Kalender sier februar. Det er snøhvitt utenfor glaset, og jeg har lagt meg.
Sakte siger Ole Blunds sovepulver innover meg og overtar kontrollen over hele meg.
I mitt underbeviste kan man endre alt, og ta seg inn i drømmer som kan fremstå helt virkelige,
– der og da.
…og plutselig sitter jeg i Pajeroen som viser minus 19 ute, men inni er det godt og varmt,
takket være en 3,2 liters motor på diseseldrift, som sørger for global oppvarming nok, til at det inne i kupeen er 21 varme.
Bilen stanser utafor en grønn diger bygningen fra 1905, og på samme måte som vi fikk ny konge det året,
så er det liksom noe kongelig over hele situasjonen.
På en måte er det som man trekkes tilbake i tid også,
ikke minst da jeg kommer inn i den kalde gangen og ser trappa som fører opp til soverommene i andre-etasje.
De rommene som aldri ble satt i stand, fordi pengene aldri strakk til den gang de hadde unger.
Der inne på storkjøkkenet, med et lite kammers ved siden av, spraker det i en gammel tilhenger ovn av merket Jøtul,
og en gassovn hjelper til midt på gulvet. Vedkasse er intakt og har ved nok til et par dager.
I godstolen sitter gubben sjøl.
Han har ventet lenge nå, men da han ser oss i døråpningen, rykker det til i munnvikene,
og smilet kommer på plass, og konkurrerer med ovnene og sola om å skape varme.
Han er blitt lys i håret, og skjeggstubba er et par dager gamle,
og da jeg hilser på ham med et håndtrykk, kjenner jeg en neva som har gjort sin onn av arbeid gjennom tida.
Håndtrykket er fast og det er varmt. Selv om nevan er over nitti år gammal.
“Sitt ned, Sitt ned”
sier han, og hele hans ytre forteller oss at vi er velkomne.
“Oss?” sier du kanskje nå kjære leser….
Jo jeg har med meg en jaktkamerat av ham.
Dette er rene unggutten, snaut 80, og som fortsatt går over golvet som en tenåring under krigen.
Litt merkelig er det, for disse to kara vokste opp i ei tid vi antar var uten mye nærkontakt,
ikke minst mellom menn, men allikevel – her står de og omfavner hverandre.
Jeg blir som en slags flue på veggen der i kjøkkenet, da disse to jegerne treffes på nytt,
det har vært alt for lang pause siden sist.
Ja jeg er vel nesten å anse som en usynlig flue da de to “preker” ved å nevne et par ord av en setning,
før de begge to nikker gjenkjennende på historia og de ler så tårene triller,
uten at jeg får resten av historien.
Du vet åssen det er når det er noe man har opplevd sammen….
Jeg ser meg rundt. Veggene er panelt og malt i blått.
Det tikker monotont i ei veggklokke – et symbol på stas for 50 år siden,
nå ukjent for de unge!
På veggen henger bilder av episoder gjennom livet som har betydd noe.
På et bilde ser jeg en kar på et tømmerlass bak en gammel arbeidshest og jeg spør:
“hvem er dette?” sier jeg
og gubben, i 90-åra svarer:
“Det er den gamle som drev garden før meg det der”
Kjøkkenet får meg til å reise tilbake i tid til da jeg var liten
og var med mor og far på besøk hos ‘n Gustav eller ‘n Marius,
og den gamle på kjøkkenet satt ved kjøkkenvinduet og tygde sist rest av smak ut av en gammel skrå,
og uten forvarsel spyttet den sorte gugga tvers over rommet,
og det smalt i spyttbakken på andre sia, med en treffsikkerhet man kunne avundes ham.
Men jeg suser tilbake inn i min egen drøm da jeg hører:
“Husser du da vi såg sju æljer bortpå jordet der?”
“Ja var det itte fleire da?”
“Sju får da full væra nukk å skryte på sæ”….
Så humrer de, og ingen trenger si noe mer på de historiene som gjenminnes,
for de kjenner historiene så alt for vel.
“Har hørt du har vurri dårlig” sier den yngste.
“Ja, har itte følt mæ helt bra i det siste”
“Ja åssen står det tæll nå da?”
“Å det går sakte mot at ein blir bedre!”
Jeg skjønner satiren i akkurat den der, og tenker på hvor fæle vi er til å klage.
Klage over litt småvondt i noen liktorn, eller rygg (fordi vi har sittet oss fordærve).
…og skjønner at vi har mye å lære av de gamle.
“Je husser dein gangen vi sto å krangle høkken som skulle bæra,
og du sa “dætta kan da itte være noe å krnagle om”, og tok hele kælvskrøtten
på aksla å gikk”.
Den yngste nikker gjenkjennende, og blir vel der og da litt stolt av seg selv.
Da jeg våkner morgenen derpå, skjønner jeg hva jeg må.
Jeg må dra til en eldre jeger, og høre på historier,
så går tiden til neste elgjakt så mye fortere….
…så jeg dro til min mentor.
Han satt der ved kjøkkenbordet og søp yoghurt blandet med tyttebær,
fra ei spiseskje, Han lyste opp da han så meg. “Nævan” kom opp og hilste meg velkommen.
Raskt slurpet han i seg siste rest, før han sleiket leppene rene med tunga, og gjorde seg klar, og så sa han:
“Har jeg fortalt deg om da vi mistet et par elger?”
“Nja” tenkte jeg, har da vel hørt om noen elger som har blitt borte foran hund og fører.
“Jo det hadde seg slik at vi hadde skutt to elger om dagen,
og et par mann tok på seg å frakte dem til gards hvor vi slaktet.
Vi dro føre, og så hadde det seg slik at de to som tok med seg elgene på hengeren,
tok seg en tur hjemmom. Da de smått om senn kom frem til garden,
så tok jeg en titt på hengeren, og til min forundelse så jeg ingen elger.
Jeg spurte dem “Hvor er elgen da?”
“Ja de ligg der bak på hengeren”, sa de nesten i kor,
litt stolte av at de hadde fått dem på hengeren selv,
og nå kunne slappe av litt, mens de andre skulle til å flå.
“Ja jeg ser da ingen”
De så på hverandre, tørket nervøst bort litt svette fra panna,
og kunne med selvsyn, bekrefte at begge elgene var borte.
Da spyttet den ene en porsjonsnus på bakken, og sa med lav stemme
“Ja da var vi nok taft bort døm”.
Lenger nede i bakken lå det to elgskrotter….
…og der slutter dette blogginnlegget.
For denne ble aldri helt ferdig, eller den ble i alle fall aldri publisert.
Nå i dag, er den fortsatt ikke ferdig, men nå vet jeg at den aldri blir det,
for i dag fulgte jeg den yngste av de to til grava.
1936-2019 står det på korset.
2003-2019 er mine minner av ham.
PS: Historien fra besøket er fritt gjendiktet, og ikke historisk helt korrekt kanskje,
men det er følelsen jeg hadde da jeg var flue på veggen hos de to.
Takk for alle gode historier Håkon – du forblir i mitt sinn og mitt hjerte – for alltid!
