STØRRE HARDDISK OG VILLE DAMER

 

Vi er på Eidskog…og enhver tvil ble borte da vi kjørte inn mot Skotterud, og en senket, eldre, grå BMW legger enn en breisladd på vei inn i den merkelige rundkjøringa, og holder proff styring i 2.3 sekunder, før han mister kontrollen, snurrer rundt, og forsvinner fra skammen, ved å kjøre over rabatten i midten.
Eidskog” sier jeg, litt oppgitt til min hustru, mens jeg blir overrasket over at han faktisk ser ut til å ha skilt.  Om det er hans skilt er en annen sak.

Men det er også litt Eidskog i det å se stemningen på Coop Extra, hvor det er fin dialekt, og jovial omgang mellom ansatte og kunder.

Min sønn synes prisene her er omlag like lave som i Norge, noe som blir påtalt av min hustru med at “Vi er ikke utenlands nå!”. Den yngste bekrefter at han ble att i Bulgaria da han lurer på kursen på Leva.

I et hjørne ser jeg Pjolter, og jeg prøver unngå ham, men det er alt for sent.
“Såg du dænna tullingen oppi rundkjøringa du æll?”
“Ja da” sier jeg og blir litt opptatt med prisene på brød.
“Ja er’e itte vørti dirt?”
“Jo”
“Ja je har’a itte råa tæll dænna poltikken før følk flæst je. Bensin a gøtt! Snart så ein må binne å finne att slangen å suge tå andre!.
Sist vi dreiv med de, køste jo ein liter bære 5 kroner, å da kåm vi langt på ein fæmmer vi itte hadde. Nå kåmmer vi ittno stælle uta å væra millionær.
He he, apropos millionær,… hørte om ein trysling her om dagen je, som kjøpte sæ større pe’ce, med større disk, å da han jikk inn på bankkonton vart’n så skuffe,  førmua hadde itte vørti no større læll….”

Og så lo han, av sin egen selsomme humor, uten morsomhet, som bare fornærmet en konvertitt-trysling.

“…å har du hørt om tryslingen som jifte sæ med ho som alltid jikk sæ vill i skogen, å oppdage at ho itte var vill i senga læll..”

Nå var han virkelig i gang, og jeg lette febrilsk etter en ende, eller utgang på dette møtet, som alltid før.

“Ja, lurer litt  på dænna nærpolti-reformen au je, før du veit at vi kæra, vi sitter nåa ganger på Emmas plass, å je har målt opp je. Ja målt om det er ein nærpolitireform liksom,, mæn du veit, det er det itte.  Det var nærmere tæll lænsmann før. Trædve meter meir har det vørti nå.  Trædve meter meir er det tæll rådhuset, der’n sitter nå….å aleine er’n au. ”

“Men nå kalles det ikke nærpolitireform lenger” sa jeg, “nå er det blitt til Effektiviseringsreformen”.

“Ja er full vørti det tå det, før effektive er dom, nå veittu, nå får du jo henleggelsen raskere einn du får kvittering før bensin på Esso’n nå.  Å nåa ganger får du’n itte tæll.  Kvittering altså..
Mæn du, ja dætta får u itte nævne tæll kjærringa altså, men her om dagen, da je hadde vøri borte ei steinn, ja er full de som meiner je er meir æll mindre borte støtt, mæn….da låg det jaggu brev frå eit kvinnfølk i påstkassa mi. Ja sintes det var litt rart, før påstfølk er jo like sjeldne som polti nå om dagen, å påst frå anne einn Maxbo å Thon-kærn finns jo itte meir. Mæn der låg de eit brev med kulepennskrift utapå konfelutten.. ja je kjenner itte så mange dom kan skrive je, etter at”n Hans daua.

Tabita hett’a sto det. Je blunne att auga, å drømte om eksotiske netter, med næva på faste popper, itte slike ein må strække sæ neråver etter, mæn slike som vil opp ått nasan din liksom, og videre sto de att ho hadde prøvd å træffe mæ heime.

Dæsken, tenkte je, de er jo itte bra, før da blir kjærringa sint. Je vart da full kanskje  litt imbilsk der å da, før itte visste je att fine jænter som hetter Tabita ser etter slike som mæ.

Mæn kan jo skjønne de au da, før litt gråsteink ve øra å full pansjon er nåe dæssa fine jæntene er ute etter veittu.
Nei da, men ja da mæn atte, så var det bære ei frå Jehovas vitner. Vitner bør gå tæll lænsmann dom, sjøl om han er trædve meter lenger unna, å si åkken som breinner opp alt herover.”

Jeg skulle til å komme meg unna, men før jeg fikk muligheten, var han i gang att.

“I mårra skær je tæll bi’n. På slik fæstival. Praid kaller dom det. Je har på ein måte kåmmi tur skape je au. Trur je er vørti slik Baufil, ja ein slik dom jakter alt liksom, æller som liker alt er de full.

Så ha det bra!”

Og dermed var han borte. Du vet, det blir alltid en tomhet, uansett hva det blir stille av…men du verden hvor god slik tomhet er, som akkurat den etter Pjolter.
Jeg plukket med meg et dyrt brød, billig Mariekjeks, og skyndet meg til kassa, og da var det en som tok meg på skuldra.

“Må itte bry dæ om åssen dæssa ungdoma kjører. Vi var full itte bedre vi…å viss vi var det, er det itte rætt å væra avundssjuk på at dom jær de du itte tørte.”

“Å du – de kan da itte væra lett å ha egen blogg å slikt i Trissil – før jeg har læst i avisa at det er reine Nord Korea der oppi.  De får full itte se på sosiale medier de!” Så hånlo han og forsvant.

Jeg vandret mot bilen, vrei om tenninga, rullet mot rundkjøringa, ga gass, og kjørte pent hjem.

Møtet med Pjolter veies godt opp med samtaler med Karl A, Anders, Tor Arne, Kroksta’n, og naboer fra Trysil.

Eidskog leverer på vær, og familien viser arbeidsinnsats. Livet er verdt mye.

Takk til alle som gjør dagene gode.

Jeg vet ikke hvor langt en må gå…

POLITIKK – DET SOM GJEMMES I SNE…

I går fikk jeg regning fra forsikringsselskapet mitt… det skulle ha inn trafikkforsikringsavgift.
Ja det er jo det nye navnet på årsavgiften – du vet den som ble fjernet av den sittende regjeringen.
Må vel innrømme at jeg synes det var lettere å si Årsavgift.

På digipost.no var det en beskjed fra NRK lisensavdelingen.
Etter å ha trykket meg gjennom “ørten” forskjellige metoder for sikker innlogging,
var det der en beskjed om at dette var siste regning/lisens.  Jeg ble så glad…
men smilet ble litt surt, når jeg oppdaget at lisensen jeg betalte for alle mine TV,
ville nå bli krevd inn over skatteseddelen – ja jeg må jo si det er enklere – men nå skulle både jeg og hustru betale.

Jeg ble også positivt overrasket da jeg for ei stund siden hørte samferdselsministeren si at de i regjering,
hadde fjernet de aller fleste bomselskapene….og skjønte ingenting da jeg litt senere kjørte mot Oslo,
og oppdaget at alle scannerne sto der, og enda flere skulle opp…  Ja det hjelper ikke meg at det er færre å betale til, når det skal betales mer og oftere, på flere steder!

Men en får glede seg over at en har fått skattelette gjennom disse årene,
så får en heller godta at drivstoff har økt med 50%, at brød og melk stadig blir dyrere, og at boligrenta stiger.
Hedigvis er det færre regler som regulerer arbeidstid, og rettigheter, så en kan arbeide stadig mer, for litt mindre.

Alt som fjernes politisk, har en tendens til å dukke opp igjen, rett etter, eller like før.
…og hva flertallet mener, spiller ingen rolle lenger, for Granavollen overstyrer Grunnlov og demokrati, og fører til de merkeligste avgjørelser.  …og gir du din stemme til enten rød eller blå blokk, så har en konstellasjon gjennom natten etter, ført til at din stemme skiftet farge.  Er det rart at folk boikotter valget, og blir hjemme?
For akkurat som med at det var lettere å si årsavgift, og lisens, enn det de erstattes av, så er det lettere, og billigere, å forbli sofavelger!
Du bestemmer i alle fall ikke, verken hvem som skal styre, eller hva de skal bestemme.
Det gjør de marginale medlemmer av et parti du aldri har hørt om, men som kan vippe den ene blokken eller den andre.

Far min sa alltid at hvis du skulle flytte en stein og ikke var sterk nok,
måtte du våre lur nok, og da kunne selv den minste, flytte det største.
Jammen har politikken lyttet til akkurat ham!

MORGENSTUND HAR VIER I MUNN

I dag er jeg målløs etter ei uke med vondt i hals, og vondt for å snakke.
Så bra, vil noen si, så slipper man tøv fra ham…men skrive kan en jo.
Men skal ikke det heller…. skal bare gi dere noen bilder fra bak hagen min.
Fint å se både før en legger seg, da en spiser middag, og når en står opp.

Bedre øyeblikk til kaffekoppen kan man jo ikke få,
– eller jo:  Hvis en likte kaffe!

(Beklager fotokvaliteten, men frihånd, og ville dyr, er ikke lett)

Mor og to barn beiter så fredelig

 

..men en er en liten lystig fyr og leken..
…hvor har barna det fra…

 

Mens en vil bli stor til høsten, vil en bli en løper fra Sandnes…

 

å har du fønni a..

 

et nå unger….

 

…ok da mor, er så godt med vier…

….og ved gjerde sto en bandhund på to,
og skalv av spenning…

MEDISIN FOR SJELA

Jo da…De er der borte

 

Jeg vet ikke om du har merket det, men akkurat nå,
ja akkurat nå, i dette øyeblikk, så bruser naturen på sitt vakreste.
Lauvtrærne lager en musikalsk vispelyd, med sin ”blodfylte” blader,
som er grønnere enn de noen gang vil bli.

I skogen yrer det av nytt og levende.
De blir født i disse dager, etterkommerne til storoksen, og kua,
råa og bukken, eller hinden og bukken.

Noen ganger kan du se ei skadd røy løpe mellom lyng og furetrær,
mens den skadde vingen henger litt etter, for deretter, som på magisk vis,
å bli helt frisk, og fly av sted, hvis du fulgte etter.
Men bak deg, der ligger kullet, og forhåpentligvis, trådde du ikke på noen, eller noe.

I kanta av hogstgruppa, blomstrer det i hvitt, før blomsten skal konvertere til naturens flotteste gull,
det som får ærlige mennesker, til å lyve mest om.
Multa blomstrer, og vi går inn i ei spennende tid, der fukt, og akkurat passe varme, er helt essensielt,
før man får den sunneste bære i munnen….men så var det denne påstand om løgner da – for hva hører du hvert eneste år
”I år er det nesten ikke multe, må ha frosset, for var visst ei frostnatt”,
før man på høsten spør vedkommende:  “Ble vel inga multe i år?”
”Nja, jeg plukket vel en 120 liter..”

Men for meg er disse dagene noe helt annet.
Jeg er ute å gjør meg kjent på nytt elgterreng,
med en jämthund på vel året foran meg,
som det blir spennende å se fungere (eller ikke) i band.
Det er en balansegang i dette, for vi vil ikke skremme eller stresse livet,
verken for de eldre, eller de nyfødte av noe slag, men med plikter foran bandhund-NM, så er det bare tiden og vegen.

Hun er ganske så avbalansert Kalla, og trekker ikke så ille i bandet som mor gjorde i sin opplæringstid.
Ja en kan vel kalle henne litt ”laid-back” faktisk.
Vi har en fin start på dagen, for jeg så en elgokse på gruppa bak oss, og den kom gjennom skogen og travet videre.

Kalla så ikke denne, så jeg lar henne få søke på tvers oppover gruppa, og det er ikke mange metrene som passeres, før øra er rett opp, og forparten nærmest løftes som en heliumballong, og litt senere sporer vi innover.  Sakte nok for meg, men alt for fort ihht ekspertisen.  Så vi trener litt på ”bli” også, og jeg er riktig så stolt da hun blir igjen bak meg på ferskt spor.
Litt senere takkes hun av sporet, og vi følger grensa nedover mot åa, hvor vi setter oss, og tar en pause, en slik hund og mann pause.
Hvor mannen snakker til bikkja, som om den forsto alt jeg sa, og hvor jeg vet at hunden min gjør jo nettopp det.
Jeg vet jeg sa noe slik som:  “Sitter vi her lenge nok, kommer det jo elg nede på enga der!”
Men det er andre i skogen, som også er vekket til live i disse dager, nemlig knott og mygg, og det å sitte til elgen kommer på enga, er komplett umulig.

Så vi starter opp igjen, og Kalla markerer fersk spor igjen, og vi rusler sakte fremover, og jeg er overrasket over hvor sakte og forsiktig hun går.
For å være ærlig, så er jeg overrasket over hvor sakte jeg selv går også – er fylt med en slags ro og tålmodighet (jeg sjelden har).
I kanten av tetta stanser hun opp, spisser øra, stivner  til i kroppen, slipper halen litt, og der står vi og ser utover våtmarken, og på andre siden synes jeg at jeg ser…
Nei det er vel ikke det….
…men et rådyr står plutselig midt på myra, og tre sekunder senere, ser jeg at det er en nyfødt kalv, som piler mot sin mot.
Jeg setter meg ned, og det gjør Kalla også.
Elgkua enser oss ikke, og hun er vel som mødre flest, at hun tror ikke på det kalven prøver å si.
Kalven blir borte for oss,bak kua eler, rett og slett i høyt gress.

Vi legger oss på magen både Kalla og jeg, mens vi nyter synet.
Filmer til og med litt….

Jeg vet ikke hvor lenge vi ligger/sitter slik, men jeg fylles av en så god følelse, av at hunden har funnet disse to,
at hun forholder seg helt stille, og at vi ikke har forstyrret noen.
Jeg har ikke opplevd slik øyeblikk for mange ganger – jo da, jeg har funnet en god del elg,
men akkurat det å kunne ligge side om side, mann og hund, og se på elg, i underkant av 100 meter foran oss,
det har jeg bare opplevd en gang tidlige – med Jack.

Så kryper vi forsiktig tilbake inn i tetta, og går langt ovenfor.
Kanskje kua ble var oss nå, da vi er langt overfor henne, og da kanskje hun tenker:
Godt han ikke fant oss!

For meg var sjela som nyrenovert da jeg gikk der i fra, og EU-godkjent for en periode til.
Poetiske tanker fyker gjennom hodet mitt, og jeg tror Kalla hadde fått go-ord selv om hun hadde eti opp Elvis-samlinga mi.
Vel, det var kanskje å dra det litt langt!
Ikke prøv deg på det Red Ribbon’s Kalla.

Men en god og flott opplevelse var det.

…og jeg har langt i fra Norges beste bandhund, for de skal jeg se i slutten av august!


STORVILTJEGERENS ANSVAR – ET KURS FOR JEGERE, OG OSS ANDRE

Jaktlederkurs!

Jo da, helt siden jeg motvillig ble med på elgjakt,
har jeg på en måte ønsket meg det.

”Motvillig med på elgjakt” tenker du kanskje, går det an?
Tja, det var nå slik at svigerfar min ville starte et elgjaktlag med alle sine barn, og noen utvalgte venner,
og så lenge jeg ikke var noen utvalgt venn, så måtte jeg få bli med fordi, jeg var gift med hans datter…tror jeg!
Jeg sa i alle fall ja, da han spurte, og regnet med at han aldri ville få noe terreng, slik at mitt ja ble som de fleste avgitt i kjerka
– ikke noe med ansvar!

Men han fikk terreng, og plutselig satt jeg der på en trang post et sted på Lille Tandåen,
og i mitt sinn visste jeg at jeg aldri ville skyte noe så majestetisk som en elg, og jeg håpet at hele kvota ble skutt før jeg i det hele tatt så snurten av noen.
Jeg hadde jo hørt om lag med krav til å være med på å felle dyra på kvota.

Men svigerfar min er ikke en slik jaktleder – han er mest opptatt av sikkerhet, lover og regler, og at alle på laget har det bra.
Kvota kommer mye lenger ned på lista.
Men det skal sies:  Jeg så en elg på post den første uka – nemlig da jeg merket at noen bjørkelegger bevege seg sakte foran meg der, og jeg etter hvert så at det var en okse…
Flott opplevelse, og den kom tilbake med en gråhund bak seg, kort etterpå,
og børsa mi og jeg, vi tok det like rolig vi, så den fikk løpe, og jeg fikk ikke kjeft av den grunn.
Jeg var bare ikke klar, og jeg visste det selv.

Jaktlederkurs – hva skal en slik som meg med det?
En som ikke ville skyte elg, ei heller slakte.
…og i tillegg blir jeg neppe noen gang en ordentlig jeger, for jeg er ikke født i en jegerfamilie, og har litt tungt for det
– å lære å bli jeger altså, men en ting har jeg:
Jeg er villig til å lytte på de som kan, og prøve å tilegne meg det jeg hører – om jeg får det til – ja det er noe annet.

Så ei helg i mai satt vi der da – jeg og mine kone (For vi har pr i dag ennå i alle fall – avgitt våre ja i kjerka med ansvar).
Jeg gruet meg – ikke for å lære, men i tilfellet at jeg ikke skulle få med meg det de lærte bort.
Skytterhuset på Slettås – mitt eget skytterlags hus – der jeg kun møter for å få godkjenning for nok et år.
Nå satt jeg her og og så to instruktører, hvorav en jeg kjente, og en ukjent – men i utrolig fine instruktørvester.
Vestene hadde så mange lommer, at hvis jeg hadde tatt ut alle penger jeg eier og har, og vekslet dem i hundrelapper, så hadde jeg ikke hatt nok av dem, til en i hver lomme.
…og disse guttas lommer så ut til å være fulle av alt mulig – hadde ikke kurset vært så interessant, hadde nok fokuset etterhvert gått over på å undres hva det var i de lommene.

Thorbjørn og Arnfinn.
Thorbjørn kjenner jeg som en jeger på sin hals, og jeg antar han jakter det meste, men mest av alt vet jeg at han ordner opplæringsjakt for yngre og ikke minst – kvinner.
Arnfinn kjenner jeg ikke i det hele tatt, men han er av den typen som du får respekt for med en gang du ser ham, og av slike pleide jeg lære mest, før i tiden, når hjernen var åpen for mer info.
Nå er det slik at jeg noen ganger føler at ”cachen” er så full av ”overflow” at jeg burde ”restartet”.

Jaktlederkurset heter nå ”Storviltjegerens Ansvar”, fordi NJFF mener at kurset passer alle jegere, og ikke bare for jaktlederen.
Hvor er det blitt av den gammeldagse uskrevne regelen at ”det faktisk er noe bare lederen skal kunne” – går jo aldri bra å lede hvis de under kan for mye!  I mitt virke som omreisende kursinstruktør i politiet, kom jeg en gang på et lensmannskontor, hvor lensmannen hadde låst inn alle brukerhåndbøker i en safe – der skulle ingen plutselig en dag, belære lensmannen!

Først av alt er presentasjonen av seg selv, og den er også noe å grue seg for, for man skal huske navnet sitt.
Jeg minnes jo da jeg sto æresvakt i 1982 på Terningmoen med 7 andre, da Kong Olav kom, og vi visste at han kom til å spørre noen av oss hva vi het og hvor vi kom fra, og forut for ankomsten øvde vi mye på å svare, og i boka for korrekt svar til Kongen sto at man skulle svare:
”07 Hansen Oslo”
….og risikoen var stor for at alle ville si akkurat det, men det skal sies
– vi var så fokusert på å huske hva vi skulle si, at da han spurte førstemann,
og han sto der skjelvende og skulle huske sitt eget navn, og med mye øvd på “07 Hansen Oslo”,
så datt det bare ut av ham: Hæ….

Men jeg satt der og hørte på de andre presenterte seg, og fikk med meg at mange av dem skulle bli jaktledere,
eller ville bli (opprør på gang i noen lag?),
og for egen del måtte jeg bare si:

”Jeg kan nok tenke meg å bli jaktleder,
men så lenge fruen er med,
blir jeg jo aldri sjef!”

…og så var vi i gang.

Det var ikke småtteri som sto på hvert enkelt bilde i presentasjonen:

  • Krav til jaktleder
  • Jaktleders egenskaper og oppgaver
  • Human og sikker jakt
  • Lover og forskrifter
  • Jaktetikk
  • Tilpasning av våpen
  • Elgens aldre – feilskyting
  • Jaktleders forberedelse til jakt
  • Etter jakta

…og da tror dere kanskje den teoretiske delen var over?

Nei dette var bare første bilde av mange.
Men det ble aldri teoretisk og kjedelig, for de to instruktørene utfylte hverandre med opplevde situasjoner relatert til stoffet, og var åpne for toveis kommunikasjon.
På mange måter angret jeg kanskje litt, at jeg sa jeg var fra Eidskog….

Jeg ser i alle fall, at jeg selv om jeg ikke er født jeger, eller noen gang blir noen god jeger,
så er det veldig bra med noen års erfaring, før en tar dette kurset, for jeg tror du må ha noen selvopplevde knagger å henge informasjonen du får.
Vel fire timer senere – var vi fortsatt årvåkne, lydhøre, og ønsket bare mer informasjon…

Selv hadde jeg fått noen aha-opplevelser, ikke minst mht hvem som skal ha geviret fra storoksen.
Vi har alltid praktisert at den som først skjøt på den, skulle ha det
– jeg tror faktisk det var jeg som foreslo det en gang –
mest fordi jeg går med hund, og ikke vil ha alle ”hønn” som blir felt, annet enn de jeg kan relatere til egen hund, eller meg selv.
…men så får jeg en enkel forklaring, som faktisk inneholder alt det jakta dreier seg om
– human og sikker jakt –
til beste for en mest mulig korrekt avliving
– for det kan bruse hos noen, når oksen med gullkrona kommer, og man ”slenger” et skudd etter, for at man da vet at krona er sikret, og bikkja er god nok til å finne den igjen uansett (for vi har jo alle ufeilbare hunder så klart).
Med endret syn på dette, gjelder det å ha det første dødelige skuddet for å beholde geviret
– det som fritok dyret fra smerte, og da vil det kreve mye å gå til det skritt å skyte mot en okse.
Den logikken er viktig for meg – så får det heller være at ingen fikk oksen!

Et tema i dette var jo at de fleste lag kan ha en cowboy eller ”idiot”, og det var da jeg antok,
at hvis du mener at det ikke finnes noen slike på ditt lag, så kan det være fordi det der nettopp DU!.

Men jeg går villig i den fella, for vårt lag har ikke det,
ene og alene fordi vi har en jaktleder som setter fokus på de rette tinga, og som ærer det skuddet som aldri forlot børsa mer,
enn det som felte, bommet, eller skadet.

Dag 2 var det praksis – ja i alle fall mest praksis – nå skulle teori omsettes til virkelighet.

Første øvelse var skuddplassundersøkelse, og Arnfinn var ikke bare instruktør, han avslørte alle med prolaps også
– for ingen bøyde seg ned….
…men du skjønner det Arnfinn, at i politiet, så er det slik at en lærer at som første politimann på et åsted, skal ha henda i lomma, for å ikke påvirke….
og så må jeg bare innrømme, at Arnfinn hadde rett
– du må ned på alle fire, du må nærmest ned med nesen også, ha det hvite dasspapiret i handa, og bruke auga.
Snart var vi alle frie for prolaps, og krabbet rundt som en svenske som har mistet en mynt.

Så ble vi også prøvd som jaktleder hos skyttere som har skadeskutt, og det kunne være både påvirkede jegere, jegere som visste akkurat….og jegere som ikke husket noe som helst…

…før vi gikk over til feltskyting – noe som for meg og Trine ble det meste interessante.
Du verden hvor mye avstand betyr for konsekvensene– mer skal jeg ikke si, for dette må du oppleve selv.

Gevær i skulder hele tiden

Da vi skulle evaluere kurset, var det bare å finne frem superlativene, for du verden så innholdsrikt kurs, så mange ting du trenger oppfriskning av, og påminnelse på, for ikke å snakke om, som du burde tenkt på for lenge siden.
Eneste jeg synes var for dårlig var at kurset inneholdt avstandsbedøming
– for det er ikke noe kjekt å ha med sin hustru på noe som fører til at hun innser at ikke noe av det hun mente var langt, ikke er så langt allikevel…

Men tilbake til der jeg startet – jeg skjøt to elger første høsten min i 2007, hvorav en okse, som jeg vandret etter på snøspor,
og som heldigvis døde med en gang (det gjorde de begge heldigvis – tror det er viktig at de første opplevelsene blir gode slik sett).
At det da var langt til bil med den felte oksen, lærte jeg den gang ikke betydde noe som helst for min venn og kollega Stallvik sa den gang:  “Skjøt først og ta probleman senar” (på sitt trøndermål).

Takk for utrolig flott og godt kurs.
Instruktører av verdensklasse, og meg et bit videre på å bli en bedre jeger.

PS:  For å være ærlig, så lurer jeg nok ennå på,
hva de hadde i de fullstappede lommene!

DET ER IKKE NOE POSITIVT VED Å BLI GAMMEL

Det slo meg, at det ikke er mye positivt ved det å bli gammel, da jeg sto på do på Varna flyplass, og sidemannen – på omtrent 75 år – stanket og strevet,  trykket og dro (så jo ikke, så kan jo hende han gjorde noe annet, men la oss nå fokusere på normal oppførsel) da han skulle late vannet. Ja det small av og til bak også, muligens for å få opp trykket.
…og når en blir gammel, forfaller man gjerne i utseende også, en får rynker, mer vom (eller i motsatt fall – enda flere rynker), blir krakete, må kanskje mates, og/eller settes på bleie att. I tillegg er det fare for at din utkårede lider samme skjebne, og da sitter, eller ligger man der da, og hverken tenner, eller liker den andre.
…men holder sammen allikevel , nyter et glas vin på en terrasse i Albena, mens hun strikker, og han tenker på den spanske flyvertinnene med navneskiltet Olivares.
Jeg antar at det er det dem kalle kjærlighet, og at man egentlig ikke opplever den på riktig før man blir gammel.  Kanskje kjærligheten er det som oppstår når ikke noe av det ytre, eller indre forskjeller betyr noe – Når det kun er igjen basisen at man er glad i hverandre.  Husker jo min far, som bar min mor til og fra dø og dusj hennes siste måneder, og som satt ved benenden på sjukesenga hennes, helt til ambulansen hentet henne siste gang, og tiden han fikk etterpå, da ingenting fikk flyttes “for der hadde mor satt det”.  Det var kjærlighet tror jeg!

…men det er nå en positiv ting ved å bli gammel, og det er at man fortsatt er med – man lever!  Det må være verre å dø, enn å bli gammel…men hva vet jeg!

Det er siste dagen i Albena.

Jeg fikk igjen livsgleden som restauranten Natasha forsøkte å frarøve meg, da vi inntok middag på The Old House, hvor Jivko for andre gang tok i mot oss, og serverte oss bulgarske retter, tilberedt på aller beste vis. Og i motsetning til de tidligere nevnte kelnere, hadde han et fast uttrykk på alt vi lurte på som varianter: “That ‘s no Problem!”
Så satte han på seg den røde grillskjorta, og grillet maten midt i restauranten. Du verden så godt det smakte. Til slutt fikk vi regning, sammen med et glass rakyia. Her var det ca 40% billigere, og fantastisk i smak. (Tenkte først oppgi forskjellen i service og mat  i prosent, men med Natasha 0% så er det vel ikke mulig å doble det).

Gå til beachen og til The Old House. For variant kan vi også anbefale The Nomad Beach Club. Noe dyrere, men ogsp med gid mst, Poco Loco i sentrum.

Kvelden ble avsluttet med en lite runde med to små gutter. Da traff vi igjen tyske Markuz – Oberhofs største pokemonspiller, og vi kom nesten ikke fra. Han traff en fra Østerrike, og skrek “Dies ist Neinarn, der legendäre Pokemon-spieler sus Norwegen, der uns jeder Morgen umwirft”

…og østerrikeren nikket gjenkjennende, ikke fordi han kjente meg, men fordi han gjenkjente nicknavnet mitt.  Der og da var jeg litt kjendis….

I dag våknet jeg til liv i gangen. Noen ville inn på rommet igjen, etter å ha feiret siste kveld. Men jeg sovnet igjen og ble noe sen på tyskerjakt i dag. Men lyktes å rekke å kaste ham ut fra alt, bortsett fra et sted.
…og så traff jeg Straydog-gjengen. Første hund var rene Landstrykeren (Disney) og han hadde med seg fire i gjengen.
De hadde nok sett meg lenge, men jeg så dem ikke før de passerte på siden av meg, mellom vegen og beachsengene. Virket som de var ganske målbevisste, der de kom på rekke og rad. Sjefen stanset litt opp for å sjekke at alle var med, før de krysset vegen ved The Old House. Sjefen kom seg over, men NK ble obs på en annen hund lenger fremme, og soldatene satte halsende avsted. Akkurat i det jeg når samme sted, kommer sjefen ut fra parken, han stanser, vurderer meg, og ser nok meg som en hundevenn, og så løper han etter de andre.

Han vurderte meg til å være en venn

Nå er det tid for siste frokost i Albena, og da jeg ser tallerkenen med pølse, flott bacon, eggerøre, speilegg, appelsinmarmelade, med mer, så er det vel ikke rart at buksene ikke passer lenger…
Buss 21 mot Varna airport, og det er nå vi skal teste nytt flyselskap – Wamos, som vi fort døpte om til “hva med oss”. Men Thomas Cook sto for halvparten av bemanningen, og på tross av mye turbulens på hele turen, gikk hjemreisen bra.

…..og jeg skjønner ikke de som klarer 14 dager borte fra Norge, for på tross av sol og varme (20 kontra 30), så var det jammen godt og puste “ren” luft, se grønn bjørk, sitte på en ren buss, høre ordentlig norsk, og vite at man ikke skal bade i dag….

Så må en ikke glemme velkomsten hjemme, med to smilende jämthunder, og en pointer, som var Så på glade for å se oss igjen, mens en sort og hvit katt gjorde seg litt mer kostbar overfor sin eier, men tretti sekunder senere hoppet opp i hennes favn.

Det er vel også ekte kjærlighet, og noe som er positivt ved å leve lenge, og hvor avgiften er nettopp det å bli gammel.

SPECIALITY – WET PANCAKES

Er vel ikke lovlig tema, men det er fascinerende å se de yngre mødre – de med en til to barn i alderen ett til tre…og observere en pliktig høflighet overfor hverandre, og ordene “Så flink hun har blitt” til den andre mens øynene til den første viser at hun i avundssdom, ikke mener det, og litt skuffet ser sin egen være redd vannet. I neste øyeblikk står den andre moren opp, løfter litt på den noe større bysten enn den førstes, for virkelig å gni tapet litt ekstra inn, så tar hun en finger på hver sin side av den litt mer pæreformede rumpa og retter på bikinibuksa…og da setter den første seg. Hun ser mot sin mann og håper på litt trøst, komplimenterende ord eller at han setter den andre kvinnen på plass. Men som menn flest, ved en bassengkant i Syden, bryr de to menn seg katta om ungene – så lenge de er ved liv, og deler nok et par øl mellom seg. Noen kjønnsrelaterte forskjeller slutter aldri å være til stede!

Selv er jeg vitnet til at mine egne er blitt noe eldre, og krangler om alle de detaljer som er mulig, når dagene er blitt for mange borte, og for varme.

Mens hustruen har forlatt oss alle, fordi som hun sier:  “er siste dagen, og da….”

På andre siden ligger et mer profesjonelt par. Han med fønet hår, selv om det med årene er blitt mindre hår å føne midt oppå, ser han ut som en dansebamdsmusiker klar til jobb. Han smør seg så elegant inn, og til tross for at magen er blitt stor etter mange gode ferier i varme strøk de siste årene så når han til, og glemmer ingen områder. Rundt halsen henger tyrkisk gull, som virkelig krever sin nakke. Håndklærne er satt på solstolen med dertil egnede klyper. Hans hustru er ikke lenger like opptatt av seg selv, eller mannen, men det virker som om de har beholdt strengen som binder dem til evig liv sammen. Kanskje tenker han “Når en av oss dør, flytter jeg hit med ei dame fra Thailand!”

Opp fra vannet stiger den andre damen jeg nevnte, og nå skal nådestøtet til den noe tynnere mor nr en settes midt i hjertet, etterfulgt av en dæsj salt, for når hun nærmer seg, sørger hun for augekontakt og slenger ut et langt stille gjesp, for å vise at på vårt rom er det liv i forholdet på natta. På en stille måte sier hun “det ble sent for meg og mannen min” og vil hun andre skal bli ordentlig sjalu…og hun lykkes, for når jeg ser de to i første par, ser jeg en tøffel, som kanskje kunne trengt salve fra de italienske alper for å blitt mandigere, og ei jente, som ikke tør kreve mer…nattestid.
….kort etter flytter første par….lenger bort.
Mann en takker for øl, og følger slukøret etter. Det ser ut som min historie om denne dagen antagelig stanser her!

Men da jeg jo minnes bakover, via en soloppgang over Svartehavet ca kl 0530 i dag. Den var litt forsinket, for Yr så kl 0527, men neida…akkurat som Vy. Kan ikke stole på noe på bare to bokstaver – at de skal komme i tide.

…og så er jeg tilbake til i går, hvor minnet av en pokemon-gal tysker tar kaka. Han har i flere dager mistenkt en person for å spoofe.. en som kaller seg Neinarn.  En person som gjør alle gymmer blå ved sekstiden om morgenen. Tyskerens røde blir altså kastet ut hver morgen, noe som irriterer ham, og han går glipp av muligheten til å få Gold-gyms som han kaller dem.

Han skravlet i et sett og var nok ganske mye mer inne i pokemon enn meg. Så tilkalte han to latviere for å ta et raid, og for enda flere raid. Jeg var tom for strøm, menn vennskap i Pokemon fikser alt.

Men akkurat nå – dagen etter i går, altså i dag – synes jeg Albena ble kjedelig, og en ukes godt vær, og god avslapping, ble helt borte.
Vi skulle spise lunsj på Natasha – et sted uten spesielt god mat her forleden, men som unga ville til. Så satt vi der da kl 1330…og fikk bestilt drikke, og etterhvert mat. Ikke den maten vi hadde lyst på, for det hadde dem ikke, men vi fikk bestilt noe vi kunne godta, og som dem også hadde.  Tiden gikk…og vi satt der da….vel en time senere kom noe drikke, en rett uten bestikk, men med surr og virrvarr.

Fire eldre satt litt bortenfor oss, og jeg begynte å undre på om de var på vår alder da de ankom – nå var de tett oppunder 90, og så noe uttørkede ut.

Så gikk det en stund til, og noen flere fikk mat. Nå fikk en bestikk også. Noe tid senere fikk jeg en tallerken med to kyllingfileter, som tross liten størrelse, skulle være 200 gram. Greit nok, for nå er det få bukser att i kofferten jeg får på meg. Men potetmosen så ut som det man i Trysil kaller “smet”, altså noe man normalt slenger mellom mursteiner, eller under fliser på gulvet. Smeten var nok god nok fir den bruk, men ikke som mat. Men jeg har lært en ting fra gamle tider – spis det du får.  Så jeg begynner….

Men da eldste gutt av de yngste mine, får en cheeseburger uten ost, og dette blir rettet opp ved å legge en kald osteskive under toppen, da brast det for en som normalt er indoktrinert med at en “politimann ikke skal la seg henlede til hissighet”. Selv om yrket er borte, sitter mye att, men ikke i dag.
Så jeg sa fra min mening om hele restauranten, som annonserer med bl.a. retten “God Jul” i juni, at gjester forventer noe service og respekt.  Særlig på den eneste restauranten hvor det står på menyen at det er pliktig minimum 10% driks.

Men jeg satt ser i alle fall, mens min sønn ble mer sulten, og de andre spiste mer eller mindre mat som de kunne få ned.

Lilja fikk en pannekake så bløt, at det burde stått “our speciality: Wet Pancakes” i stedet for “God Jul”, noe som kunne passet i det første duskregnet vi har kjent på ei uke.
Jeg slapp betale for kyllingen, som jeg forøvrig bare spiste et par biter av – det er ikke å slippe!  Ikke minst når man etterpå forlater restauranten 38.8 Leva fattigere, og en måte som ikke føles bra, og en kropp ingen tenker på, trenger mat!

Men dagen, og uka ble ødelagt. Nå føler jeg meg bare sulten og ensom. Det siste er nok fordi jeg dro hjem i går mentalt, og de øvrige fortsatt er att her.

MATKUNST OG LØPING

Start

Jeg tenkte i dag å skrive om kortreist mat, lokale varianter, og slanking i Albena Bulgaria. Jeg har tidligere laget et innlegg om navnevalg på hytter/leiligheter i Trysil, og synes noe av det samme gjelder mat.

Pizza, Steak House, Kebab – ja alt er godt, men som turistbygd burde vi hatt noe mer lokal tradisjon. Vi kan ikke forlange at alle skal dra til Flendalen for å finne tradisjonsmat.
…og flinke kokker har vi jo, så hvorfor tør ingen slå til med en restaurant med Trysilmat?

Så er vi på ferie i Albena Bulgaria, og vil smake noen lokale varianter. Har jo lest at krydder, spesielt paprika, lam/fårekjøtt er av tingene de har mye av her, samt at de er store på vindyrking. Men hvor får man det. Vi oppdager jo at her får man servert hamburger, Thai Chicken, onion Rings, og det verste er at man får meny på norsk – med norske retter! Kommer vel ikke hit for å få juleribbe og kalvesteik? Da drar jeg heller 22 km nordover og får den mesterlig tilberedt av min svigermor…

Så derfor skal jeg ikke skrive om det. Jeg vil heller skrive om i dag tidlig kl 0600. Da var det 19 pluss og 85% luftfuktighet. Jeg fikk beskjed av klokka mi at jeg skulle teste meg på 5 km i dag. Klokka driter jo i om jeg har vært sjuk og borte fra løping i nesten tre uker.
Men jeg lystrer, og går som oppvarming opp mot høyere strøk på utsiden av Albena. Fordi om jeg er blitt tyngre, så er jeg jo ikke blitt dummere, og skjønner jo at jeg trenger litt nedoverbakke for å komme i gang. Så etter 4.5 km stanser jeg og gjør meg klar for testen. Jeg ser ett dyr nedi der og antar det er ei katte.

Starten går, og jeg kjenner på følelsen i ben og kropp, og begge deler gir beskjed om en ting: Ikke i dag!
Men jeg er i gang og bryr meg ikke om hva de sier. Klokka som bestemmer her – Når Trine sover, vel å merke!

Jeg tenker på Petters beskjeder – hyppighet fremfor skrittlengde, og lande mer på fordi…eller hva var det nå att? Har glemt i løpet eget fravær…og i det samme oppdager jeg at dyret der nede var en skikkelig grann skabbrev, og tankene flyr til rabies og verre ting, helt til hjernen gir beskjed om at det finnes ikke verre ting. Så med fokus på forfot, sjekker jeg bak så ingen biter meg i bakfot. Men reven har fin fart mot bakgården til et hotell utenfor de gode strøk.
Men der var det to dyr til – to hunder denne gang, og de forsvant bak en bil….og venter nok på meg! Men den ene er borte og den andre stikker hodet ut av vegetasjonen og ser veldig så snill ut…

Nå er det bare rundkjøringa igjen å overleve før man er inne i Albena att, og jeg synes det går greit. Nesten 2 km unnagjort…og det flyter ok. 500 meter senere er det ikke ok. Jeg er sliten, og pusten er tung…jeg er i ferd med å sprikke…og der var i ferd med, endret til “har sprukket”. Petters råd gjelder ikke lenger…her er det om å gjøre å ta seg fremover. Nei dæven…jeg må ta en pust i bakken…er i gang att. Vind i ryggen, flyter…og svinger inn på Beach stien, hvor jeg skal ta siste kilometeren, slik som TdS avslutter på Champs Elysees…men jeg nok ikke verken Boasson eller Hagen i dag, og finner det er best å snu, og komme seg på veg med skygge….og våtere enn ei nymfe på veg opp av Svartehavet, setter jeg meg utmattet på en benk i gågata i Albena, og ser at jeg ikke ligner noe særlig på en gateselger, men mer på en nordmann som fikk for mye billig øl i går, og ennå ikke er hjemme att. Jeg oppsummerte på Strava slik:

Startet greit, men nok godt for fort. 3 uker uten trening gjør noe med en tross et par joggeturer denne uka. Fikk det midt i mildt sagt. 85% fuktighet og 19 varmt kl 0600 gjør sitt. Sprakk vel og ble redd sol og hjerte. Derfor noen pustestans og målgang ble ikke på beach men i skyggen ved hotellet.

Da er det gjort, og jeg er klar for at resten våkner opp og lar en ny dag bli en opplevelse av glede, tårer, vennskap og krangling, som og bading, og god thsu chicken på The New Poco Loco…

ONOGYRIA

 

Man kan føle seg ensom etter konflikter

Bulgaria – Storbulgarske rike, eller Onogyria…begynner vel rundt år 681, litt før Trine ble født, og endte sine dager under Balkankrigene i juni/juli 1913.  Nærmere bestemt 16. Juni startet konflikten, og da passer det vel bra og tenke over lokale aktuelle konflikter…

Parasoller…gule, oransje og hvite. Strengt på linje. Solsenger…alle i samme posisjon. Han passer på det. Livredderen ved bassenget. Virker å ha koll på deg meste. Blikket er over alt. Myndig. Ganske tett, og innbyr ikke til konfrontasjon.
Men jeg tror ikke han kan hoppe uti å redde noen….for gullkjefe rust halsen hans er då tykt, at vekta vil dra ham rett til bunns.

Bassenger i antall “flere”. Med dybde fra 10 cm til 140, altså noe for alle. Lekeanlegg, svømmesone….jo da. Man velger selv. Da velger noen seg kanskje en øl i sola, og svimer videre. Godt øl i Bulgaria faktisk.

Selv hører jeg på musikk i dag. Godt å være litt tilbake i livet. Høre Dwight twange med stemma, Uno Svenningsson håpe på et ja, og Joy Lynn synge om ei jente. Kanskje kommer det et Mystery Train fra J R Cash, eller en lovnad om at stormer ei varer evig, fra Waylon og frue.

Mens jeg blunder auga og tenker meg heimover, til Kalla, Mitra og Sarah, og en katt ved navn Simba, synes jeg det virker grått og trist der hjemme.
Et folkevalgt menighetsråd har skapt et kirkeråd av få, som går i mot de mange. De mange de skal tjene og ivareta. Kanskje føler de at de gjør det, men de misforstår litt, for det er valget tryslingen vil ha. Valget selv, om de vil ha en enkel – langt fra gratis begravelse – eller betale for det lille, store ekstra, som proffe kan gi. Det som ga døden litt mening, og gjorde sorgen et hakk lettere.
Valget føler de at har, bare hvis kirkerådet trer av….ja for de gjør den feilen å tro de vet best det rådet. Da er det umulig å snu. Blir liksom litt Francis F Scott. Han kom aldri att etter å ha visst best han heller. På den annen side, så forsvant jo Amundsen senere han også.

Det verste er kanskje, at det er ikke sikkert folket og rådet står så langt fra hverandre – det er bare det at kommunikasjonen dem i mellom, er ikke oppklarende – den er bare konfliktskapende.

Om ikke det er nok, så viser avisa i dag til at det er flere i Trysil som vet best, på andres vegne. Arbeidstakere blir skremt til taushet på fritiden, sies det i en artikkel….ja for jeg antar at Facebook besøkes på fritiden. Trykker de “liker” på noe ledelsen ikke er enig i, blir de innkalt med trussel om straff.
Her bør også noen tre tilbake, for når man har gått utfor et stup, er det bare fallskjerm som hjelper. Her setter jeg min lit til en sindig og jordnær ordfører – ja han er vel ikke reell øverste leder i en kommune, men han får bare min stemme hvis han hjelper arbeidstakerne i denne saken.
Og i likhet med første sak, så er det vel også her slik, at det er ikke sikkert noen av sidene har feilen i starten, men en har passert forsoningens mulighet kan det virke som, og da er det ikke lenger lett å megle. Et ektepar som har sluttet å snakke, men alltid ender med å krangle i all kommunikasjon, fordi dem ikke lenger forstår hverandre, blir ikke av den grunn, hver for seg, dårlige mennesker, men se blir ikke bra for hverandre igjen.

Så driter jeg i Trysil og vender tilbake til sola. Første tur vi har hatt råd til med tre barn. Nr 3 er fryktelig dyr serru. Samfunnet er i dag tuftet på to x to foreldre, og to barn.
Jeg skjønner hvorfor min mor ikke var på ferie da hun var liten, for en enslig får med 16 unger tok seg ikke noe sted.

Trysil ha folkevekst, men det koster altså skjorta på ferie….Derfor er det godt å reise til et land hvor en kan kaste skjorta, fordi det er varmt nok.
Ordførerens ønske om folkevekst, tror jeg sliter mht feriebudsjett, og det som skjer i media der hjemme. Selv har jeg stått for fire tryslinger, og sier meg fornøyd med det. Burde nesten gitt et diplom, og kanskje et sølvmerke. Gull må det nok kreves seks for!

Men vi er her. Denne gang. Takket være redsel for ei klimakrise, som førte til varmen i fjor, som ga priser som gjorde det mulig. Ikke så ille at det er godt for noe, “som brura sa”….

Nå er det ikke så ille, at noen bør starte innsamlingsaksjon for at vi får reist enda mer…Men gratis bilveg på Volteigen og åpen bom på Lundkvassberget hjelper en del (kanskje starte et lokalt bompengeparti i Trysil – er jaggu mange stengte). Nesten så en går gå til ordføreren igjen…

…og Kikki synger om 24/7 På en ensom veg….ja jeg kunne nok også det, for min medisin mot egen lidelse er kun en ting – det å gå. Så kl 0630 er jeg på gang. Og opplever annet enn de fleste turister. Jeg ser Albena våkne opp. En lastebil med 15 godt voksne menn på et plan, er på veg til en eller annen jobb. Minner meg om søtti-åra. Da satt vi også på et lastebilplan. Lenge før Facebook, og charterfeber, og bikinier som er så smale her og der, at det er umulig å tenke hvordan de fikk sydd kantene med maskin.
Så har joggerne våknet…og noen spør meg om veg til et hotell, på bulgarsk. Jeg sier Balbyeraja….var ikke det takk da?
….og vedkommende rister på hodet og kjører videre med fire blinkende bil-lys.

Merkelig vettu, for i dette innlegg tar jeg for meg begravelse og behandling av arbeidstagere, og da dukker Johnny Cash opp og synger at alle får det bedre der oppe i himmelen.

Well, now, everybody’s gonna have religion and glory
Everybody’s gonna be a-singin’ that story
Everybody’s gonna have a wonderful time up there
Oh, glory hallelujah

Nå ja…la oss la ventetiden her nede bli ok i alle fall. Så god som mulig.

…og så våkner man opp fra drømmeland, barn som var uenige, bading var kjedelig, og oppdaget at ingen av oss er enig hva vi skal bruke resten av dagen til.

En høneblund på noen, og en pokemon tur på meg, og så badet vi igjen.

Så ordfører i Trysil, la noen ta seg en høneblund, og andre gå av seg noe, og så….

 

BLAGODARYA

 

Ny dag gryr i Albena. Jeg lister meg ut, så stille en gammel stiv krok klarer, og kaster meg ut på en joggetur. I dag skal jeg til de ulovlige deler, for hvor jorda kan rase. Ikke for at det er tøft, farlig, eller på eget ansvar….Men fordi det rett og slett er andre leia.
Det ble en merkelig tur, via gjørme, rester fra byggverk, tidvis gangvei, tidvis ingenting. Og for en jungel.
Til slutt luktet det så ille, var så glatt, og så motbydelig, at jeg måtte gi meg. Men ville ikke ta samme driten tilbake heller, og hva skjer da? Jo en med min flaks finner et lite hull…plass til ei trapp med hundrevis av trappetrinn. En stund senere var jeg på toppen. Der fikk jeg se gjengrodde tomter, hvor min svoger kunne tjent grovt med saga.
Etter å ha hilst pent på et par tyskere, var jeg på veg mot Albena, og før jeg var riktig fremme, fikk jeg se hvordan arbeiderne uten rettigheter vi tar for selvfølge, må bo kummerlig, og tjene kanskje like lite.

For meg ble det en fin tur…selv om jeg fant meg selv i en ring angitt som “the kissing point” alene…

…nå venter frokost.
Der ser jeg det utrolige:

Et norsk advokatfirma har kontor i Albena. Tror du meg ikke? Det sto i alle fall Staff overfor ei dør der hvor vi spiste frokost!

Så er det dette med rettefunksjon på telefon. “Scottish single malt looking for a male” som jeg så på en plakat, og hcis tekst jeg skulle skrive ned, blir til “scottish single male looking for a male”, og det er jo tross alt pride week på snap, og i alle fall meber jeg selv at jeg liker mennesker for hva dem er, og ikke for hva de liker.

Jeg følte meg som pappa igjen i dag for jeg føler meg friskere enn på lenge, og kunne orke å lære Gunnar å stupe, samt crawle. Server faktisk tre barn med nærvær her borte. Dere som er fedre hver dag, skjønner ikke hva dette betyr, men fir meg var det Lykke.

Etter mye sol, bading og lykke, ble vi invitert med på sandvolley. Jeg vil ikke innrømme min totale mangel på ballfølelse og blir med. Trine lever på at hun var god på skula…og er det ennå!

Vi fant fort ut at å spille mot hverandre var håpløst, og vi satte mål om å klare ti touch på ballen, og ikke lenge etter kunne vi konstatere vi fire på banen at vi hadde klart å få til seks sammen.

Middag ble fortært et sted hvor man snakker flytende norsk, og da en i følget spurte hva “takk” var på bulgarsk, måtte han innrømme at han nok kunbe norsk men ikke bulgarsk, for han var selv tyrkisk. Maten smakte godt, selv om en rabagastgutt var noe forstyrrende, der han hang i alt. Men med slike unger, så en oppdager at man har nesten normale barn selv…

….og takk tror jeg er:

благодаря

i alle fall det jeg mener å huske fra tiden jeg snakket språket.. .