FEMTE DAG I ADVENT FRA EI KOIE I SKOGEN

Han lå der og nøt synet av den lille firbente.
Så hvordan bringa pustet rolig, som i morsnærhet.
han så nesten for seg det lille hjertet som pumpet der inne.
Et hjerte helt uten ondskap, som kunne hadde en oppgave,
holde dyret i live, og pumpe blod fylt av adrenalin hvis noe truet.

…og mekanismen som gjør at rådyret ikke avgir lukt
når det det ligger helt stille.
“Naturen kan være god” tenkte han, “som gir dyret en slik gave”.

Han tenkte på opplevelser rundt jul for mange år siden.  
Da han som nybakt far, måtte reise på sjøen.
De seilte i mange måneder. 
Arbeidet var tungt, dagene lange.
Lengselen hjem var sterk.
Selv om livet i havn kunne by på gleder,
var smerten ved å være borte fra de han elsket større.

På en bar i New Orleans, ble han sittende å prate med noen amerikanere.
Johnny og Kris het de visst.
Han kunne ikke så mye engelsk.
Det vesle han kunne, hadde han lært på noen dager i skula,
men mest av tiden på sjøen.
Men de fant gleden i å snakke om det hverdagslige, og nyte smaken av øl og whiskey.

Som alltid når han ble litt bedugget, 
kom de sterke følelsene frem, så også denne gang,
Han satt der, på en bar i New Orleans, en sterk mann, men mjuk som grønn mose i skogen
og fortalte om sin nyfødte sønn, som han ikke hadde sett på lenge,
hvordan han lengtet etter å se måneskygger danse over hans ansikt da han sov.
Da plukket Kris frem en gitar og sa plutselig:

“Here’s one I wrote for my kids”:

Han satt der og hørte på denne karen,
klimprende på en gitar, og han tenkte i sitt indre at ånden
sto til lyden av stemmen – ei stemme formet av Jack Daniels.
Han tenkte 

– “du verden så god på gitar, men stemmen? jeg vet ikke”

…men kanskje dette var en stemme jevnbyrdig med et instrument,
for det var noe ved den.  En varme, og en slags trøst.
Johnny satt og trommet en slags tog-rytme på bordet, 
og han syntes ordene Kris sang var så flotte

“From here to forever”  – han skjønte de ordene…

Han tok en serviett, spurte om noen hadde en penn,
og både Johnny hadde det.  Han så på pennen,
“Carter Family” sto det, og han hadde aldri hørt om det firmaet.

Han tenkte på den nyfødte der hjemme,
og skrev sin versjon av det han nettopp hadde hørt:

Milde skygger skapt av månelyset
Sveiper som en mild vind gjennom ditt hår min sønn
og smilet i ditt ansikt mens du sover
er svaret på alle menneskers bønn

Fyll ditt hjerte for å møte morgendagen
For du har fortsatt en lang veg å gå Eivind
og kjærligheten du drømmer om vil lede deg
og leve som en sang i ditt sinn 

Og hvis vi ikke er sammen min sønn
Er det en ting jeg vil du skal ha med deg
Jeg elsker deg fra her og til evigheten
og jeg vil alltid være der for deg

Der er så mange følelser å følge
Så mange sjanser du kan velge
Så mange måter å snuble
og så mange vonde erfaringer å svelge

Min sønn, ta all den tid du blir gitt
Bli alt du kan bli, men gi ikke slipp på deg
og hvis du trenger en grunn for å leve
Gjør det for kjærligheten og meg

Hvis vi en dag ikke lenger er sammen
Er det en ting jeg vil du skal vite
Jeg elsker deg fra her til evig tid
og det er faktisk ikke så rent lite

Med tårer i øynene satt han der i baren.
De to nye vennene var tause.
De undret hva han hadde skrevet.
Han forsøkte oversette så godt han kunne.
Kris lurte på om han kunne få ta vare på diktet.

“Ja, det kan du da”

svarte han, og var litt stolt over at noen ville ha ordene
fra en skogens mann, og nå en sørgende sjømann, selv om diktet var slik han oppfattet Kris sin sang.

Han humrer litt forsiktig – vil ikke vekke Bambi – Han kommer til å tenke på ei historie;
om sjømannen som hadde vært på sjøen i over 2 år.
Da han kom hjem, hadde hans hustru akkurat født en sønn.
Selvsagt ble han forbannet……

….men så kom han inn igjen.
Litt mer rolig til sinns og sa:

“Når jeg tenker etter…
så er det to år mellom meg og bror min og!”

Noen år senere hørte han en på radioen si:

“Here’s one I wrote for my kids”

Han sovnet med gode minner og en trofast venn ved sin side denne desemberkvelden.

#kris #johnny #sjøen #Trysil#Jordet #koie #kids #New #orleans

FJERDE DAG I ADVENT FRA EI KOIE I SKOGEN


Bambi mintes en god sommer med råa!

….sliten og støl i kroppen, våkner han av trippende lyder inne i koia.
Han gløtter på auga, og blir et sekund litt forbauset over å se en rådyrkilling inne på gulvet.
Rådyrkillingen blir til gjengjeld også litt skremt og forbauset.  
Det virker et kort øyeblikk, som om ingen av dem husket den andre fra dagen før.

Han stabber seg op, og forsiktig lister han seg bort til benken.
Tar siste brødskalken, bryter den og rekker den forsiktig frem, mens han setter seg på huk.
Rådyret står helt rolig.  Det er som om det finnes et minne der inne i det vakre hodet.
Et minne om en redningsmann.  
Neseborrene arbeider.  Naturlig medfødt redsel hindrer dem i å møtes.
Han strekker seg litt lenger frem.  Rådyret trekker forparten litt tilbake, men flytter ikke bena.
Det tar han som en slags tillit mellom dem.

Så kommer rådyrnesen litt nærmere skalken.
 
– “Bambi da, husker du meg ikke?”

Og det er som om minnet i det vakre hodet gjenkjenner roen.
..for plutselig forsvinner skalken ut av handa hans.  
Rådyret fikk ikke ordentlig tak, og skalken faller på gulvet.
..og det er nok antatt å være farlig å bøye blikket vekk fra et menneske, og nå er det stilstand i koia igjen.
Ingen av dem rører seg.  Hos en eller annen statsadvokat hadde vel situasjonen manet til en leit i straffeloven,
der det sitter en naken mann på huk, og en rådyrkilling står fjellstøtt foran ham.
…men dette er en hendelse ingen er forunt.  Det er skapelsen av tillit mellom mann og dyr.

Så bøyer killingen hodet og eter opp skalken, og da øynene kommer opp igje mot mannen,
virker det som om de har et felles ønske – at de hadde hatt litt mer mat.
Han tar tak i klea sine.  Undertøyet er i alle fall tørt igjen.
Vadmelsbuksa kommer han til å slite med ei stund.

Han setter seg på sengebrisken.  Rådyret følger med.
Han legger hodet i henda sine, og tenker….
“Han kan da ikke være så ille lell – han har da skapt et vennskap”
Kanskje ikke jula blir så ille lell?

Han tenker på tidligere adventstid.
Tida da de som familie satt og skrev julekort til nær og fjern.
“God Jul og godt nytt år” på samtlige.
Men innimellom la han til
“takk for året som har gått”
….eller “takk for hjelp i året”…

Han ser dem foran seg, Smilet til fruen.  
Forventningen i auga til unga.
Så avsluttet de kvelden med varm gløgg.

Han ser rundt seg.
Sengebriskene – tomme alle unntatt denne ene.
Bordet ved vinduet der latter og gode ord runget etter harde dager ute i arbeid.
Stolene som knirket, da “noen sa “skål”.
Nå er han der alene….
…det var han visst ike, for hvem hadde funnet peanøttene hans?
…han smilte litt tross vemoden 
– “er nå moro med besøk da”

Men han var også litt bekymret for denne gjesten.
Hvordan skulle han få den tilbake til mor?
Ville den klare seg hvis mor ikke ble funnet igjen?

Han bestemte seg for å la naturen gå sin gang, og bestemme rådyrets skjebne,
Han gikk over gulvet.
Rådyret sto stille ved matbordet, og fulgte ham med øynene.
Han åpnet døra og sa forsiktig:

– “kom da”

– “Ut med deg”

– “du må gå nå”

– “Du kan ikke bli her”

Rådyret sto helt stille og skjønte ingenting.
Mannen kunne jo ikke vite at moren var blitt borte.
…at han var alene der ute i skogen.

Han brukte handa som lokkemiddel, lot som om han hadde mat,
og rådyret kom sakte.  Det var ikke lett å gå på glatt gulv med tynne bein.

Snart sto rådyret i døra, og mot sin egen vilje, dyttet han det ut.
Lukket døra og gikk mot vinduet for å se.
Rådyret sto på trappa, stirret ut i tomheten.
Tok så noen forsiktige steg ned trappa.

Han kjente klumpen i halsen, da han så den vesle stakkaren gikk.
Snart var sporene alt som var igjen.
Han kjente noe på kinnet.  Tårene hadde også forlatt ham…

Han fyrte opp i ovnen.  Hang opp buksa.
Mat hadde han ikke, så han måtte på butikken i dag.
…eller steike de små restene som var igjen av haren.

Han spente på seg Splitkein treskia sine,
og tenkte at jammen var Kandahar-bindingen en god oppfinnelse,
og vandret mot butikken. 
Det var bare 12 km, og selv om det fortsatt var lite snø, så gikk det bra, når han fulgte myrdraga.
og de rustene hvor det var fin grønn mose.

Plutselig ser han store spor.  Spor etter gråbein.
De var relativt ferske, og han gikk forsiktig. 
Der ute på myra så han tre av dem.
De spsite på et eller annet, og vindretningen var god,
så de merket ham ikke.
Han tok forsiktig frem kikkerten…
….men var det ikke?
…jo det kunne det faktisk være!
Uansett så var det et rådyr, og kanskje var det Bambis mor?

Han hadde sine meninger om gråbein, men valgte å trekke seg stille tilbake.
Kanskje reddet han et dyr fra lidelser, hvis de fikk spise uforstyrret på det byttet de allerede hadde.
Ï tillegg syntes han det kanskje var best å komme seg tilbake til koia, og i trygghet.  
Han fikk gnage litt på harerester.

Han tenkte på så mangt der han trasket mot koia.
På familie, på rådyrkillingen, på rådyrmora, jula som sto i anmars.
…men tankene ble til glede da han så hva som var ved koia…
…en rødbrun, ja faktisk hadde den blitt litt gråbrun slik senhøsters…
der sto Bambien hans.   
…og jammen ble dyret med ham inn i koia.
inn i varmen og tryggheten….

….og da kvelden kom,
sang han sangen han alltid sang til sine barn,
da de skulle sove:

Det var fem våkne barn

Dem lå fint i sin seng

Når jeg sang en godnattsang

Traff drømmestøvet en av dem

Det var fire våkne barn

Som smilte stort opp til meg

Men Ole Lukkøye kom

Og så var de tre

Månen strålte hit og dit

Tre våkne barn ble til to

Og min sang

Var nesten slutt

Når neverland tok enda en

Kysset det siste barn god natt

Og så ble det helt stilt

Det var fem slitne barn

Og nå sover de dypt

…og da sangen var ferdig, lå faktisk rådyr og sov!
..kanskje drømte han om en god sommer med råa!

Det sies at Elvis har spilt inn denne sangen som ble sunget i koia denne adventskveld!
hør her:  five sleepy heads

#Skog #natur #Elvis #ulv #rådyr #butikk #Splitkein #ski #myrdrag #neverland #

TREDJE DAG I ADVENT I EI KOIE I SKOGEN

Han strekte seg og nøt synet av sola som kom opp i øst, 
og han tenkte stille for seg selv:
– “hvordan er det for de som bor der i øst, ja f eks Persia, kommer sola opp rett over dem, eller østenfor dem også?”

I dag var planen klar.  Han trengte mat
Til og med musa hadde flyttet ut av koia – det fantes ikke smuler å finne.

Den tredje i måneden var langt unna utbetaling av trygd, og han måtte klare seg med det han hadde.  
Nå var ikke akkurat trygden noe å se frem til heller, minstepensjonist som han var.
…men det ga litt  mjølk, brød og noe billig pålegg.   Kaffe klarte han også få karret til seg en gang i blant.
…og ble det noen kroner til overs, besøkte han Embret oppi dalen. Da fikk han billig brennevin.

Men nå var det langt til penger, og da måtte han se etter fellene sine.
Han var ikke helt motivert for dette i dag.  Kaffen smakte mer grums enn grut.
Den tørre brødskiva klarte han nesten ikke svelge.
Vann fra en issvullende elv, fristet ikke denne kalde morgenen.
Han humret litt da han tenkte at:
– “det eneste som har en viss frihet her i koia er stortåa mi”
….da han så på den store stortåa som stakk ut av hussua (ullsokken).

Nå satte han sitt lit til “snurrune” han hadde på gode plasser i skogen.
Snurrur er et dialektord for snarer.  Snarer er en rar ting.  Spent opp mellom to viere.
…og så skal byttet frivillig gå akkurat der.

Men han tenkte straks, at det ikke var så rart.
Han var vel selv fanget i ei snurru…
Ei felle fortøyd mellom fortid og framtid.
…og uten noen som tvang ham, gikk han rett i fella.
Nå sitter han fast der i dagen som ender i natt, og natten som blir til ny dag.
Ingen endring i det gode, men ei heller i det vonde.

Han hadde gått rett fra fortida og rett i felle, 
og foran ham lå nok ei framtid, men den besto stort sett bare av minner fra fortida.

De gamle skiene, bar godt på snøen.
Ørelappene på østerdalslua nådde liksom ikke langt nok over øra
denne kalde morgenen.  Han dro i den ene og da ble det andre kaldt, og slik forble det, 
enten fikk det ene fryse eller det andre.

I den ene snaren satt det rester av en hare,
men dessverre hadde han hatt en rødkledd herremann på besøk.

“Hvis han fikk tak i den hvite halesnippen, skulle han ta tak i den,
begynne å snurre, og slenge den rødreven så langt bort fra Volteigen 
at han aldri ville finne vegen tilbake dit….”

…”men”….Jo er det itte?”

Jo det var det jammen.  En liten rådyrkilling – så liten at den måtte være sent født,
hadde forvillet seg ut på isen, og gått igjennom.
Nå kravlet den for livet i det vesle tjernet.
Du vet det at størrelsen på et tjern har ingenting å si for om du drukner eller fryser ihjel.

Han satte fra seg sekken og børsa.
Satte seg på kne, og visket med sine rolige trøstende stemme:

“rolig nå Bambi!”
“rolig”

…og hvis noen hadde sett dette, så hadde de undret seg.
Fra å kravle for livet, roer rådyrkillingen seg, og legger hodet på isen for å holde kroppen rolig.

“rolig Bambi”  
“fine Bambi” – rolig rolig.

Han ålet seg forsiktig utover.
Han var usikker – en killing på knappe 25 kg gikk i gjennom.
Selv veide han godt 90 kg.

Han tenkte at vekta var så feil fordelt også, mht isen altså.
Lettest følte han seg i hodet.  Noen hadde kalt ham for tomskalle en gang.
Kjerringa hadde sagt han var hjerneløs en gang…

43 i sko var ikke å imponere med vektfordeling eller for kvinner,
så meste av vekta hadde han derfor på midten – og heller ikke da av en grunn kvinner ville likt.
Men han ålet seg utover uten å tenke på seg selv.
For han dreide det seg om et liv.

Ikke tenkte han over hvor mye næring det er i ei rådyrsteik heller.

Det knaket lett under ham – ikke faretruende ennå, men nok til at begynte å tenke over om det var verdt det.
Han stanset litt, så seg fremover.   Kikket inn i de vakre rådyøynene, som ikke engang Audrey Hepburn kunne matche.
Bambi blunket mot ham.  Han syntes å se en tåre av håp i øynene hans/hennes.
Han så Bambi var sliten.  Han visste at han hadde knapt med tid.  
Han så bakenden på Bambi var i ferd med å synke, og hodet begynte å sklie bakover.
centimeter for centimeter sklir Bambi fra ham…

Han kaster alle tanker om sikkerhet fra seg og gjør et lite byks fremover, 
og akkurat i det Bambis hode mister taket på isen, er det enkratig tømmerhuggerneva som holder fast dyret i nakken.
Har du noen gang tenkt over at 25 kg kan være tungt å holde på strak hand,
særlig når nøkken driver å drar i dyret med sine vannkrafter.
…men han holder fast og han har hodet ovenfor vannet.

Han åler seg litt mer fremover, og i det han tar sats og slenger Bambi opp på isen, brister isen under ham.
Bambi blir liggende utslitt på sikker is, mens han selv nå kjemper for sitt eget liv.
…og akkurat som i det virkelige liv, så er det ikke noen av de du hjelper som, gir hjelp tilbake.
Nå er Bambi ganske uskyldig der da, livløs som han ligger og ikke vet om faren hans redningsmann er i.
Han løfter seg forsiktig opp, men isen brister innover.  Han kjenner kulden begynne å hamre på vadmelsbuksa.
Han kjenner ikke lenger noen manndom lenger, og smiler da han tenker på at ingen kommer til å savne den  – ikke han selv en gang.

Neste forsøk blir bedre, han får overkroppen opp.
Nå gjenstår å få opp bena med tunge bløte gummistøvler også. 
Ullsokkene er gode å ha når det er bløtt, men akkurat nå er de bare bløte og tunge, og kan ikke kjippe av seg støvla heller.

Forsiktig…. forsiktig…drar han seg millimeter for millimeter opp på isen og snart er han ved Bambi, som løfter hodet og gir ham et blikk av takknemlighet.
Det blikket varmet såpass at han ikke ga opp der ute på isen.   Han åler seg videre innover isen og drar med seg Bambi.
Da de er ved sekken, kjenner han buksene begynner å påvirkes av det kalde været.
Han står opp, setter på seg ryggsekken, og legger Bambi rundt nakken.

Han går sakte.  Kjenner han er sliten.
…og mens han går mot koia, hører han hvordan bukser og jakke begynner å bli frosset til is.
Det knaker i panserklær der han trasker videre.
Mens han trasker der ute i det kalde vinterværet tenker han at

“…det er større sannsynlighet at noen savnet Bambi enn ham”

og det gjør ham vondt.  

“Sjukdom forandrer ingenting” sa noen da han lå på sjukehuset.

Utmattet tar han tak i dørklinka til koia.
Selv om det er kaldt der inne, og ilden i ovnen er slukket, så er det rart med det å komme inn.
Han legger Bambi forsiktig på den ene brisken, og som en kjærlig mor stapper han dyna godt rundt dyret.

Han fyrer opp og er sjeleglad for at han bar inn ved før han gikk i dag tidlig.
Mens det spraker i tørr gran i ovnen, kler av av seg og henger klærne til tørk.
I morgen blir det sannsynligvis ikke rare turen ut…

….og mens han sitter der foran ovnen og nyter synet av rådyret som fortsatt sover, 
kjenner han varme og trygghet krype inn i ham.
Hans øyne lukker seg selv, og så er han ikke med lenger….

Ute lyser halvmånen…..
….ingen ser gråbein som lusker i sporene av en mann som er antatt å ha frosset ihjel….

ANDRE DAG I ADVENT I EI KOIE I SKOGEN

Han satt der ved bordet i koia denne andre dagen i advent.
Kaffen var varm, men han kjente på smaken at gruten snart hadde gjort sitt,
og at han nok snart måtte få tak i noe mer kaffe.
Men litt smak var det igjen lell.
…og varmen fra kroppen spredte en godhet og ro i den en gang sterke kroppen.

I en eller annen tid, vil nok vinduet se kunstnerisk ut,
men her og nå var det bare tegn på kulde.
Han blåste litt varm luft mot vinduet,
og varmen spredde seg utover og smeltet nok frosne duggstjerner til at han fikk kikket ut.

Utenfor vinduet så han en meis lande på talgbiten
han hadde hengt ut der i bjørka mellom koia og elva.
Han så den bruse litt med brystfjæra, 
som om den byttet ut lufta mellom fjærene
som hadde holdt han/henne varm i natt og 
få inn ny Trysil-luft som skulle varmes til nok ei natt.

Han smilte litt for seg selv
da han kjente på det bitre
at vinduet var det eneste her i verden som kunne kjenne hans varme.
Der kom en meis til, og nå var de to som hang der og dinglet
på talgbiten, og han misunnet dem å være to.

Det var lenge siden han hadde kjent på gleden ved å være to.
Kjent en naken varm kropp mot sin.
Kjent på erotikken som hviler som en lett flyktig usynlig gass
mellom mann og kvinne.
Han kjente kanskje en slags yt følelse der han satt denne morgen å drømte seg bort
men yrheten forsvant da han kom til å tenke på siste gang han var nær å få seg kvinne:

På en bar ved navn Castrum
rett ovafor Stasjon
så jeg kvinnen ta av seg sin ring
Jeg hadde ikke smakt kvinne på lenge
så jeg tok med meg øl*n og ville ta sjansen
Jeg satte meg ned ved siden av henne og sa mitt navn
Hun tok glasset med Whisky
og drakk innholdet rett ned
Når effekten traff hjernen,  sa hun plutselig:

– “Jeg er ikke ei som gir opp så lett
men jeg har sluttet å leve på drømmer
Jeg lengter etter latter og glede
og heretter skal jeg nyte det som livet bringer”

I speilet bak bartenderen så jeg ham
og jeg klarte ikke ta øynene fra denne mannen
Virket liksom som han ikke hørte hjemme her
Så oppdaget han henne, og med bestemte steg kom han mot oss
Ansiktet hans hadde et  uttrykk av en slags sår og tander forbannet mine
og i et kort sekund trodde jeg min siste time hadde kommet.
Men så så jeg hvordan han begynte å skjelve 
Jeg hørte nesten lyden av et hjerte som brast
og så hørte jeg ham si:

– “Jammen fant du ei passende tid å dra på Mari
med 16 sultne barn
og avlingen fortsatt utomhus
Jeg har måttet tåle mye sorg og smerte fra deg
Men denne gangen klarer jeg ikke mer – det er over
Du kunne spart meg for dette Mari”

Så snudde han og gikk.  
Jeg var litt brydd og kanskje lamslått, men jeg bestilte ytterligere en whisky til oss hver
Jeg kjente bismaken av hvordan hun fikk mannen til å føle seg så liten
…men allikevel dro vi fra Castrum
til Vinger Hotell og et slitt, billig rom.

På veien dit ble det ikke sagt et ord
Hun var vakker der hun sto i døra fra badet
opplyst av lyset på nattbordet, og i påvirkningen av whisky
Hun kom naken i mot meg,
og jeg nøt synet av de stramme puppene,
og den flotte pæreformede kroppen
og jeg var nok mer enn villig,
men akkurat der og da,
måtte hun vel tro jeg var enten gal eller impotent, eller en skapidiot
…for jeg kunne nemlig ikke holde rundt henne
eller elsker med henne
for orda han sa
….ble til rop i min sjel
av fortvilelse,
og jeg kjente igjen alt sammen fra eget liv,
da jeg atter hørte ham si i mitt indre:

-“Du kunne spart meg for dette Mari”

lukket jeg øynene og begynte å gråte….”

…Nei nå lytt jeg full ta fatt på dagen” 

tenkte han og kjente at morgenrutinen var på gang
og gikk ut og bak koia for å slå lens….

#bar #Castrum #Vinger #hotell #dame #meis #pupper #whisky #bjørk #elva #Trysil

FØRSTE DAG I ADVENT I EI KOIE I SKOGEN

 

Første dagen i ventetida.
Det lyser i et koievindu.
Bjørkeveden spraker i ovnen.
Inne sitter en far og lager julegaver i smyg.

I ly av knitring fra en gammel batteridrevet FM-radio,
som spiller “Julekveld i skogen”
pakker krokete fingre inn noe han har laga sjøl.  
Han nikker gjenkjennende da Rolf Just Nilsen synger
….”bare armod var å spore…”

Ryggen verker…30 år i skogen som tømmerhøggar har gjort sitt,
selv om han som smågutt var god i både langrenn og Løping.
Han har fortsatt resultatlista i en kommode,
som viser at han ble nr 2,
bare slått av Thorleif Haug en gang i tida.
…det var noen minutter mellom dem,
men det gjør ikke noe…

Men tredve år i skogen  gjorde ikke stort for bankkontoen,
men slitasjekontoen ble i alle fall full.
Drammen på koia på kveldstid
med gode kolleger som luktet kvae og gran,
er bare minner.
Nå er han alene på koia, uten arbeid.

Hustruen dro for tre år sia.  
Hun orket ikke slitet lenger.
Alene med fire unger, mens han lå innpå skogen.
Lønningspose som ikke rakk til neste,
bidro heller ikke til å holde dem sammen…

Året etter ble han ufør etter å ha fått vinsjevaieren i retur,
noe som ødela kneet hans.
Han forsøkte alt for å bli arbeidsfør att,
men etterhvert druknet forsøket i alkoholen.

Unga ser han sjelden….ja de kan ikke noe for det.
Han vet at de ikke får lov.  
Han skjønner det også.
Spriten tok over for hustruen
og han har kysset flaska mer enn han kysset kona
gjennom nesten tjue år

…men flaska gir trøst…

 – “nei faan hell”  tenker han klart.  
Flaska tar livet hans….sakte. 

..og penga.

Nå sitter han her.  

Uten penger.  Ei brandy-flaske som er nesten tom,
pakker han inn gaven som han er så stolt over,
men som antagelig ingen vil sette pris på.
Han tar seg en sup til av flaske
og erindrer et dikt han lo av før….

og som nå nærmer seg sanninga om hans eget liv.

Og inni ham sender diktet smertefulle støt fra hjernen og ned til hjertet,
da han resiterer det inni seg:

 “Långt inni skogens sus och dus

Låg ett gammalt rödmålat hus

Där inne satt en ensam kvar

När dom inn til honom 

Hans enda son bar 

Då reste sig den gamle

Och föll omkull

Ty også han

…var skita full”

 

 

#jul #advent #kalender #julekveld #Rolf #Just #Nilsen #armod #koie #tømmerhugger #Thorleif #Haug #dikt #radio #fm #batteridrevet