NÅR GUBBER OG AVDANKEDE JEGERE MØTES

Kalender sier februar.  Det er snøhvitt utenfor glaset, og jeg har lagt meg.
Sakte siger Ole Blunds sovepulver innover meg og overtar kontrollen over hele meg.
I mitt underbeviste kan man endre alt, og ta seg inn i drømmer som kan fremstå helt virkelige,
– der og da.

…og plutselig sitter jeg i Pajeroen som viser minus 19 ute, men inni er det godt og varmt,
takket være en 3,2 liters motor på diseseldrift, som sørger for global oppvarming nok, til at det inne i kupeen er 21 varme.

Bilen stanser utafor en grønn diger bygningen fra 1905, og på samme måte som vi fikk ny konge det året,
så er det liksom noe kongelig over hele situasjonen.
På en måte er det som man trekkes tilbake i tid også,
ikke minst da jeg kommer inn i den kalde gangen og ser trappa som fører opp til soverommene i andre-etasje.
De rommene som aldri ble satt i stand, fordi pengene aldri strakk til den gang de hadde unger.

Der inne på storkjøkkenet, med et lite kammers ved siden av, spraker det i en gammel tilhenger ovn av merket Jøtul,
og en gassovn hjelper til midt på gulvet.  Vedkasse er intakt og har ved nok til et par dager.

I godstolen sitter gubben sjøl.
Han har ventet lenge nå, men da han ser oss i døråpningen, rykker det til i munnvikene,
og smilet kommer på plass, og konkurrerer med ovnene og sola om å skape varme.

Han er blitt lys i håret, og skjeggstubba er et par dager gamle,
og da jeg hilser på ham med et håndtrykk, kjenner jeg en neva som har gjort sin onn av arbeid gjennom tida.
Håndtrykket er fast og det er varmt.  Selv om nevan er over nitti år gammal.

Sitt ned, Sitt ned”
sier han, og hele hans ytre forteller oss at vi er velkomne.
“Oss?” sier du kanskje nå kjære leser….

Jo jeg har med meg en jaktkamerat av ham.
Dette er rene unggutten, snaut 80, og som fortsatt går over golvet som en tenåring under krigen.
Litt merkelig er det, for disse to kara vokste opp i ei tid vi antar var uten mye nærkontakt,
ikke minst mellom menn, men allikevel –  her står de og omfavner hverandre.

Jeg blir som en slags flue på veggen der i kjøkkenet, da disse to jegerne treffes på nytt,
det har vært alt for lang pause siden sist.
Ja jeg er vel nesten å anse som en usynlig flue da de to “preker” ved å nevne et par ord av en setning,
før de begge to nikker gjenkjennende på historia og de ler så tårene triller,
uten at jeg får resten av historien.
Du vet åssen det er når det er noe man har opplevd sammen….

Jeg ser meg rundt.  Veggene er panelt og malt i blått.
Det tikker monotont i ei veggklokke – et symbol på stas for 50 år siden,
nå ukjent for de unge!
På veggen henger bilder av episoder gjennom livet som har betydd noe.
På et bilde ser jeg en kar på et tømmerlass bak en gammel arbeidshest og jeg spør:

“hvem er dette?” sier jeg

og gubben, i 90-åra svarer:

“Det er den gamle som drev garden før meg det der”

Kjøkkenet får meg til å reise tilbake i tid til da jeg var liten
og var med mor og far på besøk hos ‘n Gustav eller ‘n Marius,
og den gamle på kjøkkenet satt ved kjøkkenvinduet og tygde sist rest av smak ut av en gammel skrå,
og uten forvarsel spyttet den sorte gugga tvers over rommet,
og det smalt i spyttbakken på andre sia, med en treffsikkerhet man kunne avundes ham.

Men jeg suser tilbake inn i min egen drøm da jeg hører:

Husser du da vi såg sju æljer bortpå jordet der?”

“Ja var det itte fleire da?”

“Sju får da full væra nukk å skryte på sæ”….

Så humrer de, og ingen trenger si noe mer på de historiene som gjenminnes,
for de kjenner historiene så alt for vel.

“Har hørt du har vurri dårlig” sier den yngste.

“Ja, har itte følt mæ helt bra i det siste”

“Ja åssen står det tæll nå da?”

“Å det går sakte mot at ein blir bedre!”

Jeg skjønner satiren i akkurat den der, og tenker på hvor fæle vi er til å klage.
Klage over litt småvondt i noen liktorn, eller rygg (fordi vi har sittet oss fordærve).
…og skjønner at vi har mye å lære av de gamle.

Je husser dein gangen vi sto å krangle høkken som skulle bæra,
og du sa “dætta kan da itte være noe å krnagle om”, og tok hele kælvskrøtten
på aksla å gikk”.

Den yngste nikker gjenkjennende, og blir vel der og da litt stolt av seg selv.

Da jeg våkner morgenen derpå, skjønner jeg hva jeg må.
Jeg må dra til en eldre jeger, og høre på historier,
så går tiden til neste elgjakt så mye fortere….

…så jeg dro til min mentor.

Han satt der ved kjøkkenbordet og søp yoghurt blandet med tyttebær,
fra ei spiseskje,  Han lyste opp da han så meg.  “Nævan” kom opp og hilste meg velkommen.
Raskt slurpet han i seg siste rest, før han sleiket leppene rene med tunga, og gjorde seg klar, og så sa han:

“Har jeg fortalt deg om da vi mistet et par elger?”

“Nja” tenkte jeg, har da vel hørt om noen elger som har blitt borte foran hund og fører.

“Jo det hadde seg slik at vi hadde skutt to elger om dagen,
og et par mann tok på seg å frakte dem til gards hvor vi slaktet.

Vi dro føre, og så hadde det seg slik at de to som tok med seg elgene på hengeren,
tok seg en tur hjemmom.  Da de smått om senn kom frem til garden,
så tok jeg en titt på hengeren, og til min forundelse så jeg ingen elger.
Jeg spurte dem “Hvor er elgen da?”

“Ja de ligg der bak på hengeren”, sa de nesten i kor,
litt stolte av at de hadde fått dem på hengeren selv,
og nå kunne slappe av litt, mens de andre skulle til å flå.

“Ja jeg ser da ingen”

De så på hverandre, tørket nervøst bort litt svette fra panna,
og kunne med selvsyn, bekrefte at begge elgene var borte.

Da spyttet den ene en porsjonsnus på bakken, og sa med lav stemme
“Ja da var vi nok taft bort døm”.

Lenger nede i bakken lå det to elgskrotter….

…og der slutter dette blogginnlegget.

For denne ble aldri helt ferdig, eller den ble i alle fall aldri publisert.
Nå i dag, er den fortsatt ikke ferdig, men nå vet jeg at den aldri blir det,
for i dag fulgte jeg den yngste av de to til grava.

1936-2019 står det på korset.
2003-2019 er mine minner av ham.

PS:  Historien fra besøket er fritt gjendiktet, og ikke historisk helt korrekt kanskje,
men det er følelsen jeg hadde da jeg var flue på veggen hos de to.

Takk for alle gode historier Håkon – du forblir i mitt sinn og mitt hjerte – for alltid!

FRA HJERTEPROPP TIL VASALOPP

 

Jeg har skrevet ei bok…og her om dagen kunne jeg holde det ferdige trykte eksemplar i handa.
Jeg ble så glad – ikke fordi jeg hadde laget et litterært mesterverk, men fordi jeg hadde nådd nok en milepæl på livets vei, og nok et mål kunne strykes på Bucket-lista, eller hakes av.

Men boka var viktig for meg, for den er ment å få folk ut i trim, etter hjerteinfarkt.
Kanskje få dem til å takle redselen etterpå.
Jeg har mange ganger følt på den – redselen – ikke for mørket, men for det evige mørker – kalt død.
Man vil jo ikke dø, og mange tenker sikkert at det er tryggere å sitte helt rolig, så en ikke trigger hjerte til et nytt infarkt.
Jeg har taklet redselen motsatt – hver gang jeg har vært i tvil om det var noe galt, så har jeg tatt Bygderrunden (som bare sundinger har), og når jeg når grinda heime, så har jeg skjønt at jeg er frisk nok.
…men det kan være verdt å lese om hvordan det er å gå et par mil til på ski, etter at du tror du har fått symptomer…

Derfor tror jeg at boka kan være noe for noen.
Men den handler også om opptakten til infarkt, hvordan det var for meg den dagen, og dagene/ukene etterpå, før en kommer inn på trening, og skirenn/løp, som jeg ikke ville tillate hjertets makt skulle bestemme over.
Jeg tror at for noen, så er det skrevet med et glimt i øyet, og for alle skirenn som er omhandlet, så bør alle som leser kapittelet om nettopp deres løp, få en medalje, for det er relativt detaljerikt.
…og du kan, etter å ha lest boka, si at du har gjennomført, Birken, Vasaloppet, Birkenrittet, Birkenløpet, Røsjørennet, Kittilirennet, og mange flere, for uansett hva de spør deg for å sjekke, så har du så mye å si, at de tror deg!
For de som har vært med Magnor UL gjennom 50 år, så er det også et kapittel fra posten de ga ut, et innlegg skrevet på mitt morsmål – Eidskogmål”.

Kanskje har du en far, eller mor, som har satt seg i sofaen etter lignende opplevelse – la de få boka til jul, så er de på trimtur i romjula!

SÅ jeg håper du kjøper den.

Pjolter har lest noe – tror jeg, og han sa:
“Dætta er ein tå de bæste bøkene jeg har læst frå Neinarn, å je har itte læst nåa are hæller da.
Mæn boka er så bra med at deinn er tung (mange tunge tanker antagelig) å slik sett er dein vældi fin før unga, da som skær presse blåmmer i skula. Æller da du skal lime nåe sammen.  Etter at tellefonkattalågen førsvant, er det itte mange bøker som er tjukkere æller tettere einn dænna!
Å så er det eit heilt kapittel på eiskogmål frå sie hundreåtjue, nåe han skreiv i Skiposten før Magnor UL i sjuttiåra.
Je trur je skær kjøpe ei tæll, før da vår jeg stueborde i vater…”

Trine sa med en gang:  “Beste boka jeg ikke har lest”

Svigermor sa:  “Jeg leser aldri bøker, men får da lese denne”

Svigerfar kjøpte ti stk, og sa:  “De blir veldig fine å bygge opp under kardangen da jeg skrur på Caravellen”
…og da han fikk med seg bøkene, snudde han seg og sa:  “Men skulle ikke du skrive ei bok sa du en gang, når kommer den?

Jan Kvil skrev:  “Dette er uten tvil den beste boka du har skrevet.”  (Han visste det var den eneste…)

Min eldste sønn:  “Ja takk”

Første kvelden forsvant 50 av de 300 bøkene, og de ble solgt til alle kanter av landet.
Takk til dere, Takk til dere som gratulerte, Takk til dere som likte, og til dere som tenkte på meg.
Takk til unga mine, som føk ut døra og ville selge i nabolaget.

PS:  Beklager min store åpenhet om meg selv.
Men kanskje blir livet litt lettere…

Og de virkelige helter er hun som kjører, henter, og mellom der venter 2- 10 timer før å få vite hvilken sivil status hun fortsatt har.  Min hustru.
…og min barn, som aldri vet helt.  Jeg vet jo hvor jeg er og hvordan jeg har det jeg.

Kanskje det blir et foredrag ut av boka, som kan passe bra for idrettslag, eller helselag.
…men det er avhengig av at jeg blir tryggere på å ta meg ut blant folk…
For det krever fortsatt mye!

 

HVITSNIPPSFORBRYTEREN

I disse tider, da man er på veg bakover med alt, da er det godt å være langt fra de tre vise menn, og samtidig være i stand til å tru på at den hellige ånd besvangrede Maria.
Ja, du…vi skal jo bort fra fly, og bort fra alt som har med vår olje, og inntekt.  Vi skal bort fra at vi dyrker jorda, for heller å bygge parkeringsplasser, slik at vi får plass til bilene som skal handle på de store sentrene, hvor de arrangerer “Singels-day”, “Black-Friday”, og “døgnåpent med nissepriser”.
Det som er det fine med slike dager….er at man får se igjen det de opprinnelige kostet, da ingen kjøpte varene, nå satt ned igjen til det de kostet før dagene kom, og prisene “før” ble endret til det de var.  Got it?
Men det som savnes i butikkene, er varer fra Norge, nettopp fordi vi ikke lenger har varer fra landbruk, treforedling, eller annet, eller noe som helst.
Nei vi importerer det fra Spania og Tjekkia, og…og li,er på et klistremerke hvor det står med dårlig språkbruk: “Godt Norsk

Her i Norge vettu, her skal Naturen tilbake til rovdyr og rovfugler, og husene skal stå tomme, fordi alle skal inn i leiligheter, og i enhver krok og grend skal husene bli høyere og høyere.
De som hadde hus med utsikt “åt ælva” “sir ingen ting lenger de, for foran dem har noen fått lov til å bygge enda flere leiligheter, på det en før brukte til å dyrke.

Til slutt sitter vi der i LED-belysning, og skammer oss over våre foreldre som brukte Osram 60W for å få nok lys til å lese ei god gammeldags bok.
Ja altså ikke “Facebook”, men ei bok med bokstaver i organisert rekkefølge (det vi kalte ord og setninger) på papir.

…og for noen svin besteforeldrene var da gitt, som passet på buskapen, og kom det en gråbein (som nok ingen vet hva er lenger – fordi fargene er endret på de vi har fått i bytte), så falt den enten i en grav, eller for en muskedunder – hvoretter skytteren kunne kvittere ut totusen riksdalere, og få heltestatus vidt omkring.
Tar du ei skjære i dag, blir du riktig nok viden kjent, men du må betale rundt omkring tjuetusen i bot…

Men du vet – det er nå slik at ulven var her først.
Hvis så – at den var her først – var den da veganer/vegetarianer?
For hvis den var først, var det neppe noe kjøtt å hente.
Nei det var nok heller slik som noen forenklet har sagt, at da isen trakk seg bakover, kom reinsdyra, og bak der kom jegerne (mennesker ble de også kalt), og bak der en og annen varg.
Men den hadde ikke vandret så veldig langt, kanskje knappere enn reinsdyra og jegerne.  De hadde ikke biler vargen heller den gang vet du.

…og hvis en ungdom den gang våget seg utpå med ei mening, så fikk han beskjed om å vente til han var “tørr bak øra”, og klaget han over en vond rygg, så fikk han beskjed om at “så unge ikke hadde rygg, de hadde bare en streng som bandt “hue og rævva” sammen”.  Nå kan en ungdom overta hele verden, eller i alle fall de som styrer marionetten.

…og for å vise at tidsmaskinen bakover, virkelig virker, så har man sendt oss tilbake til den tiden da man trodde at homofili var en sjukdom, og seksuell reorganisering (eller homoterapi) er kommet inn i debatten.  Ja til og med i Stortingets spørretime, med selveste Statsministeren.  Går det virkelig an i 2019?
Bytt ut flyskam, og bruk det heller i denne debatten og si “Fy skam”.

Men nå sporet jeg aldeles av, jeg skulle jo snakke om hvitsnippsforbryteren.
Ja ikke de som slipper billigere unna millionsvindel, enn en uheldig NAV-støtte-mottaker som trår over grensa.
Nei noe helt annet.

For i dag var jeg i skikkelig julestemning, og etter å ha julevasket huset, julevasket serviser, gladd og bestikk, og spilt Jim Reeves “ringalingeling” femogtjueganger, gik jeg over til å bake snipp.
Halvparten lot jeg få et lag med smeltet sjokolade, som størknet og ble så fine…
og halvparten forble hvite, som de var skapt.
Etter en liten brurunde, var jammen de hvite borte,
og jeg skjønte at jeg hadde blitt offer for en hvitsnippsforbryter!

…ved døra sto det en jämthund og måtte ut.
Virket som den var ganske stinn!

PS – Du verden så galt det har gått.
Tenk da Trysilbussen hadde vertinne som serverte Trysil-snipp og te/kaffe.
Nå er de så ekspress at de snart ikke stanser verken i Nybergsund eller Innbygda.

TRYGDESKANDALEN

Trygdeskandalen – alle saker må ha en tittel, og denne slår an.
Mest fordi den gir lovnad til så mange, om at de går inn i ei jul som frikjent, og kanskje med en god del bedre råd enn de hadde trodd å håpe på.

Mange skylder på mange.
På Stortinget skal man kanskje ikke kaste stein…for de har vel alle et ansvar gjennom skiftende regjeringer, samt at en årsak til at det gikk så galt, er at NAV via sine ledere, blir pålagt å sørge for innsparing…mest gjennom å la færre få.
Det som blir veldig feil, bli å laste de ansatte i NAV – de litt lenger ned på rangstigen, for de gjør jo så godt de kan, for så mange de kan, utfra de ordrer og direktiver de får ovenfra.  Jeg vil vise ydmykhet og respekt til de ansatte i NAV jeg, for det er de som får “kjeft” når de forfekter det de øverst får bonus for, og som nå igjen vil få “kjeft” for å rette opp igjen det de øverste fikk bonus for.

Når det gjelder selve “ugjerningen” som man feilaktig er dømt for, så var de alle fleste klar over tolkningen som lå til grunn – som jo var feil – men som gjorde at man kunne kun dra utenlands etter å ha søkt om lov.  Lov fikk man hvis det ikke var skjellig grunn til å avslå i de fleste tilfeller, så det eneste hver enkelt kunne gjort var å spørre om lov, men nå i ettertid fikk de rett i sin sak, uten at de visste annet enn at de gjorde noe som var feil.

Trygdeskandalens konsekvenser ser man ikke før alle saker er gjennomgått, og man ser om alle overlevde motgangen, fordømmelsen, straffen, inndragningen, og fornedrelsen.  Som man sa på NRK i dag – erstatning er ikke det viktigste akkurat nå, men det som er viktig er at trekkene blir stanset straks.  Der er jeg enig.

Så kan man se litt nærmere på straffene som er idømt.
Jeg tror det var Lysbakken som sa i Stortinget i dag, at det er en klasseforskjell på hvordan straff blir idømt, og jeg tror han er inne på noe.  Økonomisk kriminalitet i millionklassen, stadige kalkulerte konkurser etc, blir i minimal grad gitt straff med noen store konsekvenser.
…eller som det å få ut flere hundre tusener på reiseregninger på turer en ikke har foretatt i Stortingets regi (som blir unnskyldt med at reglene var uklare!!), heller ikke gir store fallet.
Men når det gjelder disse saker, så er det gitt lengre fengselsstraffer og inndragninger.  Ikke etter betalingsevne, men rett og slett bare etter øksefall-metoden (hardt og ødeleggende).  Hvorfor?
Jo disse har sjelden økonomi til å stå imot regjeringsadvokaten.

Jeg er politisk uenig med Anniken Hauglie, men jeg synes dog hun er dyktig, selv om hennes departement ikke har utført noen god jobb her.  Jeg tror hun mente dagens unnskyldning, og jeg tror hun kan rydde opp, men antagelig blir hun den som blir symbolet på at “nå er alt i orden”.
Lykke til med å få dette til å bli bra.