MOBBING ELLER…?

…når man går i den frie natur – tenker man på mye…

Er ikke lett å slutte å ha meninger.
I alle fall ikke, når man får mange historier om mobbing og lidelser på pm.
Historier om skjebner, håpløshet, motbør og ødelagte liv.

Ja min hustru og jeg har fått historier om de som fortsatt lever med konsekvensene, de som lever midt i det, og fra de som frykter skolen de skal til.  Det er ikke dermed sagt at Innbygda skole, eller noen skole i Trysil, Innlandet, eller annet sted, er verken bedre eller verre, enn noen.
Noen av historiene kunne jeg sagt er virkelig ille, og noen verre enn andre, men de er ikke det vettu…
for det er nemlig slik, at det finnes ingen verre historie enn den som rammet nettopp deg.
Da spiller det ingen rolle, hva vi utenfor rangerer inneholdet til, for det er hvordan du opplevde det, og hva det ødela i deg, som er avgjørende for å si noe om det som skjedde.

…og allerede der er vi inne på noe, en plan mot mobbing ikke klarer å favne.
For en plan, vil alltid være generell, eller kun bære med seg erfaring, fra enkeltpersoner, personer sterke nok til å fortelle, eller med sterke foreldre, eller med foreldre som ikke “oppfører” seg innenfor normen (som da jeg la ut om hendelsen her om dagen, som noen få, mener ikke er til for det offentlige – og de har helt rett – men hvordan skal da man klare å kjempe i mot selve fenomenet mobbing, eller er det egentlig mobbing?).

Tenk alle de historiene som hviler taust i en grav hvor nekrologen lød “valgte å forlate oss i dag”, “du orket ikke mer”, eller rett og slett “forlot oss i dag”, og som kanskje merket en lastebilsjåfør for livet.  En lastebilsjåfør som kunne sluppet unna traumen, hvis en eller annen voksen hadde sett noe, hørt noe….og gått i mot målsetningen “nullvisjon for mobbing”, og reddet vedkommende som ikke orket mer fra å havne der, hvor han ikke orket mer.
For der er neste bøyg å klatre over.  Hvis man lager en skoleplan med null-visjon mot mobbing, ja så blir man blind, og døv.  Og er du ikke blind og døv som lærer, så kan vi fryse deg ut, til du slutter å varsle, og finner din plass i rekken av oss – oss som klarte målet om null mobbing på skolen i vår karriere-tid.
SÅ opphev null-visjon, og gå for oppdagelse.  Skjerp sansene.

For i de historiene vi har fått, og selv har erfart, så er det ikke ett tilfelle der lærer har gjort foreldre kjent med…at din håpefulle utsettes for mobbing.  Ikke ett tilfelle – og da hjelper det lite at man iverksetter når foreldre varsler andre leia.  For da finnes rommet for mobberen – det lukkede rom av tid og sted, hvor slikt kan foregå uten å bli sett eller hørt.  Det er egentlig ikke mulig vettu å ikke oppdage at noen klores, bites, sparkes, slås på skolen, i skoletida – og dette foregår på Innbygda skole nettopp i disse dager.  Ikke med vår, men fortalt å foregå overfor andres barn.
…kan det være mulig? spør du kanskje deg selv, og nettopp i det øyeblikket du stilte deg det spørsmålet, gjorde du fri veg for mobberen, så han kan fortsette, for du tvilte et lite øyeblikk, for i din erfaring, så har du ikke sett eller hørt….og ikke kan du dra tro at…

Men det er ikke bare den lille tvilen som hjelper mobberen – det er annerledestenkingen.  Du vet den tanken “han mente nok ikke…”  “hun visste ikke at du…”
Jeg skal ta et eksempel:
En elev går mot en annen elev og sier “Jeg skal drepe deg”, og med alvorlig ansikt, spark og slag, går han mot den andre eleven, eleven blir redd, tør ikke snu seg og løpe (kanskje er det ikke mulig å løpe heller), men rygger bakover, fra trusselen mot livet, og faller og knekker handleddet.
Eleven fortsetter ikke med sin uttalte trussel “skal drepe” da skaden har skjedd.  Så vedkommende på bakken, overlever med brukket håndleddet som konsekvens.

Da kan du som utenforstående si:  “Han mente vel egentlig ikke å drepe den andre da!”  “Det er jo slik barn sier det!”
I de fleste tilfeller av ran i Norge, menes det ikke å drepe noen – de vil bare du skal tro det, slik at du leverer pengene fra deg.  Derfor er det skrevet “trusler som fremkaller alvorlig frykt for vold mot noens person” i straffeloven, fordi det kan straffes, når akkurat DU ble redd av handlingen som ble forøvet.  Det er et ran hvis DU ble redd!

Så skal de voksne inn å bidra i det som har skjedd, og forøveren sier:  “Det var min skyld”, og mener at han ved å skremme, fikk den andre til å falle, og knekke håndleddet, og sier kanskje endog “unnskyld”.   Da sier den voksne:  Det var jo et hendelig uhell og han har bedt om unnskyldning.  Case closed!.
Hvem er utsatt for overgrep nr to i det øyeblikk – jo han med gips.  Nå er det den voksne som påfører, ikke bare traume, men en forstyrrelse av sin egen oppfatning av virkelighet.  Den verste handlingen!
Ikke nok med at han knakk håndleddet, men han sitter igjen som en som ble redd noe som ikke var farlig, og i tillegg, får forøveren mulighet til å slippe unna med “unnskyld” og får beskjed at det ikke var hans skyld (noe han trodde i begynnelsen), fordi det var et uhell.  Dermed har den voksne (læreren) utgjordt mer enn halve traumen.
Dette er et faktisk tilfelle!

Så kan man snu dette, og si at den voksne i dette tilfelle, kommer hjem til sin voldsutøvende ektefelle, som akkurat da er deprimert, kanskje endog full, og i det hun/han kommer inn i stuen sier han:  “Jeg skal drepe deg”.
Han går mot vedkommende med knyttet hand, og sparker etter vedkommende, som blir redd, rygger bakover, og faller over verandarekkverket, fire etasjer ned, og blir påkjørt av en lastebil i samme slengen.
Alle visste at mannen, som var full, elsket sin ektefelle og ikke mente å drepe henne….så beklager uhellet!  Det er jo bare slik vi sier!

Dermed har vi avdekket ennå et moment i det å mislykkes mot mobbing.

Da nærmer jeg meg slutten for min mening om saken, og det er at vi kanskje skulle slutte å kalle dette for mobbing.
Mobbing i mitt hode, er en form for erting, som i det langvarige vil kunne gi psykiske lidelser.
Men de tilfellene vi har fått høre, er da ikke mobbing sterkt nok ord – ja jeg vet at definisjon for mobbing er at det gjentas over tid, men når det er systematisk psykisk og fysisk vold mot enkeltindivider, så må vi kalle det noe som gjør at vi forstår innholdet i det, og lidelsen bedre.

Foreldre har anmodet oss om å kjempe for dem i denne saken.
Ja altså saken som et generelt problem ved en skole.
Mitt bidrag kommer i denne blogg, ved å gjøre problemet synlig, og kanskje mer forståelig som et alvorlig problem.

En god skole, tror jeg, kjennetegnes best, ved at det er skolens ansatte som tilkjennegir overfor foreldre om at deres barn har det vondt på skolen (for meg virker det som om skole og barnehage er mest opptatt av å finne ut om de lider overlast hjemme).

En god skole, tror jeg, erkjenner at de har mobbing og vold på sin skole, og tar bort null-visjonen, og erstatter den med “Vi skal se og høre-visjonen”.

Skolen skal være i dialog med foreldre på begge sider (mobber og offer) av problemet tidlig.
Det betyr ikke at man (offer og foreldre) nødvendigvis må frontes med vedkommende (mobber) som ødelegger sine barns liv, eller deres foreldre.  Det må heller ikke være slik at det absolutt må være slik at de (mobber og offer) på død og pine skal omgås i skolegården, eller må inviteres til bursdag.  Det er jo ikke slik som voksen heller, at man har kjemi og går godt i lag, med alle?

En god skole, tror jeg, er en så åpen og transparent skole, at mobbesakene avdekkes, loggføres, og følges opp.

En god skole, tror jeg, er en skole dit barn vil hver eneste dag, og foreldrene føler at akkurat deres barn er trygt.
…og hvor de er helt sikre på at hvis det er et fnugg av utrygghet, så får de beskjed.  Kanskje hadde noen elever en bedre og mer lærerik tid under Corona-nedstegningen, hvor de var trygge, og kunne bruke alle sine sanser på å lære.  Uten å måtte frykte for at noen irriterer seg over at andre rekker opp handa, eller grue seg til friminutt.

En god skole, tror jeg, er en skole hvor barn og voksne, seg i mellom, og på kryss og tvers (også lærere seg i mellom), nyter hverandres respekt og ærlighet, og tillit, til at de kan si fra, uten at det blir bortfeid som “uhell”.

En god skole, tror jeg, er en skole, som i ytterste konsekvens iverksetter tiltak rettet mot vedkommende som har “antisosial adferd”, og ikke motsatt.  De tilfellene vi har fått, er tiltakene ofte noe som medfører negativ endring for offer, og ikke motsatt

Jeg vil gjenta det jeg mener er viktigst:  Jeg tror at null-visjon mot mobbing er det største hinder for å bekjempe problemet.  Tenk om vi kunne belønne skoler som avdekker mest mobbing  (ja skjønn poenget mitt – de skal ikke bidra til høyere tall altså)?

Når dette er sagt, så har jeg stor tro på og tillit til at ny skolesjef, og ny rektor, virkelig bidrar til en trygg og god oppvekst.  Jeg takker for all omtanke og innspill, samt en honnør også til de som bare har vist sin omsorg.

JAKTPRØVE BANDHUND

…vi er nå to gode kompiser først og fremst…

 

Jaktprøve bandhund.
6 timers gange i skog….

“ja ja”, tenker du antagelig,

“skikkelig moro å lese om liksom”.
Hva skal en liksom skrive om når det gjelder bandhundprøve:
furuer, granskog, myrer, elgspor…alt en har sett sjøl….men slik er det ikke serru.

Jaktprøve bandhund – det er å være nervøs i fire dager, sove dårlig i tre netter, grue seg i to i døgn, og være redd for å ikke våkne tidsnok i ei hel natt.

Men det er ikke alt, for når du våkner kl 0245, og kunne sovet godt og vel en time til, så kjenner du på vondt i magen, og for min del, så vet jeg ikke om det er pga jaktprøva, lite søvn, eller min svigermors bakterier (slitt med magevondt hun serru).

Så jeg sitter der i sofaen, midt i natta, stirrer på en jämthund (som normalt ikke gløtter på auga før kl 09), mens jeg veksler mellom å gå på do, se på netflix, og undres hva jeg skal gjøre.

Innimellom vurderer jeg å ta med avispapir og stikke ned i buksa bakerst under prøva, “Just in case” liksom, i fall det verste skjer.
Du sitter liksom ikke midt i skogen, med ei bikkje ivrig på ferske “æljfæl”, og en dommer som skal bedømme deg og bikkja, rett bak deg, og kjenner på at du må gjøre det du er nødt til å gjør, hvis alt ikke går som det bør – med maven altså.  I fall det går galt tidlig da, så skal dommeren gå med ei lei eim i nesen, og bedømme hund din – det blir ikke mange poengene vettu.
Da kan det være lurt å legge ei avisside mellom skinn og truse.
Den kan du i alle fall kaste att….
Problemet er dog, at jeg har jo bare abonnement på lokalavisa, og det betyr jo, at uansett hvilken side i avisa du putter i buksa, så står du i fare for å gjøre fra deg på noen du kjenner.
Man driter liksom ikke på bilde av noen en kjenner (jo forresten det finnes kanskje noen…) Og når du kaster avisa etterpå, blir det jo en form for skittkasting, og det gjør man ikke med folk man vet hvem er, og respekterer.

På den annen side, ville jeg jo på en måte fått hedret min mor med at hun hadde rett – den gang hun levde og alltid sa:  “Er nå bære dritt i avisa lell nå før tia!”

Klokka nærmer seg avreise og matpakka er ferdig smurt.
Jeg er kanskje ikke helt A4 som bandhundfører, der jeg lister meg til bilen i gamle Hoka-sko og tights.
På den annen side – du er ikke helt A4 da du stiller i bandhund med en jämthund heller!

Jeg er livredd for å glemme av sele og band, og tviholder det i høyrehanda i det jeg hiver meg inn i Pajeroen.
Da jeg oppdager at jeg faktisk har glemt bikkja.  Så da er det bare å låse opp att huset, og hente bikkja.
Bandhundprøve uten hund, er ikke helt det samme.

Så er vi på vei.  Ukjent dommer og nytt terreng.  Det er bra.
Man blir fort hengitt til gamle vaner hvis en går på kjent mark.
På veg ut til oppmøtested, spiller jeg musikk for å komme i rett mood, og oppdager at “Settin’ the woods on fire” blir feil fra et miljøhensyn, “Running with the Wolves” blir noe kontroversielt, “Born in the USA” blir for bråkete, og at så kaldt det er nå, så er ikke “Great Balls of Fire” rett heller.

Dermed havnet jeg på ei Levi-låt “Langt sakte tog”.  Med den på hjernen skal jeg og bikkja gå sakte nok, tenker jeg.
Et trinn ad gangen, snike, smyge stille, finne, og se……nei nå kjører du opp tempoet Levi, slik en tredjedel inni…og akkurat da jeg er fremme, og ser dommeren stå der og venter.
Du vet sikkert åssen det er – det er akkurat det siste man får med seg som melodi ut i skogen.
Så de første stegene blir ganske trampende…jeg skjønner togrytmen Levi, men dette ødela litt for jaktprøva!
Kunne nesten kjørt Johnny Cash, for han har også rythm of trains…

Dommeren kikker litt rart på jaktdressen min (tights og Hoka-sko) der han står i sin Härkila til 8000 kroner delen.
Hun andre som skal prøves med sin bandhund, får nærmest sjokk da hun ser meg, og får ikke stanset utsagnet:
“Håper du skal ha på deg noe annet enn treningsbukse?”

“Nei da” sier jeg, “eneste måte for en gammel benskjør kropp å ta seg tålig stille gjennom skogen dette”.

“Ja men…” sier hun, som om hun har tenkt å si at det ikke er lovlig ihht reglementet.
Men jeg sier straks “Står ikke noe i reglene om klær, så jeg synes dette er hakket bedre en å gå splitter naken…
…og da går jeg stille da!”

Så er vi i gang.
Seks timer skal vi vandre.
Vandre etter en hund på leit etter elg.
Vi skal smyge, krabbe, slutte å puste, viske kun i trangsmål, og er vi heldige, skal kua stå der som et spørsmålstegn og lure på hvor vi kom fra.
Hadde jeg gått naken, hadde hun kanskje lurt på noe helt annet, og kanskje hadde hun tenkt at oksen hun så i går, ikke var så verst lell!

…Kalla vet noe…

Timene går, og elgen går også.
Foran oss.
Stort sett avsted litt for tidlig går den også, og jeg lurer på hvorfor ikke dommeren så elgen jeg ikke så!
Skulle gått til Specsavers vettu.  Noe som minner meg om den gang en kjørte av vegen og kameraten hans sa:
Du får si du svingte unna et dyr du ikke så!”.
Finnes faktisk ikke antydning til løgn i den setningen.

…og jeg finner jo snart ut at jeg må bli mer taktisk og mer lur.
For du kan faktisk få 100 poeng uten at dommeren ser elgen (eller hjort var det vel, og da kan man jo etterpå si at, å se hjorten, burde dommeren ha gjort),
men jeg kan altsåikke få 1.premie uten at dommeren ser den….eller noe slikt.
Det er vel det som er forskjellen på å være erfaren og dyktig, og nybegynner og naiv.

Lunsjen består av brødskiver som har fått en litt annen fasong enn da jeg puttet den i lomma (Smøret og salamien har liksom byttet plass), og halve brødposen er borte.
Den andre halvdelen brukte jeg til å sikre bjønnsmøkk litt lenger ned, og det kostet meg vel synet av ei ku med to kalver, for du…når en snakker sammen ca 200 meter unna ei ku som akkurat har lagt seg, så er hun vel på vakt.
Men moro lell.

Bikkja tigger ikke da jeg spiser.
Hun bare forventer at jeg deler halvparten med henne, der hun nesten har halve nesen, nedi halve posen, der det nå er att ei halv matpakke.
Hadde jeg hatt med vaniljesaus, kunne jeg sikkert brukt bjønnsmøkka til dessert, så full av blåbær var den.
Ikke så den blåbæra ut til å være helt tom for antioksidanter heller.

Jeg vet ikke om du har kjent på det, men når tiden begynner å bli knapp for å se elg, går du fortere for å få fler muligheter, selv om du vet at å gå saktere, vil bety “se mer”

Bandhundprøva er ved vegs ende selv om vi står på en grusvei, midt mellom begynnelsen på vegen, og dens ende.
Rart det der – bikkja er like glad i deg, selv om du vekte henne kl 0345.
Det er det som er forskjellen på ei bikkje og en frue.
Bikkja godtar å bli vekket til alle tider, og nøyer seg også med et halvmjukt brød.

Jeg husker fortsatt prøvelederens ord, da jeg skriver under første siden av skogsprotokollen “inBlanco”, men stoler på dommeren.
Blir jo liksom som når en gifter seg, en regner med at det går bra, selv om det ikke står et ord skrevet på første dag.

Ved Turistsenteret, er bilparken med Tesla, e-tron, Ferrari, Jaguarer og lignende, byttet ut med Landcruisere.
Allerede her taper du sjøltillit, der du parkerer mellom de høyreiste SUV’ene med en lav Audi A4.
Må ha noe med at man er sliten å gjøre, for i går kveld, merket man ikke helt det samme.

Det er spennende foran trekningen av dag to.
De erfarne bandhundførerne psyker deg ut med sin stillhet, og blikk av suksess.
De er tause, og du blir bare enda mer nervøs før natten.
Men egentlig vettu, så er ikke dette en konkurranse mellom to, eller tre, eller flere, men en fin anledning til å få din hund vurdert, deg selv til å lære, og bli enda bedre forut for jakta.
Dagens dommer viser deg tallet for sporing, og du skal vurdere om du vil godta den før dag to, eller prøve en gang til.  Det får en tenke over.
15 minutter etterpå er møtet over….og du skal gå dag to.

Til deg som nå har lest så langt, så kan jeg si at noe er fakta, noe er fri diktning, og annet er rent oppspinn, i en forvirret bandhundførers hjerne.  Noe skjedde, og noe ikke.
Det som i alle fall er min erfaring så langt, er at jeg er imponert over hvordan dommerne, ikke bare bedømmer hunden og ekvipasjen, men virker som om de virkelig vil at du skal lykkes.  De gir råd, svarer på spørsmål, og er til for deg og hunden din.  Det setter jeg pris på, og hver gang jeg har gått ei prøve, går jeg derifra med enda mer viten, og er lysten på å lære enda mer.

Men du verden så godt det er, å komme hjem, kjenne på at bakterien i magen er borte, og sige hen på puta, mens jämthunden kravler enda tettere inn i armkroken din, mens du sovner til at fruen sier til bikkja “Men du får da vel ikke ligge der?”, og det siste som kommer fra min munn er:

“Jo det får a!”

PS Det rare er at, uansett bedømning, så har vi alle verdens beste jakthund, hver enkelt av oss!

Skal du lese hvordan man skal gå med bandhund  går du hit