GLIMT AV ELVERUM APRIL 2021

…hvor man før spiste hamburgere troner nå et bygg med senger…

 

Er ei god stund siden jeg har hatt bil som MÅ til Elverum for å ikke bli “sjuk”, og når været var som i går, er det faktisk en glede å vandre litt der nede…

For noen år siden beskrev jeg Elverum, som byen som ikke ville ha besøk, og fant ikke det rart, for når de første tyske besøkende kom, ødela de nesten hele Leiret.  At de da bare skilter alle videre til Trysil er forståelig.
Når jeg noen år senere (36 år senere) inntok en av tyskerbrakkene på Terningmoen, fant jeg ikke helt gleden av å vandre i Elverum, men gikk jo en del i leiren, tok både skimerket og marsjmerket flere ganger faktisk.
Elverum opplevde jeg som litt traust, men de hadde tog som tok meg hjem – hjem via Solørbanen.
…og de som bevertet oss på kantina, og de som lærte oss opp i å holde tyskera unna, var trivelige folk.

..og i går, må jeg si Elverum er i ferd med å bli en flott by.
Sandmoen Grindalsmoen er snart fullt bygd ut.   For mange år siden sto Vikingarna i en lastebilhenger, og Grindalsmoen gikk fra en kafè til en traktorselger, nå er det snart flere veier på Grindalsmoen enn det er gode tanker om stengte grenser mot øst.  Billig drivstoff, flott nybygd Statens Vegvesen-bygg, som er så flott og har så trivelig betjening, at de nærmest ikke får gjøre noe lenger, eller nå har de vel fått igjen retten til, nei den mistet de, men de kan nå….ja det er neimen ikke godt å skjønne, at man må til Hamar for noen ting egentlig.
…Innlandets største Caravansenter står det…og det er flere vogner her enn i Sunne snart – det eneste som mangler er dansbandsmedlemmer mellom vognene.
McDonalds…til og med.

Transport eller patrulje, en måtte liksom innom Basthjørnet og kjøpe seg en burger.
I mange omganger fikk man gratis glas fra Coca-Cola, og hvis du teller glasene mine, så skjønner dere hvorfor vekta ikke er glad i meg, men nå troner et bygg med flere senger enn Ikea…

Men jeg vandrer videre, forbi Terningen, et geni-strek av politikere eller investorer.

…hvor vi før løp oss bort i skogen…

Flott bygg, med snart alt mulig.  Før i tida løp vi oss bort i skogen der bygget ligger, nå kan du gå deg bort under tak.
Lenger bort er porten hvor vi gikk inn som rekrutter….nei den er jo borte.

…selv om porten og skilderhuset er borte…

Porten hvor Kong Olav inspiserte erfarne soldater ett år etterpå, når General Ruge skulle avdekkes.
…eller hvor jeg skulle ha sluppet ut en general, som jeg allikevel stanset – for han hadde ikke flagg på bilen som de sa.

Over sporene…i Trysil skulle sporene kjøres ut forrige uke, men neri her er det trafikk på sporene ennå.
Jeg husker best dagene da ingenting gikk på disse spor.  Heldigvis går alt bra til slutt.
“Det går alltid et tog” het det før, når NSB eide alt som var, nå er det flere eiere på stedet, enn passasjerer på perrongen.  Jeg vet ikke hvor det ble av Vy-ene om store tider.

GM er ikke lenger det det var, men det er mye biler der.
og den fineste er gul, og ikke heller til salgs.

Gult er kult

..så jeg skipper bare videre til andre siden, hvor jeg tar et glimt på leiligheter med elveutsikt – det er VY det.

…elveutsikt er VY det..

Langs elva er det strandpromenade, og jeg ser skoleelever ha gym, og eldre bli trent av trener fra Elverum Fotball.
Skjønn forening, og godt for sjel og sinn.
..så kommer jeg til en vei hvor konflikten lever i navnet  “Fredensvold” – tenk her har de fått til en symbiose av fred og vold.

Fred og Vold

Advokatbygg er det også her, men det er det over alt i Elverum – muligens flere advokater enn politi tror jeg.
Selv om jeg tror jeg så politisjefen i verdens største AMG-utstyrte Mercedes, så blank at, hvis jeg ikke hadde hatt mine “RayBans” som Eric Church synger om, så hadde jeg blitt blind.  Han ble tett fulgt av en uniformert bil, så han var nok trygg nok.

LO – og en påminning om at det kanskje det var her alt startet i 1912, noe Kjell Borgen for alltid må stå å se på.
Jeg husker vel andre ting fra akkurat dette stedet, de gangene en var avgitt i et annet arbeid.
Gågate…Storgate…med trafikk.
Ei jente, flott nok fra før, smører inn leppene med enda rødere leppestift, og slinker inn på Vinmonopolet.
Kun et fåtall om gangen, men med røde lepper, slipper man til…mens jeg haster videre, forbi en gartner som pusser og pynter.  I parken sitter en kvinne og gynger en barnevogn, mens hun snakker, så batteriet på telefonen går hett.
…han skulle bare visst…han hjemme altså, hva hun sa om ham.

En eldre herre, har latt drømmen få blomstre og kjøpt seg en sportsbil, og er veldig så stolt da jeg kaster et blikk.
Jeg kikket på jakka jeg, en GANT fra Ferner Jacobsen…i handa har han en blomsterkvast, som muligens ho med barnevogna skal få.

…og et nytt advokat-hus…

Gaarder Gård (litt smør på flesk) – Kongens Nei – her søkte Kong Haakon tilflukt i de hektiske april-dagene i “førr”.
Må jo si at de ikke akkurat søkte tilflukt på et småbruk.
Artig å stå utenfor porten, og se skyggene av en slank Kong Haakon og en litt større Kronprins Olav, og kanskje var det her de bevingede ord falt, da Haakon sa til Olav:  “Hva gør vi nu, lille Du?”, og noen år senere gjorde Gasolin en hit ut av akkurat den setningen.

…”Hva gør vi nu, Lille Du?” sa Haakon til Olav…

Tinghuset – her har jeg vært en del…
..men jeg vandrer videre mot brua som tar meg over elva att, hvor jeg fortsatt ikke ser noen hengelås med mine initialer på.  Treverket vitner om mange føtter, mange sykkeldekk, og mange par hånd i hånd, men nå er det bare “je og ei”, i hver vår retning.  Tror ikke hun har noe hengelås her heller.
…og hvor mange soldat-sko har ikke gått her gjennom årene, funnet kjærligheten hos ei elverums-jente på andre siden, og blitt her etterpå…

…kanskje er det soldatføtter som har slitt mest…

Til slutt er turen over, og jeg tenker at det å velge en ugle var lurt.
Ei ugle, er ikke så mye mannspåvirket at kommunen må velge nytt kommunevåpen.
Da er det verre med min barndomskommune som har en orrhane – det går ikke an lenger i en verden, hvor alle spor etter mann og menn skal bli borte..

 

RUNNERSWORLDCHALLENGE- FAVORITTEN

…mens skiløypene er finere enn noen gang, har Innbygda pyntet seg til sommer…

 

RunnersworldChallenge_2021 Favoritten….”løp den distansen du liker best”.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men for meg er det slik at noen dager, og særlig tidlig på våren, finnes det ikke en eneste favorittdistanse – det er bare tungt.  Andre dager er det så lett, at man kan løpe langt, så hva skal en da gå for?

Jeg velger meg 5K.
Ikke fordi den er en favoritt, men fordi det antagelig er eneste, og korteste distanse tilgjengelig, som jeg akkurat nå kan klare.

“Men du er da full i form!”
Sier noen da, jo da, men dette blir aller første løpetur som 59-åring.
En gang i tida var man svært fornøyd med rundetider på 59 på 800m, nå har jeg altså rundet 59.

Jeg skjelver litt før start, der jeg føler alderen er nest før rullator-age, og man er på jakt etter elektrisk sykkel – ja altså hvis det ikke hadde vært for angsten – rekkeviddeangsten.

Været er så som så, for noen dager siden kom det noen desimeter snø, og i Trysilfjellet lager dem skiløyper finere enn trikkeskinner, mens Innbygda har pyntet seg til sommer.  Temperaturen nede i dalen har nok bestemt seg for vinter, men “bikker” over null i alle fall.  For en gangs skyld er det nesten vindstille, bare en liten trekk fra nord, og det passer bra, for denne gang er jeg lur.  Jeg varmer opp mot trekken…

Hoka modell JHK, “klæbo’n” altså, er surret godt rundt føttene.
De er fjorårsmodell, så de er nesten som meg…utgått på dato!
…men de føles rett!
De første metra går bra.
Knea holder.
Magen kunne vært litt bedre festet, men når six-packen er mer på innsiden, enn på utsiden, så er det ikke lett.  Tyngde vettu…minst 6 kilo for tung, og når du da vet at man ikke en gang i Birken løpet, pålegger deg å ha sekk, så skjønner du at denne “baggen” skulle vært borte.  Har prøvd å legge at vekta lenge, men….
Mens jeg løper, prøver jeg å regne ut trykk x volum x vekt – seks K, pluss farten av overtro på seg selv, delt på friksjonen av kvadratet på skoens flate mot asfalten.  Skjønner du noe….

Klokka viser 5, og det tilsier da 5 min på kilometeren, og hjernen begynner å regne på…nei gi nå f…i matte, hør på Volbeat (Black Rose):
“Counting days ’til it’s over, my friends
‘Til it’s over, my friends, count along
Counting days ’til it’s over, my friends
‘Til it’s over, my friends, count along…”

….og løp. Jeg teller ikke dagene, men minuttene.

Jeg tenker litt på tipsene jeg fikk av Petter, men finner fort ut at dem er jeg ikke form til å høre på ennå, og straks etter tenker jeg på søskenbarnet mitt som sa, når de spurte ham om han var i form:
“Rund er også en form!”, og trøstet meg med det, i det klokka viste 4.55 på første kilometer.
I alle dager, det var da bedre enn jeg trudde, og er ikke andpusten heller…
..og skulle aldri sett på pulsmåler….den var godt over terskelen for melkesyre.
“Godt det er såpass kaldt…så ikke mjøkesyra blir sur”.

Det er ikke bare første løpetur som 59-åring, men første tur med, ja i mine øyne, litt fart…og jeg synes faktisk jeg er god jeg.  Jeg holder meg under 5-tallet på kilometerne, og jeg har passert halvvegs, og gleder meg til det er att 900 meter.  900 meter er under en kilometer, og det høres mye lettere ut, men jeg er ikke der ennå…
2100 meter att,
1800 meter att.
Er på stålet nå….selv om skoa er myke og gode.
1100 meter att…shit hvor langt det var til 900.meter att.

Men nå er jeg der, og jeg ser “inni huet mitt” hvor langt jeg må.
Huff, er par svinger til og rettstrekkene….imaginært forestiller jeg meg at er ved havna i Oslo, på løp, og at jeg er i ferd med å ta att et par gode løpere som har stivnet helt.  Jeg glemmer at mine egne steg nå er korte, og tenker på de teoretikerne som mener du skal tenke steg i minuttet i stedet for skrittlengde, og skrittene blir mange nå som gravitasjonen har sugd seg fast i skoa mine – tenk den som kunne løpt på månen..bare brøkdelen av gravitasjonen.

300 meter att,
ja så spurt da man…
men jeg skjønner at spurten brukte jeg opp halvvegs.
Jeg prøver å herme Fridas tunge, men oppdager bare at jeg får like lite luft inn,
og bruker enda mer energi på å geipe.

…og der klokker jeg inn på 5000 meter eksakt.
Her skal ikke løpes en cm for langt, og tiden ble 23,53.
Fornøyd jeg – raskeste 5k som 59-åring!

Juhuuu.

 

SNART 59

Heldigvis lenge til sola går ned

Skjønner jeg nærmer meg bursdag nr 59, når jeg føler meg ukul i sammenligning med to pappaer som har startet sin egen podcast, hvor de skriver om hvordan det er å være pappa med tenåringer i huset.  De sitter der og smiler, og er mest fornøyd med det de kaller å være en morsom podcast!

For å understreke hvor fint de har det med unga, så sier de at de kan f eks diskutere sex-leketøy under taco-middagen!  Så smiler di i sitt trendy skjegg, og viser et glimt i auge som gjør meg usikker på dem…

Usikker på om det er mer til egen nytte, hele greia.

Ja jeg vet hvordan det er å ha ungdommer i huset, etter to omganger, men vi diskuterer da ikke sex-leketøy over tacoen, som de to smilte av at de godt diskuterte med sine…

Jeg for min del, greier meg med å tenke over Taco-lefsas konsistens, og om de har skjært opp tomater (for det er det bare jeg som vil ha).  …og det mest essensielle:  Hvem skal ha siste lefsa?
Og så har vi en regel om at ingen bruker telefonen ved matbordet, i alle fall så lenge ikke mamma spiller på sin, og de unge sjekker tik-tok.
Men jeg er ingen multitasker, så jeg sitter der med min taco, og forsøker å få en bit i munnen, før lefsa revner i bunnen….

Jeg vet også, at det ikke alltid er lett å ha tenåringer, det er ikke alltid lett å gjøre rett, og det er ikke alltid du tror du har skjønt noen ting…men det er ikke noe som slår det å ha barn, tenåringer, og familie uansett.

Mens jeg sitter der, og børster vekk gråe hår som faller fra egen skalle, eller som virvler fra en jämthund (håper jo på det siste, når en er litt for gammel, og litt for ukul), da hører jeg Travis Tritt synge en sang på Youtube:
“Smoke in a bar”
…og jeg legger merke til starten av sangen:

Daddies were Daddies and Mamas were saints
What preachers were preaching You could take to the bank
Kids played outside up until it turned dark
When the world turned slower, and you could smoke in a bar

Jeg har aldri røykt tobakk, men jeg skjønner hva han mener.
Jeg er så gammel at jeg husker leseboka, hvor “mor er på kjøkkenet, og far leser avisa”, og det er ikke dit jeg vil, men jeg lengter også tilbake.  Tilbake til ei tid da man hadde begge bena på bakken.  Den gang man tenkte enkelt.
Gris er trivelig, sau er myk, og elgen er flott.  Og når alt kommer til høsten, så er det god smak på kjøttet.
Neste sesong er det samme syklus.
Det var den gang man ikke så farge på kjøttet, annet enn at det kunne bli svart hvis du svidde det for mye.
Den gang vi ikke hadde hørt om å velge en god rødvin til lørdagsmaten, men far tok seg kortreist kolekvinter utpå kvelden, og hadde litt hodepine på søndagsmorran.

Unga møttes på bana (løkka sa de på mer urbane strøk), og sparket fotball.
Ingen trener som misbrukte noen, nei de klarte seg selv.  En av dem hadde råd til fotball, og han kom med den under armen, og så valgte de lag.  Ingen voksen som tok ut etter kvalitet, men de ble tatt ut etter rang…og noen ble kanskje utafor, og vokste opp til å bli suksessfulle, fordi de slet med essensen i “A boy named Sue”.
…og ingen mobil kimte fordi det mørknet, nei her ble du bare registrert at du kom heim att når det ble for vanskelig å se fotballen.  En hadde skrubbet opp kneet, en hadde fått en “armbåga” i auge, og en var lei seg for at han ikke fikk være med.  Men alle var fysisk slitne, og sovnet “strass”.  Dagen etter spratt de opp att, åt ei brødskive, uten å tenke over at det var frokost, og lunsj var ikke funnet opp ennå.  Det var dugurds heime, og matfriminutt på skula.
Brødskive med banan, som hadde blitt grå og myk, var min favoritt, mens de andre ofte hadde brunost.
Etter hvert fikk vi bedre råd heime også, og da fikk jeg nøkkelost på brødskiva…og jeg husker fortsatt kombinasjonen av duften av kvae mens jeg åt brødskive med nøkkelost, for barnehage hadde ikke jeg hørt om.
Når mor var opptatt var jeg med far i skogen, og kongla ble til budskap, og huggormen var det eneste en uroet seg for, og krakken var ei tømmerlunne.

Jeg var 13 år, og sammen med en kamerat, satte jeg meg på toget på Matrand, og dro til tannlegen i Bekkestua.
Tannlegen med det enestående navnet Just Chr Broch….og da jeg var ferdig der, vandret vi nedover Karl Johan, og tok toget heim att.  Ingen tenkte over at man kunne bli borte!

Neighbors came by and talked on the porch
We all said goodnight and never locked the front door

Jeg registrerte at man trengte ingen årsak til å gå på, eller komme på besøk.
Du ringte på, og var i stua før noen registrerte lyden.  Kom du fra nabohuset, ble det kaffe og kaker.
Kom du fra nabogrenda, ble det kveldsmat på deg.  Kom du fra der du vokste opp, ble det middag.
Nå skal du jammen være heldig om du kommer inn….nei det er ikke lov med mer enn fem nei, og ingen har noe å servere (med unntak selvfølgelig).
Whist…det var tidens greie.

…og når naboen trengte hjelp, var dem der alle sammen.
…og når du døde, var alle og tok farvel, gjerne med et smil og en god historie om deg etterpå, og “har du hørt åkken ho er med nå?”….

My, oh my, how times have changed
But man sometimes I miss them old days
They say we’ve come a long way, but I’d say it’s a little bit too far
From when the world turned slower, and you could Smoke in a Bar

Nei, jeg synes det er godt å slippe røyklukta, men det er noe med det jordnære.
Tilbake til den gang, du som var svensk fikk komme over grensa i en bil så fin at vi bare kunne drømme og lese om den i blar, og norsken jobbe på Fundo, at teltvarehuset solgte plaststoler, og i tidningsaffären var det blader vi ikke fikk drømme om.  Kom du lenger fra enn Sverige, ringte du til politiet, og sa fra.
Det var lov å være stolt av være nordmann, det var lov å heie, og det var lov å vifte med ditt flagg, og hvis du kom att med rene klær på 17.mai, så var det tegn på dårlig helse.
…og “Helse” var noe vi var pålagt å gjøre, sjøl til han du ikke likte, for du skulle hilse på alle voksne.

…og på mandag var det spillefil, torsdag var det fjernsynsteater, og på fredag kom Helgenen, mens Kruttrøyk rulet på lørdag.   “Å streame” fantes itte, men “ei strime” kunne vi ha.  Men ei strime “snø” var noe vi mente skulle være under skia, og itte i nesa.
Bjønn som tok sau var slagbjønn, og ulv var i Alaska.
Søndag var det skirenn, og Elvis were still alive….
…og blåreiken kom frå ein trimme moped uten skilt, og Opel Manta var det råeste en eidskoging kunne ha.
Hvis du itte hadde sett en rau og hvit 1971-modell Oldsmobile 442 utafor kjerka på Matrand.

På høsten dreide alt seg om to partier, det ene var for de som eide, og det andre for dem som ble leide.
Heldigvis var det enkelt den gang….Venstre var ikke den gang Høyre, og i KRF trudde man på Gud, og ikke på Hareide (det gjør dem vel heller ikke i dag…etter at han ville til Venstre, og gikk til Høyre).
…og det nærmeste du kom Afrika, var en misjonær fra Tobøl, som og viste lysbilder, og det eneste du husket var kvinnen med bar overkropp og struttende bryster.  Nesten som hentet fra de bladene du så i hyllene i Charlottenberg det – antagelig var det misjonærnytt det kanskje – de bladene altså.

…i morra er det faktisk så…at jeg er 59!

Jeg avslutter skrivinga, og begynner dagen med Alan Jackson Remember When 

…og så er det slik, at en vil itte glå glipp av det en har i dag heller…

PÅSKE – TIDEN FOR LIDELSE OG HÅP

Lysere tider sniker seg innpå…

Påske….denne tid av lidelse, for mannen fra Nazareth.
Høytiden vi setter pris på, fordi de geistlige har lagt den til dagene da sola får tak, varmen gir røde kinn, og man kan dra ned glidelåsen litt i jakka.
Du trenger ikke tro på noen ting av hvorfor vi feirer, men tiden på året den kommer i, er genial!
Det sitrer i kroppen vår, det sildrer i bekken, og vi skynder oss for en siste skitur (for noen også årets første).  …og tenker en etter, så har de som skrev Bibelen, vært svært så kreative til å legge de forskjellige ting til rette tider.  Tenk bare på jula, rett etter en mørk høst….
Tiden av lidelse ja – for de troende, var nå frelseren død, og alt håp ute. Men uansett sannhetsgehalt, så gjorde man oppfølgeren mulig, ved at han sto opp fra de døde, og i 2000 år har vi funnet trøst i det, at selv når vi mister noen, er det alltid noe igjen.

Jeg har mistet mange, men alltid funnet igjen noe annet, eller grunnlaget for ny glede, i det som kommer. Som alltid kommer. Det som gir sitring, sildring, og tiø slutt, helt grønt gress…
…og jammen har påsken, tiden for lidelse, som til slutt ble en festhelg, nå blitt dagene for nytt håp. Ny måte å feire på. Ny måte å nyte den på.

I går gikk min hustru og jeg fra Engerdal Østfjell til Gammelsætra. 30 km uten en eneste fornuftig grunn. Det var grått. Det var sterk vind. Det var tynt med snø, og selv om løypekjører hadde gjort stor innsats, hadde vi bare nysnøskavler, og ishinne. Innimellom var jeg mer enn redd – jeg tåler jo ikke falle i det hele tatt…

…og det var utrolig mange ute på ski. I samme ærend – uten grunn – bare for å gå en tur på ski. Noen få hastet av sted, veldig få faktisk. De fleste hadde god tid. Tid til et smil og et hei (de som ikke sa hei, var stort sett menn). De kunne alle, som jeg, se at sola var oppi der. Og nesten fikk hull på skylaget, men de var ikke ute for å se sola titte frem. De gikk for å benytte muligheten. Muligheten til å nyte fjellet. Siste turen…før køa hjem, møkkete bil, og rekkeviddeangst.

Jeg har også rekkeviddeangst. Man får der når en nærmer seg 59 år. Men…på flatene og i motbakkene er jeg god. Slik er jeg i livet også, mest redd når det er medgang. Derfor klarer jeg meg godt i pandemien.

…men vet du hva som har vært best med akkurat denne påsken? I en påske der vi har vært på ei hytte, med ander bakover i tid. Hvor duften av Pedro-spilling og nytraktet kaffe aldri blir borte.
I ei hytte der det har blitt lagt puslespill, spilt bingo med egen rulle, og hvor premiene ble bedre og bedre – i smak. Der en kikk på rådyra på nabogården har ført til ekstase, og hvor det å diskutere Engerens is, har vært debatten…
Vet du hva som har vært best?

Jo å ikke ha hørt en eneste nyhet om covid-19, ikke hørt en direktør uten karisma, fortelle tristhet, hvor en jovial Nakstad, ikke har fått forklart hva Guldvåg egentlig mente å si. Ikke hørt et ord om AstraZenica, eller et nytt navn. Ikke et ord om Trump, eller skoleskyting. ….ingen nyheter. …ingen værvarsel.

Tenk så godt. Stå opp hver morgen, og kjenne duften av fjøs. Ny dag. Hver eneste dag. Se mot himmelen, og ane hvordan været blir, men ikke vite.
Lese at Maria har satt pris på ny løype. Hørt om utvikling på kyllinger og killinger hos Einar, og tenk svakt over hvordan sommeren blir for korn og poteter….nei da, det tenkte jeg ikke….men jeg begynte å tenke på elg. På jakt. På å gå i skogen. Høre fuglekvitter. Høre rasling fra løvtrærne.
Høre ei rype…plukke ei multe med spente fingre…og kjenne smaken. Sammenligne – mmmm nei var søtere i fjor, og vite at det er like feil, som alt annet en minnes som bedre før…
Men det meste var bedre før. Den gang man bygde opp ei sæter fordi det var nødvendig. Hvor man bygde ei koie til tømmerhoggerne, og lot matjorda være åpen, og trea få gro.

Graset er grønnest heime.
La oss begynne der.
Holde naturen hjemme ren.
Bevare natur og fruktbar jord til neste generasjon.
Det betyr mer enn oljefond. Det er faktisk sant.
Man trenger ikke WHO, naturvernere, eller klimafanatikere.. en trenger bare å begynne med seg selv, og sitt nærmest. Plukke opp sitt papir fra sjokoladen. Avstå fra ei gedigen hytte til. Nyte akkurat det man har tilgang til, og sette pris på akkurat det nære, kjære, og evige. Landet, og hjemstedet.
Dyrk og høst…

Men det beste var å slippe FHI, og det var faktisk det eneste jeg mente å skrive…..og kanskje lever vi bedre, uten R-tall og hypoteser, ved å bare våkne, og leve….

…og vår nye afterski, blir å tørke skiskoa, og smøre skia….

PS i dag var det bare fem rådyr på jordet, temperaturen er minus 1, og sola belyser Skagsvola

SKJÆRTORSDAG 2021

Påskegult besøk

Gårdagen ble noe annerledes enn ment, men det betyr faktisk bare at den ble bedre.

Vi begynte hvor vi slapp dagen før, med DJ NANCE på Jacobsen…og med svigermor i leveggen.
Vi satt der sammen, og hun følte nok på at jeg var en god lytter, og en som ikke avbryter når kvinner deler sine samtaler…Helt til hun etter ei god stund oppdaget at jeg satt med propper i øra, og lyttet til god musikk!

Men jeg setter pris på min svigermor, den beste noen kan ha, så jeg fant et glass vin, og en liten skjerv med potetgull, og lot henne få det til lunsj.  Da smilte hun igjen.  Så nå er vi nesten venner igjen.

Jeg foreslo for gutta at de skulle ta sine onefoot, og se om de fikk til noen “ride” eller hopp på Jordet, og det gjorde det vettu, men det jeg ikke hadde regnet med var at deres mor skulle bli med.  jeg ble redd egentlig, for hun har en konkurranseskalle verre enn noens – derfor endte hun opp med meg – beste premien (men ikke si det til henne).

Arm i arm med sin eldste sønn, satte hun utfor.
og så gikk det kast i kast kan en vel si…og hodet fikk seg noen skreller.

Seansen kan du se her: She’s Rockin’

Kanskje ligger det i slekta, for en ubenevnt slektning av henne, gikk med henda i lomma, og falt plutselig fremover, og da sa vedkommendes søskenbarn til ham, som sto der med blødende sår i panna:
“Var jammen bra du hadde henda i lomma, så du ikke skadet dem,
for i motsetning til hode, så har du i alle fall brukt for henda.”

Men Trine reddet både hender og hode, og kanskje ble hun til og med litt skarpere.

Dj’en vår dro som fjøsavløser med sitt søskenbarn, og det kjente vi på lukta da de kom tilbake.
Da ble min svigerfar redd, for han kjente ikke fjøslukta, og han lette etter alt som kunne beskytte ham selv fra å smitte andre.  “Det er faan å sakte det skal gå med denne vaksineringa da gut!” sa han morskt, og kroket nakken for å ikke slå oppe dørkarmen, som han aldri har vært i nærheten av å nå opp til.
“Ikke noe å stå etter”, sa jeg, “for du er jo så gammel at du får Astra Zenica du”.
“Hau, det er går da itte an!”.
“Nei”, sa jeg, “alt som heter Astra er ubrukelig”….og tenkte ikke på at jeg har venner som har Opel Astra.

…men da fjøsavløseren kom nær nok, fikk han fargen i ansiktet tilbake, og kjente lukta han også.
..og enda blidere ble han da han vant i stortrekning som ble livestreamet fra “Ærtdal’n”.
Ja ble ingen skitur, eller trimtur, men med bikkje som var halt, og med brist i ribben, og skakke tenner fra dagen før, så var det greit å sitte i ro ved kjøkkenbordet og legge puslespill.

EXPEDITION TO KOMMUNER

Når en ser dette, er det verste gjort…

I noen år, har jeg hatt som tradisjon å ta meg på påsketur til Engerdal, på ski.
I fjor ble det riktignok ikke noe (covid-19)…men i år vettu… i år skal det jaggu gås att.
(Men innerst inne kjenner jeg litt på at vinter er over, og at vår og sommer ønskes velkommen).

Så våkner du da for tjueentusenogfemhundreogtjueførste gang, etter dag og natt med regn.  *Snøen utafor døra di er svart og halvert.  No White Christmas her lenger, hvis det er lov å si da!

Så jeg sitter der i sofaen og ser at Toppen Bech besøker nok en Anker eller Astrup, med hus, noe større enn vestfløyen min.  Det artige er å se oppløsningen…på programmet altså.  Fra den gang vi brukte 17.000 på en 27″ fatscreen, som veide mer enn deg selv.  Nå er jeg imidlertid blitt tyngre og trenger briller…

…men klokka går, og jeg har vel bestemt meg, for ikke å gå, og da vil jeg egentlig ikke oppover heller.
Det er rart med det, når du vokste opp uten ferier, hytte, og påske besto i beste fall av å “dike bort vatnet”, og du kanskje kunne snike deg unna lange underbukser, selv om datoen for slikt den gang, var 17. mai uansett vær.
Slik unngikk man klimakrisen og global oppvarming – alt var overlatt til datoer.

Men nå er det en gang slik, at hvis du tar to måleskjeer havre, og tilsetter eksakt mengde vann, lar den svelle, og tilfører tre minutter med roterende strålebehandling i en mikro, så er du kjapt fit for fight.

Så i løpet av tretten minutter har jeg gått fra hjemmekontorkledd (truse og skjorte) i sofaen, og til elit-åkare (må bruke svensk her, for i Santander-drakt, ser jeg ut som en, men uten er jeg bare mann).

Trine blir kanskje litt stresset, men etter en liten tur på svellet gjørme, tildels med lokalkjente i full fart, og tildels folk med EB-skilt som sparer strøm, har man opplevd spenning oppover Flendalsvegen…

Første del bar oss ikke…

Flendølene er gode til å gi beskjed, men allikevel velger jeg å starte på Rabbkjølen som vanlig.
Noe løst for meg og en gammel pointer, og vi lurte begge på når vi ville knekke bena.
En flendøl er bygd annerledes enn oss innflyttere – flendøler er normalt høye, men de veier bare typ 45 kg, og all masse er muskler og sener, derfor flyr de fra deg på ski uansett alder, og de flyter oppå snøen også i disse dager.

Men ikke jeg…så de første km til Vidsyn er utfordrende, spesielt når jeg for første gang har valgt å gå på blanke ski.  Blanke ski krever staking, og når stava går til bunns i kommunens beste elgterreng, da blir det tungt.
Når gamle staker , kalles det ofte “dodritarstil”, mens dette blir mer som “itte nødvendig å tørke rævva”-stil.

“Skulehuset” står det.  Husker att den fra før, og da har jeg gått litt i alle fall…og lysløypa, og folk i løypa.

På en kul i lysløypa står det rundt ti personer.  Koselig synd, for de er påskeskiløpere, med anorakk, kvikklunsj og appelsiner.  Da de ser “Elit-åkaren” med sin elleve-årige pointer, gjør de seg klar til å gi plass så jeg kan suse forbi.  Jeg var glad de ikke hadde kakao, for den hadde blitt kaldt, mens de ventet på meg!

En av dem, den eldste på rundt 35 år, viker helt ut på siden, og brått er han en meter kortere, der snøen utenfor løypa ikke holdt.  Men like blid var han, og jeg trøstet ham med å si “Jasså det er att såpass med snø ja”, og jammen rakk vi å si god påske “tæll nan au”.  …og smittevernet ble ivaretatt ved at jeg var nå to meter over ham…

Gjennom hytteområdet er nå Teslaene med aggregat bakpå borte, og gamle Opel’r med svart dieselsot på bagasjelokket var det nye.   Bekkene jeg passerer sildrer med lyden av vår, og nå er bløt snø blitt til tynt lag med tørr nysnø på frosne gamle spor.  Og ute av skogen merker jeg fort at enten har vinden eller jeg, valgt feil retning.  Vi er i alle fall på kollisjonskurs.  Men det er lenge siden jeg har vært på kurs, og jeg savner det.  Kurs hvor en kan bli kjent med nye folk, nyte livet, og ei flaske vin spandert av firmaet ditt…ja ja vi skal ikke være griske, for det er vel slutt på det også.

Nå er jeg der hvor jeg som regel treffer en utflyttet sunding, som fant kjærligheten her oppi.  Ja nå finner han visst elg oppi her også…men i dag ser jeg dem ikke.  Nei, er vel litt sent utpå jeg da.

Etter å ha møtt et par litt bistre damer, som ble litt blidere av en “God påske” hilsen, er jeg snart i dalen.  Dalen hvor jeg hvert år blir til Sølvpilen, og pointeren er Månestråle, og hvor du bruker all energi på å spare etter blink fra en Winchester eller Tomahawk, og et par apacher.

..en eller annen gang ser jeg blinket fra en Winchester eller Tomahawk her…

Berga her er som skapt for å overfalle et par kiowaer….

Her passerer jeg et eldre par.  Godt trente, men de har vært sammen for lenge.  Han har smurt skiene hennes, og ber henne være fornøyd å gi på litt.  Han skal rekke hjem og se opptak av fotballkampen fra dagen før, mens hun lar mas være mas, og lurer på om hun rakk å slette meldinga fra Einar på jobben….

Jeg sliter også.  Arma er slitne, brudte skuldre er vonde, og skiene, som ble glidet rett før start, uten skraping og pussing, eller rilling, glir godt mellom flekker av nysnø…synd de flekkene er få og små….

Men jeg klager ikke – det var mitt valg å stake.  Det var mitt valg å gjøre smørejobben dårlig.  Det var mitt valg å ikke sitte på med min hustru til hytta, og nå har jo sola kommet også…

Brannhøa….hau der blir det bratt.  Min likhet med Andreas Nygård og Petter Eliassen, har nok forsvunnet lenge før, men det er her jeg oppdager det selv…ingen hoppende staking.  Her er det tvers over og bred fishbone som gjelder.

Men jeg tar meg opp, og tross motvind, er jeg glad jeg går opp, og ikke må ned denne bakken.

Det er her en ser at det er lite snø…

Men som alltid, når en er oppe på fjellet, er en aldri helt oppe, nei det er alltid litt att, og ei kneik til…men Petterbua/Petrograd er i alle fall nesten høyest på denne turen.  Etter dette punkt, bestemmer jeg selv hvor mye høyere jeg vil, og jeg skjønner at denne gang vinner kropp over hjernen.  En hjerne som vil over Østerfjellet og bortom Hyllsjøen.  Hyllsjøen frister, for kanskje kan man si hei på avstand til venner en ikke har sett på lenge…men det blir nok rett ned gjennom grenda i Lillerøåsen.  Ei grend som nå har atskillig flere scootere enn hytter, og atskillig fler hytter enn setre.  …og hvor mitt idol fra 1966 nå ikke lenger er med oss.  Mannen som fikk meg til å ha hvit trøye og blå nikkers (med hvitt glidlås).  Nå venter vi ikke lenger på Gjermund – mitt idol og forbilde, og en svært trivelig mann å treffe å slå av en prat med).

…hvor skiløpere ble til mestere…

…men i et kort øyeblikk når jeg er tilbake til 1966, og løypene har krappe svinger, for å holde oss skiløpere unna autostraden, går skia ut, og der er lina til en pointer, og vipps (nummer for vipps oppgis på pm) så går jeg ned for telling. Tryne og knær når nakken samtidig.  Jeg hører lyden av et knepp.  Jeg kjenner lyden, og håper det er brillene, men nei…jeg fører nesen tilbake til normal stilling, og kjenner det svir i gamle knær, mens brystkassa prøver å ta seg ut att til der hvor den var før fallet, akkurat litt kortere ut en magen!

Jeg teller tenner (noe som ikke er lett når en aldri har hatt alle), og begynner å bryte armene rundt att, men de er akkurat som før – lite bevegelige.

Nå skjønner jeg hvorfor man kjører scooter i stedet for å gå på smale plaststikker.  Men akkurat som jeg merket da jeg fakt, så er bakken hardfrossen, og der glir lett nedover mot Gammelsætra.  Ja så lett at jeg er livredd…spesielt da jeg passerer kneika jeg knakk skuldra påsken 2016.  Jeg vil liksom ikke feire med å gjenta…

…og rundt en sving ser jeg et par jämthunder, og ei frue og en sønn.  Blide for å se nan er vi…og expeditionen to kommuner er ved vegs ende.

To kommuner, våt råtten snø, bløte spor i sola, hardfrosne gamle spor, nysnø, delvis vått/frossen snø på aftenen…så opplevde det meste av vinter.

Ved målet for turen…her er det flere biler og scootere enn noen gang…

…..og nå er der bare å undres – koster det åtti kroner å ta seg ut gjennom bommen også mon tro?

…motvind, men flott vær var det da..