ER DET PÅ TIDE Å GI OPP?

Mye som hjelper…

 

Jeg har kjempet og kjempet,
men nå føler jeg at det er vel mye motbakke…

For akkurat 4 år siden i dag (24.1.), fikk jeg hjerteinfarkt,
og noen dager senere var jeg på ski,
og mente delta i Vasaloppet.

Hustru sa nei,
så jeg ventet et år,
og gjorde det.

Jeg har gått samme løp med avrevet lårmuskel,
med brukne ribbein, prolaps, året etter brudd i skulder,
og etter enda noen flere muskler som har sluppet taket.

Jeg har aldri villet gi meg,
og klart det,
mye takket være hustru, familie, Team Santander (nå Team Ragde),
en forstående fastlege, og en utrolig dyktig Fysiterapeut ved THT.

I år har det vært tungt, for etter betennelse og virus fra des 2017 til høsten 2018,
var jeg i dårlig form mentalt.
For meg finnes bare en medisin mot det mentale,
og det er trimme/trene.
Men høsten har vært så tung.
Moroa ved alt har vært borte,
og jeg innså at man kan klare alt uansett fysisk skade,
men når det psykiske sperrer,
eller for å si det slik:
når hodet sier nei, da er du “stuck”.

Så jeg løp….
for det var moro,
og jeg kunne løpe langt og delvis fort.
så satte jeg på meg skiene,
…og ikke før i dag ble det moro att,
på veg mellom Elgsmyra og Jordet,
der fant jeg igjen gleden,
på tross av smerte i skuldra…

Så går det noen timer,
og en liten kul i går,
blir til  en stor kul oppå skuldra i aften.
Det gjør vondt…8 av 10 innbiller jeg meg.
Enda verre er det å stå opp, bevege seg, kle seg…
igjen er det slik…

Det blir legebesøk,
og etter forsiktig passering av forferdelige fartsdumper
er jeg hos legen og får med en gang høre ordet luksasjon…
og han viser meg et kragebein som nærmest ser ut som det viser finger til meg…
Jeg har ikke bedt om smertestillende før,
men tårer av smerte, blir byttet ut med,
nei det blir blandet med gleden av å få nettopp lindring.

Til ordfører i Trysil:
Fjern de fartsdumpene i Innbygda,
for de gjør vondt, og er ikke ihht til regler for slike!

Fatle…i flere dager.
Ikke løfte eller svinge arm,
men trene ved å pendle…
Det er hardt for en som må ha sin daglige dose av trim-medisin for å overleve,
eller overvinne det mentale.

Jeg har lyst til å gi opp nå….
men jeg kan jo ikke det heller.

..og grunnene er mange,
men yngstemann spør etter legebesøk;
“Var det noe farlig?”
og jeg hører uroen i ham, da jeg kommer hjem fra legen.
Min datter holder på å bake boller for å glede meg,
noe hun har funnet på selv,
og på gulvet undrer en pointer hvordan det står til med “far”,
mens hustru forbereder seg på å hente ved og måke snø.

Det er godt med familie…

..men kommer jeg tilbake denne gang?

PS:  Til dere som alltid klapper meg på skuldra og sier:
“Rett opp ryggen, og gå på”
Ikke gjør det i dag
– det er vondt nok fra før!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg