BAKERST I ET BANDHUND NM

Er jeg bakerst av tre eller fire, eller bak et tre?

Jeg står der, bakerst av tre.
Eller mer riktig, jeg står bak et tre, bakerst av fire, for tross alt må en telle med hunden, for det er jo den aller første som egentlig skal testes, En svarthund som lyder navnet Rocky.
En hund som ble erklært tredje beste jakthund under Jakt & Fiskedagene i Elverum i august.
Grunnlaget for den utmerkelsen var 1.premie på 5  av 6 jaktprøver.

Nå har jeg gleden av å få være med disse, utnevnt som kjentmann, men også som læregutt.
Jeg skal forsøke å ta dere med inn i et øyeblikk av seks timer:

Hunden spisser øra, og strekker seg høyt med nesen.
Nakken står i helspenn, mens lina bakover til sin fører Berit, ligger slakt på bakken.
Jeg stirrer på denne lina, og kjenner vel ikke helt igjen lina til min egen bandhund, en Jämthund, født til å lose etter elg, men som på grunn av rovdyrpolitikkk, forfattet i en by, hvor el-sykkel er nyttig, og pålagt et distrikt, hvor det er sju millioner trær mellom deg og naboen.
Lina til min egen hund er til tider, noe strammere…
Men som nevnt er hunden min en “konvertitt” – konvertert fra løs til band, og nå skal snart dattera gå motsatt veg.

Rocky er lydløs der han står og sjekker vitringen.
Hundefører og dommer er like stille.
Jeg selv tør nesten ikke puste.
Jeg hører rakling fra et løvblad som er litt tørrere enn de andre, og ber til høyere makter om at de ikke tror det er rakling i mine slitne lemmer, som lager “støyen”.

Så tasser Rocky videre, og sekunder senere, ser jeg fører følge på, ved forsiktig løfte benet med sine Hoka Tor II så lett fra bakken, at jeg faktisk mener å kunne høre vanndråpen, som henger fast i Vibramsålens irrganger, og som egentlig ikke ville forlate det våte gresset,  falle tilbake til resten av familien av dråper.  Ja de er så stille de to foran, at jeg innbiller meg at jeg hører vannfamilien juble, når de får igjen den tapte dråpen.

Dommeren slapper litt mer av nå, for han har kanskje skjønt at elgen ikke lenger er like nær, og fyrer dermed opp pipa si, og ved hjelp av røyken fra den, ser jeg at vi fortsatt har flaks med vinden.
Fører setter foten nennsomt foten ned igjen, og nye steg blir tatt inn mot håpet av en beitende, eller hvilende elg, som skal bivånes på avstand, uten at hunden lager lyd eller viser annen uønsket adferd, for her sitter det ikke ei postrekke i mot, som med glede imøteser at hundefører “støkker elgen”.  Her er det kun de to – hun og han – Berit og Rocky, som skal overliste lyd og vindbæring, og nærme seg byttet, uten at byttet merker noe.

“Bare så du vet det, så kommer je tell å støkje eljen når vi kjem innpå” sier dommeren, og hundefører nikker stille.

Den sorte elghunden har en stor fordel nå, der den med sine korte ben smetter under noen grener, og vi noe høyere i lende, nødvendigvis må bevege noe av treets greiner.
Men hundefører tar tak i kvisten, mens lina følger hunden fortsatt slakt på bakken, og hennes fingre skyver grena akkurat passe ut, slik at den ikke tar tak i den annonserte “Lydløse” jakka, og vel forbi, settes kvisten tilbake til utgangspunktet, og jeg tar meg selv i at jeg hørte faktisk ikke noe.  Jeg ser på kvisten at den nesten er like overrasket som meg, og kanskje er den litt skuffet over at den ikke en gang fikk sjansen til å riste av seg vann fra i natt.
Jeg smiler for meg selv, da jeg tenker på meg selv i jakta, hvor en kvist er en kvist, og ei “lydløs” jakke antas å være lydløs, helt til du hører skrapelyden av gran mot stoff, og du deretter hører lyden av elgkløv mot stein, og så blir det stille.
I den verden får jeg snart et spørsmål på øre “Skjer det noe”, og jeg må si at “ja det kommer ku og kalv” mot dere nå….og noen ganger har jeg rett.

Elgen er like foran, men ikke stramt band? Hæ?

Men tilbake i en verden der man er i avgjørelsen av et NM for bandhunder, er det ingen slike spørsmål, langt mindre lyder fra mennesker.
Den øredøvende stillhet, brytes da dommeren knakker pipa mot skotuppen, og gjør klart til neste vindmåler.
…og det legges til at den lyden er ikke spesielt høy, så at man legger merke til den, har vel med førers stille fremferd å gjøre.

Hunden stanser opp, og fører følger med.
Hunden står stille nå, og hun tar forsiktig opp kikkerten…
…mens jeg står helt stille med et edderkoppnett halvveis inn i ene neseborret, og i øyekroken ser jeg edderkoppen som skal sjekke hva slags mat han har fått i nettet sitt.
Jeg kan nesten høre stegene hans – edderkoppens altså – for han har ingen Hoka, og er ikke opptatt av annet enn det som har satt seg fast i nettet sitt.
Men på den annen side, tror jeg ikke elger hører edderkoppens skritt heller.
Men det kiler…og jeg ville så gjerne blitt kvitt den, men jeg tør ikke bevege meg.

Et nytt skritt fremover, og jeg ser fører bøye seg ned, og nok en gang, og for meg, på et ubegripelig vis, passerer hun nok en gang hindringer, uten en lyd.
Jo da jeg har Hoka jeg også, et par Hoka Tor I, som har gått 1441,68 km…og nå lurer du kanskje på hvordan jeg vet det – ja hvor langt skoa er gått?

Jo da, alt er møysomt ført i Garmin Connect, og der har jeg og fører noe til felles – vi har begge Garmin klokker.
Hun en Fenix 3 Rosè, og jeg en Fenix 5Plus. Begge like lydløse hvis du har gjort de riktige valg, og jeg kan vel si at jeg hørte aldri klokka hennes heller.

Så er vi rett før, rett før vi kanskje ser den…og elgen har gått ut på det bløteste bløte..du vet der det er mye langt grønt gras, og du ikke ser hullene hvor du enten bare blir skikkelig bløt, eller synker til knes, eller dypere.  Eller for alltid blir borte.
De to menneskene foran meg går utpå, og på en måte får jeg en ny forståelse for at det nye testamentet kan være sant, da de to lette foran meg nesten går på vannet, og verken synker eller faller.
…og nå er det min tur, og jeg må konsentrere meg skikkelig for at jeg ikke skal ende med en og en fot som sier “Tjupp”, i det sort myrjord mister sitt sugende tak i min fot, i en myr, som mener at jeg skal bli den man finner igjen om 1500 år, like godt bevart som i dag…
Men vi kommer oss over, og jeg ble ikke fremtidens arkeologers mysterium, der jeg kunne blitt funnet igjen i tights med blå stripe nedover bena, utslitte Hoka sko, og ei orange jaktjakke, som fortsatt lukter svette, av for stor fart og for mange mil bak støkt elg….
Hva ville de kalt funnet av meg om 1500 år mon tro?
“Kjentmannen” kanskje?

Ja det ville nok tatt litt tid å finne meg igjen, for så konsentrerte dommer og hundefører er der foran, så ville de ikke tenkt så mye over at jeg plutselig ble borte, og det endelig ble stille bak dem.
For selv om jeg er kjentmann, så kjenner de meg jo ikke.
Noe som minner meg om den gang jeg var i Dallas Texas, og skulle oppklare Kennedy-drapet.
Vi fant ikke Dealy Plaza, og jeg spurte første jeg traff “Are you known here?”
Han så rart på meg, og hadde nok aldri vært kjentmann på jaktprøve heller

“Kjentmann” (“Known man” på engelsk da antagelig) ble jeg kalt på morgenen, men akkurat nå er jeg bare en elev.
En elev som suger til seg av viten og kunnskap.
En dommer med erfaring fra bandhund, lenger enn jeg har spist brødskive med nøkkelost, og en fører som på et par år, bare har vist seg å være et naturtalent.
Et tålmodig sådant, og det er kanskje det jeg lærer mest denne dagen, fra dem begge.
Nødvendigheten av tålmodighet, og når jeg tenker på min egen mentors utsagn “Ingen har kutt att en ælj ennå!”, så danner det essensen av nødvendig innstilling…du må ha tid.
Ta deg tid.  Raskeste måte å finne elg, er å ta det langsomt!

De to foran meg har hver sin sekk på ryggen.
Ikke en gang den hører jeg noen gang.
Her er det ingen sukkerbit i en “neverbutt”, ei heller halvfull termos.

Selv er jeg mer der at jeg “Travel light” og har matpakke i lomma, og vet at jeg ikke trenger væske før det er slutt.
Samtidig vet jeg at hvis jeg får væske, så blir buksesmekken en ukjent lyd for elgen også…for det som går inn må ut.

Jeg bråstopper, for nå sitter hundeføreren med bikkja si der i skogkanten, og dommeren står fremoverlent, og jeg ser de snakker, men jeg hører ikke noe, og for meg som nesten trenger hustruen til å vise frem elgen på et jorde, så undrer jeg hva de snakker om, og om de har sett noe jeg skulle sett.

Hører for dårlig også jeg, for hva er det de så?

…ja det er slik at første gang jeg gikk jakthundprøve, eller for å være ærlig så var det andre gang, men første gang med min egen gråhund Jack, gikk det kort tid etter prøvestart til at Jack viste meg at nå var jobben hans gjort. Ja han hadde for vane å sette seg, da det var min tur (betyr skyte for en intelligent hund), men jeg så ingen elg, og snart tok dommeren tak i sekken min, og jeg stanset opp et sekund, før jeg gikk videre.  Jeg trodde han mente at jeg skulle gå saktere.
Å gå saktere er rart, for en som fikk premie som ung, for å løpe raskere enn andre, ikke for å gå saktere.

Noe senere sa jeg til dommeren, at jeg skjønner ikke noe, for jeg ser på Jack at han er nær elg, men jeg klarer ikke se den.
“Du vet da jeg tok tak i sekken din?”
“Ja”
“Da så jeg og kjentmannen elgen”.
“Å faan”.

Så på grunn av en fører med dårlig syn, fikk ikke Jack den bedømning han fortjente denne dagen.
Vel tilbake til sentrum av arrangementet, viste det seg at Jack’s dommer var den eneste som hadde sett elg.
Ja vi var borti flere faktisk, hvorav den ene ble støkt bare metere foran oss i et trangt bjørkesnar.

Jack ble nr to i den konkurransen, for han som vant, kjente hunden sin noe bedre, og kunne si til dommeren at elgen sto bak åsen der.
Igjen ble Jack noe straffet for å ha en dårlig fører.
Men vi fikk da 10 elgfall sammen. SÅ helt blind var jeg da ikke.
…eller blind og blind fru Blom (som min mor alltid sa), hvis Jack hadde levd i dag, så hadde han kanskje fortalt dere om den gang han nektet å høre på meg….
…fordi han visste kua lå 15 meter foran oss…og jeg ikke så den før den sto opp.
Jeg følte nok at øynene hans sa “Idiot” til meg den gang.
Men vi forble venner allikevel, helt til hans, alt for tidlige død, i 2016.
En død påkrevet grunnet våteksem, som var så ekstrem at han på en måte “råtnet opp levende”.

Men denne dagen går jeg altså bakerst, bak en ekvipasje, hvor samarbeid mellom hund og fører er av en slik kunstnerisk art, atjeg får frysninger av å tenke på hvor nær perfekt dette er, og slik jeg ønsker jeg selv skulle fått til, og hvor dommeren, tross mange års alder, fortsatt beveger seg kattemykt over lyng og mose.
.. der og da bestemmer jeg meg for…at 2 år etter jeg får meg en svarthund skal jeg jaggu være deltager i et bandhund NM.
Jeg skal se elgen, og hvis ikke, skal jeg i alle fall kjenne min hund godt nok til å si hvor den står.

Takk for lærdom Berit, Rocky og Olav!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg