FORDELER MED ANGST

Det finnes netter….og morgener som ikke er så gode.  De er ikke så gode, fordi jeg ligger og synes jeg gjenkjenner smerter og symptomer fra før jeg fikk hjerteinfarkt.  Heldigvis har jeg tatt feil så langt!

Men det gode med denne uro er at man i de øyeblikkene tar seg tid til å tenke over alt som er godt i det enkle livet man har.  …og de menneskene man har absolutt nærmest seg.  At man kjenner etter at man kommer til å savne dem.  At man er glad i dem.  Setter pris på dem.  Vil skrive et dikt om dem, eller man bare sitter og ser på bilder av dem.

I dag er en slik morgen. 

Noen ganger hjelper det å gå seg en tur.  Andre ganger er man så sikker på det er på det siste, at man ikke våger å gå…for en vil nå bli funnet att da vettu.  Vil liksom ikke bli spist opp av et åtseldyr eller noe.  Liksom se slik noenlunde ut.  Så da er det best å bli i sofaen.  Men i dag er det et annet problem også.  En kan ikke dø på Matrand liksom.  Far min gjorde det.  Jeg vil ikke det.  Jeg vil dø som hundre-åring jeg.  I Trysil mens jeg tar et romantisk farvel med min hustru.  Eller hvis det blir fort å “gæærnt”….ja så skal det være på målstreken i Mora med medalje for 10 gjennomførte….

Men aller helst vil en nå ikke dø i det hele tatt.  Forrige gang vi dro til Matrand så vi en person stå på utsiden av et rekkverk på ei bro.  Politiet ankom samtidig med oss.  Vedkommende ville ikke leve lenger, og vi var midt oppi det – der vi satt i en bil mellom vedkommende og politibetjenten som skulle redde ham/henne. 
Jeg kom til å tenke litt da også.  For hver gang det snakkes om noen som har begått selvmord, sier de som snakker: “Egoist.  De tenker ikke stort på de som blir igjen!”

Jeg tror det er motsatt jeg.  Ja jeg tror vedkommende ikke orker mer, og vil flykte fra det man ikke orker mer.  Men jeg tror de tror de hjelper de som er igjen ved å frigjøre dem.  La dem slippe å ha akkurat han/henne og uroe seg for. 

Jeg vet ikke hvordan det gikk i dette tilfellet, men dagen etter passerer jeg samme sted og ser at han uansett hadde valgt et dårlig sted, for han ville bommet på toget, og det var liksom bare få meter ned.  Da sier sikkert noen at vedkommende ikke mente det alvorlig og at det er et rop om hjelp.  Jeg er imponert over ekspertisen hos de som snakker om dette jeg…de vet jo alt!

Men jeg er glad i min angst for symptomer, for det viser hvor glad jeg er i livet.  At jeg slipper stå på ei bru…ja jeg har gjort det en gang.  Jeg hadde fulgt gode venner hjem.  Så sto jeg der i kalde høstnatta og så ned på elvevatnet og med det samme slo tanken meg:  “Hvis jeg hopper….kommer jeg til å svømme til land!”  Så gikk jeg hjem og sov godt med at det var slik jeg ville ha det.

…nå begynner symptomene å bli borte.  Det er godt…for da kan jeg vente noen dager til med å fortelle Trine at jeg er glad i henne.
Fordelen med angst har gjort meg bevisst på hva jeg føler…og så sluppet taket, før jeg erkjente mine følelser for min hustru.  Du verden så flott livet er.

Elvis sa det slik:

Suppose no rose would ever grow again
Suppose no brook would ever flow again
Suppose no star should ever glow again
Suppose you didn’t love me

Suppose there were no bees or butterflies
Suppose no bird should ever cross the skies
Suppose the sun should never never rise
Suppose you didn’t love me

It’s impossible to imagine a world without a star
But imagining no you is more impossible, by far
Suppose the Springtime never should arrive
Suppose the tall green trees should not survive
Suppose I had no wish to be alive
Suppose you didn’t love me

It’s impossible to imagine a world without a star
But imagining no you is more impossible, by far
Suppose the Springtime never should arrive
Suppose the tall green trees should not survive
Suppose I had no wish to be alive
Suppose you didn’t love me
Suppose you didn’t love me

 

JEG, EN TIDLIGERE ALT SOM ER – AND A BELIEVER


Nils-Embret får representere alle jeg er glad i

Akkurat i dette øyeblikk,
løftet startseilet seg i Berga by,
et startskudd gjallet,
og 15800 x 2 ben settes i bevegelse…..

I dag går jeg Vasaloppet.  For siste gang.   Kanskje!
Jeg håper det ikke blir siste gang av andre grunner enn at jeg selv velger det.

Jeg har vært hos fastlege hver sjette mnd siden hjerteinfarktet,
og alle prøver er i følge ham, svært bra.  Helt slik de skal være hos en som er “frisk”.
Men inne i hodet mitt ringer orda fra spesialistene på Elverum,
som sa at “pga det er genetisk, så er det vanskelig å forutse”
og la til “og under en ekstrem sport som Vasaloppet, så kan det like fort bli hjertestans”

Ja da, og jeg har vært redd forut for start i dag.
Ja da jeg har sovet dårlig også.
Redd for at fastlegen tar feil….

Men jeg har tenkt det godt i gjennom også.
Jeg vil forsøke…

Inni hodet mitt har jeg hørt Waylon synge 

In my own way, I’m a believer
In my own way, right or wrong
I don’t talk too much about it

…og slik har jeg det også.
Jeg tror på naturen, dagene, nettene, og at vår mening på livet ikke er så stor
som vi noen gang tror.   Vi er her – rike og fattige – for å forhindre at “vi” dør ut.
I den meningen har jeg vært flink.

…og jeg har ligget der i de siste netter,
sett på min sovende hustru,
min sovende yngstemann,
og tenkt:

Vil jeg ta sjansen på å miste dette synet,
dette vakre, dette gode, 
for et skirenn?
NEI….men jeg mener det handler om å ta sjansen på å være noe.
inni seg selv.  
Jeg vinner ikke noe Vasalopp.
Jeg setter ikke pers.
Jeg har gått det før.
…så jeg har ikke noe jeg skal bevise.

Jeg vil BARE bestemme selv at jeg skal gi meg med det.
Av egen vilje.

Vince Gill synger:
It’s a way of mine to say just what I’m thinking
And to do the things I really want to do
And you want to change the part of me I’m proud of
I can’t be myself when I’m with you

…og for meg er hjerteinfarktet “you”.
Jeg kan ikke være meg selv, hvis jeg skal være redd infarktet.
Jeg kan bare være meg selv, hvis jeg kan “beat it”.

Just beat it, beat it, beat it, beat it
No one wants to be defeated
Showin’ how funky strong is your fight
It doesn’t matter who’s wrong or right

Just beat it, beat it

…og ja – jeg kommer til å dø en gang lell.

Jeg har hatt et godt liv.
Gode foreldre.  De var fattige, men ga meg rikdom.
Når legene ignorerte at jeg falt så mye som liten gutt,
kjempet min mor, 
og begikk vel et slags “ran” av tjenester til slutt.
Etter fire år med avvising av lege, 
gikk hun på røntgen med meg som sju-åring,
truet sjukepleieren til å ta et bilde.
Da ble det fart på legestanden.

For da hadde kreften nesten spist opp to leggpiper.
Var igen 1 mm på hver side.
Spesialister ble kalt inn til Kongsvinger sjukehus
Jeg ble operert, de tok ben fra hofta, laget nye leggpiper,
og det funker like godt den dag i dag.

Jeg klarte meg fint.
Jeg fikk mange år og gode opplevelser innen idretten.
Langrenn, friidrett, hundekjøring (nordisk og Nome).
Fortsatt treffer jeg mennesker og venner fra den gang da.

I dag treffer jeg dem ikke.
De går for fort for meg!
…eller sitter for høyt mht meg.

Så ligger jeg der da i denne morgenstund.
Synes litt synd på min hustru som skal kjøre meg.
Hun vil det ikke.
Men hun er min beste venn, og den eneste jeg vil ha med meg i dag.
Hun skal sørge for at jeg klarer meg.
…og uansett utfall av dagen – så blir vi nok sammen til evig tid.

Team Santander spurte om det var noe jeg trengte,
Trine svarte raskt:  “Har dere hjertestarter?”
“Huff ikke spøk med det da”, svarte Ole Kristian

Waylons ord ringer fortsatt i mitt hode:

In my own way, I’m a believer
But not in voices, I can’t hear
I believe in a loving father

One, I never have to fear
That I should live life at it’s fullest
Just as long as I am here

Jeg har nok ingen grunn til å tro at jeg har vært verdens beste pappa,
selv om jeg har kopper, bamser, og puter som sier det.
Men jeg har ikke vært den verste heller.
Jeg har vært snill – “one they never had to fear”.

Hunder – en stor del av mitt liv.
Fra Luska som kunne telle sukkerbiter,
via Tinka som var min egen.
Til Siberian Huskies og som vinner av tre-spannsklassen.
Hvor kanskje jeg var i bedre form enn hunda.
Til pointere på Kampflå, og til elghunder i skogen.
Jack og Mitra – de beste å sitte i en myrkant med.

I’m a believer – at i morgen tar vi elg!
Har aldri sluttet tro – selv etter 9 timer i skogen uten elg,
så er jeg fortsatt der “at i morgen – da gutter”.

Jeg har gjort mitt beste som hundefører,
men det var langt fra bra nok,
for jeg var aldri født jeger.  
Jeg måtte forsøke å lære meg.
…og kanskje lærte jeg det viktigste fra min mentor da han sa
(før min første jaktprøve med hans hund):
“Bare følg bikkja – hun kan dette”.
Det har jeg gjort siden…..
…og i skogen fant man roen.

Jeg har hoppet over en ting.
Jeg har hoppet over politilivet.
Politiliv kan ikke bedømmes.
Det kan beskrives med et eksempel.

“Det er jaggu på tide dere gjør noe med kjeltringpakk, fyll og fyllekjøring”
…og så ble de sinte da vi brakte hjem en beruset sønn,
funnet bak rattet på en stjålet bil.  Da skulle du helst ikke gjort jobben din.
Det var jo ikke deres sønn dem mente….

Du er flink så lenge du ikke berører dem som roser deg!

Det som står igjen, er de meldingene som sa:
“du reddet mitt liv den gang!”
De lever man lenge på.

Da får dere ta Elvis sine ord for min gjerning i yrket
jeg prøvde virkelig å leve opp til:

Doin’ the best I can 

PS – håper jeg i morgen kan svare på evt kommentarer…..

…jeg velger å si – på gjensyn!

Avslutter morgenen med å la dere lytte til sangen om mitt liv:  A Life that’s good
 

Sittin’ here tonight,
By the fire light,
it reminds me I already have more than I should.

I don’t need fame, no one to know my name,
at the end of the day,
Lord I pray, I have a life that’s good.

Chorus:
Two arms around me, heaven to ground me,
and a family that always calls me home,

Four wheels to get there, enough love to share
and a sweet sweet sweet song

At the end of the day,
Lord I pray ,
I have a life that’s good.

Verse 2:
Sometimes I’m hard on me,
When dreams don’t come easy,
I wanna look back and say,
I did all that I could,

Yeah at the end of the day, Lord I pray,
I have a life that’s good.

Chorus:
Two arms around me, heaven to ground me,
and a family that always calls me home,

Four wheels to get there, enough love to share
and a sweet sweet sweet song

(Music Plays)

(Repeat x 2)
at the end of the day, Lord I pray
I have a life that’s good

#Politi #Jakt #Liv #Hjerte #infarkt #Elvis #Waylon #Vince #Believer #tro #natur #elghund #koie #ski #langrenn 

TEAM SANTANDER – NOE MER ENN BARE GODE SKILØPERE


….eller historien om ei lue….

Du ser dem av og til på søndager – med start kl 0800, og stakende i full fart,
sammen med noen spy-gule (ikke vondt ment) løpere, og noen tigerløpere,
noen coop-løpere og Team157…..

Noen ganger vinner tigrene – ja nesten de fleste gangene, og noen få ganger de gule.
En gang kunne en i turkis og hvitt vunnet også, men han fulgte kamerascooteren.

Men tilbake til essensen – de jeg skulle skrive om – Team Santander.

De er alltid der oppe i tetbildet.  Ikke minst en sprinter i grønn trøye, 
en mann fra venteværelset til gamlehjemmet, og så er det selvsagt legen,
ofte i ført verdens beste briller – Rayban.

Men det var ikke det jeg skulle skrive om heller.
Det jeg skulle skrive om, er at de er mer enn bare skiløpere.
De står for noe – i mitt hode – noe godt.  Noe med omsorg – ikke minst for hverandre,
men også for andre.  Jeg synes – er ikke helt nøytral – men at Team Santander er det laget,
som kanskje tar mest vare på hverandre, og bryr seg om andre i tillegg.

Jeg ser de stiller opp og lærer og trener de yngre.
Jeg ser en ensom Aukland bekjempe et dårlig skiforbund på en glimrende måte.
Ja det er så mangt – og kanskje liker jeg også at cola blir nevnt som drikke!

Ta f eks Anders Aukland på Beitostølen, der han går i drakt for RTP
(right to play) og samler inn penger til en god sak.
Eller nå sist, da de lar Josh Stinton gå i lagets drakt og samle inn penger til veldedighet.

For egen del, så fikk team Santander en stor plass i hjertet,
da jeg fikk hjerteinfarkt etter et seedings-renn til Vasaloppet i fjor,
og noe senere fikk ei rød lue som inspirasjon.
Denne lua har siden vært med meg på mange mil med ski og øvrige turer.
Jeg bærer den med stolthet og litt “se her a”-innstilling.

Jeg fikk ikke lov av fastlege å starte i Vasaloppet i fjor,
men takket være Team Santander så er det et startnummer fra det løpet,
i huset lell – med autografer.  Slikt er storsinnet.

I år, er det atter en gang Vasalopp, og jeg går mine mil med ei rød lue.
Ja jeg er ikke verdens heldigste mann, for Prolaps i oktober,
ribbeinsbrudd i januar, og avrevet lårmuskel i februar, gir ikke noen gode signaler
for å gå mil etter mil.   …og med en beskjed at man ikke får gå Vasaloppet noe mer,
så er det tungt å motivere seg.   Og ikke å forglemme – jeg brakk Triac-stavene mine…

Men Team Santander inspirerer – Jeg får med meg at Aukland bryter av ankelen,
og jeg ser ham trene med gips, og så ser jeg ham følge de beste nesten helt inn i Marchialonga.
…da er det bare å tre på seg den røde lua å krumme nakken, og få noen flere mil.

Nå har fastlegen sagt ja til Vasaloppet.  Spesialist sa i april nei, men ikke helt.
Jeg har startnummer til søndagens løp, rød lue, og viljen.
Jeg har en hustru, som i mot sin vilje har sagt ja til å følge med langs vegen.

Jeg har planer om å ta det så med ro, at jeg bruker 12 timer,
og la det være sagt – dette blir siste gang jeg melder meg på (tror jeg).
Men jeg vil ikke at det blir siste gang absolutt.
Jeg vil heller ikke at hjerteinfarkt og uhell skal bestemme over meg.

Derfor sitter jeg her med ei rød lue i handa,
inspirert av verdens beste langløpslag, og mener å gå.
Langt foran meg til søndagen, kommer en eller annen i Santander-drakt
til å avgjøre i spurten.  8 timer senere håper jeg å krysse den samme linje.

Lykke til Team Santander – fortsett å være inspiratorer for oss alle!


…og innimellom føler jeg at jeg drar med meg flere også…

#Teamsantander #team #Santander #langløp #skirenn #hjerteinfarkt #LHL #blod #hjerte #langrenn #Vasaloppet #Triac 

ETT ÅR ETTER…..


Et ordentlig før og etter bilde som har kalt “fra skirenn til sykeseng”

Ett år…..

Man kan mimre….og det er faktisk det beste som kan skje en det
– muligheten til å mimre,
for det betyr at du lever!

Den 24, januar 2015 dro jeg for å gå Trysil Knut rennet.
Et skirenn som starter på Osensjøen, tar seg en sving bortom Tørberget,
før du ender på samfunnshuset i Søre Osen.

Jeg sendte en snap til venner med bilde av meg selv med startnummer,
og skrev “barneskirenn”.  Det ble alt annet enn det.
Det ble tungt, svært tungt.

Jeg som hadde trent godt sommeren før, og fått opp dampen i romjula,
og skulle gå meg frem i puljene på Vasaloppet,
endte med å slite meg gjennom med km-tider på vel 11 minutter.

Vel i dusjen i hjemme kom smertene og et hjerteinfarkt var et faktum.

Jeg skrev dagen etter; 

På veg hjem snakker jeg med Trine og forteller hvordan jeg har opplevd løpet.
Jeg spiser en proteinbar, og er særs fornøyd med at jeg kom til mål.
Føler meg egentlig helt ok igjen, men sliten på et merkelig sett
Jeg parkerer Pajeroen, plukker ut ekstraparet, stavene mine, og klærne, og går inn.
Jeg lar hovedskiene bli igjen i bilen, for jeg skal jo på ski igjen i morra ? i Jordet.
Trine ringer om at maten snart er klar, svigermor maser, og at jeg skal ringe da jeg drar ? så
de vet når de skal sette på potetene.
Jeg begynner å skjelve da jeg legger på og tenker at det antagelig er ?feberfrossa? fordi jeg
har vært sjuk og gått langt. Jeg tar steget inn i dusjen, setter på vannet, og der eksploderer det
på to steder i bringa. Eksplosjonen på Rjukan i 1943 kunne ikke vært verre.
Jeg bøyer meg fremover, men de to knyttnevene, på hver side i brystkassa, vil ut, og de gir
seg ikke uten kamp. Jeg lener meg mot dusjveggen og det lindrer litt, før de setter i gang
igjen. Det svir i Solar Plexus, det hamrer i bringa, det smerter i underkjevene og jeg
forbanner at jeg ikke har vært hos tannlegen med den tanna i underkjeven.
Smertene går oppover nakken og det svir under bringa. Jeg føler meg kvalm.
Jeg dusjer raskt ferdig og krabber bort til toalettet og spyr væske.
Det kommer et par biter som kan ha vært en proteinbar, men ser mest ut som mark.
Jeg er i ferd med å skjønne hva dette er, og med håndkle rundt livet, går jeg oppå og finner
igjen telefonen. Jeg slår Trine sitt nummer, og hun spør først ?er du på veg?, men jeg bare
begynner å beskrive smerten jeg har og avslutter med ?Hva tror du Trine??
Både hun og jeg vet der og da at det spørsmålet ikke trenger svar.
Hun bevarer roen og sier hun skal ringe lege, og at det betyr ambulanse…..

Ja jeg kan mimre i dag, og det betyr at det gikk bra.

Jeg er glad for det.
Jeg er glad for muligheten.
Jeg er glad for å skjønne at det å leve er godt,
men ikke noe en kan meske seg med i evig tid.

Jeg hører mye på musikk, og ikke minst countryens Wonderbarn Brad Paisley:

“Love her like she’s leaving,
Like it’s all gonna end, if you don’t.
Love her like she’s leaving,
Oh and I guarantee, she won’t.”

Når du har blitt skilt en gang, så kan du godt legge feil mening i disse ordene,
– leve din egen versjon av den,
og jeg gjorde vel akkurat det, levde som om “det vil aldri vare lell”.
Etter den 24. januar ble det brått endret.

Av flere grunner.  
– ikke sikert man lever så lenge
– eller at man oppdager at evit ikke er så lenge,
– eller at ting faktisk kan vare…..
– eller “lev som om det skal vare”

så nå hører jeg på Brads versjon!

Uten Trine for ett år siden så hadde jeg nok “løggi” ved sia tå n’far i dag.
for jeg hadde nok ringt 113 like lite som min far gjorde!

Jeg vil avslutte med et opptak jeg har tatt opp selv,
av en trivelig mann jeg har møtt,
som har gitt oss så mange visdommens ord:

Wide awake and feeling mortal
At this moment in the dream
That old man there in the mirror
And my shaky self-esteem

Here today and gone tomorrow
That?s the way it?s got to be
With an empty blue horizon
For as far as I can see

Soon or later I’ll be leaving
I’m a winner either way
For the laughter and the loving
That I’m living with today

Trykk her for å se og høre

PS:  Takk til alle som hilste og brydde seg den dagen og den kommende tiden – dere betydde mye.
Sjukdom og død er ganske naturlig.

….eller som min yngste sønn sa forrige fredag (vi snakket om bursdager):

“Pappa er født først her i familien,
og derfor skal han dø først også!”