Det finnes netter….og morgener som ikke er så gode. De er ikke så gode, fordi jeg ligger og synes jeg gjenkjenner smerter og symptomer fra før jeg fikk hjerteinfarkt. Heldigvis har jeg tatt feil så langt!
Men det gode med denne uro er at man i de øyeblikkene tar seg tid til å tenke over alt som er godt i det enkle livet man har. …og de menneskene man har absolutt nærmest seg. At man kjenner etter at man kommer til å savne dem. At man er glad i dem. Setter pris på dem. Vil skrive et dikt om dem, eller man bare sitter og ser på bilder av dem.
I dag er en slik morgen.
Noen ganger hjelper det å gå seg en tur. Andre ganger er man så sikker på det er på det siste, at man ikke våger å gå…for en vil nå bli funnet att da vettu. Vil liksom ikke bli spist opp av et åtseldyr eller noe. Liksom se slik noenlunde ut. Så da er det best å bli i sofaen. Men i dag er det et annet problem også. En kan ikke dø på Matrand liksom. Far min gjorde det. Jeg vil ikke det. Jeg vil dø som hundre-åring jeg. I Trysil mens jeg tar et romantisk farvel med min hustru. Eller hvis det blir fort å “gæærnt”….ja så skal det være på målstreken i Mora med medalje for 10 gjennomførte….
Men aller helst vil en nå ikke dø i det hele tatt. Forrige gang vi dro til Matrand så vi en person stå på utsiden av et rekkverk på ei bro. Politiet ankom samtidig med oss. Vedkommende ville ikke leve lenger, og vi var midt oppi det – der vi satt i en bil mellom vedkommende og politibetjenten som skulle redde ham/henne.
Jeg kom til å tenke litt da også. For hver gang det snakkes om noen som har begått selvmord, sier de som snakker: “Egoist. De tenker ikke stort på de som blir igjen!”
Jeg tror det er motsatt jeg. Ja jeg tror vedkommende ikke orker mer, og vil flykte fra det man ikke orker mer. Men jeg tror de tror de hjelper de som er igjen ved å frigjøre dem. La dem slippe å ha akkurat han/henne og uroe seg for.
Jeg vet ikke hvordan det gikk i dette tilfellet, men dagen etter passerer jeg samme sted og ser at han uansett hadde valgt et dårlig sted, for han ville bommet på toget, og det var liksom bare få meter ned. Da sier sikkert noen at vedkommende ikke mente det alvorlig og at det er et rop om hjelp. Jeg er imponert over ekspertisen hos de som snakker om dette jeg…de vet jo alt!
Men jeg er glad i min angst for symptomer, for det viser hvor glad jeg er i livet. At jeg slipper stå på ei bru…ja jeg har gjort det en gang. Jeg hadde fulgt gode venner hjem. Så sto jeg der i kalde høstnatta og så ned på elvevatnet og med det samme slo tanken meg: “Hvis jeg hopper….kommer jeg til å svømme til land!” Så gikk jeg hjem og sov godt med at det var slik jeg ville ha det.
…nå begynner symptomene å bli borte. Det er godt…for da kan jeg vente noen dager til med å fortelle Trine at jeg er glad i henne.
Fordelen med angst har gjort meg bevisst på hva jeg føler…og så sluppet taket, før jeg erkjente mine følelser for min hustru. Du verden så flott livet er.
Elvis sa det slik:
Suppose no rose would ever grow again
Suppose no brook would ever flow again
Suppose no star should ever glow again
Suppose you didn’t love me
Suppose there were no bees or butterflies
Suppose no bird should ever cross the skies
Suppose the sun should never never rise
Suppose you didn’t love me
It’s impossible to imagine a world without a star
But imagining no you is more impossible, by far
Suppose the Springtime never should arrive
Suppose the tall green trees should not survive
Suppose I had no wish to be alive
Suppose you didn’t love me
It’s impossible to imagine a world without a star
But imagining no you is more impossible, by far
Suppose the Springtime never should arrive
Suppose the tall green trees should not survive
Suppose I had no wish to be alive
Suppose you didn’t love me
Suppose you didn’t love me