NÅR GUBBER OG AVDANKEDE JEGERE MØTES

Kalender sier februar.  Det er snøhvitt utenfor glaset, og jeg har lagt meg.
Sakte siger Ole Blunds sovepulver innover meg og overtar kontrollen over hele meg.
I mitt underbeviste kan man endre alt, og ta seg inn i drømmer som kan fremstå helt virkelige,
– der og da.

…og plutselig sitter jeg i Pajeroen som viser minus 19 ute, men inni er det godt og varmt,
takket være en 3,2 liters motor på diseseldrift, som sørger for global oppvarming nok, til at det inne i kupeen er 21 varme.

Bilen stanser utafor en grønn diger bygningen fra 1905, og på samme måte som vi fikk ny konge det året,
så er det liksom noe kongelig over hele situasjonen.
På en måte er det som man trekkes tilbake i tid også,
ikke minst da jeg kommer inn i den kalde gangen og ser trappa som fører opp til soverommene i andre-etasje.
De rommene som aldri ble satt i stand, fordi pengene aldri strakk til den gang de hadde unger.

Der inne på storkjøkkenet, med et lite kammers ved siden av, spraker det i en gammel tilhenger ovn av merket Jøtul,
og en gassovn hjelper til midt på gulvet.  Vedkasse er intakt og har ved nok til et par dager.

I godstolen sitter gubben sjøl.
Han har ventet lenge nå, men da han ser oss i døråpningen, rykker det til i munnvikene,
og smilet kommer på plass, og konkurrerer med ovnene og sola om å skape varme.

Han er blitt lys i håret, og skjeggstubba er et par dager gamle,
og da jeg hilser på ham med et håndtrykk, kjenner jeg en neva som har gjort sin onn av arbeid gjennom tida.
Håndtrykket er fast og det er varmt.  Selv om nevan er over nitti år gammal.

Sitt ned, Sitt ned”
sier han, og hele hans ytre forteller oss at vi er velkomne.
“Oss?” sier du kanskje nå kjære leser….

Jo jeg har med meg en jaktkamerat av ham.
Dette er rene unggutten, snaut 80, og som fortsatt går over golvet som en tenåring under krigen.
Litt merkelig er det, for disse to kara vokste opp i ei tid vi antar var uten mye nærkontakt,
ikke minst mellom menn, men allikevel –  her står de og omfavner hverandre.

Jeg blir som en slags flue på veggen der i kjøkkenet, da disse to jegerne treffes på nytt,
det har vært alt for lang pause siden sist.
Ja jeg er vel nesten å anse som en usynlig flue da de to “preker” ved å nevne et par ord av en setning,
før de begge to nikker gjenkjennende på historia og de ler så tårene triller,
uten at jeg får resten av historien.
Du vet åssen det er når det er noe man har opplevd sammen….

Jeg ser meg rundt.  Veggene er panelt og malt i blått.
Det tikker monotont i ei veggklokke – et symbol på stas for 50 år siden,
nå ukjent for de unge!
På veggen henger bilder av episoder gjennom livet som har betydd noe.
På et bilde ser jeg en kar på et tømmerlass bak en gammel arbeidshest og jeg spør:

“hvem er dette?” sier jeg

og gubben, i 90-åra svarer:

“Det er den gamle som drev garden før meg det der”

Kjøkkenet får meg til å reise tilbake i tid til da jeg var liten
og var med mor og far på besøk hos ‘n Gustav eller ‘n Marius,
og den gamle på kjøkkenet satt ved kjøkkenvinduet og tygde sist rest av smak ut av en gammel skrå,
og uten forvarsel spyttet den sorte gugga tvers over rommet,
og det smalt i spyttbakken på andre sia, med en treffsikkerhet man kunne avundes ham.

Men jeg suser tilbake inn i min egen drøm da jeg hører:

Husser du da vi såg sju æljer bortpå jordet der?”

“Ja var det itte fleire da?”

“Sju får da full væra nukk å skryte på sæ”….

Så humrer de, og ingen trenger si noe mer på de historiene som gjenminnes,
for de kjenner historiene så alt for vel.

“Har hørt du har vurri dårlig” sier den yngste.

“Ja, har itte følt mæ helt bra i det siste”

“Ja åssen står det tæll nå da?”

“Å det går sakte mot at ein blir bedre!”

Jeg skjønner satiren i akkurat den der, og tenker på hvor fæle vi er til å klage.
Klage over litt småvondt i noen liktorn, eller rygg (fordi vi har sittet oss fordærve).
…og skjønner at vi har mye å lære av de gamle.

Je husser dein gangen vi sto å krangle høkken som skulle bæra,
og du sa “dætta kan da itte være noe å krnagle om”, og tok hele kælvskrøtten
på aksla å gikk”.

Den yngste nikker gjenkjennende, og blir vel der og da litt stolt av seg selv.

Da jeg våkner morgenen derpå, skjønner jeg hva jeg må.
Jeg må dra til en eldre jeger, og høre på historier,
så går tiden til neste elgjakt så mye fortere….

…så jeg dro til min mentor.

Han satt der ved kjøkkenbordet og søp yoghurt blandet med tyttebær,
fra ei spiseskje,  Han lyste opp da han så meg.  “Nævan” kom opp og hilste meg velkommen.
Raskt slurpet han i seg siste rest, før han sleiket leppene rene med tunga, og gjorde seg klar, og så sa han:

“Har jeg fortalt deg om da vi mistet et par elger?”

“Nja” tenkte jeg, har da vel hørt om noen elger som har blitt borte foran hund og fører.

“Jo det hadde seg slik at vi hadde skutt to elger om dagen,
og et par mann tok på seg å frakte dem til gards hvor vi slaktet.

Vi dro føre, og så hadde det seg slik at de to som tok med seg elgene på hengeren,
tok seg en tur hjemmom.  Da de smått om senn kom frem til garden,
så tok jeg en titt på hengeren, og til min forundelse så jeg ingen elger.
Jeg spurte dem “Hvor er elgen da?”

“Ja de ligg der bak på hengeren”, sa de nesten i kor,
litt stolte av at de hadde fått dem på hengeren selv,
og nå kunne slappe av litt, mens de andre skulle til å flå.

“Ja jeg ser da ingen”

De så på hverandre, tørket nervøst bort litt svette fra panna,
og kunne med selvsyn, bekrefte at begge elgene var borte.

Da spyttet den ene en porsjonsnus på bakken, og sa med lav stemme
“Ja da var vi nok taft bort døm”.

Lenger nede i bakken lå det to elgskrotter….

…og der slutter dette blogginnlegget.

For denne ble aldri helt ferdig, eller den ble i alle fall aldri publisert.
Nå i dag, er den fortsatt ikke ferdig, men nå vet jeg at den aldri blir det,
for i dag fulgte jeg den yngste av de to til grava.

1936-2019 står det på korset.
2003-2019 er mine minner av ham.

PS:  Historien fra besøket er fritt gjendiktet, og ikke historisk helt korrekt kanskje,
men det er følelsen jeg hadde da jeg var flue på veggen hos de to.

Takk for alle gode historier Håkon – du forblir i mitt sinn og mitt hjerte – for alltid!

ETTER FORNUFTENS EKKO HAR STILNET

Jeg rusler rundt på Volteigen med sår i sjela.  Ja jeg lytt innrømme at jeg går der med tårer i auga, og det eneste jeg finner er elgmøkkruker fra ifjor.  I buken kjenner jeg en kvalme som bare sorg kan gi deg.  Hvor er busua etter den lille kalven, som kvilte når mor åt, eller parret seg. En trist følelse brer seg… 

Som alle andre elghundeiere, er også min den beste til å finne elg.  Men – når elgen ikke er der lenger….  vi vandrer i en tom skog.

Og ja…jeg skal ikke svartmale helt.  Jeg vet jo at om noen dager, ser jeg elg.  Kanskje ei ku uten kalv, kanskje en okse med sår i baklåret, eller en helt uskadd fjorokse.  Men da kjære leser, sitter en annen hundefører, et annet sted, vonbroten, og opplever det samne som meg – for da er elgen han så i dag, hos meg.

Det er tungt å sitte å se på de vakre fargene nedover skråningen.  Lyngen, som fortsatt bærer blåbær, er blitt rød, orange, rød, og jammen er det att litt grønt au!

Men der er ingen lyder – annet enn fra en og annen småfugl, og innimellom kanskje du hører vinden visker gjennom “røsjlønga” og undrer, som meg, “åssen kunne dette skje?”

Ekkoet av protestene har stilnet.  Vi har innsett at politikken har feilet.  At intet kan reddes.  At det er over.  

Jeg forventer ikke forståelse eller endring.  Jeg aksepterer og resignerer.

Noen vil kanskje reagere på samnenligningen, men når en går gjennom reservatets stillhet, er det en følelse av at Donald og Kim, begge tapte.

Ari Behn skrev hva jeg i dag føler “Trist som faan” og jeg vil ha ham som statsminister neste gang.

Fornuftens ekko har virkelig stilnet…

 

(Denne blogg vil bli endret og redigert, ettersom dagen går, og sorgen tar meg – følg med i hele dag)

 

#elg #jakt #ari #behn #ulv #sorg

DEN FØRSTE DAGENS MORGEN

Han lå i senga og stirret i taket.

Klokka var 0449.  

Han hadde sett taket i vogna så mange ganger før, de utallige netter han ikke fikk sove forut for å møte dagen.

Nå var det annerledes.  Det var dagen.  Den første jaktdagen….

Tenk som han så frem til denne dagen før i tida.  Dagen da bikkja og jaktkamerater skulle ut å se etter elg.

Dagen de håpet på elgfall…

Nå lå han her og gruet seg.  Gruet seg til dagen han håpet skulle gå fort.  Gå fort uten elgfall…eller kanskje det var bedre med et elgfall, slik at han kom seg hjem.

Han hadde ikke gledet seg forut heller i år. Du vet….før var det to tider – før og etter elgjakta, og grensene mellom disse to var utvasket.

Nå var det dagen da to elgfall ville bety at de alle dro hver til sitt.

Kanskje var det de hersens ulvene som ødela jaktlysten, der de løp rundt i skogen og tok enhver kalv.  Ja han hadde vært vitne til det selv for noen dager siden.

Da hadde han sett ulvespor inn over grusvegen…og deretter i andre enden av skogteigen sett spor etter ku og kalv.  Sporene gikk mot hverandre, og han så aldri mer kua og kalven igjen på viltkameraet…for han var det et tragisk øyeblikk i skogen, for andre en ulv som bare måtte ha mat.

“Før”, tenkte han, “da var det elgkvoter på 8-10 elger på denne teigen.  Nå var det redusert til en småokse og en kalv.”  

De som forvaltet stammen tok hensyn til at det snart var tomt for elg.  Ja, det var vanskelig nok å få de to to nå for tiden.  Det var ikke slik lenger at man så elg både her og der.  Det var blitt et sjeldent syn.

Da han begynte med elgjakt og fikk sin første egne elghund – gråhunden Jack – da kunne de gå på været, og litt etter kunne de to ligge side om side, og iaktta ku, kalv og okse utpå myra foran seg. 

Myra, som ligger der gul og rød, kanskje med noen tåkedotter som bakgrunn, og bak deg lyder ei ugle, mens ei nøtteskrike setter seg nysgjerrig på kvisten foran deg.  Du ser den glinsende lille blåfargen i hennes fjær, mens du får følelsen av at hun vil varsle alle “de er her, de er her”.

Vet ikke om du har kjent på smaken av suksess, som den følelsen det gir å bevitne at hunden din er blitt akkurat slik du vil, eller hvor flott opplevelse det er å se en okse halvvendt mot deg, liksom hilse til deg med et kongelig gevir, mens kalven er delvis skjult av mor.   Så tuslet de tre videre mot parringstid og en kort stund av lykke.

De kunne nyte synet og vite at disse kunne få gå.  Vi finner noen andre!

Det er så feilforstått det der at jegere er skyyeglade eller endog skytekåte.  Jegere lar mange flere dyr vandre videre, enn de løsner skudd på.  I de fleste tilfeller sitter de der i stum beundring og nyter synet, stillheten og lever i pakt med naturen.

Nå var både Jack og elgen borte, og det virket som bare han og likestilte brydde seg.  Inntrengeren fra Sibir var fredet, og ingen brydde seg om lidelsene den forårsaket.

Kanskje irriterte han seg også over at ei død skjære hadde satt en “verden” i kok, og overdøvet nyhetene om lidelser etter jordskjelv i Mexico.  Han tenkte raskt over kostnadene det medførte å iretteføre en sak om ei skjære i ei rottefelle…og kom fram til at det i alle fall ble dyrt med politiadvokatens lønn, offentlig oppnevnt forsvarer, dommer og meddommer, journalister, og trykksverte.  

Disse menneskers innsats hadde vært bedre å bruke til å redde liv i ruiner, enn slikt tull. 

“Faan skjære” tenkte han, tenkte over galskapen, og undret over hvor verden var på veg, og tenkte ikke noe mer på skjæra.  …men innså vel at landet hans var blitt for rikt, for blottet på det sim virkelig betyr noe…når en skjæres død blir så stort….

Selv hadde han gjort unna et liv i politiet, i en periode hvor det gikk fra å rykke ut for å redde liv, men først etter nitid overveiing om det var rett bruk av ressurser…ja så tenkte han jaggu på skjæra igjen, og fikk det ikke til å gå opp…

Klokka tikket fremover.  0502 denne første dag.  Det var stille i koie og bobil.  Hustruen vred seg rundt, og hele hennes aura sa “jeg vil sove”.

…og i det samme trakk han sitt siste åndedrag…og sovnet fra alt sammen.

 

 

#jakt #elg #ulv #skjære #sibir #volteigen #jordet 

R.I.P JACK 2008 – 2016

SAMSUNG CSC

Døden er en naturlig følge av å bli født…og ingen slipper unna.
Men de som dør slipper unna sorgen som vi som er igjen, må gå gjennom.
I dag er en slik dag.  I dag sa jeg farvel til en av min aller beste venner – nemlig elghunden Jack.

Å eie hund innebærer så mye.
Alt fra gleden første gang du ser ham, til første irrettesettelse da han pisser på gulvet, via opplæring på godt og vondt, og til du står 20 meter fra første elgen han finner, og til sist – å ta farvel med en venn.

Historien om Jack er full av tilfeldigheter, storslagenhet, og vakre minner.
I 2007 forsvant hundeføreren vår…han lot en hund være tilbake, og jeg ble den som gikk med den.
Vi ble nektet videre jakt grunnet mangel på godkjent ekvipasje, og Håkon Heggrenna ble redningen.
Han sa:  “Dere kjøper en valp fra meg våren 2008, og låner min egen Pia første sesong”.
..og i april 2008 flyttet Jack inn i Furuvegen 10.
Jeg fikk mye lærdom av selger, og startet vel bedre enn de fleste slik sett.
Jack var tidlig ute og viste stort talent.  Han gikk rolig, var god til å finne, og stille innpå elg.
Jeg husker første gang vi sto og så på et fjordyr i Landsjøåsen…og sendt SMS til laget – “i år blir det enkelt”.
Eller da du dro meg i bukseleggen første høst – før jakta, og tok meg rundt en bjønn som lå på kadaveret sitt.
Gikk bra det.

2008 var han med for første gang på ordentlig.
Pia fant kalv til Per Stenstrøm, og Jack fikk gleden og lærdommen av å finne den igjen.
Får vel innrømme at jeg ikke lot deg få den vanskeligste oppgaven akkurat den gang, for kalven datt rett ned og lå innenfor synsfeltet for skytter.
Men god trening ble det – både for deg og meg! …og ikke minst var tilliten mellom deg og meg etablert for alltid!
Neste elg ble felt som en følge av at Jack fant den og ledet den til Thomas Olsen.
Bare vi som eide ham skjønte sammenhengen mellom Jack og elgfallet den gang.
Elgen løp videre etter skuddet, og som alltid “ei anna lei” enn den skytter sa, men Jack fant den igjen også.
Neste elg ble en elgokse…

Så gikk vi etter fire dyr, og kom så tett innpå elgkua som så etter oss, at vi var på siden av henne….eier bommet dessverre, men Jack satt der ved siden av i stoisk ro.  Det ble på en måte kjennemerket hans det.
Når han hadde gjort jobben, funnet og kommet så nær at det var min tur, ja da satte han seg, slapp halen flat, og stirret på elgen i påvente av skudd.
En gang sporer han meg innpå tre dyr.
Vi ligger i en furuskog og ser på dem.
De står på myra bare 100 meter unna.
Jeg kikker til siden, og jammen ligger Jack også – helt flat på bakken han også – og stirrer på dem.
Jeg er sikker på at – hvis jeg hadde krøpet, så hadde han gjort det også.
Fjordyret i følget blir senere felt av Ingvald Bekkevold, litt senere i Kvetjønnvegen.
Slik kan vi fortsette og fortsette, med unike opplevelser.
Året etter gikk vi jaktprøve, og den dagen var han eneste hund som lot dommer se elg.
Godkjent ettersøkshund står det på diplomet.

Men det er noen historier som blir større minner enn andre.
Den ene er da vi skjøt en okse i Mårbekkdalen.
Det var Espen Bekkevold som så elgen løpe over vegen.
Men Jack fulgte sporene stødig, omkring en kilometer, stille, inntil jeg så den stå på ei hylle i dalen.
Jack satte seg, og jeg felte oksen.
Første dag, første økt og en okse i bakken.

Maken til sikker sporer og blodsporfølger skal letes lenge etter…ja kanskje helt til hun vi har nå – Mitra.
…og slik er det med jakthunder – ingen er så god som vår egen!

Men han var uheldig i livets lotteri, og fikk tidlig lidelser som gjorde livet til en utfordring for ham.
Medisinering hjalp til en del.  Drenering hjalp også en del, men i år ble det verre, og vi fant ut at dette nok skulle bli siste jaktsesong.

Takk for alle fine opplevelser Jack – ja jeg har ikke glemt kua du sa fra lå 15 meter foran oss, som jeg ikke så, og hvorpå du antagelig kalte meg idiot, men jeg sitter her med de største øyeblikkene fremst i tankene – stundene i en myrkant, kalde dager i snø og sol på Tandåen, på ei blautmyr i Nesvoldberget, og tunge skritt i diger bjørneskog i Regnåsen.
Volteigen ble din siste rett, og et oksespor under Slettvola ble det siste du anviste for meg.

Jeg tok farvel med deg i dag tidlig, og er glad min hustru kjørte deg.
Jeg hadde valgt å ikke se deg etterpå, men klarte ikke å motstå å kjenne på deg der du lå livløs, men med samme vakre ansikt.
Om det hjelper i sorgen – ja det vet jeg ikke.
Det er tungt akkurat nå.  Jeg skammer meg ikke over tårene som renner.
Men jeg er stolt av å føle sorg, selv om jeg kunne ønsket den litt mindre.  Det var tungt å ta ut ei tom matskål fra hundegården.  Det er tungt å minnes.

Trøsten ligger i ordene fra veterinær om at du ble befridd fra videre lidelser.

Nå er du den utvalgte på de evige jaktmarker – hils Hjortefot.
Min gode venn – jeg husker nesten hvert eneste skritt jeg har tatt bak deg.
…og nå ser nok noen deg sitte på en stein der i et stort rike – på en stein, vende deg sakte 360 grader rundt…
før du går innover skogen og finner ei fersk æljfæl… Vi sees!


Over:   På Gudfallmyra i Regnåsen
Under: Midtre Styggberget

https://www.youtube.com/watch?v=05geXcBfVMM

Å PISSE I NATUREN

Å pisse i naturen…..ja de lytt en da i blant…

Jeg husker som smågutt at jeg var med far min i skogen.  Jeg vokste opp i en familie uten jegere, men hvor fiske og høsting av naturens bær sto i høysetet.

…og da vi var på veg mot et tjern, eller mot ei multemyr, så hendte det at en måtte pisse.

Da lærte far min meg at det var liksom bare å  dra opp buksesmekken og la stråla lyse gul.

Men i dag vettu….så er det ikke så enkelt.   I disse dager er det folk over alt.  Noen er etter rype…og de er vel ikke så farlig…for det glaner kanskje ikke etter din.

Men det er jo elgjegere over alt.  Så fort du drar ned smekken og er klar…og ser deg rundt, så ser du fort ei oransje lue, og du må liksom putte den tilbake.

Men er like nok med det vettu.  Ser du ikke ei oransje lue så er det ratt et viltkamera der…   De henger jo på de mest rare steder.  De skal jo ikke henges opp hvor folk ferdes – langs stier og slikt – og da blir de jo hengende der du pisser da jo.  For det er jo nesten ingen som står åpent og pisser der folk ferdes!

Det er vel snart ikke lov å pisse i naturen heller.  Utedoer er forbudt å bygge.   Hvorfor det nå da?  Hvis du bor i ei stue langt innpå skogen på Slettås og vil ha deg en fin utedo – for mange trives jo med det – da får du ikke bygge den.  Hva er forskjell på å drite i naturen og å gjøre det på en utedo liksom.  Jo mangel på viltkamera kanskje.  

Men på koia har vi utedo.  Men den er ikke helt uten problematikk den heller.  For hullet er så lite, at hvis du skulle tenke på feil dame på morgenkvisten…..kommer du neppe løs att.  Som mann altså.

I Amerika finner noen forskere ut at kuas fis ødelegger ozonlaget.    Og så dundrer dem opp en ny rakett som spyr ut gass og flammer, for så å dundre gjennom hinna som utgjør nettopp ozonlaget.  Det er lov det.  Alle menn som har debutert noen gang vet at hinna ødelegges kun en gang.  Eller er det kvinnen som vet det kanskje.  Nå ble jeg usikker.

Men hvis kua ikke kan fise,  så kan vel ikke vi heller da.  Jeg tror at det smeller mer fra en jegers ræv om dagen, enn fra børsene.  For de grå som løper rundt med chips og observatører de har jo snart reddet det gjenstående ozonlaget fra elgens fis.  De driter over alt de og -de grå altså..  Er vel på en måte politikkens måte å drite i naturen på hele  det opplegget.

Nei nå får jeg se å trekke ut i regnet.  Bloggen kom sent i dag, men får skylde på kjerringa.  For når man er et par på jakt, så er det fort bare en halvtime siden sex når klokka er halv sju….

Ha en god dag.

Hmmm der sto det jaggu en jeger og tok morrasspissen….

“Hæ?” sier jeg da han roper til meg.

“Det er dætta som er det beste med den!” gjentar han.

“Hæ”

“Jo noe bedre enn å gå pisse da du virkelig må – det er jaggu det best beste med den”

…og så akkurat ser som jeg har mitt viltkamera.  

“Pling” sier det i lomma mi. 

…sms fra viltkamera et mitt?

Jeg ser på bildet, og nå skjønner jeg hvorfor kjerringa hass er så sur….

 

 

 

 

ÆLJRADIOEN ØDELEGGER JAKTA VÅR

Tredje dagen….uten å ha sett en eneste elg.  Vel, ikke det at vi ikke har vært borti elg altså, men vi har bare ikke sett den.

Vi hører jo på Æljradioen og i går kveld skjønte vi kanskje hvorfor, for vi har verken verdens beste hund, eller Trysils beste, for den har han Jan B.

Sa han selv da i alle fall.  Og det er heller ingen grunn til å tvile på det.  Men bikkja mi er i alle fall flink til å finne elg.  Men lage elg klarer hun ikke.   Nå er det jo slik at en mistet jo litt trua på egen hund etter den sendinga, og kanskje satt det hundskarer i flere koier, som ble like nedbrutt.   Antall fellinger blir dermed lavere.  Inntektene for kommunen fra elgjakta, blir følgelig lavere, og det ender kanskje med at Æljradioen og Jan B må ta skylda hvis det ikke blir asfaltert gang- og sykkelveg til Søndre Moen….

Kanskje er Æljradioen direkte skyld for at vi ikke har fått elg også.  For vi sitter jo her i koia og lytter – i nysgjerrighetens ånd, må vi få med oss om naboer, venner, uvenner, og slekt, har fått noe.  Fått elg altså.

De begynner jo før det blir mørkt og vi mister mye jakttid slik sett.   At vi også hører på til de gir seg, og diskuterer det vi har hørt etterpå, fører jo også til at vi mister mange timer på morgenen etter.  

…og midt i mellom dette er det jo lunsj!!!!

Men vi er ikke lei oss vi.  Jakta varer lenge utover høsten, mens Æljradioen er bare med oss de første dager…

Hva er det så med denne radioen som gjør at vi skipper jaget etter elg?   Jo hvor kan man ellers høre om to programledere – en Bjørkli og en Suren. 

Ikke missforstå – ingen av dem er sure altså.

Men de sitter der og nevner folk vi kjenner.  Folk vi har hørt navnet på,  hilser på, og andre vi aldri har hørt om.  Da savnes selvfølgelig flere damer i koia, for de hadde jo visst om han vi ikke har hørt om, er han som står i med ho på….eller er den nye til han på …eller om dette kanskje er han som har kjøpt skogen etter…

Ja de strikkende damer savnes i slike stunder.

…og sendingene er nesten fri for presidentvalg i USA og tragedier i Middelhavet.  Ja eneste Trump vi hører om er når svigerfaren min melder Spar i amerikaner.  Men det bryr jeg meg ikke om, for svogeren min sier: “Spar i fond”.   Svogeren min vet nå best om sparing, av de to, i alle fall.

Men i morra blir det elg på oss, for de hjemmeværende skal spille bingo i kveld, og da mister Æljradioen sendetid, så nå skal vi legge oss tidlig. 

Slik sett var det også lurt å ikke skyte noe en ikke så, for da hadde vi antagelig ikke fått med vårt elgfall på radioen lell.  

Bikkja som ikke er så god som hass Jan, får ligge i senga mellom meg og kjerringa.  

Kanskje det kurerer a fra jakt på tiur og høne…  

Apropos høne….så satt det tre unger i ei sandkasse, i en barnehage og diskuterte hvem sin mamma som hadde størst munn.   Den ene sa at hans mamma hadde størst fordi hun kunne ta en hel appelsin i munn.  “Nei” sa den andre, “min mamma vinner nok, for hun kan ta en banan på tvers!”

“Det er da ikke noe” sa den tredje, “for i natt, når jeg gikk forbi soverommet etter å ha vært på do og tisset, så hørte jeg mamma si til pappa, at hvis du slukker lampa så skal jeg ta den i munn…..  og den lampa er kjempestor altså!”

Nei nå får dere ha en god dag, for nå blir det elg på oss.

 

#elg #jakt #historier #barn #tiur #jämthund #bandhund #nå 

 

 

SÅ STILLE DET ER I SKOGEN….

Han jakter på tiende året.  Det er langt fra en mannsalder som andre har brukt til urmenneskelige aktivitet – nemlig å jakte.

Ti år.  Nærmest ingenting regnet om til øyeblikk på jord.  Men allikevel så ser han det, og merker det.

Forskjellen.

Fra den gang i 2007, da det satt et par røyer i vegen, da de kjørte ut til oppmøtested.  Haren som løp i veikanten, og som ikke tok seg ut av billysenes kjegler.

Han minnes elgen som ble støkt, og som løp 300 meter, før den stanset, og sto der majestetisk foran ham med tretten tagger, og hvor han nøt synet, mens elgen lurte på hvem han var, eller kanskje mer hva han var.

Nå sitter han der i myrkanten med jämten sin.  Ei utrolig flink og ivrig tispe, av de beste løshundgener Norge og Sverige har kunnet forene, og hun er i et band.  Et band godt festet rundt livet hans.

De sitter der og ser.  Kanskje enda bedre sagt – de sitter der og registrerer fraværet.  Fraværet av småfugl, lavskriker, nøtteskriker og hakkespett.

Han tenker litt på det og bekrefter overfor seg selv – han har neggu itte sett en hare en gang i dag.

Ja tenker han etter så har han ikke sett eller merket spindelvev heller.  Edderkoppene er borte.

Han ser på den usle furukvisten ved siden av seg, og ser brune barnåler, og grønne barnåler på samme kvist, og litt bortenfor stor mor-treet sort i farge, av å stått i alt for mye vann for lenge.  Den tofargede kvisten får frem ordet integrering.  Disse er forent på tvers av farger.

Han tenker på de tre elgene han støkte på formiddagen og som løp omtrent rett frem i tre kilometer – ja kanskje mye lenger enn det – og ut av terrenget.  De var ikke lenger nysgjerrige.  De var bare redde.  Og oksen var ikke majestetisk heller med en tagg på ene siden, og en halv på andre.  Allikevel i følge med ei ku han egentlig ikke hadde rett å parre seg med….men i mangel av noe bedre…

“Så stille det er i skogen i dag!” sier en på radioen, og han skjønner at han er ikke alene om å merke det.  

På veg hjem stanser han ved litt ei møkkruke på vegen.  Skiten er full av elgbrodd og rester etter klauver.   ….og han skjønner at det er noen som kan jakte løs i skogen ennå… og ordet integrert er virkelig på sin plass.

Ja det er annet som er nytt også.  Det kryr av uvanlige og nye sorter av innsekter.  Noen av dem hiver seg mot nakke og ansikt, og de fleste av dem havner i munnen hans i løpet av ei økt.  Ordet integrering dukker nok en gang opp der de nye innsektene tar over plassen i skogen.

Før middagen snakker de litt om det i koia.  Noen irriterte over endringen.  Andre sinte, og andre igjen er bare oppgitte.  

En middag og en øl senere er tonen snudd. 

Alt er ikke så ille.  På Taåsretten meldes det at jubelen sto i taket i dag, da de fant ei “æsjfæl”.   Og de mente den kunne vært avsatt etter årets snø forsvant….

Optimismen kommer tilbake, og alle er enige om at:

“i morra fyller vi kvota før lunsj”.

“Skar vi fylle kvota i år…” kommer det fra pessimisten i laget “…så lytt vi nykk åt Systembolaget!”  

 

Jegere slutter aldri å tro…

 

Apropos å tro, så hadde vi i går kveld besøk av en som har jaktet i vel 60 år.  Han blir spurt om han tror det er noen sammenheng mellom dårlig jaktvon og månefasene?

“Ja……”

“Det er det nok”

“Hvis du er overtroisk”

“Å de er itte je….”

 

Vi får prøve et drag i dag også…. 

#jakt #trysil #hund #edderkopp #integrering #mannsalder #jämthund #opplevelser 

DEN STORA DAN ÄR HÄR….

Solen skiner och himlen lyser blå

Den stora dan är här

Som vi väntat på

 

Synger Torgny Melins i en sang.

 

Og den store dagen er virkelig her…

Første dag i elgjakta.

Mange spørsmål opptar hjernen din.

Blir det fint vær?

Er det att i elg i skogen?

Er de på terrenget vårt?

…ogen undrer: “Er jeg kjørbar?”

 

Noen er oppe tidligere enn sola.

Andre når så vidt at månen er på veg tilbake.

Noen snapper om rekreasjon i skogen noen dager,

mens andre facer en selfie,

og andre putter et sluttstykke i lomma,

mens børsa legges forsiktig ned i et futteral i bagasjerommet…

 

Nye spørsmål dukker opp.

Henn i helsike la jeg ammunisjonen?

Hvor er jaktradioen nå da?

Andre banner over lavt batterinivå,

mens sistemann kommer ut av koia med en sko av hver.

 

Toget av 4WD, pickups, caraveller, og en og annen Mazda 6 med ekstralys, tordner avsted innover grusveien.   Blikkene er livløse, uttrykkene i ansiktene er seriøse og fokuserte.  Ordene er få.

…og en sitter i baksetet og raper med antydning av dårlig tannpuss kvelden før.

 

På radioen knitrer det i form av ei melding fra hundefører, tett etterfulgt av tre som snakker i munnen på hverandre…og hustruen kommer på sambandet og tar et sammendrag “han sa det var spor over vegen ved Bravo2, og at vi skulle bemanne Charlie-linja….  Hele bilkortesjen stanser simultant og det ser flottere ut enn synkronsvømming under OL i Rio da fem biler gjør samme bevegelse samtidig, unntatt enn, som ødelegger bakskjørtet på en altfor lav Mazda 6….og ufordøyd gassutslipp fra han i baksetet får alle til å hive seg på vindussveiva.

 

Litt etter er alle på plass på post.

Hvorpå det kommer fra hundefører:  “Bra jobba, men de gikk ut igjen”

 

Jakta er i gang…..

 

Det spraker i en radio.  “Hva er kvota i år?

“En storokse og en småokse” sier jaktsjefen.

“Hæ?”

“Alt med hønn!” sier jaktsjefen i et nytt forsøk.

“Å det får vi nå se på” kommer det fra den halvt senile  postkaren….

 

 

#jakt #humor #historie #tull #elghund #jämthund #dog #post #hundefører #Mazda #4WD #tog #skitt

HVA ER DET SOM ER PÅ GANG?

Før så hørte man om fenomenet – tiden før!  Man kalte det gjerne advent.
Nå ser man det mer og mer….på sosiale medier.  At folk venter på noe.  Noe som skal komme.  Men hva venter de på.
Imens ser vi det blir lagt ut – Bilder av elg fra ifjor med tekst “husker dere denne gutter?”, bestefar med rifle, fra en høstdag i 1976 og ved siden av står en seksåring som i dag selv er jeger og minnes en god mentor med tårer i auga i det han trykker “publiser”,
eller elgoksen som kommer ruslende mot en saltstein i Trøndelag fra to dager siden, hvor teksten er “litt for tidlig men…”

Inne i husene roter mannen i skuffer og skap.  På leit etter noe, mens fruen sitter halvsur i sofaen og sier “Du får ikke dra før veden er inne i skålen!”

Unga merker den intense stemningen, og går stille i dørene, og passer på å spørre far om det de normalt får nei til, for de vet at nå er han mer positiv til det meste, og så ute av fokus for det meste, at det blir stort sett ja.

Ute i hundgården begynner en halvfet gråhund å merke uråd – ja egentlig har han merket det en stund, for de siste to ukene har matfat syklet hostande ved siden, og gjort et forsøk på hurtig-i-form opplegg for hunden.   Hunden som fortsatt husker at far like før jul ifjor sa at neste år da skal treninga iverksettes før.

Firehjulstrekkeren står nyspylet på grusen utenfor.  Søppel og tomme ølbokser fra ifjor er fjernet.  På telefonen piper det i en ny SMS fra et viltkamera langt inni skogen – også denne gang var det bare en østeuropeisk bærplukker….

….og alle skriver “mens vi venter” på Facebook….

– og det er da langt til jul!

Så jeg undrer hva er det som skjer, eller hva er det som er på gang?