DET FINESTE AV ALT

Jeg har sett sola balansere på vannet i havna i Barcelona en tidlig morgen
Jeg har sett sola dykke ned i Middelhavet en romantisk aften
Jeg har sett Elisabeth Taylor som Cleopatra
og Sophia Loren på en tryslings fang
Men det fineste av alt
er hun som holder ut med meg…
dagen lang

Jeg har sett mennesker bli født både natt og dag
Jeg har kjent og følt kjærligheten fra hund og katt
Jeg har blitt satt pris på av mor og far
og kanskje en venn i lystig lag
men det fineste av alt
er hun som er der….
hver gang jeg begynner på en ny dag

Jeg har elsket, og blitt elsket
men ikke alltid på samme gang
Jeg har kjent på lykken og stor motgang
og kanskje har det gjort meg til den jeg er
men det fineste av alt
er hun som gjør meg komplett
bare ved å være der

Så når andre ser på soloppgangen
eller nyter fullmånen en gang i blant
Ser jeg noe vakrere enn Aurora Borealis
hver eneste time, dagen lang…
og det fineste av alt
er at i dag er det hun
som er midtpunktet i vår bursdagssang

Til slutt vil jeg låne litt litt fra Vince Gill

And when you smile that smile
The whole world turns upside down
Whenever you come around
Whenever you come around​

HVOR LANGT SKAL DET GÅ….

En hund ble skadet inne på en gårdsplass i Aurskog.
Noen dager senere blir en hund drept på en gårdsplass i Eidskog.
Beitedyr er borte i Trysil.
Bufe kan knapt være på ei sæter på fjellet.
Voksne vil ikke barn skal gå alene til bussen, av frykt for….

Nei den der siste kom ikke bra ut.
De første var jo fakta, og plutselig var jeg ute og kjøre med antagelser, ubegrunnet frykt og propaganda.
Beklager.

Jeg så på Østlandssendinga i går kveld og hørte fylkesmannens Viltforvalter, som ble fremstilt å være en slags ekspert, i beste nøytrale stil si:
at det er helt ubegrunnet å frykte at mennesker kan bli angrepet av ulv.  Det dreide seg bare om propaganda fra de som er i mot ulven, basert på oppvekst med historier om Rødhette og ulven..
Han la til en flott fakta-del:  Av 100.000 ulver på verdensbasis, er det få som angriper mennesker, og glemte i den forbindelse å si at SNO betegner bl.a. Slettås-flokkens adferd som unormal og nærgående, altså ikke typisk for de øvrige 99,989 individene.
Han sa videre at de ulvene som hadde tatt hundene i disse tilfellene, var unge ulver, som ikke hadde lært seg skyhet overfor mennesker ennå, slik de voksne ulvene hadde.

OK tenker jeg….ulvehvalper er faktisk veldig lenge i lag med sine foreldre, eller mor da.
Det er i denne perioden de lærer seg sin adferd, sine jaktmetoder, instinkter, og det de trenger for å overleve, i en hverdag som stort sett har som eneste mål å skaffe seg mat, som for alltid vil være kjøtt.

Intervjuet var byttet ut med et annet i neste innslag, men samme ekspert – fortsatt viltforvalter hos fylkesmannen – og nå lanserte han tiltak.

“Så bra” – tenker du kanskje, og kanskje fortsetter du med å tenke “de vurderer å ta ut disse “unge” som ikke har sin normale adferd?
 

“Nei da” – det lanserte han ikke – han foreslo at det i områder med nærgående ulv, så kunne det etableres inngjerdede luftegårder, hvor hundeeiere kunne lufte sin hunder.  Hør her – enhver hundeier skal altså reise til en luftegård for å la en hund pisse tre til fire ganger daglig, da de står opp og legger seg.
Hvis ulvene viser aggressivitet mot mennesker, så vil sannsynligvis tiltaket bli, inngjerding hvor mennesker kan oppfylle sitt behov for å ferdes litt rundt, gå seg en tur, eller sitte på en stubbe.  Kanskje bør man gjerde inn for eksempel administrasjonssteder, slik som Skotterud i Eidskog, slik at mennesker mest mulig uforstyrret kan vandre mellom rådhus, butikker, og frisøren.   Men altså ikke innskrenke ulvens behov.

Ja jeg undrer hvor mye mennesket skal måtte vike før dette idiotiet skal ta slutt?
Vil det bli tvangsflytting av mennesker ut av ulvesona?
Vil man benytte “den brente jords taktikk” slik at vår kommune skal ha best mulig grunnlag for ulvens eksistens?
Skal alt landbruk legges ned for at ulven skal få leve uforstyrret?

Jeg trøster meg med en ting, og det er at plagen neppe kommer til å bli noe større innenfor ulvesona enn det er nå.
Vi har så mye ulv at det er ikke plass til flere.
Eksplosjonen i antall individer vi kommer til å se til sommeren, vil føre til at de nye individene vil bli fortrengt.
De må søke ut for å danne nye revirer – det er det ikke plass til i sona – i andre områder.  I vest.  I nord. I sør.
Ja der det ikke er noen nå.  De vil trenge gjennom reinsdyrflokker på Hardangervidda, sauebeiter på Vestlandet.
De vil reke forbi hus i Telemark og Sørlandet.  De vil måtte passere hus på Nøtterøy, sandbanker på Jæren.
Hytter på Gol, og i tillegg vil de begynne å ta av hverandre.
Det er verste scenarioer – for da vil de ulvedrepte ulver bli antatt felt av tjuvjegere, og uskyldige vil bli mistenkt, arrestert, siktet, og straffet.
Uten fnugg av bevis, men fordi de i pågripelsesøyeblikket hadde våpenskapet åpent, fordi de i mangel av jakt og bruk av våpen, er nødt til å ivareta våpnene lell, med litt olje og stell.

Derfor vil jeg nok si at vi her i sona er over det verste.
Vi passer på hunden vår.
Vi lar ikke unga leke ute alene.
Vi kjører barna til skola.
Vi er kun ute i naturen innenfor jakttiden, selv om det snart ikke er elg igjen (men vi får trim med lovlig grunn til å ha gevær med oss).
Vi har tilpasset oss en hverdag uten frihet.

Derfor finnes heller ikke skadepotensiale hos oss…Kan man si i alle fall.

Men vi har empati for dere som nå må overta problemet.
Problemet med nærgående ulv, faktisk opplært av sin mor i Slettås-flokken, som har gjort dette i generasjoner, og hvis etterkommere, vil lære sine det igjen.

Til viltforvalteren vil jeg si:  Hvordan tror du ung ulv skal lære skyhet overfor mennesker, da den ikke møter motstand?
 

TJUEFJERDE DESEMBER

Tjuefjerde desember og jeg tenner på det siste adventslyset.
Det merkelige er at mens Trines adventslys får en slags tripp-trapp størrelse seg i mellom,
blir mine liksom like lange da jeg nå tenner på det siste,   Kan det være forskjell på å tenne nytt hver søndag kontra hver dag de siste fire?

Det brenner jo så mye i jula – det gjorde det kanskje før også.  Da brant de jo hjemme omtrent alle.

Nå er det mer fordi at folk i alle aldre, alle tilstander etc,  flyr rundt med en lighter og tenner på alt som er.
…og det er jeg som betaler – i form av høyere og høyere forsikring.
Det blåser en høyre-vind sa forresten forsikringsagent fra IF i 2013.

En ting er sikkert – resten av jula skal jeg nøye meg med å tenne på Trine.
En brannmann sa til meg en gang, at det kun var en gang han hadde vært på en brann,
hvor årsaken dreide seg om seksuell tenning.
Jeg ble litt forundret, men jeg har jo hørt om politimenn som rykker ut fordi mannen er død, 
etter å ha slått hode i senga, da han har bundet fast kjerringa på senga, og selv leker Supermann, fra kommoden, men brann?

“Jo”
sa han,
“det dreide seg om ei halvsenil enke på 86, som hadde fått batterilader fra sitt barnebarn.
Glad og fornøyd hadde hun tatt batteriene ut av sin dildo og satt på lading.
Det var jo selvfølgelig vanlige batterier som ikke kunne lades, og hele driten smeltet og tok fyr.
Men det gikk nå bra til slutt, og det ble stort sett bare soverommet som måtte få et strøk maling, og litt røykskader ellers i huset.
…og dama smilte bredt til oss, da hun fortalte at
“det har nok gått hetere for seg på dette rommet gjennom tidene….”
Men dama fikk dekket lader, batterier og dildo på forsikringa, og skrøt fælt av at hun i alle fall på sine gamle dager fått oppleve å se slangen til en brannmann på soverommet sitt!”

Så vær forsiktig med hva dere kjøper.
Dere vet ikke hva det kan brukes til i stille stunder.  På en måte har jeg dermed betalt for sex – for noen annen!  Beklager det!

Litt ironisk er det at for 110 år siden – 24.12.1906 ble verdens første radioprogram kringkastet.
Det inneholdt en diktopplesing, et fiolinstykke og en tale.
…og fra nytt år slukkes FM-nettet i Norge.
Da kommer vi til å fyke rundt i biler uten kontakt med omverden.
og vil ikke kunne benytte radio-nettet til viktige beskjeder, som f eks når det var en bil i feil kjøreretning på E6.
Da gikk politiet ut med dette på radioen.
“Kjør forsiktig på E6 ved Minnesund, det kommer en bil i feil kjøreretning”
Det gikk ikke lenge før radiostasjonen fikk ytterligere en telefon i anledning saken, og vedkommende sa:
“Dere meldte om en bil i feil kjøreretning på E6.
Jeg kan bare si dere at jeg kjører der nå, og det er flere hundre!”

I dag er det siste gang min alternative julekalender kommer ut.
En ting kan en si om min blogg – den er miljøvennlig.
Ikke et papir, ikke et fjon av bly, eller blekk, har blitt spilt i forming av denne svada.
Jeg vil også meddele at jeg har lest samtlige julehilsninger på Facebook, men at jeg så tidlig at det ville bli umulig å trykke “liker” på alle og skrive under dem i tillegg.  Men vit at jeg har lest dem, satt pris på dem, dog ikke helt med samme tidsevige lykke som et postkort gir men…
… og for meg personlig var det største kortet av dem alle, kortet “Jacks siste reise”.
Et kort med bilde av Jack, frimerke med hans portrett, og sendt via Posten for til slutt å havne i postkasser forskjellige steder, og ikke minst i min egen.
Spiriten hans vil alltid leve i meg.  Legenden i mitt hjerte.

Så får spriten hass far ha meg unnskyldt.

Men jeg får vel litt innom det egentlige budskapet for dagen også:

Det hendte i de dager at det gikk ut et bud fra Statsråd Sanner om at alle kommuner skulle slås sammen til et rike,
og alle mennesker skulle flyttes til bynære strøk.

Josef pakket det han hadde i den lille grenda Slettås, vekket sin gravide hustru Maria, som for øvrig hadde vært på konferanse i byen ni måneder før.

De trasket ut i den kalde vinternatt, mens ulvene hylet rundt dem.  Bil hadde de, men bensin hadde blitt så dyrt, diesel forbudt, og EL bilen tok ikke lading lenger.  Arbeidsløse som de var, så var det bare å gå, mens noen i den store byen Innbygda startet opp sin Tesla modell X-ramp.
De føyset ulvene på trappa unna med en sopelime, og så var de i gang.

De gikk forbi bompengestasjonene i Tørberget og Elverum, før de kom til det høye gjerde ved ulvesonas ende, hvor alle måtte sjekkes for bendelorm og andre genetisk viktige individer som fremavles.  De slapp gjennom, og fromme og jomfruelige, møtte de byporten der det sto en statsråd med stort gyllent kors og tok i mot dem.  
“I hev ikkje plass til alle”
“Kan dokker norsk?”

​Hun fortalte videre, at hvis de sto på hennes liste, så vanket det gull, myrra og røkelse, og gratis naken-spa på Radisson Blu.
“Å der er det deilig”
utbrøt Maria og bet seg selv i leppen, da hun kom på at nettopp der hadde hun vært sammen med sjefens høyre hånd for ni måneder siden.
Etter å ha hilst på salige St. Helgensen, ble de gitt beskjed om at der ikke lenger var plass til dem, og de måtte nøye seg med en krybbe på et Thon-hotell.
Der fødte hun en snekker, og de tre vise menn åpenbarte seg i skikkelsene til Vedum, Gundersen, og Svingen.
De svøpte den lille i et nyberedt skinn, og ga ham gaver.
…og snipp snapp snute var noen ute…

Dagen i dag har vært flott.  Våknet til noen få minusgrader.  Sola steg opp over Engersjøen, eller kanskje det var over Skagsvola,
eller sto Jota’n oppå der med elgrifla, så det var den det “skein” i.  Selv om de stjal masse gaver i fra meg i går, så er dette trivelige folk å spise frokost med, før vi går til låven på Strandsjø og møter julenissene fra Marikroken.  Der opplevde jeg min største fornærmelse noen gang i form av en gave fra høyre-nissen.  Noe så “gæli”, tross ny frakk i gave fra Trine.
Så vendte vi nasan hemmat – som en solung sang en gang, for vi skal hjem til jul, som en forfatter skrev.
Jeg tok en skitur, og Trine tilberedte verdens beste julemiddag.  Ungene sitter nå spente og får tiden til å gå med å se på Trolljegerne, mens jeg har funnet min barndoms jul via “Kalle Anka önskar god jul” – noe må bare være på svensk.

God jul og takk for følget til alle tre som delvis leste min blogg gjennom adventstiden
og med det toner jeg dere inn i julehøytiden med melodien som ble urfremført 25. des 1818
men er også oppgitt å være komponert ferdig dagen før, altså på dagens dato
Værsegod her er Stille nacht

GOD JUUUUUUUL
 

ARBEIDSVÆGEN HASS FAR

I dag startet jeg dagen med å gå Arbeidsvegen hass far.  Forbi kjerka, over jernbanen, og bakka forbi Strand, Hjerpseth og Reiersen.  Og på toppen troner Lunderby, som i glansdagene.  Stedet koser seg i morrassola.  Akkurat som jeg.

Jeg husker kleinbus, Jægeru’n og n’Willy.   Jeg går videre innover skogen.  Passerer flata der far lokket ei elgku helt inn i en VW Golf, så onkel Håkon trekte seg godt imot bildøra på passasjersetet, mens jeg satt imponert i baksetet og betraktet denne røsslige mann, som kanskje var den første og eneste elghvisker gjennom tidene! Vel når en vokste opp som kugjeter på oversiden Larsmoen, så lærte en vel lettere dyrenes kommunikasjon, enn menneskers, for han ble en vis mann av få ord (så da lurer dere vel på hvem som er far til ordkåte etterkommere?).

Ei due brer sine grå vinger, da jeg kommer brått på den rundt en sving, på grusveien.   Jeg ser ei gran som kanskje har følt varmen fra ryggen hass far.

Jeg ser et strå som kanskje er etterkommer fra ett som far har smattet på en gang.  Vegene jeg går på, er ivaretatt av disse sterke menn en gang lang tilbake, og kanskje har far stått akkurat her med spaden en gang.  Det som forbauser meg, er at distansene ikke er så lange lenger, bakkene ikke så bratte.  Men var annerledes med unge ben på en DBS Tomahawk (er nesten sikker på at jeg ikke hadde Apache nemlig), enn dagens vonde ben i et par gamle New Balance.

En elg hiver seg rundt da den brått blir var meg, men stanser opp kort etter.  Kanskje finnes det noe i dens genminne som minner ham om noen hans tipp-i-endte oldemor møtte en gang i tiden, og han antar at jeg er snill som min far…og det er jeg jo.

Jeg passerer veltplassene hvor far rullet sine blå strek mange ganger i påvente av mer tømmer, som ble målt med tremetringen, eller lengre…og som ble behørig merket og ført inn i den grønne boka….slip, tømmer, ved!  

Det får meg til å tenke på skogeieren i Trysil, som gikk lei av at det ble borte så mye verdi i toppene som ble liggende igjen når de var målt og kappet fra bunnen av stokken.   I sin intelligens fant han derfor ut at han skulle måle dem fra toppen og ned….toppene ble kanskje færre, men…

Morgenen er god.  Naturen lar meg møte så mange.  Disse møter med de små venner – sommerfugler, svermere, biller, mark….  Men….Plutselig er jeg ikke der jeg trodde jeg var.  Kanskje ikke distansene er blitt kortere…men at det bare er jeg som går mer feil? 

Da er Google maps god å ha, og jeg finner veg som skal ta meg til Matrand igjen.  Via Nyfjelltrampløypa…hvor jeg på dette sted var så sliten, og så langt etter de andre, at det bare var mor som var imponert da jeg kom frem til mål.   

Da jeg kommer tilbake til sivilisasjonen ved Trollspeilet, ser jeg høner og hester som sover i gresset.   ….og snart er jeg på kjent veg ved Hesbøl, som kanskje er fineste grenda i Eidskog.  For noen flotte hus det er kommet opp der!

Jeg gledes over en ny dag, det gode i å savne far, og gledes over å hilse på ei dame som nyter skyggen i sin glaserte veranda, og som lyser opp og smiler da jeg hilser til henne med høy arm, og da hennes arm farer opp i lufta og vinker tilbake….ja da skjønner jeg at dette blir en god dag for flere enn meg.   Tenk å få begynne dagene slik.

Jeg smiler mot himmelen.  Jeg ser vinden rasle i løvet, som om det spiller på et instrument.  Kanskje er det derfra sangen “Där björkarna susar…” kommer fra.

…og selv om jeg var nær å gi opp, ringe Trine for skyss, så kommer jeg inn så jeg ser Matrand der fortauet er så bredt at du ikke vet om du er der bilene går…eller om du er der det er ment du skal gå….home sweet home.

MØTE DE GODE MENNESKER….

Jeg har møtt mange interessante mennesker i mitt liv, og i går møtte jeg ytterligere en.  Hun sto der i trappa.  Jenta i blomstringstiden…som bare venter på at de siste kronbladene skal springe ut og gjøre henne voksen.

Håret er lyst, og jeg er sikker på at jeg kan lete i det uendelige og enda ikke finne et hårstrå som ligger feil.    Hennes ansikt lyser som ei sol som springer ut fra et sjarmerende sjenert smil.

….og det er en ting jeg merker meg…en ting som gjør at hun blir sett, men som gjør at vi egentlig ikke kan se henne – virkelig se henne.  En ting hun kan skjule seg bak….

Jeg kjenner henne egentlig ikke.  Ja, jeg vet hvem hun er altså, men jeg kjenner henne ikke.  Vi er venner på Facebook via slekters bånd og har felles opphav langt tilbake på familietreet – ja du må nesten inn til barken og en god del ut igjen på den gamle greina, for å finne fellesnevnerne våre.

Jeg sier “hei” og en samtale innledes med “hvordan går det med deg?”…og jeg får svar.  Jeg får fakta om 6 uker på sjukehus, kontinuerlig overvåking, om sonder, om å komme tilbake til livet…og at hun kanskje var 1 uke fra å ikke være til mer….og et opphold strengere enn på Ilseng.

For mange kan det være uforståelig å skjønne at denne, på utsiden, så perfekte jente, kan ha det trøblete på innsiden.  Jeg skjønner litt….av begge sider.  Jeg har møtt mange som kun ser gips og arr som eneste grunn til å være på sjukehus, eller være sjukemeldt, og som er mer opptatt av sine egne bagatellmessige bekymringer, og som klapper deg på ryggen og sier: “ta deg sammen nå og gå på jobb igjen”.

…ja det er jo fullt mulig det så lenge du ikke har gips….for noen.  …og så legger de til:  “kjenner ei som sitter i rullestol og hun jobber jammen fullt hun!”

Der og da underskriver de erklæringen på at de er så uvitende og ignorante, at de kanskje ikke burde vært verdige å være dine venner verken i livet eller i sosiale medier.

…og jeg forstår at et smil, mange ord, flink til å snakke, intelligens, ikke gjør deg immun mot å ha det vondt i tankene…   “ikke si du skjønner” akkurat nå, for har du ikke vært ute i det mørke, så skygger lyset for deg faktisk.

Mens vi snakker….kommer mor og trer støttende til, eller kanskje overtar litt også, og jeg kommer ikke nærmere en brøkdel av forståelse av henne eller hva hun går i gjennom.

Jeg hører om BMI, som jeg er i andre enden av skalaen av…..”overvektig” sier det tallet til meg.

“Hø” sier jeg tilbake til BMI’et …”hadde vel ikke hatt sjanse på min vakre hustru hvis jeg var det vel?”

Jeg har nettopp snakket med ei som kunne sultet ihjel…i Norge.  Jeg har snakket med ei som fortsatt er litt utpå ukjent vann, selv om sjukehuset fikke henne en tur inn mot land, og hvor mor er ankeret i selve livet.  Jeg takker inni meg, for at piken ga meg et lite blikk inn i en ukjent verden, at hun forsøkte å få meg til å se noe, se henne, tenke på alle de som sliter med sitt indre, og som ingen ser, og som de derfor heller baksnakker, enn å snakke til.

…..og jeg påstår ikke at jeg forstår mer heller, for jeg er så glad i mat, noe som på en måte er mitt problem, men som ikke medfører et døyt av problem, annet enn når jeg veier meg.  Men jeg har mitt selv.  Mitt som heller ingen ser.  

Takk livet, for at du gir meg utfordringer og lar meg møte så flotte mennesker.  Lykke til min venn og slektning.

Følgende ord kom til meg via en fugl på en av mine vandringer, og kanskje passer de deg like godt som for meg:

Life is not always in black or white
But if you live long enough
Your hair certainly turn grey lite 

PORTRETTET – NR 1 – EIER AV USELGELIG EIENDOM

Jeg svinger inn på gårdstunet og det første som slår meg, er at dette kan da ikke være en uselgelig eiendom.
For det er nettopp det de har sagt, de som har tipset meg om å intervjue, og lage et portrett av denne imaginære trysling.

Han møter meg på trappa.  Den før så høyreiste og sorthårede mann, har blitt spinkel,
krokete i ryggen, og grå i håret – ja nærmest hvit som duna på en rypstegg om vinteren.
Slik jeg husker ham, for noen år tilbake, så var han en slags stegg også – i personlighet.
Men neven som hilser meg velkommen, er like fast som før.
Han viser meg inn i stuen og ber meg beholde skoa på:
“Her har det itte vurti vaske sia kjerringa for!”

Jeg blir anvist plass i en lenestol, som noen nok har sett både “Bonanza” og “Kruttrøyk” i,
og klarer fort å se for meg “25-øres Polly peanøtt”-pose, og en Hassel sjokolade i en fruktasjett som godis for de små,
og en heimlaga cognac for den voksne, mens Festus tygde skrå i sort/hvitt på skjermen.

Jeg merker meg at han liksom freder den der gule stresslessen fra Ekornes, som er betydelig slitt, og litt skakk,
Litt senere skjønner jeg hvorfor den er så skakk.

“Fikk denne av kjerringa da jeg fylte førti…høkken sku tru denna ville vara like lenge som je?”
Litt rask hoderegning, og et søk på google (er så greit med dagens telefoner som har alt),
så finner jeg ut at dette må være fra første årgang stressless, men jeg får ikke sagt noe før han sier:
“Var den første i Tryssil je –  me en slik en”

Han farer ut på kjøkkenet igjen, og duften av gammeldags kokt kaffe sprer seg til stua i det tuten piper “klar”.
Jeg vet ikke om du som leser husker disse kaffekjelene i fine farger, som hadde en “ferdig-varsler” ytterst på tuten,
men da jeg sitter her og hører den, så merker jeg at jeg savner den.

Det klirrer i kopper og diverse, og jeg lurer på om jeg egentlig burde tilbudt hjelp,
men anser at det er to grunner for ikke å gjøre det:
…det er litt for sent nå
…og dette er en mann som klarer seg selv.

“Værsego” “før du drekker da full kaffe?”   “Ja er itt’no blankt oppi altså”
og så ler han så gulltanna blinker vakkert i tannrekka.
Ansiktet har fortsatt de fine linjene fra en typisk trysling, men mange års bekymring over gardsutgifter kontra inntekter i et område av Norge, hvor det vokser mer stein i løpet av en vinter under vinterpryd, enn det vokser poteter på en sommer, og hvor du ikke trenger å sjekke sone for en blomst, fordi du vet at “er den pen” så vokser den ikke i Trysil”.

“Ja så du ville laga eitt portrett av meg du da?”

“Ja tenkte det, men er ikke helt sikker på åssen vi skal gjøre dette”.

“Å vi får nå bære preke så får vi se å det blir tell”.

Han strekker seg fram etter kaffekoppen, og det er nå jeg skjønner hvorfor stolen er skakk.
Den før så spenstige kroppen er blitt tyngre, og mange år med samme bevegelse, har satt spor i stolen
– på mange vis.   Jeg smiler for meg selv…er ikke sikkert jeg vil vite om alt som kan ha skjedd i den stolen der.

Han forteller meg om årene under krigen.  Om mangelen på mat.  Om usikkerheten.
Om det å ikke vite enden på noe som helst, og hver eneste dag gå rundt og lure på hvordan det skulle gå.
Innimellom kom tyskerne og hentet ei ku eller ei geit, som ble skutt og lagt på en lasteplan,
og som ga noen soldater ny energi til å påføre landet sår og smerte.
Han forteller meg om de hverdagslige tingene ved å være okkupert, møtene på vegen, harseleringen,
men også om enkelte tilfeller av tyskere man kunne gi litt respekt, fordi de oppførte seg noe mer vennlig.
Det er mer lærerikt å se ham inn i øynene mens han forteller,
enn å lese historie-bøker eller se dokumentarer.
Og på en måte skjønner jeg at hverdager i disse dager, for folk flest, kunne være fæle nok.

“Je var da berre en småryss da krigen kom je, men je fekk da gjort noe!”

“å” sier jeg

– “he he, ja je var itt snauere enn at jeg tappe lufta tur bakhjulet åt en tysker en gang.
Ved butikken her”.

Han ler så den tunge kroppen rister i gjenvunnet overmot.

Så blir han alvorlig i ansiktet.  Tankefulle streker i panna sier at han kommer med noen vonde minner fra krigen nå.

“Men du vet det at kria er en ting, men denna ulven, ja den er no styggdom”
“Je har itte vurri verken imot bjønn ell ulv je, men jeg sir å den gjør med følk”

Skjelvne fingre – av oppgitthet, tror jeg – ruller seg en sigarett Petterøe, og bevegelsen er så automatisk som bare slik hverdagslige ting kan bli,

“Je røkte itte før – je gikk tur i skogen da, men de siste åra har det itte vurri mulig det”.

“Ja er det så farlig uti skogen da?” spør jeg

“Nja…je vetta full itte de, men det er bere å være første innehaver av en stressless,
enn den første som blir tatt av ulv.”
“…og så sier mange at det itte blir noen endring før noen blir tatt av ulv!
Hø! sier nå je, da blir det nok bære sagt frå Evenstad at vedkommende skulle jo itte vurri der ulven var da vettu”

Jeg velger å la ham snakke ferdig om sin holdning til ulv, tanker om ødelagt næring og turmuligheter,
Jeg ser på ham, og jeg undres over at smerten i øynene, er like tydelige nå, som da han snakket om krigen.
Da fatter jeg hva dette betyr for ham.

“Får jeg se meg litt rundt?” spør jeg, og han nikker.

Jeg skjønner at han trenger en pause fra praten nå.  Han er oppgitt – ja rett og slett en kjemper som har resignert.
En som sloss mot stein i jorda i mange ti-år, en som brøt stubber for å utvide for mer gress, en som sultet,
har gitt opp en kamp som muligens aldri skulle funnet sted.

Jeg tar en tur inn i finstua.  Akkurat slik jeg husker det var på min hjemplass.
Finstua ble brukt sjelden, og hadde den dyreste tapeten og det største bordet.
På kjøkkenet står en gammel Tandberg radio på.
Artig greie – Tandberg Sølvsuper 75.  Skruknott for innstilling av frekvens.
Husker disse også-  Selv da jeg var ung var disse så gamle at jeg fikk dem for å mekke på dem.

Steroelyd er det også visstnok, og jeg tipper på Mr Acker Bilk tipper jeg på,
da den melankolske klarinetten nærmest understreker de ting vi har snakket på til nå.

“Flink han Acker Bilk sier jeg når han kommer inn på kjøkkenet til meg.

“Det der er ikke Mr Acker Bilk”
sier han og er nærmest litt fornærmet på min uvitenhet, og jeg som mente å imponere med å vite nettopp dette.

“Det der er Clarinet Blues med Bobby Gordon det, og med Dave McKenna på piano”

Jeg blir stående helt ute av stand til å bevege meg i enestående forundring av hvilke ting en eldre mann i skogen vet.
Ja jeg burde ikke blitt det egentlig, for jeg kommer jo fra en kommune der det vokste opp en dikter som skrev om “Satchmo”.

I hallen opp til andre-etasjen henger et elggevir.  Stort og vidt, jeg teller til 17 tagger.

“Skutt oppunder Slettvola i ’79” sier han.
“Du ser itte mange slike nå lenger”

Han forteller kort om et liv med elghund og jakt,
men at han ga seg da det alt for ofte – hver høst – ble mer og mer av enslige kuer uten kalv,
og da tilveksten nærmest uteble, så bestemte han seg for å gi seg.
“Vi ga oss med sauer samme året – nyttet ikke lenger”

Vi setter oss i stua igjen, og koppen er fylt av nok en omgang kaffe.
og nå har han funnet frem noen foto-album, og begynner å bla i og vise meg.
Det er tidlige bilder av ham, og innimellom noen av henne.
Jeg fanges først og fremst av et bilde hvor hun og han sitter tett inntil hverandre på en benk i sydligere strøk.
Jeg stryker over bildet, for nesten som om jeg prøver å kjenne stemningen og duften fra det.
“Fra en tur til Mallorca” sier han “unga spanderte på oss”.
“Siste høsten hun levde”

Jeg ser to som tilsynelatende har hatt det godt sammen, i gode og onde dager.

“Ja det var nå full både til og fra med kjærligheta vettu”
Ja den gang som nå for tia”  “Vi hadde vårt vi å”,
“men vi hølt nå i lag helt fram da”
“de burde kalt det “i unge og gamle dager”

sier han og humrer litt.
…og jeg skjønner at det finnes noen muntre historier bak de buskede øyenbrynene,
som jeg aldri kommer til å få….jeg vil bare få adgang til å se snevet av dem, i smilet hans.

“Hu var ei fyrrig dame serru”

Jeg spør ikke mer om det, men tenker litt tilbake på den skakke stresslessen (og får litt feil bildet i hodet mitt om det der),
og vet ikke om han ville jeg skulle spørre heller,  eller om han mente det fikk bli siste ord om den saken.

“Je føljer da litt med på sporten om dagen da vettu”
“ser åssen det går med han Edvald Bossen Hagen”

“Boasson” prøver jeg å si

“ja han ja”
“Men je blir litt irritert da je hørrer han der kommentatorn, han med navn frå ei årsti,
itte jula, men….”

“Paasche?” spør jeg

“Ja han ja – da han forteller om fine turterreng i Hønefoss-traktene”
“det har vi da full her oppi au det – etter krøttere og sauer – du vet det at de stia gikk alltid heimatt åt nån de”
“Slik kunne du finna fram da du gikk dæ vill – nå vokser det att over alt”

Så smiler han litt, og tillegger, “Vell dissa syklista høller da full stier åpne de, men de stia går jo tte hemmatt vettu,
de går bære opp tell høgste topp de”…

Det er godt å se ham smile igjen.   Jeg vet at jeg burde vært her lenge.
Fått høre om fasettene i livet, om gleden i slitet og det vesle.
…og høre om at gleden av å se ei markjordbær lyse, kan være like stor som å se “Bossen” vinne ei etappe i Tour de France.

“Ja jeg blir da full siste beboer på eiendommen jeg” sier han, og beretter at det nok ikke er noen som vil bo i et rovdyrreservat.
…og jeg lar ham snakke ut om det også, mens mine egne tanker flyr til NRK-serien “Solgt”, og antar at de dresskledde menn
med spisse sko og fancy frisyrer, nok ville fått problemer med å tippe rett pris på en gammel bygning fra etterkrigstida,
med koreaplater på stuveggen, og blå respatex på badet.

…og med ulende ulv på utsiden!

#rovdyrmelding #ulv #elg #jakt #trysling #eiendom #Acker #Bilk #Gordon #Bobby #McKenna #Clarinet #Blues