SKIIDRETT – ET MAGASIN FRA FORRIGE ÅRTUSEN (1978)

Blogg er ikke hva det var….det er ikke skirenn heller.  Kanskje finnes det ikke skirenn til vinteren, annet enn for eliten.  Mens vi andre må inn på det virtuelle plan.

Men det skulle jeg da ikke snakke om.  Jeg skulle ikke snakke stort i hele tatt.  Tier man, blir man ikke misforstått.  Men så kom jeg over noen gamle blader, og da kunne fort noen fått gale tanker, og lurt på hva slags blader det var – for vi vokste jo opp nær svenskegrensa med sin “Porrbuss” og Tidningsaffären i Charlottenberg.

Dere kan godt fortsette å tenke stygt, men dette var bladet som Skiidrett

En ekte skidkung

Jo jeg nevnte vel at bladet kom i forrige årtusen, og jammen virker det sånn også mht utstyr, skriving, og bilder.
Jeg skal her ta for meg 1978-året for bladet:

Disse var også konger

Dette bildet ga stor glede.  Jeg gikk med Madshus ski modell Hallgeir Brenden, og han var sammen med Gjermung Eggen, de store forbildene.  Da jeg flyttet til Trysil fikk jeg gleden av å bli noenlunde kjent med Hallgeir, og arrangerte Hallgeir-sprinten de første årene, det løpet fantes.  Da sto Hallgeir fremst i startrekka.

Spennende skiting

Man kan undres om det luktet vondt….

Jeg valgte Fischer

Kneissl – det var Morten Holter som gikk på det.  Jeg ser nå, etter brudd i skulder i 2016 og i 2019, at jeg burde hatt slike ski – for de hadde bruddgaranti.  Så spørs det da om man garanterte at det ble brudd i løpet av året…

Sjekk også bindingene, med den nye racing bindingen…det tok ikke lang tid, før det var umulig å gå i scooterkjørte løyper hvis man brukte TUR step in.

…men jeg dro med meg en premie jeg også…

Det var vanskelig å slå disse to, men Neinarn gikk inn til premie han også, og måtte gå en lang distanse i en stor idrettshall i Trondheim, for å hente premien.  Tror dette var første overnatting på hotell for min del.
I tillegg førte det at jeg fikk premie til at noen slo opp med kjæresten sin, og satt ved meg resten av kvelden…
Men det legges til at jeg var gentleman (allerede 15 år gammel), og utnyttet ikke situasjonen…

Vi gikk på venstre side…

Meningen var nok at vi skulle se hvem vi møtte.
…og ned bratta mot Vestmarka, møtte vi ei VW boble som ikke ga noe plass til møtende, så jeg svingte uti grøfta, og stanset….for den gang var jeg ikke redd vettu – datt ikke en gang.

Utviklingen gikk kjapt

Jeg fikk aldri prøvd disse.  Men ser at utviklingen har kommet langt siden Martin Stokken gikk på ski, med tilnærmet traktorhjul.  Selv begynte jeg med Oddmund Jensen modellen, gikk over til Ivar Formo modellen, før jeg i dag går på noe som er helt annerledes.

Lurer på om dette er modell Formo

Bildet er med fordi Oddbjørn var min trener på kretslaget, og en jeg fortsatt ser fra og til, der han flyr over snødekte vidder i Trysilfjellet, som en levende reklameplakat for Madshus.  Her var han nok med på en instruktør-samling.

Men disse så jeg aldri

Etterhvert kom det staver med jernpigg.  Så kom det en Liljedahl-stav med fjøring.
I dag er det noe helt annet….men den avbildede staven så jeg aldri.

Muligens er tredemølla mer egnet

 

…har aldri prøvd P-piller heller

 

Lurer på Alvar Myhlback sier om dette

 

Da vil jeg ha Datsun også…

 

Ingenting er overlatt til tilfeldighetene

Jeg har aldri skjønt hvorfor man trener med sekk…for den vi har nå for tiden, og med mindre vekt, byr ikke akkurat på problemer.

I Trysil skjedde det nyskapende arbeid…

Arild og jeg har gått over til elghunder vi…Mye lavere puls.

Et av mine favorittløp – dro alltid dit.

 

…og mens en trysling var god…

 

…var en engerdøl på veg oppover…

Håper dette var litt interessant, og at noen kjenner seg att, at noen kanskje sier “hæ?” og kanskje kommer jeg igjen med et innlegg til…

 

VIRTUELT LØP – TIL HIMMELS

360 bilde hvor du ser helt til ordføreren i…

Kristi himmelsprett – tygg litt på ordet – at liksom Jesus spratt til himmels!
Nå ja, i følge Bibelens mange oversettelser, så er der intet grunnlag for at det noen gang het himmelsprett, men vi har fått en tradisjon med ordet himmelfart.

Nå er det en ny forståelse ute, nemlig Til Himmels, på himmelfartsdagen. Et nytt virtuelt løp fra Runners world Challenge 2020. Jeg liker ikke motbakker – mest fordi det betyr at en må ned att. Med prolapser og brudd, blir en redd og nervøs, for nedstigninger. Kanskje derfor Jesus fòr opp.

Men akkurat dette løpet ville jeg ha med meg. For det var nemlig ikke noe minstekrav. Rett og slett et lavterskel løp for å oppnå høyde. Litt spennende med løp, hvor kun antall metere rett opp betyr noe. Jeg har hoppet fallskjerm tandem, og da betydde mette rett ned noe…

Jeg tenkte og grublet over hvor. Jeg er ikke så flink til å gjenta – ja jeg er litt som min gamle elghund: Hadde han gått en runde i lysløypa, ville han ikke være med på en til….for det var jo ikke elg der første gangen!
Så jeg bestemte meg for å ta et langt dra – fra Innbygda sentrum (360 moh) til toppen av Trysilfjellet (1132 – pluss en meter varde).
Jeg tenkte også jeg var litt da jeg parkerte bil ved Skihytta (819 moh). Der hadde jeg liggende truger, for siste etappe opp slalåmbakken.

Fra Hagebæk til himmels

Himmelfarten begynte ved Hagebæk, mens måkene skrek ut sine morgenlyder, mens elskovssyke ender, viste sine ferdigheter på stille elvevann. På andre siden brua, luftet en eldre kar en overvektig Golden, og som tidligere etterforsker, var det lett å liste ut, at ingen av de to hadde gått langt, eller sanket noen høydemetere.

Butikkene Rema1000 og Kiwi var ikke åpnet ennå, men det virket som det var ansatte på jobb på Kiwi. Jeg var ved godt mot, da jeg passerte entreprenørene hus, hvor det sto 2 x Porsche, 1 x Maserati, og den fineste av dem alle – en Audi e-tron.
Null-utslippsbil må det være lov å bruke i jakta på høydemetre. Mennesker har jo mer utslipp enn elektriske biler, ofte med verre lukt!

Skisenteret…nå med et snev av spøkelsessteming, der det har vært stengt siden tidlig mars. Ingen preparerte bakker, eller spor etter afterski….og jeg tenker på ordet “ensomhet” da jeg passerer Skipub’n, for der har mye ensomhet tatt slutt…i alle fall for en natt eller to.

Et av stedene som har føltes som himmelen etterpå, og ført til at en pluss en er blitt til tre…

Til og med hytta sim Poppe lånte ut til feil folk i Fjols til Fjells, er øde og forlatt. Maskiner sperrer vegen for meg, og jeg er glad for at jeg ikke lånte noen e-tron.
Storsten hytteområde, hvor det er lenge siden jeg kjørte patrulje, og jeg husker ikke hvor vi kjørte rett opp, hvor ingen andre hadde lov å kjøre, og jeg havner litt feil, men med joggesko og snø som bærer like bra som da Jesus gikk på vannet, tar jeg meg opp til neste veg, hvor jeg ser minner etter Michael Schumacher og Dæhlie.

Tankene flyr, og jeg undres om Michael hadde klart seg bedre hvis han aldri hadde oppdaget Sveits?
Eller hvorfor Dæhlie-hytta er mer kjent for bråk, men olympiske gull!
Jeg tenker at selv om det sto fare pga 20% stigning, så har nok prosenten vært høyere på enkelte hytter her.

…nå fikk jeg plutselig en idé om å gå inn i slalåmbakken, for å få mer effektive høydemetre…litt glatt i snøen, men helt ok.

Det er tidlig morgen.  Det er snø under joggeskoa.
Det er lykke.  Det er moro.  Det er trening.
Det er bare å snappe, og rusle på.
Jeg ser ingen….og det er greit nok i disse corona-tider.
…jeg savner ingen heller.  For her dreier det seg om meg oppover med en virtuell bær-plukker…som plukker høydemetere.

Så ser jeg en en heis-stasjon, og funderer på om jeg skal gå rett opp, og gi f i trugene.
Men vissheten om fall og brudd, gjør meg betenkt, og jeg klatrer ned igjen til bilvegen.
Leilighetene er tomme….sola skinner, på hyttene nedenfor, er billig østblokk-tømmer i ferd med å sige, og verandaen er ikke lenger i water.
Jeg tenker:  “Fint skal det være, selv om kvaliteten får lide!”
…og ingen så det var billig-snekkern. da det var ferdig.

Så ser vi depotet – bilen.
Der inne er det kald brus, og truger.
Brusen trenger jeg ikke, for jeg har vann i sekken.
Men trugene er jeg spent på.
Sola begynner å ta litt, og hva hvis snøen ikke bærer?

Skihytta – truger på.
Det ble liksom Hoka One One Tubs!
Merkelig greie – å ha joggesko med truger.
Men det funker fint.

Hoka One One Tubs

Det er litt spesielt det å være først i bakken.
Du vet den der følelsen da rillene etter tråkkemaskinen er ufordervet som ei budeie på sætra.
Solstrålene reflekterers tilbake som kyrstaller, og det er bare å svinge mest mulig….og det er bare dine spor.
Men slik er det ikke i dag.
Ingen riller.
Ingen spor etter maskin, og ingen krystaller som funkler…
..for nå er det snøkrystaller som kjemper sin siste kamp i mot sommersola.
De vet de kommer til å bli nedkjempet, og havne som nonody-s nede blant annet vann i Trysilelva.
Eneste som gjenstår for dem nå, er om de blir avismateriale eller ikke.
Ja som følge av at de er en del av en flom.

Men i alle dager…
spor etter joggesko og snow-racer?
Ja ja, var vel noen unger her i går da, og hadde det moro.

Nå er jeg i bratteste bakken.
Trugene har metall-klør, men allikevel sklir de bakover innimellom, og jeg lurer på hvordan det går om jeg kneler:
Om jeg da sklir helt ned att?
Men det gjør jo ingenting for løpet- det betyr jo bare fler høydemeter!
Men det går bra – og det neste en urolig sjel undres over, er om telefonen forsvinner nedover hvis du mister den.
For jeg tar jo bilder vettu.
Bilder som får inntrykk fra Sverige – fra Finnskogen, fra Rondane…

Nærmer oss toppen

Jeg skjønner det kan bli tungt å nå 1000 høydemetere, for jeg får  jo bare 772 fra bunn til topp (pluss neon småbakker), og jeg skjønner at å gå i snø, var et dårlig sjakktrekk.
Men vi nærmer oss i alle fall toppen – bikkja og jeg.
Jeg bytter ut pannebånd med lue og bøff, for nå blåser det mere.

Jeg passerer brannvaktstua, og der ser jeg en skikkelse jeg gjenkjenner.
En topptrent mann kledd i shorts!
…og med joggesko og Snow-racer.
Jeg var altså ikke først – og gamle etterforskervaner krones med hell.
Jeg så sporene, og fant ut hvem det var!

Kontraster

Bjørn er før meg gitt.
Han ser ut til å være særdeles godt “Taggad” – som svenskene sier
“Ja jeg har vært nede på Fageråssiden også – gikk lettere der”.
Han forteller at målet Gladhøpiggen, og dermed 8 turer opp disse bakken…
Jeg får tatt et bilde av oss, og så skjener han avsted nedover bratte bakker med steinsatte porter på sin racer.
“Genialt” tenker jeg – fort ned, løp opp igjen.
…og dermed var det geniale over for min del, for det blir bare tyngre for hver gang.

Men jeg inspireres av ham.

Bare skyggen av seg selv, som ei skrev da jeg snappet denne

Jeg står på varden og tar et 360 bilde.
Der borte er ordføreren i Grue, og der er ordføreren i Åsnes.
Kanskje ser jeg bort til ordføreren i Eidskog også?
Ordføreren i Trysil kan jeg ikke se bort til, for han ligger under fjellet.

Inspirert, tasser jeg nedover mot Fageråsen, men jeg har vett nok til kun å ta det bratteste, og det viste seg være lurt, for oppover var det like tungt.
Jeg får som i et månelandskap, og antar jeg er av de få som har gjort det….
For du tror vel ikke de klarte det i 1969, når de ikke klarer det i 2020?

Det er slike funderinger som får deg til å glemme slitet.
…samt at ettersom tiden går, så treffer du så mange blide folk, som du kan ta en stopp og snakke med, at det blir en lek i sola.
Jeg tar lunsj i bakken – på en barflekk.  Har aldri kost meg slik på tur jeg, for normalt tar jeg en løpetur uten drikke, og setter meg da jeg kommer inn igjen.
Her sitter jeg – en utålmodig sjel – og ser at Bjørn fosser opp og ned, og konkurranse-genet har nok gått av med pensjon.
Det ble tre turer til toppen i dag på meg – men jeg var aldri langt ned på noen side.

Så tusler jeg nedover….og ved bilen undres jeg om jeg har klart målet mitt.
Jeg ser på Garmin Connect og ser at jeg har over 330 etasjer, litt googling viser at Garmin har 3 meter pr etasje.
Jeg er således ikke langt unna målet.
..men for å være sikker, hopper jeg over kald brus fra bilen, låser inn trugene, og vandrer vegen mot bommen.
Jeg går så jeg skal ende på litt over 1200 meter hvis etasjene stemmer.
Labber opp att…og ved Skihytta trykker jeg stans og lagre.
1299 høydemetere, og jeg burde vært fornøyd, men jeg er det ikke, for skulle hatt en meter til.

Bare skyggen av seg selv, som ei skrev da jeg snappet denne

Men jeg er  fornøyd, helt til jeg ser Bjørn med staver og kjelke i ferd med å overvinne bratta enda en gang.
Men jeg vet at jeg har ikke samme grunnlaget som ham, og må bare lett måpende, og stort imponert, stå se på at han kommer til å ta en tur til….selv om stegene hans nå er blitt kortere.

Jeg bestemmer meg for å ta hustruens ide, om å gå opp Knetten, og sykle ned att.
Vel i bilen føler jeg at jeg har fortjent en kald brus, og holder på å brenne tunga…sola har gjort sitt altså.  Den er varmere enn alt jeg har hørt om skjærsilden, og på himmelfartsdagen er skjærgården i feil retning.

At sola har gjort sitt viser panna mi også!

Jeg henter sykkelen, og triller oppover gammelknetten, og det går egentlig lett.  Det er da jeg skjønner at det å gå i snø, og smeltende snø, nok var det dummeste i dag…men trøster meg med ordene min hustru sa etterpå:  “Dere hadde jo en fin dag!”

Kanskje går Bjørn der borti ennå, mens jeg er her

…og det er jo som er greia med disse løpene.
Gjør dem til gode dager.
Press når det føles rett.
Kos deg når det er det som er rett.
Gjør det som passer deg!  Akkurat der og da.

PS:  Det er faktisk noen som maktet nesten 9000 høydemetere på 18 timer.
Det fortjener en spesiell hyllest:  Greatings to You

VIRTUELLE LØP – RUN FOREST RUN

Jeg fant en nesten snøfri sti

Våren – selve symbolet på det å få utløp for løpskåtheten.
Da vi samles til “vårens vakreste eventyr”, Sentrumsløp, og karuseller.
Covid-19 fjernet dem alle.

I et øyeblikk på nettet, fant jeg noe som trigget meg .
“Løp så langt du kan på 100minutter” – der du er, i en virtuelt løp.
Jeg slengte meg med, og et par andre fra eget lag – Team Amateur – deltok også.
Runners World Challenge 2020 var navnet på arrangøren.
I tillegg skulle man jammen få en medalje.

Jeg ble så fascinert av formen, ikke minst fordi man på facebook, via bilder og kommentarer, kunne følge med så mange over hele Norge.  Ja det virket som man fikk kontakt med flere ved å løpe alene hjemme, enn å møtes 10.000 i Oslos gater, hvor do-kø, nervøse blikk, og spisse albuer, dominerer.
Jeg så bilder av løpere som tok splitthopp, som var utmattet, som smilte, som løp, som….med en ting felles:
De var lykkelige.

Så jeg meldte meg på et løp til – denne gang et terrengløp.
Ja jeg så vel ikke helt hvordan jeg skulle få til terrengløp, da jeg vandret innover en skogsbilveg i Trysil for noen dager siden – hvor du sakk 70 cm rett ned i snøen – men jeg tenkte at sola er nå varm da.
Lite visste jeg hva værguden planla mht nordavind og snøbyger!

Da dagen nærmet seg, og det var meldt snø på løpsdag, endret RunnersWorld reglene, og det var mulig å løpe dagen før i tillegg.
Så jeg gjorde akkurat det, og startet på lørdag.  Litt kjølig, men jeg så sola der oppe.

Varmet opp sammen med hustru bort til planlagt startsted, og tok farvel med kona.
Klokka begynte å tikke avsted.  Bena var usikre, og vilje var stor.
Etter 40 meter kom første kneika.  Korte steg som funket i Birkebeinerløpet – har oppskriften vettu.
50 meter etter kneika, der er bratteste bakken i lysløypa, og jeg kortet ned stegene….og så forsvant gleden.
Det var tungt, og jeg skjønte at dette var feil startsted.
Puls i 165 og løpt 250 meter. Ja ja, det er nå bare 9750 meter igjen da.

På flatene er pulsen høy, men jeg vet jo at det er er verre uten pus i det hele tatt.
Det er jo en av grunnene til at en løper – for å holde hjertet i gang.
Noen lette partier senere, og litt krevende sti med mye stein, hvor hjernen må jobbe med hvor en setter foten, i stedet for å tenke fart, så er pulsen normal, og gleden på plass att.

Gjennom en mo med småfuruer, og ferske elgspor, før en må være litt forsiktig ned en bratt bakke, hoppe over en bekk, og plutselig står det noe levende der.  Kanskje en elgku med nyfødt kalv….
Nei da, en blid skjeggprydet syklist med tre kviger, eh nei jenter.
Alle like blide, og de er helt annerledes enn et tidligere møte med syklister jeg hadde på den planlagte siste del av dagens strekning – ja ikke for at de var sure de den gang heller, men de kom så brått og i et så høyt svev, at jeg måtte bøye meg ned, og følte jeg fikk midtskill av sykkelkranken, og jeg kunne se merkene etter knastedekkene i mitt følelsesliv….det siste jeg så var noen spenstige ben, som dempet landingen ved bekkekanten, før de tok sats og hoppet over….

Jeg fikk energi av blide hei, og god dag, og løp alt for lett de neste hundremetrene, og skjønte at dette gikk kanskje for fort…men nå var jeg ved griseinnhegningen i skogen, og oppdaget at der var verken gris eller hest i dag – jeg var nå helt alene.
Du vet , når en er alene i et terrengløp, så kommer feil fokus, og du begynner å kjenne etter den der smerten i kneet, og så fort du får tenkt på den, så føler den smerten at den skal komme på besøk, så du halter avsted i noen meter, før du gir f….og ignoreringen av den, får den til å svinne igjen att.

Pilegrimsleden får meg til å tenke på dem som gikk her før meg, og som i stedet for medalje, var på jakt etter velsignelse og evig liv.

Og brått slår det meg:  “Når du løper i de troendes fotefæl, da finner du trua på dæ sjæl”

I de troendes fotefæl, finner du trua på dæ sjæl

De neste kilometer går på autopilot.
Helt til du møter sykkelselgeren som er ute og lufter to hunder.
Du tar deg sammen, legger på et smil og prøver å høres i form ut, da du piner frem et “hei” uten å stønne for mye.
noen hundre meter deretter, møter du en av de hyggeligste menn du kjenner, og som regel vil slå av en prat.
“Du er jaggu sprek du” sier han og jeg haster forbi, (og ønsker å fortelle at jeg er midt i et løp) med nok et hei…før jeg tar fatt på klatreetappen på turen.
Opp og ned i bygdeberget, før jeg må ut på grusveg, og endog asfalt.

En liten etappe med grus og asfalt

Det fine med det, er at nå kan snittet presser ned, og farten opp, eller var det motsatt?
Men det er jo et terrengløp, og jeg svinger raskt opp igjen og kommer meg på stien, som skal føre meg mot siste strekning, som er Elvestien, og den vakreste delen.  Kanskje møter jeg på hustruen, for hun skal ende opp på denne stien hun også vet jeg.  Men jeg ser henne ikke.
Telefonen brukes flittig, og jeg er på jakt etter bilder a’la det jeg så fra hele Norge på forrige virtuelle løp.

Men jeg får det ikke til, og jeg har vel tatt en tjue bilder, før jeg oppdager at det var de andres skjønnhet, som pyntet bildene….så jeg valgte å ta noen bilder “rett” veg – uten meg selv…

Ble finere med linsa rett vei

På en kolle, møter jeg atter de fire på sykkel, og jeg fylles på ny av energi, av deres blide åsyn og engasjerende heiarop.  Nå går det litt av seg selv – 8 km er passert, og du flyter litt på gran- og furunål pyntet sti.
En åklevridning….men det bryr du deg ikke om nå.

På en kolle…og en åklevridning senere

Så duker problemet opp….jeg har feilberegnet.
Jeg vil ikke få 10 km til nybrua i sundet – jeg må lenger, og mens jeg tenker på dette, synker nok farten og inspirasjonen…men det gjør ikke utslag på klokka, så mens hjernen slakker av på farten, fortsetter bena med samme farten vi har hatt hele tiden.  Vet ikke om du har kjent på den følelsen, når hjernen vil ta det med ro, men bena bare stritter i mot – den er faktisk litt herlig.

Der ser jeg brua, og jeg vet jeg må krysse elva, for å få langt nok løp.
Jeg runder rabatten i krysset på andre siden, og over elva igjen.
Fortsatt ikke nok, men jeg mangler bare noen metre….
…og der ved varsel om 6% stigning forut – der når jeg målet mitt.

Jeg er så glad for å være i mål.
Så fornøyd med å klare det.
Så fornøyd med arrangøren som virtuelt er RunnersWorld, og i realiteten med meg selv som løypesjef.
Jeg gir noen tilbakemeldinger til løypesjefen, og de er stort sett positive, men jeg tar fatt ham litt for å ikke ha klart å få til målgang ved første møte med brua.

Her skulle mål vært

Det må legges til at dagen etter var hele marken hvit av snø…så det var bra å få lov å løpe dagen før, for når en har tendens til å falle og bryte av ting, så var det svært gledelig.

Nå har jeg fått skikkelig tenning, og “Til Himmels”, mil etter mil, og “høydemetere” skal jaktes og sluttføres.

PS:  I går – dagen etter nasjonaldagen, så kom selve høytidsdagen – for da lå det konvolutt fra det jeg forsto var RunnersWorldChallenge – men medaljen var borte.  Det var bare en diplom…. Nå får jeg nok ny medalje fra arrangør, men allikevel, skal jeg nå ut med elghund, og finne igjen postmannen….

COVID-19 BACK TO BASIC

Covid-19 er et merkelig virus. Smitter mer enn noe før, og dermed dør også flere.

På den annen side, så renser den opp klimaet, og fjerner alle næringer en strengt tatt ikke behøver.
Overskuddsnæringene…
 
I kjølvannet av det, forsvinner arbeidsplasser, med konsekvens mindre forbruk, og alt blir en domino-effekt.
 
Til slutt ender man kanskje med ren natur, et samfunn hvor man omgås med litt mer avstand, holder seg litt renere, og sitter igjen med skog- og landbruk, industri som lager det man absolutt trenger, og serviceyrker a’la helse, politi, og forsvar.
 
Så da ender jeg med en slags konlusjon, at Covid-19 er en Ctrl-alt-delete medisin, og alt resettes til det normale.
 

Kanskje en dag, er det tre fra saga, to bønder, fire lærere, og to ungdommer, som utgjør det lokale fotballlaget. Tilskuere består av venner, slekt og andre som ikke skal drive med noe annet på lørdags formiddag, og som er på fornavn med spillerne. Treningsavgifta er borte, fordi A-laget ikke koster mer enn det vaffel-salget bringer inn.

Mjølka kjøper vi på det kommunale meieriet, fremstil at mjølk fra kuene i distriktet.
Matvarene kjøper vi hos landhandleren i grenda, som har fått det levert fra det kommunale slakteriet, brødbakeren i bygda, og Trysil bryggeri.  Alt er kortreist og lokalt.
På fritiden vandrer vi på randone-ski til toppen av Trysilfjellet, og kjører i pudder-snø ned att til bussen, som venter på at alle er på plass att.  Afterski består av at man sitter med god avstand i nærheten av bussholdeplassen, med varm pølse på termos, og kakao til unga, og kaffe til de voksne, mens brødskive med brunost er til glede for besteforeldrene.
På sommeren sykler noen på gjengrodde stier, som løpere etterpå finner att, og de nyter det i en symbiose av felles glede.  På ryggen har de sekk med rent vann, som kan etterfylles i bekken ved Skarbekkstupen.
Plutselig skvetter du til, av en saueflokk som breker, eller fra lyden av “bjøllkua” som er på veg heimatt åt småbruket for å ble mjølke.  Sier du NRF så  tenker alle Norsk Rødt Fe.  Sjøl om man i Trysil husker Trøndekua best.
…og så har kua fått “hønn” att.

I en gluggåpning sitter en liten pode med ei børse og venter på rev, gaupe eller ulv, for å få “skøttpremie” slik at han får kjøpt seg en miljøvennlig moped.  På den kan han endelig få kjørt frå Ljørdalen til Støa, hvor den for ham, fineste jenta bor.  Han hilser blidt på jegeren i æljtårnet, og vet at hvis lykka står jegeren bi, så blir det kjøtt på slakteriet.
….
Jeg husker 60-tallet, og på en måte er vi på veg dit att….

Så jeg vet ikke jeg, hva disse krisepakkene til slutt egentlig vil klare å redde.
For det er nå en gang slik, at alt en trenger, vil bestå…og det øvrige vil forgå!