SKIIDRETT – ET MAGASIN FRA FORRIGE ÅRTUSEN (1978)

Blogg er ikke hva det var….det er ikke skirenn heller.  Kanskje finnes det ikke skirenn til vinteren, annet enn for eliten.  Mens vi andre må inn på det virtuelle plan.

Men det skulle jeg da ikke snakke om.  Jeg skulle ikke snakke stort i hele tatt.  Tier man, blir man ikke misforstått.  Men så kom jeg over noen gamle blader, og da kunne fort noen fått gale tanker, og lurt på hva slags blader det var – for vi vokste jo opp nær svenskegrensa med sin “Porrbuss” og Tidningsaffären i Charlottenberg.

Dere kan godt fortsette å tenke stygt, men dette var bladet som Skiidrett

En ekte skidkung

Jo jeg nevnte vel at bladet kom i forrige årtusen, og jammen virker det sånn også mht utstyr, skriving, og bilder.
Jeg skal her ta for meg 1978-året for bladet:

Disse var også konger

Dette bildet ga stor glede.  Jeg gikk med Madshus ski modell Hallgeir Brenden, og han var sammen med Gjermung Eggen, de store forbildene.  Da jeg flyttet til Trysil fikk jeg gleden av å bli noenlunde kjent med Hallgeir, og arrangerte Hallgeir-sprinten de første årene, det løpet fantes.  Da sto Hallgeir fremst i startrekka.

Spennende skiting

Man kan undres om det luktet vondt….

Jeg valgte Fischer

Kneissl – det var Morten Holter som gikk på det.  Jeg ser nå, etter brudd i skulder i 2016 og i 2019, at jeg burde hatt slike ski – for de hadde bruddgaranti.  Så spørs det da om man garanterte at det ble brudd i løpet av året…

Sjekk også bindingene, med den nye racing bindingen…det tok ikke lang tid, før det var umulig å gå i scooterkjørte løyper hvis man brukte TUR step in.

…men jeg dro med meg en premie jeg også…

Det var vanskelig å slå disse to, men Neinarn gikk inn til premie han også, og måtte gå en lang distanse i en stor idrettshall i Trondheim, for å hente premien.  Tror dette var første overnatting på hotell for min del.
I tillegg førte det at jeg fikk premie til at noen slo opp med kjæresten sin, og satt ved meg resten av kvelden…
Men det legges til at jeg var gentleman (allerede 15 år gammel), og utnyttet ikke situasjonen…

Vi gikk på venstre side…

Meningen var nok at vi skulle se hvem vi møtte.
…og ned bratta mot Vestmarka, møtte vi ei VW boble som ikke ga noe plass til møtende, så jeg svingte uti grøfta, og stanset….for den gang var jeg ikke redd vettu – datt ikke en gang.

Utviklingen gikk kjapt

Jeg fikk aldri prøvd disse.  Men ser at utviklingen har kommet langt siden Martin Stokken gikk på ski, med tilnærmet traktorhjul.  Selv begynte jeg med Oddmund Jensen modellen, gikk over til Ivar Formo modellen, før jeg i dag går på noe som er helt annerledes.

Lurer på om dette er modell Formo

Bildet er med fordi Oddbjørn var min trener på kretslaget, og en jeg fortsatt ser fra og til, der han flyr over snødekte vidder i Trysilfjellet, som en levende reklameplakat for Madshus.  Her var han nok med på en instruktør-samling.

Men disse så jeg aldri

Etterhvert kom det staver med jernpigg.  Så kom det en Liljedahl-stav med fjøring.
I dag er det noe helt annet….men den avbildede staven så jeg aldri.

Muligens er tredemølla mer egnet

 

…har aldri prøvd P-piller heller

 

Lurer på Alvar Myhlback sier om dette

 

Da vil jeg ha Datsun også…

 

Ingenting er overlatt til tilfeldighetene

Jeg har aldri skjønt hvorfor man trener med sekk…for den vi har nå for tiden, og med mindre vekt, byr ikke akkurat på problemer.

I Trysil skjedde det nyskapende arbeid…

Arild og jeg har gått over til elghunder vi…Mye lavere puls.

Et av mine favorittløp – dro alltid dit.

 

…og mens en trysling var god…

 

…var en engerdøl på veg oppover…

Håper dette var litt interessant, og at noen kjenner seg att, at noen kanskje sier “hæ?” og kanskje kommer jeg igjen med et innlegg til…

 

VIRTUELT LØP – TIL HIMMELS

360 bilde hvor du ser helt til ordføreren i…

Kristi himmelsprett – tygg litt på ordet – at liksom Jesus spratt til himmels!
Nå ja, i følge Bibelens mange oversettelser, så er der intet grunnlag for at det noen gang het himmelsprett, men vi har fått en tradisjon med ordet himmelfart.

Nå er det en ny forståelse ute, nemlig Til Himmels, på himmelfartsdagen. Et nytt virtuelt løp fra Runners world Challenge 2020. Jeg liker ikke motbakker – mest fordi det betyr at en må ned att. Med prolapser og brudd, blir en redd og nervøs, for nedstigninger. Kanskje derfor Jesus fòr opp.

Men akkurat dette løpet ville jeg ha med meg. For det var nemlig ikke noe minstekrav. Rett og slett et lavterskel løp for å oppnå høyde. Litt spennende med løp, hvor kun antall metere rett opp betyr noe. Jeg har hoppet fallskjerm tandem, og da betydde mette rett ned noe…

Jeg tenkte og grublet over hvor. Jeg er ikke så flink til å gjenta – ja jeg er litt som min gamle elghund: Hadde han gått en runde i lysløypa, ville han ikke være med på en til….for det var jo ikke elg der første gangen!
Så jeg bestemte meg for å ta et langt dra – fra Innbygda sentrum (360 moh) til toppen av Trysilfjellet (1132 – pluss en meter varde).
Jeg tenkte også jeg var litt da jeg parkerte bil ved Skihytta (819 moh). Der hadde jeg liggende truger, for siste etappe opp slalåmbakken.

Fra Hagebæk til himmels

Himmelfarten begynte ved Hagebæk, mens måkene skrek ut sine morgenlyder, mens elskovssyke ender, viste sine ferdigheter på stille elvevann. På andre siden brua, luftet en eldre kar en overvektig Golden, og som tidligere etterforsker, var det lett å liste ut, at ingen av de to hadde gått langt, eller sanket noen høydemetere.

Butikkene Rema1000 og Kiwi var ikke åpnet ennå, men det virket som det var ansatte på jobb på Kiwi. Jeg var ved godt mot, da jeg passerte entreprenørene hus, hvor det sto 2 x Porsche, 1 x Maserati, og den fineste av dem alle – en Audi e-tron.
Null-utslippsbil må det være lov å bruke i jakta på høydemetre. Mennesker har jo mer utslipp enn elektriske biler, ofte med verre lukt!

Skisenteret…nå med et snev av spøkelsessteming, der det har vært stengt siden tidlig mars. Ingen preparerte bakker, eller spor etter afterski….og jeg tenker på ordet “ensomhet” da jeg passerer Skipub’n, for der har mye ensomhet tatt slutt…i alle fall for en natt eller to.

Et av stedene som har føltes som himmelen etterpå, og ført til at en pluss en er blitt til tre…

Til og med hytta sim Poppe lånte ut til feil folk i Fjols til Fjells, er øde og forlatt. Maskiner sperrer vegen for meg, og jeg er glad for at jeg ikke lånte noen e-tron.
Storsten hytteområde, hvor det er lenge siden jeg kjørte patrulje, og jeg husker ikke hvor vi kjørte rett opp, hvor ingen andre hadde lov å kjøre, og jeg havner litt feil, men med joggesko og snø som bærer like bra som da Jesus gikk på vannet, tar jeg meg opp til neste veg, hvor jeg ser minner etter Michael Schumacher og Dæhlie.

Tankene flyr, og jeg undres om Michael hadde klart seg bedre hvis han aldri hadde oppdaget Sveits?
Eller hvorfor Dæhlie-hytta er mer kjent for bråk, men olympiske gull!
Jeg tenker at selv om det sto fare pga 20% stigning, så har nok prosenten vært høyere på enkelte hytter her.

…nå fikk jeg plutselig en idé om å gå inn i slalåmbakken, for å få mer effektive høydemetre…litt glatt i snøen, men helt ok.

Det er tidlig morgen.  Det er snø under joggeskoa.
Det er lykke.  Det er moro.  Det er trening.
Det er bare å snappe, og rusle på.
Jeg ser ingen….og det er greit nok i disse corona-tider.
…jeg savner ingen heller.  For her dreier det seg om meg oppover med en virtuell bær-plukker…som plukker høydemetere.

Så ser jeg en en heis-stasjon, og funderer på om jeg skal gå rett opp, og gi f i trugene.
Men vissheten om fall og brudd, gjør meg betenkt, og jeg klatrer ned igjen til bilvegen.
Leilighetene er tomme….sola skinner, på hyttene nedenfor, er billig østblokk-tømmer i ferd med å sige, og verandaen er ikke lenger i water.
Jeg tenker:  “Fint skal det være, selv om kvaliteten får lide!”
…og ingen så det var billig-snekkern. da det var ferdig.

Så ser vi depotet – bilen.
Der inne er det kald brus, og truger.
Brusen trenger jeg ikke, for jeg har vann i sekken.
Men trugene er jeg spent på.
Sola begynner å ta litt, og hva hvis snøen ikke bærer?

Skihytta – truger på.
Det ble liksom Hoka One One Tubs!
Merkelig greie – å ha joggesko med truger.
Men det funker fint.

Hoka One One Tubs

Det er litt spesielt det å være først i bakken.
Du vet den der følelsen da rillene etter tråkkemaskinen er ufordervet som ei budeie på sætra.
Solstrålene reflekterers tilbake som kyrstaller, og det er bare å svinge mest mulig….og det er bare dine spor.
Men slik er det ikke i dag.
Ingen riller.
Ingen spor etter maskin, og ingen krystaller som funkler…
..for nå er det snøkrystaller som kjemper sin siste kamp i mot sommersola.
De vet de kommer til å bli nedkjempet, og havne som nonody-s nede blant annet vann i Trysilelva.
Eneste som gjenstår for dem nå, er om de blir avismateriale eller ikke.
Ja som følge av at de er en del av en flom.

Men i alle dager…
spor etter joggesko og snow-racer?
Ja ja, var vel noen unger her i går da, og hadde det moro.

Nå er jeg i bratteste bakken.
Trugene har metall-klør, men allikevel sklir de bakover innimellom, og jeg lurer på hvordan det går om jeg kneler:
Om jeg da sklir helt ned att?
Men det gjør jo ingenting for løpet- det betyr jo bare fler høydemeter!
Men det går bra – og det neste en urolig sjel undres over, er om telefonen forsvinner nedover hvis du mister den.
For jeg tar jo bilder vettu.
Bilder som får inntrykk fra Sverige – fra Finnskogen, fra Rondane…

Nærmer oss toppen

Jeg skjønner det kan bli tungt å nå 1000 høydemetere, for jeg får  jo bare 772 fra bunn til topp (pluss neon småbakker), og jeg skjønner at å gå i snø, var et dårlig sjakktrekk.
Men vi nærmer oss i alle fall toppen – bikkja og jeg.
Jeg bytter ut pannebånd med lue og bøff, for nå blåser det mere.

Jeg passerer brannvaktstua, og der ser jeg en skikkelse jeg gjenkjenner.
En topptrent mann kledd i shorts!
…og med joggesko og Snow-racer.
Jeg var altså ikke først – og gamle etterforskervaner krones med hell.
Jeg så sporene, og fant ut hvem det var!

Kontraster

Bjørn er før meg gitt.
Han ser ut til å være særdeles godt “Taggad” – som svenskene sier
“Ja jeg har vært nede på Fageråssiden også – gikk lettere der”.
Han forteller at målet Gladhøpiggen, og dermed 8 turer opp disse bakken…
Jeg får tatt et bilde av oss, og så skjener han avsted nedover bratte bakker med steinsatte porter på sin racer.
“Genialt” tenker jeg – fort ned, løp opp igjen.
…og dermed var det geniale over for min del, for det blir bare tyngre for hver gang.

Men jeg inspireres av ham.

Bare skyggen av seg selv, som ei skrev da jeg snappet denne

Jeg står på varden og tar et 360 bilde.
Der borte er ordføreren i Grue, og der er ordføreren i Åsnes.
Kanskje ser jeg bort til ordføreren i Eidskog også?
Ordføreren i Trysil kan jeg ikke se bort til, for han ligger under fjellet.

Inspirert, tasser jeg nedover mot Fageråsen, men jeg har vett nok til kun å ta det bratteste, og det viste seg være lurt, for oppover var det like tungt.
Jeg får som i et månelandskap, og antar jeg er av de få som har gjort det….
For du tror vel ikke de klarte det i 1969, når de ikke klarer det i 2020?

Det er slike funderinger som får deg til å glemme slitet.
…samt at ettersom tiden går, så treffer du så mange blide folk, som du kan ta en stopp og snakke med, at det blir en lek i sola.
Jeg tar lunsj i bakken – på en barflekk.  Har aldri kost meg slik på tur jeg, for normalt tar jeg en løpetur uten drikke, og setter meg da jeg kommer inn igjen.
Her sitter jeg – en utålmodig sjel – og ser at Bjørn fosser opp og ned, og konkurranse-genet har nok gått av med pensjon.
Det ble tre turer til toppen i dag på meg – men jeg var aldri langt ned på noen side.

Så tusler jeg nedover….og ved bilen undres jeg om jeg har klart målet mitt.
Jeg ser på Garmin Connect og ser at jeg har over 330 etasjer, litt googling viser at Garmin har 3 meter pr etasje.
Jeg er således ikke langt unna målet.
..men for å være sikker, hopper jeg over kald brus fra bilen, låser inn trugene, og vandrer vegen mot bommen.
Jeg går så jeg skal ende på litt over 1200 meter hvis etasjene stemmer.
Labber opp att…og ved Skihytta trykker jeg stans og lagre.
1299 høydemetere, og jeg burde vært fornøyd, men jeg er det ikke, for skulle hatt en meter til.

Bare skyggen av seg selv, som ei skrev da jeg snappet denne

Men jeg er  fornøyd, helt til jeg ser Bjørn med staver og kjelke i ferd med å overvinne bratta enda en gang.
Men jeg vet at jeg har ikke samme grunnlaget som ham, og må bare lett måpende, og stort imponert, stå se på at han kommer til å ta en tur til….selv om stegene hans nå er blitt kortere.

Jeg bestemmer meg for å ta hustruens ide, om å gå opp Knetten, og sykle ned att.
Vel i bilen føler jeg at jeg har fortjent en kald brus, og holder på å brenne tunga…sola har gjort sitt altså.  Den er varmere enn alt jeg har hørt om skjærsilden, og på himmelfartsdagen er skjærgården i feil retning.

At sola har gjort sitt viser panna mi også!

Jeg henter sykkelen, og triller oppover gammelknetten, og det går egentlig lett.  Det er da jeg skjønner at det å gå i snø, og smeltende snø, nok var det dummeste i dag…men trøster meg med ordene min hustru sa etterpå:  “Dere hadde jo en fin dag!”

Kanskje går Bjørn der borti ennå, mens jeg er her

…og det er jo som er greia med disse løpene.
Gjør dem til gode dager.
Press når det føles rett.
Kos deg når det er det som er rett.
Gjør det som passer deg!  Akkurat der og da.

PS:  Det er faktisk noen som maktet nesten 9000 høydemetere på 18 timer.
Det fortjener en spesiell hyllest:  Greatings to You

VIRTUELLE LØP – RUN FOREST RUN

Jeg fant en nesten snøfri sti

Våren – selve symbolet på det å få utløp for løpskåtheten.
Da vi samles til “vårens vakreste eventyr”, Sentrumsløp, og karuseller.
Covid-19 fjernet dem alle.

I et øyeblikk på nettet, fant jeg noe som trigget meg .
“Løp så langt du kan på 100minutter” – der du er, i en virtuelt løp.
Jeg slengte meg med, og et par andre fra eget lag – Team Amateur – deltok også.
Runners World Challenge 2020 var navnet på arrangøren.
I tillegg skulle man jammen få en medalje.

Jeg ble så fascinert av formen, ikke minst fordi man på facebook, via bilder og kommentarer, kunne følge med så mange over hele Norge.  Ja det virket som man fikk kontakt med flere ved å løpe alene hjemme, enn å møtes 10.000 i Oslos gater, hvor do-kø, nervøse blikk, og spisse albuer, dominerer.
Jeg så bilder av løpere som tok splitthopp, som var utmattet, som smilte, som løp, som….med en ting felles:
De var lykkelige.

Så jeg meldte meg på et løp til – denne gang et terrengløp.
Ja jeg så vel ikke helt hvordan jeg skulle få til terrengløp, da jeg vandret innover en skogsbilveg i Trysil for noen dager siden – hvor du sakk 70 cm rett ned i snøen – men jeg tenkte at sola er nå varm da.
Lite visste jeg hva værguden planla mht nordavind og snøbyger!

Da dagen nærmet seg, og det var meldt snø på løpsdag, endret RunnersWorld reglene, og det var mulig å løpe dagen før i tillegg.
Så jeg gjorde akkurat det, og startet på lørdag.  Litt kjølig, men jeg så sola der oppe.

Varmet opp sammen med hustru bort til planlagt startsted, og tok farvel med kona.
Klokka begynte å tikke avsted.  Bena var usikre, og vilje var stor.
Etter 40 meter kom første kneika.  Korte steg som funket i Birkebeinerløpet – har oppskriften vettu.
50 meter etter kneika, der er bratteste bakken i lysløypa, og jeg kortet ned stegene….og så forsvant gleden.
Det var tungt, og jeg skjønte at dette var feil startsted.
Puls i 165 og løpt 250 meter. Ja ja, det er nå bare 9750 meter igjen da.

På flatene er pulsen høy, men jeg vet jo at det er er verre uten pus i det hele tatt.
Det er jo en av grunnene til at en løper – for å holde hjertet i gang.
Noen lette partier senere, og litt krevende sti med mye stein, hvor hjernen må jobbe med hvor en setter foten, i stedet for å tenke fart, så er pulsen normal, og gleden på plass att.

Gjennom en mo med småfuruer, og ferske elgspor, før en må være litt forsiktig ned en bratt bakke, hoppe over en bekk, og plutselig står det noe levende der.  Kanskje en elgku med nyfødt kalv….
Nei da, en blid skjeggprydet syklist med tre kviger, eh nei jenter.
Alle like blide, og de er helt annerledes enn et tidligere møte med syklister jeg hadde på den planlagte siste del av dagens strekning – ja ikke for at de var sure de den gang heller, men de kom så brått og i et så høyt svev, at jeg måtte bøye meg ned, og følte jeg fikk midtskill av sykkelkranken, og jeg kunne se merkene etter knastedekkene i mitt følelsesliv….det siste jeg så var noen spenstige ben, som dempet landingen ved bekkekanten, før de tok sats og hoppet over….

Jeg fikk energi av blide hei, og god dag, og løp alt for lett de neste hundremetrene, og skjønte at dette gikk kanskje for fort…men nå var jeg ved griseinnhegningen i skogen, og oppdaget at der var verken gris eller hest i dag – jeg var nå helt alene.
Du vet , når en er alene i et terrengløp, så kommer feil fokus, og du begynner å kjenne etter den der smerten i kneet, og så fort du får tenkt på den, så føler den smerten at den skal komme på besøk, så du halter avsted i noen meter, før du gir f….og ignoreringen av den, får den til å svinne igjen att.

Pilegrimsleden får meg til å tenke på dem som gikk her før meg, og som i stedet for medalje, var på jakt etter velsignelse og evig liv.

Og brått slår det meg:  “Når du løper i de troendes fotefæl, da finner du trua på dæ sjæl”

I de troendes fotefæl, finner du trua på dæ sjæl

De neste kilometer går på autopilot.
Helt til du møter sykkelselgeren som er ute og lufter to hunder.
Du tar deg sammen, legger på et smil og prøver å høres i form ut, da du piner frem et “hei” uten å stønne for mye.
noen hundre meter deretter, møter du en av de hyggeligste menn du kjenner, og som regel vil slå av en prat.
“Du er jaggu sprek du” sier han og jeg haster forbi, (og ønsker å fortelle at jeg er midt i et løp) med nok et hei…før jeg tar fatt på klatreetappen på turen.
Opp og ned i bygdeberget, før jeg må ut på grusveg, og endog asfalt.

En liten etappe med grus og asfalt

Det fine med det, er at nå kan snittet presser ned, og farten opp, eller var det motsatt?
Men det er jo et terrengløp, og jeg svinger raskt opp igjen og kommer meg på stien, som skal føre meg mot siste strekning, som er Elvestien, og den vakreste delen.  Kanskje møter jeg på hustruen, for hun skal ende opp på denne stien hun også vet jeg.  Men jeg ser henne ikke.
Telefonen brukes flittig, og jeg er på jakt etter bilder a’la det jeg så fra hele Norge på forrige virtuelle løp.

Men jeg får det ikke til, og jeg har vel tatt en tjue bilder, før jeg oppdager at det var de andres skjønnhet, som pyntet bildene….så jeg valgte å ta noen bilder “rett” veg – uten meg selv…

Ble finere med linsa rett vei

På en kolle, møter jeg atter de fire på sykkel, og jeg fylles på ny av energi, av deres blide åsyn og engasjerende heiarop.  Nå går det litt av seg selv – 8 km er passert, og du flyter litt på gran- og furunål pyntet sti.
En åklevridning….men det bryr du deg ikke om nå.

På en kolle…og en åklevridning senere

Så duker problemet opp….jeg har feilberegnet.
Jeg vil ikke få 10 km til nybrua i sundet – jeg må lenger, og mens jeg tenker på dette, synker nok farten og inspirasjonen…men det gjør ikke utslag på klokka, så mens hjernen slakker av på farten, fortsetter bena med samme farten vi har hatt hele tiden.  Vet ikke om du har kjent på den følelsen, når hjernen vil ta det med ro, men bena bare stritter i mot – den er faktisk litt herlig.

Der ser jeg brua, og jeg vet jeg må krysse elva, for å få langt nok løp.
Jeg runder rabatten i krysset på andre siden, og over elva igjen.
Fortsatt ikke nok, men jeg mangler bare noen metre….
…og der ved varsel om 6% stigning forut – der når jeg målet mitt.

Jeg er så glad for å være i mål.
Så fornøyd med å klare det.
Så fornøyd med arrangøren som virtuelt er RunnersWorld, og i realiteten med meg selv som løypesjef.
Jeg gir noen tilbakemeldinger til løypesjefen, og de er stort sett positive, men jeg tar fatt ham litt for å ikke ha klart å få til målgang ved første møte med brua.

Her skulle mål vært

Det må legges til at dagen etter var hele marken hvit av snø…så det var bra å få lov å løpe dagen før, for når en har tendens til å falle og bryte av ting, så var det svært gledelig.

Nå har jeg fått skikkelig tenning, og “Til Himmels”, mil etter mil, og “høydemetere” skal jaktes og sluttføres.

PS:  I går – dagen etter nasjonaldagen, så kom selve høytidsdagen – for da lå det konvolutt fra det jeg forsto var RunnersWorldChallenge – men medaljen var borte.  Det var bare en diplom…. Nå får jeg nok ny medalje fra arrangør, men allikevel, skal jeg nå ut med elghund, og finne igjen postmannen….

COVID-19 BACK TO BASIC

Covid-19 er et merkelig virus. Smitter mer enn noe før, og dermed dør også flere.

På den annen side, så renser den opp klimaet, og fjerner alle næringer en strengt tatt ikke behøver.
Overskuddsnæringene…
 
I kjølvannet av det, forsvinner arbeidsplasser, med konsekvens mindre forbruk, og alt blir en domino-effekt.
 
Til slutt ender man kanskje med ren natur, et samfunn hvor man omgås med litt mer avstand, holder seg litt renere, og sitter igjen med skog- og landbruk, industri som lager det man absolutt trenger, og serviceyrker a’la helse, politi, og forsvar.
 
Så da ender jeg med en slags konlusjon, at Covid-19 er en Ctrl-alt-delete medisin, og alt resettes til det normale.
 

Kanskje en dag, er det tre fra saga, to bønder, fire lærere, og to ungdommer, som utgjør det lokale fotballlaget. Tilskuere består av venner, slekt og andre som ikke skal drive med noe annet på lørdags formiddag, og som er på fornavn med spillerne. Treningsavgifta er borte, fordi A-laget ikke koster mer enn det vaffel-salget bringer inn.

Mjølka kjøper vi på det kommunale meieriet, fremstil at mjølk fra kuene i distriktet.
Matvarene kjøper vi hos landhandleren i grenda, som har fått det levert fra det kommunale slakteriet, brødbakeren i bygda, og Trysil bryggeri.  Alt er kortreist og lokalt.
På fritiden vandrer vi på randone-ski til toppen av Trysilfjellet, og kjører i pudder-snø ned att til bussen, som venter på at alle er på plass att.  Afterski består av at man sitter med god avstand i nærheten av bussholdeplassen, med varm pølse på termos, og kakao til unga, og kaffe til de voksne, mens brødskive med brunost er til glede for besteforeldrene.
På sommeren sykler noen på gjengrodde stier, som løpere etterpå finner att, og de nyter det i en symbiose av felles glede.  På ryggen har de sekk med rent vann, som kan etterfylles i bekken ved Skarbekkstupen.
Plutselig skvetter du til, av en saueflokk som breker, eller fra lyden av “bjøllkua” som er på veg heimatt åt småbruket for å ble mjølke.  Sier du NRF så  tenker alle Norsk Rødt Fe.  Sjøl om man i Trysil husker Trøndekua best.
…og så har kua fått “hønn” att.

I en gluggåpning sitter en liten pode med ei børse og venter på rev, gaupe eller ulv, for å få “skøttpremie” slik at han får kjøpt seg en miljøvennlig moped.  På den kan han endelig få kjørt frå Ljørdalen til Støa, hvor den for ham, fineste jenta bor.  Han hilser blidt på jegeren i æljtårnet, og vet at hvis lykka står jegeren bi, så blir det kjøtt på slakteriet.
….
Jeg husker 60-tallet, og på en måte er vi på veg dit att….

Så jeg vet ikke jeg, hva disse krisepakkene til slutt egentlig vil klare å redde.
For det er nå en gang slik, at alt en trenger, vil bestå…og det øvrige vil forgå!

DAGEN ETTER SOMMERDAGEN

Hunden (10 år i år) illustrerer hvordan jeg føler hvordan alle i nr 10 er for meg

Det er ikke så mye som forandrer seg.
Jeg våknet med besøk av en jämthund i dag også.
Litt over 0400 hoppet hun fjærlett opp, og jeg hadde i løpet av et sekund, et kjent fjes over meg, før hun breier seg ut mellom oss.
“Dette skal det bli slutt på” sier Trine hver dag, og det er vel sier vel alt om at den slutten er langt unna.

Sommerdagen ja – hvor det var gråkaldt, snøfiller i lufta, og langt fra varmen – ja ganske helt typisk.
Dagen etter – altså i dag – skinner sola, og varmepumpa ser fremover mot latere dager.

..og på en slik dag, da Lundefuglen vender tilbake til Lovund (Lundkommardag – det hjalp ikke, for 90årige Kjellfrid Lund får ikke besøke noen i disse dager), da man har sett nok en dokumentar om hvorfor Titanic sank, og mellom 560 og 600 har gratulert meg med dagen, er det på tide å se litt tilbake.

For 10 år siden – i går altså – satt jeg i bil på veg til Oslo.  Jeg hadde fått billetter til Metallica-konsert i gave.
Da ringer en av mine aller beste venner, og fortalte at han hadde fått ytterligere et barnebarn.  Det artige var at dette var utenom termin, men jeg hadde spådd (ønsket) at han ble født denne dag.  Gard Leander ble navnet, og fadderen skriver disse ord.  Herlig minne.  Er så brent fast, at jeg vet akkurat hvor jeg var på en E6 under konstruksjon.
Hjemme ventet et valpekull, hvor hun på bilde var en kjær og ønsket hund.  Året før ble valpen med samme navn brått tatt fra oss (Trafikkulykke), og vi ønsket at genene fra moren skulle ivaretas.  Senere på høsten løp valpen fra moren sin (i hastighet altså), og da ble mor så skuffet at hun vendte tilbake til meg, og gadd aldri løp samme retning som døtrene noe mer.  På høsten hadde jeg og Jack (NEG) vår beste sesong sammen.

5 år senere, har Trine tatt et bilde av meg, i ei blå boblejakke og med ei bukse jeg ikke vil minnes, mens vi går på skare, og jeg ser på kroppens holdning, at jeg fortsatt er preget over hva som skjedde i januar dette år.  Men jeg var da i startgropa opp mot mitt livs beste form, som kom to år senere.  Det er det egen bok om, så skal ikke dvele mer med det her.

Så går årene.  Dagene er varierte.  Noen dager gode.  Noen dager ikke gode.  Noen dager med masse tanker.  Noen dager med glade tanker.  Men uansett, så er nr 10 fylt av mennesker som vil meg godt, og som gjør sitt ytterste for at jeg skal forstå det…..men jeg vet ikke hvordan det er med dere – noen ganger er ikke antennene riktig innstilt, og man er lite mottakelig.  Men disse noen dager, blir det stadig litt lenger i mellom.  Jeg setter mer og mer pris på dagene – noe jeg stort sett alltid (paradoksalt nok) alltid har vært flink til.
Livet er godt – selv om man må feire bursdag ute med to meter mellom oss og de som hilser på (2 i år).
Neste år er slekta større, og da kommer det kanskje flere på lovlig besøk, sola skinner kanskje, og kanskje kan vi si hei med høyere stemme.

Dagen i går ga meg både oppturer og nedturer – som normalt.
Men det beste var kanskje at jeg ble introdusert til filmen “Baby Driver”.
Min yngste har vært opptatt av denne på youtube lenge, og jeg har selv blitt fenget av kjøring og musikk.
Som han sa:  “er jo litt som en moderne Smokey & The Bandit”, og da kjente jeg på det tidløse båndet som er i genene på far og sønn – som jeg noen ganger kjenner på med egen far (Ja du vet når du kjenner du har samme positur, gange, sier det samme til dine som han gjorde til deg, og noen ganger hadde humor som gjorde deg litt forlegen, og som du nå blir gjort oppmerksom på at du har selv).

Baby Driver var kanskje noe av det beste jeg har sett på flere år.
Ikke minst the walk etter (Coffee run) kaffe – der var det noen moves som blir for meg tidløse….
Synd de ikke har slike vegger og butikkvinduer i Innbygda.
Dere som bor i London (som ga meg inntrykk i går hvordan det livet er i Corona-tider) – dere kan prøve dere på det.  Det innblikket i forskjell på London og Trysil ga meg mye å tenke på, og være takksam for.

Da jeg og yngstemann skulle hente hovedperson etter jobb i går kveld (hustru og mamma), så var vi Baby drivers begge to, og inni hodet vårt hadde vi de samme coole moves til musikken fra filmen på vår bils anlegg.
Til politiet så kan jeg berolige med, at en Pajero er slik i komfort at det var kun moves innendørs – ingen fart eller noe annet på veg.  “Mamma” syntes nok vi var coole, for hun ville se filmen hun også.
Så vi var gode forbilder og promotorer for en flott film.
Hvor mange hundre ord yngstemann uttalte om filmen på en 2 x 7 km lang biltur, kvalifiserer nok til en plass i Guiness rekordbok.  Ja jeg tror noen sundinger og pokemon-spillere klarer å gjenkjenne hvordan han høres ut når han lever og ånder for noe.
Pappa synes det er coolt med 9-åring som spiller så cool musikk.

Gårdagen innebar som nevnt mange gode hilsninger.
Jeg har lest hver og en, merket meg hver og en.
Jeg har takket alle (De jeg ikke har takket, er dessverre falt utenfor av tekniske grunner, og ikke av uvilje, så takk til dere også).  Noen var personlige, og noen var fra skikkelig gamle dager.
…og noen ble vel mer minneverdige for seere enn for meg (min datters videoklipp fra hverdagen)
At en av nordens beste forfattere og rockeartister dedikerte ei låt til meg, ble kanskje et stort høydepunkt på dagen.
Ellers liker jeg å kalle huset for nr 10 nå, med tanke på London.  Blir liksom mer attraktivt da.

Til slutt fikk jeg opp et minne fra noe jeg hadde skrevet en gang for lenge siden, lenge før jeg var opptatt av utsagn fra serien Castle…og der var det gjengitt følgende:

Red Forman (Kurtwood Smith) i “That ’70s Show” sa:

“When I die
I want to be buried face down,
so that everyone that doesn’t like me,
can kiss my ass”

…inntil den dagen kommer for meg, fortsetter jeg å gå….

PS:  Når et influensalignende virus herjer en verden, og drar med seg både smerter og død.
Når viruset medfører at verdensøkonomien, og vårt eget velferdssamfunn står i fare, så velger jeg å ta pause fra blogging en stund.  De som blogger kaller seg jo ofte influencere, og det høres i disse tider mer ut som smittebærer, enn formidler av noe en vil ha sagt.  Så derfor:

Stay home, stay safe, take care.
Håper vi sees i nær fremtid.

Takk for meg så lenge.

LANGFREDAG – TRØST TIL HYTTE-EIERE

Disse to måtte stå igjen…

 

For mange, mange år siden, lenge før mitt eldste søskenbarn ble født, ble denne fredagen erklært lang, fordi det ofte er slik det føles når en henger på korset, en varm solfylt dag.  Ved siden av hang det et par andre, som benyttet anledning til å muntre opp tilværelsen ved å synge “Always look on the bright side of life”.

For egen del, så trodde jeg i mange år, at man bare var knytt fast til korset, og hang der uten de store smerter, inntil man døde av sult og uttørking.  Så fikk jeg høre om stigma, og forsto at de spikret fast vedkommende gjennom neva.  Så kom det verste – da avisa HA fortalte at handa er for svakt laget til å tåle kroppsvekten, så spikrene ble satt gjennom håndleddet.  Da skjønte jeg egentlig smerten….

Nå er den smerten byttet ut med det å være nektet adgang til hytta i Trysil, og savnet etter afterski.
Det er nærmest uønsket at vi lokale benytter oss av fjellet – i lojalitet til de som ikke får det, og det er i alle fall ikke ønskelig at vi poster bilder av det.
Men i går tok vi en tur til fjells – ikke akkurat fjolls, men kanskje mer folk til fjells.

…og det skal sies – til de som ikke får komme hit i år – det er lite snø att, bare rundt 160cm, snøen er ikke preppet på uker, og i et par minutter var det mer enn tre små skyer på himmelen.  Vinden uteble også, så det var ikke mye å misunne oss, som satt i ei grop for oss selv, og grillet dyre pølser fra norsk butikk, og nøt sjokoladeplate fra Europris – 4 for 100.  Det er dyrt å være norsk i Norge, men det er godt.

…og mens vi satt der, ble stillheten brudt av synet av et fly…

Så sitter du der da, med et underlag bak ryggen og et under rompa, med en “frøstal” pointer i mellom oss, som klarte dagen ved å ta mesteparten av liggeunderlaget, saueskinnet, samt la beslag på et pledd over seg.
Da fikk vi heller holde varmen med å se på unga, grave tunneler i snøen, noe som de fikk hjelp til, av at de traff på en bekk under snøen.
“Ikke så moro heller”, vil de nok si, hvis unga deres hadde ønsket det samme – “mest slit” ville de lagt til.
Det er da du bevitner slik aktivitet, du skjønner at du ikke skjønner stort, for da du ankommer påskefjellet, og spør om unga kan hjelpe til å grave ei sittegrop, da møter du på motstand, men å grave i fire timer for å lage hule – ja det går bra.

Selv er jeg ikke født påsketurist, og det å sitte å kose seg i sola, skrelle appelsin, og drikke medbrakt kakao, er liksom ikke noe som er i blodet mitt.  Påske for meg betydde stort sett å bruke skotuppen, og ei rive, og lage små diker, så jeg fikk vannet til å renne fra parkeringsplassen utafor grinda heime, og nedover mot veien.
Deretter, hvis jeg var freidig nok, kunne jeg kanskje driste meg til å ta i bruk lågskoa, og skippe lange underbukser….men det var ikke lov.  Låge sko kunne tas i bruk 14. april,  og “uten lange underbuksers” første dag var 17. mai (uansett hvor kaldt det mått være).
I tillegg besto påsken av å se filmer om Jesus fra Nazareth, og en og annen Elvis-film på svensk tv kl 1500.
Norsk tv begynte jo ikke sending før kl 1755.
Men gul høne på duken, ja det hadde vi.

Derfor, klarer ikke jeg bare å sitte der å kose meg med alt min hustru har båret med seg i sekken, så jeg tar med meg pointeren og klatrer til topps.  Det er i ferd med å slå igjennom av varmen fra sola, så jeg får bra “bett” oppover.  Her får bruk av skotupper en annen mening.  Ned igjen, valgte jeg å gå sikk-sakk, og sønnen min lurte på om jeg kjørte liksom-slalom.  Men jeg tok meg ned, uten brudd.

…mens jeg tok en tur til topps med en frøstal pointer…

Da vi skal ut av fjellet og mot bilen, merker man hvor mye man har spist, for da søkker man til skrittet….
så dere skjønner at dette var ikke noe å stå etter.   Vel hjemme, sovner yngste jämten i senga vår, og unga er stille der de gnir inn seg med fuktighetskrem i solbrunt ansikt.  Fortnite står for tur.

Mens jeg venter på siste episoder av Bäckman, og andre serier.  Cmore er gratis i år, og smarte som de er, så har de unnlatt å legge ut de siste to episoder…. Blir penger av slikt.  Smart fordi, de dermed er berettiget til krisehjelp fra staten grunnet tapte inntekter, og så må vi betale for å se de siste to episodene etterpå, slik at de får dobbelt opp.

Langfredag ble for meg så lang, at jeg våknet på sofaen kl 0056, altså ble fredagen 56 minutter lenger.
Jeg forsøker å bevare soveinnstillingen, mens jeg pusser tenner, og kler av meg, og det går akkurat…..
…ikke, for da du har lagt det, føler du deg uthvilt.  I tillegg er det trangt med hustru, jämthund og en veltrent pointer.
Det er da du tenker over alle disse forbanna spørsmål om hvor mange trekanter du ser, på facebook.
Her er senga mi full av individer, og jeg er ikke i stand til å se en eneste trekant, ei heller få plass nok til å sove.

Ha en fin påskeaften!

 

PS – jeg legger merke til at påskepulken har blitt borte.

SKJÆRTORSDAG 2020 – BARE VI

Det har vært godt å ferdes langs vegen en stund nå.
For det har vært lite trafikk, og stort sett lokale – folk som bremser ned, svinger ut, og hilser.
Litt annerledes enn sjåfører fra utlandet (utenfor Innlandet) med skilt som begynner på E.
…så er det lastebilsjåførene, som alltid tar hensyn til deg uansett trafikk. Ære være de proffe.

Men i dag var det annerledes – allerede ved Sponplatene møtte jeg bilene med DN og CV….og da jeg kom på hovedvegen var det mange.  Mange med DN CV EB og JR…med skibokser på taket, og hvor an inni bilen muligens tenkte “Bare vi”.
Ja gjør jo ikke noe fra eller til om “bare vi drar på hytta”….Det var mange “bare vi” i dag.
Muligens skal de hjem igjen i aften – det vet jo ikke jeg, men det liksom ikke slit ut.
Mange har også fått barna hjem igjen i påsken….

I går leste jeg at en pendler fra Elverum nå har fått reversert et NEI han fikk på søknaden om å overnatte på egen hytte mens han jobbet i Trysil.  Dog fikk han lov å leie bolig her oppe….skjønn det den som kan.
Grunnlaget for nei, var visstnok at det i hytteforbudet, ikke var noen mulighet for kommunene å gi unntak.
…men allikevel hører jeg om at Trysil har gitt dispensasjon for enkelte til å komme tilbake til Trysil på hytta i påsken, og visstnok greit nok at det er med svensker.
Ja ikke for det at jeg har noe i mot svensker altså – flott folkeslag, men det er liksom dem som ikke får lov å reise fritt hit nå….er du asylsøker kan du få komme inn, men kommer du fra skogen i Värmland, så er du persona non grata.
Forstå det den som kan.

…så det fantes altså unntak som kommunen kunne gi dispensasjon for enkelte…

“Bare vi” – eller jeg – er så forbannet dumt, når vi har brukt så mange milliarder på å få bukt med viruset.
Kontrollen, som helseministeren snakket om, er bygd som et kort-hus, og kan ramle fortere enn vi får sagt “Bare vi”.
Jeg tror fortsatt at myndighetenes budskap er “bli hjemme” – selv du!.

Norge har passert 100 døde.  Sverige nærmer seg 700.
Dette betyr ikke at svenskene har gjort feil – det får vi kun svar på om en lang periode – men det synes som det har gått litt feil.  Pr nå.

Det er vel fortsatt prognose om at ca 20.000 mennesker kommer til å dø av viruset i Norge, og da er det ikke så greit for akkurat dem, og deres pårørende.  Kanskje blir en av “bare vi” et offer også.  Uansett så er det egoistisk gjort å reise til Trysil, eller andre kommuner, hvor du ikke er hjemmehørende/bokført, denne påsken.

Stay home – Stay safe.
Reis hjem!
Følg reglene fortsatt.

TIRSDAG I PÅSKEUKA 2020

Normalt pleier jeg denne dag i påskeuka, å få min hustru til å kjøre meg til Flendalen, hvor jeg spenner på meg skia,og gosnakker med en overivrig pointer, og så legger vi i veg til Gammelætra i Engerdalen.   Årets happening for meg, og har ingenting med Jesus å gjøre.
Det har vel heller ikke savnet etter Tommy Schnell og seterrock å gjøre, for den saks skyld.

I går kom det positive meldinger, om at tiltakene virker.
De vet ikke hvilke tiltak, men det virker.  Da blir jeg glad.

Mindre glad bli jeg av å høre at i Ecuador blir de døde liggende i gatene, og at selv så nært som Stockholm, så klarer de ikke lenger ta hand om de døde.  Der ligger de på et kjølelager, stable i høyden.  Godt og vel hundre døde ligger der, og da føler jeg at jeg i fremtiden kommer til å erindre dette som “The Great Corona World War”.

I England ligger Boris Johnson på intensiven, og viser at viruset ikke skiller på rike eller fattige, mennesker med makt eller uten makt.  ..og makt er noen ganger noe noen vil ha, og noen ganger vil man ikke ha den.

Det jeg undrer mest over, er hva som skjer når menneskene her begynner å føle på knapphet.
Vi er ikke utømmelige av midler.  Krisepakker, er krisepakker, og lar ikke det frie marked virke, og arbeidsinnsats betales.  Det er litt til alle.
Det er når noen føler avmakt, eller at det er lov å ta for seg.  Eller når man blir redd andre grupper.
I går landet er fly med rumenere på Torp flyplass, og jeg ser ikke bort fra at noen lurer på hvordan det kunne gå an.
I Helles ligger det flyktningeleirer hvor det nå begynner å bli smitte….og hva skjer når folk bor så dårlig som i en flyktningeleir, og de blir redd for å bli smittet, eller blir redd for at sine skal bli smittet?
Kan det da oppstå opptøyer, eller at flyktningene begynner å flykte?

Hva gjør Hellas da?
Eller hva gjør Tyrkia med sine?
Hva gjør Europa hvis ingen gjør noe, og flyktningene beveger seg?
Hva skjer med oss når vi føler vi har kontroll, og det oppstår noe som kan medføre at vi får tilbake faren?

Tror noen at det kan medføre våpenbruk?

Vi er i påsken, og vi kranglet litt om omstilingsmidler, helt til man skjønte at dette faktisk var lurt.
Det får meg til å tenke at som politiker, er det viktig å merke seg om en er politiker, lobbyist, marionett, eller rådgiver.
Men alt i alt har vi nå noen fine dager.  Noen tror vi er glade for at turistene er borte – det er vi selvfølgelig ikke, fordi det påvirker samfunnet vårt økonomisk, men det er lov å kjenne litt på at det er litt tryggere å være fotgjenger, litt lettere å ferdes i Trysilfjellet, og det er litt godt å ha tid til sine.
Men disse dagene går snart over…hverdagen etter påske, tror jeg blir verre, fordi påske markerte noe vi kunne se frem til, og påske kunne være en tid for endring av smittevernsregler.
Det er på en måte som da en går Vasaloppet – “bare jeg når Oxberg” – og nå viser det seg, at vi er ikke nærmere mål, selv om vi har kommet til påske.  Men det går bedre….
Dessverre ikke i vårt naboland, og er det da mulig å si at vi har kontroll?

Jeg tror norsk regjering har gjort rett.
Jeg synes opposisjon har handlet riktig.
Jeg synes det norske folk gjør en god innsats.

Jeg er bare bekymret for hva som skjer, da mørket tar oss…
Ja jeg er litt skeptisk, så i dag er bduskapet:

Stay home, stay friends, stay safe

PS:  Roskildefestivalen er avlyst!

FØR-PÅSKENATTA

988 tusen bilder av halve meg og nesten hele bikkja

Da jeg sitter her i før-påskenatta, og sveiper rundt på Facebook, så ser jeg liksom en trend ell to.
Det største er at folk ser ut til å søke sammen virtuelt, og støtte nan verbalt. Det andre er irritasjonen over at ikke alle følger reglene.
Det siste er helt normalt…noen kjører for fort og andre “utan førarkort”, som Vømmøl Spellmanslag (Hans Rotmo) sang en gang.
Men jeg synes å merke at de aller, aller fleste, gjør som anmodet – kanskje mest fordi det kanskje ikke er noen direkte risikogruppe, men at viruset er farlig for såpass mange, at man selv ikke helt vet, om en slipper unna!

Men det er noe godt over det å se at folk blir oppfinnsomme, eller kanskje bare gjør noe annet.  Det er trivelig å se naboen sende bilde fra en parkeringsplass i Trysilfjellet, fra sin bobil – dagstur – og helt innafor, selv om han hadde overnattet….men det var ikke det som var de essensielle – i normal tid, ville denne parkeringsplassen vært fylt til randen, og naboen hadde sikkert vært der med sin el-bil for å sitte i snøfonna. Eller tatt bobilen og reist fra Trysil, mens det var så mange her.  Tenke nytt!

Jeg ser bilder fra folk som har tatt seg en trugetur, og funnet att en buss, som har stått der siden Kong Haakon løp for livet her, og nå var den mosegrodd – kanskje ble bussen funnet att grunnet virus – hva vet jeg, men det er noe annet, enn et bilde fra en “ny-grøvin” grop i fjellet.

Sjøl er jeg vel oppi 988 tusen bilder av halve meg, og nesten hele bikkja.
For det er nå liksom vi to da, når hustruen må yte sin skjerv i helsevesen, og unga har for lengst gått over til økter med sykkel og sparkesykkel, mellom rundene i Fortnite – som lar dem være sosiale tross smittevernsregler.
I Fortnite er det ingen begrensning på to eller fem, og det er nå kanskje litt avstressende at man kan si som dattera mi sa til meg, da jeg prøvde meg på spillet “Nei nå går vi å dreper noen!”.
Høres ille ut, men det var faktisk litt befriende….

Artistene har funnet ut alt om Vipps, og sitter å synger på facebook – de streamer seg selv ut til verden, og jeg tror faktisk mange setter pris på det, og nyter det, selv om både bilde og lyd, er langt fra det man i min oppvekst kalte “Stereo” og til og med “Quadrofoni”.  I ettertid så har jeg lurt på hvorfor man den gang skulle ha det til å låte som om jeg satt midt mellom medlemmene i bandet….men vi er i alle fall over trenden med at det står en liten spiller med sprakende høytalere i seksjonen – det var stusselige ting.
Da er det bedre med en bluetooth-høytaler (fått i gave fra ViMenn) som låter hvis du kakker den litt i bordkanten, og legger et kronestykke under, så den får rett vinkel.  Må være noen ledningss”snerv”….

På Snap får jeg bilder av bikkjer på tur, nystekte vafler, og enkelte øl-bokser (men forholdsvis lite), og jeg må si jeg savner snappene fra nakne, oljesmurte ben fra ei strand på et eksotisk sted, hvor du kikke ekstra lenge, for å prøve å tenke deg til, hvordan det var å så i fotenden og ta bilde “are leia”.  Det kalles vel å drømme seg bort.

Nå ser du bilder av jenter i anorakk på Trysils tak, og vinden hyler hvis de har forsøkt seg på enlive-snap.
…men det skal sies, at i går kveld fikk jeg snap fra en som var halvt mann og halvt jævel.  Hvordan han har det da dagen gryr vet jeg ikke.  Så liksom ikke ut som han hadde filmet selv.

Men det jeg skulle frem til, var at jeg synes å se en trend av at folk har senket skuldrene, funnet seg tilrette i det jordnære, og nyter det nære og kjære.  At man har funnet tilbake til det basale.  Funnet att hverandre.  Funnet igjen sine.  Det varmer meg.  Det gjør at jeg tror, at på andre siden av pandemien kommer det ei ny framtid.
Kanskje unngikk vi å havne i Sodoma og Gomorra, og hvis så er tilfelle, så vet jeg at beskjeden var klar “Uansett hva du hører, så snu deg ikke – se bare fremover!”

For egen del og dine, så håper jeg at vi om noen år, kan sitte i stua en lørdagskveld, med oldebarn på fanget og vise bilder Ola Matsson tok i sort/hvitt, og fortelle at i de “harde 20-åra (må kalle tiden slik for at det skal nå inn), “fikk vi ikke være fler enn fæm samlet, og vi fikk bare hilse på våre gjennom vinduet”.
…og de unger kommer til å lytte i andektighet, og føle at vi var noen hardhauser som klarte oss uten hytta og afterski i en hel påske den gang da.
Kanskje kommer det til å gå gjetord om de som vandret med sekk på ryggen gjennom skogen (For vinnings skyld), for at innestengte nordmenn skulle få snus og tobakk, for å levere på trappa til de som hadde bestilt    Eller så blir ettermælet, at de var de som satte menneskeheten i fare, ved å bringe smitte til døra di og andres.

Kanskje starter Kurerloppet opp att for å.minnes disse, og da med sekk med innhold som skal matche 40 flasker sprit (som de visstnok hadde på Magnormoen).  Det er tung bør.

Kanskje vi må slakte et lam, og ta blodet og sette et merke på døra, så vi ikke får besøk av viruset.  Det er påskenostalgi det også.  Lenge før sæterrock og afterski ble påskebudskapet.

Det er rart å lese at det ikke nå er køen på Systembolaget det skrives om, men derimot at man er utsolgt for brettspill – dere ser det gode i det?  Eller?  Det er vel et symbol, på at noe godt er i gjære.

For meg virker hovedtrenden å være at vi blir snillere med nan!   Og at barn født etter pandemien….har større sjanse for at de faktisk bør med far sin!

Nei, det er på tide å avslutte. På gulvet ser jeg to jämter sove med bena til vers, og en gammel pointer ligger og snorker, mens hun nyter varmen fra en ene jämten (den andre synes pointeren er for varm).
Når dagen gryr venter nytt skrittmål for oss på to, og en ny tur på de på fire.  Ha en god dag.

PS:  Kjære snappere – send noen snapper av leggene da – selv om de er fra verandaen, og det er 10 minus.
Det er liksom litt god gammeldags nostalgi!

PS2:  Her om kvelden fikk jeg ytterligere en utrolig flott tilbakemelding om boka mi – det er nesten som å få skryt for at unga dine har gjort det bra i hjemmeskoleoppgavene det.

AKKURAT NÅ – og – VEGEN VIDERE (ETTER CORONA)

...fine oppgaver...

I de fineste boligene legger man hodene i bløt, for å finne smutthullet, som fører til at de enten kan ligge i telt, eller bil utenfor hyttedøra si.
Mens ungene er redd for corona-smitte.
I de mellomste boligene, legger man hodene i bløt, for å finne ut hvordan en skal få endene til å møtes, etter at virkningen av midlertidig lovverk, biter deg i rævva, og pungen er tom.
I de minste boligene, legger man hodene i bløt, for å prøve å finne ut hvordan en skal forsøke å få det til å se ut som man skjønner oppgavene unga har fått på dagens nettmøte.

…og mens dette pågår, har noen funnet frem sykkelen for å finne igjen de gamle smuglervegene, for at en skal spare kr 7 på ei flaske rødvin, og noen koser seg med messenger og muligheter for å få tatt over litt ost og tobakk.

På sjukehusene legger man hodene i bløt, for å finne ut hvordan en skal redde liv, når antall sjuke overgår antall respiratorer.
På laboratoriene legger noen hodene i bløt, for å finne en vaksine for å stanse viruset.
I USA legger man hodene i bløt, for å forsøke å finne ut hvordan en stenger av en by som New York, og får maskineriet i gang igjen, innen utgangen av april.

…og mens dette pågår, har noen funnet ut at man skal så tanken om at ordføreren i Trysil, ikke vil at Trysilfjellet skal åpne opp att i det hele tatt.

I regjering og Storting legger man hodene i bløt, for å finne ut hvordan du og jeg, og alle bedrifter, og alle selskaper, og idrettslag, og artister, skal få penger til å klare seg.
I Fylkeskommunen legger man hodene i bløt for å finne ut hvordan en kan hjelpe sine region best.
I kommunene legger man hodene i bløt, for å finne ut hvordan de skal verne sine borgere fra virusets smerte og lidelse.

…og mens dette pågår, påstår noen at de har et middel som allerede nå booster ditt immunforsvar, og hvis produkts virkestoffer legger seg mellom viruset og din celle.

Men mens de aller fleste har funnet ut at de vil forbli hjemme, møte færrest mulig, bidra med sitt for smittevernet, og yte sitt beste på den måten, kan en ikke se bort fra, at noen vil forsøke å finne ut hvordan de skal få mest mulig ut av krisepakkene, til egen vinning, samtidig som noen vil sitte på sin tue, og sjekke skattetall, opp mot hva de får i pakke, og knuge på sin avvund.
Det siste er faktisk mer farlig enn noe virus, menneskeskapt eller ikke.

Men hvordan blir det nå etterpå?

Hjemmeskole fungerer godt – men selvfølgelig ikke for alltid.
For unger trenger å trenes på sosial omgang, og foreldre må på jobb.
Men mange av opgavene – mat- og kakelaging kan videreføres.

USA sender ut sjekker – ja de har ikke digitale løsninger for Welfare-checks ennå – og utvider sin gjeld.
Hvor låner de penger?
Jo hos sin “erkerival” og handelsblokkerte partner – Kina.
Hvordan blir da styrkeforholdet?

Når vi begynner å tære på de siste oppsparte midler, og vi begynner å “sulte” hva skjer da?
Hva skjer med vårt snille sinn?
Vår omsorg?
Vår oppførsel?

Det blir garantert nedsatt minst en granskningsgruppe som skal arbeide med hvordan dette kunne skje?
Hva da med konspirasjoner, og sterke utsagn og begrep?
Kan det føre til at land blir uvenner seg i mellom, og medføre våpenbruk?

Det er mange scenarior, men det som er helt sikkert, er at når 5-års verdenskrig, førte til 65 år med krigsfilmer i ettertid, så kommer i alle fall dette til å dominere filmskapelsene fremover.
Jeg sier bare – stay home stay safe.
Lytt til myndighetenes råd og bestemmelser – i ettertid kan de sikkert ha gjort noen feil, men hva visste de?

 

Så mens noen mener sin egen kake, slipper nå unga å bake.

For nå har skola tatt påskefri,  og gode lærere har til og med fått meg til å telle til ti

 

PS:  Til dere med Tesla og sykkel på brettet bak – det er “mætt i sny i skogen her”.