ENDELIG SÅ JEG EN ELG, OG ANNET EN ITTE TENKER PÅ NÅ

Det var julekveld ved koia
Det var disi langs med myra….

….å du pekte rætt mot sør….

Ja der milla trea såg je oksen
Han var frodig og stor
og her sitt je å glor…..

Fri tolkning av Ingemars “Huldra på skogen”….får ledsage meg inn i et nytt blogginnlegg.
Fordi – jeg har ikke noe å skrive om akkurat nå.
Jeg er like tom for ideer, som interesse for å ta en skitur – altså lik null.  Orker ikke bry meg om Magnus Plaster Carlsen vinner en gang

Men da får en bare ta seg sjøl i nakken, rette seg opp i ryggen, se i speilet å si “dette klarer du”,
eller mer motivasjonsmessig “du er flink du”, eller som en psykolog ville si du skulle si “du er en ener”.
…og så kunne en tjent millioner for å få seg selv i gang liksom, og brukt erfaringen til å dele med andre,
så de også kom i gang.

Kaffekoppen ryker det av.
Liker ikke kaffe, men en dag skal jeg gjøre det.
Så jeg prøver hver eneste dag….
mens jeg tenker….

Jeg kunne jo skape en motbevegelse til Feng Shui, for jeg er utrolig til å ikke kaste ting.
Så da kunne det bevegelsen hete “”填满你的房子 – Tián mǎn nǐ de fángzi”,
for kinesisk bør det være, men det er for langt vettu, så jeg må forkorte det til “Tian Fangsi”,
som fritt oversatt betyr “Fyll ditt hus”.
Så kan sinnasnekkern komme og hjelpe meg….

Det burde han gjort i går det faktisk.
Da måtte jeg male taket i stua.
…og midtveis av det halve….ja jeg orker ikke hele taket på en gang da…
så kommer Trine, og med smerte i armer og skulder, så sier jeg:
“Det klarer seg vel med ett strøk?”

Hun står der stille, og jeg ser at hun er på veg til å si at det nok må til et strøk til…
…men jeg har løst gåten om kvinners indre, så jeg sier straks:
“I så fall må du ta neste strøk”,
og jeg får svar direkte:
“Nei det er nok med et…”

Jo da, Sinnasnekkern kom på et vis,
for senere på aftenen sa min datter:
“Hvorfor begynte dere på stua, da badet ikke er ferdig?”.

Det er jo akkurat det Sinnasnekkern sier det,
og nå venter jeg på at hun skal si:
“så nå kan dere dra på hotell, og ta vare på forholdet”.

Men vi overnattet da her allikevel,
og mens alle de andre sover, går jeg løs på oppvasken,
mens Chris Rea har tenkt å kjøre hjem til jul.
P7 Klem med nonstop julemusikk…men det er ikke sant,
for derimellom kommer reklame…

Men apropos Driving home for Christmas, så dukker mor og far opp i minneboka i ei lita luke i hue.
Rart med det der, jul og foreldre.
…og jeg tør innrømme det jeg,
jeg kunne tenkt meg ei jul med dem igjen.
Vært 11 år, og fått leker i gave.
Byggesett, kanskje et fly av typen Spitfire.
Husker dere dem?
I plast, og med angivelse av farge du skulle ha på dem,
og klistremerker som du skulle dyppe i vann, og feste på flyet,
og som stort sett alltid ville være med fingeren av igjen.
…og som plutselig var lagt seg dobbelt, og måtte kastes,
eller ble borte, og gjenfunnet av bror din i håret ditt…

…eller en Ford Mustang!
men kjenner jeg dem rett, så hadde jeg fortsatt fått et par nye ski.

Men kort tilbake til julemusikk….
det er rart, men de klarer ikke lage ny god julemusikk.
En må tilbake til de gamle tradisjonelle,
slik som White Christmas, og Musevisa.
Rart det der med Musevisa, for i ettertid hevder man jo at Prøysen ikke likte mus egentlig!

Nå nærmer det seg seks.
Ja klokka altså.
..og jeg får rydde litt mer før de andre står opp.

Hæ?
“hva med elgen?”

Jo da, 
her om dagen sto den der
storoksen…
sikkert rundt 300 kilo (den var ikke det, men den vil bli større og større)
med et grovt gevir med tre til fire tagger på hver side.
Den “skøttet på øss” i en halvtime.
Luktet og undersøkte da jeg lokket,
men noe ble feil, den trodde til slutt at jeg ikke var ei ku….
og gikk sin vei.

Ha en god formiddag.
Svigermor er vel straks på veg,
for svigerfar var innom i går,
og han har sikkert sagt at nå maler de stua.
Da kommer hun for å se…
og sier “Nei så fint da!”

Litt rart det der med et “NEI” før det positive.
…og neste år maler jeg om, og da sier hun kanskje:
“Nei så fint da, må jo si jeg aldri likte den der gråfargen dere hadde”

Ikke vet jeg, 
og nå skjønner du i alle fall, 
at jeg er tom for ideer å skrive om,
og kanskje burde holdt kjeft i stedet.

#elg #hund #jul #foreldre #Mustang #Ford #spitfire #byggesett #jul #Christmas #Rea #Chris #kaffe #

NETFLIX – JULEKALENDEREN

Julekalenderen er en film fra Netflix.
En film med de rette sterke fargene, og med nesten null innehold,
men som beveger deg lell,
fordi den er så forutsigbar, at de aldri kan ta feil.

Jeg skal ikke si så mye mer om inneholdet,
men det som beveget meg,
var selve karakteren “Grandps”.
Akkurat slik jeg ville hatt en bestefar,
hvis jeg hadde hatt en,
og slik jeg skulle ønsket jeg kunne vært.
hvis jeg hadde vært en!

 

HEIME

 

Du vet den der følelsen

Når du står der i porten 

Og du kjenner lukta tå frå langt gras

Som akkurat rakk å frøa,

Mens du har hånda rundt en burger

Frå ei pølsevogn

Som passer bedre i Värmland 

Enn på en grusplass på Skøttru

Ja da er du heime.

 

Du vet da Børli står der

Med blå himmel bak sæ

Og slørblå junikveld er nær

Og lufta tå a mor å’n får

Kribler i nasan 

..og minnene går frå griseslakt 

Tæll brosteinsball

Og ekkoet frå orda “Je har itte bedt nåen”

Ja da fornemmer du at du er heime

 

Du vet da Lars hetter Laaars

Og Marjus å Elida itte er rart

Da popper har Vet å

Å eit spærk i Eista gjør vondt

Igangsætterståpparn løsnerfast

Å Jeriko er eit stælle med mie tipper

Da poteta vækser over alt

Og det lufter møkk på præstegarn

Ja da er du heime

 

 

Du vet da du mærker 

At du går som far din bortått døra

Og du sætter pris på kjærring og unger

Da æplekarten gror på trea

Og liljene har blomstret færdi

Og kjærrgar’n lokker

Med færdiblomstre syrrin

Og dialekta leker med tunga di

Ja da er du årntli heime att

 

 

 

#Eidskog #heime #jorda #gras #pølse #Värmland #eple #dialekt #blomstre #lilje #unger #glad #lykkelig #Børli 

 

PÅ LEIT ETTER JULA – DAGEN ETTER

Jeg har søkt etter jula i 24 dager, selv om jeg ble litt forstyrret at noen administrative vedtak i gråsonen.
…og ja jeg fant jula.
Ikke slik jeg håpet, gjennom opplevelsen av å pakke opp et skipsbyggesett i tre, eller finne ei pakke under juletreet med lappen “fra mor og far”.
Nei den tida er over, og det er vel også tiden da man nesten ikke klarer å vente på “Kalle Anka Önskar god jul”, for når har du jo et en gul vinklet pil på fjernkontrollen som betyr “Start forfra”, og da har de jo tatt fra en mulighet til å føle “Faan jeg ble for sen”, eller at du må spørre en av unga “Hva har skjedd så langt?”

Nei nå trykker du bare på den, og så er du helt med, og så får du heller leve med at unga skriker misfornøyd “ja men vi har jo sett det der da….”
…og kanskje er man der at filmen om Askepott hadde vært av større interesse hvis hun fikk to nøtter!
Det er ikke slik at selve ribbelukta får inn jula heller, for nå er det avtrekk, balanserte anlegg, og så mange remedier i et nytt hus, at det er ikke mulig å kjenne noen lukt av noe.

Men jeg fant det i fjeset på tre små barn, og en sønn og svigerdatter, som gledet med både ¨bli fornøyde med egne gaver, samt hadde funnet gode gaver å gi bort.  Jeg fant jula i små fingre som knuget rundt en terrenggående bil, eller i gledestårer fra en som fikk et spill han trodde var utsolgt, eller ei datter i nye fritidsklær, og ikke minst i gleden over at eldste-sønnen tar med seg en fin ribbebit til hunden hjemme!

Dagen etter har man gått lei av grana som drysser,
gått lei av unger som er uvenner, etter at samgleden over hverandres gaver har blitt slitt bort,
og det lukter neglelakkfjerner i hele huset…
Det er da en begynner å tenke etter.
Vi brukte vel omlag 1,5 mnd på rydding og vasking, og 12 timer etterpå er det verre enn før vi startet.
Siste ukene er brukt til å pakke inn uttenkte gaver i vakkert papir, med bånd satt på med varsomme hender og varme tanker.
Nå står det to søppelsekker med papir i gangen, så vi nesten ikke får tak i bilen, og det ligger rester etter papp og plast, fra inngangsdøra, via hvert eneste ungerom, til terrassedør, og vekta for egen del viser to kilo pluss siden i går morges.

“Batteri, batteri, har vi batterier”
“nei vi har ikke batterier” sier far
“jo da, kjøpte på Biltema” sier mor
…og angrer halvtimen etter, da hun skjønner fars svare bedre,
mens politibil med sirener hyle, og Nikko bil, lage sladdespor på parketten.
Misunnelig ser jeg den yngste prøve et fjernstyrt helikopter, mens jeg registrerer at jeg ikke har sett han som fikk PS-spill i går…

Fruen er atter på jobb, og jeg sitter og registrerer at det burde vært mulighet for aktivitetsskole, for de som akkurat nå er uvenner, men som fort står på samme side da jeg får spørsmål nummer firehundreotretti om å få brus og godis…..før mat.  

Jeg sjekker ei utslitt, slunken, og tom lommebok, og skjønner at hadde det ikke vært for førerkortet, så hadde jeg ikke hatt bruk for den noe mer.
På den annen side, så er det ingen vits i å kjøpe ny heller.   I disse bitcoin-tider, er jo det å ha lommebok, omtrent på linje med å gå på Elkjøp og kjøpe seg en VHS, eller Beta-spiller.

“Ut, kan vi få gå ut”, ljomer fra kjelleren.
De har fått beskjed om at det er lettere om de kommer opp og spør, men de roper fortsatt fra gangen nede,
og det er rart det der, at de alltid synes det er bedre vi eldre skal løpe for å høre spøsmålet, enn at de skal komme opp for å få svar.
…og dette skjer jo ellers på vinteren, ofte i det Maiken Caspersen Falla, ligger litt for langt bak, da det er 800 meter att…
.og da du er tilbake foran TV har hun allerede vunnet.
Men snart er de ute og prøver sine sklimatter, 
før de 15 minutter etterpå er inne og spiller PS igjen, mens ytterganger har en halvmeter snø etter 3 par sko, og jakker og utebukser ligger der snøen vil radikaliseres til aggressivt bløtende vann.
De er allikevel litt flinke da, for på tørkehylla ligger gjennombløte votter og luer, oppå mine tørre skihandsker og lue fra i går….

“Pappa, den virker ikke”, og da er det ned igjen, mens en sitter og gruer seg for å gå ut og måke.
Nå er det fjernkontrollen til TV som ikke funker.
To klikk, og så er den i gang igjen.
Så er det opp igjen, for der gikk et mjølkeglass i gulvet,,,,tomt heldigvis.

Grana drysser, og “den skal ut i morra altså”.
Hunda maser etter mat, og ei katte vil hund, mens den for ente gang får beskjed om at den ikke får “kvæsse” klørne på nystolen.
…og utenfor er snart naboen Kjell ferdig med måkinga for i dag, og de millimeternøyaktige snøkantene str trygt for barn med nye akebrett, og en jämthunds lekenhet.
“Skulle en tatt en skitur kanskje?”
men kjerringa er borte, og tre unger som er venner går fort ut på dato, og det er vondt i skuldra, knea, ankelen, hode, snørra renner, og brakkesjuka gjør seg gjeldende….som en sa: 
“Alderdommen var da ikke så ille i yngre år!”
…eller er det hjertet som sliter att?
Problemet er at du ikke vet liksom.

Telefonen summer:
“Vi er bedt på middag i Jordet”
“Vet jo det”
“Ja men bare så du er klar da jeg kommer att”
“Ja jeg er det”

Der kommer svigerfar på at vi bør gå en langtur 3. dag jul.
Det er det ikke vanskelig å si ja til, for alle vet at slik blir det ikke lell.
Svigerinnen strikker, og svigermormor ler av de verste vitsene, svigermor sparker ned vannkoppen til en skapning med lange ståører, og  med fire korte ben som flyr att og fram og sier voff voff, og vi menn misunner han som har fått seg Honda snøfreser.
Hvis du ringer til noen i Jordet og spør om det er skiføre, så er det ikke sikkert lenger, for demonstrering av freseren, krever stadig nye arealer.

….og slik går nå juledagene, mens jeg skjønner mer og mer,  hvorfor far lot som han sov på sofaen disse juledagene, da jeg var ung!
Så spørs det da om skrikene etter Northug, eller ulvehylene, får mest spalteplass de neste dagene.

God fortsetning.

Det er flere som leiter:  Faith Hill

#jul #julekalender #advent #Dayafter #day #After #juldagen #Christmas #Hill #Faith #Jordet #”Akematte #Helikopter #bil #PS4 #Fifa #Maiken #Caspersen #Falla #Northug

PÅ LEIT ETTER JULA 24 – FOLK

I dag er det julaften, og det haster med å finne att jula.
Problemet er at man vet jo ikke om en finner att jula, før en sitter der ved matbordet, og duften av ribbe sniker seg inn mellom nesehår, og stimulerer sanseorganene, og sender sine signaler til rette avdeling i hjernen.  Samtidig som minner pirres og kommer fram på netthinnen som krydder med gode, varme tanker, om ei tid som var, eller som en håper kommer.

På vegen til å finne jula, tror jeg folk rundt deg, er med på å gi deg jula på en eller annen måte…eller ikke!  

Som for eksempel de siste par dager…og noen av disse.

Torsdag løp jeg en tur (Bygderunden), og da hadde jeg en god dag. 
Gjennom sundet møter jeg en settereier i en Opel.
Han hilser blidt da han gjenkjenner med bak bøff, under lue, med signalgule bukser og refleksvest.
På brua møter jeg ei vinkende hesteier i en kommunebil, med et smil så varmt at ti minus ikke kjennes i kinna, selv om jeg er over Trysilelvas kulde.
Langs riksvegen møter jeg biler som svinger ute, eller bremser ned, eller gir full gass, eller på annen måte blir påvirket av min tilstedeværelse.

På Vestsidevegen møter jeg ei dame, og jeg, med ørepropper i øra, som streamet musikk fra Spotify, hilser blidt på henne. 
Dama, som nok ikke har like god dag som meg, knuger fingrene rundt håndveska, og gir meg et blikk som nesten kan drepe. 
Fremmed som hilser må bety ran…eller en baktanke som kan føre henne rett inn i hashtag mitu.

Litt etter tar jeg att ei eldre dame med spark.
“God Jul” sier jeg i det jeg passerer henne, godt inspirert av Øystein Sunde som synger inn i øret mitt:
“….Men bestemor kommer nok ikke i år, for hadde sju slag ifjor….”
Dama blir litt overrasket, men raskt blir de fargede øyenbryn blide, og hun roper
“du og”.
Tror både hun og jeg syntes det var overraskende og trivelig.

Ved vestre bruenden står en svensk misjonær fra Gøteborg med sin hustru, og en vakker kvinne i 25-års alderen.
Jeg vet de ikke feirer jul, men ønsker dem lell ei god jul, og da de får summet seg, svarer de hyggelig
“ha en fin dag”.
Er så hyggelig for oss “urinvånere” at misjonærer lærer seg språket vårt.
Så møter jeg damen med de to hundene, og henne har jeg så respekt, for at jeg bare kikker ned….
Så vender jeg nesa sørover bygda, og er på veg hjemover.
Nå har jeg sola i auga, og innimellom hilser jeg med handa, på vona…
Jeg ser dem ikke lenger, men jeg tror jeg møter en tidligere frisør i alle fall.

Senere på kvelden kommer min bror innom. 
Denne grovskårne bauta av en mann, som gjennom sitt virke har fått feil inntrykk av verden. 
Han er blitt litt pessimist, eller er det jeg, som opplever verden gjennom noen korte møter med tidligere, og hyggelige, skolesjefen på Ole G, og andre som går på ski, og at det er jeg som ikke får med meg så mye lenger.   Jeg ser jo verden gjennom ei Samsung-linse, og da helst i en snøverden som sola skinner på.
Men det er trygghet i å ha bror min der. 
En lenke inn i ei anna tid.  Ei tid hvor vi hadde foreldre, og var Eidskoginger.
Han snakker om en politiker som nok tilhører de griske, i alle fall når det gjelder det kjødelige, og det er ikke vanskelig å bli stum.

Da han drar, vagger han karakteristisk smilende mot meg, og legger en arm, som er godkjent for å løfte minst 250 kilo, rundt meg, og jeg hører
“God Jul broder”
mens skjeggtustene river i kjaken min. 
Det er godt tross skjeggstubber, for klemmen er så ekte.

Så er det disse to søstre som er hos sin mormor. 
Jeg velger å kalle dem venninner, eller i alle fall treningspartnere. 
Man blir blid og i godt humør av dem. 
På en måte julas budskap i bare å være til, og visualisert i kraft av sitt nærvær. 
De gir energi.  De stjeler ikke energi, som så alt for mange andre.
…og så kommer broren, han som er så lang at han se over alle, uansett hvor han er, som med sitt stille vesen, overrasker alle gang på gang med sin humor.
..og det er slik at han broren er så lang at jeg kan ikke gi ham en juleklem, for hvis man ser det på litt avstand, så når jeg ikke lenger opp, enn at det ville sett ut som seksualisert adferd.
Så jeg strekker meg og gir ham et håndtrykk.
Ja det er mange av disse etterkommere i dette huset, som gir meg gode vibrasjoner i form av humor, klarsynthet, og glede.

Eller han saktmodige filosofen som er en genetisk viktig hanne fra terriotriet til Slettåsflokken.  Han er så genetisk viktig at hans hustru kommer fra et annet land, fordi Slettåsingene ikke skal lide samme nød som ulveflokken – bare innavl.  Han som har fått permisjon i førti minutter, fordi hans hustru vet at når han først kommer innom, to ganger i året, så har vi så mye å snakke om at det tar noen timer.  
“Hell, we ain’t finished talking about the trip in ’94 yet”

…og så var det alle disse mennesker på facebook, de som ga så gode ord til profillbildet av en sliten deprimert mann. 
Man ønsker man kunne forent en tåre av gode tanker med hver og en av dere.

Så er de dere som hver eneste dag gir meg noe via face.
De som legger ut gode ord, flotte bilder, eller som skriver en liten god setning under min blogg.
Det tar vel omtrent tjue sekunder for dem å skrive, og drar meg opp på et godt nivå som varer i timer.

…og i går kveld!

Da en svoger sitter i en sort søppelsekk og får utført juleklippen.
Hans armer er lammet, så søsteren kan gjøre akkurat som hun vil med hårluggen hans.
Men samboeren sitter rett foran ham, og søsteren vet at de øynene som møter henne der, begrenser hva hun kan gjøre.
Svigerfamilien er slik en slik familie skal være.
Lette å omgås, blide og støttende.
…og mens vi venter på pakkefest får vi nyte opptak av en lokal sanger fra norda mørs som tolker “The old Rugged Cross” bedre enn selveste Randy Travis.  
Jeg har fortalt vedkommende hvor flink han er.  Han er for øvrig litt visualisering av jula hele året den mannen også, for trenger noen hjelp, så vedd på at han er der.  

..og så er det i dag da vi møter Strandsjønissene, eller nissene fra Marikroken, som for anledninger var så uvenner, at de ikke kunne komme sammen.  Den ene hadde stjålet et mjølkespann fra storbonden, og blir antagelig valgt som førstekjempe på onsdag, mens luringen som hadde gjemt seg i halmen, kommer til finalen uten kamp.  
“Nanky” sier nissen, go jeg skjønner ham da jeg ser pakken, for jammen var den C’en langt inni N’en!
“Til Julenissen fra Hanna” men da protesterer Hanna…og hun får pakken.
Disse nissene er mer fylt av hyss en selveste Emil, ja kanskje enda verre enn min yngste svoger faktisk!

…og da er jeg fremme ved selve kjernen av folk som kan få meg inn i jula.
Fruen som akkurat nå sitter og fryser foran ovnen, og gjesper seg gjennom ektemannens blogg fra i går.
..og som har ertene i bløtt, og ikke skjelver av noen redsel for ikke å få til ribba.
I sofakroken sitter ei datter med en godispose, og nyter Tre nøtter for Askepott, og det får meg til å tenke på at hun snart er på jakt etter nøtter datteren også – de blir så alt for fort større.
I kjelleren sitter en kjekk gutt med gele i håret og spiller playstation med sin lillebror Kirurgen, og gleden er stor fordi de fikk et nytt spill fra nissen.
De er nok venner et kvarter eller to til, og da hører vi snart at en av dem bør gå ut…. Slik er det å være brødre, men om noen tiår gleder de seg også over å få en skjeggkos fra sin bror – akkurat som meg.
Kanskje minnes de meg med glede også, som jeg min far.

Omtrent rundt Kalla Anka önskar god jul, kommer den eldste sønnen og hans samboer.
Da senker nok julefreden seg, og tårer av glede kan få falle på en dress som ikke har vært i bruk siden ifjor.
Grunnen til det er at jeg må tilbake i gamledressen…høstens tunge stund har medført noen kilo ekstra.

Med det er jeg ferdig med å leite.
Nå gjenstår bare å bekrefte funn!

Ha en god jul til dere alle.
Dere ser meg kanskje ikke mye, men dere er i mine tanker.

#jul #advent #julekalender #nisse #Strandsjø #Pakkefest #frisør #dame #øyenbryn #ribbe #playstation #askepott #Kalle #Anka

 

PÅ LEIT ETTER JULA 23 – GAVEN

Da jeg leiter etter jula, så oppdager jeg en ting i min bevissthet.
Det virker som folk rundt meg, mer og mer går bort fra jula, og at førjulstidens strees, jag, mas, og shopping, blir det altoppslukende.
Punkt to, blir liksom hvor?
…og helt bakerst, hvis i hele tatt, kommer selve julas mening.

For meg virker det som om noen mener at gavens pris er viktig, og at det er utfra hvor høy prisen er, avgjør hvor høyt en setter noen, og at de aller fleste gaver blir kjøpt fordi “må jo gi han/hun/dem noe. Da blir det ofte noe ingen trenger, og gleden fra begge sider bortfaller.  Jeg tror ikke på prisen – jeg tror på gavens mening….og noen ganger at det ikke alltid er nødvendig i det hele tatt.
Jeg mener DU skal oppleve halve gleden med gaven da du kjøper den til vedkommende, og resten da du ser gleden hos den som får den.
Ingen av partene har glede av en gave som blir kjøpt fordi “man bør eller må”.
Spar samfunnet.
Spar penger.
Kjøp bare til de du vil glede.

Det er sjelden jeg ønsker meg noe. 
Jeg har det jeg trenger i det som er rundt meg.  
I det at folk er glad i en, at de bryr seg om (og ikke med)..
At noen setter pris på en (noe som er vanskelig å merke da du holder deg for deg selv).

Når jeg skal finne en gave, så ønsker jeg finne gaven som får frem tåren i øyekroken, og orda:
“Å den ønsket jeg meg!”
“Hvordan visste du?”
“Nå ble jeg glad og rørt”

Men med et sterkt problem, som medfører vanskeligheter med å gå inn i en butikk, så er det problematisk å få det til.
I tillegg, så blir man sjelden rørt av ei gave fra Clas Olsson, et sted hvor jeg faktisk kan gå.
Derfor, i en periode, havnet jeg på Gullhjørnet i Trysil.
Nå er jeg ingen steder, bortsett fra Kremmertorget, men da er jo stort sett alle med, så blir jo umulig å overraske.
..og fordi en da ikke mestrer å få til det en vil, så kryper en enda lenger inn i det mørke!

…og nå om dagen er det tyngre enn normalt!!

Trine elsker å kjøpe julegaver, så ingen lider.
Så det jeg sitter att med av ansvar for, er ei gave, og det er til henne.
Men hun er jo stort sett alltid på butikken, eller arbeid, eller på møte, så jeg får jo verken spurt henne eller, følt på, hva hun ønsker seg.
SÅ da må det gå på følelser…..
noe romantisk, eller gavekort på mer søvn!

…og jeg er av de som mener at man skal ikke ane hva den andre har kjøpt.
…derfor kan jeg ikke få henne til å ordne det selv heller.
Så hvordan løser jeg det da?

En av de gavene jeg er mest fornøyd med å ha kjøpt gjennom tidene er noe jeg nesten ikke tør si offentlig.
Nemlig en Bjøro Haaland julekassett, du vet en slik 4-spors Compact Cassette, med fem låter på hver side, og som du, hvis du var utålmodig, kunne rewinde (ikke noe med ulv å gjøre) med en Bic kulepenn (Eneste den pennen kunne brukes til for øvrig) i hullet.
Så satt du der og snurret båndet tilbake mens du lyttet til en annen kassett i spilleren.

Men tilbake til gaven.
Mor gikk hele førjulsiden og maset om at hun ville ha akkurat denne kassetten.
“God jul”
Eller noe med Bjøro og Sputnik i alle fall.
Hun hadde musikksmak serru…
Bröderna Lindqvist var gått ut på dato på denne tiden….

Så da alle gaver var delt ut, og jeg på en måte kunne se at hun vr skuffet over å ikke ha fått Bjøro, eller gave fra meg i hele tatt, så var det godt å vite….
Så gikk jeg på rommet mitt.  
Hentet kassetspilleren av type liten Philips, hvor jeg hadde spolet frem båndet til rett sted….
Gikk ned.
Så henne satt der med ryggen til i stolen sin ved kaminen.  
Fingrene plukket skurv på albuen, og jeg så på kjakene, at hun tygde på tenna sine, og så litt tapt ut.

Jeg smøg meg innpå henne.
Og rett bak henne trykket jeg play på spilleren, og Bjøro sang plutselig “….ønsker God Jul” på stavangersk….da ble hun glad.  
Felte en av sine få tårer….ga meg en klem og sa takk, og jeg ble rørt av at jeg hadde klart det.

Det er den gang jeg har lyktes best med gave, og som har gitt meg mest glede å gi…

Slik skal gaver gjøre med giver og mottaker.

Jeg mistet litt av jula ved at jeg ikke får kjøpt noe, men fant at litt gjennom et minne.

#advent #julekalender #jul #Bjøro #Haaland #Håland #God #Philips #Lindqvist #mor #gave #kassett

PÅ LEIT ETTER JULA 21 – TRADISJONER

Jula handler mye om tradisjoner.
Sin barndoms tradisjoner særlig.
3 kroners marsipangris i løs vekt, som sto på disken.
1-øres og 10-øres bomber fra Sverige.

Når en leiter etter jula, kommer en ikke utenom at en stor del av det å finne den er nettopp å gjenkjenne noe.
For min egen del, så betyr det at juletreet skal pyntes lille julaften, og at unga får være aktivt med.
Hjemme hadde jeg æren av å sette stjerna på toppen, og da er vi inne på første konflikt i vårt hus.

For Trine har nemlig vokst opp uten stjerne i toppen på juletreet.
Det kan høres ut som en bagatell, men da da to som begge er yngst av tre, som er like stae, og like lite interesserte i å bøye seg, har en slik konflikt, så er det fort at det blir….ei stjerne i toppen…..eller ikke!

På juleaften, så må jeg se svensk TV – Kalla Anka önskar god jul – den kan ikke sees verken på engelsk eller norsk.
Jeg må høre ordene “hon är säkrad gamla Bettan”… “luktar på blommorna”.
Trine må se “Tre nøtter for Askepott” . den synes jeg også er bra, men jeg sliter med å takle dubbingen.
Så er det “Karl Bertil Jonssons julafton”, og Snekker Andersen.

Middagen skal ikke være før kl 1900, for da var far ferdig med å ringe inn julen.
Mens Trine nærmest vil ha middagen rundt frokosttid, for å slippe å vente med pakkene.
Men vi er enige om det viktigste, og det er at på julekvelden trenger man verken akevitt eller øl.

Til middag er vi også enige om ribbe og pølse, og jeg vet ikke en gang om mor mi laget bedre julemiddag enn Trine.
Der har jeg skutt gullfuglen…og til dessert er det selvfølgelig riskrem, og mandelgave.
Passelig sent, når unga har mast nok om når, slik etter at oppvaskmaskinen er i gang, da starter gaveutdelingen.
..og så er plutselig all hovedrent og rydding til jul helt bortkastet.
Ubrennelig papir over alt.
Ei katte drar og river i innpakningssnøret, og fyker livredd rundt med restene av et julepapir bak seg.
I ovnen brenner det snart ikke lenger, fordi julepapirsekken fra SØIR er så alt for liten – den må være laget til enslig ungkar fra Svukkuriset eller noe slikt – og da havner noe av det i ovnen….og jeg banner litt akkurat på grunn av det.
Trine begynner å mase om jeg har sett ei sauseskje….som før så finner jeg vel igjen den i aska i ovnen, dagen etter.

Så til slutt så har vi liksom fått en tradisjon på at vi to voksne går på soverommet og kler av oss, og legger oss.
Om det er en tradisjon vet jeg ikke, men vi gjør da jaggu hver eneste kveld.
Selv om Skolesjefen nå har gjort oss usikre på om det er så nøye på hvem vi legger oss med!

Ja som en ser så takler vi julekvelden godt, men jeg begynner å gruble….hvordan er det i andre hus i et moderne samfunn?

Tenk på alle sammensetninger man har i dag.
Mine dine barn
Mine dine foreldre
Mine dine tradisjoner 
Dine, mine, våre barn.
Gift en gang, aldri, flere ganger, etc.

Helnorske par, nordiske par, svensk/norske par, par mellom forskjellige etniske tilhørigheter, og over landegrenser.
Samboere/særboere….ja det er ingen ende på hvordan det kan være rom for forskjellige tradisjoner og der tilhørende konflikter.

En ting er å enes som par, men hva da foreldre, svigerforeldre, besteforeldre, besteforeldre fra tidligere forhold, og i noen tilfeller også ekser, etc skal være tilstede.  Det blir mange hensyn å ta.

Ja en trenger vel ikke gå lenger enn til forskjellen på ribbe og pinnekjøtt, lutefisk og knekkebrød!!!
Riskrem, multekrem, eller julegele!
Pakker eller ikke.
Kirkebesøk, eller moskè.
Svt eller Al Jazeera
Jussi eller Sissel

…og så har man de som har flere juleaftener,
en hos mamma, en hos pappa, og kanskje får de en hos fosterforeldre og besøkshjem også.

Du vet…før så giftet man seg med jenta på nabogården.
Eller fra nabogrenda…eller i ekstreme tilfeller, så giftet kanskje en trysling seg med ei fra Engerdalen…
Nesten uhørt, men det gikk på et vis, selv om oppskriftene på snippen var forskjellig.
Er vel en grunn til at det heter Trysil-snipp vil jeg si!
…og så hadde man de som var rastlause og dro langt, helt til Gudbrandsdalen eller motsatt.

En annen ting som sikkert hjalp på konfliktnivået før, var at mannen sjeldnere laget maten.
Han kom inn fra fjøset, satte på seg pappskiva over makkoen, og satte seg i oppvarmet finstue, og godtok det han fikk vil jeg tro.
…og for min mor var det beste ved jula, at da fikk man ny halm i senga!

Så hvordan skal en få til en forent jul i dag?

Jeg hørte en psykolog uttale seg om nettopp dette, og han sa:

Det er viktig å koordinere forventninger.
..og så nevnte han mobiltelefoner ved å si:
Hvis vi sitter med telefonen i selskap så sier vi til verden at vi ikke har skjønt noe om at familiens fellesskap er trygghet, og at vi ikke bryr oss om de andre tilstedeværende.

Men forventninger kan være så mye og så stort.
Forskjellig for hver og en.
…og hva hvis det dukker opp en ukjent pokemon rett under servering av riskrem?
…eller det plinger i telefonen om at du har fullt opp med nytt liv i Candy Crush?
Da bør det være rom for å ta opp telefonen vel?

Ja tradisjoner var nok lettere før.
Ingen telefon….

Jeg er ikke storforlangende, så får jeg bare ribbe og pølse, riskrem, mandelgava, mors flagglenke og fuglen fra førsteklassen på Matrand i godt blikkfang på treet, samt middag etter 1800, og blide barn, så er jeg egentlig fornøyd jeg.
Så får det andre bli som det vil!

Oppgave dere kan kose dere med:

I en moderne familie med alle muligheter av alt jeg har nevnt forut, så skal du lese følgende matematiske oppgave:

Hvor mange kan man teoretisk bli

…og hvis dere vil gjøre det litt vanskeligere, legg til grunn 2 barn til i fire generasjoner!

#advent #julekalender #leite #jul #Skolesjefen #riskrem #pølse #ribbe #barn #Kirketjener #Matrand

PÅ LEIT ETTER JULA 20 – ROADTRIP

Roadtrip….merkelig å nevne det i sammenhengen “leite etter jula”, for det har jo ingen ting med ens barndoms førjulsaktivitet å gjøre.

Eller?

Jeg vokste opp i et heim, der ingen hadde bil.
Far tok ikke førerkort en gang, før langt ut på 70-tallet.  Selv om sa han kjørte lastebil allerede som 15-åring.  (Han er død, så ikke en gang en overivrig jurist i Elverum, kan da finne på å sttaffe etterkommerne!) 
Før det, foregikk all transport med moped, buss, eller skyss av Einar Skulstad,

..og så spark da vinterstid.
..eller ski.

Roadtrip den gang, foregikk som regel 1. eller 2. juledag.
Da var det å dra til en onkel eller tante (søsken av mor) for å spise middag, og smake på de sju slaga…
Oftest tror jeg det var til Margit og Håkon.
Eller det kunne være å sitte på i ei kjerre eller sluffe med Lars (uttales Laars) Fjell.
eller i PV’n hass Torleif….som nesten aldri ble brukt.
Men aller helst foregikk nok Roadtripen den gang på ski eller kjelke i en bakke i nærheten.
Sloaptrip blir vel det helst.

Men akkurat i går ble det annerledes.
I går innførte vi noe nytt.
En roadtrip til Elverum, uten mål og mening.
Ja et mål var der jo.
Coca Cola-traileren skulle jo komme.
Med nisse og alt som du ser på reklamen.

Som vanlig – for oss i alle fall – når du har tre barn, så er det noen som ikke vil være med.
Ikke for å være vrange, men mest for at alt de ikke har gjort, vet de ingen ting om, og i utgangspunktet da ikke vil.
…og kanskje med med iboende skepsis til det å være med voksne å handle før jul.

Men da tid for avgang kom, så gikk alle til bilen og satte seg.
“Ikke ligg over meg” sier den minste, uten at den mellomste gjør noe som helst.
“Vær stille” sier den eldste, med øretelefoner på “ska’allen”.
“Jeg gjør ikke noe” sier den mellomste. og spiller videre på sin telefon.
“Østlendingen har ringt” sier mor, mens far tenker på “onepiece” fra i går.
Så det er en fokusert, samkjørt gjeng som er på tur.

Innimellom smeller det i bilen av skarp, nymalt grus/stein, fra møtende biler.
“faan” er lov å si da, og jeg er glad Trym Aron ikke er med, for han hadde garantert sagt:
“Du banna” og så hadde jeg sett hele tannrekka hans i et smil.

Å kjøre bil tur/retur Elverum, minner meg om første sesong av Twin Peaks – du vet aldri hva som vil skje.  I denne utgaven er det alle de mega-tullete forbikjøringene.

P7 spiller julemusikk, så vidt avbrutt av litt reklame.
“O Helga natt” runger ut av høyttalerne, og jeg og mor synger med.
Ingen i baksetet klapper av den grunn, selv om vi i egne ører, minst matcher Jussi.
Innimellom sier mor “den sang vi da jeg var med i koret”, og jeg lurer på hvor gammel hun egentlig er, for det var før vi treftes!

Vi serr dann og vann, røde flekker i vegen, og auga er på full alarmberedskap.
Spor fra skogen, og snødryss ut i vegbanen sier sitt om elgfaren.
Men snart lyser det i fra lysene i Elverum, og da vi svinger inn foran OBS, står det en Kenworth der.
Nå tenker kanskje noen på kjøkkenmaskiner – men det er Kenwood altså.

Kenworth – de forniklede bokstavene.
The truck from Smokey & the Bandit…
eller broren til Peterbile’n fra Spielbergs “Duel” (film som består av to roller:  1 mann jaget av en lastebil)
T800 B, 12,7 liters motor, og 499 hester….

Jeg som drømte om å bli truckdriver i USA da jeg var 13 og så en krimserie på tv.
Jeg var så fascinert av snutebilene fra over there, at det var bare det jeg ville.
Hadde overarmene mine vært grovere, hadde jeg dratt….

Far er vel mest ivrig da han hopper ut av bilen.
Han har sett traileren en gang før…i 2010 foran et hotell på Gardermoen.
Nisser må vel sove de også i en travel tid!.
Men dette er annerledes – nå er bilen på jobb.
Med lange skritt kjemper han seg frem til bilen.
Det lyser Coca Cola på siden.
Alle konturene er markert med lyspunkter….og han kjenner den sitrende følelsen.
Den sitrende følelsen av lykke som bare cola kan gi – i følge reklamen.
I følge den reklamen, så lindrer Cola kjærlighetssorg, pengeproblemer, og sykdom….

…og i følge reklamen så skulle alle trær langs vegen den ha kjørt, være pyntet og lyse, og menneskene skal smile, omfavne hverandre, drikke cola, og rope til alle og enhver “Merry Xmas”….men slik er det ikke.
Her står en og annen hernesing blant trauste elverumsinger i 60-årsalderen.
Noen av dem, ikke minst de med Østerdalslua, tvinger unger til å ta oppstilling foran bilen, mens de fleste skjærer sure grimaser, fordi ytterligere parkeringsplasser var borte på grunn av en jævla lastebil.
“Hallo!”   Dette er ingen lastebil – det er truck”
….og det klarer seg nok ikke med truckførerbevis her.

Men hvor er nissen – colanissen.
Han med kritt hvitt skjegg og diger maga.
Ja det er mange med digre mager her altså.
Noen med skjegg også, men hvor er han som skal glede unga mine?
For jeg er jo allerede fornøyd jeg.   Jeg har jo selfie med Kenworth’n jeg!

Så etter en boks med 0.2 l cola zero, er det bare å traske inn på senteret, og se at unga finner ut at alt de ønsker seg til jul er utsolgt.
..men de har egne penger med seg, og den yngste vurderer en smultring til kr 5.10, men føler seg lurt da det på en annen plakat står at den koster kr 5 pr stk.
..og det ender med litt godis for roadtrip hjem.

Så er det over brua for å hente juletre til svigerfar.
Da får vi besøk i bilen av en gammel Audi.
Ja den ligger så tett på bilen vår, at den må ha vært innom bagasjerommet.
Da vi får grønt i neste kryss, viser vi ham hva Quattro er, og det er en fornøyelse å se lysene hans bli borte.
Vel fremme ved rundkjøringa ved elgstua er han så febrilsk taper, at da vi svinger til høyre klarer han nesten ikke å kjøre rett frem en gang.
I det jeg ser ham passere, ser jeg at kjæresten hans på omlag 14,5 år, ikke lenger synes at den hetteprydde gutten var så tøff lenger.

Så blir det Kremmertorget.
Unga fpr velge seg litt klær…..som kanskje kunne blitt julegaver, men du verden så mye mer moro det er å se dem bære posen med uinnpakkede gaver til bilen, og så høre den livlige blide praten i baksetet, oppover igjen.  
Det er glede i praten der bak.
De diskuterer lekent.
De spiser litt godis.
De synger i kor.
De spiller på telefon…..helt til deres mormor og morfar ringer
De trykker svar, o jeg trykker svar, og da blir det til samtale avvist.
De to gamle ringer opp på nytt, og de er begge så ivrige i Volvoen på veg mot Engerdal, at det er vanskelig å skjønne hva de sier.
I slike stunder kunne man tenkt seg noe elektronisk filter a’la noe en har sett i CSI Miami, så en kunne fått dem i hver sin kanal på stereoanlegget.

Trine forteller ivrig om elgen som sto på vegkanten lenger ned.
Den som jeg så før henne, og som jeg tenkte å si til henne “ligne veldig på en elg” – noe det var.
…og som med alle historier Trine og jeg opplever sammen, så er de lang fra like.
I min versjon, sto elgkua med framparten på vegen, helt rolig.
Jeg blinket med hovedlysene mot bilen i mot, så han skulle se henne, og blinkinga førte til at vedkommende bremset, og kua snudde rolig og gikk noen meter inn i skogen med kalven sin.

I Trine sin versjon, var elgen halvt i vegen, seg fremover, og nesten “bikket” i asfalten, og hadde tenkt seg over, og at det var et under at dette gikk bra. 
Bilen i mot var så ufokusert at han så ikke elgen, og måtte prise seg lykkelig at vi kom, samtidig som kua fortsatt tenkte seg over, så ble den skremt, og selv om den tenkte seg over, gikk den innover skogen, men fortsatt med tanken om at den skal over, og da den sto der med kalven, tenkte den fortsatt at den ville over, og at vi jammen var heldige at den avsluttet tanken om å gå over vegen, selv om den fortsatt tenkte seg over.
I mitt stille sinn, tenkte jeg på et videoopptak av Trine som heter “Kvinne fatter seg i korthet”.
Den videoen handler om da Jack og jeg støkte fem elger på henne.
De passerte henne på noen meters hold, og det hele tok kanskje tjue sekunder, men historien som jeg har filmet, tok tolv og et halvt minutt…
“Det hørtes ut som en lastebil som kom nedover skogen, og så var det en elg”…..

“Kjør forsiktig” sier svigerforeldre.
“Ingen fare” sier jeg, for vi har firehjulstrekk, så vi kjører utenom vegen.
“Ingen elgpåkjørsler har skjedd i skogen” sier jeg….

Vel hjemme, tar alle hver sitt.
Til og med de nye Zlatan-trusene mine er vekk fra bilen,
….men står igjen i trappeoppgangen.
Begge dusjer er opptatte….her skal de nye klærne på.
Det vanker takk med klem fra blide barn…
…kanskje det er magi med cola-traileren lell?

Jeg fant i alle fall en del av jula.
I en nyskapt tradisjon – førjulsroadtrip.

#jul #advent #kalender #coca #cola #trailer #Kenworth #Truck #Elverum #Oasen #tre #elg #kalv #unger #onepiece #roadtrip #moro

 

HANDLETUR MED HUSTRUEN

Denne blogg blir veldig kort, og det har du kanskje skjønt allerede fra tittelen.
Handletur med hustruen… ja jeg husker for noen år siden, da jeg hadde en Garmin på armen for første gang.
Da vi den gang kom til Elverum, startet jeg klokka, og noen timer senere hadde jeg trasket tolv kilometer bak henne på sentrene.
..enda må det bemerkes at jeg satt mye på krakk utenfor skobutikker.

Nå er det annerledes.
Jenta har skaffet seg lederutdanning.
Lista er forberedt til minste detalj,
Gave 1 på butikk 1

Gave 2 og 3 butikk 2, hvis ikke gave 3 der, så er den på butikk 3.
Nødvendigheter til jul på butikk 4.
Pakkegaver på butikk 5.
Muligens sandwich på butikk 6.
Deretter rett hjem, og være på plass der minimum 10 min før bussen kommer, slik at hun får inn barnas gaver uten at de blir sett

Ja det er i alle fall planen.

Jeg hadde jo et ønske om å se Coca Cola bilen tirsdag,
men fant jo fort at det ble satt i pri 2 hos min hustru.
Mandag var dagen for planen.
…og vi på golvet må innrette oss etter administrasjonen…
og har jeg lært noe etter alle disse år, så er det at du kan gjerne ønske noe, men er du gift så blir du med.

Så vi hastet nedover.
Jeg fikk være sjåfør, og da var jeg fornøyd.

Elverum for meg er Elkjøp.
Det er Expert, og det er Plantasjen.
Kanskje med en Kebab…

Elverum – den forbudt by, byen som bygger og bygger.

…og det er her problemene melder seg, for vel fremme på Elkjøp, så merker jeg at alderen har tatt meg igjen.
Jeg står der midt i inngangspartiet, og ser meg rundt.
Fitness-klokker.
Gaming-konsoller.
Stereo.
Pc
Høyttalere
Kameraer….

….og jeg blir ikke fristet av en eneste ting.

…og neste bevis på alder er….
,,,,at jeg må på do.
Jeg har faan ikke mulighet til å stå her noe lenger,
Ikke tid til å prissammenligne Droner en gang.
Jeg må på do.
NÅÅ.

Tips til butikker:
Vil dere tjene penger på middelaldrende menn – skaff en kundedo.
Derfor tjente Plantasjen ekstra penger på planter jeg ikke skulle ha,
Ikke at jeg jeg markerte på dem altså, men fordi de hadde do for kunder.
Expert er blitt til power…og der er det elektronisk priser på alt jeg ikke vil ha, og ingen priser på det jeg kunne tenkt meg å ha.

Så da blir det å henge på Trine til Kremmertorget.
Hun er så i plan-to-execute.modus at jeg bare subber rundt.
Nå er jeg halvt satt ut av sjokket over at Elkjøp ikke hadde noe som fristet, at jeg skjener inn på Dressmann, og ser disse gråhårede gubber på plakater, og helt andre priser enn jeg så på TV.  Jeg skjener videre til Cubus, hvor jeg ser en onepiece-dress, med nissemønster på,  til voksen mann.
Jeg nesten smiler for meg selv da jeg ser ei mannshånd strekke seg mot dressen,
løfte på prislappen, og da jeg oppdager at det er mine hender som undersøke prisen på den, våkner jeg til live, og løper raskt ut av butikken.
Jeg forsøker å se om noen kjensfolk så meg….
Trine er ingen steder.   
Heldigvis får en si!

Jeg løper bortover forbi 50% hos Kid, 70% hos Princess, og jeg ser Lille Måltrost, opphørssalg hos Brandstad, fyker ned rulletrappa, forbi Brands 21, og inn på Claes Ohlsson, hvor jeg stanser opp, og våkner ikke til meg selv igjen i det Stian sier “hei” til meg.
Jeg snur meg halvt i svime mot ham, og gjenkjenner ham, og hilser tilbake….
Han trodde vel kanskje at jeg var ruset på et eller annet, så rådvill som jeg så ut der jeg sto midt i inngangen.
Heldigvis er jeg langt unna onepiece-dressen….
Så Stian meg?

Ja for meg er dette nesten verre å bli sett på, enn å bli tatt med buksa nede, sammen med Allison Bailey på Montauk!
Det kunne jeg kanskje forklart.
Det kunne jeg kanskje fått forståelse for!
Men onepiece med nisser….

Det ble en kebab på Oasen.  
Den beste jeg noensinne har spist faktisk. 
Anbefales.
Jeg fortalte ikke om min mørke side til Trine.
Den siden som kikket på pris på onepice med nisser.
Noen fantasier og fetisjer skal en ha for seg selv….

….og hvis du som leser dette, sier noe til Trine, så skal jeg bruke voodoo på deg!

#Kremmertorget #Oasen #Lille #Måltrost #Princess #Elkjøp #Cubus #Dressmann #Power #Onepiece #voodoo #Trine #kebab #kid # Brandstad #Brands Drone

PÅ LEIT ETTER JULA 14 – BAKING

For sju dager siden skrev jeg om tallet sju, og derunder de “sju slaga”.
Nå skal jeg gjerne mer inn på dem.

Lefser er ikke på lista.
Men det brukte min mor mest tid på,
Kransekake er ikke på lista.
Men det brukte min mor mye tid på.

Jeg husker ikke alt, men jeg vet hun brukte mye tid og energi på lefse og kransekake.
5000 lefser og 250 kransekaker tar tid det,
Hun blir sliten, og irritert.
Deretter kom plikten med de sju slaga….

Jeg synes det var moro å hjelpe til med bakinga, men det var liksom ikke slik man ser det på tv og facebook i dag.
Sånn trivelig aften der barn får kline med litt deig, og de voksne står rundt, eller er med, og så steker de litt, smaker litt, og kaster litt.
…mens julemusikken spiller i bakgrunnen.

Nei det var en plikt å delta, for at man skulle bli ferdig.
Kakene skulle (føler jeg) vare meste av året.
Maling av ingredienser var min oppgave, samt fylle i formene, eller trykke ut smultringene.
Smake på deig var en annen oppgave…men det måtte man snike seg til.
Spise opp “hullene” i smultringdeigen var jo det beste av alt.
Helt ulovlig selvsagt.

Men det var ingen julekos over bakinga.
Det kom i tillegg til slakting, pølselaging, og koking av blodklubb.
…så minnet jeg har av baking er annerledes.
Det er preget av ei sliten mor, og at det er noe en måtte utover sene kvelder.
Noe en var “pokka nøtt tæll”.

Men det er en bit av jula….

…og i flere år har jeg ønsket å ta i bruk kransekakeringene, få til kransekaka fra min barndom, med “skælk” oppi, og ikke minst lage smultringer.
Men når blir det?

#baking #mat #kake #sju #slag #advent #jul #julekalender #kransekake #julekake #lefser