I går stilte Riksadvokaten, statsråden og direktøren for NAV opp sammen på en pressekonferanse…
Bakgrunnen var at 48 mennesker har feilaktig blitt dømt, og straffet, hvorav 36 har sonet, for trygdemisbruk.
De har også blitt pålagt tilbakebetaling og tap av trygd.

Dette har vært en kjent feil tolkning av loven siden 2017, og allikevel har folk blitt anmeldt og straffedømt.

Ingen vet hvilke konsekvenser dette har hatt menneskelig for den enkelte.
Ikke minst det å bli anmeldt, det å bli dømt, det å sone urettmessig, og det å bli krevd for store pengebeløp
(et tilfelle får en tre uke på å tilbakebetale kr 300.000).
I tillegg har man det fakta å bli merket i samfunnet.
Klart dette er traumatisk.

Hvordan har det gått med de som er rammet?

Hvordan kan dette skje?

Huff disse dager, eller netter, som blir så korte.
Ja dagene blir kortere fordi sola står opp senere, og går ned før.
Nettene blir kortere, fordi man skal stille klokka.
Spesielt i natt….for jeg slet med å få sove, og da jeg trodde at natta var over, så jeg på klokka, og den var 0249.
Så prøvde jeg sove litt til, og kikket på klokka igjen, og da var den 0219, og jeg skjønte ingen ting….
…men etter å ha sett en episode Solsidan, oppdaget jeg det, for det var forskjell på klokka på veggen, og den på armen.
Natta for flytting av klokke….

Så da sitter jeg der alene, og ser at klokka blir 0430, og 0530 på veggen, og skjønner at jeg ikke er unormalt tidlig oppe.
Videre tenker jeg på alle samtaler de neste dagene, hvor mange kommer til å si “men egentlig er den jo bare….” og refererer til at tiden er flyttet, og ikke bare forholder seg til det.  Men i det samme oppdager jeg at jeg allerede har gjort det samme i et par timer selv, ved å sammenligne Garmin-klokka, med veggklokka.

Men hva har nå dette å gjøre med tittelen “Å leve”?
Jo det er det at dette er jo selve livet – det å innordne seg til alt som bestemmes.
Som f eks at det er bestemt at tiden skal flyttes to ganger i året.
..eller at man skal skamme seg over å nyte en velmørnet biff….

Men tittelen refererer mer til at jeg her forleden måtte snu på en joggetur,
en joggetur som kun tok meg til gammelbrua, hvor jeg følte at nå var det “slutt”.
Så jeg snudde, og gikk hjem.
Dagen etter testet jeg om jeg fortsatt var frisk, ved å gå Bygderunden.
Det gikk så bra så….
Men jeg ble betenkt.
Betenkt over hvor lenge man har igjen av dager og netter.

For det å leve, er for meg viktig.
Å leve evig, er ikke så viktig, men mye lenger – det er viktig.
Å leve evig kan en bare i noens minner, og det er jo ikke noe man kan påvirke.
Jo man kan vel kanskje det, for man kan leve evig både hos venner og uvenner.
Kanskje lengst hos uvenner.
Slik sett er det stor sjanse for at jeg lever lenge i noens minne.

Men i stedet for å dvele ved noe jeg ikke kommer til å merke noe av,
så får en dvele ved andres mulighet til evig liv.
Jeg står utenfor og ser på sosiale medier at mange kommer til å leve evig.
Som for eksempel på instagram, hvor ei jente skriver at hennes glede over jakt og hunder, er fordi hun deler den med sin far.
Et annet eksempel er et bilde av roser på et sted hvor en far døde, og jeg vet at datteren er tilbake nesten hver eneste måned på stedet.
…og han som får æren, har ikke en sjanse til å vite hvor elsket og savnet han er…eller det vet vi jo ikke, for man vet ikke hva som skjer etterpå.  Men at man lever evig gjennom å forbli i hjertet til noen – det er da vel ganske sikkert.

Så slik sett, lever mine foreldre evig, og min elghund Jack lever evig, og blir større som individ, for hver gang jeg minnes ham.
Kalla kommer nok også til å leve evig – for bedre minner med hund, har jeg neppe hatt på så kort tid.
Slik som i går da jeg så tre elger, og hørte losen, og i tillegg lever alle tre elger fortsatt (i alle fall det jeg vet), og synet av Jämthunden som kom i retur over Storflået, etter å ha slitt med usikker myr, gir meg øyeblikk, som vare evig.
Eller minner om hjelpa jeg har fått av sønn og hustru til å ferdigstille ting jeg lenge har ønsket meg….og som kanskje vil gi meg mulighet til ro, og ikke måtte tenke lenger på noe som skulle vært gjort.
I dette minnet, er det spesielt min hustrus strek for kutt av materialer som kommer til å leve evig, for hver gang jeg fikk det merkede bordet, så sa hun “Skjær litt innafor streken” eller “skjær ikke midt på streken” eller “skjær litt på utsiden av streken”, eller “Skjær noen millimeter…”  ja det er da man blir sikker på streken!

I tillegg er dagen i dag viktig mht dato, for i dag har faren til mitt første Gudbarn bursdag, og jammen har ikke datteren til mitt første gudbarn, også bursdag i dag, og henne er jeg også gudfar til, og hun blir i tillegg rundt tall, nemlig 10 år.  Gratulerer til dem alle.
…og når jeg ser mitt første gudbarns omsorg for sine barn og sin far, så gleder det meg, at de kommer alle til å leve evig – i noens hjerter.

Jeg synes Facebook er snill jeg, for de spør som regel:
“Hva tenker du på?”
mens de fleste spør som regel:
“Hva tenkte du på?”
…og det er som regel når alt har gått galt…
For de fleste bryr seg kun om deg, hvis noe går galt.
…og det høres kanskje bra ut det – at noen viser omsorg,
men det er sjelden slik – det er mest interessant hvis det går skikkelig galt,
for andre enn dem selv.

..og noen ganger går ting virkelig galt,
også for meg, som for eksempel når Pjolter får tak i meg.

Jo da,
han dukket plutselig opp på “Sørkel kei”.
– itte før at je veit å det betir –
men der sto han i alle fall.
I Jahti Jakt dressen din fra 2007.
Ikke vasket en eneste gang siden  da heller tror jeg.

“Næmmen er det itte steinmir’n” hørte jeg lang veg.

“Så trivelig da gett”

“Jo hei ja”

“Har vørri på jakt je serru…. ja itte nå særli trivli.
Vart kasta ut frå laget je”

“Å åffør de a?”

“Nei du veit i fjor,
da var je me Bækkevålls, å de skjøt jo ittno,
å da jeg fækk rede ut at dom skulle drive med løshunnjakt,
å itte løsmunnjakt, så skjifte je lag”

“Å?”

“Ja så nå havne je håss eit anna lag,
der som skaut mie meir.
Itte ælj altså, mæn mie meir skudd.
Så da je i dag bomme på eit skudd
je itte skaut,
på ein ælj je itte såg,
så vart je spærke tå lage!”

“Det var leit da!”

“Nei var itte så leit hæller,
før je trivdes itte så bra der.
Kjærringa tæll jaktsjefen var heilt vill etter eiskoginger”,
å de er itte nåe trigt når alle har patroner i børsa….”

“Mæn je får færa je,
je bære filler så je tar mæ tæll Kirkenær,
før ingen er så billi som Sigvartsen!
Ha det”

Så dro han, og jeg sto der, og glemte av om jeg hadde, eller skulle fylle.
Men kontoen var nesten to tusenlapper tommere, så da hadde jeg nok fylt noen liter.

Men så var det dette med å tenke på noe da,
og nå om dagen, er det jo mye som dreier seg om jakt.
Unghunden Kalla er bedre enn noen jeg har hatt før.
Går stille og rolig i band, og bruker hørsel mer enn hunder jeg har hatt før.
…og da jeg tenker etter, så vet jeg ikke hvilket signal hun gir når vi er nær elg,
men jeg vet så tydelig når.  Som her om dagen – da skrev jeg på Wehunt til de andre:
“er nær elg”, og minuttet etter står vi noen bare noen og tjue meter bak en okse.
Ja den kunne jeg nok unngått og sett hvis jeg hadde hørt på bikkja,
for hun skulle følge skogen videre oppover, mens jeg ville de ti metrene ut for å se på hogstflata.
Der sto jo oksen da – uten ku og kalv, og det er jo kun kalv vi skal ha.
Men bikkja drar meg tilbake på sporet, og litt lenger oppe, støkker vi kua og kalven
– dessverre, men det er klart, når jeg feppler med plastpose som jeg hadde rundt telefonen,
tar bilder av okse, og ringer til Trine, for å fortelle om oksen,
så har den jo avslørt at vi er bak.
Men litt forsiktig gåing, så fikk jeg da se kalven på nært hold, men i så tett skog,
at jeg vurderte aldri å løfte geværet.
– det er det som er det rare for meg – for jeg trenger ikke skyte.
Jeg er så fornøyd med opplevelsene som Kalla gir meg, ved å ta meg så nær innpå,
og ikke minst da hun er løshund.

Mens jeg kjører hjem, så tenker jeg tilbake til dieselprisen,
og ja da, jeg vet de skylder på klimaet, men egentlig tror jeg at vi betaler så mye pr liter, for at politikken om at bedriftseiere skal få penger,
som de kunne brukt på å skape arbeidsplasser, skal kunne finansieres.  Men du verden så lite bra dette treffer – det straffer kun dem som ikke har råd til subsidierte el-biler, eller har råd til å bo i by, eller orker å bo i by, men  som blir att i grenda, og hvor trikken til Flendalen og Ljørdalen er ganske fraværene, uansett hvor mye vi ser det grønne skifte i sjumilsskogen – som snart er borte.
…og uansett hvor mye fylket vil at vi skal kjøre kollektiv her i grende-Norge, så blir det bare en eller to passasjerer pr rute som går, selv om det er gratis, og da er det ikke lenger noe “grønt” alternativ.
Men det er merkelig hele greia, for alt som vi slutter med “på grunn av klimaet” tar jo mer arbeidsplasser, enn noen evner skape nye,
og akkurat det tenkte jeg på i dag, da jeg møtte en bil med fyringsolje…neste år er han kriminell hvis han kjører ut “varme” til de gamle med sentralfyring.
…og en annen ting er:  Hvorfor redde kloden og verden, hvis vi ikke skal kunne leve som mennesker lenger?

Ja ta for eksempel “flyskam” – folk trenger flyet, og paradoksalt så falt sjefen for Avinor ned, da han prøvde elektriske fly…
eller at Oslo ikke lenger skal servere kjøtt kommunalt – vi har fra tidenes morgen, helt fra dagen etter Adam ble kastet ut av paradis fordi han var vegetarianer (han stjal jo et eple),
så har mennesket tygget kjøtt fra ben, og gjort seg sterke på proteiner fra jakt.
…eller det der med rewilding – hvorfor redde kloden for at rovdyrene skal overta vår plass?
Jeg bare spør!

Det er omtrent som jaget etter den perfekte kropp – nå hørte jeg at unge higer etter sixpack før ungdomsskulen!
Før prøvde man å skaffe seg en øl da….
…og i dag på godmorgennorge så jeg et brødrepar, som hadde kropp som Actionman.
…eller de som lever på diett hele livet, for å se at de har gått ned 200 gram siden forrige mandag,
mens mannen sitter fornøyd i sofaen med rester etter bernaise på genseren, og er glad i kjerringa slik ho er..

Lev godt.
Kjør bil,
og jakt på rovdyr,
ta kjerringa på (b)ordet,
og nyt ferieturen med fly begge veier
Jeg synes personlig det var litt bra at flyselskapet Thomas Cook gikk konk jeg da,
for jeg likte aldri å si at jeg var med Cook.

Til slutt så dveler jeg litt ved dykkeren fra WWF på Godmorgennorge, som mente vi var nesten verst i verden til å forsøple,
ved å si at hvis vi med våre fem millioner innbyggere, hadde vært like mange som i Kina (1 398 864 000 innbyggere) så hadde vi vært aller verst i verden.
Saken er den at vi er bare fem millioner vi….
Jeg må nesten spørre ham:  Hva tenkte du på?

Til slutt en liten sang som Bekkevolds Hundefører skrev til Pjolter, når han var med på vårt lag, og aldri klarte sitt stille, men fiklet med telefon, apper, og snakket alt for mye på radioen
(Sangen egner seg ikke for å ha på lyd, eller deles, men er kun for instruksjon av jegere…på lukkede plasser!

Bekkevolds Hundefører – Sitt Still

Søndag har passert “høgstdagen”, og kua og kalven reddet livet da de krøp i sikkerhet på innmark.
Baki bilen ligger en unghund, som syntes slik oppførsel var feigt, og utafor regla.
I førersetet sitter jeg og tenker. Tenker, mens vinden “smeiker” høstgule strå…som gjør at der nesten ser ut som de vinker farvel. De skal jo dø nå, eller kanskje fargen tilsier at de er døde, for å komme tilbake neste vår, grønnere, og med mer håp om evig liv.
Fra høytalerne synger Leonard Cohen melankolsk “I wonder what it was
I wonder what it meant
First he touched on love
Then he touched on death” som om der skulle gjøre dagen bedre….

Jeg lytter…og hører nesten at den første snøen må gi tapt. Det sildrer ikke som om våren, men det er som en “vonbroten” gjesp…”å jeg kom for tidlig” – uten sammenligning for øvrig.

Ei bjørk litt utpå flata holder igjen. Holder på de fargerike løvbladene sine, og vet at hun om ikke lenge står der naken og forlatt, og er vel i ferd med å redde sevja fra frost.
På en måte ser det ut som om hun nyter at jeg ser på henne…kledd i sin fineste kjole, en siste gang. Forbi år i alle fall.

Inni skogen står ei elgku og vet at hun klarte seg denne gang også. Hun kikker på kalven, som har lagt seg ned. Den tenker ikke på faren som var for litt siden. Den fulgte bare instinktet, som er enkelt: “Følg mor, hold igjen på åpne flater”.
Neste bud er kanskje: “hvil så fort du har mulighet”.

Ho står der i skyggen, og hun vet…at enten er det hennes eller noen annens kalv….mens Leonard synger:
“Magnified, sanctified, be thy holy name
Vilified, crucified, in the human frame
A million candles burning for the help that never came
You want it darker”

…og akkurat da han synger: “I didn’t know I had permission to murder and to maim” må jeg legge til, at jeg har tillatelse til å skyte en kalv eller tre.

Det er rart å sitte slik i høstsola. Når de andre har reist så alt for tidlig hjem, og du kan gjøre akkurat ingen ting, sitte der å vite at du har to jämter baki, som vil gjøre sitt beste for deg, eller kanskje mest for seg selv, og sitt eget instinkt.

Oppover hogstflata ser jeg spor. Spør etter mennesket. Stubber…hele og halve, skakke og rette, i mellom furer av markberedens angrep på bakken. Men det er noe vakkert med ei slik flate. Den gir nytt liv, ny bær, og nye opplevelser.
Om 70 år sitter noen på samme sted, og ser bare Grande, og kanskje tenker noen at her burde man snart tatt ut noen kubikk.
Da er det ingen gule strå der. Da har de vinker sitt siste farvel.
…og kanskje sa de til slutt som Leonard: “I’m ready my Lord!”

…I an not, for jeg skal hjelpe laget med tre kalver til.