JULEKVELDSMORGEN

En rev kommer luskende nedover jordet som et rødt julegavesnøre,
mellom snøkledde grastuster lister den seg fram,
bråstopper,
skøtter litt ned før den hever seg litt opp på to, 
og bestemt planter forparten ned,
og tar musa.

Litt lenger bort ser vi noe annet rødt…
MEN.. er det ikke?

Jo det er da det.  
Rødalsnissen er på veg nedover jordet på et par gamle Eggen ski.
Rødalsnissen faller på det dårlige sklilaget,
og gjør en 360 som til og med Terje Haakonsen ville misunt ham.  

Bak oss dundrer det i tønner og garasjevegger, og mellom husa sniker den andre nissen seg innpå oss.  
Vi får senere vite at dette er Marikroknissen.
De virker som noen rabagastnisser egentlig, der de er litt frekke, og bare baner seg veg inn på låven,
og kaster halmballer utover gulvet.
Bonden prøver seg med at han eier låven, men blir lett avfeid, og bonden er ikke lett å feie bort,med et underfundig svar.

En gryende konflikt er på gang mellom nisser og bonde, 
og kulminerer til maks, da bonden sier han skal sende regning for at de bor i fjøset hass på sætra.

– “da sender vi motregning” svarer den ene nissen

…og brått er vi i moderne tid, da nissen fortsetter:

– “fordi du legger ut bilde av oss på Facebook.

Nei da, Nissene var like snille som vanlig, enda mer morsomme, 
og unga ender vel på at de ikke tror på nissen, men….

“Til Nils-Embret” sier nissen 

En stor snart fem åring går fosiktig frem 
– han er ikke redd noe lenger –
men velger å ha en halmballe mellom seg og nissen,
og rævva peker rett mot oss da han gjør seg så lang han er mot nissen,
uten å miste balansen, eller komme for nær.

“Til Ingveig og Ingvalid” leser nissen, 
der eldstemann kreker seg fremover med et brekt ribbein,
og ikke vil ha Paralgin Forte, fordi han er redd han misser akevitten.

Annah, Hadde, Hanna, til slutt ble navnet hennes Hedda riktig, og ei spent jente strekker seg etter gava.

“Til Marianne og Erik”

” Erik er ikke her”, sier Marianne,

“Ja” sier Nissen – “det var nå bare et tidspørsmål før han skulle dra fra deg”

“Han er nå bare å fikser lekkasje på fjernvarmen da”
Du får ta deg en tur ne ått’n”

“Alt for varmt” svarer nissen.

Så setter bonden i med klar stemme og perfekt tone,
og alle synger
“På låven sitter nissen”….

Da er julevkveldsmorgen på strandsjø i boks.
32 personer – med felles start på dagen.
En tradisjon lever videre, og vi drar alle til hvert vårt,
en eller annen særegen måte har vi vel alle.

Trine og jeg nøyer oss med å krangle om det samme vi har kranglet om siden 2003 
– nemlig tidspunkt for middag.  
Jeg vet jeg ikke får i gjennom kl 19, så jeg nøyer meg med 18 i år.
Da krever hun kl 17.

“Far min ringte inn jula kl 18” forsøker jeg meg på.

“Nei det er kl 17 det ” svarer hun, og googler det,
og mener hun har rett da hun leser at kiming til jul begynner kl 17.

“Når slutter den da?”

“Kl 1800”

“ja da hadde jeg rett da” forsøker jeg vagt…”

“Hadde rett begge to da”

“Egentlig ikke” forsøker jeg, før hun får hjelp av sin bror:

“På Æsjmyra skøt vi inn jula klokka fæm”

…og sånn går no dagan.

Til underretning så blir middagen kl 1800
(Det var litt over 18 far min kom heim før i tida)

Vi lever etter regelen:

“Best å krangle mye om de ubetydelige ting,
så en slipper å vente til de alt for store ting”

Rart med det der.  En klarer seg godt uten foreldre i hverdagene,
men julekvelden er det tomt, selv om siste av dem forlot oss for 12 år sia.
En lengter rett og slett etter å være noens barn.

Kos dere med maten uansett klokkeslett.

Neste år er vi sikkert i gang med uenigheten.
Da skal jeg arbeide for å få den kl 19, som i barndomsheimen.
Hun kommer til å kjempe for kl 17,
og så spiser vi kl 18.

PS:  I år gjorde jeg et ærlig forsøk på å se Disney på NRK, 
men funket ikke for meg.
Jeg måtte over på SVT og “Kalla Anka önskar God Jul” nok en gang.

#jul #Aften #Mat #Middag #kime #Elgsmyra #Donald #Kalle #Anka #

 

 

TJUEFJERDE DAG I ADVENT FRA EI KOIE I SKOGEN

Hun våknet i senga.  Alene
Hun hadde sovet bare noen få timer.
Hun hadde tenkt en del.  Tenkt en del på ham hun hadde delt livet med,
Han hun hadde delt kjærligheten med.
Han hun hadde elsket ,og elsket med.
Skapt barn med.

Han som hadde kommet hjem fra koia og drukket på lørdager, og reist igjen på søndager.
Han som skaffet altfor lite lønn inn i et fattig hjem.
…og som etter ulykken hadde blitt bitter og sur.

Hun hadde tenkt på han som hadde sittet foran henne for et par dager siden.
Han som så så fortapt ut, men som allikevel på en måte, slik sett i ettertid,
etterlot en følelse av at han hadde forandret seg.
Hun syntes litt synd på ham der han hadde vært så avmagret foran henne.

Hun hadde snakket med unga også.
De hadde blitt enige om å invitere ham hjem for julefeiring.
Hun tenkte at kanskje, kanskje….Ja kanskje kunne han få bli.

De tok seg ut til koia.
Barna var ivrige som bare det…for det er nå ikke slik at unger så lett gir opp sine foreldre.
ikke noen av dem – ikke av noen grunn.
De blir stort sett påvirket.

Nå nærmet de seg stedet hvor far hadde tilbrakt siste tiden.
I det de så koia, så de et lite rådyr som forsvant skremt bak stallen.
De så på sporene foran koia at rådyret hadde tråkket rundt der en stund.

“Noe så rart – rådyret har vært helt inntil koiedøra”

De kikket seg rundt, og mor sa:

“Stille” Rådyret står der og kikker hitover.  Ikke skrem det.  La det ha julefreden”

Hun banket forsiktig på.
Ingen svarte, og hun smilte litt ekstra da hun tenkte over gleden av å kunne vekke ham, 
og fortelle ham den glade nyheten om at de ville ha ham hjemme på julaften, og at det var mulig å prøve å bygge noe.

Hun åpnet døra sakte.
Unga trippet nesten, men holdt seg stille for å få den store julegleden innover seg, ved å se farens glade ansikt da de fortalte ham.

Hun ble stående som frosset i døra.
Unga tittet frem fra begge hennes sider, og de ble også grepet av et isende grep,
som fanget dem som en kjøttetende liane i jungelen.
Men grepet var så kaldt så kaldt at ikke en gang tårer kunne komme,
da de så ham….

der han lå død og kald på gulvet.

Han hadde “bikket (Trysilord for velte) av stolen og lå nesten slik som han antagelig satt….
…inn kom et rådyr, som gikk bort til mannen på gulvet, slikket ham i ansiktet,
og sakte gikk ut igjen, og forsvant innover skogen.
De to hadde delt en ting – nemlig ensomheten.
Det er litt annerledes å dele ensomhet sammen!

…og på kjøkkenbordet sto en tom kaffekopp,
og en radio med dårlige batterier som spilte:

He stopped loving her today
They placed a wreath upon his door
And soon they’ll carry him away
He stopped loving her today…

Jula skulle aldri bli den samme noen gang mer….for noen av dem.
…og de skjønte
…at sjukdom kunne forandre ting!

#Jul #død #rådyr #advent #Jones #George #Loving #stopped

LILLE JULAFTEN FOR ELDRE


Selve livet sett fra ei fødestue med utsikt til gravplassen!

(Når du skal lese dette innlegget skal du trykke her Glade jul 
og la den gå i bakgrunnen, mens du leser.)

Ho skrur på fløtekartongens kork med revmatiserte krokete fingre.  Disse fingre som en gang så varsomt trøstet et lite barns kinn.

I vinduet ligger noen gamle aviser.  
Ei dokumentmappe med hennes avdøde manns gamle kvitteringer, og medlemsboka i “Skog & Land”,  står brun og gammel i vindusposten,
mens en gammel nisse, fra hennes barndomshjem, står og kikker på de gamle avisene, som nå ikke lenger har løste sudokuer i seg.

På bordet står et stort utvalg av medisiner, hvorav nesten halvparten går til å gjøre en litt friskere og gjøre dagene litt mindre smertefulle.  
Andre halvparten er for å reparere det den første halvparten ødelegger.

På veggen henger et gulnet bilde av ei ung kvinne.  
Du kan fortsatt se likhetstrekkene men hun føler seg ikke like vakker lenger, og det finnes ingen å pynte seg for lenger.

Inni seg bærer hun fortsatt minnet av første gang hun elsket med en mann, men siste husker hun ikke.
…og kanskje har hun ikke opplevd siste gang ennå heller!
Ikke mange som vet det – at eldre mennesker har vært unge, fyrrige,  og knullet så svetten, rant de også.

Det lukter ikke lenger hovedrent til jul, eller julebakst for den saks skyld.
Det er ikke lenger samme orden som før alderdommen slo til og bosatte seg i henne.

Buksene hennes er en av to nesten like terylene bukser.  
Den andre er brun og er mer til hverdags.   Ei rød røykejakke etter mannen, holder henne varm i mangel av økonomi til den stadig dyrere nettleien:
som hun får regning på uansett hvor mye hun sparer på strømmen.

Da hjemmehjelpen kommer har hun fortsatt savnets tårer i øynene og han setter seg rolig ned og lytter til hennes ord om et langt livs kjærlighet.
Han spør interessert om hvor lenge de var sammen.  

“Nesten søtti år selv om vi var gift bare i seksti”

Hun legger handa på hjemmehjelpens arm,
smiler lurt, og kikker han inn i øynene og sier 

“Vi levde litt i synd først serru”.

Han smiler tilbake, og vet i det samme at jobben hans gir mening.

 

I en stol på gamlehjemmets demensavdeling, sitter ei dame med pannluggen festet med ei spenne i det kritthvite håret,
som ikke lenger blir best mulig frisert av nennsomme frisørshender.
Nå blir det bare grovt klippet av en vernepleier som innimellom klippene sjekker Facebook på sin mobil og tygger videre på sin toy.

Hun sanser ikke lenger hvem som kommer eller hvor lenge de blir, men du ser allikevel at de lyseblå øynene smiler da noen kjente kommer. 

Nå på lille julaften var det hennes dag.  
Hennes dag å bli dusjet. 

En sønn holder handa hennes.  
Hun føler det er av plikt.  
De krangler litt verbalt seg i mellom disse to besøkende før de snakker med hverandre om de forskjellige ting de skal ha husket før kvelden.

Hun føler de burde ha gjort oppgavene i stedet for å la henne føle at hun stjeler deres tid.
…og ikke minst da de sier:  

“Hun vet da vel knapt at vi er her”

Hun vet også så alt for godt at hun nok ikke husker dette besøket i morgen,
men i dag, i dette nu, gjør det allikevel vondt å høre de ordene, 
og dvele ved dem i den stunda hun har dem i seg.

Hun ser på pakkene på bordet.  Pakkene de hadde med seg til henne.
Hun vet hva det er.  Det er twist fra ei venninne.
Billig konfekt fra Rema1000 fra sønn og svigerdatter,
Ei flaske vin fra barnebarn,
og noe oldebarna har laget på skole og barnehage.
Hun skjønner ikke selv en gang hvordan hun minnes og vet slike ting,
men kanskje fordi de er så årvisse at de gnager sg fast i minnebanken med agnor og mothaker.
Hun er så lei av det.  Bedre de ikke ga noe som helst.
Hun vil de skal gå nå….

På naborommet ligger en gammel mann med uttørket hud og innsunkne øyne.  
Munnen er åpen og alle lurer på når siste åndedrag tas.  Han hører ordet terminal bli brukt og skjønner kanskje han skal på en reise.

To sjukepleiere diskuterer ivrig gleden av å snart være ferdige med vakta si, og legger ikke skjul på at de nok mener han kunne reist for lenge siden.   

Så puster han ikke lenger.  

Profesjonelle hender skifter og steller ham.  
Han hører den ene si:  

“Du vet de sier at de hører og oppfatter ting ei god stund etter de dør? “

“Tror jeg ikke noe på” sier den andre og gjør seg ferdig.

Han vet nå….

 …og håper at ingen nå blir skamfulle for hva de gjorde og sa ved siden av en nylig avdød!

…og snart hører han ei kjent stemme si
– “åsså slik rett før jul da”
– “blir ikke mye moro det, er jo så mye som må ordnes”

 

…i morgen er det jul.

Salig fred, himmelsk fred,

toner julenatt her ned.

Engler bringer til store og små

bud om ham som i krybben lå.

Fryd deg hver sjel han har frelst.

Fryd deg hver sjel han har frelst.

 

God jul til alle store, små, gamle unge, kjente ukjente, alle som bryr seg og ikke bryr seg.

#gamlehjem #julekveld #Lille #julaften #Tv2 #nrk #Godmorgennorge #moral #hjemmehjelp #vernepleier #advent #jul #sliten

TJUETREDJE DAG I ADVENT FRA EI KOIE I SKOGEN

Han følte seg ikke i form.
Han var sliten.
Vondt i tenna hadde han.  
Kvalm var han.
Bihulene verket.
Han skulle ikke gått ut i forgårs.
Nå var influensaen tilbake med full styrke.

Han kikket ut, og håpet at noen skulle komme,
om ikke annet, så kanskje et lite rådyr,  
men han visste at det ikke kom noen.
Han skjønte valget deres, og respekterte det.

Han gledet seg over soloppgangen.
Han så sollyset annerledes i dag.
Det var mer tydelig, sterkere og mer intenst.
Litt rart egentlig, i dag som vintersolverv anses ferdig, og sola er på sitt minste her oppe.
Den brant seg liksom inn i ham og festet sitt grep i ham.

Han tok seg sammen, han skulle gå videre i dag.
Han hadde bestemt seg for å vaske og pynte i koia i dag.
Han skulle forsøke å trylle frem julefølelsen med det han hadde.
Han skulle gjøre det fint, i tilfelle….

Han sopte gulvet med sopelimen,
varmet opp litt vann og fikk i litt grønnsåpe
– det lukter liksom jul av grønnsåpe.

Han ble fort sliten og satte seg igjen,
Han hadde begynt å plystre på ei kjent låt
og han klarte ikke helt slippe Percy Sledge, nå hørte han ham synge 

While the choir sings hallelujah
I was singing with all my heart
Darling please come back and never leave me again
And this will be (this will be) the answer to my prayer

And I’ll wait, here for the answer
That you’ll come back, come back I pray
For if you stayed, away another hour
Well I don’t think I could last another day

…og det var vel slik han følte det, at han kanskje ikke ville klare nok en dag uten familien.
Selv om det kanskje var hans feil alt sammen.

Han tok seg selv i nakken fra disse tunge tanker da han kom på at han hadde skrevet en tekst
til denne melodien en gang.  En tekst til hans mor, da hun døde.

“Hvordan var den igjen nå da?”
“hmm?”

Men sakte og sikkert kom de frem i hodet hans ordene.
ordene han skrev da hun døde, eller litt før faktisk.  
Han husker han rakk å synge den for henne på dødsleiet, og at hun var så stolt av ham.

“Mens et kor sang “Ave Maria”
jeg satt på kne og ba en bønn
Kjære Gud
ta aldri fra meg min kjære mor
og jeg vil bli din tjener her på jord

Mens et kor sang “Halleluja”
Ved hennes seng satt jeg, hennes sønn
jeg sto opp
og så på henne der hun nå lå
og da forsto jeg svaret på min bønn

og jeg gråt
for jeg likte ikke svaret
og jeg ba
at det måtte være feil
Kjære Gud
la meg få henne tilbake
men du ville ikke høre mere på meg

Mens et kor sang “Halleluja”
jeg satt på kne ved en liten stein
Den var pen
og under så kunne jeg se
med skrift i gull sto det
“Kjære, hvil i fred”

Den dag i dag står den siste linjen som et evig minne på gravsteinen til hans far og mor.
Nei faan, han ville ikke dvele ved død og sorg og ensomhet.
Han ville reise seg.  
LEVE
Virkelig leve.

…og han husker noen ord en skrev en gang

Just like the sun over the mountain top
You know i’ll always come again
You know i love to spend my morning time
Like sunlight dancing on your skin
I’ve never gone so wrong as to telling lies to you
What you’ve seen is what I’ve been
There is nothing I could hide from you
You see me better than I can
Out on the road that lies before me now
There are some turns where I will spin
I only hope that you can hold me now
Till i can gain control again

Ja slik følte han det faktisk.
Akkurat slik han hadde merket sollyset over Blikufjellet i dag
Med slik ro han har tilbrakt sine morgenen her
og i minnen av sollyset som danset på hennes nakne hud der i lyngen
og det at han aldri noen gang løy til henne
Ho kjente ham bedre enn noen
og så rett gjennom ham
På vegen han leger ut på i morgen
der er det også en god del valg som skal tas
og kanskje velger han også denne gang feil
å tenk om noen kunne holde ham
inntil han fikk kontroll på livet igjen

Takk Rodney og Emmylou for at dere fikk meg til å tenke på noe annet,
tenkte han, og mintes noen korte øyeblikk, langt tilbake i tid.
Han kunne fortsatt se dem der på scena – den kvelden de sang for ham og henne.
Deres bryllupsdag…..

SAMSUNG CSC

Han følte seg med et så trøtt.  Sliten og sjuk….
og han tenkte:

-“sjukdom endrer ingenting”

#Sledge #Percy #Jul #advent #Halleluja #Gud #familie #mor #far #vintersolverv #Avemaria 

TJUEANDRE DAG I ADVENT FRA EI KOIE I SKOGEN

Det var tungt å våkne opp i dag, enda verre og mere til – meningsløst – å stå opp.
Det var ingen veg tilbake.  Ingen ville ha noe mer med ham å gjøre.
Unga hadde jo til og med sagt

-“Sjukdom forandrer ingenting”

Han var alene nå.  Selv Bambi var borte.
“Forbanna ulv” tenkte han, og kjente det var litt glede i å kunne være sint på noe.
Selv om det ikke hadde noe med hans egen for jævlige hverdag å gjøre.

Han hadde hørt Percy Sledge synge en sang en gang.

– “ja hvordan var den igjen nå da?”

Han var opptatt av musikk og sang, og på et vis visste han at det fantes en sang for enhver situasjon,
følelse og hendelse i hans liv.

jo nå kom han på den:

what am I living for if not for you?
What am I living for if not for you?
what am I living for if not for you?
Baby, baby, nobody else, nobody else will do

what am I longing for each lonely night?
To feel you lips close to mine and hold you tight
Well, youll be my only love my whole life through
Baby, baby, nobody else, nobody else will do

I want you close to me
Thats all I know
And I want you all the time
Cause darling, I love you so

Hvorfor kunne ikke hans kone sunget den tilbake til ham,
da han satt der hos henne i går.
Han lukket øynene og husket hvordan hans kone brukte å etterligne “Millie” og sang
“My Boy Lollipop” til ham.
Han måtte smile, da han tenkte på situasjonen hun nynnet den mest til.

Han hørte henne inni sitt hode synge:

I love you, I love you, I love you so
But I don’t want you to know
I need you, I need you, I need you so
And I’ll never let you go

My boy Lollipop
You make my heart go giddyup
You set the world on fire
You are my one desire
Whoa, my Lollipop

For en lykkelig tid.
…og hans lollipop hadde det bra den gang

…og han forestilte seg henne synge “What Am I living for“på Millie-vis

Han følte ikke at det hjalp på hva han følte der og da.  Kanskje ble ensomheten bare verre og verre.
Han var litt kvalm også.  Solar Plexus verket som etter en fest på Skansen i Solør.
Da visste han hvorfor….nå kunne han bare skylde på “heartbreak”.

Han kikket ut.  Hva var det som fòr forbi der?

Det måtte da være det.  En ulv?

Senere på dagen hørte han skudd i retning Tørås-slåttene.
Han visste hva han håpet på!

#Millie #Percy #Sledge #Tørås #Slåttene #lollipop #Sjukdom

TJUEFØRSTE DAG I ADVENT FRA EI KOIE I SKOGEN

Han hadde bestemt seg.  I dag skulle han ta en tur til sine barns hjem – en gang deres felles hjem, men han fikk seg ikke til å si hennes hjem.
Det var tungt nok å si barnas hjem.
Han skulle dit med gaver.  Det som viktigere var, var å fortelle at han nå var edur (ja hvis snart en mnd uten alkohol kan kalles edruelig.

Men han var på gang.  Han hadde vært så nær å dø, at han ville ikke miste denne nye sjansen til å avslutte livet med mange år hvor han mente han hørte hjemme.
Han pyntet seg så godt han kunne, i ei koie langt innpå skogen, hvor vask besto av litt vann i ansiktet.

Han fant frem de hjemmelagde julegavene, og ruslet avsted.  Han tenkte et kort øyeblikk på hvor Bambi kunne være, men i dag var det så mye som var viktigere enn en rådykilling, som neppe ville overleve en kald vinter alene.

Han trasket ut mot sivilisasjonen med faste bestemte steg.  Den kalde snøen føltes, og hørtes som potetmel.
…inni seg hørte han orden fra Charlie Rich, spesielt:

I woke up this morning, realized what I had done
I stood alone in the cold gray dawn
I knew I’d lost my morning sun
I lost my head and I said some things
Now comes the heartaches that the morning brings
I know I’m wrong and I couldn’t see
I let my world slip away from me

….kanskje ville han synge til noen i dag:

So, hey, did you happen to see the most beautiful girl in the world?
And if you did, was she crying, crying?
Hey, if you happen to see the most beautiful girl that walked out on me
Tell her I’m sorry
Tell her I need my baby
Oh, won’t you tell her that I love her

Så sto han der foran døra.  Ei dør han kjente så altfor vel.
Ei dør som hadde lukket dem inne som en lykkelig familie.
Ei dør som kunne ønske gjester inn til forelskede to, til familie på tre, og flere og flere.
Ei dør som stenge kulden ute og holdt det varmt inne.
….og ei dør som smalt igjen bak ham, da hun ba ham dra.

Han ringte på.  Han husket lyden av ringeklokka.
Han hørte løping fra ivrige småbarnsben.
Døra gikk opp, og han så smilet i barnets fjes forsvinne raskt og munnen formet orden:

“Å? er det du!”

Han så henne komme ut mot gangen, og også hennes ansikt forandret seg.
Han ville så gjerne tyde et smil i hennes ansikt, men klarte det ikke.

De satte seg sammen der ved kjøkkenbordet, og hun spurte om han ville ha kaffe.
Klart han ville det – det ga ham litt lenger tid i hjemmet han ikke ville forlatt.

“Jeg drikker ikke lenger alkohol” sa han forsiktig,
med øynene stirrende ned i den nytraktede kaffen.*

“Så bra for deg” svarte hun stille.

Han hørte ungen bråke og le inne på barnerommet.
Han hadde kanskje håpet de ville vært nærmere, men han trengte snakke med henne også – alene.

Hun kikket også ned, og han tok hennes hand og sa:

Min kjære jeg har så lyst til å komme hjem
Jeg har forsøkt, jeg har falt, jeg er trøtt og utslitt
Alt jeg har gjort har så klart vært feil
og nå føljer jeg for å komme hjem

Kjære jeg har forsøkt å se deg videre
Men det er for mye for meg
Nå vil jeg hjem til deg
Ja jeg føler virkelig for å komme hjem

Tunge skyer er i ferd med å bygge seg opp
og jeg har ingen venner rundt meg
av alle steder jeg har vært
så er det kun et sted som er hjemme

Kjære jeg håper du kan ta meg inn
Jeg vet at jeg har gjort mye feil
At kanskje alt jeg har gjort er feil
Men jeg føler jeg bør komme hjem

“Du jeg tror ikke det”
“Jeg tror du prøver men….jeg vet også at du aldri vil klare det”
“Jeg og unga har det bedre uten deg og dine problemer”
“Vi har det stille og rolig nå”
“…og vil ha en stille jul”
“Beklager”

Med tung kropp, vondt i bringa, og armer som avga elektriske støt,
sannsynligvis på grunn av influensaen han har hatt,
og svaret han fikk, rusler han hjemover.

I sitt hode hører han noen synge 

Lord, I feel like going home
I’ve tried and I fell and I’m tired and weary
Everything I’ve done is wrong
And I feel like going home

Lord, I tried to see you through
But it was too much for me
Now I’m coming home to you
Yeah, I feel like going home

Clouded skies are closing in
And not a friend around to help me
Of all the places I’ve been
Lord, I feel like going home

…og han lurer på om det kanskje er nå han er på veg hjem….
hjem til ensomhet og depresjon.  
Men han er fast bestemt på å ikke falle tilbake til flaska.

Like etter han kommer inn på skogsvegen ser han noe rødt der i skogkanten.
Han går sakte opp dit, og ser at det er fullt av blod der.
Han ser restene av det han ikke vil se.
Det er ingen tvil hva han ser.

Han ser restene.
Han ser sporene.

Et rådyr er tatt av ulven eller ulvene.
…og han er redd det er Bambi som har falt.

…han vet også at han selv bør komme seg til koia og inn, før….

…i ørene ringer sangen

Will you miss me, will you miss me
Will you miss me, will you miss me
Will you miss me, miss me when I’m gone

#ulv #rådyr #Cahrlie #Rich #Notting #Hillbillies #home #hjem #flaske #alkohol #jul #advent #koie #drept #kjære

 

TJUENDE DAG I ADVENT FRA EI KOIE I SKOGEN

 

Det var blitt varmt i koia.  Han hadde fått i seg litt tørt brød.  I tillegg hadde han fått smeltet litt snø og fått i seg vann.
Men han var slapp.  Veldig slapp.  Feberen satt fortsatt i kroppen, men hodepine og sårheten i halsen var i ferd med å bli borte.
Endelig kunne han sette seg borte ved glaset og holde rundt en varm kopp med kaffe, brygget på siste rest av grut.

Han ble tankefull.  Han kunne blitt liggende der ute som åte til alt og enhver.  Han kunne blitt liggende lenge i ei koie,
langt til skogs, og han fant ut at dette kanskje var det verste ved singellivet – nettopp det at ingen bryr seg om du kommer hjem.
Kanskje er det ikke det at du har sosialt samvær som er det beste ved et forhold, men at noen tenker på deg da du er borte.
…og savner deg da du ikke er hjemme.

Han hadde ikke drukket alkohol på langt over en uke, og han følte han hadde kontroll.  
Nå var det jo ikke slik at behov for alkohol kom så tidlig på morgenen heller da…

Han kom plutselig på Bambi, hvor var det blitt av ham.
Han hadde sluppet ham ut i går, og etter det hadde han ikke vært bevisst nok til å tenke på,
langt mindre slippe ham inn hvis han sto der.

Han gikk ut på trappa og speidet, men så ikke noe.  Han turte ikke stå der så lenge, så lenge han fortsatt hadde virus i kroppen.
Han fikk ikke gjort så mye fra eller til heller, for han hadde ikke noe lokkeforhold til rådyrkillingen heller.
Forholdet mellom dem var som kjærlighet – enten var det der, eller ikke.
Han hadde aldri skjønt de som plutselig måtte kjenne på om kjærligheten var der eller ikke.
For kjærligheten er der, og så fort du begynner å kjenne etter om den er det, så er den faktisk nesten borte, mente han.

Han kunne heller ikke kjøre for å se etter ham, for han hadde ingen bil heller.  Førerkort hadde han, men…
Han komme til å tenke på en kar på Finnskogen som kjørte mye uten førerkort – ja faktisk var det så at han hadde aldri hatt førerkort.
En gang ble han stanset av politiet slik i adventstid.

“Har du førerkort?” spurte lensmannen, i god forvissning at det hadde jo ikke mannen.

“Nei men jeg har julekort!” svarte solungen og dro videre.

…og tankene gikk videre til en annen episode mellom lensmann og meningmann.

Han var innom hytta til gammellensmannen etter å ha hjulpet ham en del.
På hytta likte lensmannen og ta seg en dram eller flere,
og selvsagt var han så trivelig at han ba gjesten på en dram også.

“Nei jeg kjører motorsykkel jeg” svarte gjesten

“Å det gjør ittno,
det er ingen kontroll da je sitt her vettu”, svarte lensmannen.

Kaffekoppen nærmet seg tom, og han tenkte på dette med å leve i ensomhet.
Uten kontakt med unga, og i et forhold.
Leve og dø ensom, og fort glemt.

På en radio med begynnende dårlige batterier hører han Mud synge:

It’ll be lonely this Christmas
Without you to hold
It’ll be lonely this Christmas
Lonely and cold
It’ll be cold, so cold
Without you to hold
This Christmas

Han så på tegningene gruten etterlot seg i koppen, og prøvde å tyde dem.
Hans fødsel var spådd i gruten fra en kaffekopp, så han visste det hadde noe for seg.

hvis han skulle tolke sin egen kopp, så så det da nesten ut som ei jul med mye folk?

Han la en pinne til i ovnen og det knitret godt i den tørre granveden.
Lyden var halvparten av å føle seg varm og god.
Han tok det i seg, men han var lei av koielivet, og spesielt som edru og sjuk.

Det er rart med jula.  Det er den tiden man ser mest frem til,
og som stort sett alltid blir et stykke unna hva man drømte.
Barndommens jul er som regel ikke noe som kommer igjen.
Jula er tiden hvor familien samles, 
og som samtidig kan være den mest ensomme av alle tider.

Nei nå var han i ferd med å grav seg ned i depresjon og tunge tanker.
Nå var det på tide å reise seg…..
 
I morgen håper han å være frisk pg se etter Bambi

#Mud #Bambi #jul #koie #ensom #lonely #kontroll #lensmann #radio #Christmas

NITTENDE DAG I ADVENT FRA EI KOIE I SKOGEN

Han våknet.  Eller?

Han var glovarm.  Han svettet.  Han hadde hørt man ble varm før man frøs ihjel.
Men han mener å huske at de pleide si at det var en behagelig varmefølelse.
Han følte ingen behagelig varmefølelse.  Han følte et varmt helvete rev i kroppen hans.

Han forsøkte åpne munnen, men den var helt uttørret.  Han kjente et slags belegg bakerst i halsen,
rett før han merket at det var en rivende smerte baki der.  En smerte forårsaket av millioner av virus,
sannsynligvis utstyrt med både djevelens horn og fyrtøy.  For det brant bak der.

Det var vondt i ryggen.  Han frøs, mens kroppen svettet.  Han var så sulten.  Allikevel kvalm.
Han gjenkjente følelsen i kroppen som en tidlig morgen, dagen etter han har vært hos Evert.
Everts brennevin ga deg ingen for neste dag….men de gangene hadde han skylda selv.
Nå var det uforskyldt.  Nå var det grunnet et opphold i skogen i bevisstløs tilstand, og ukjent antall dager i koia.
Smerten ble ikke mindre av at en morgenereksjon pulserte blod litt mer enn vanlig.  
…og med den vesle energien han hadde igjen, måtte han smile, at til og med det minnet om dagen der på.

Han hadde ingen sjanse til å ta seg opp, fyre i ovnen og skaffe seg drikke.
Heldigvis hadde han ved inne.   Han fikk tak i radioen, og med skjelvende fingre forsøkte han slå den på.
Han trengte høre en menneskelig stemme.  Han ville ikke dø uten stemmer rundt seg.
Stivfrosne uttørkede fingre slet med knappen.  Til slutt suste det litt, før FM antenna fikk inn signalene.

…han hører en julesang….

It’s beginning to look a lot like Christmas;
Soon the bells will start,
And the thing that will make them ring is the carol that you sing
Right within your heart….

og han vet at hvis han hører klokker som ringer, så er det nok ikke jula som står for døra, men heller et kalt hull i bakken.

Hjernen hans fabler.  Han husker langt tilbake.  Til tiden da de to møttes.
To unge.  To med fremtiden foran seg.
Hun så fager og ung.  Han så bestemt og sterk.

De vandret langs Elta, hånd i hånd.  Hun nærmest hoppet.  Mens han gikk med taktfaste sted,
og forvisset seg om at hun ikke skulle falle i vannet.  De stanset der opp på en høyde og så Blekkufjellet strekke seg mot sola,
mens tåka fra dalen forsøkte å spise opp fjellet nedenfra.  
Han kikket på henne.  Hun kikket på ham.

Hun la seg ned i lyngen og visket “du er min første”.
Han bet seg i leppa og sa “du er min også”.
Han kysset henne ømt.  Leppene ble som klebet sammen av saliv fra livets brønn.
En mygg irriterte ham, mens hun med overraskende øvede fingre, fikk opp belte og smekk,
og i det samme tenkte han:
“skulle hatt en smekk og tatt den jævla myggen”

Men sekunder senere glemte han myggen, da han kjente hennes varme våte grotte
omfavne, og knipe rundt hans elskovsgran.
Han følte seg som en bie,som var i ferd med å besøke hennes blomst.  
De elsket der i lyngen.
De forrentes så intimt som mennesker kan.  
Han tok en liten umerkelig pause, mens han et kort øyeblikk betraktet hennes ansikt,
hennes bryster, og følte seg som en konge i hele verden, med verdens vakreste dronning under seg.
….og hun visket ham i øret “Du er min største”.

Noe senere satt de der ved siden av hverandre.   Begge truseløse.  Med hans bukser som sitteunderlag.
Hun holdt rundt hans høyre overarm med begge hender, og la sitt kinn inntil ham og sa med ærlig stemme:
“Jeg elsker deg så inderlig”.  Han fant det best å skylle av buksene i Elta før de gikk hjem.

Fremtiden virket så klar og så god.  Som en gullbelagt sti.  Belyst med solrefleksjon i millioner av diamanter.
De var ulike, men han tenkte på de voksnes snakk om sex, og historiene om blomster og bier,
og mente det bekreftet at man skal være litt ulike – det heter jo ikke “Historien om blomsten og blomsten”

Han skulle ønsket at det var en fotograf der som tok et bilde av dem.
Det er noe spennende ved å bevare et perfekt øyeblikk.  
Å fange noe vakkert, som aldre blekner, og aldri forsvinner.
og noen måneder senere kom resultatet av biens pollinering

…og noen år etter så er alt bleknet og kjærligheten forsvunnet,
…fordi, som hun sa – at de var så ulike.
Men han skjønte henne – han var ikke enkel å leve med.  Gullet og diamantene uteble også.

Fablingen går over i mareritt.  Mareritt om at hans sønn faller, og faller og faller i et uendelig fall.
Han sparker i søvne i et forsøk på å kaste seg fram for å få tak i sønnen.
Han kjenner smaken av sjokolade, han ser mandariner….

…og han er bevisst igjen.  
Nå må han opp.  Han må fyre opp i koia.  Han må få seg mat.
Han må ha i seg drikke.  Han må ta vare på Bambi.

…og det blir til at han slipper ut Bambi først.
Før han med sine siste krefter fyrer opp.  
Heldigvis har han tatt vare på en del tyri.

#familie #kjærlighet #sex #kropp #bryster #Bambi #Blekkufjellet #Elta #Blikufjellet #lyng #drømme #influensa #virus #djevel #truse #første #fable 

 
 

ATTENDE DAG I ADVENT FRA EI KOIE SKOGEN

Sjuende dag i advent…..

Det hadde regnet i natt.   Og så blitt kaldt igjen.
Det hvite juleteppet var forvandlet til et grått, blankt lag av is.
..noe Bambi ikke hadde regnet med da hun strenet ut på trammen, og skled nedover stien mot uthuset, og ender i klynk mot veggen.
Litt fortumlet står Bambi opp igjen, og får fire stive ben å stå på, og med så stor respekt for isen, at det tar et øyeblikk før han beveger seg.

Han hiver på seg islenderen, og går ut i skålen etter øks og sag.
Juletre skal han i alle fall ha, og han får passe på nå før snømengden blir for dyp.
Han vandrer innover i skogen – han har en viss peil på hvor han skal finne det.

Bambi følger litt bak ham.  Ikke for nær, og ikke ute av syne.
Det er liksom som Bambi er litt mer redd ham da de er i skogen, som om kløften mellom mennesker og dyr, er gjenskapt.
Han later som han ikke merker ham.  …og plystrer litt for seg selv.

…og så sklir han.  henda farer opp i lufta og er ikke i posisjon for å hjelpe.  Et lite øyeblikk føler han seg helt vektløs, og han får tid til å tenke.
Tenke at hvis han skader seg nå, så er det kritisk.  Kun i selskap med en rådyrkilling.
Bena løfter seg høyere, rumpa er på veg ned., Kroppens muskler trekker maven sammen, og han er i ferd med å havne i fosterstilling,
da han kjenner at rumpa tar bakken som første ømme kontakt.  Han vet at det er umulig for ham å unngå at fosterstillingen oppløses,
og at hodet kommer til å ta samme veg bakover og føre til ett eller annet….
…og så blir det svart!

…han åpner øynene.  Det er mørkt.   
Han holder fortsatt øksa i handa, mens saga er borte.
Øynene begynner å venne seg til mørket og han aner konturene av trær.
…og rett opp ser han Karlsvogna.  Det er stjerneklart og det er da han kjenner at det er kaldt.

Han kjenner smerten i rumpemuskelen.  En sviende hodepine begynner å merkes i hele hodet.
Bena kjennes ikke.  Han er tørr i munnen, og fryser på fingrene.
Han prøver å reise seg.  Kroppen vil ikke lystre.
Hodet er det første som er villig til å forsøke å etterkomme ordren om “opp”.
Han ser nedover kroppen.  Det er et lite lag av kuldeflar på ham.
Han mobiliserer bena og det både kjennes, og ser ut som det har gått bra.
Han vrir seg over på siden, og tar seg opp på fire.
Hodet henger på grunn av smerten, men han tar seg sammen, og presser og tvinger kroppen opp.
Men det tar tid.
Blodtrykket gjør ham svimmel.
Men han kjenner at dette bare er fordi årene ikke har jobbet på en stund.

Han tar tak i en furustamme og trekker seg opp.
Han tar seg opp, og støtter seg inntil furua.
Han bøyer seg ned igjen og får med seg øksa.
Med hylene fra Tøråskjølen, føler han det kan bli behov for øksa på vegen tilbake til koia.
Han vet at ingen savner ham, ingen vil lete etter ham, og kanskje heller ingen vil finne ham.
Han vet han må til koia.

Han begynner å gå.
Han har vært alkoholfri i flere dager, men sjangler mer enn noen gang.
Stegene er tunge.  Han fryser.  Støvlene føles stive.

Han føler seg kraftløs.  Tom for energi.
Han må ha ligget der lenge.  Kanskje dager.

Han vet ikke sikkert, men han synes ulvehylene er nærmere nå.
Han gjenkjenner seg på Blekuenget, og kanskje er hylene så nærme som Skatollenget.
Da er det bare Elta og koia i mellom dem.
Han prøver å være stille, han har vinden i ansiktet, så det er da en liten fordel.
Han passerer brua.  Hylene er borte – det er verre synes han, for da er de her et sted.
Han holder øksa så klar han kan.  

Han aner konturene av koia.
…og der står det noe.
Han er redd det er ulv, men vet ikke.
Han griper et hardere tak rundt øksa.
Han går forsiktig videre, han vet han må inn i koia.
…og så kommer smilet.
Han ser det er Bambi som står der.
Han kommer seg inn, men orker ikke fyre opp.
Han legger hodet på puta, og trekker dyna over seg.
Frostrøyken står ut av munnen hans hver gang han puster,
og så blir det svart igjen.

Da han våkner igjen, vet han ikke hvilken dag det er,
men han vet det er i dag.
Han ser på gulvet at det kan ha gått noen dager, for Bambi har gjort sitt utover flere steder.
Hodepinen er nesten borte.
Han er sulten, han fryser.
Vinduene har frosset helt igjen.
…og han prøver å finne ut hvilken dag det er ved å slå på radioen.
…og blir sjokkert da han hører de sier det er seks dager igjen til jul.

#attende #advent #jul #Koie #vinter #Desember #Bambi #fyre #øks #natur #kaldt #ovn#ulv #hyl

SJETTE DAG I ADVENT FRA EI KOIE I SKOGEN

Han skvatt da en rådyrkilling plutselig spratt frem fra under bordet, da han kom inn i koia, 
etter å ha vært på landhandleriet og handlet.  Han hadde aldeles glemt dyret under skituren til og fra butikken.

Bambi sto stille og så på at han pakket ut av sekken.  Han hadde fått handle på krita, og fått med seg brunost, kaffe,
smør, og fått kjøpt gamle brød billig.  Da ble det mat til både han og Bambi.  Han hadde til og med spandert på seg litt gulrøtter,
som Bambi skulle få.   Han skippet turen innom Johan i dalen, og flaska med hjembrent uteble i bytte mot gulrøtter.
Et sundt valg.

Han fyrte opp att i ovnen, og da det brant med god dur i tørr bjørkved, satte han kaffekjelen på.
Det skulle bli godt med en kopp kaffe nå.
….”å det var så nydelig å kjenne smaken av kaffe, laget på nykvernet kaffe”.

Han stakk nesen i kaffeposen bare for å dra inn litt ekstra aroma.  Han varmet samtidig henda rundt kaffekoppen,
mens Bambi lå stille på et pledd ved senga hans.
Han stirret inn i den tomme koieveggen, og tenkte at det skulle være godt med litt kake til kaffen.

Det fikk ham til å tenke på et møte i New York en gang.  Han og de andre på båten var på en irsk pub, da det plutselig kom inn en kjekk mann, hand i hand,
med ei blondine som lignet Marilyn Monroe.  De satte seg for seg selv, og ved bordene ved siden av satte det seg endel menn i sorte dresser.
Han tenkte at dette kanskje var mafia, og at han med blondinen var selv bossen.

Han vinket på meg, og jeg tok med meg Budweiseren og gikk bort til ham.
Han presenterte seg som Jack, og han spurte om jeg med mitt rødlige hår var irsk.

– No Norwegian” sa jeg.

“Ok, that’s close enough!”  sa han
“sit down join me for a beer”.

Vi snakket lett sammen, og han var flink til å forklare når jeg ikke skjønte alle ordene.
Blondinen satt stille og smilte, og da jeg spurte hva hun het, sa hun kort 

– “Norma Jean”

Han spurte meg hvordan jeg hadde det så langt borte fra familien.

“Jeg føler meg som en Berlinerkrans sa jeg.
Inni er jeg som hardkokt egg,
utenpå føler jeg meg som rå plomme,
og henda er festet til hverandre som kransene er lagt oppå hverandre
og dette livet med øl og nye mennesker,
føles som om det er strødd litt perlesukker oppå meg,
for å trøste”

“I understand your feelings” sa han, reiste seg opp.
“Take care my good Norwegian, Go home and take care of your family”

Han ga meg noen dollars i neven, og gikk ut gjennom døra.
Tett fulgt av alle de sortkledde menn.

Han kom tilbake til koia fra minnenes karusell, og tok siste slurpen av kaffen.

Han hadde tenkt mye på denne mannen i New York og det var først den 26. juni 1963 
han forsto hvem dette var.  I en tysk by sto en kjekk mann og sa:

“Ich bin ein Berliner”

…og i det samme øyeblikk, oppdaget han at denne mannen var avbildet på dollarene han fikk.
…og han følte seg stolt over å ha inspirert en leder til en god tale.

#Kennedy #Berliner #Berlinerkrans #New #York #Jack #Marilyn #Monroe #Norma #Jean #sjømann #Bambi #Koie