JAKTAS BAKSIDE…

Nå er det en dag igjen til elgjakta.
Dagene som har gått så sakte, har nå begynt å g så alt for fort,
for akkurat når du trodde du hadde god tid, og begynte å telle ned, så viste det seg at det var mye igjen, og du ble stresset.

Jakta begynner med at bergensera – eller strilene – kommer for min del.
På en måte slutter den når de drar også…for da er det ikke lenger mange i skogen,
og til slutt rusler du rundt alene med en jämthund…

Men det skulle jeg ikke skrive om nå.
Jeg skulle skrive om jaktens bakside..
For i dag sitter jeg og ser tre etterkommere tusle i veg.
Den minste på en sparkesykkel, den andre med sin beste venn,
og den tredje, nydusjet og pyntet, for hun er tenåring.

Ja det er ofte jeg ser dette,
men det som er verre i dag, er at jeg ser dem ikke igjen på flere dager.
De flytter nå til mormor uten de åtte ungene, for de er bare tre.
..og selv om det er godt med jakt, så oppveier det ikke helt fraværet av sine barn.
Så jeg sitter der med en klump i halsen, og ser etter dem,
og merker meg at for dem gjør det ikke en «damn shit» – kanskje ser de bare fordelene.
Som f eks:
«Kan jeg få is?»
Mormor «nei»
«Kan jeg få is?»
Mormor «nei»
«Kan jeg få is?
Mormor «ja ta en da, men det blir den siste i dag!»

– de vet så alt for vel, at med mormor er det to nei og et ja.

I tillegg, er jenta svært god venninne med sin mormor og sin oldemor,
mens gutta får fri tilgang til «Data’n» – og i det fleste tilfeller, ender det med minstemann,
som har en sterk vilje!

I tillegg, blir det lenge til diskutering med eldstesønn om skrue- og virkes-dimensjon til et eller annet.

Så det er bare å svelge tårene, og pakke i bilen,
for nå bærer det mot koia….og om ikke lenge, er dvelinga med fravær av barn borte,
når du sitter med en jämthund inntil deg på en åskam, og speider etter elg.

Å HA MED FRUEN PÅ RYPEJAKT, ER SOM ….

Ikke helt før sola sto opp..

 

Jeg har akkurat summet meg etter å ha prøvd å kopiere lydløs saktegåing etter elghund,
så stille at du kunne høre en edderkopp fise, er jeg nå plutselig i en annen setting,
da min hustru har invitert meg med på rypejakt.

Hun introduserte meg til rypejakt i 2004, eller muligens kan en si jeg ble introdusert den gang jeg oppdaget henne i 2003.
For hun var både da, og nå, en rype, som jeg lyktes å fange.
Men som nenvt, så fikk jeg muligheten i 2004, og skjøt ei rype første dagen.
Det ble mye fuglejakt med Acker’s Olympia, som gikk under navnet Zita.
Så fikk vi valper etter henne, først Red Ribbon’s Zarah, en lovende hund, som vi la ned mye arbeid i, men som døde første høsten, av et møte med en diger SUV.

Vi ville fortsatt ha valp etter Zita, og året kom Sarah II, og Sushi.
Elgjakt tok mer og mer tid, og med ulv i skogen, ble det mindre slipp.
Bortsett fra slipp på fjellet, bevæpnet med kamera.

Så i går skulle det skje.
Red Ribbon’s Sarah II skulle få høre smell.
Klokka ringte til rett tid, men vi spratt ikke like fort opp som før, og vi var omtrent en halvtime etter planen da vi ankom Eltedalsfjella.
Sola var på veg opp, vinden var ok, og lett i antrekket begynte vi oppstigningen.
Jeg gikk bakerst nok en gang, og Trine gikk foran med Sarah i bånd (vi må gjennom privat terreng på veg opp).
I det vi er på veg inn i litt mer tett skog, før vi skal ut på de første myrene, ser jeg ei bikkje på 9 år være litt for ivrig, og en hustru være litt for lite fokusert, og stillheten fra Bandhund NM ble byttet ut med et ganske lydhørt “klunshue”.
…og så ler hun.

Det er alltid moro å være med Trine, og vi har vel trua i dag.
Vi passerer stolen, og tar noen bilder der, som alltid, mens sola nå kikker forsiktig frem over Trysilfjellet.
Denne gang angriper vi turen opp så rolig og behagelig, at vi blir ikke svette en gang.
Vinden tilsier at vi må begynne ganske langt sør på Kampflåhøgdene, og vi velger å gå ned til Djupskarbekken på et, for meg fremmendt sted.
Der viser det seg å være bratt ned – svært bratt.
Men jeg sklir meg ned med rompa godt trykket mot veggen…og tar meg ned uten luksasjon og brudd, igjen der oppe står ei lett nervøs hustru, og roper på ei bikkje, som snart viser seg å ha passert bekken allerede, og jeg hører “Dæven Skjæra” bak meg, og jeg som trodde vi var på rypejakt, og med minne om store bøter for å ta skjæra.
Men denne jenta har lært seg å banne av en morfar, så her er det bare å forholde seg stille…

Vi tar oss ned, og nå venter bekken, som går flomdiger i det smale “juvet”, eller “skora” som det heter her.
Jeg ser noen steiner som virker lovende, og er livredd for å bløte opp mine nye Hoka Sky fjellsko.
Men jeg tenker meg godt om, planlegger godt og vips så er jeg over, og ikke antydning til bløte sko.
Da er det bare å snu seg, og filme hustruen.

…Hva tenker jeg her…

“Hva sa du?”
“Dårlig gjort å prøve å få på film at hun plasker uti?”
Da har ikke du opplevd Trine gapskratte, mens jeg ligger på ryggen neri samme bekk noen år før.
Der lå jeg i en bekk, reddet av at sekken var stappfull, og med henda rett opp, for å redde børsa fra å bli bløt.
Ja jeg lov av det etterpå jeg også, og hun fikk det ikke på film den gang.

Det gjorde ikke jeg av henne denne gang heller, for hun kom seg godt over.
Så begynner ny oppstigning, før vi er på søndre høgda, og vi kan roe ned, lade børsa og la bikkja finne fugl.
Da vi er helt opp, kjenner vi at vinden er svært sterk, og vi antar at rypa har søkt tilflukt i lia mot Trysilelva.

Ho er blid Trine nå.
På en måte så tror jeg at dette er hennes egentlige form for jakt.

Dette er hennes jakt…

Hun nyter nok rypejakt mer enn elgjakt.
…og selv om jeg fanget henne som rype i 2003, så er det hun som har lokket til seg største oksen, og det var ikke meg…
…ikke misforstå – det var en elgokse – med flere tagger på denne ene, enn jeg har tilsammen på alle jeg har skutt!

Så den mest staselige kongen i skogen, lot seg forføre av de samme lyder som meg, og ble fanget.
Men jeg lever nå i alle fall…

Men det satt ingen ryper i lia.
Men hva gjør det. Vi nyter synet at ei svart og hvit bikkje som har fine runder.
…og noen ganger blir hun svært varsom, men dessverre – ingen fugl.

Ja nå kunne man fortsatt med å skrive, at hva gjør det om det ikke er noen fugl,
når en får oppleve innlandsfjell kledd i høstfarger, høre sildring av en fjellbekk, og vite at du bare er noen hundre meter fra dens opphav, eller se spor etter en elg, som har vært på reinsdyrets domene, uten å legge att en eneste “like”, eller “thumbs up”, mens du tramper på nok en stein som er plassert der i istiden, og som har fått sitt vakre fargepreg av en sopp jeg aldri har visst navnet på, eller en gang vet om er en sopp.
Men det er ikke slik vettu…du blir sliten i bena, får vondt i ryggen og hofta…da du ikke treffer på fugl.

Tanken blir med ett brutt av kakling, denne fine lyden som bare rypa klarer å lage.
Noen sprelske vinger slår hurtig, og rypa vet at her må hun velge riktig bane ut av rullebana, for ikke å kjenne hagl komme bakfra, og ikke ovenfra som resten av året.
“Pang” sier det, og jeg ser at rypa ble redd…og bortsett fra en mulig rypetinitus, så ble det aldri noen grunn til ettersøk med godkjent sporhund på den der.

Vi har gått runden vår…og velger oss en overgang over bekken lenger opp.
Her er det smalere, men smalere betyr dypere…ja nesten som hos mennesker….uten at jeg skal utdype det noe med vitenskapelig,
men skrev det fordi, det kunne virke som analytisk innsikt av en vis person, helt frem til jeg fortalte at det ikke var noe grunnlag for å si det.

Det å gå ned igjen en times veg fra ditt jaktterreng, skulle en tro var lettere uten bytte,
men det er faktisk motsatt…for når det dingler noe og slår mot rumpa di, så er det en slags tilfredsstillelse i det.
Når du går tomhendt, er det en tom jakt….og du tenker på sjansene du ikke fikk, eller tok,
ja nesten som å tenke tilbake til ungdommen det…på sjansene en aldri fikk.

Vel fremme ved bilen, treffer vi to eldre harejegere fra Østfold.
Blide og lune.
De har ikke sett noe hare, og det har gått utover generalen,
for snusens tørre striper sitter godt rundt munnen på en ene,
og det en kan lese fra snusstripene, er at han har i alle fall stått oppreist og klare hele dagen,
for de har runnet rett nedover fra munnvikene, og fulgt stripene, og nedover halsen, og restene sitter godt nede i halsen på genseren, der de har blandet seg fra dem i fjor.
Humoren er god hos de to, og en kan kjenne på harejegernes ro og annerledes oppfattelse av jakt, helt til hundeføreren kommer…Ja hunden var løs altså, men skulle en se ut fra svetten i pannen og ansiktsuttrykket, så har gubben hengt godt på i bakfæla…

Takk for en fin jaktdag Trine, i vakkert vårvær!

Dessverre fikk jeg ikke gleden av å se henne på ryggen i bekken,
noe jeg heller ikke ville…

Kosen med bikkja er jaktas største glede

NOEN GANGER….

You know, sometimes, I write happy bloggs

Noen ganger blir jeg spist opp…
spist opp av følelser…
…fra

Fra en sang,
eller en tekst.
Da slipper ikke det taket på en stund, og jeg må gå gjennom det,
med hud og hår, og alt jeg ha ri meg,
for å forstå.

Denne gang var det Joe Nichols som dukket opp på min facebook-feed,
med en sang som «If I Could only Fly».
Jeg liker ikke «no-hats» new-acts» eller «big-hats», jeg er konservativ, og holder meg til Johnny, Waylon, og Dwight, pluss noen til.

Så sitter jeg der da, og ser på denne langhårede hillbilly,
og finner noen i stemmen, som formidler en sår tekst,
og en sår tekst, slår alltid rot i meg.
Jeg liker «bad feelings», og «det å ha det litt vondt».
Kjenne på følelsen av at det er «kjett».

Joe Nichols – If I could only fly

«The wind keeps blowing, somewhere, everyday
Tell me things get better, somewhere, up the way
Just dismal thinking on a dismal day
And sad songs for us to bare»

Du verden for en tekst…eller er det bare jeg som ikke oppdager at den er banal,
eller er den bare et vers med tristhet, og med håp om ei framtid…

«The wind keeps blowing, somewhere, everyday»

Det er liksom slik med sola også
– den skinner alltid på noen, et eller annet sted i verden,
og selv om det er flom rundt oss i disse dager,
så jeg på Filmavisen fra 1948, at det var flom den gang også,
men de møtte allikevel på skolen…

«Tell me things get better, somewhere, up the way»

Ja det er jo alltid slik at det kommer alltid dager som er bedre,
bedre enn noen du har hatt,
og jeg har hatt mange gode dager,
og i god balanse av vonde.

«Just dismal thinking on a dismal day»

Snakk med meg om dyster tankegang,
og jeg kan skrive et kompendium.

«And sad songs for us to bare»

…og det er jo de triste sangene som gir mest…

Så kommer man frem til;

«You know, sometimes, I write happy songs
Then some little thing goes wrong»

…og da må jeg finne ut hvem det er som har skrevet disse orda,
og hvorfor.  Jeg trodde først det var Merle Haggard, men så viste det seg at det var Blaze Foley.
…og hvem var nå ha da mon tro?

En jeg aldri har hørt om.
Så jeg må dykke ned i det, og der finner jeg selve frøet til det å kunne skrive en slik tekst
– et liv som gikk galt.

Så nå kaster jeg meg på Netflix, for å se filmen om Blaze…

Townes van Zandt om Blaze:

“He’s only gone crazy once. Decided to stay.”

….og selv om de pakket inn kista hans med “duct tape”, så skal visstnok Townes ha gravd opp igjen grava, fordi Blaze hadde en pantelapp for Townes gitar, i lomma!

NB – Kris Kristofferson dukker opp i filmen, og “Got any Cigarettes?” minner meg om noen…

SOSIALISMENS OPP OG NED

Lykken ved å se hele “verden”

Etter valget har jeg prøvd å skjønne meg på hva som driver sosialismen.
Grunnen er at mine foreldre var ihuga sosialister, og aldri ville ha stemt noe annet.
De ville ha elsket Jens, og de ville ha stemt AP i år også.

Men det jeg lurer på er – ville de fortsatt stemt AP etter valget i år?

Jeg tenker Åmot kommune, som i sin kamp mot SP, gir ordførerkjedet til Høyre.
Jeg antar at mine foreldre ikke ønsket en ordfører fra Høyre.

Jens samarbeidet med SP, og dannet regjering.
En regjering som bekjempet terror med roser og kjærlighet – og vant.,
men som tapte valget to år senere allikevel.

Så jeg må forsøke å finne svar.
Google sier:  (fra latin socius – følgesvenn, kamerat) er en politisk ideologi som ønsker at produksjonsmidlene er eid av et fellesskap, enten gjennom det offentlige, staten eller samvirker (eller en kombinasjon av disse).

Socius! Kamerat og følgesvenn!
Ja Jens tenkte antagelig rett.
Han anså SP som sin venn, og dannet regjering.
Mange har nok glemt det i dag.
Mange har nok glemt hva Socius betyr….

For i Åmot er de ledende i AP stolte, og det er dem jammen i Trysil også.
..og på en måte får de støtte fra folk jeg har tillit til, og sågar lederen for AP Jonas G. Støre.
Han som navnet er best på svensk – jag ska inte Störa!

Men hva er det de egentlig ha gjort denne gang?
Jo de har skuslet bort sjansen til rødgrønn politikk.
De har gjort alt mine foreldre ikke ville skulle skje.
…og jeg tror noen har dårlige rådgivere.

Men det som forbauser meg mest, er at selv etter et svakt valg, ser ingen at man må tilbake til å lytte.
Det er jo faktisk Jonas som burde ha sagt, i ly av ordet Socius:
Nær til folket
Tilbud over alt
Nei til sentralisering
Nei til nedbygging av grende-Norge
Ja til levende landbruk
…og som samtidig burde satt seg ned og tatt en kopp kaffe med dame på butikken,
og snakket med tømmersjåføren mens han venter på å lesse opp et nytt lass.
Det er Jonas som skulle ha blitt med meg på tur i skogen, satt seg på en stubbe på Ryskåsen, og sett mot stripene av investeringer i Trysilfjellet, eller opplevd følelsen du får når du overrasker en bjønn midt i skogen (ikke misforstå, for følelsen er blandet av redsel og storhet, og da du er i bilen sitter du igjen med det siste).
Det er Jonas som skulle ha vært med han/henne med angst, og følt på vanskeligheten med å knyte sko…

SP er ikke sosialister, men kanskje det nærmeste pr i dag.
En Socius, eller en kamerat.
…og jeg slår meg til ro med at alt går nok greit til slutt,
og slapper av med å switche mellom kanaler, og ender på NRK1:

Debatten på NRK – alltid litt interessant.
I går tok de opp “kutt i alderspensjon for de uføre, eller for å bruke statsrådens egne ord, hvorfor “skjermingstillegget for uføre ikke videreføres”
 
Jeg skal ikke ta stilling til verken det ene eller andre, men registrerer at man setter grupper opp mot hverandre:
“Er det rettferdig…. Det skal lønne seg å arbeide…”
 
Da har man gjort halve jobben som statsråd, for da vil gruppene under kives, og man kan banke inn det en vil, for en gruppe vil bli fornøyd uansett, og hakke på den andre!  Splitt og hersk kommer meg i hug.
 
Uføretrygd er ikke rettferdig.
Hvorfor skal noen få penger til livets opprettholdelse, hvis de ikke kan arbeide?
…akkurat som det for andre ikke oppleves at en milliardær sparer 300 millioner i skatt pr år…
Igjen settes grupper opp overfor hverandre….
 
Det er ingen rettferd i at noen fødes til kongehus, eller arver millioner heller,
og det er ikke rettferdig at noen lider tap på grunn av rovdyr, eller opplever at man blir lykkelig av å være i naturen.
 

Da er det sååå bra at AP bruker kreftene på å kjempe mot SP, og ikke mot de som skaper forskjeller!

 

BAKERST I ET BANDHUND NM

Er jeg bakerst av tre eller fire, eller bak et tre?

Jeg står der, bakerst av tre.
Eller mer riktig, jeg står bak et tre, bakerst av fire, for tross alt må en telle med hunden, for det er jo den aller første som egentlig skal testes, En svarthund som lyder navnet Rocky.
En hund som ble erklært tredje beste jakthund under Jakt & Fiskedagene i Elverum i august.
Grunnlaget for den utmerkelsen var 1.premie på 5  av 6 jaktprøver.

Nå har jeg gleden av å få være med disse, utnevnt som kjentmann, men også som læregutt.
Jeg skal forsøke å ta dere med inn i et øyeblikk av seks timer:

Hunden spisser øra, og strekker seg høyt med nesen.
Nakken står i helspenn, mens lina bakover til sin fører Berit, ligger slakt på bakken.
Jeg stirrer på denne lina, og kjenner vel ikke helt igjen lina til min egen bandhund, en Jämthund, født til å lose etter elg, men som på grunn av rovdyrpolitikkk, forfattet i en by, hvor el-sykkel er nyttig, og pålagt et distrikt, hvor det er sju millioner trær mellom deg og naboen.
Lina til min egen hund er til tider, noe strammere…
Men som nevnt er hunden min en “konvertitt” – konvertert fra løs til band, og nå skal snart dattera gå motsatt veg.

Rocky er lydløs der han står og sjekker vitringen.
Hundefører og dommer er like stille.
Jeg selv tør nesten ikke puste.
Jeg hører rakling fra et løvblad som er litt tørrere enn de andre, og ber til høyere makter om at de ikke tror det er rakling i mine slitne lemmer, som lager “støyen”.

Så tasser Rocky videre, og sekunder senere, ser jeg fører følge på, ved forsiktig løfte benet med sine Hoka Tor II så lett fra bakken, at jeg faktisk mener å kunne høre vanndråpen, som henger fast i Vibramsålens irrganger, og som egentlig ikke ville forlate det våte gresset,  falle tilbake til resten av familien av dråper.  Ja de er så stille de to foran, at jeg innbiller meg at jeg hører vannfamilien juble, når de får igjen den tapte dråpen.

Dommeren slapper litt mer av nå, for han har kanskje skjønt at elgen ikke lenger er like nær, og fyrer dermed opp pipa si, og ved hjelp av røyken fra den, ser jeg at vi fortsatt har flaks med vinden.
Fører setter foten nennsomt foten ned igjen, og nye steg blir tatt inn mot håpet av en beitende, eller hvilende elg, som skal bivånes på avstand, uten at hunden lager lyd eller viser annen uønsket adferd, for her sitter det ikke ei postrekke i mot, som med glede imøteser at hundefører “støkker elgen”.  Her er det kun de to – hun og han – Berit og Rocky, som skal overliste lyd og vindbæring, og nærme seg byttet, uten at byttet merker noe.

“Bare så du vet det, så kommer je tell å støkje eljen når vi kjem innpå” sier dommeren, og hundefører nikker stille.

Den sorte elghunden har en stor fordel nå, der den med sine korte ben smetter under noen grener, og vi noe høyere i lende, nødvendigvis må bevege noe av treets greiner.
Men hundefører tar tak i kvisten, mens lina følger hunden fortsatt slakt på bakken, og hennes fingre skyver grena akkurat passe ut, slik at den ikke tar tak i den annonserte “Lydløse” jakka, og vel forbi, settes kvisten tilbake til utgangspunktet, og jeg tar meg selv i at jeg hørte faktisk ikke noe.  Jeg ser på kvisten at den nesten er like overrasket som meg, og kanskje er den litt skuffet over at den ikke en gang fikk sjansen til å riste av seg vann fra i natt.
Jeg smiler for meg selv, da jeg tenker på meg selv i jakta, hvor en kvist er en kvist, og ei “lydløs” jakke antas å være lydløs, helt til du hører skrapelyden av gran mot stoff, og du deretter hører lyden av elgkløv mot stein, og så blir det stille.
I den verden får jeg snart et spørsmål på øre “Skjer det noe”, og jeg må si at “ja det kommer ku og kalv” mot dere nå….og noen ganger har jeg rett.

Elgen er like foran, men ikke stramt band? Hæ?

Men tilbake i en verden der man er i avgjørelsen av et NM for bandhunder, er det ingen slike spørsmål, langt mindre lyder fra mennesker.
Den øredøvende stillhet, brytes da dommeren knakker pipa mot skotuppen, og gjør klart til neste vindmåler.
…og det legges til at den lyden er ikke spesielt høy, så at man legger merke til den, har vel med førers stille fremferd å gjøre.

Hunden stanser opp, og fører følger med.
Hunden står stille nå, og hun tar forsiktig opp kikkerten…
…mens jeg står helt stille med et edderkoppnett halvveis inn i ene neseborret, og i øyekroken ser jeg edderkoppen som skal sjekke hva slags mat han har fått i nettet sitt.
Jeg kan nesten høre stegene hans – edderkoppens altså – for han har ingen Hoka, og er ikke opptatt av annet enn det som har satt seg fast i nettet sitt.
Men på den annen side, tror jeg ikke elger hører edderkoppens skritt heller.
Men det kiler…og jeg ville så gjerne blitt kvitt den, men jeg tør ikke bevege meg.

Et nytt skritt fremover, og jeg ser fører bøye seg ned, og nok en gang, og for meg, på et ubegripelig vis, passerer hun nok en gang hindringer, uten en lyd.
Jo da jeg har Hoka jeg også, et par Hoka Tor I, som har gått 1441,68 km…og nå lurer du kanskje på hvordan jeg vet det – ja hvor langt skoa er gått?

Jo da, alt er møysomt ført i Garmin Connect, og der har jeg og fører noe til felles – vi har begge Garmin klokker.
Hun en Fenix 3 Rosè, og jeg en Fenix 5Plus. Begge like lydløse hvis du har gjort de riktige valg, og jeg kan vel si at jeg hørte aldri klokka hennes heller.

Så er vi rett før, rett før vi kanskje ser den…og elgen har gått ut på det bløteste bløte..du vet der det er mye langt grønt gras, og du ikke ser hullene hvor du enten bare blir skikkelig bløt, eller synker til knes, eller dypere.  Eller for alltid blir borte.
De to menneskene foran meg går utpå, og på en måte får jeg en ny forståelse for at det nye testamentet kan være sant, da de to lette foran meg nesten går på vannet, og verken synker eller faller.
…og nå er det min tur, og jeg må konsentrere meg skikkelig for at jeg ikke skal ende med en og en fot som sier “Tjupp”, i det sort myrjord mister sitt sugende tak i min fot, i en myr, som mener at jeg skal bli den man finner igjen om 1500 år, like godt bevart som i dag…
Men vi kommer oss over, og jeg ble ikke fremtidens arkeologers mysterium, der jeg kunne blitt funnet igjen i tights med blå stripe nedover bena, utslitte Hoka sko, og ei orange jaktjakke, som fortsatt lukter svette, av for stor fart og for mange mil bak støkt elg….
Hva ville de kalt funnet av meg om 1500 år mon tro?
“Kjentmannen” kanskje?

Ja det ville nok tatt litt tid å finne meg igjen, for så konsentrerte dommer og hundefører er der foran, så ville de ikke tenkt så mye over at jeg plutselig ble borte, og det endelig ble stille bak dem.
For selv om jeg er kjentmann, så kjenner de meg jo ikke.
Noe som minner meg om den gang jeg var i Dallas Texas, og skulle oppklare Kennedy-drapet.
Vi fant ikke Dealy Plaza, og jeg spurte første jeg traff “Are you known here?”
Han så rart på meg, og hadde nok aldri vært kjentmann på jaktprøve heller

“Kjentmann” (“Known man” på engelsk da antagelig) ble jeg kalt på morgenen, men akkurat nå er jeg bare en elev.
En elev som suger til seg av viten og kunnskap.
En dommer med erfaring fra bandhund, lenger enn jeg har spist brødskive med nøkkelost, og en fører som på et par år, bare har vist seg å være et naturtalent.
Et tålmodig sådant, og det er kanskje det jeg lærer mest denne dagen, fra dem begge.
Nødvendigheten av tålmodighet, og når jeg tenker på min egen mentors utsagn “Ingen har kutt att en ælj ennå!”, så danner det essensen av nødvendig innstilling…du må ha tid.
Ta deg tid.  Raskeste måte å finne elg, er å ta det langsomt!

De to foran meg har hver sin sekk på ryggen.
Ikke en gang den hører jeg noen gang.
Her er det ingen sukkerbit i en “neverbutt”, ei heller halvfull termos.

Selv er jeg mer der at jeg “Travel light” og har matpakke i lomma, og vet at jeg ikke trenger væske før det er slutt.
Samtidig vet jeg at hvis jeg får væske, så blir buksesmekken en ukjent lyd for elgen også…for det som går inn må ut.

Jeg bråstopper, for nå sitter hundeføreren med bikkja si der i skogkanten, og dommeren står fremoverlent, og jeg ser de snakker, men jeg hører ikke noe, og for meg som nesten trenger hustruen til å vise frem elgen på et jorde, så undrer jeg hva de snakker om, og om de har sett noe jeg skulle sett.

Hører for dårlig også jeg, for hva er det de så?

…ja det er slik at første gang jeg gikk jakthundprøve, eller for å være ærlig så var det andre gang, men første gang med min egen gråhund Jack, gikk det kort tid etter prøvestart til at Jack viste meg at nå var jobben hans gjort. Ja han hadde for vane å sette seg, da det var min tur (betyr skyte for en intelligent hund), men jeg så ingen elg, og snart tok dommeren tak i sekken min, og jeg stanset opp et sekund, før jeg gikk videre.  Jeg trodde han mente at jeg skulle gå saktere.
Å gå saktere er rart, for en som fikk premie som ung, for å løpe raskere enn andre, ikke for å gå saktere.

Noe senere sa jeg til dommeren, at jeg skjønner ikke noe, for jeg ser på Jack at han er nær elg, men jeg klarer ikke se den.
“Du vet da jeg tok tak i sekken din?”
“Ja”
“Da så jeg og kjentmannen elgen”.
“Å faan”.

Så på grunn av en fører med dårlig syn, fikk ikke Jack den bedømning han fortjente denne dagen.
Vel tilbake til sentrum av arrangementet, viste det seg at Jack’s dommer var den eneste som hadde sett elg.
Ja vi var borti flere faktisk, hvorav den ene ble støkt bare metere foran oss i et trangt bjørkesnar.

Jack ble nr to i den konkurransen, for han som vant, kjente hunden sin noe bedre, og kunne si til dommeren at elgen sto bak åsen der.
Igjen ble Jack noe straffet for å ha en dårlig fører.
Men vi fikk da 10 elgfall sammen. SÅ helt blind var jeg da ikke.
…eller blind og blind fru Blom (som min mor alltid sa), hvis Jack hadde levd i dag, så hadde han kanskje fortalt dere om den gang han nektet å høre på meg….
…fordi han visste kua lå 15 meter foran oss…og jeg ikke så den før den sto opp.
Jeg følte nok at øynene hans sa “Idiot” til meg den gang.
Men vi forble venner allikevel, helt til hans, alt for tidlige død, i 2016.
En død påkrevet grunnet våteksem, som var så ekstrem at han på en måte “råtnet opp levende”.

Men denne dagen går jeg altså bakerst, bak en ekvipasje, hvor samarbeid mellom hund og fører er av en slik kunstnerisk art, atjeg får frysninger av å tenke på hvor nær perfekt dette er, og slik jeg ønsker jeg selv skulle fått til, og hvor dommeren, tross mange års alder, fortsatt beveger seg kattemykt over lyng og mose.
.. der og da bestemmer jeg meg for…at 2 år etter jeg får meg en svarthund skal jeg jaggu være deltager i et bandhund NM.
Jeg skal se elgen, og hvis ikke, skal jeg i alle fall kjenne min hund godt nok til å si hvor den står.

Takk for lærdom Berit, Rocky og Olav!

HVOR BLE DET AV DEMOKRATIET

Hva var nå demokrati nå da?

 

Demokrati….jeg går på Wikipedia og finner definisjonen:

Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform hvor folket har direkte eller indirekte innflytelse på hva slags beslutninger som fattes.
Kjennetegn ved demokrati er frie valg, flertallsstyre, retten til å være uenig med flertallet, og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas

Nå har vi jo nettopp vært gjennom demokratiets verktøy i Norge, nemlig Stemmeretten.
Ja det er jo eneste måten å påvirke, for blant dem vi velger, så er vi erklært for uvitende til å mene noe, men vi kan mene noe om hvem som skal erklære oss “dumme”.  …og så får vi håpe at samtalen rundt kaffekoppen ga dem noe av hva vi mente!
…og det har vi gjort.  Stemt altså.
Stemt på dem vi tror kan forvalte vår mening – vårt ønske.

Vi har via en stemmeseddel sagt hvem vi ønsker som ordfører, fylkesordfører – ja oppdaget du det ja:
Hvem bryr seg egentlig om hvem som blir fylkesordfører.
Tipper at det er mindre tilleggstemmer og slengere på den lista, for det blir gjerne at man slenger oppi den sammen med lista for kommunevalget.

Så sitter du der da på kvelden og følger med på valgsendinger, og Trygve blir erklært som vinner, og Jonas som taper,
og ingen av dem sto på valg. Så de kunne verken tape eller vinne.
Ved midnatt er mye klart, og du legger deg, enten fornøyd eller misfornøyd, fordi det er sagt at ditt parti fikk flest, eller ikke nok.

Så går det to dager…..
…og du oppdager at demokratiet smuldrer opp.
Trysil: Høyre sier nei til samarbeid med SP.
Frp vil ikke ha ordfører fra Høyre.
Ordfører skal avgjøres ved loddtrekning.

Stavanger: FNB skal samarbeide med MDG – altså de som stemte mot bompenger, skal la de som elsker bompenger, få komme i posisjon. Oslo er noe annerledes…

Så hører jeg på radioen, at i en kommune, går ikke kabalen opp, fordi blant de som er stemt inn, er det ikke nok kvinner, og loven sier at det skal være minst 40% kvinner.
Har du hørt på idioti?
Kvinner er flinke, og vi må akseptere at de gjør seg gjeldene, og gjør de ikke det, ja så må vi jo la de som er valgt, gjøre jobben.
Ellers er det jo ikke lenger demokrati.

Lokalvalg er personvalg.
Vi sier noe om hvem vi vil ha som ordfører, og vil ikke ende opp med han/hun vi ikke ville ha.
Vi tror via lokalvalget kan påvirke sentralisering og “rewilding”, helt til vi om to år skjønner at det gjør vi jo ikke via lokalvalg,
ei heller via Stortingsvalg, fordi fanatikerne bare viser til Europa og verden….

La demokratiet overleve, og respekter resultatene.
Ingen er tjent med noe annet.
Går dere i mot folkets ønske, vil man kunne få færre som stemmer, og de som “bryter” stemmeresultatet vil kanskje “straffes” med mindre oppslutning.
Jeg tror på en rødgrønn styring av Trysil jeg, og hvis jeg tar feil, så la meg få se det i løpet av de neste fire år,
slik valget tilsa.  …og i mitt oppfatning av demokrati, har tryslingene valgt sin ordfører via sin stemme.

Fotnote: En AP-ordførerkandidat oppi dalen, mener at AP-styret må få inn flere fra arbeidslivet, flere med kontakt med grasrota, og færre akademikere, og da Jonas blir spurt om det sier han: Vi har fått inn en som representerer alle de han mener, og jeg er glad for akademikerne.
Ja da har du ikke skjønt valgresultatet Jonas. De eneste du fortsatt får stemmer fra, er slike som ikke bryr seg om program eller noe annet, men stemmer av vane. Den generasjonen er i ferd med å dø ut!

VALGET 2019 ER OVER

Det er fortsatt en lang og svingete veg å gå

Valget 2019 er over, og nå skal det sonderes, noe som betyr at ikke noe er gitt, og altså er det allikevel ikke over.
…men en kan i alle fall utrope vinnere og tapere.  Erna og Jonas erklæres som tapere, og Trygve som vinner,
Men dette er bare delvis riktig, for Erna og Jonas er ikke tapere i årets valg – det er de lokale kandidatene som er det, og kanskje er de det på grunn av de to nevnte, men det vet vi ikke.
Trygve er dog vinner, for det er ikke så mange som bryr seg om hvem som blir ordfører i bygda si, men de vil stemme på hans som satte seg og lyttet, med et smil om munnen, og en kaffekopp i handa.
Kaffekoppen tok imidlertid mange i bruk etter hvert, til og med Høyre, men rådgiverne skjønte ikke det at det var ikke kaffekoppen, men det var smilet og øret de likte ved Trygve.

Så kommer diskusjonen da, om Jonas skal gå av som leder, og Gunnar Stavrum er vel inne på noe vesentlig, at det finnes ingen til å ta over.
Giske er borte, på grunn av noen rare moves, og noen fiktive innlegg i VG.
Hadja har ingen stor støtte i det ganske land, og med henne ved roret kan det fort bli mindre oppslutning.
Det har ikke noe med Hadjas kunnskap, evner, eller at hun er kvinne å gjøre, men oppfatningen folket har av maktkampen, som syntes å forefinnes mellom nestlederne.

Nord-Norge rammes Arbeiderpartiet hardt, og kanskje skyldes det manglende hjelp til å kjempe mot sammenslåing, og det er vel der Arbeiderpartiet sviktet
– nemlig i det å lytte til gruppen av mennesker de skulle hente sin stemmer hos.
Bygdefolket vil ikke ha ulv, de vil ikke slåes sammen til regioner eller storkommuner.
Jeg vil ikke bo i noe som heter Innlandet, jeg vil forbli i Hedmark (uten at jeg flytter av den grunn)
Bygdefolket vil ikke miste dieselbilen sin, og de vil ikke selge strømmen sin til Tyskland, som man fortsatt husker fra 1940…
Ei heller vil vi falle ned fra 10.000 meter med elektrisk fly.
Vi er glade i matjorda,og det vi får fra landbruk, og elsker å høre ei kubjelle i skogen, i stedet for halvtamme firbente med halsbånd.

Etter Stortingsvalget i 2017 sendte Arbeiderpartiet ut en rundspørring til alle medlemmer, og analysen av svarene kom nesten før fristen var ute, og med en slik forståelse at alle skjønte at de ikke hadde brydd seg om svarene….de fortsatt bare på sin veg som akademikere og «vi vet bedre enn deg».
I de siste dager kom Thorbjørn Berntsen på banen, for å redde valget, og hva kunne han bidra med:
«Det var vel ikke så verst under Gerhardsen», og det er noe sent nå da Gerhardsen døde for mange år siden, i en helt annen tid.

Skal Arbeiderpartiet overleve, så må de finne opp sin egen kaffekopp, de må kvitte seg med oppdrettspolitikerne, og satse på menneskene som lever sitt liv i ånden av omsorg, og arbeidstakernes liv.  De må lytte, og lære…   Se på Rune Grenberg i Grue, eller “Lubbe” i Trysil – slike folk trenger AP.

I Trysil var det heller ikke Jonas som tapte.  Folket var noenlunde delt i om de ville ha Erik eller Even, men sa vel fra at de ikke ville ha Anders.
Det er ikke gitt at det blir slik alikevel…men hvis Erik og Even tenker godt, noe de alltid gjør, så blir det et skifte i Trysil, og med de to i hvert sitt kontor.
En god løsning tror jeg.

Jeg sto på ei liste, og trakk meg i tide, for jeg innså at partiet, jeg ville gjøre en innsats for, ville gjøre det så godt at det var fare for å komme inn, noe jeg visste at jeg ikke ville klare.
Fordi jeg går så til de grader inn for ting, med hud og hår, at min helse får lide.  Men jeg hadde jo lyst….
Så godt gjorde dem det også, og jeg håper noen dråper av innspill i fasen jeg var med på, hjalp til i alle fall.

DET STUNDER MOT VALG

det er noe godt over beitende dyr

 

Det stunder mot valg, og det er viktig å stemme. NRK har vel ikke helt rett i å si at “De som stemmer bestemmer”, (når en ser at partier med 2,5% oppslutning kan bestemme over hva de fleste på Stortinget vil) men det er viktig å prøve i alle fall.

To om distriktenes fremtid:
“Dem distriktene som før levde av landbruk, vil bli avfolka, hvis dei ikkje satsar på reiselivet “
sier Kristin Krohn Devold, adm dir NHO Reiseliv.

“Je har itte funni på detta!”

sa Trygve Slagsvold Vedum, SP-Leder, og viser til sentraliseringspolitikken.

Jeg vet ikke hva som er fremtidens politikk, men jeg vet at vi trenger lokal, kortreist mat og produkter fra vårt nærområde.
Vi trenger det daglig, og i en mer krisetenkt fremtid.  En kan jo prøve å tenke på perioden 1940-45 uten at det vokste mat i hagen, på åkrene, og man fikk melk fra kua på båsen, og kjøtt fra viltet i skogen.
Derfor tror jeg mer på bevaring av distriktene, enn vakre parker i byene.
Men ser at vi har behov for begge deler.

Men jeg tror på distriktene i et videre spekter: Vi trenger grenda og landbruket av helsemessige årsaker.
Jeg tror det er psykisk helsevern i å putte et strå i mellom tenna, eller kjenne på havrens konsistens og tørrhet.
Jeg tror på minnet av brødskiva med nøkkelost med rompa godt plantet på tømmerstokken, mens jeg hører lyden av motorsaga hass far i skogen, og ei mor som plukker blåbær.
…og alt uten att jeg nesten blir påkjørt av en heseblesende syklist midt i skogen.

Samtidig tror jeg på reiselivet, og satsinga på stier, klatreparker, og et næringsliv, som går hand-i-hand med det tradisjonelle, slik at den heseblesende syklisten, puster litt lettere, og tar seg tid til å nyte lukten fra en fersk granstubbe!

Jeg tror det er psykisk helsevern i å kjenne på panna på ei mjølkestinn bjelleku på kvelden, like før ho tar med seg flokken heim til fjøset.

Jeg tror det er psykisk helsevern i å oppdage, og ergre seg over, i å ha trådd i ei kuruke i skogen, og bruke harmen på det, i stedet for på nyheten om en båt med båtflyktninger i et fjernt havstrøk.  …og hvor NRF sto for en rase av kyr, og ikke hadde noe med rifler å gjøre.

Jeg tror det er psykisk helsevern i å se en elghund (uansett farge) gå opp på en stubbe, og viser deg en elgkalv i kanten av hogstflata, og du trekker deg tilbake før elgen oppdager deg, eller at du vender tilbake til koia en sen høstkveld med en sliten løshund.
Jeg tror på gleden over å se en fuglehund i stand på en fjellknaus, mens fjøra fyker sekundet etter at rypa ikke våget å trykke lenger.
….og synet av silhuetten av en vakker kvinne, som vender hjem med knekt hagle, og hjernen full av inspirasjon til å skape sin egen arbeidsplass.

Derfor tror jeg på blandinga av gårder, småbruk, og boligfelt, hvor en er på fornavn med naboen, og du har samme navn på kommune og fylke, som oldefar din brukte, og hvor du kan gå til lensmannen, når det ikke finnes en eneste etat, eller konsulent, som kan gi deg en praktisk løsning på nettopp ditt problem.
Og i kirka ser du døpefonten fra 1100-tallet som bæssfar til barnebarna dine ble døpt.
Eller du kan nyte synet av Harildstad med minnet av Kong Haakon utenfor.
…vi må ikke erstatte alle bygg med store leiligheter.

Det er kanskje litt helse i å ha “luft” mellom husa, og bevare noe særpreg!

For skal det egentlig stå et butikksenter, eller legges asfalt på den beste matjorda?
…og er det riktig at vi skal ha en politikk som fører til at landsbygda kun skal overleve på reiseliv?
…I stedet for å produsere maten vår, og ikke i tillegg til litt ekstra penger fra turisme?

Stem hva du vil, men jeg har faktisk “funni på detta”….og tror på det.