TUR RETUR HAMMERLIKJÆLLARN

En gut ser på skriblerier fra svunnen tid

Grasstrå fra tua du trodde på da du gikk bak far din.
Røsslyngen som “smeike” beina dine da mor di plukke bær
Kjellarn som viste at du var på toppen etter Pisenga
Ting er der – som før

Far din sine stedsnavn
Mor di sine “berbitter”
Furua som viste hælvvægars dein gang
Er borte for evig – ansjless enn før

Barneføtter tripper lett bortover stien
En pointer værer ørrhanan
Ei mor lurer på å langt føran den yngste er
Nye minner skapes – som før

☆ ☆ ☆

Vi har vøri att å fram tæll Hammerlikjællarn….
– slik Thorleif uttalte navnet. Det virket jillt før dom, akkurat som før. Som før mæ deinn gang da.

De badet til og med i Tryggbækken. Lurer på åssen det navnet var før jeg?

Je lurer jammen på hva Stubbskiberget betyr au je?

Ja jeg vet vel ikke akkurat hva Pompasækkalteret betyr heller.  Mæn…ja neidamenjodamænnatte.

Men du verden som jeg frydes i denne skogen.

 

Tryggbekken….et badested

LORETTA LYNN OG JEG

Loretta Lynn og jeg….hun er ei mektig dame innen country, og jeg er en mann fra Eidskog.
30 år i mellom oss…på dagen faktisk.  14. april 1932 ble hun født.
Tredve år etterpå kom jeg altså – og det er alt vi har felles.

Ja dette var opplysninger jeg fikk fra Countrymusikkens historie på NRK.
Et program, hvor en episode begynner med en ung Johnny Cash i et vindu, og så dukker en enda yngre Elvis opp i samme vindu…for ei tid.  Ikke minst da du i forrige episode hørte Charlene Carter fortelle at Hank Williams Sr pleide komme innom dem ved midnatt og fortelle om sitt dårlige psyke….Ja de vokste opp med å høre om tankene som førte til sangene “Your Cheating Heart” og “I’m so lonesome I could cry”….

Så hører man en mann som har stått i Lamperudskogen (Eda) med sitt kor, fortelle om innspillingen Patsy Cline gjorde av “Crazy”, og man skjønner at verden er liten.
Dette er jo i tillegg gutter som har returnert flere ganger til Norge for å feire at vi liker Elvis.  The Jordanaires.
Noe som førte til at jeg som 18-åring kunne sitte å snakke med James Burton, som kunne fortelle om det å være gitarist hos Elvis.
For ikke å snakke om da Kathy Westmoreland signerte en konvolutt iført en sølvfarget drakt og synge som hun gjorde bak Elvis en gang i tiden.
…det må legges til at Elvis forførte henne…noe jeg ikke gjorde!

Countrymusikkens historie har nesten en egen episode om Kris Kristofferson

Men det får meg til å tenke på at jeg og min hustru sto ved siden av Kris Kristofferson en dag….og da er det rart at han var mannen som ikke fikk full oppmerksomhet fra Johnny Cash, før han tjuvlånte et helikopter og landet det i Johnnys hage…Da var et livsvarig vennskap og samarbeid et faktum.
Vi har imidlertid ikke hørt mer fra Kris!

Det får meg til å tenke på Rodney Crowell, en som vi valgte til å spille på bryllupsdagen vår en gang.  Ble noen fine bilder av det også.
Han var i tillegg, svigersønn til Johnny Cash en periode.  Første gang jeg hørte ham synge live, ble jeg overrasket, for han sang flere Waylon Jennings-låter, og så oppdaget jeg at det var faktisk Rodney som skrev låtene.
Skrev hits for Waylon…en som ga meg et plekter en gang.  And shook my hand.
Som jeg syntes var mye kortere enn jeg hadde trodd….men han var musikalsk en country-gigant, so who cares.
Denne mannen fikk Stephen Ackles gleden av å spille inn ei låt med.  Stephen som jeg opplevde første gang i 1987, komme kaksi ut på scenen i ei rød Elvis on Tour jakke, og deretter ta pianoet på et vis, bare Jerry Lee har gjort før ham.

Men mens programmet fortsetter, og jeg ser Loretta Lynn, så tenker jeg mer på da jeg som guttunge satt i stua heime, og spilte inn en ukjent fyr, som hadde overnattet, og som nå satt i mors stol ved kaminen og sang danseband-sanger.  Jeg benyttet min svogers bandopptager og spilte inn alt.  Jeg var imponert husker jeg.
Over talentet, og sangene, stemmen….mange år senere var han kanskje en av årsakene til de helt store hits for Ingemars og Lasse Stefanz, med sanger som “Den gamle Grinda”…og mange andre, ikke minst siste Ingemars-CD, utgitt 2020.  Thor Wang.

Mine tanker farer videre, og jeg husker Trond Erics som smågutter, spille på sokkefest ved Eidskog Ungdomsskole (de var vel ikke en gang gamle nok til å komme inn på sokkefesten), og Biller’n som løftet min eldste sønn opp på en høytaler på Vinger, hvor han satt lydhør hele konserten gjennom…hvem skulle da tro den gutten på høyttaleren skulle bli medlem i metall-band, og lage sine egne visesanger noen år senere.

Eller at jeg skulle få sitte i ei koie i Regnåsen og høre vokalisten i Safir synge på spansk, nemlig Bjørn Kveen.
Litt artig å tenke på at jeg skrev tekst, som Bjørn sang, i et videoinnslag i konfirmasjonen til gutten som satt på høyttaleren under en Trond Erics-konsert på Vinger.

Tilbake til Johnny og Elvis, og Maybelle Carter og Hank Williams….
Dette var ingen store møter den gang,eller møter mellom giganter – det ble det over tid.
De ble store innen sin genre.
Så husk dem du møter – plasser dem i hjertet ditt.
De vil alle overraske deg på vegen senere.

PS:  Sønnen til Hank Williams satte pris på min sønn en gang.
Så mye at han sendte ham en t-skjorte og et signert bilde, og plasserte ham som gjest i sitt fan-blad….slik ca 27 år siden.
Så alt går rundt og rundt kan en si….
…for ikke å snakke om da jeg var i gang med å få til en gitar-session mellom min sønn og John Prine – inntil Prine ble sjuk og måtte avlyse den gang.
Etter det rakk vi ikke dette før Covid-19 tok Prine som offer.

REISEBREVENE ER OVER FOR DENNE GANG

Vestmarka

Vi har returnert til Trysil, eller hvor er nå egentlig retur, for det jeg merker når jeg kommer hjem, er at jeg står med savn i begge hus, der hvor jeg nå ikke er, og da jeg er der, hvor jeg da ikke er.  Ikke lett med to kjære hjem.  Men reisebrevene er slutt – heldigvis vil nok mange si.

Men jeg vil oppsummere litt.
Eidskog er bra på godt vær – normalt sett – men ikke i år.
Eidskog er bra på badevann – men i år var det for kaldt.
Eidskog er vakkert – år etter år.
Eidskog satser – ja du verden – kanskje ser en det bedre utenfra.

Jeg synes utsmykking av Skotterud er bra, men jeg er skamfull så fort en går ut på feil side av Kiwi.
For det første, så ligger det an til en gedigen erstatningssak, for hvis en svaksynt/blind, svinger venstre og følger ledelinjene på fotgjengerfeltet, og så tar høyre, så ender ledelinjene i en to-tommers kant, som går over i ingenting.
Det er jo ikke bra i det hele tatt.  Skjerpings!

Hva i alle verden har skjedd med utsmykkingen av Skotterud – hvorfor er alle penger brukt på en liten plass som Emmas plass?
Ja det virker som man kunne brukt litt mindre der, og litt mer ned mot ungdomsskolen.

Nå bygges det visstnok barnehage der – en barnehage en hører ingen vil ha.
Det er nok trenden over hele landet – for det vil man i Trysil også – bygge en barnehage færreste ville ha, og en de ikke har råd til.
Jeg har alltid ment at barnehager burde ligge ved gamlehjem – da blir det en slags sansehage i tillegg.
Noen ganger kunne de eldre med overskudd, vært “besteforelde” for den kommende generasjon, og man ville fått “mer personell” og bedre hverdager for de skilte generasjoner.
Nok om det….når jeg så kommer rundt hjørnet på Ungdomsskolen så er det fint att, selv om de gamle maskiner forfaller i år.

Så kommer det til ingenting igjen.
Ei unødig grusbane og en diger stygg plen, før man når skateparken – som faktisk er helt ok på et lite sted.
Selvfølgelig burde man hatt noen flere ramper, men begynn med å rydde opp knust stein, og slip vekk dårlige penis-tegninger.
Pynt opp litt – få en sittebenk for å innta noen brødskiver ved.

Skap noen treningsmuligheter der – la det bli en flergenerasjonsplass.
Jeg forsto på de unge at de likte at voksne var der.
Kanskje enda mer hvis det var naturlig ting å gjøre for flere.

I tillegg kunne man lage en utflukts-karusell der – ja jeg mener et sted hvor mange starter sin rulleskitur, sykkeltur, gåtur, og løpetur, eller bare vandrer ut fra.
Du kan jo her raskt komme inn på stien til Nyfjellet, sykkelvegen til Matrand og Magnor, og hvis noen vil satse ordenlig – lag en turveg via Paradisbanen også.
Alt fra skateparken.  SATS på trivsel for mange sammen.
Kanskje kunne man fått friidrettsbane med kunstdekke ved ungdomsskolen – isbane på vinteren – ishockey,
Tenk hvor flott det kunne blitt – sommerstid har man naturlig tribune i skråningen opp mot gamle rv2.

De andre grendene har jeg ikke besøkt i år.
Selvfølgelig Matrand, men de har jo en elg med hun, barnehage, og en Bjerkehage.
Dette er for dårlig egentlig, men på mange måter nok også, for hvis en går inn på kirkegården, og rusler, så finner man en utrolig ro, og kanskje burde det være slik.

Men dere har gjort noe farlig, og det er å skape forventning av en gang og sykkelsti – som ender i en nittigrader rett ut i vegen på et uoversiktlig sted – ved Oberts Krebs – trodde nok døde der i 1814 jeg.  På Rulleski er dette svært farlig, og hvis en går vegen, er det til irritasjon – her må dere straks få til noe som gjør dette stedet tryggere.
I tillegg var det fint hvis det ble penere langs vegen mot Skotterud – ingen synes vel det er så vakkert der nå?

Når en kommer til Stansberg blir det fint att – og jeg synes faktisk søppelplassen har fått til noe, ved å være søppelplass – ikke minst med å ha svært hyggelig og serviceinnstilt betjening – terningkast 6 til den gjengen.  Utkjøring fra en eller annen General veg bortenfor søppelplassen, bør gis noe mer sikt – litt utrygt på sykkel der synes nå jeg.

Magnor har fått det flott hvis en ser gjennomkjøringsvegen – men da jeg løp Krystallmarsjen i fjor, synes jeg det mangler noe på andre siden elva.
Vestmarka – vet jeg ikke – men jeg syntes anlegget ved sjøen var tålig fint i fjor.
Unga likte seg der også.

Ja – jeg håper kommunen og innbyggerne, gjør sitt til å pynte opp.
Sats på noe for turisme innendørs – lag Harry Potter park – bruk tog som grunnbase.
Utnytt stasjon på Matrand til noe – for noen flotte bygninger – bør ivaretas og gis liv.
Tenk om en kunne kjøpt en trekkvogn og en togvogn, som kun gikk mellom Åbogen og Magnor – tenk for en morsom ting.
Eidskog-toget AS – miljøsnill skoleskyss det.

PS:  Ikke oppfatt dette som klaging på noe, for jeg synes innbyggere og politikere i Eidskog er flinke.
Jeg er bare opptatt av at Eidskog skal få flere til å stoppe opp, bli noen dager, forelske seg, og bli.
Jeg er glad i bygda mi, og den har aldri vært finere enn nå kanskje – bortsett fra i grendene – der var det finere før – når det var lek og latter, og lys i vindua.

REISEBREV EIDSKOG 2020 – DAG 7

Jeg var ute og gikk med bikkja, Red Ribbon’s Kalla, da jeg hørte lyden fra en moped. Jeg gjenkjente Pjolter på den, og så hørte jeg:
“De er flått i Eisskog!”
Ja, sa jeg det er det
“Flått” skrek han og nikket mot bikkja.
Ja, sa jeg en av de fineste jeg har hatt.
Han tok en sladd, og kom att rett opp i ansiktet mitt og sa:
“Det er flått her så du bør unngå å gå med bikkja her! Jævla å du var trang i oppfattelsen i dag!

“Flott du sa fra, prøvde jeg meg med men han bare mumlet….

Himmelen åpnet seg opp i det samme banneordene kom, som en slags bestraffelse fra en hevngjerrig Nemesis. Men ikke så galt at det ikke er godt for noe.
Med regn tappende på taket, var det for meg bare en opsjon i dag – Modern Activity Center – for uansett hvor mye jeg anstrenger hjernen, så klarer jeg ikke finne ut hva en kan gjøre i Eidskog/Vinger, når det regner (som ikke innebærer å bli blaut).

Så med vel en times kjøretur, blir det MAC. Forventningene er store, og de dempes ikke, når en ser det futuriske bygget. Ja det minner om noe Marvel og Stark inc kunne ha bygget, for å huse noen titaner og andre kjemper. Helst da ikke Marvels nye helt, som de ulykkligvis har kalt Knull.

Matta på gulvet med flott emblem. Unge veltrente mennesker i flotte antrekk. Hvorfor har ikke noen lokalt, funnet på denne vesle genistrek? …og hvorfor bygde ikke Eidskog en Harry Potter park på Grasmo….når de først fjernet all vegetasjon.

På noen få kvadratmeter, huser dette bygget 2 VR race-carts, 2 VR egg med action løyper, 1 VR flyboks, 2 VR standup maskiner, 2 VR klatrevegger, og topp av alt – en boks for vektløshet/flyvning, fallskjermhoppfølelse etc.

Morsomme greier

Det er ikke verst med kø, men en kan vel ikke si de mest kuule fedre er noe flinke med verken smittevern eller køkultur, og de med dyreste EL-bil på lading, er hele tiden på og sier: Det er mine sønners tur nå!.
Hvis de blir motsagt, så er det: Ja men de brukte bare denne mens de ventet.
Men de ansatte nøster fint opp i dette, uten konflikter. En ser fort at de yngste ansatte, og de som i tillegg snakker norsk, er best på smitteforebygging – og det sprayes før og etter alle.

Jeg er vel mest ivrig av våre, og er vel trygg, da VR ikke er noe for en med hjertetrøbbel, og det står at “skulder-ut-av-ledd” problematikk, gjør at en ikke går fly. Jeg spør allikevel, for ut av ledd har jeg ikke prøvd (tror jeg), mrn brudd i begge skildre ga (heldigvis). Kulere å ikke få lov!

Men unga skrider til verket, og vår yngste har en evne til å gå rett inn i ekte VR-modus. Folk gir opp køene, og blir publikum i stedet.
Mellomste er med lillebror, og får ikke like mye ut av det. NB det er 5 års grense for å fly, men det ville ingen av våre – i dag

Men datteren vil prøve VR jetfly. Hun vil i tillegg ha med meg. Jeg vet hva jeg ikke vil.
Du vet når du blir svimmel av en runde med kjerringa, skal du ikke prøve deg på noe, som roterer deg 180 ° og behandler deg som plommen i et plommeløst egg, rett før det kakkes i kanten på stekepanna.

Men jeg vil hun skal ha en opplevelse, og gir etter. De spenner oss fast, og så er vi i gang. Første byen jeg flyr gjennom, så henger allerede hjernen flere hundre meter etter og jeg sliter. Svimmel og ør. Kvalm (men lenge siden frokost), og jeg har det ikke bra. Jeg skyter på alt jeg ser og savner elgen i skogen som jeg kan la gå. …og hvor en kun blir svimmel hvis striler har med Genever – den kan du i alle fall si nei til. Åtte minutter senere har en kolossal figur av en fiende, overlevd fam Stenmyrens arsenal av VR ammunisjon, som elgen i skogen, og vi kan slippes løs.

Da jeg vingler ut sier min datter at jeg er hvit, noe som er halvfarlig i disse tider, hvor det er en kraft på gang for at alle skal behandles likt, og hvor en ikke er sikker på at det er målet. Hustru bekrefter at soltimer ved Gjetsjøen er blitt borte i løpet av åtte minutter, og jeg innser at dette var en aftersun-kur av rang.  Trøya mi var våt av svette….
Tåler du ikke karuseller – hold deg unna denne. Neste gang setter jeg meg ned på de moderne stolene, og kjøper en pizza mens unga får drive med VR.
…men jeg gir centeret terningkast 6 – fordi det var blid og hyggelig betjening, og flyinstruktørene var utrolig dyktige.
Minus for svenske turister, som laget kø, fordi de skulle prute på alle varianter av pakkeløsninger, og fordi jeg ikke skjønner hvorfor de kan være turister i vårt land, når det på grunn av logisk forklaring, ikke er mulig for oss motsatt.

Hjemover spanderte hustru McDonald’s mat, og der likte ikke jeg meg. Svært rent for en gangs skyld, men med så mye mennesker inne på en gang, at Nakstad nok hadde fått nakkesleng av fortvilelse. Men maten var ikke verst – den inntok vi i bilen.

Ivar, kollega og venn, anbefalte Hornkjøltårnet, og mef beskjed at vi drar hjem i morgen, tok jeg og minstemann turen på veg hjem. Flott tur, selv etter tidenes skybrudd, og sandaler. Eidskogs høyeste topp, 434 moh (tror jeg), og god utsikt. Skal ta den igjen når tårn er ferdig og åpent. Hustru er som meg, og selv om hun ikke skulle, så kom hun etter….

På veg opp er det både utsikt og fallos-symboler

Vegen hjem går gjennom min fars skoger, noe som får meg til å tenke på Nitahå Jussi da han skal ha sagt «Detta er mina skogar, men jeg äger dom inte» – slik er det med min far også. Dette var hans marker, for han kjente enhver stein, enhver bekk, ethvert tre…og jeg fulgte i hans lange skrittlengde, og hørte om Jeriko, Pulltjenna, og Hammelikjællarn. …og jeg viser til unga: Willy Fjeld skiløperen, her bodde Elida, her var badeplassen hass far, Larsson der far vokste opp, butikken til Lillestrøm og gutten på 1500 meter (3 NM gull, 9 NM medaljer på 800 og 1500).
…og vi passerer huset der jeg gikk med bleier, og sluttet med bleie, lærte å sykle, og skjøt min tante i baken…Bedehuset, fadderen Else sin boplass og peker mot huset hans Torodd, og butikken hvor stolpejakten antagelig begynte – Erik Stolpe.

Hjemme, var unga fulle av inntrykk, og inntrykkene ble holdt på plass av en caps fra Modern Activity Center. Maten min ble fortsatt holdt på plass, på tross av centeret, og jeg tok en løpetur for å få hjernen i gang att. Det fungerte ikke noe særlig. Høy puls, pusteproblemer, og tung i magen, gjorde at man ble usikker på om man er her i morgen, men her er jeg i dag også….

…og nå kommer sola, denne fine morgen, dagen etter, at vi så en flott gul måne (kanskje sto den gul over Fryken).

Månen står gul over Kroksjøen

REISEBREV EIDSKOG DAG 5 og 6

Så kommer dagen som er trist når du får besøk, nemlig dagen de drar. I dag følger vi svigdrforeldee til vinger, og går en lang stund på rampa, og lekeparken, før de drar.

Etterpå reiser vi innom Bowling1, men der var ikke lenger han som inviterte oss, og hun bak skranken var programert til å si: Er det noe annet jeg kan hjelpe dere med?” Uansett om vi spurte etter Bjørn.
Ellers var det fint der, og vi skal nok teste fasilitetene en annen dag.

Så jeg beslutter raskt at i dag blir det ikke noe reisebrev – det blir et personlig brev til min svigermor:

“Kjære svigermor jeg savner deg
Savner kaffekoppen du alltid serverer før og etter mat, med en liten banankjeks ved siden av.

Servicen min nå er borte, og med lengsel, ser jeg at det er lenge til neste gang”

Vi dro hjem, og det ble en stille kveld – uten kaffe.

På natten fikk jeg meg to raske slag, av en sovende hustru, men det var ikke brevet til svigermor som var årsaken, men rett og slett en hun ikke liker hun slo…

Jeg og bikkja holder oss på avstand som anbefalt av FHI heretter – minst to meter.

Besøk av enda flere slektninger gjorde dag 6, tiø noe bra også.  Kvelden ble avsluttet med film og chips.
En gammel klassiker er innenfor, selv etter metoo – Pay it forward – da setningen kom “I hate blown out all my candles” var intet øye tørt.

REISEBREV EIDSKOG 2020 – DAG 4

 

“Men i jøss navn, åffer er du her på moped med børse på riggen a?”

Pjolter kikket skuffet på meg og sa at han hadde vørti bedt på jakt. Såkalt stolpejakt “så da tok je krag’n etter far min tå veggen og heiv mæ på mopeden, mæn da je kåm fram, hadde itte dom are nå anne me sæ ein tellefon. Ein bruker itte orde jakt viss ein itte skær bruke børse!”
“Mæn du får ha de, kjæringa har fått ei ni bok i ein serie som har så mie errotikk at ho blir heilt surret, å da får je være der me veslebørse mi…”

Og dermed var han borte.

Det var jammen vi også, for når Sverige er stengt, drar tryslingen nordover. Så det bar mot Kongsvinger. “Senteret” – “samma pass ein er, få lenge det er et senter!”

Jeg traff at en kollega, og fikk litt oppdatering på både ditt og datt. Trivelig å sees att.
Men etter det var handling slutt for min del. Jeg trives på Jula, hvor jeg kan fristes av alt jeg ikke trenger samt på Claes Ohlson. Sistnevnte fantes på senteret, men fant ikke noe. Derfor dro jeg og yngstemann til skateparken på Tråstad. Heisann! Det var greier det. Så mye for enhver. Skikkelig bra for skatere, treningskåte, og unge. Ja noe for alle, selv de som bare ville nyte litt lunsj. Stolpejakt var det også der…og like ved bodde en med nyinnkjøpt Corvette.

Jeg får en invitasjon til Bowling. Det hørtes fristende ut.  Lenge siden jeg bowlet.  Akkurat like lenge siden som det den gang, var å få 300 poeng.  Tror jeg endte på 299, men ble da klubbmester i Østerdal Politidistrikt en gang – en seier som var så lite tenkelig, at jeg fortsatt ikke har fått noen premie for det.

…men så blir det som det blir….noen finner ut at det er knapt med tid, til mine søsken kommer på grillmat. Vi har ikke sett hverandre siden før covid-19.

Hallo, jeg skulle jo på bowling….men hybriden T8 var borte, og jeg hadde flaks som hadde nøkkelen til den andre bilen selv.

Men først blir det en tur på Felleskjøpet Kongsvinger – stedet med flest Eidskoginger. Jeg gikk hjelp av ei blid jente, og jeg undret om hun kanskje ikke var fra Eidskog – “je er frå Skøtteru je” lød svaret. Stedet anbefales for det meste du skal ha, og med service og vennlighet.

Hedda – en ung onkelunge – har bedt om intervalltrening. Min hustru er betenkt, men som jeg sier “skal da vel bøtne å bli med et par unger”.
Problemet viste seg å være, at mens jeg blir eldre, blir de bedre. Men begge unga skrøt etterpå av økta.
…og med god mat på grillen, skutt med børse et sted, og med mye prat rundt bordet, vandret vi inn i natten og tordenvær.

REISEBREV EIDSKOG 2020 – DAG 3

Interessen var borte, og det ble stille stående

Du vet at natten kommer til å gå fortere, når kjerringa nynner på världens lycligaste par, dagen før. Derfor våknet jeg tidlig. Å våkne tidlig er alltid bedre enn å ikke våkne, så jeg bestemte meg for å utnytte det til å ta en rulleskitur. Den aller første med nytt grodd brudd…
…spent ruller jeg nedover Røbbørsvægen (Aldri skjønt hvorfor den endret navn fra Rødberg til Rødberg) fra heime. Den er ikke lang og ikke bratt, men en kan vel si at livet virket vwldog sårbart akkurat der og da. Noen sekunder senere er jeg nede på flata og overrasket – still alive and not broken….. Gikk bra.
Det er nå dette blir en del av et reisebrev, fordi det å gå på rulleski på gamle riksveg to i Eidskog (kanskje endog Kongeveien, hvor Olav den Hellige fòr), er helt utrolig (og kanskje holde den Heilage si hand over tryggleiken). Det føles trygt, og bilistene er flinke til å ta hensyn. Skryt til pendlerne fra Eidskog.
Jeg fyker som en langløper sørover, tenker fine tanker om min fysioterapeut som har gjort meg sterk. Da jeg snur på Skotterud, skjønner jeg at det ikke bare var fysioterapeutens sin kunnskap som ga fart, men at et naturfenomen kalt VIND gjorde det meste av susen. Nå har jeg imidlertid fenomenet midt i ansiktet, og jeg må kjempe meg tilbake. Men allikevel. Takk til hjelperen min. Min sønn sier alltid: Hvis det er vind, sørg for at du har den på veg hjem, eller at den i motsatt fall, snur, like før deg!

Et par timer etter, våknes det til liv i huset. Nå er det klargjøring av feriehuset, som står på trappene – eller hvor viljen nå gjemmer seg..
Et reisebrev må inneholde hva der vil si, å ha feriehus. Uansett om det er på fjellet, eller i landets fineste bygd – “Vår kjære bygd du smiler”…vettu “så fredfullt for deg selv”.

De første dagene består av å fjerne flugur, døde sådanne, men som kommer opp fra dvalen når det blir liv i huset. Det neste er å fjerne spindelvev, som har tørket inn når fluene falt på gulvet, og edderkoppen tror de er døde. Dernest er det mer miljøaktivisme, ved at pollen har lagt et slør av grønn farge på alt. “Jasså var det slik den så ut”, tenker man når virkelig farge kommer til syne.
Så kommer vepsen fram, og det blir leting etter bolet, mens unger vifter med arma og kvinnfolkene skriker. Jeg vet akkurat eksakt hvor alle ting er, alt av hjelpemidler etc – de er der min far hadde dem, men når jeg skal hente dem, er de ikke der lenger. I garasjen hører jeg banking, og der har hylla jeg skulle ha i stua, kappet i to, ig utgjør nå høyvegger i ei kasse jeg ikke skjønner hva er til, mens dattera smiler stolt av sitt snekkergen. De suste skrua til terrasseborda sitter i ei plate som var til – ja nå husker jeg ikke lenger hva den var til, men drillen ligger på bakken uten batteri….

Trine begynner å montere familiekøye, men er fortsatt så lykkelig at hun vil ha hjelp. Det er rart med det – man blir svett sammen med sin hustru på et soverom – og her må jeg fort legge til at svetten kommer av å montere noe som har vært montert før, og du ikke finner att alle skruer, mens det er 30 grader ute.

Deretter er det klipping av plen, kantklipping…..huff der var det ikke mer tråd i kantklipperen. Jula er i Sverige, og det blir som gutten sa da han lå midt under bussen “Det er langt til neste hjul nå” – for når grensa er stengt, er Jula langt unna.

Så da blir det å finne saksa far har etterlatt meg. Sløg som juling, og vannblemmene kommer hurtigere enn tryslinger uten mulighet til polbesøk.
Da alt er ferdig, og sjuene trillebåra med langt gras, trilles vekk, føler jeg at feriehuset er konvertert til småbruk. Jeg sender en snap om det, og får svar fra en god venn, med spørsmål om hvor mange dyr jeg har.

Samtidig får jeg lært unga hva ei greip er.

Svigerforeldre har meldt sin ankomst, og jeg tenker jeg bør få meg en løpetur. Jeg vet at beskjed er å ikke trene før isjias blir bedre, men Tomta frister. En gåtur på 2.5 km opp, og samme i løp ned att. På veg opp, har jeg nett, og får lagt ut et reisebrev fra i går. På turen ser jeg ser jeg ei ung elgkolle. Den kikker på meg, og jeg vil ta bilde. Det ville ikke hun, setter i fullt løp, og den stanser ikke før Mangen -det er jeg sikker på. Det er også noe av Eidskog, det å se ville dyr. Naboen mener han har sett både villsvin og ulv ovafør huset, så at kolla løp, ja det er ikke rart.

På veg ned att, går bena godt, ryggen er vond, og hodet vil ha mer fart. Tida ble ikke så bra akkurat, og det er rart, for i følge pulsen, løp jeg like fort nå som for førti år sia…

Så kommer svigers. Stille….han har spart el på sin hybrid for å vise hvor stille han kan kjøre.
Men hva hjelper det, for hustruen er ikke stille, der hun trer ut av bilen, blidere enn noen gang, og har spart på orda om ståa i Trydiø siden Namnå, og nå kommer orda i full fart, mens hun vrir buksa lenger opp, med begge henda, og en hoftevrikk, ingen andre klarer.

Det ble nok en tur til rampa på Skotterud, men nå virket det som interessen var blitt borte…

Så gjensto bare å skaffe grillmat, for å ta i bruk grillen jeg kjøpte ifjor. Som er så fin at du liksom ikke vil brenne opp’n.
Jeg foreslår kullgrill, for å spare grillen min, men…
…og med norsk mat, imponertert fra et eller annet land med stempel “Godt norsk” på spansk.

Så i dag ble det kortreist reisebrev!

REISEBREV EIDSKOG 2020 – DAG 2

Så kom dagen etter. Det er alltid så bra med dagen etter, for da døde du ikke dagen før. Dagen etter den første er også bra, selv om det bare er dagen etter første dag på Matrand. Vi har gått bort fra betegnelsen Eidskog, etter at vi i går satt på Matrand og yngstemann lurte på om vi kunne dra til Eidskog, som antagelig er Skotterud, akkurat som Thon-senteret er Sverige for nesten alle unger.

Ja så dro vi til Skøtteru da, eller Eidskog, og fant att Skateparken. Mellomste mener den er dårligere enn i Trysil, men fin for nybegynnere. Mens yngste synes den var bra.

Det beste med parken, var unga som var der. Trivelige unger, hvor en snakket mer enn de andre og hadde antydning til dialekt. Eidskogdialekt.
De syntes ikke noe om vandalisering på bana på skula, eller andre steder, og holdt med politiet. Høflige, og med gode holdninger – jeg ble stolt av de unge.

I postkassa tidligere i år, lå et et blad med kart over stolpejakten. Den måtte vi prøve. Med ordet premie, ble også unga med. Vi startet ved grusbane, og avsluttet ved Olavs-krossen. Da var 2 stolper og 40 poeng i boks.
Grunnen til at vi ga oss?
Jo det kom en Eidskoging og sa det var bløtt på myra hvor de neste var, og at det var et flott sted. Han mente visst “Flått” og da ble vi bare en av fem att. Så her sitter vi med to lodd fra stolpejakten. De kan vi vel legge ut til høystbydende på “kjøp og salg Eidskog”.

Da må vi bare huske på å be folk lese alle tenkelige og utenkelige regler som ei slik side kan ha, for etterpå kommer alle de som ikke bød, og klager og skriker på at høyeste bud ikke gjelder fordi….(her er det bare å bruke fantasien).

Et godt råd: Bruk energien på å by, i stedet for å krangle etterpå. Får vel uansett ikke mye for et par lodd i stolpejakten.

Middag tok vi på Skøtteru-bua. God service, og god mat. Mye artig ble det, og et par andre kunder fikk mye att for penge, da det ble sagt “fire hundre og tredve burger klar” og ingen skjønte at det var fire ganger 130 burgere. Var jeg glad jeg bestilte 260 grams med mos….det kan lkksom ikke misforståes.

….og maten får meg til å innse hva jeg går glipp av ved at grensa er stengt. Her på Skotterud får jeg burger laget av kjøtt fra noe som har vandret levende på moder jord. I Sverige kan jeg besøke en hurtigkjede, hvor jeg får en halvlunken sveleformet ting, som minner om cellulose og planteolje.

All honnør til venmlig og trivelig betjening i ei bu som bærer navnet fra ei svunnen tid.

Med ny energi innabords ble det nok et besøk på rampa. Den var tom og øde. Så mens unga tilegnet seg nye triks, laget fruen og jeg en tiltoktiltok…..
…og vi avsluttet dagen med et skogscruise i min fars rike, hvor jeg kunne fortelle om min barndom, med meitestang i et tjern på.skogen, og om sykkelturer, multeturer, og lokking på elg. Jammen fikk vi se en etterkommer av elgkua far lokket helt til bilvinduet da jeg var smågutt.

Lurer litt på hva Pjolter drev på med.  Merkelig at jeg verken så eller hørte fra ham.  Rart med det der – uansett hvor lite du liker noen, så savner du muligheten til å irritere deg over vedkommende.

Temasang i følge min hustru var i dag “Världens lycligaste par”.Världens lycligaste par”.

REISEBREV EIDSKOG 2020 – DAG 1

Trodde ikke sola gikk ned i Eidskog

Næmmen er’e itte du a?

Jo da, sa jeg det er det.

Fært åssen væla har vørti da gøtt. Kåmmer sæ itte ått Sværje hæll nå. Jo jæra full det, mænn da blir je jo isolert me kjærringa i ti daer da.
Å ingen vill spella Amerikaner meir hæll…

Hvorfor ikke det?

Nei ingen vil jo ha Trump lenger!

Ja tenkte jeg, der røk de siste politiske bindinger til Amerika. Når Pjolter først var i gang, visste en ikke hvor det bar.

Nå skær partiet Venstre bigge på Magnor nå, eim del tå de grønne skifte. Veit dom itte at det skjer på hausten læll, da blir det grønne borte…

Ikke Venstre, men ein Vestre, er det som skal bygge på Magnor. En møbelfabrikk visstnok.

Ja samma det, blir da full så bra så…å Kåærræff har fått einerætt på flagg på Matrand. Gule vimpler over alt. Da je tælte, hadde jaggu vært medlem fått vær sin der.

Så hev han seg på mopeden, mens jeg tenkte, at det var mye spennende på gang i Eidskog. Det var egentlig helt annerledes, enn det inntrykket en får på Facebookgruppa “Mitt Eidskog” – der er det jo bare negativt der. Lupiner som blir borte, og misfornøyde politiker-wannabees, som Pjolter ville sagt.  Ja er veikanten klippet eller slått, eller hva skal en klage på mon tro…

For en som er glad i Eidskog, så er det gode prosjekter, til gode for bygda, jeg vil høre om. Samt om bladet som ruler – som jeg får i postkassa.
I går prøvde minstemann skaterampa på Skotterud, og var fornøyd med både område og egne hopp. Jeg så at det var tålig fint der, men at det godt kunne vært noen rastebenker der, for både aktive, og oss foreldre. Jeg synes også det var tålig god orden der. Ungdomsskolen er jo så fin at det er en fryd å si at en sjøl gikk der en gang – men da var den ikke så fin som nå.

Emmas plass er også et smykke i seg sjøl, samt at jeg liker meg på Europris på Skotterud. De har det jeg vil ha tak i, det jeg ikke trengte, men kjøpte lell, og trivelig betjening.

Og nordover har de jo fått verdens fineste byggefelt. Ja jeg synes det er mye fint som er gjort jeg. Selv om jeg nå bare har tatt for meg en liten del av bygda mi.
Vi skal nok prøve stolpejakt også….men hva annet bør jeg få med meg, når mine etterkommere fra Trysil, skal bli glad i bygda Eidskog?