidlås).  Nå venter vi ikke lenger på Gjermund – mitt idol og forbilde, og en svært trivelig mann å treffe å slå av en prat med).

…hvor skiløpere ble til mestere…

…men i et kort øyeblikk når jeg er tilbake til 1966, og løypene har krappe svinger, for å holde oss skiløpere unna autostraden, går skia ut, og der er lina til en pointer, og vipps (nummer for vipps oppgis på pm) så går jeg ned for telling. Tryne og knær når nakken samtidig.  Jeg hører lyden av et knepp.  Jeg kjenner lyden, og håper det er brillene, men nei…jeg fører nesen tilbake til normal stilling, og kjenner det svir i gamle knær, mens brystkassa prøver å ta seg ut att til der hvor den var før fallet, akkurat litt kortere ut en magen!

Jeg teller tenner (noe som ikke er lett når en aldri har hatt alle), og begynner å bryte armene rundt att, men de er akkurat som før – lite bevegelige.

Nå skjønner jeg hvorfor man kjører scooter i stedet for å gå på smale plaststikker.  Men akkurat som jeg merket da jeg fakt, så er bakken hardfrossen, og der glir lett nedover mot Gammelsætra.  Ja så lett at jeg er livredd…spesielt da jeg passerer kneika jeg knakk skuldra påsken 2016.  Jeg vil liksom ikke feire med å gjenta…

…og rundt en sving ser jeg et par jämthunder, og ei frue og en sønn.  Blide for å se nan er vi…og expeditionen to kommuner er ved vegs ende.

To kommuner, våt råtten snø, bløte spor i sola, hardfrosne gamle spor, nysnø, delvis vått/frossen snø på aftenen…så opplevde det meste av vinter.

Ved målet for turen…her er det flere biler og scootere enn noen gang…

…..og nå er der bare å undres – koster det åtti kroner å ta seg ut gjennom bommen også mon tro?

…motvind, men flott vær var det da..
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg