KITTILIRENNET 2019

Jeg har skrevet om det å gå Kittilirennet,
et par ganger før.  …og det er begrenset hvor mye du kan skrive om
den fine naturen du går gjennom på veg mellom Vidsyn og Engerneset.
…og når det i tillegg ikke er sol, og løypa blåser att,
så blir det ikke like nasjonalromantisk.

Men noe er nytt.
I dag hadde jeg en slik dag, at det å endre retning på veg mot bilen,
og låse opp boden, og der hente felleskiene, føltes for tungt ut,
så jeg antok at det ville være et godt valg å bare ta de som lå i bilen.
De “blanke” skiene.
Blanke ski,
betyr ikke velpolerte,
men at du ikke har festesone,
og må stole på arma.

Nå skal det sies at jeg var i feil modus,
og tenkte “glid får man alltids”,
tross at skiene ikke er glidet siden noen mil,
eller rettere sagt – da de ble impregnert med gul glider i fjor vår.

Ja det var mye feil modus,
for kanskje kan en kalle det modus,
at jeg veier 8 kilo mer enn det som bra for skias spenn.
det kan også føre til modus “dårlig” glid.

Men da jeg kom til Vidsyn,
var all modustenking borte,
selv de jeg ikke hadde tenkt på.
..for jeg var i modus:
“er jo bare opp bakken i lyslinja”,
og så sklir en ned til Rømoen….

Så mens min svigerfar tar de siste fire dobesøk,
og smør på med blått,
står jeg nærmest i startbua og skjelver etter å komme avsted.
Her skal det gå unna….
for jeg har raske briller merket Volkswagen,
fått etter Birkenløpet i 2017…

Så da svigerfaren min er ferdig med de fire dobesøk,
og smurt skiene, og snudd to ganger,
en etter telefonen, og den andre etter hanska,
og den siste for å hente stava sine,
som ikke var hans, men Trines,
var vi klare.
Så Hedda og jeg staket mot startstedet,
og da vi snudde,
var fortsatt ikke min svigerfar bak oss.
Nå vet jeg ikke hva som skyldtes stoppet hans,
men omsider kom han da.

Vi passerer barkvista som markerte start,
og da kom jeg virkelig inn i dårlig modus,
for der var det kaldt, motvind,
…og fryktelig dårlig glid.
Så da jeg omsider kom meg til den bratte bakken,
var jeg i ferd med å ønske å gi meg,
og det var bare 17 av 18 kilometer att.

Så nå vet jeg hva ordentlig blanke ski er
– det er ski uten feste og uten glid –
Da slit en,
som venter på at kragebeinet skal finne igjen sitt rette leie,
og som ikke har gått for mye på ski.
Men svigerfaren min og Hedda venter på meg i hver oppoverbakke.
…og først da min svigerfaren min får en telefonsamtale,
kan jeg vandre litt foran, slik de to andre ikke fryser ihjel.

Ved matstasjonen er jeg ganske utmattet,
selv om farten har vært lav….
…og jeg ber om en burger og en kebab,
men jeg var for sent ute,
for de var allerede tomme for det…
Så da ble det et saftglas.

Men jeg kom meg fram i år også.
Takket være godt følge,
og at jeg tok igjen Trine og Gunnar,
hvis blide ansikt
virker som hurtiglading på en EL-bil om vinteren.
Du får mye prosent,
men det varer ikke lenge.

Så er man endelig fremme i mål.
Der står en skare tilskuere og snakker sammen,
og da de ser en med lua med trykk
“Team Ragde Eiendom”
får dem fart på seg,
og tidtakeren går mot målstreken.

Alle fra Caravellen samlet

Litt senere kommer det to i en veldig spurt,
og Tore Stengrundet, erklærer at Lars Bovold var først.
Kanskje Tore setter pris på å bli nr 2,
for det er noe nytt for ham.
Ny erfaring rett og slett.

I år kom de så fort at bildet ble slik

Det blir sagt at alle under 16 år får premie,
og pga at vi har to som tilhører der,
venter vi på premieutdelinga.
Jeg er våt og kald,
men da arrangør sier at det er minst en gavepremie trukket ut for alle,
så stiger jo selvsagt spenninga.
Jeg sier dog til Trine at:
“Jeg er så uheldig med trekningspremier, at selv om det er til alle,
faller jeg sikkert utenom”

For på Slettås for et par år siden,
var det gavepremier til alle unntatt to,
og jeg var den ene.
…og selv om jeg går inn sammen med mine to svogere,
så er det to premier att som regel,
og de to brødrene får dem.

“Nei da sier Trine”,
“Han sa det var til alle”

Så begynner man å dele ut.
Noen vinner gavekort på Superslip til 1100 kroner,
noen vinner Statoil-kopp med gratis kaffe ut året,
og noen vinner brannslukningsapparat,
som er noe jeg trenger, da Göran fant ut at min var fra 2009.

…og folk blir så glade,
og jeg begynner å tro at det blir som jeg trodde,
at mitt navn har falt ut,
men så hører jeg liksom etternavnet mitt,
avventer litt, for jeg hørte ikke fornavnet,
men de andre sier “Gå da – det var deg”

Jeg ser arrangøren driver og rydder vekk ei tom vassflaske,
men jeg går nå opp.
Han snur seg og gir den tomme vassflaska si til meg,
og automatisk takker jeg….

Gunnar solgte Statoilkoppen sin,
og Trine solgte gaven sin,
og jeg hadde gladelig betalt for brannslukningsapparatet,
men jeg får nok ikke solgt tomflaska mi på Trysil-tilsalgs på Facebook,
tror Trine….

Så da fikk jeg bevist,
at selv om det var gavepremier til alle,
så gikk det an at jeg ikke vant noen.

…og ikke en dråpe vann var det i flaska….

Ja, ja,
var nå ikke derfor jeg startet heller da….
…men jeg prøver meg igjen neste år.
Kjære arrangør – husk at det var jeg som ikke fikk noe i år.

Selges hbo eller byttes mot lue

Tomflaska var fra Sparebanken Hedmark,
og jeg selger den til hbo over kr 0,-
(eller bytter den inn i banken mot gull-lue fra VM).

Reklame for Kittilirennet
Kittilirennet 2016
Kittilirennet 2017
Kittilirennet 2018

JULIE BONNEVIE-SVENDSEN

I går kveld kom hun på TV,
rett etter hyllest av nok et VM-gull til Johannes.
Der satt vi og var helt uforberedte på annet enn
å høre enda mer om norsk uovervinnelighet,
og dårlig balanserte mediadekning,
hvor vi er helt uten balanse,
hvor vi mener Loginov ikke skulle fått lov å starte etter sin dopingdom,
men humler med øynene, hvis noen skulle si det om våre gullmedaljører.

Men det ble ikke slik,
ved bordet satt ei jente,
med litt flakkende blikk,
tydelig ubekvem,
men med et oppdrag,
som hun skulle fullføre
– nemlig å fortelle hvor galt alt kan gå.

Julie Bonnevie-Svendsen
– utpekt som det det største talent noen sinne
– komplett som skiskytter

Nå hadde hun vært borte fra rampelyset en god stund,
og kanskje var hun ikke helt tilbake,
slik subjektivt observert,
men det hun fortalte,
bør si mye til foreldre….

Jeg kjente igjen mye i øynene hennes,
kroppsspråket, og i måten å snakke,
men det er umulig å vite hvordan det står til.
men legg merke til alt hun ikke sa,
og lær.

Jeg tror at vi har alle våre konsekvenser innebygd,
og at det er triggere der ute, som låser opp muligheter,
og kaster på oss umuligheter.
Det kan gå bra med enhver,
så lenge en ikke blir eksponert for akkurat det som fører til….
…og noen trigges lettere enn andre.

Får du så flusst med gull,
og mye tid i auraen av publikums dyrkelse,
så kan du overleve de fleste motganger, og indre problemer.
Du kan leve på endorfinene….
…men de tar ofte slutt.

…og det er her vi som foreldre må være oppmerksomme.
Det er kanskje ikke bare å gi etter for talentenes ønske om
mer – mer – mer….
Et jag etter å være noe, en ikke er ment å bli.
…eller en stadig tømming av tanken med energi.
Det siste skjedde meg.
Jeg anerkjente ikke kroppens tegn,
og fylte alltid bare opp “kvart tank”.
…og som et batteri som har nådd null,
så ble det ikke mulig å lade opp igjen.

Men har jeg lært?
nei…
…men jeg har lært å lytte.
Lytte til menneskers små problemer,
og uten å være i stand til å løse sdem,
så kan jeg i alle fall forstå.

Håper Julie har det bra i dag,
dagen etter at hun brukte mye energi igjen.
Håper at mange slipper å oppleve det hun gikk i gjennom.

PS:  Alt i dette innlegg er gjengitt gjennom mine øyne,
uten kjennskap til Julie, eller hennes lidelse, årsaker, eller med noen som helst erfaring,
om tilsier at jeg kan noe om det.
Det er subjektivt, så alt jeg skrev kan være feil.
Men lytt i alle fall til hva hun sa!

Du kan se det HER

NÅR IDRETTSLAG FEIRER 100 ÅR – DE SMÅ HISTORIENE – INGVALD

 

Fargen på hår og skjegg kan være endret, men ellers like ungÅrets Idrettsgalla for 2019 er over, selv om alt dreide seg om 2018.
Så sitter man der da, og ser at noen får og noen ikke får.
…og jeg vil med en gang legge til:
Det er aldri feil at noen får en pris eller flere,
men det kan synes feil at noen aldri får noen,
uansett.
Hva med langløperne liksom?

Men en trenger ikke gå på nasjonalt nivå for å se slikt.

Jeg har bladd igjennom jubileumsbøkene til de to 100-åringene Nybergsund IL og Nordre Trysil IL.
Gode og interessante bøker, med mange historier, spesielt om fotball.
…og på samme måte, så er ikke historiene som er med, feil…
…men en savner liksom noen andre historier også.

Det jeg savner litt i begge bøkene, er de små historiene.
Historiene bak et event, eller om noen som alltid har vært der, og kanskje fortsatt er der.
Nå har jeg bare bladd i gjennom bøkene, og kan vel ikke garantere at jeg har sett alt,
men jeg kunne ikke huske å se det nevnt, hvem som har gått flest runder i lysløypa i Jordet,
eller noe om hvem som vant en sekk poteter i Sund-joggen i Nybergsund.
…eller nevnt de store ildsjeler – jo kanskje noen,
men ikke de personene jeg ser som nabo til banen i sundet gjennom 30 år,
de som alltid har sagt ja til å stille på dugnad, og bidra.
“Sund-joggen” tenker kanskje noen…Hva er det.
Jo det er noe som var…
noe som samlet store og små,
ja nærmest alle i sundet,
og hvor gleden betydde mer enn tida du brukte,
og for noen var det saftglasset som var det viktigste…

Derfor, inspirert av disse bøker, skal jeg lete frem til noen historier som aldri havner i bøkene.
Men som kanskje allikevel er interessante på sitt vis.   Det er ikke sikkert jeg skriver mer enn en historie heller, for jeg vet jo nesten ikke om disse historiene, da de ikke er fortalt eller skrevet om.

MEN –

Først ut er historien om en deltager på 5-mila i NM på Eidsvoll ,
en stund etter storbøndene var der i 1814.
Ja der var vel ingen Holmseth som skrev under Grunnloven,
men kikker du nøye etter så er det ikke umulig at Ingvald er med på bildet fra den hendelsen.
Han er normalt flink til å bli med på bilder,
men like ofte, blir han allikevel glemt,
når status og historie blir nevnt.

Hvem er nå Ingvald da mon tro?
Svigerfar min, og morfar til mine barn, og således far til min hustru også.
Sier hans hustru da i alle fall,
men når man ser nøyere etter,
så er min hustru svært lik sin far,
så der er historien korrekt gjengitt.

Ja jeg skal ikke skrive så mye om ham,
for muligens har noen av dere videoer fra de siste tredve år med revy i Jordet,
og der er det alltid et innslag om ham.
Det kalles å bli satt pris på det også.
…selv om det også, i andre sammenhenger,
og med andre,
for noen ganger,
kan fortone seg som mobbing.
Det er aldri langt mellom å bli fortolket i revy,
og det å være mobbet!

Men for meg er han den skiløperen som kom krabbende inn i stua etter et Røsjørenn i 2014,
på ei tid som var bedre enn første gang han gikk, omlag førti år før.
Forskjellen, og grunnen til at han krabbet inn i stua,
var at han denne dag, gikk han Røsjørennet med fem tette blodårer til hjertet.
Jeg er ingen kirurg, eller hjertespesialist,
men jeg antar at det kan være vel så hemmende med fem tette årer, som det å ha astma.
to måneder senere fikk han nye årer…
men kano har han ennå ikke fått seg!

Men ingenting så langt har hatt så mye med Nordre Trysil sitt jubileum å gjøre,
men Ingvalds fem-mil i NM 1981 har det,
for hvis jeg ikke tar feil, så er han kanskje en av de få nordre-løpere som har gått 5-mila i NM.
En distanse som til og med Petter Northug, mente var den største av dem alle.

Du er tatt ut til NM

Jeg skal ikke beskrive løpet,
men gutten gikk fort.
…og jeg antar at det ble mange do-besøk før han kom seg til start,
og det er ikke umulig at han tredde av i løypa heller,
for man tok seg tid til det før i tida.


Behørig presentert i pressen

Denne kunne han antagelig låne ut…
Ikke gå motsatt lei…og løypene kan være åpne…
Ad Astra og Bjørge Lillelien…
Lokalavisa var mer lokal den gang… no skriver dom itte om rallymegling en gang

Etter NM, vanket det ikke mer omtale,
og boka i langrennsløpere fra Trysil, ble solgt billig.
Men det er ikke småtteri Ingvald har rukket å få til
– Superhardhausen (klare merket i Birken, Styrkeprøven (Trondheim-Oslo), og Oslo Maraton (43 km løp).
– Raid Norvegia Svedsja
– Samtlige Røsjørenn

– vunnet Trysil-Knut rennet 2 ganger

– mange klasseseire i turrenn

– vunnet Kjølvålrennet 7 ganger (hvorpå fruen bryter inn og sier “å han har itte vunni så mange gonger)

…og når han går på ski i 2019, har han samme stilstudie som Oddvar Brå i et opptak fra 1982.

Kuriosa:  For noen få år siden,
sitter vi i Sunne og nyter kveldssola.
William Kristoffersen setter seg ned,
og praten går lett.
Han nevner Eidsvoll, og Ingvald hiver seg frampå:
“Je jekk femmila der je – i 81!”
“Ja jeg spilte der” svarer William.

…og hvis man ser på programmet så fremgår det at Ad Astra spilte på banketten.

William fortsatte, og fortalte oss at det var der
– da Ingvald gikk fem-mila – at han ble forespurt om å bli med i Ole Ivars.
Kan legge til at kvelden ble lang når disse to mimret!

Ja nå har jeg gitt dere reportere og boksforfattere tipset.
Det er bare å ta kontakt med ‘n Ingvald å spørre om NM 1981.
Dere fyller glatt noen timer!

FRA SOFAKROKEN – PÅ GODT OG VONDT

Sjakk er best på Nrk

Ja så sitter man her i sofakroken i romjula,
og tenker på alle ord man hører og leser,
om hvor sunt det er å trene og trimme.
Selv er jeg blitt “sengeliggende” av forkjølelse/virus,
etter en løpetur her om dagen, da jeg burde holdt meg i ro.

På tv ser jeg den ene utforkjøreren etter den andre,
bli hentet av helikopter, mens en lurer på åssen den der redningsmannen
tør å henge der ved siden av båra – under helikopteret,
langt oppe i fjellet.

Jeg blir minnet på om egen benskjørhet,
da ei norsk jente mister ene skia i en port,
og knekker benet.
Trodde topp moderne alpinutstyr,
skulle forhindre at ben blir vridd og brukket.
Ja ikke for det –
noen ganger har jeg sett at alpinister mister skia midt i bakken,
uten at de er borti noe som helst.

Kanskje man burde lage virtuelle utforbakker,
og la dem sitte i hver sin bås,
og kjøre, mens de nyter sin boks med RedBull,
og kan gå på egne ben hjem.

I Tour de Ski (eller France som ei dame skrev på TV),
ser jeg at damene blir skøytet i fra i sprint,
og kommentatorene undrer hvorfor jentene ikke er i form.
Men kanskje er jentene i form,
mens de andre – utlendingene – er blitt utrolig raske.
Se f eks Stina Nilsson – full fart fra start, og delvis stiv mot slutten,
men da har de andre resignert.
Eller Jessie Diggins, som fra en håpløs posisjon,
ikke ser hvor håpløst det er,
benytter seg av energikrevende teknikk nedover,
og suser inn til god topplassering.
Det handler om å ville uansett, og ikke minst oppdage det
våre alpinister gjorde for noen år siden – bruke mer energi på å få opp fart.

I Russland, ser jeg en sint Carlsen, som ikke snakker med media,
når han taper, og en blid Carlsen som snakker med media når han vinner.
Det sier ikke noe om god eller dårlig taper/vinner.
Det sier bare noe om hvor sterkt drevet mannen er etter å ikke tape.
I dag når vi snakker lynsjakk, klarer ikke en gang Torstein Bae å snakke fort nok.
Det sier mer enn hva mine egne øyne registrerer om hurtigheten,
og jeg lurer på hvorfor de to disipliner har byttet navn….
for hurtig låter da raskere enn lyn!

og så sitter jeg der sjaber i senga,
og synes synd på Heidi Weng – min yndling.
Jeg vet ikke hva hun skal gjøre for å komme tilbake,
men jeg vet at hun er fullstendig god nok for å være best.
Men jeg vet også at det aldri har vært lett å være Heidi Weng,
for mens hun har vært en utrolig idrettsutøver,
så har hun alltid blitt satt i skyggen.
Hun ville nesten ikke slå sine venninner,
for da gråt hun og syntes det var leit.
Slo hun dem, mente media at hun hadde bedre ski,
og vant hun uten at de var der,
så fikk hun alltid høre at “hvis Bjørgen hadde vært der så….”
….og da hun endelig vant…
og skulle sette kronen på verket med å vinne Canada-touren sammenlagt,
så – ja jeg ser ingen annen mulighet – saboterte noen skiene hennes,
fordi noen skulle sette rekord i antall seire i samme sesong.

…og ingen har sagt det offentlig på tv, for de har bare hatt noen utvalgte.
Da hun ikke finner formen, ja da er de der og spør hvorfor hun ikke er hvor hun var
– som betyr at de så hun var god før med andre ord.

Heidi Weng:  Du har de siste årene vært verdens beste skiløper.
De andre har ikke vært i nærheten i mine øyne.
World Cup har vist noe, men ikke alt.

Finn tilbake til den jordnære, litt surrete jenta som var livlig,
og bare gikk fort på ski,
så er du der igjen.
Ta en tur til Trysil og lek deg i løypene der,
ta noen selfies, skriv noen autografer,
bli hyllet av oss som vet hvem du er.
Så er du der til VM.

Så er det Martin Johnsrud Sundby.
Etter sin dom ble han en ren hedersmann,
med annet syn på verden og sin idrett.
Han ble større enn noen gang,
og jeg setter ham enda høyere nå,
etter hans utspill om Tour de Ski.
Han har rett – det er en plikt for skiløperne i Norge å stille.
Det handler om å bevare arbeidsplassene deres
– gjennom å gjøre konkurransen stor og midlene tilgjengelig.
De som blir hjemme – sager over sin egen gren,
men også til de som stiller – for nå pengene blir borte,
blir også løperne og rennene det.
…men kanskje vil noen ha glede over at Trysil Skimaraton og TrysilKnut-rennet
blir overført også – med rene amatører og nærkontakt med miljøet.

Jeg holder også med om at det begynner å bli kjedelig enkelt.
Sundby etterlyser tiden da Tour de Ski var hardere, og det gjør jeg også.
Hva med langetappen mellom de to ski-sentrumer?
Sprint på to minutter med eneste bakke over et bygg – nei det er ikke nok.

Men så får en ta med seg de gode ting da.
Johan Sebastian som spiller glimrende sjakk,
Aryan Tari ligeså.
…og 15-åringer som blir litt forandret da de plutselig sitter på bord 01.
Bransdal og Iversen som virker mer solide enn noen gang,
og topplister som viser god geografi.
Men altså – pr nå – så er sjakken mer spennende enn langrenn,
og det er ikke minst på grunn av Heidi Røneid, Atle Grønn, og Torstein Bae,
godt loset av Line Andersen.  All honnør!

Men nå begynner jeg bli bedre,
men jeg rekker nok med noen sjakkpartier til,
og noen etapper til i Tour De ski,
og kanskje rekker jeg se Heidi Weng bli best igjen også.

IDRETTSGALAEN 2019 – ÅRETS TRENER 2018

Det gror i Trysil også

Tiden taler,
som regel,
fordi vi husker kort,
og fordi nyest er størst,
at de som lykkes så vidt med noe like oppunder jul,
blir årets trener.

Men akkurat i 2019,
da håndballjentene kjemper om en femte plass,
bør det være tid for noen annen.
I 2019, når Rosenborg ikke har noen trener,
bør noen som er trener, en god kandidat.

I 2019, da landslagstreneren for langrennsløperne, fikk sparken,
og året etter at to av de beste var i gang, eller ferdig med soning,
bør ikke de være kandidater.

I 2019, atter et år etter at Ada Hegerberg ikke vil være på landslaget for kvinner i fotball,
fordi hun mener en trener, som trente verdens beste lag, og endte i et mesterskap uten poeng, og uten plassering, så bør det være helt åpenbart.

I 2019, da en hekkeløper bare ble Europamester, og hans trener fikk prisen for et VM-gull året før,
bør vegen være ryddet og klar.

I 2019, da vi kanskje skal feire at norsk ishockey faktisk ikke var så verst, og vi nok en gang ikke fikk noen norsk vinner av WC i skiskyting, bør enda flere være utelukket.

…og for meg står det bare en verdig vinner:  GJERT INGEBRIGTSEN

Henrik har:  EM: 1500 –  Gull 2012 Sølv 2014, Bronse 2016
5000 – Sølv 2018
1500 innendørs – Bronse 2015, Sølv 2017

Filip har:       EM:  1500 – Gull 2016, Bronse 2017,
Gull Terrengløp

Jakob har:   EM:  1500 – Gull 2018
5000 – Gull 2018
Terrengløp Gull 2018 (der får han ikke løpe i voksen klasse dessverre).

De har flere meritter enn dette, men det er ikke nødvendig å nevne, for:
– hvem andre i hele Norge kan måle seg mot disse resultatene gjennom tidene?

Noen vil si “se på Northug og Bjørgen”  – ja da, men der har det vært forskjellige trenere,
og en kan vel i virkeligheten ikke sette langrenn opp mot friidrett, og spesielt løpsøvelser innen friidrett.
Se på deltagerantallet verden over….
Samt at Northug spesielt, tilførte langrenn noe helt nytt, i en tid da konkurranseformen ble reformert, og han fant en ubrukt nøkkel, som han forvaltet usedvanlig godt.

Jeg har fortsatt Vebjørn Rodals OL-gull på 800 meter som kanskje det største gjennom tidene for en nordmann,
tett fulgt, eller delt med Karsten Warholm, men jeg tror 800 meter rager noe høyere, eller det har for så vidt intet å si.

Det er bare et problem med Gjert, for at han skal få en slik pris:
nemlig at han går sin egen veg, gjør som han vil, og tror på hva han driver med –
og det er ikke tillatt innenfor norsk idrett, uansett hva du får til.

For meg, burde han fått prisen alle år fra og med 2016, for da hadde han to brødre i verdenstoppen.
nå har han tre, og ei jente på gang – han kan da ikke oversees nå?
Det er ikke gitt at nordmenn skal løpe så fort – vi bor tross alt i et kaldt land, som gjør genene til noe annet, enn de som fortsatt får trening fra å løpe fra løvene på veg til skolen.

Da jeg selv løp rundt på Skøtteru-bana, og trodde jeg kunne bli best i verden på 800 meter,
følte jeg meg en halvmeter kortere enn Alberto Juantorena, men jeg kjøpte makene lang strømper, og da
– akkurat der og og da, med de strømpene, og hvis jeg la meg litt innover i svingen, for å illustrere at det gikk så fort at jeg måtte legge meg over – da var jeg like lang som Juantorena.  Men jeg løp allikevel ikke like fort.
..og det bare var slik at  verken jeg eller noen annen kunne løpe like fort, for vi var fra Norge,

…og da jeg med begynnende melkesyre, ledet med over en halv runde på 1500 meter da det gjensto en runde, og jeg vant med ett sekund, var jeg overbevisst – mellomdistanse er ikke for oss her oppi.

men allikevel – da jeg i 1979 satt der ringside, og så Sebastian Coe løpe inn til verdensrekord på 800 meter på Bislett
– ja da kom trua att, selv om jeg hadde gitt meg aktivt.  Deretter satt jeg klistret til tv-skjermen og så på mellomdistanse i mange år, og tenkte, at hvis jeg begynner å trene att…  Sebastian Coe klarte vel aldri det Ingebrigtsen-gutta har gjort – nemlig å bli europamester på 1500…

Så kommer en familie fra Sannes, med en far i spissen, og våger å si at de er best.
Ja da åpner det seg dører – kanskje det også åpnet dørene for de andre som gjør det godt nå.

Det Gjert har fått til er noe helt uforståelig, og umulig – men han har en retningssans som er unik.

Så Gjert – i 2019 er det din tur!
Årets trener – for ente gang!

PS – del gjerne ut to for da får fru Ingebrigtsen sin fortjente pris også!

En kan undre seg over at Breivik fikk flere priser enn Heirgeirsson som håndballtrener?

ALT ENDRER SEG – ENE ELLER ANDRE LEIA

Petter stiller opp
Petter stiller opp

I dag har jeg sett litt av direktesendinga fra da Kongen abdiserte.
Nei, sitt helt i ro – ikke den Kongen.
Skikongen vår – Petter Northug.

Men på en måte er han litt lik den ordentlige Kongen.
For verken Harald eller Petter har fått gjort så mye som Konger den siste tiden.
Harald synes mindre og mindre, men synes og høres godt, da han først er frampå.
Slik er det med Petter også.
Resultatene i skiløypa de siste årene har uteblitt, men kravet om at han skal representere,
har blitt større og større.

Det var litt fint å se Petter i dag.
Vi traff en mer Petter som han er, tror jeg.
Selvsikker, men følsom.
Ovapå, men jordnær.
God konkurrent, og en som ikke liker å tape,
men som respekterer de som slår ham der og da.

Petter har ikke bare vært best på ski.
Han har vært best til å formidle skisporten,
seg selv, og skape interesse – like stor i mot ham, som for ham.
Det er da du betyr noe – da folk mener noe om deg – på godt og vondt.

Jeg tror, som Pjolter, at de andre, og de nye, kom etter ham nå.
Noe fordi de fant nøkkelen Johan Olsson la igjen etter seg på fem-mila i VM en gang.
“Gå så hardt at spurtere ikke følger”.
…eller gjør akkurat som ham, men bli enda et hakk vassere, enda et hakk raskere,
og enda et hakk sluere.
De går ualminnelig fort for tiden.
Se på sprint – det er ikke et eneste heat hvor man prøver seg på lureløp og dårlig fart.
Taktikk ja, men stort sett utrolig høy hastighet.
Se på distanse – de bare går fort hele vegen, og så er det noen som har et gear til.
Så – uansett hvor godt Petter hadde fått trent, så er det ikke sikkert…..
…ja tida går i fra oss etterhvert, så gjør også skiløpere…de går fra.

Men han sitter igjen med noen utrolige meritter.
Best når det gjelder.
Han kunne gå og bli nr 72 ene dagen, og vinne igjen dagen etter.
Han gadd ikke slite seg ut for å gå ordinært….
nei hadde han ikke dagen, da ga han faan, og ga mer på neste forsøk.

Jeg har sett, og snakket litt med ham i Trysil,
og  jeg kjenner ikke alltid igjen han fra serien Sirkus Northug.
Jeg har kjent igjen mer i ham i dag, og det er litt godt,
for meg, men tenk for ham da.

Om noen år kan han kanskje ha noenlunde dager hvor ingen bryr seg om ham,
eller ingen knytter ham til noen, eller noe, hvor han bare kan gå en tur på Ole G,
eller på ei strand i syden…
og i mange år kommer han til å ha en viss form som betaling,
og kan slenge seg med i et eller annet skirenn, og gå mye fortere allikevel, enn du og jeg bare kan drømme om.
Men det tar også slutt en dag,
eller kanskje han en dag finner igjen gleden av å bare nyte skituren.

Jeg vet ikke.
Men jeg setter pris på å ha opplevd æraen Northug.
Det kommer til å komme nye, og enda bedre skistjerner,
men ingen skal måles mot Northug – de kan bli seg selv,
og de kan få være seg selv, for noen kopi vil ingen lykkes med å være,
for det er Northug alt for ekte og direkte.

Klæbo ga oss allerede mye ifjor.
Røthe – sindige mann – gir oss mye i år,
og kanskje er det Iversens år.
De vil være i toppen,
men de skal ikke være Northug, ei heller prøve å være morsomme.
De skal i så fall, bare lat den eventuelle spontane humoren råde.

Northug var verdens beste.
Han var en Konge.
Han er for alltid Northug!

Takk for alt så langt Petter.

PS:  Er som med Petter som med Hans Børli – når dem er aktive, er alle kritiske, men etterpå er alle med!

INNTRYKK FRA EN SOFAUTØVER I INNGANGEN TIL VINTEREN

Ja så er det dem i gang da.
Langrennsløperne.
Ja til og med skøyteløperne, men de er jo ikke utendørs mer,
og suser rundt på indre bane i shorts og bar overkropp.

Men langrennsløperne de er ute.
Ikke på ekte snø, men på salt og frossent vann.
Beitostølen ser flott ut, med hvitt slør over det hele.

Fredagen dreide alt seg om Therese Johaug og Petter Northug.
..og overraskende lite om Marit Bjørgen, selv om de alle sammen må leve med å høre
“….på et godt nivå nå etter at Marit Bjørgen ga seg..”,
eller enda verre:
“…den nye Marit Bjørgen…”

Therese vant med ett minutt, etter – for henne – en lettere treningstur.
…mens de andre siklet for fullt der bak!
Kan bli en kjedelig vinter hvis hun blir for overlegen.
Det som gledet, var imidlertid at hun kommer sømløst inn igjen.
Det er ingen stor hype mht dopingdommen.
Hun får lov å gå igjen, og det er imponerende å ha holdt kroppen i gang på høyt nivå,
uten å være i stand til å få noe igjen for innsatsen – bortsett fra penger da,
for ifølge mediene, har hun aldri tjent mer penger enn i perioden hun ikke har konkurrert.
Derfor har jeg også unnlatt å melde meg på løp – i håp om at det skal slå ut økonomisk!

Det som overrasket var vel at de etablerte navn ellers, virket tunge og trege.
Det gjaldt også menn.  Der var det morsomt med gode juniorer, og nye navn og hårfrisyrer ellers.
…og så var det Anders Aukland da – han startet i sesongåpningen for 143. gang, eller noe slikt.
…og fortsatt med i full fart.
Tipper han fortsatt tar pallplass både i Vasaloppet og Birken denne sesongen også.
Det er bare å bøye seg i hatten med en fugl i handa.

Petter virket mye eldre han…
…og burde kanskje ha vært mer overrasket da han ble disket – for syns skyld liksom!
Gromgutten Krüger var merkelig anonym i første renn, men det kan en kalle “å være i rute”.

Klæbo’n virket også tyngre i taka enn normalt.
…og Tefre synes bli god, eller er han for tidlig utpå…

På kvinnesiden gledet det meg stort med en veldig god junior.
…og overskriftene preges av “overaskelse”,
men det burde det ikke være, for i NM i fjor, var hun veldig langt fremme,
og jeg la godt merke til henne, og ikke bare fordi hun ser ut til å komme rett fra syden-opphold.
Kristine Stavås Skistad – kan virke litt tregere enn de andre – men hun kommer seg fort frem,
og er det ikke det som teller da!

…og nå er 15 km i gang.
Det er søndag, og en undrer om det ikke blir noe mer trening før sesongen er slutt….
for dagene blir jo fylt av å se…

#Stavås #Skistad #Northug #Klæbo #tefre #Johaug #langrenn #Krüger #lyn #NM #Beitostølen #sport #TV #NRK #NRKSPORT #gromgutt #Aukland #Anders

NORSK TOPPIDRETT PÅ TYNN IS

Norge har en av de beste fotballtrenerne, men vinner ikke kamper.

Norge har en av de  mest anerkjente leger innen antidoping, men utøvere blir tatt for doping .

Norge har verdens største smørbuss, men smør seg bort på dårlig føre lell.

Våre to desidert mestvinnende skiløpere det siste året står avkledd og gråtende på pressekonferanser, og leger slutter…men de med overordnet ansvar blir igjen.   Noen fordømmer pressen som skriver.  

Men….men det er jo forsåvidt en plikt å videreføre denne informasjon.  På en måte synes jeg det er en balansert dekning.  Hvor den mistenkte får komme til orde, og får prosedert sin sak, faktisk endog før det er en sak.   Hvor mange mistenkte får den muligheten ?

Sakkyndige, som er forventet å være nøytrale og objektive, kommer med subjektive meninger om mistenkte før de presenterer bevis, bevis som i annet tilfelle er ansett å kunne være fellende.  

Slik sett synes jeg det ikke er noen grunn til å kalle noe for “heksejakt” etc.  

Men dette innlegget skal ikke handle om skyld eller uskyld.  Jeg vet ingenting om stoffet som er nevnt, dopingliste, straffeutmåling, eller annet, for å mene noe om akkurat det.  Jeg vet heller ikke noe mer om Therese og Martin heller, annet enn at de går fort på ski, og synes som trivelige og blide mennesker

Det jeg heller vil dvele litt med er noe annet.  Noe som handler om “evig eies kun et dårlig rykte”…

Til vinteren kommer ordet “Norge” på ryggen til å stå for noe annet hos de som ikke liker norsk suksess – nemlig “doping”.  Når Heidi Wang er først i mål til vinteren, kommer man til å nevne resultatet i Sverige med et fnys av hån og mistanke.  

Når Finn Haagen Krogh vinner en sprint, vil han bli utsatt for det samme.  Når et ungt talent fra Magnor UL eller Lillehammer, om et år eller to, havner på landslaget og overrasker alle med å ta en “Iversen” i første sesong, vil sponsorinntekter være borte, og mistanke om doping i yngre rekker være tilstede.  

Dette har ikke noe med Therese og Martin å gjøre, men om at de ansvarlige, er samme stemme og Røste.  Det er samme skipresident, og samme sportssjef.  Ja legen er borte, ja faktisk begge to, men hvem visste hvem de var før i dag?

Det er konsekvensen, og senvirkningen, som er tragisk.  Som er det de unge må slite med.  Som Norges skilandslag må slite med å bli kvitt.  I Lahti bryr ingen seg om astma eller solbrente lepper.  Nei, de to beste drar med seg “tatt for doping!”

Når Heikinen vant 15 km i kollen-VM så ble han nevnt i en annen setting enn fortjent, fordi finnene noen år før fikk noen dopingssaker mot seg.  Det er den vonde sanningen.  

Den hadde vært enda verre hvis media ikke hadde dekket disse sakene.  Da er det på en måte irrelevant med støtte for, eller imot de mistenkte.  Norsk toppidrett er på tynn is.  Tjukkere is bygges best av nye ismurere…nye ledere.  Nytt blod….eh det ble vel kanskje feil ord i denne kontekst.  Det må skje noe.  Noen må være sitt ansvar bevisst.  Noen må bort for at nye skal bli anerkjent og omtalt som de som nå er tatt.

Jeg heier på norske utøvere fremover.  

Men vi må gjøre noe nå….

FOTBALL….LANDSLAG og putter

Fotball har aldri opptatt meg stort, men….ja det finnes et MEN.
…for i 1978 begynte min mor plutselig å sitte oppe sent om natta for å se på fotball.  
Hun likte jo ikke en gang fotball.   SÅ jeg tenkte at jeg måtte se på hvorfor?

…og da oppdaget jeg Argentina.  Jeg som bare hadde sett såvidt på kjedelig engelsk fotball, med detaljstyring av av 22 spillere, og du kunne nesten ikke se forskjell fra kamp til kamp – fikk nå se et lag av elleville spillere som var der ute for en ting – one thing only – fortest mulig finne målet på andre siden, og score.
Kempes, Ardiles i hvitt og lyesblått…og Menotti i dress, og til slutt Neeskens for Nederland.
Den eneste jeg savnet var nr 14 fra Ajax.   Cruyff…

Da jeg var 11 år fikk jeg forresten lov til å bli med på lilleputt-laget på Matrand.  
Jeg var aldri noe god med ball, men jeg løp de andre i senk – så lenge jeg fikk holde meg uten ball.
Jeg var til tider så god med ball, at laget var bedre med for få spillere, enn med hjelp fra meg – PÅ LAGET.
Husk at dette var i en periode da A-laget på Matrand var av de beste på Østlandet!!!
Men da jeg sto alene og sparket mot en vegg hjemme…da følte jeg at jeg var nr 14, og at det sto Cruyff på ryggen min.

Men jeg fulgte nå litt med på KIL også, og var imponert over hva de fikk til.
De hadde stort sett – i utgangspunktet – ukjente spillere, som ble en spilleglad gjeng på 11, som gjorde flott fotball,
og som spilte 1-1 mot Juventus hjemme på Gjemselund.
Enkelte på KIL ble antatt å være så gode som enkeltindivider, at de ble kjøpt opp av andre – og glemt.
De fleste “stjerner” som ble skapt i KIL, var best sammen med de 10 andre fra KIL. (Unntak finnes jo).

…men så ble KIL gode på økonomistyring….og fikk ambisjoner…og ble dårlige mht resultat!

Toppen for KIL mht rare beslutninger, var kanskje da de hadde en dyktig ung lokal trener som fikk dem til å rykke opp, og som ble ansett for å være for uerfaren til å lede dem neste år…  tabbekvote oppbrukt!

Bortsett fra disse utskeielser, så har ikke akkurat livet mitt bestått av fotball, selv om jeg vet at Thor Heyerdahl ble en stor stjerne (RBK muligens), 
og at Axel Henie scoret mål mot Brasil i en eller annen kamp, da de var trent av han med gummistøvlene….han…eh… Ole Gunnar Dildo eller noe sånt.
Ble i alle fall laget en IS med hans navn.  Isen var både PEN og god.

Ja vel…men jeg er ikke noe opptatt av om Norge kommer til EM eller VM egentlig, for jeg tror ikke de har noe der å gjøre.
For de har kjedelig fotball.  VM for meg er lag fra en kant av verden jeg ikke har hørt om, med morsom fotball.  Som f eks Colombia i 2014.

Men i går kunne jeg ikke unngå fotball, for plutselig begynte jeg å se det på Facebook.  
Statuser med tap mellom linjene.  De fleste skriver “Høgmo må gå”.
Ingen skriver at “spillerne må løpe” eller at de “burde gå for mål”, eller at de burde “score”.
Nei bare at Høgmo ikke er rett person.   For han og hans familie er han rett person i alle fall – håper jeg.
Synd hvis hustruen plutselig skriver “Høgmo må gå”, men det tror jeg ikke – ham virker som en jovial og kunnskapsrik person.

Trenere har mye å si så klart.  De skal legge strategien.  De skal skape gleden, og motivasjonen.  Kanskje skal de også skape spilleren, eller spillerne.
Men spilleren skapes først og fremst utenom trening – i barneårene, ved at fotballer og steder er tilgjengelige.
Her i Nybergsund sto det et skilt i mange år: “Kun for A-laget – ingen andre har adgang” på gressbanen.  
Det var før kunstgress og flere baner.
Det var ei bane, og der fikk egentlig ikke barn være med sin egen fotball.  Ikke rart de nå må til Jamaica for å hente talenter!

Men jeg tror ikke det er problemet heller.  Jeg tror mer ligger på andre ting.  
Fotball er populært – det er et faktum. Det er enkel lek….og det er lek som skaper mesterne.
Alle har tilgang på en ball.  Til og med hundene mine har tilgang på ball – som ligger igjen etter trening på sundbana.
Men jeg tror noe mangler…grusplassene.   Utenfor kirkestuen på Matrand – ja vi gikk våre første skoleår i Kirkestuen den gang – der spilte man fotball hvert eneste friminutt.  Så lenge ingen skulle begraves.  Hvis det var begravelse, så sto en av de beste den gang, med en ball under armen, og de pårørende syntes sikkert vi var veldig oppdratte og følsomme unger, der vi sto med tårer i øynene da den døde ble båret inn.
Vi gråt jo mest fordi vi ikke fikk spille akkurat da….

Så flyttet vi til Skotterud barneskole – og der var det også en stor grusplass utenfor.  
Ja litt asfalt var det nærmest bygningen, men der var det håndballbane hvor det ble spilt stikkball, brennball – ja rett og slett alt annet ennhåndball, og så klart:  Der var også rom flørting med jentene som var pene.  
Men stort sett –  da klokka ringte for friminutt, så hang ballen under armen (ikke bland dette inn med flørting nå da), og alle løp til grusplassen, og lagene ble valgt….og tilbake sto jeg og et par til, som egentlig ingen ville ha.  Men vi fikk være med altså – vi ble bare solgt til høystbydende, som slapp å ha oss.  
Så løp vi ellevilt rundt – noen med ball og noen uten….og møtte svette til ny time.  Dette gjentok seg hele dagen.  
På kvelden gjentok det samme seg på Matrand.  
Vi møttes foran butikken og gikk på bana – noen av oss hadde kanskje noen kronestykker og da delte vi en cola fra brusautomaten foran kiosken – ja vi var tidlig ute med nye tekniske ting på Matrand.   Har noen av dere sett gamle opptak av Pele, og andre smågutter fra Brasil?
De står stort sett utpå en gjørmete plass med en hjemmelaget fotball, og barbent står de der og trikser til det kommer flere, og de kan spille kamp – kamp akkurat der og da – med som møter opp – der og da!  Alt er herlig usystematisk, og uorganisert.

Det året jeg var med på lilleputtlaget (antagelig 1973) så fikk jeg stort sett være med på laget hver eneste kamp.  
Ikke fordi jeg var god nok, men fordi jeg forstyrret motstanderen nok til at Nordermoen kunne score.  
Den gang var treneren, og alle på laget, ute etter å vinne kamper – selv på lilleputtnivå
Nå skal alle ha akkurat like mange minutter på banen – ellers klager mor, og får medhold.  
Så i stedet for å lage spillere, få dem teknisk gode, (og ta – ja nå husker jeg ikke hva det het, men i løpet av sommeren skulle vi gjennomføre noen krav…skudd mot mål, trikse….og fikk en eller annen utmerkelse til slutt.  Moro og krevende), så står nå en uheldig utvalg pårørende med ei stoppeklokke og et ark, slik at alle får like mye tid.  
De som ikke er utpå bana, driver med alt annet enn å tenke på fotball, for de har jo på en måte bare friminutt, og skal jo utpå att…uten å måtte tenke på at de skal ha fokus og ville utpå att.  De beste får mindre tid til å bli bedre, og de dårligste får for lite tid til å tenke over at de burde finne på noe annet – noe jeg fant ut.   Men det skal sies – at det med “gælje-fotball” ble aldri kjedelig for meg heller.   Har dere sett slike treninger i Brasil?

Så hva har dette gjort for norsk fotball, at det var slik en gang…jo at vi slo Brasil en gang, og at Bjørge Lillelien kunne si:

“Der blåser han! Der blåser han! Norge har slått England 2-1 i fotball! Vi er best i verden! Vi er best i verden! Vi har slått England 2-1 i fotball! Det er aldeles utrolig! Vi har slått England! England, kjempers fødeland ? Lord NelsonLord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony EdenClement AttleeHenry CooperLady Diana, vi har slått dem alle sammen, vi har slått dem alle sammen. Maggie Thatcher, can you hear me? Maggie Thatcher, jeg har et budskap til deg midt under valgkampen, jeg har et budskap til deg: Vi har slått England ut av verdensmesterskapet i fotball. Maggie Thatcher, som de sier på ditt språk i boksebarene rundt Madison Square Garden i New York: ?Your boys took a hell of a beating! Your boys took a hell of a beating! Maggie Thatcher: Norge har slått England i fotball! Vi er best i verden!”

…så Høgmo trenger ikke gå.  
Men foreldre bør kanskje gå av banen for sine håpefulle – la de gode bli gode, og ta de dårlige med til noe annet.
Slik unngår man at de dårlige blir tapere, og kanskje endog at 11 blir gode i TFK en gang også!  
For blir det nok gode 11’ere rundt omkring – så utgjør det etterhvert et “jækla” godt landslag til slutt.

PS – jeg var trener for mikro i Nybergsund en sesong….

#Trener #fotball #Høgmo #Drillo #VM #Cruyff #Ardiles #Kempes #Menotti #Argentina #mor #Lillelien #England #Nederland #Neeskens #Matrand #brusautomat #cola #dildo #Brasil #friminutt #kirkestuen #begravelse #Norge

OPPSUMMERING AV LANGRENNSSESONGEN FRA SOFAEN

De siste jentene er i ferd med å gå i mål.  Det er litt godt slik på slutten av sesongen.  
I dag ble kanskje den hardeste av dem alle.   Opp for å se Årefjällsloppet og heie på Team Santander.  

Litt vondt å se Justyna bli fornærmet på spørsmål om å oppsummere sesongen
– i lagt straff bør være å gi oppvarmingsbuksa til meg (eneste av team dressen jeg mangler)  
Under løpet får jeg lyst til å hente rifla….da ku og kalv nesten løper ned teten.  
Det var tett på gitt.  …og bare 6 mnd igjen til jakt.

Nyte at en sympatisk gutt som Eliassen lykkes igjen,
og håpe i sitt stille sinn at United bakeries skifter dressfarger, eller at jeg går over til S/H. 
På en måte var det bra Santander-løpera ikke vant – for er umulig å klappe av glede med en arm!

Mens langløperne er i mål etter et hardt løp, og sesong, må vi i sofaen slite videre.
NM 5-mil står for tur.  Der er det vanskelig, for jeg vet ikke hvem jeg skal holde med og følge med.  
Men snart finner jeg ham – han Sjur.  En underdog.  Lekende lett danser han
som balletdanseren Rudolf Nurejev bortover løssnøen.  
Bak skummer en slagbjørn ved navn Martin….og til slutt vinner sluggeren fra Røa.  
Samlet lengde på de to som vant er vel noe over tre meter, men for noen store skiløpere.

I Åre feirer Jørgen avsluttet karriere med gulljakke mens sjefen hans i dag slo over på litt odøling.  
Stakingens far syntes å falle for fristelsen å gå fiskeben siste metera,
men i langrenn er han å nevne i samme respekt som Edmund Hillary
(bevitnet av alle sherpaene som sto på toppen og tok imot ham) 
– Jørgen staket først opp de største bakkene over hele verden.  
…og viste veg!

Men tilbake til sofaen- mens de kan feire i Åre, er ikke dagen over for oss i sofaen.  
Gutta på 5-mila gikk tildels for sakte, og vi ble kastet rett inn i jentenes 3-mil.  
Therese hadde ikke fått beskjed om at dette er jentenes lengste løp og startet i sprint fart.  
Hun fikk aldri noen beskjed å gikk slik helt inn.  
Og først da min favoritt Ingvild var i mål, var årets sofa-sesong over.

Jeg syns forberedelsene til årets sesong var bra.  
Kaffemaskinen var renset og vannet erklært kalkfritt.  
Brødskiver og knekkebrød er lagt ut på forhånd foran hvert event,
vegen mellom stue og kjøkken er gått mange ganger, endog i blinde,
slik at man rekker å kaste osteskiva på Wasa’n i det korte innslaget for sponsorene som NRK har.

..og bruslanginga har vært tilfredstillende.  Takk til støtteapparatet Trine.  
Ved opphold i Jordet har støtteapparatet vært bedre
– der vanker Ingveigs karbonadesmørbrød når det er som mest spennende.  
Viktig å fylle på hele tiden sier tredje bror Aukland og jeg hører på ham og tar gjerne et til.

I langløpssirkuset har vi bedre tid, og kan, hvis kaloritelling og vekt tillater det,
faktisk rekke både taco og tilberede en medium biff.

Sofaen har holdt mål, og gitt støtte for nakke når Martin har ledet med tre minutter,
og man i kjedsommelighet dupper av litt,
og fjøring har holdt når Ingvild har passert Therese.  
Eller når Tord har vært med Petter helt inn.  

Jeg har måtte bytte telefon i løpet av sesongen – ikke grunnet det å svare
– men grunnet utveksling av meninger om løpene med Per-Arne og Tommy
(han skrur mest bil egentlig da men).  
Hvis landslagsledelsen hadde hatt oss på vennelista,
ville de kunne dratt fordelen av mange gode råd under løpet,
men det hadde vel bare gjort nordmenn enda mer suverene….eller hva tror du Nina?

Unga er også i ferd med å lære seg rutiner.  
Lørdag kan de glemme tv både her og i Jordet.  
Det fører til uhemmet energisk aktivitet i form av slagsmål og bråk,
men de vet at ingen mannlige voksne vil forlate tv for å stanse dem.  
Viktig å forberede dem på voksenlivet og at de må klare seg selv,
så lenge Jan Post og Torgeir Bjørns stemme lyder i rommet.  
Det medfører jo også muligheter de vet å benytte…til å gjøre ting de ikke normalt får.

Beste lørdager og søndager for sofasliteren foran tv er da hustruen jobber.  
Da er det ingen som maser om ting som krever at du forlater plassen.  
Langløpene går jo forsåvidt bra, for reklamepausene er jo faktisk lange nok til å tilfredsstille de fleste krav
også de ekteskapelige….  
Blir en form for sprint eller tempo-økt det.
(husk buetooth-propp i øret….så du ikke går glipp av da det starter igjen)

En annen ting er egen skitur slik i vintersesong..det er vanskelig.  
Før et langløp er det umulig, og etterpå er det for sent, eller man er for sliten.  
Tredemøller er det gode å ha da.  
Hvordan gå på ski på tredemølle tenker du kanskje?

Jo sett dem på deg.  
Kjør mølla på hastighet 4 og du har steinslipt skia dine, eller for andre.  
Sentrum Sport1 tar fort 800 kroner for det….hvis du tar halv pris får du fort råd til større tv.
Størrelse er viktig – i alle fall mht TV.  65″ er minimum.  Philips er bannlyst.
Har du ikke stor TV, så gjør som ellers i livet – ljug!

Som ivrig løper selv, ser jeg etter fordeler og ulemper, som jeg kan dra med meg til eget Vasalopp.  
Det jeg oppdaget i dag, er at jeg har en klar fordel og det er at på meg blafrer ikke kondomdressen….
Kan være mange sekunder det

Takk til alle de som bringer oss denne underholdning, 
som trener for at vi kan sitre av spenning og sikle oss ned fordi vi er slitne,
som gir av seg selv i intervjuer,
og som gjør oss til sportsidioter.

PS  mens jeg er utslitt etter langløp og langrenn på en og samme dag,
hiver svigerfar seg på hopping og alpint….og avslutter kvelden med å gå på nrk.no og finne att Birkebeinerrennet fra 1998 og ser det på nytt….
(på den annen side så sover han under alle eventene da)

De gamle er eldst….

#team #Santander #TeamSantander #Aukland #Sundby #Sport #idrett #Langrenn #kaffe