Å BLI VRAKET

På vei mot den siste hvile

 

Dette er et innlegg jeg skrev på Facebook for fem år siden.
I dag vet kanskje ingen lenger hva årsavgift er, eller det å ord vrakpant.

Ingen panter vel flasker lenger heller – det som vi kjøpte lørdagsgodis for før i væla.
Så dette blir et innlegg med nostalgi for de som har levd lenge – lenger enn fem år i alle fall.

2007 – To bilbomber blir funnet i City of Westminster i London – Det er åtte år siden det.

Litt uforståelig skrevet det der egentlig, men jeg forstår at det var farlig.
Det jeg skal skrive om i dag – forstår jeg også er farlig.

Jeg skal nemlig reflektere over bilen….for i dag opplevde jeg noe spesielt som bileier.
Nemlig det å vrake en bil.
Vrake en bil?
“Skadet du deg?” kanskje du spør?

Nei da, det nærmer seg 1. juli og mange vraker sine biler i disse dager.
Da får de nemlig att halve årsavgiften.

Bil vettu – det er noe som ligger mannens hjerte nær.

Noen ganger blir den kalt en “penisforlenger” – det har jeg aldri skjønt noe av.
For biler er som kvinner – du liker dem, beskuer dem, elsker dem og begjærer dem.
Alt dette er estetisk, og har intet med kjønnsorgan å gjøre.
…og er man fra Eidskog har man selvtillit nok, og klarer seg med en sykkel.
I tillegg blir du ikke mer vakker med en vakker kvinne ved siden av deg – tvertimot kan en vel si.

Men det er mye likhet mellom menns syn på kvinner og på bil.
For du har som regel hatt mer enn en etterhvert.
…og noen benevnes som bomber av begge slag.

Noen av dem savner du en stund, men det går alltid over da du får deg en ny.
Andre savner du ikke i det hele tatt, men setter pris på at du slapp unna.
Noen liker gamle og noen unge, og begge deler er lovlig – når det gjelder biler.
Noen ganger kan man faktisk begjære sin venns bil, men neppe mht hustru, selv om det også skjer.
Noen biler har store støtfangere, og andre ikke. Denne sammenlignes heller da ikke med noe annet i dette skriv.
Noen er små og andre store, noen føles små innvendig, selv om de er store utvendig, og andre er motsatt – jeg snakker fortsatt om bil.

Menn velger ofte bil ut fra skjønnhet, fart og villskap, mens kvinner tenker mer på plass til tre barneseter, og stort bagasjerom.
Enda sier man at  “Size doesn’t Matters”

Noen ganger angrer man, og noen ganger ikke, men med bilen, har du i alle fall muligheten gjennom både Finn og “Kjøper og selges Trysil”.

…og det er akseptert å ha flere samtidig…

Noen er smukke, og noen er arbeidsjern.
Mht kvinner så kan man være begge deler.

I bilverden finner man fortsatt toppløse,
mens på badestranden er det nå helt utelukket.

Noen går du lei,
andre har du ikke lenger råd til og ha,
og til slutt ligger den store forskjellen i, at bilen kan du vrake,
men med kvinnen, er det du som etterhvert vrakes…

…men noen har du resten av livet.

Men akkurat i dag, vraket vi for første gang en bil.
Ingen vil jo føle seg vraket, så jeg får si at det har aldri skjedd før…. eh…

Nå ja, da den dødsdømte Mazda 3 ble bisatt, var der ikke mange tilstede.
Det var bare Trine Stenmyren, unga og jeg.  (Enda dette var lenge før Covid-19)
Blir liksom litt som når jeg selv vandrer det.

…kanskje kommer da en av brødrene Kristiansen med en gaffeltrøkk og løfter meg opp, og sender meg inn i krematorieovnen….

Tja, vondt var det nå å ta farvel med den rustspiste røde flamme.  Akkurat som gamle mennesker, var den litt lekk nedentil – altså gulvet – men det skjulte vi med matta.

Du var en trogen venn, som egentlig ba meg skrive dens livsbiografi, men når den begynte å fortelle hva som det førersetet har opplevd av hendelser, dufter og lignende, så takket jeg pent nei og sa at det er bedre vi minnes deg med gode ord, som f eks:
– Gode vinterdekk (nesten nye),
– motoren går som en drøm,
– bruker bare en halvliter på mila,
– god plass i bagasjerom,

…og etterfølgerne dine (felgene dine) går til gjenbruk ved Engersjøen

Farvel kjære Mazda 3 – RIP – vennligst ikke kondoler.
Minnestunden ble avholdt med de nærmeste på ei kebabsjappe i Elverum.

SOMMERMARATON – EN HEL HISTORIE OM ET HALVT MARATON

Jeg hadde lyst til å starte i går kveld, for jeg følte jeg kunne klare det da, men måtte vente til i dag.
Kl 0500 var jeg på plass i Kongeparken i Nybergsund.  Følelsen var nærmere “trøtt” enn “i form”.  Jeg tar en selfie som passer Magnus Carlsen, hvor det gjenstår to konger og en løper.  Et sluttspill for Carlsen, en start for meg.

Det er rart å ha start på et løp, mellom furuene i Kongeparken, for når en tar de første skrittene, kjenner man med et hvordan Kong Haakon hadde det for 60 år siden, der han på spinkle gamle ben, løp for livet, mens han kanskje bannet på dansk.

Lukker du øynene kan du fornemme å høre motorlyden av 11 stk  Heinkell 111’s Junkers motorer (2 x 1200 hk pr fly), suset fra bomber på veg mot bakken, og snatrende mitraljøser.  Det rare var at ingen omkom.  Ikke i dag heller, for snart hører jeg bare lyden fra Hokasko som treffer bakken.
Etter 100 meter på uregjerlige trøtte ben, er det bare 21 km igjen til mål, og jeg vet ikke hvor målet egentlig blir.

I det jeg krysser Trysilelva, kikker jeg opp på Trysilfjeller, og erindrer vagt at jeg gikk dit i konkurransen “Til himmels”.  Da kunne de på randoneski fortsatt nyte snøen, men nå er så-hesten borte.
Startfarten har vært laber, men jeg har aldri løpt distansen før, og må prøve meg frem.  Målet er rundt 2 timer.
Temperaturen er fin, skyggen er ennå foran meg, noe som tilsier at farten er for lav, eller at sola er i ferd med å stå opp over Klanken, som er bak meg over brua.  Jeg svinger nordover, og nå venter i underkant av ei mil av vagt oppover, som regel i litt nordavind.

Det var meningen at min hustru skulle være drikkelanger, men jeg hadde ikke hjerte til å vekke henne.  På den annen side så har jeg aktivert WeHunt, så hun vet eksakt hvor jeg er til enhver tid, hvis hun våkner.  Eller NÅR heter det vel når man er ung som henne.  Å vise hvor man er, er litt greit hvis noe skjer så tidlig på morgenen.  I handa har jeg en halvliter energidrikke, som jeg regner vil holde til runden.  Så jeg trenger ingen akkurat nå.
Å ha flaska i handa, er irriterende, men det får duge.

Jeg vurderer å svinge mot Industriområdet, men dropper det, her føles det som om det blir kortere å løpe rett frem, selv om jeg uansett må løpe 21100 meter.  Litt før Innbygda kommer en kjent bil opp på siden, jeg kjenner att motorlyden, og der er min hustru.  Jeg leverer flaska, og da er det nesten rart å løpe uten.  En løper blir nok aldri fornøyd.

Her gikk Skjæraasen når han itte ville trø i graset

Ved Moren svinger jeg østover mot Strandvollbrua, ei bru jeg har opplevd har falt i elva, og jammen fått oppleve bli gjenreist.  Da jeg løper mellom bjørkene ned mot Trysilelva og brua, tenker jeg at det kanskje var her Skjæraasen “itte ville trø i graset”, og kanskje var det på enga der, hvor Oskar Braaten tilbrakte tid og fant kjærlighet nok til å bli fascinert nok til å kjøpe hyttetomt,  og skrive: «Eg gløymer ikkje fyrste gongen eg kom dit. Det var eit heilt nytt landskap for meg, og det åtte en stemning som tok meg sterkt. Her skulle eg kunne bu!» Braaten tilbrakte mye tid på hytta  i Trysil, og fikk kanskje ideen til både “Ungen” og “Den store barnedåpen” her, mens Haldis Moren Vesaas satt ved grindsleet, og skrev om hennes “Indste Grind”.  Ja disse noen-hundre meter huser så mye nasjonalskatt av diktning, at en blir lett ydmyk og mister litt fart.

Det legges til at Trysil-sangen også ble til på disse gårder.

Trysilsangens vugge

På andre siden brua ser jeg min hustru klar med mer vann.  Til og med jeg blir litt lyrisk her og tenker:

Når min kone klarte å stå opp

Må jeg nesten være på topp

Yte mitt beste

Og drikke mer enn de fleste

Og vise at det betydde noe

At hun sto opp

Da jeg kikker inn i bilen ser jeg at hun nok har trodd at jeg er svært tørst, der det står ei hel kurv med drikkeflasker.
Jeg kaster fra meg capsen, men er litt usikker, for selv om det er for varmt med caps, holder den litt svette unna øynene.

Flendalsvegen…med utsikt nedover Trysilelva, og mot Moelven Trysil – et sagbruk med for tiden ca 50 ansatte.  Det har gjennom tidene vært en av de største arbeidsplassene i Trysil, og tilhørte tidligere Trysil Kommuneskoger.  Det er blitt flott med den nye flomvollen, som skal redde bruket fra skader.

Hjørnesteinsbedriften

Men den får jeg ikke nyte, for jeg er på østsiden.
Snart passerer jeg storhopperen Halvor Næss sin gård.  OL deltager i 1952 og 1960.  Trysil har hatt sine stjerner.  Jeg passerer nå en av de eldste gårder i Trysil.  Med historie tilbake til de eldste presters skrifter.  Er det rart en får trua på at dette går?

Det begynner å kjennes i bena, og det er vondt i skuldra hvor jeg fikk to brudd i vinter, men det går fortsatt i for meg, god fart.  Snart ser jeg kirka, hvor jeg for 14 år siden sa et ja, som gjorde at jeg i dag har drikkelanger på turen.
Det får meg til å tenke på at virtuelle løp er fine slik for her kan du flørte med drikkelangeren, uten at det havner i Lokalavisa som en Metoo-sak.

Innbygda, som feilaktig blir kalt noe så fatalt fælt som Trysil sentrum.  Jeg har ment å løpe flomvollen som kom etter storflommen i 1995, men jeg endrer planene…jeg vil ha litt skygge, og mest rett frem.  Det frister ikke med tørr grus og sand heller.  Det er lite med trafikk, men jeg møter da noen som er på veg til jobb.
Jeg har akkurat passert min egen tidligere arbeidsplass, og stedet hvor vi tok i mot kongen i 1995, da han ville se skadene etter flommen.

Nå er det kun ei lita mote att, sør i Innbygda.
Ikke noen stor mote, men psykisk er den tilstede i hodet mitt lell.
Så er bygda unnagjort, og siste drikke blir inntatt.
Briller blir kastet, for nå er det bare fire kilometer igjen.
Men det er de som er lange.
Det er de som kan velte tida.
For jeg ligger an til å klare under to timer.

Farten økes.
Jeg sliter med bena.
men klokka viser at jeg holder dampen oppe.
Snart ser jeg rundkjøringa i sundet, og jeg vet at jeg er i ferd med å bli ferdig for i dag.

Jeg nærmer meg Nybergsund att.  Lyden av mitraljøser er for lengst borte. Skolen som ble bombet sønder og sammen, er gjenreist og nedlagt.

…og jeg er med ett i….
MÅL!!!!

Ny pers står det på klokka.
Skulle bare mangle da det er første gang.
Men det er moro da.
Å være ferdig altså.

Hadde jeg fått opp arma, skulle jeg strukket henda i været med medaljen rundt halsen

Senere på dagen.
Da jeg er med og leverer noe til min datter i 9. klasse.
Hun sitter sammen med en gjeng ungdommer.
“Ungdommen nå til dags” sies det noen ganger, med negativt innehold.
De begynner å klappe og så sier de i kor:  Gratulerer med veldig godt løpt”.
Jeg blir litt rørt vil jeg si.
Ungdommen nå til dags er flott!

NÅ MÅ VI BYGGE OPP ATT LAND OG SAMFUNN

Etter store kriger, begynner man å gjenoppbygge land.
Noen blir kalt landsfaderen i forbindelse med slikt.
Landsmoderen fikk det kanskje litt billigere.

Nå har Covid-19 herjet verden og Norge.
Noen kjemper en krise i Libanon, mens hvite og fargede, kjemper skulder ved skulder, for å brenne og herje, i en død manns navn.  Det er opprør i verden, og jeg tror noen vil starte å vandre….

Men det er ikke rart det er slik.
Siden førsten av mars har vi hørt ordet krise.
Julegave er byttet ut med ordet krisepakke.
Det snakkes bare om ulykker, kriser og katastrofer i vårt land og utenfor.
Økonomien halter, og det er ingen tegn til bedring.
Jo da vi gjenåpner sakte men sikkert.
Unødvendige arbeidsplasser er blitt borte, og det blåses liv i dem, men de vil forsvinne for godt.
Noen av dem!
Mye vil ha mer, og ingen er fornøyd.
Meny opplever 125% økning i netthandel, men vil sikkert ha sitt ekstra like vel.

Men jeg synes alt dette negative snart må erstattes.
Ja viruset finnes her, og vi skal følge smittevernsreglene, men vi må begynne å gjenoppbygge.
Ikke bare gjenoppåpne.
Vi må se muligheter.
Muligheter i det tapte.
Skape nye arbeidsplasser.
Blåse liv i optimismen.
Økonomi nærer kun fra optimisme.

Jeg har ikke svarene.
Men jeg tror på mer positive oppslag.
Oppslag om dem som lykkes – som Meny netthandel.
Oppslag om åpne flyruter.
Oppslag om vinsten staten har av sitt vinmonopol.
Oppslag om at drivstoffprisene settes ned i sommer, for å skape muligheter for de som har dårlig råd.
…slik at de også får råd til å reise i Norge.
Oppslag om at overnattingsbedriftene i Norge setter ned prisene for å ta imot oss.
Oppslag om at nye tilbud kommer, for å gjøre steder attraktivt.
Oppslag i lokalavisa om oppturen sykkelsatsingen Trysil opplever.

Jeg vil også lansere ideen om korridorer.
Handlekorridorer til grensenære butikker.
Det kan jo ikke være noe problem å skape en slik korridor.
Jeg tenker på Långfloen og Charlottenberg.
En korridor der betyr at de enkelte timer hver dag, kun har åpent for nordmenn.
Nordmennene fraktes inn via bil til parkering, og i shuttlebus til butikkdør.
Timen du fraktes frem er avtalt på billetten.
Ingen venting utenfor, og full kontroll på antall personer inne samtidig.
Etter at nordmenn har handlet, vaskes alt over av berøringspunkter, og svensker får sin tid.
De ansatte, utgjør sannsynligvis ikke annen fare, enn svenske helsearbeidere på norske helseinstitusjoner.

Dette er ikke fordi nordmenn må få billigere varer, men fordi det handler om arbeidsplasser for både norske og svenske innbyggere.

Slik korridorer kan også benyttes ved at folk får besøkt slekt og venner i Norge/Sverige.
Du booker avreise digitalt hjemme, og reiser i “Tidskorridoren” du har fått tildelt.
I korridoren kan du kun omgås de du har avtale med, og kun hvis alle er friske og symptomfrie.

Bedrifter blir ikke mer levedyktige av krisepakker, men av at man gis mulighet til å bruke dem.
Derfor bør rette veg av pengeflyt være, å tilføre arbeidsledige sine dagpenger, slik at forbruk stimuleres.
I Norge har man begynt i feil ende, ved å ikke utbetale dagpenger, men prioritere penger til kjeder med hovedkontor i andre land, hvor bonus for nok et år kan utbetales.

Skap nyheter om hva som går bra.
Bygg landet kjære statsminister.
Du har gjort god jobb i å stenge ned.
Nå må du skape optimisme, og få opp forbruk.
Få folk til å smile igjen.

Sett ned et utvalg, men glem NHO-direktører med millionlønn, ta frem de med begge bena på bakken, som kan glimre med ideer, fordi dem vet hvor skoen trykker.
Kom igjen Norge.

HVA SKJER NÅ?

Amadou Diallo var ung og stolt.
Han hadde kommet fra Afrika, og nettopp fått beskjed om at han hadde fått plass på Highschool.
Akkurat som hvem som helst annen som når døra hjemme, så tok han handa i lomma, for å finne frem nøkkel til sin egen leilighet. Kanskje fomlet han litt med nøklene i den mørke natten, svakt opplyst av utlyset.
Gangen var trang, og med vegger på begge siden, og dør på tredje og midterste veggen, skulle du ikke haa klaus i alle fall.  Det var liksom bare to muligheter….vel det tenker du vel ikke på der du står og skal låse opp din egen dør, og åpningen er ut mot gata.

På vegen passerer fire hvite menn.
Amadou ser dem kanskje vagt i sidesynet, og uansett kan han ikke ane at de er sivilkledde politimenn.
I tillegg så er det jo i utgangspunktet bare tilfeldig forbipasserende.  De er ikke ute etter noen, men er bare en del av et pilotprosjekt Street Crime unit.

Amadous hand har funnet nøklene og handa hans kommer opp av lommen.
Det glinser i nøkkelen.  Kanskje smiler han et tiendel til de som går forbi…og ser gjenskinnet fra nøkkelen.

“GUN” roper en av de fire….og 41 skudd forlater de fires våpen i løpet av sekunder.
Amadou har ingen steder å gjemme seg…og blir truffet av 19 kuler.

19 kuler.
Jeg vet ikke hvor vondt en stk kule gjennom kroppen gjør.
Jeg tror ikke han kjente de siste….men stopp og tenk etter:
Det var ingenting med Amadou som kunne tilsi farlig, han hadde ikke gjort noe kriminelt, og han hadde ikke våpen!
…og aller viktigst av alt – Amadou skulle ikke pågripes, eller var på annen måte i politiets søkelys.

De fire ble frikjent begrunnet med at den ene ble redd da han så noe han trodde var et våpen.
De tre andre skjøt fordi de hørte GUN og fulgte kollegaen.  De var redde…..

Jeg har vært redd.  Redd for å skade meg under uhell.
Jeg har vært kjent på følelsen av usikkerhet på oppdrag.
Men det har ikke falt meg inn å skyte.
Selv om jeg har vært lovlig bevæpnet ved tilfeller.

Om det var nøkkel eller lommebok Amadou, tok frem, er noe usikkert.  Men hallo…

Dette var og er rasisme.
Eller rettere sagt rasebetinget.
De erfarne politimenn ville antagelig ikke blitt redde om en hvit hadde kastet en tom ølboks mot dem en gang.
Tror jeg!

Nå i år, ble George Floyd drept av en politimann.
Ja han skulle pågripes, og ja han hadde et rulleblad
En politimann, som ikke hadde noen grunn til å være redd.
De var jo minst fire der.  Det fantes ikke våpen.
Floyd hadde til og med henda på ryggen, med håndjern eller lignende.

Det kalles drap!

Men her på berget fokuseres det nå i ettertid, på hverdagsrasisme, og det er svært bra, men jeg har inntrykk av at de historiene som kommer frem, minner mer om alminnelig mobbing.  Mobbing med ord som tar utgangspunkt i hudfarge eller nasjonalitet, men det er fortsatt mobbing.  På samme måte som jeg fikk svi for at jeg hadde rødt hår, og et navn som rimet på Pils.  Fregner hjalp heller ikke på det å få gå i fred.  Var man tjukk, så ble det noen kallenavn også.   …og tenk på alle som i dag får en bokstav-kode for å forklare det man tidligere ble kalt DUM for.

Det kalles mobbing

I dag, ser jeg at våre barn blir mer og mer fargeblinde, og at man ser medelever som nettopp det – medelever.
Mine yngste barn går i en klasse med flere som bor i samme grend, bygd og land.  Opphav ligger igjen som betydning hos de voksne i så fall – men det er uansett ingen systematisk mobbing.  Det er stor toleranse og aksept i det norske folk, og fordi enkelte kan synes stygt om andre, så har vi i alle fall et land hvor det er lite rasisme.

Kadafi Zaman, reporter i TV2, uttalte at han ikke gjenkjente seg i det å bli utsatt for rasisme da han vokste opp, og var overrasket da han hørte om andres historie.  Jeg også…ja jeg er jo etnisk norsk, men jeg føler at når noen får en mikrofon foran seg, så kan de ha historier som ikke har betydd noe, men som så, via en overskrift, kan fremstå som noe helt annet enn det er.

Etter noen dagers fokusering kommer krav om minoritetskvotering.
Fordi det er få fra minoritetene i styre og stell – i dette tilfellet – innenfor idrett.

Dette kalles i mitt hode, hverdagsrasisme, fordi man ikke tror på at dyktige folk kommer seg inn i styre uten kvotering.  Jeg tror de som engasjerer seg på en god måte, kommer dit dem vil pga egenskaper uavhengig av kjønn rase eller legning.   Grunnet kvotering, så har man fått motsatt effekt at dyktige ikke har kommet til sin rett, fordi de ble kvotert bort.

Jeg mener til slutt at vi må ikke lete vilt etter noe som ikke er utbredt, men bekjempe de tilfellene som er enkeltstående.  Vi må ikke igangsette tiltak for å bekjempe noe som ikke forefinnes.  Det vil skape rasisme.
Når enkelte tiltak for integrering blir kjent, så blir sindige nordmenn smått irriterte.  Som f eks full opptjening til pensjon på kortere tid, stønad til førerkort og huskjøp etc.
Nordmenn er som regel opptatt av likhet og rettferdighet.

Jeg har også troen på norsk politi.
Ja jeg tror at man kan bli stanset oftere hvis man er på steder ved Akerselva natterstid.
Ja jeg tror man kan bli stanset oftere hvis man kjører vinglete kl 17, eller kl 04.
Ja jeg tror man kan bli tatt for drap hvis man dreper sin ektefelle….
…men jeg tror du må gjøre politiet oppmerksom på din kriminalitet, før du blir pågrepet.

Jeg tror på Norge, og at vi er et godt land å bo i, og komme til.

Så får vi ta en test til slutt, er dette et oppgjør med fordommer, eller er det rasisme

Vassendgutane – Greit å være neger

 

PÅ VERANDAEN MENS USA BRENNER

 

Sola er på veg mot vestsiden av huset, men ennå har jeg skygge, og et lite vindpust fra nord gjør godt.
Jeg kan nyte et glass vann fylt med isbiter.  Tom Jones synger en sang jeg ikke har hørt før, og oppunder takstein, hører jeg flere mødre synge, mens dem venter på at “fuggulonga” skal fly sin vei.

Alt er så fredelig.

Jeg slapper av fra etterdønningene av covid-19, vel vitende at det dør noen i Sverige av viruset i dette øyeblikk, og at man i Brasil graver massegraver…

Men det er allikevel fredelig her, akkurat her.
Hadde jeg vært her for 100 år siden, hadde det vært enda fredeligere…for da hadde jeg ikke visst om verden rundt, og ikke hatt peiling på om smør var billigere her, enn i Sverige.  Jeg hadde laget det selv….

Men i dag vet jeg…at George Floyd døde her forleden, mens en fra mitt yrke sperret for hans mulighet til å angre at han forsøkte å svindle en butikk med en 20$ seddel.  Tjue dollar, omtrent 200 kroner…dvs 8 sjokoladeplater à 200 gram, hvis du benytter deg av tilbud på Europris.

For oss høres det uvirkelig ut, men i USA er det en av flere.
Ordfører gjør øyeblikkelig så godt han kan, for han vet hva som kommer.
Han avskjediger fire mann fra politiet.
Da det velter over dem, forlanger han en av dem tiltalt….men det er for seint.
Flommen av høylydte stemmer, plakater, sinte, rolige, og engasjerte demonstranter sprer seg.

I hælene på en forståelig protest kommer de som plyndrer, antenner bygninger, og lemlester andre, i protestens navn.  Vi skjønner jo at det ikke helt stemmer med å protestere, men der….ja der skjer dette.

Landets leder søker tilflukt i en bunker.  Han har aldri ledet i krig eller krise, og når det kreves mot, og beslutningsdyktighet, fatter han tak i en bibel han ikke vet opp og ned på, og lar seg avbilde ved en kirke.

Man tror ofte at man ikke trenger noen leder, men når alt går til helvete, trenger man et lys, en å følge, for å finne en annen veg ut – en som kan ta podiet ved hjelp av sin personlighet, sin ro, og få almenheten til å stanse opp, og si noen velvalgte ord, som inngir tillit, og håp.

For meg blir jeg enda mer sikker på at….du fødes til å bli leder, og så kan du bli litt bedre med teori.
Å utdanne seg til leder, eller ha penger nok til å bli det, gjør deg aldri til leder.
Det har jeg sett så mye i eget yrke…at da det virkelig gjelder, er det noen som trår frem og får det til, mens andre overlater ansvar og skyld til andre…

Så mens USA brenner, får jeg nyte freden på verandaen, før sola kommer for fullt.
Vi har krefter i eget land også, som kan velge ledere som hevder gull og grønne skoger til alle, men det er en god leder for landet og nasjonen, med den riktige omsorg for oss alle, som vi trenger.  Da det virkelig gjelder.

Kanskje burde dette være det en kandidat burde si:

The road is dark
And it’s a thin thin line
But I want you to know I’ll walk it for you any time

Det er jo det vi trenger.
Ikke sant Bruce?