LIVET OG DØDEN

En god ting – far og sønn sammen på ski

Juledagen tok Ari farvel av eget valg.
Familien var åpne om “tok sitt eget liv”, og i kjølvannet kommer ord om mørket, hjelpende hånd, og ring et telefonnummer.

Jeg vet ikke jeg.
Jeg vet noe om angst og depresjoner.
Uten at noen ser på meg når jeg har det verst.
…for det pynter jeg på ved å være mer positiv, og enda blidere.
Når det er som verst, finnes det ikke et ord, eller setning, noen kan si, som gjør det bedre.
Heller tvert i mot – man blir irritert, med en innvendig følelse av “Du skjønner ingen ting du!”

6000 mennesker prøver å ta sitt eget liv hvert år.
Siste år lyktes 674 – eller er “lyktes” et feil ord.
I tillegg har du dem, hvis metode er så snedig, at de blir ikke en del av statistikken.
Nå har jeg nok også vært borti tilfeller hvor jeg er noe i tvil, hvorvidt det av “for egen hånd”.

Ja jeg har vært borti mange selvdrap.
Jeg minnes hvert enkelt av dem.
Jeg ser dem – jeg så dem ikke alltid forut, men jeg så dem etterpå.
Det jeg tror jeg minnes, er at jeg aldri så fortvilelse der hvor det fantes ansikt eller uttrykk.
Jeg kan heller ikke si jeg så uttrykk om at man var lykkelig.
Fredfull vet jeg heller ikke…
Men jeg håper de fant det, uten at jeg kjente dem, visste hvorfor, eller forsto.

Det jeg noen ganger forsto, var at de trodde at de hjalp de gjenværende ved å bli borte.
I tillegg så jeg på de pårørende at det ikke stemte.
I alle fall ikke der og da….at det kunne hjelpe de pårørende på sikt, vet jeg intet om.

“Vet jeg intet om” er vel konklusjonen etter et langt liv hvor det å finne, hente, og etterforske selvdrap, var en del.
For vet vi egentlig om det er noe “mørke”, og vet vi noe om at man i “øyeblikket” ikke kanskje heller ser lyset eller løsningen?
Vet vi noe om angeren inntrer rett etter at det er for sent?
Vet vi noe om at den enkelte egentlig ikke ville dø, men bare forstå om noen elsket dem?

I filmen “It’s a Wonderful Life” fra 1946 er man inne på dette temaet.
George Bailey er personen som alltid slipper andre frem, ivaretar og hjelper, og når det blir for tungt, vil ha ende sitt eget liv.
Men engelen Clarence – en noe håpløs engel – har ikke fått sine vinger, og får oppdraget med å redde George.
Han skal få George Bailey til å forstå at noen er glad i ham, at hans liv har betydning, og at det finnes håp.
Det er forresten min favorittfilm, for den viser at vi alle, hver enkelt av oss, toucher livet litt for noen eller mange, akkurat så mye, at vi gjennom livet betyr glede og sorg, og påvirker livet til alle rundt oss.  Derfor elsker jeg filmen, for den viser at George har noen som bryr seg…og han vender tilbake hjem – til hustru og barn.
…og Clarence får sine vinger.
…og jeg begynner å tro på mennesket som gode.

Der vil jeg legge til at kanskje klarer de seg bedre de som tror,
men til gjengjeld har jeg også hentet de som trodde.

Jeg har vært borti de som ble statistikk, og de som var der at de ville.
Jeg har fått være Clarence også, og fått dem hjem i live.
Det er de oppdragene jeg setter mest pris på i mitt liv, og som gjør meg litt til George Bailey.

Jeg kjente ikke Ari,
men jeg mener han var seg selv når jeg så ham offentlig.
Han kunne både irritere og glede meg ved sin framtreden, men jeg tror aldri han spilte…jeg tror han var seg selv.
Det er det mange som ikke er i dag.
Jeg tror at mange kanskje mente noe annet mens han levde enn de gjør i dag.
Det pirrer noen til å dø det også – at man antagelig blir bedre likt etterpå.

Jeg er så heldig at jeg ved flere tilfeller,
når folk har drukket, har fått høre hvor “fæl” de synes jeg har vært,
uten at de kjenner meg, men tilhører periferien, ei heller er de blant de jeg har vært borti yrkesmessig.
Men heldigvis har de endt ofte med å si, “men nå liker jeg deg” – uten at jeg synes “ærligheten” ble bedre av den grunn.

Jeg undres hvordan det går utover vinteren…når regninga for jula kommer, strømprisen multiplisert med kuldegrader, tar hele februarlønna, og når skatteletten på 1 % (endring 2013-2018) spises opp av økte barnehage- SFO-kostnader og egenandeler.  Nå jaget etter siste moteplagg til barn, og avgiften for et to-timers skikurs koster kr 1550,-
Glem heller ikke hva 17 kroner liter for drivstoff i ei grend som Trysil, betyr for økonomien for en familien på fem, hvor noen skal på ski, løpe, spille, møte….

I tillegg kommer følelsen av å ikke strekke til, som partner, forelder, og ungdom/barn.  I en verden som setter stadig høyere krav til det å bli sett og hørt, og hvor man skremmes til døde av klima-spådommer, og pålegges all umulig tull.  Tenk bare det å være kul nok i dagens samfunn – på alle arenaer.
…og ensomhet, både alene og sammen.
Virtuell og reell ensomhet og tomhet.

Det finnes et vakum der ute,
etter at landhandleriet ble borte,
slakteren hvor du tilbrakte en dag eller to før jul mens det ble kjøttkaker og pølser av grisen du var glad i hele sommeren,
postmannen (eller dame for oss som hadde adresse 2210 Granli selv om vi bodde på Matrand) som var innom på kaffe.
Damene som møttes ved mjølkerampa, eller slarvet over kaffekoppen.
Det gode miljøet på saga, eller en annen arbeidsplass, før bonusordninger og krav til effektivisering og mersalg tok oss.
Selv synes jeg det er tungt at Hedmark bare finnes noen dager til,
og at en ulv fraktes rundt omkring med helikopter.
Bagateller i det store hele så klart, men for noen er det bagatellen som blir avgjørende.

Jeg vet ikke hvordan en skal hjelpe,
hvordan man skal forhindre,
langt mindre om en skal forhindre….
…men jeg vet at vi alle, hver enkelt av oss, kan forebygge, ved å være litt hyggeligere,
spørre litt mer oppriktig “Hvordan står det til”, og lytte hvis noen svarer utenfor normen vi forventet.

Vi må bidra til at livet blir verdt noe.
verdt å leve for oss selv og dem rundt oss.

JULEDAGEN 2019

 

Julaften hadde jeg ingen forventninger til, for jeg har liksom opplevd alt før.
Det er som jeg skrev, ingen ting jeg mangler, og det er ikke noe jeg ønsker meg.

Men det er klart…at når dattera sitter klar og finpyntet, gutta ikler seg slips, og hustruen gjør verdens beste ribbe, så siger jula innover deg.
Litte grann…

Så er det tid for gaver, og jeg oppdager at den største gleden er å gi.
Ja jeg har oppdaget det før også, men det er liksom som det er med “making lover” en oppdager det liksom gang på gang.
Så også i går – ja kanskje endog mer i går, for de rundt meg ble så glade for hva de fikk, og jeg må innrømme at jeg oppdaget at jeg ville ha ting jeg ikke visste at jeg ville ha.  I tillegg fikk jeg en marsipangris av dattera for å ha hjulpet henne sette opp lys – ja da skjønte jeg at jeg begynte få store unger.
I tillegg drev neste yngste på kjøkkenet og monterte seg en gaming-stol, mens yngstemann måtte vente til i dag – med å få prøvd ny-skia.

Fra fjern og nær, tikket det inn meldinger og SMS fra noen som var glade for å ha fått boka mi.
Noen la til og med ut på sin status på Facebook, at de gledet seg til å lese boka.  Det varmer!
Til og med erklært som “beste gave noensinne”.  Hyggelig!
Var jo nesten så jeg kvapp litt til da jeg leste overskriften:

Solgte mer enn Nesbø – og jeg måtte inn å sjekke…

Heldigvis sendte ikke de som følte motsatt – noen!
Så julaften endte opp med å bli den beste “ever”.

I dag ble det så en skitur med yngstemann med racingski så raske, at jeg slet med å henge med.
I tillegg spurte han meg om jeg ville være treneren hans, hvorpå jeg sa:
“Klæbo har jo sin morfar”.
“Ja men du er liksom sprekere enn morfar du.  Han trener ikke så mye mer han!”

Men det er klart, får man noe som trekker opp, så har det ofte lett for å slå tilbake.
På et vis kan det vel tolkes positivt det som ble sagt også for yngstemann sa:

“Når du blir gammel, og ser på tv at jeg vinner…”

Da er jeg altså ikke gammel.
I en slik stund, er ikke jeg så nøye på hvilke bilder Dronning Elisabeth har på skrivebordet sitt
eller at Kong Olav har med seg Durex i kirken.

God fortsetning på julen.

GOD JUL 2019

Julekvelden er her.
Det nærmer seg en times nostalgi med “Kalle Anka önskar god jul” (kan ikke være på norsk!
Rakfisklag og pakkefest på Haukås, med frokost dagen etter, før nissetreff på en låve ved Engersjøen er over.

Selv kjenner jeg på følelsen av at jeg er i mål.
Tårene sitter løst, fordi jeg denne dagen tenker på hvor heldig jeg er.
Heldig som har hun jeg absolutt vil ha til hustru,
og fordi jeg har de unga jeg vil ha (med godhet, krangel, stillhet, bråk, og alt som hører til -alt som gjør dem til levende vesener).
De har følelser og empati, og det er det viktigste du kan ha, og det som skiller oss fra andre arter.

Jeg har gleden av å ha de beste hunda i “væla” for meg.
Jeg kan ikke vise til rosetter eller plaketter, men jeg kan vise til hvor mye de betyr for mitt hjerte.
Mitra som lyder alle kommandoer
Red Ribbon’s Kalla som lyder omtrent ingen kommandoer
…og Red Ribbon’s Sarah, som er min følgesvenn på ski, eller med joggesko.

En annen ting som gjør at jeg er i mål, er at jeg fikk utgitt min bok om det å være aktiv etter hjerteproblemer.
Det ligger noe jeg har skapt, innpakket i julepapir, et eller annet sted, i nesten alle retninger av landet.
Noen har lest sine og skriver “Herlig bok” og lignende, mens ei skrev “Jeg leser og griner, han må skrive flere”.

Etter å ha gått noen timer etter en jämthund for å lære den opp, så for å jakte elg, så var det rart å løpe en tur i går.
Den turen ble vel en halvmaraton, og det var så morsomt, helt til det gjensto to kilometer.
Da skjedde det noe med lårene – de ble stokk stive og jeg følte at alle muskelfibre var revet i filler….men jeg kom meg i mål i Jordet.
Det var viktig for meg, selv om grunnlaget var noe skralt.
…men da jeg kom frem til Jordet, kom yngstemann ut og sa:
“Denne fortjener du nå, du som har løpt så langt” og rakte frem handa med en Anthon Bergs marsipanbrød, før han la til:
“har stjålet den fra mormor”…og dermed havner vel han i varetekt i jula.

I går gikk pakkefesten svært dårlig, og jeg endte med en liten grå fugl.
Den dårlige fangsten kan jeg takke min svigerfar for.
For da siste sekser vendte seg mot taklyset sier han:
“Nils-Einar har 3 pakker” – dermed ble ene stjålet.
Den andre gaven var ei ekstragave vi selv hadde satt opp, så den ga jeg bort til min svigermor, i håp om at hun i julestemning, skulle gi ei tilbake, men hun takket ved å si “haff enda ei til, ja ja,” og jeg skjønte at hun ikke var grepet av gibort-ånden…men det skal legges til:  Hun ble veldig glad for ekstra-gaven…

…og plutselig tenker jeg på verandaen som kom opp takket være en snill sønn og hustru.
Da er man også i mål på et vis, og det uroer meg, for man må ha mål som ikke er oppfylt.

Men det har jeg jo, snart kommer det et nytt år.
Det kommer nye ønsker om å gå Vasalopp, og det kommer andre gjøremål på hus.
Men jeg føler en følelse av lykke, og det er alltid skummelt – for det er da det alltid bruker å gå galt
– spesielt på film!

Når det gjelder julegaver, så har jeg alt jeg kan tenke meg, så det blir bare et ønske:
…og det er hemmelig.  …og det beste med ønsket, er at det ikke kan kjøpes!

Det beste med julekvelden er at man slipper å undres om man skulle dra på jakt – for nå har dyra fått fred i skogen!

Denne dagen går mine siste tanker til de som har mistet noen de er glad i før jul, til de som oppdaget at ens partner/kjæreste var mer glad i noen annen før jul, til familier som sliter, og fattige som ikke har nok (i Norge ikke minst).  Til slutt vil jeg at vi setter pris på de som er på vakt, eller på jobb, og som i tillegg til å gjøre sitt beste for oss alle, kanskje undrer om de har jobb neste år.
God jul til dere alle!
Pass på nan – ta vare på den du har kjær, og si gjerne noen pene ord om noen..

PS:  Jeg har igjen å oppfylle noe annet også,
for Trine sa i dag: “jeg gjør alt for deg”,
og da kom jeg til å tenke på at dere har jeg mye att for å nå i kapp!

 

STILLE NATT

 

Jeg sitter oppe, og de andre sover.
I hver sin seng.
Unntatt min hustru, for hun prøvde å holde seg våken….
og sovnet på sofaen bortenfor meg.

Men det var ikke det jeg ville skrive om.
Jeg ville skrive om makten av ord.
Skrive om makten av musikk.
Makten i en sang – en spesiell sang.
En sang som kunne få geværer til å ligge i ro,
kuler til å bli frosset – ja rett og slett ikke bli avfyrt.

Jeg ville skrive om en av mine største favoritter mht julesanger.
Stille Nacht, Heilage nacht, spesielt med Grete Eweler,
men også en versjon av Silent Night med Waylon & Jessie Colter.
Til den ypperste av dem alle kanskje med rettt og slett denne  Sinead O’Connor

Eller versjonen der man minnes de som falt på sin politigjerning

Originalt het den Stille nacht, Heilige nacht.
Teksten kom til først.
Av en som ble ansett som uekte pga han var laget utenfor ekteskap,
men som, tilfeldigvis, ble beskyttet av en bøddel, og således kunne bli prest
– hans navn var Josef Mohr.
Kanskje var det en mening med det, eller som jeg skriver i egen bok (Fra hjertepropp til Vasalopp)
– balanse i livet.

Melodien ble skrevet av Franz Xaver Gruber, og er senere blitt verdens mest innspilte julesang,
og inntatt på listen Verdens Kulturarv.  Nå ja, det er ikke så viktig, men det er bedre å se på balansen….

For under første verdenskrig….
Ja jeg vet ikke om dere vet, men….
Det er faktisk sant!
Da begynte noen i skyttergravene å synge….

Vent litt.
Jeg får kanskje si noe mer om dette utyske kalt krig den gang.
Under første verdenskrig, som var en skyttergravskrig, ble rundt 9 millioner drept.
hvorav en ikke vet det fullstendige tall….men tenk på at dere i lang tid, oppholder dere i en skyttergrav, hvor gjørme er underlaget, og drypåå fra taket er drikkevann, hvor brødskiva er tørrere enn skosula, og dere vet at dere får ei kule i panna, så fort dere prøver å få hodet opp over kanten av skyttergrava for å trekke frisk luft, eller for å se noe…ja da skjønner dere!

Under disse forhold,
begynner noen julen 1914 å synge “Stille nacht” i skyttergravene….og de får respons – hos fienden.
En våger seg opp…og skytes ikke.
Plutselig oppstår en uavtalt våpenhvile.
Soldater, fiender, utveksler gaver, og synger julesanger.
2 dager – julaften og juldagen – varte denne våpenhvilen.
Alt initiert av en julesang – skapt 100 år før.
En sang med ordene “Fred på jord, fryd på jord”
i sin tekst….

Da skjønner dere at sang, tekst og balanse,
betyr noe.

SYNG….

JULEVÅPENHVILEN 1914 GJENSKAPT

Så er det helt stille….
alle sover.
Unntatt meg.
Jeg nyter sangen…sangene.

I morgen prøver jeg på nytt å løpe….opp til Jordet.
For meg en utfordring….for andre en lek.
For atter andre – idioti!

Mens dere avgjør hva dere mener om det,
Så legger jeg ved en versjon av Elvis
Sett dere ned, nyt em varm kopp gløgg, og vent på jula – den kommer bedre da, når den kommer av seg selv…
…og er ikke det nok, så spill denne også  Pentatomix

Blir dere ikke glad i hverandre av dette,
Da er det håpløst….

Casting Crowns

22. DESEMBER 2019

 

Det nærmer seg den store dagen.
Store dagen for de små, som venter spent på hva de får i gavene sine.
Men stor dag for de store også kanskje, for det kan være at det er noe ved julaften som pirrer oss også.

Men akkurat i dag, sitter jeg her på morgenen alene, mens familien sover.
Ikke helt uvanlig det, men akkurat i dag, gir det mulighet til å tenke.
Tenke over så mangt.

Som f eks Facebook-friends.
Venner.  Mange kjenner du veldig godt, noen kjenner du godt, noen kjenner du så vidt, og noen har lagt deg til fordi de har likt noe du har skrevet eller gjort, og noen har en selv lagt til fordi en setter pris på akkurat det samme hos dem.  Noen hilser du daglig på, og andre hilser ikke da du ser dem.
Men de er der allikevel.

Så dukker lista over foreslåtte venner opp, og du erindrer noen kjente navn da du blar nedover.
Noen kjenner du veldig godt, men de har valgt å ikke ha deg som venn, noen kjenner du godt, og du har kanskje valgt å ikke ha dem som venner, noen kjenner du så vidt, og det er ingen av dere som vil forsøke å bli venner.
Atter andre burde du vært venner med, men årsaker (som ikke gjelder i jula) har skapt avstand.
Det finnes til og med dem som det er rart du ikke er venner med, og så er det dem du ikke kan være venner med, og de du likte godt på barneskolen, men som bare har blitt borte.

Jeg gløtter opp på tv, og der ruller Julemorgen videre med en første episode av Søskensjokk, en serie for barn, som handler om, det som i dag er det normale – bonusfamilien.  Her flytter 3 søsken inn hos en far med et barn.  Hun har ordnet alt av pynting for sine nye “søsken”, men ikke noe av gleden er gjengjelt.
Jeg kjenner igjen mye av dette – fra egne erfaringer, næres erfaringer, og noe en hører om.

Det er mye som skal klaffe når en går for forhold nr to og det finnes barn på ene, eller begges sider.
Det er vanskelig nok å finne noen å “klikke” med, langt mindre at fire til eller flere, skal lykkes å oppnå samme kjemi sammen.  Det krever justeringer og tilpasninger, men hvor går grensen….for når en skal gi opp god kjærlighet av hensyn til de små, eller velge å satse uansett?
Det finnes kanskje ingen svar, eller ekspertise, og du er overlatt til deg selv.
…og i ettertid vil det alltid være slik at man kan undres om man gjorde rett eller galt.

Men denne morgen er jeg også opptatt av at elgjakta snart er over.
Turer med jämthunder i skogen, med rifle på ryggen, er over.
Ja du kan fortsatt gå på tur, men kanskje frister det mer med perfekte skispor på Ole G, enn å traske i meter dyp snø midt i skogen…  Håpet om å fullføre med full kvote, svinner for hvert minutt, særlig når du som i dag, har valgt å bli i soafen.  Den dårlige samvittigheten forsvinner noe, da den yngste av de to grå, hopper opp i sofaen, kryper inn i armkroken, gjesper, og legger seg.  På den annen side, vet du at, så fort du hadde funnet att noe som har med jakt å gjøre, hadde hun stått ivrig ved bakdøra på Pajeroen, og klar for jakt.

I går hilste jeg på ei som har gjennomgått en større operasjon, og som ble sliten av å smile, men som allikevel gjorde det, og det fører tankene til de som gjennomgår alvorlig sykdom, eller som har gått bort dette året, og de som sitter igjen, alene, eller redde for hva som vil skje.
Samtidig vet vi at det er folk i sving hele tiden for å redde liv, eller folk på vegen for å hente noen som trenger hjelp, eller noen som haster videre i en kommunebil, på veg til nok et gammelt menneske eller to, som trenger stell, eller rett og slett bare et besøk – noen å snakke med.
…og igjen finnes det noen som fortsatt venter på et besøk av en fortapt sønn eller datter, eller barnebarn, og som ikke bryr seg om gavene han/hun ikke får om dagen, men som hadde vært særdeles fornøyd med et “god Jul” eller “glad i deg” fra noen som betyr mye for dem.
Tenk over det, der du sitter som en surmulende sønn eller datter, som ikke vil besøke dine, fordi du mener du har rett, eller er blitt utsatt for urett – en dag er de du ikke besøkte, borte, og kanskje er ikke det så lett som du trodde.

Etter jakta som jeg ikke dro på, skal jeg snart i bursdag.
Bursdag hos den nye generasjonen – den som etterfølger Generasjon Prestasjon – generasjonen som skal videreføre alt vi ikke fikk til, og som neppe får store gledene ved å være til.
De som skal stilles bak i rekka når rewilding-tanken når ende villere tendenser, og når det å streike for klima er noe alle gjør, og det å gå på skolen og ha ei matpakke med servelat på brødskiva, anses som mer skammelig enn noe en tidligere har lest om i historien, og som får det å korsfeste en og skrive INRI over ham, som bagateller.

Så er roen brutt, yngste og hustru, har stått opp, hunda vil ha mat, og det er krig om fjernkontrollen.
Krig om hvem som skal tenne siste adventslyset, og instrukser som “kle på deg”, “hva vil du ha til frokost” overtar.

“så fin” sies til en hund som har gått lei av oppmerksomheten, og på kjøkkenet dirrer det i kasteroller, og en feiekost står dessverre ubrukt i hjørnet på boden…selv om den trengs når tre hunder lever inne.

Dagen passerer med en gåtur, hvor vi ser en elg.
Det er litt ironisk, etter at det er en stund siden sist man så det på eget terreng.
Den ligger der nede i skogkanten, og kanskje var det den som gikk over vegen i går, noe som førte til at Trine hilste på bakken, når to jämter i band oppdaget “scenten” etter den.

Koietur, bursdag, og levering av julegaver….man rekker egentlig mye.
Julefilm, Blodfjell, og masse smil og glede.  EN kjenner på alt.
Generasjoner…barn som leker, barn som krangler.
Søsken som deler, og søsken som trives i samtaler.

Minutter blir til timer.
Timer blir til en hel dag,
og kvelden ankommer.
Man kjenner på det faktum at akkurat i dag, er vi så langt unna sola vi kan kommer,
og dagslyset er snål på tid.

Jeg avslutter dagen med å se på “Glade Jul” et NRK program om julaften for seks forskjellige familier.
Et program som viser verdien av en statseid kanal.  For meg er kanskje det flotteste, da hjemmetjenesten kommer på besøk, og man ser samkvemet mellom yter og mottaker, selv om de ikke kjenner hverandre, og jeg får lyst til å starte en tjeneste, hvor målet er å skape muligheten for at ensomme får besøk….
..og kommer på at Røde Kors har besøksvenner.

NÅR MEST FOR MUTTER BLIR TIL FORFATTER

Jeg skal ikke spille lenge på tittel her…
for jeg har aldri vært noe for mutter (milf) ei heller forfatter,
men jeg har gitt ut ei bok, som gir meg kontakt med slekt, venner, og folk i samme situasjon.

Snakket i dag med en jeg var på samling med på for ca 40 år siden, og vi var som vi skulle snakket sammen hver dag.

I samme prosess treffer jeg, snakker jeg med, folk som har vært i samme situasjon,
og manglet det samme – opplysninger om infarkt og det som følger.
Så derfor kan jeg bare si:  Stol på helsevesenet og legg boka mi i bagen, så har du det du trenger.

På den annen side så vokste jeg opp med mage muttere som var skrubare…

 

TIDER SKAL HENRULLE

Tider skal komme,
tider skal henrulle….

Det første overlater jeg til klimafanatikere, og det andre kommer lell.

Jeg våknet til en dag som så mørk ut.
Den fortsatt med at jeg fikk servert frokost av min yngste.
og den fortsatte med Brurunde med hustru,
før den gikk over i Pokemon, for å bli etterfulgt av skitur med Annika.

Jeg ga ei som trengte det, en klem, og det ga meg gleden!

Dernest kommer det melding om ei til som har fått tak i boka mi,
mens min yngste legger seg på mors plass, mens hun tar fatt på nattevakt.
I kjelleren hviler ei fra nattens juleball, mens mellomste i dette kull, avtaler overnatting hos en venn.

I bygda legger en seg med en husky, fortsatt uten sin Garmin,
mens faren minner sang og bilder.
…og setter pris på at dagene ruller videre…

LUCIA, NISSEN OG GUD

Bilde fra Lucia-toget ihht dagens retningslinjer

Jeg ble invitert på en finurlig måte i dag. Invitert til å være med å se på Lucia-tog.

Jeg trodde jo at moderne tankegang, hadde avskaffet Lucia i følge med julefeiring og rød topplue.

Men invitasjon var av en slik art, at jeg brøt meg ut av det vante mønster, og ble med.
Selv om jeg som en mann forfulgt av skader, sykdom, og uhell de senere år, nok burde være mer forsiktig på fredag 13.

Når jeg står der i foajeen, tidligere kalt “håll’n” eller enda før “gangen”, blir jeg bevisst på hvor unge alle er – foreldrene altså.
På nittitallet hadde jeg en kveld med de blivende foreldre på alle svangerskapskurs. Ja vi var nok først i landet med forebyggende så tidlig….og i ettertid også de siste kanskje.

Men der sto jeg nå og fryktet, at kanskje var det disse mennesker, som nå er “samtida” foreldre med meg, som lå i magen den gang. Hau, som jeg holder meg ung!

…og jammen synger de litt om fortiden til skolens rektor også “Staffan var en stalledreng”, mens jeg begynner å huske et øyeblikk fra en dansk film her forleden, hvor familiens alle ledd av generasjoner, er samlet til middag juleaften, og hvor vertinnen (sannsynligvis et forbudt ord i dag, og dom kan oppleveses traumatisk og stignatiserende) sier til forsamlingen “at kanskje kommer julenissen?”

Søsteren, som er nylig innviet som prest: “vi forteller ikke våre barn om noe som ikke finnes!”
“Men Gud forteller du om?” var svaret…

Etterpå var det lussekatter og gløgg å få!
Fint treff mellom foreldre og skole.

 

PS nå er det jo ikke slik at en kan legge ut bilder som en vil fra slike hendelser.  Noen lever i skjul, noen lever åpent, noen er født i feil kropp, og noen vil bare ikke seg selv eller sine.  Jeg har tatt hensyn til dette.

AVVIKLINGEN

“La dem få prøve seg” sa man for seks år siden, for det spiller ingen rolle uansett.
Kanskje gjør det ikke det heller, for alle partier er på glid – på glid utfor.

Kanskje hadde det vært nesten likedan uansett regjering, men det en ser i dag, er at man er i ferd med å miste velferdsstaten, noe som blir påstått fra flere hold.  Det er jo ikke til å tro, for vi har nesten alle råd til Harry-turer og innkjøp av lovlig og litt mer kvote.
Vi kjøper biler med lån på huset, og mens gjelda på huset vokser, er man på tredje bilen finansiert på denne måten.
I butikkene kan du kjøpe i dag, og betale om et år.
Bare på Black Friday, økte nordmenns gjeld med 1 milliard kroner.
Det er symboler på at velferden forsvinner det også, for når gjelda begynner å bite deg der bak….

Men det som verre er, er at flere og flere velger bort fagforeningen i ei tid da rettighetene for arbeidstakerne blir færre.
Samtidig går næringslivet over til roboter, og det offentlige skal “slankes”.  Ordet “stillingsvern” er erstattet med et eller annet ord som ender på skam, og lederne lærer seg å takle idiotene på jobben.
De største idiotene er de som blir med for å se hvilke stillinger som skal bli borte, og hvilke som skal bli “brøker”.
Du skjønner hvem du er – idioten altså –  fra lederens side, når du blir forespurt, for du er da den som blir brukt som gissel for nedbemanningen og “arbeidstagernes medbestemmelse”, og som belønning får du bli litt lenger enn de andre, og må etterhvert flytte fordi ingen liker deg lenger.

…og du er jo litt tryggere, for ingen analyserer seg selv til å bli overflødig.  Kanskje man derfor heller ikke burde hatt med noen fra ledelsen heller, når organisasjonskarter tegnes.

Ja det hørtes greit ut.  Og da kunne man finne ut at man ikke trenger noe nivå.mrllom ordfører og enhetsledere (som er noen få).  Da får man råd til å avskaffe ordføreren og erstatte ham med tittelen Borgermester, og full stilling for varaordføreren.  Personalsjef trenger man ikke, for enhetsleder skal passe på at alle har det godt og trives.  Økonomien setter vi bort på anbud til et firma.. .eller forresten, jeg så det fantes en app nå….hvor du bare tok bilde av kvitteringen.  I tillegg må det brukes kun penger dem har.

Ja de er tross alt litt bedre de, som får litt ekstra lønn for i ikle seg en fiktiv lederkappe, for å gjøre denne jobben – de fikk i alle fall betalt.
At de misbrukte fagforeningen frem til skafottet, og så meldte seg ut, for å tekkes de over seg, ja det får en bare forbigå i stillhet.

Så er det grenda da….der det var antatt å være trygge omgivelser for barn og unge å vokse opp.
Der slukkes gatelysene for å få råd til en konsulent som skal se på “infrastrukturen når lysene slukkes” og folka er borte.
Han koster mange ganger det de sparer på at man slukker gatelysene, men det er nå en gang slik, at ubrukelig utredninger må man ha,
Drivstoffprisen settes opp, og opp, for å hindre at folk skal ha råd til å forlate grenda.

For du vet – det er skatten din, den som finansierer byens nye grønne linje og el-bil intensiver, de vil ha, ikke deg.
For de vil ikke ha oss for nær…. for vi er stigmatisert som disse som ikke forstår noe som helst, og som lar seg irritere over bagateller som at ulver pisser på huskestativet som er nedsnødd, og som ikke forstår verdien at heli-lift tjener penger på skytteltrafikk med ulver som ikke lar seg fortelle hvor de skal holde seg.
Genetisk viktig kalles det.   Ulvestammen er degenerert grunnet innavl.

Trysil var også preget av inavl ble det sagt.  Kanskje det var så, for på 1500 tallet var det 42 innbyggere i Trysil, har jeg lært et sted, og en må huske på at den gang ble kun menn tellet.  Det var altså få som sto for avl, og langt mellom dem.
Da var det behov for genetisk viktige avl.
På 80-tallet kom dem – de genetisk viktige, som skulle vanne ut blodet på tryslingene.
Turister ble de kalt, så kanskje burde man beholdt navnet, og kalt ulven for turist også.

Turistene begynte å dra til Trysil, for der fant de ro i sjumilsskogen.
De koste seg med kvikklunsk og appelsin, mens de satt nedpå nylig avknekt granbar.
Det var langt til neste turist, og neste hytte, og innimellom trea kunne de gå på ski, i langrennsløyper som var trødd opp av olympiske mestere i generasjoner, og var de heldige, kunne de ble trukket opp til toppen av Trysilfjellet, og kjøre i puddersnø nedover.
På hytta kunne man den gang kose seg med et glass vin, som de hadde med seg fra siste boccia-tur til Mallorca.

…og tryslingene ble urbane – kanskje var det dann og vann en genetisk viktig turist som hadde satt sine spor i fruen, mens mannen arbeidet på et eller annet dekkutsalg i Oslo, hvor ligningsansatte tellet kokeplater, så ikke tryslingen skulle sitte igjen med for mye penger etter at brakkeuka var over.

For å få plass til flere, hogde man skogen og bygde flere hytter, og sporene ble ikke lenger gått opp av skiløpere, men kjørt opp med store maskiner.  Maskiner som krevde mer plass, og ytterligere skog ble hugget.  I det naturskjønne Trysilfjellet, hvor Christian med CH, hadde kost seg, bygde man opp master med vaiere, slik at Petra og Sigurd fra Stockholm, også skulle ta seg til topps i glorete alpindresser fra forløperen til Ullared.
Noen mente at det gikk an å gjøre penger på øl også, og restauranter ble bygd, og skog avviklet.
..nå var egentlig skiløypene i vegen for ytterligere hytter, og de måtte flyttes….en eller annen gang får de ikke flyttet dem lenger…unna!

Så fra å oppdage det naturskjønne Trysil, er man nå blitt til en pengemaskin, som fortsatt ikke er fullt ut utnyttet, for det må kunne gå an å få noen kroner ut av syklistene – de som har betalt 89.000 for sin sykkel på tilbud hos XXL, og hvis sykkelbukse koster mer enn bilen til kjerringa på Tørberget.  Da får vi se bort fra at sykkelstiene ligger i skogen hvor allemannsretten gjelder.
Kanskje kan en tidligere sauebonde  Slettås-traktene ta betalt for hver gang en syklist bruker krøtterstiene….ja det bør jo være mulig, eller at man innfører et kutråkkmerke, som du får på Sentrum Sport1, som festes i lua, og som gjelder hele sommeren for kun kr 500,-

Skulle det virke litt farlig å ha turgåere og syklister over alt, så får en bare nedlegge forbud for jakt i området – det er jo bare en uønsket kultur som er utøvd i flere tusen år.  De fleste av de som begynte med jakt er forresten døde for lenge siden.
…og det blir oftere og oftere at man treffer småviltjegere i skogen, som har parkert “bimmern” ved “æljkoia di”, og iført seg jaktradioer og utstyr mer passende i Afghanistan, enn på fuglejakt i Trysil-skogen….en skog det snart ikke finnes dyr att i.
For uansett om de blir færre, så treffer du liksom ingen genetisk viktig elg, eller tiur – for da hadde man vel beholdt biotopen som tiuren liker seg i, og ikke hogget bort alt, og kjørt markbereder der hvor elgen skulle ligge…er ikke godt for elg heller å ligge i dumper…

I tillegg er svenskene fortsatt sure for at Pehr G Gyllenhammar, ikke fikk til en avtale slik at de ble medeier i det norske olje-eventyret.
Ja faktisk så sure at de nå har hyret en 16-åring til å skrive under et brev (forfattet av et eller annet rådgivingshus) til den norske statsministeren, hvor hun befaler oss å legge ned hele industrien.  Steng kranene, og slutt å tjen penger.
Ja det er ikke første gang vi hører det – for jeg hørte det i høst også.  Da var det MDG som sa dette – men ikke så mange hørte på dem, selv om de var hakket bedre, for de lovet jobber til alle som mistet sin grunnet nedlegging av oljeindustrien.
Det er ikke verst det.
Bra NAV er oppe og går før den dagen kommer.

Men så er det barnehagegarantien da, som er blitt borte for å spare penger, og som antagelig gjør at det ikke flytter nye genetisk viktige individer hit.  Ja ja, det er jo dprlig med arbeid å få også, etter at man har nedbemannet i kommunen, og COOP er solgt.  Men da dukker det opp en idè….for når barnehagegarantien er borte og de genetisk viktige nye kommer, så kan jo de oppsagte i kommunen bli dagmammaer/pappaer.  Genialt spør du meg.

Nettavisen undrer om “Ja vi elsker” skal bli kjønnsnøytral, mens prestene frykter at det blir forbudt å bedrive homo-terapi.  Så viser det seg at vi egentlig aldri har vedtatt noen nasjonalsang….Så da kanskje det blir Ole Ivars “Samefolkets land” som virker mer riktig som nasjonalsang.  I et moderne samfunn trenger man ikke elske lenger heller, så da er vi ajour med til og det.

Så får man kanskje oppsummere da, og se at alt ikke gikk så galt.
I Østlendingen kunne jeg for noen dager siden se alle de 100 som tjente mest, og de 100 som hadde mest i formue – for det meste var det samme navn på begge listene.
Jeg vet ikke hvordan det gikk med ca 6400 andre i Trysil slik økonomisk, men jeg antar at mange av dem også er tålig fornøyd der de enten arbeider på saga, i kommunen, eller i fjellet.  Og synes de klarer seg fint uten fagforening, uten skog og jakt, og kanskje vet dem ikke at det er de som skal få beskjed i morgen, om at de ikke lenger har jobb.

En annen ting er at man blir litt redd for privatisering av kommunale veger da man i dag måker nysnø med 17cm dybde, som holder minus 12 neri, og pluss 2 øverst, og måkeren kladder og iser.  Da ser det svart ut – under ei gatelykt uten lysende pære – å tenke at jeg og naboen på 75, kanskje må måke helt ned til Elvdalsvegen…

Ja vi diskuterer dette litt, mens vi ser naboen lenger nord frykte at noen ser at oljebilen fra Shell nettopp dro for å fylle jordtanken hans, en olje han kun lovlig kan benytte til nyttår….etterpå er han illegal oljefyrer, mens vi som har vedovn, må leve med vedskammen…der vi står og ser at røyken fra pipa står rett nordover.

…og det er lenge siden vi hadde olympiske mestere fra Trysil!

I kjærlighetslivet er flørtingen avviklet også, vi jakter på kjærligheten via gårdsbruket, paradise hotel, og temptation Island, og får man ikke blitt med der, så har man match.com, og Tinder.  Det å pynte seg, og tømme ei flaske Old Spice i halsgropa er helt borte.  Roser og riktige ord, er byttet ut med å vise tommelen opp eller ned.
Det minner meg om en kollega en gang, som var på danskebåten for å få seg dame.

Den gang var det in å danse en ny partner i seng….men dette var en av de mer uålmodige, og han gikk bort til ei dame og sa:  “Du liker meg, og jeg liker deg, hvorfor kaste bort tiden med å danse, lugaren din eller min?”
Det hører til historien, at det sies at hun snudde og gikk,
Men spør du mange nok, så vet noen sin egen popularitet, til å takke og bukke, og bli med.
I Tillegg er det nå en gang slik, at den som intet våger….

Men hvordan ble det nå med friere og jegere i årets Jakten på kjærligheten, for der sendte man de man likte best, beholdt de som ikke likte en i det hele tatt, og dukket opp med en helt annen, etter at man hadde sagt til en million seere at man var kjærester…med noen en ikke likte lell.
I farmen var det ikke mye å se i år, men Ingebjørg fikk gjennomgå lell, for om programmet ikke lenger var noe å se, så hadde ikke Frank sett noen så store før, og det mente han var grunn nok til at hun burde sendes hjem, for han mistet fokuset på konseptet mente han.  Du verden – hvor langt har vi kommet i modningen spør nå jeg!

Kanskje det er andre ting enn grender og arbeidsplasser en skulle avvikle først.
Så som utgåtte programmer, ikke minst de som ikke lenger har kjendiser.

PS – tenk om man kunne blitt betegnet som genetisk viktig,,,da kunne man tatt seg en fottur til Engerdal, blitt flydd på statens regning, til Vinger, og gått innom noe fine budeier i Grue, besøkt noen Månestråler i Odal’n, og hilst på slektninger i Åsnes, og gått på ski fra Flendalen til Lillerøåsen….ja forresten det siste gjør jeg jo hver påske.

Alt turisten kom for, er nå borte for å skaffe nok areal til kjempehytter.  Men det gjør ikke noe, for turistene som kom for opplevelsen, er borte de også…..

KJØTTSKAM, FLYSKAM, OG ANNEN SKAM

Jeg blir litt fortvilet jeg, over å høre ordene som er satt sammen med “skam” hele tiden.

På NRK går det en serie som heter Anno, og der hadde man et innslag, hvor en kvinne var innkalt til kirken, fordi hun hadde født et barn utenfor ekteskap.
Det var skam det…..Lausunge kalte man det.
Nå er vel snart flertallet født utenfor ekteskap, all skam rundt det er borte,  og heldigvis er ikke det å være født innenfor ekteskap blitt skam av den grunn.

Men i dag hørte jeg atter ordet kjøttskam brukt flere ganger.
Vi lever i ei boble av ungdommelig påståtthet (nytt ord som blir årets ord neste år), hvor vi skal tro at å spise kjøtt, fører til at verden går under.
Selve dyret (inkl oss) skal ikke en gang slippe en fis mer, fordi osonlaget blir ødelagt.

…og vi følger på.  Ikke fordi vi vil bli kaniner, men fordi man blir sett ned på, hvis en innrømmer å spise kjøtt.

Jeg ser for meg et nytt marked i Oslos mørke gater, hvor en avdanket kjøttoman spør en annen skamsliter:
“Har du ei stripe kjøtt eller”, og du må leve med to typer skam, at du spiser kjøtt, og at du finansierer kriminaliteten knyttet til det illegale kjøttmarked.

I VG leser du overskriften:  Kjøttfarm funnet i Trysil – fire pågrepet.
Det viste seg at de hadde fire kuer og en gris!

Til jul er det ordentlig pinnekjøtt som er slageren – rett og slett tørket vier-pinner, som er lagt i bløt over natta og varmet opp i gryte,
eller var det lutpinnen det kanskje!

Tenker noen over hva dette egentlig fører med seg?
At bønder ikke lenger opprettholder sitt levebrød.
De som produserer kjøtt, vil snart bli innkalt til “kirken” for å stå til rette, akkurat som kvinnen med sitt nyfødte barn for hundre år siden.
Jeg så her om dagen, et Oslo par som hadde kjøpt seg gård, hvor de hadde dyr.
Gården var et “Sanctuary” for dyr – de var nemlig veganere disse to bøndene, og dyra skulle få leve der til de døde.
Vet noen hvilke lidelser disse dyr da skal i gjennom?

Det har til alle tider vært slik, at fugler spiser insekter, dyr spiser fugler, dyr spiser dyr, og mennesker spiser dyr (og noen ganger motsatt – men da blir det ikke slått så stort opp “de var jo her først”)

De fleste dyr i Norge, lever faktisk lykkelige og friske til de dør.
I tråd med tradisjoner, og gode ønsker om en fredelig jul.
Jeg husker midt i november hjemme, da jeg var liten gutt.
Da satt jeg i vinduet på rommet mitt, og hørte grisen bli dratt ut, mens slakter Ramsli fant frem slaktemaska, og det sa pang.
Min mor rørte rundt i blodet, og gjennom hele vinteren kunne jeg kose meg med blodklubb, stekt, og deretter dyppet i sukker.
Det var god mat for en lovende skiløper det.
Nå er den lovende skiløperen avdanket og blodklubb vet ingen hva er.
Nå nærmer vi oss mer at vi får vår første pappburger på McGrønnsak.

Vi må begynne å skjerpe oss.
Slutte å nøre oppunder skremselspropaganda, om at jorda går under i morgen.
Jorda har overlevd meteor-regn, mørke grunnet sot i skylaget, istid, og store vandringer.
Jorda har rett og slett blitt til slik, via disse hendelser.

Jeg mener ikke at vi skal slutte å tenke på miljø.
Det skal vi.
Vi skal arbeide for null-utslipp i visse sammenhenger, men vi skal godta det i andre.
For utslipp har det alltid vært.
…og skal alltid være – for hvis ikke – ja da er det virkelig over da.

Men ta f eks oljekaminer…i Norge.
Norge er et kaldt land.
Mange er gamle, og for dem var det lettvint å få fylt tanken til jul, og så hadde de det varmt og godt hele vinteren.
I min ringe fatning, så tror jeg ikke de bidro til så mye utslipp at det hjelper noen, at det ble forbudt.
I nær framtid vil også vedfyring bli forbudt – vedskam – og hva gjør vi da – den dagen strømmen går, og blir borte lenge.
På Matrand bygde man noen eneboliger som kun skulle ha panelovner som varmekilde.
Første vinteren kom fimbulvinteren, og med dertil hørende strømbrudd – i flere dager.
Husene måtte evakueres – og de fleste av dem har i dag vedovn.

Ja vi må skjerpe oss, og ikke la oss skremme til et dårlig liv.
For – den dagen bøndene i Norge er borte, og vi får en krisesituasjon, så finnes det ikke mat.
Vi kan ikke alle krype på fire i skogen i alle fire årstidene og plukke oss føde.
Det går bare ikke….og transport fra andre land, fungerer ikke under kriser.

Jeg ser hvordan elgen vandrer rundt i snøkledd skog, og sparker opp litt lyng, gnager litt bjørk, og vandrer videre.
Men skal vi mennesker dit da?

I tillegg er vi ikke akkurat rike i Norge, hvis det blir et økonomisk krakk, for alle våre verdier er fiktive – bundet i aksjer og fond!

Nei la oss leve.
Leve uten skremsel,
…men skjerpe oss mht forsøpling.
Tenke oss om hver gang vi skal en “liten” tur, om vi ikke kan gå/sykle, eller ta oss frem på annet vis,
eller vente til vi skal noe mer…

…det kommer en dag, da vi har støttegrupper for “Anonyme kjøttetere”

 

PS Hvis jorda synger på siste verset, så la oss kose oss den siste stund!