VALGKAMP 2019

Jeg trakk meg fra politikken, før jeg kom med jeg.
Det er jeg glad for.  Det er ikke akkurat snill omgang med hverandre rundt omkring.

Jeg husker jo tilbake til den gang, arbeiderpartifolket hadde tømmerhogger-skjorte,
og brettet opp skjortearma for å gjøre en innsats, uansett om det var i forbindelse med grøfting av myr,
eller når de skulle drive valgkamp.  Eller var det mer slik den gang, at valgkampen foregikk på arbeidsplassen, eller der folk var?

Jeg vokste jo opp med naboen Einar jeg vettu,
som jeg lyttet på når han snakket med mor og far.
…og en kapellan som dømte brorparten av eidskogingene til helvete.
Men det har endret seg dette med valgkamp.

Nå skal de jo ut nå.
På besøk.
De skal knakke dører, og spandere kaffe og tørr kjeks,
(unntatt et sted, hvor vedkommende hadde bestilt brus og potetgull – og fikk det).

Ikke har man klær som viser hvor de hører hjemme lenger heller.
SP går ikke med bondeskjorte, men kler seg i grønt, og en må nesten tro de tilhører “de grønne”.
AP kler seg i noe rødt midt i mellom modellen “grilldress” og “overtrekksjakke”.
Høyre kjører bil!

Jeg antar at de skal framstå samlet og gjøre en innsats for å sanke “din” og “min” stemme.

De glemmer at jeg ser alvorlig på dette med valg.
Jeg snur ikke på grunn av et besøk, jo kanskje til å bli i mot.

Jeg er mer interessert i hvem som kan tilby meg ei god framtid.
Ei framtid der jeg, og mine etterkommere, er trygge,
hvor vi får leve i fred, med godt om grønn mark rundt oss,
og spise rødt kjøtt, med litt hvitt innimellom.

I en verden hvor vi aksepterer hverandre, uansett kjønn, farge, og seksuell legning,
eller hvilke meninger vi skulle velge å ha.  Men jeg tror også på at det var noe godt med at det fantes en landegrense!

Jeg vil ha en verden, eller lokalmiljø, hvor det fortsatt er mulig å finne en sti i skogen som ikke er laget for sykkel til 80.000,
eller “kloppet” for at noen skal kunne gå der med pumps.  Jeg vil finne en sti som er laget av beitedyr, beitedyr som gikk til og fra beite.
Jeg vil leve i et miljø, hvor det fortsatt er slik som forfedrene mine forvaltet det, og hvor man ikke kjører ut nye arter av dyr, fordi man er litt sær, eller har sære interesser.
…og hvor en ikke bryr seg om at kua slipper en “fis” – alt levende har gjort det siden tidenes morgen!

Jeg vil bo i en kommune som heter Trysil, og komme fra en som het Eidskog,
og være del av et fylke som het Hedmark, hvor det er mulig å vite hvem lensmann er,
og hvor den lokale politimann kanskje kjenner min sønn på fornavn, fordi han bor her og lever her.

…og så vil jeg ha et samfunn der jeg får være i fred som person,
og velge hvem som vil besøke meg.
Jeg vil ha et samfunn der jeg som huseier, er min egen herre,
hvor ikke alt skal reguleres til de grader, at jeg annenhver måned får besøk av feier og takstmann, eller andre som skal sjekke alt rundt meg,
eller et samfunn hvor det plutselig er forbudt å fyre med olje, eller hvor jeg skal føle skam fordi jeg må kjøre dieseldrevet bil, fordi et PR.byrå finner et passende medium.
Jeg vil ha langsiktighet, og vite at viktige spørsmål besvares for lengre tidsrom – i alle fall for fire år.

Jeg vil ha et samfunn der det ikke stilles spørsmål ved din alder da du skal velges til ordfører eller andre posisjoner.
Hvor du ikke blir valgt fordi du er kvinne, ung, eller gammel og erfaren,
men fordi jeg tror på deg som person, at du er sterk og klar, pålitelig og holder dine ord og meninger,
står opp for din sambygdinger i tykt og tynt, og at egeninteressen må vike for flertallets ve og vel,
og at du får meg til å tro på dine evner i den oppgaven du skal fylle.

Så programmene deres kan dere legge i min postkasse,
gjerne  med en bolle og god lys sjokolade (helst med smak), noe Høyre gjorde en gang.
De fikk ikke min stemme, men det var godt, og det gledet.

Så mitt råd er:

Ikke fyk rundt og smil og syng.  Jeg ser da ikke på kommunestyremøtene for å få sang!
Ikke napp tak i alle som går forbi når dere har stand.  De fleste kommer bortom hvis de vil prate.
Snakk fra levra.  Si hva du tenker om Kvea, økonomien, og om skoleferie i elgjakta (som gjør at ingen kommer seg på jakt, fordi de må være hjemme med unga).
Si hvem du skal samarbeide med, og hold deg til det.
Fortell dine planer for fremtiden mht jakt og fiske for de rundt deg,
om hva du mener om tradisjoner, kultur, og det å beholde preget av kommunens historie.
Lytt til det dine medlemmer og betroere sier.  Grasrota er ikke så dum!

PS:  Jeg ser med uro på det som skjer i meningsutvekslingen,
hvor innslaget fra Arendal i går (mellom MDG og Listhaug) var ille.
…og som gjorde at jeg skjønner hvorfor mange som kunne gjort en forskjell, ikke er med politikken.

Men jeg synes ikke NRK-Solvang er flink til sin oppgave denne gang heller.
Han er liksom ikke ute etter politikken, men mest ute etter å ta mannen/kvinnen.
Det er ufint, og fører ikke til at den som lytter får gjort sitt valg.

HA DET MATRAND – VEGEN HJEM

En blanding av mist og lette regndråper, legger en grå kåpe over dagen, da jeg står opp denne morgen. Denne, for nå, siste dag i mitt barndomshjem.
Jeg lengter hjem til Trysil, men det er allikevel med vemod, jeg går i gang med det siste jeg ikke har fått gjort. Noe fordi det var for varmt, noe fordi vi hadde besøk, men mest fordi jeg ikke gadd, da jeg skulle.

Nå trasker jeg rundt og gjør alt på samme tid, og dere vet vel hvordan det ender, jo at ingenting blir til noe som helst.

Frue og barn vil hjem. Kanskje mer enn meg, eller kanskje ikke, for jeg vil veldig, men lell….
…i garasjen står en nypolert Pajero, som starter på første forsøk som alltid, men den vil ikke hjem. Den nekter plent, og D for Drive hjelper ikke. Hmmm….biler har da ikke vilje eller mening!
Nei da, det er bare det at en Pajero skal du kjøre hjula varme og tørre etter vask, fordi parkerer du uten å ha gjort det…

Noe som er rart, er det med tid. Ett sekund er omtrent et sekund – i alle fall for oss som ikke løper så fort. Ett minutt er ett minutt og består av seksti sekunder.
En time er en time, ja kanskje litt mer i Trysil, og spesielt hos mine svigerforeldre, men kort fortalt så er en time ca 60 minutt, som vi var enige om besto av seksti sekunder i hvert minutt.
Døgnet har 24 slike timer, som føles som noe mer her på Matrand, fordi jeg legger meg kl 0100 og står opp att kl 0400, men som korrigeres tilbake til 24 fordi jeg glemmer noen av dem.

Uka har sju slike dager, og da vi kom hit i år, skulle vi være her i fire uker, og det er jo veldig lang tid det.
Det er jo 28 dager, eller 672 timer, eller 40320 minutter, eller 2 419 200 sekunder. Minus de dager Trine forteller  ganske tidlig om, at hun må hjem litt tidligere fordi…, og minus den dagen, som ble bestemt i går, at vi måtte hjem enda en dag tidligere.
Da ender vi med at jeg har vært her 1.8 millioner sekunder….Og det er jo ikke så verst. Det merktes best i går da de siste Tryslinger dro hjem – jeg følte meg forlatt. At vi var overgitt, og latt seile vår egen sjø….

Vi har hatt mye besøk i løpet av disse 1.8 millioner sekunder. Trivelige folk som er lette å omgås. Selv om jeg noen ganger føler at jeg er daglig leder for en omlastingssentral under begrepet Bring, og varer kommer inn, og forsvinner ut, og jeg må oppbevare mine rene truser i uthuset, fordi all lagerkapssitet inne, er overlatt til Sofiero og Tuborg. Takk til dere alle fordi dere besøker oss. Spesiell takk til de som ikke dusjet, og som slo av lyset når dere var ferfig, og som la igjen panten, noe som verdsettes av en uformuende mann, med dårlig råd, der unger hele tiden mener de har tilgode penger på sine feriepenger a konto….og hvor uttrykket “så får du igjen av meg senere” oftere og oftere kommer i bruk.

Det har vært mange minneverdige øyeblikk, mye lek, og jeg kan ikke dra frem så mye, for da blir noen fornærmet, fordi at de ikke ble nevnt. Derfor nevner jeg bare noen få ting: min datter som satte i stand brakka, at gravsteinen til mine foreldre ble bra att, at Trine ble litt “mor”, der hun passet på mors favorittblomster i hele sommer, og vannet hver kveld (akkurat som jeg husker)(og at alle skal ha mat i seg), og et øyeblikk med Forrest Gump. En flott selfie av yngstemann og en artist, og at nest yngste sang “live” på allsang.
Jeg har ikke med det glemt noe av det andre….

Brakka ble som ny

Apropos mat i seg, så er Trine som sin mor (og min), for her skal det være så mye mat tilgjengelig, at det blir grillmat en aften, så følger to dager med restemat, før ny mat grilles, og følges av to nye dager med restemat.

Men jeg kjente på en frykt i dag tidlig. En forferdelig skrekk fór i gjennom meg. Jeg kastet et badebasseng, og da jeg hadde det i hånda, skjønte jeg at jeg var i ferd med å miste det jeg liker best i verden – å ha egne små barn. Neste år vil de kanskje ikke ha badebasseng, vannsklie, og annet barnslig, som jeg liker å kjøpe og sette opp.
Kanskje vil de ikke ha med pappa på basket (han er for dårlig-typ argument), eller at jeg ikke lenger, i kraft av autoritet grunnet alder, kan tilføre en regel de ikke har hørt om, så jeg kan vinne…

Jeg husker et øyeblikk fra før. Vår pointer likte løpe som vinden foran bilen på elgterrenget, og syntes det var morsom da to døtre ble med. En dag slapp jeg ut mor Zita. Hun løp som før. Så slapp jeg “tenåringene”, de løp opp på siden av mor, og deretter rett i fra….da kom mor tilbake til bilen, og gleden av å løpe var borte for resten av hennes liv.
Kanskje det skjer med meg også…Og blir jeg da kjørt til dyrlegen mon tro…

På den annen side, om 10 år, da yngste er myndig, er min hustru fortsatt i fertil alder….

Jeg får bare fortsette å være barnslig, eller maks en bortskjemt tenåring selv, så er jo det noe. “Bortskjemt” er et ord jeg hater.
Jeg har noen som alltid har kalt meg det. Noen som aldri kjente meg, eller lærte å kjenne meg, eller som ville kjenne meg.
Jeg likte ikke disse “noen”
Jeg var for snill som barn, men ikke bortskjemt. Så …da vet dere det.
Nå sitter det noen og sier “jo men han var det” og det er dere jeg mente med “noen”.

Nå står snart de andre opp, og det skal pakkes. Lurer på om jeg denne gang skal dra før de andre. Vise hustru tillit, og la henne stå for avslutning, og låsing….

Midt i pakkinga blir det anledning til å sette seg ned, og se seg litt rundt. Tenke litt på huska, som her har blitt flittig brukt – av tenåringer sim tiktokker og snapper, se restene etter plommetreet jeg satte i mai, som nå står ribbet igjen, mens en elg er blitt litt større på min bekostning, eller se restene etter blomster som sto i full blomst for ei uke siden. Eller nikke fornøyd når en ser roser til 25 kroner planta, fortsatt lever.
Høre lyden av en jämthund som tror vi kan glemme henne igjen, og kjenne duften av grønne tomater (De rakk ikke modne), mens en hører lyden av nok en lastebil på veg sørover. Kanskje kjører den varer til Sverige, så vi nordmenn kan kjøpe dem enkeltvis der, og med et fornøyd smil, transportere dem hit att.

1.8 millioner med sol, som gjør at man spiser alle måltider på verandaen, og er ute hele tiden, unntatt når man sitter inne, fordi Trine har sjekket Storm, og sier det er tordenvær med skikkelig regn ute. Vi ser jo at sola skinner, men i respekt for ei som har tilgang til Storm, Yr, og Lightningmaps….sitter vi inne. Da vi prøver å si at “Det er jo fint vær ute da”, så svarer hun: Se her, det er skikkelig torden i Nice!” – “på veg hit.”
Så da blir vi inne til hun sier at det er klart.

1.8 millioner sekunder med gode øyeblikk, og mindre gode, og enda bedre. Er så mye å tenke tilbake på…Mens man kjører på veg til Trysil. Lengsel hjem er stor, og det er godt å svinge inn hjemme. Kort tid etter lengter man bitte litt tilbake. Ikke tilbake til Matrand egentlig, men til øyeblikkene og besøkene. Så er det bare å gå i gang med å pakke inn!

 

SÅ BLE DET STILLE – ALLSANG PÅ GRENSEN

 

Vi to synger med i kveld

Så ble det stille….helt stille.
..etter nesten to uker med besøk, hvor fire hustander på samme tid,var rekord – er det helt lydløst. Fleste parene -eller single, sko, er borte. Ingen krangler om leker, eller leker, eller samhandler, eller motsatt.
Ingen voksne kommer ned, og ser lykkelige ut, fordi de får en nytraktet kopp kaffe, og lyden av “vi tar en tur etter kvota først”, eller lyden av en som kommer inn igjen fra dagens første joggetur (med et rolig snitt på 4.40 pr km).
Den jeg merker mest er borte, er vel svigermor mi. Fordi hun alltid møter dagen med en smittende latter, og er et midtpunkt. Om hun vil eller ikke…..Og da kommer jeg på at vi ikke har kranglet om Anthon Berg-marsipan i sommer….for vi har ikke hatt noen.

Men jeg har medisin – en blåtannhøytaler som er med meg over alt, og plutselig hører jeg:

“I’m used to rolling out of bed
With a ringing in my head
Feeling half, feeling half dead”

…Og stillheten er over i det jeg minnes gårdagen. En tur gjennom svensk “gläsbygd” hvor nordmenn har tatt over hus og sjø, endte vi i Halden.
“Allsang på grensen” – programmet som leverer….var litt skeptisk, for hadde ikke noe forhold til noen av dagens artister, eller sanger, bortsett fra Henning Kvitnes.

…men du vet, det skapes stemning bare av å gå opp trappene, se menneskene, plakatene, og pyntede mennesker, av alle typer og former.

Jeg legger mest merke til han med skulderbredde str XXXXLL, midje str XXXSS, og brunere enn noen varmebølge kan gi noen utendørs. Håret var type megatrendy…Og jeg lurer på hvordan han får det til, mens jenta hans med hvitt hår, og en kropp med vekt ca 17,5 kg, smetter inn på stolen ved siden av.
De er så perfekte sammen, for hun er så kort, at hun får ny under armhulen hans, og ordet at en flått ofte setter seg der – under armhulen altså – får ny betydning.

Men jeg ser også en veldig lys. En med et syndrom kalt Downs, som jeg har sett tilstede der før, som er så blid, som danser, og som highfive’r meg da han passerer, og som sier “takk” da min sønn flytter seg, så han tar seg frem med rullatoren din.
Verden vil være mye fattigere uten sistnevnte.

Tommy varmer opp med enkle grep, som fungerer, og gaver drysser, alt fra gavekort på 10.000 fra Rema1000, Byggmakkersekk, pledd fra Norgesenergi, eller håndkle fra Se og Hør….

Så kommer evigunge Kathrine til syne. Mer veltrent enn noen gang, mørkere og brunere, og sortere i tøyet enn “ever before”.
En får nærmest lyst til å åpne opp armene, og invitere denne smilende skapning til en klem, men besinner meg, der jeg sitter mellom hustru og svigermor, og med en veltrent svoger og svigerfar bak meg. Jeg har så lyst til å leve lenge nemlig!

Hu ække så værst

Hvit dress, velfrisert hår, botox-stemme, og svært godt trent, kommer han til syne – Jan Thomas. (Født Jan Bertin). Der og da, tror jeg at vi er like gamle, og begynner å kjenne litt på min egen mave og biceps, som ikke er helt lik hans. Men jeg googler, og finner han er fire år yngre….Og slår meg til ro med “bare vent…om fire år…”

Showet starter med Måns Zelmerlöv som synger Heroes, og han finner straks min datter, og hun rødmer kanskje litt, der han sitter på kne foran henne og synger
“We are the heroes of our time
But we’re dancing with the demons in our minds”

Moderen bestilte samfunnshuset til mai 2024

“Moderen” er nesten i ferd med å bestille samfunnshuset i Jordet til bryllup om en fem års tid, da han raser videre mellom rekkene. Flott sang og artist.

Da Buzz….der minnet han mest om en lege i Trysil, i sin hvite drakt, og hun var et godt syn, der en ser at min teori om at årene tar, og at det gjør oss flottere.

Vidar Villa finner min datter og hennes søskenbarns plakat, og poserer med den, mens han sier at det er “mor hennes” han vil ha….jeg velger å passe på Trine etter det.

Henning Kvitnes – jordnær fyr med jordnær musikk, nærmest en vagabond og en nestor, med ei får historie å fortelle.

To som kan med ord Henning Kvitnes og Trygve Skaug

Jan Thomas synger med Hanne Krogh, og fra der jeg satt gjorde han det veldig bra. Du imponerer JT. Ja du fikk faktisk frem tårene hos meg.

Jan Thomas imponerte sammen med Hanne Krogh

Så får vi et ekstranummer med Måns “Better Now” som for meg var kveldens høydepunkt, sammen med Villa, “Evig eies”, og nevnte Jan Thomas.

…Og hele showet var faktisk bra, kanskje bedre enn om “mine” artister” hadde vært der. Crew er imponerende, og det å bære Steadycam, eller være hun som drar ham i selen, og svinger ham rundt, må i alle fall være i god form.

At min sønn sang ei strofe, at Vidar Villa tok kveldens beste selfie med min yngste, gjorde kvelden rik…
Så gjensto bare hjemreise gjennom elg-sonen.
Sett: 2 rådyr, 1 elg, 1 hare, 2 katter, og en person med refleks i Rømskog (midt på natta)…

PS: Jeg må nevne Sound of Music-koret. Jeg liker normalt ikke korsang, men det var et utrolig øyeblikk. Jeg tror de sportens nye billetter i går, etter det.
I tillegg har vi gutten som fulgte oss gjennom akkreditert sone. Høfligere, artigere, og triveligere gutt, skal du lete lenge etter.

Takk til de som gjør dette mulig å oppleve, samt hustru og svigerinne, som var arrangører av turen.

Her sitter jeg dagen etter, blå på bena, fordi Trine sparket sin mor på bena fordi hun ikke skulle filme da vi var på, og jeg satt i mellom dem,  og jeg  nynner forsiktig på en sang av Trøste & Bære –

“Det er Katrine Moholt jeg vil ha….”

 

Vidar ropte til sin kollega: Se jeg må holde plakaten selv (laget av min datter og hennes søskenbarn)