NÅR ALT ER OVER

 

Det er tungt å sitte rygg mot rygg
Og late som man er fremmede
Det er tungt å høre latteren
Og kjenne at den stilner når egen stemme høres
Det er tungt å se livet i øynene
Og se at blikket er tomt
Det er tungt å kjenne at tårene vil ut
Og vite at det snart er helt slut

BEGRENSNINGER OG FORSKJELLER NÅR EN ER DØD

 

Forskjellene blir større….
Ja vi hører det over alt, og vi er vel ikke i tvil om at det er slik.
Så senest et program av serien Solgt, hvor et leilighetskompleks i Spania, hadde finere garasje til Rolls’n enn vi har til stue, og prisen var 13.8 millioner. Ikke mye for de som har nok, men litt uoverkommelig for oss som har det godt.

For godt er jo noe av temaet det også.
At man har det godt med det en har.

Så skal jeg inn på dagens mening.
Begravelser…dette vi må mer og mer på, dess eldre vi,blir,
og når man kommer til konfirmasjon, er det som regel et hefte fra siste begravelsen i lomma.

De siste årene synes jeg det har blitt lettere å gå i begravelser,
fordi man også der moderniserer og reformerer rutinene.
Som for eksempel når en kommer litt sent,
og ikke tør finne en ledig plass lenger frem,
i frykt for at den ikke finnes,
og klynger seg sammen bak,
som akkurat mange andre sene har gjort,
så er det nå en fra begravelsesbyrået som anviser til en plass,
slik at man fyller på fra forreste benk.
Det ser bra og ordner ut det.
…og det ser bedre ut der hvor det møter få også!

…og jeg liker også at det står et flott bilde av vedkommende i “venterommet”;
og at jeg får et vakkert hefte fra vennlige og blide to.

Så hører man den avdødes historie og liv, og overraskes hver gang
– du verden så godt eller innholdsrikt liv, eller “var dem gift dem også?”….

Deretter tar presten fatt på blomster og kranser,
og for en som virkelig var sent ute,
så er det så flott at blomster og kranser blir løftet opp,
og at presten slipper å stå med “rævva i været”
og i tillegg glemmer akkurat din lille krans.

Det er verre at min lille blir glemt,
enn at jeg registrerer at noen har større.
Det gjelder alt i livet.
…og for meg er dette et symbol på at man gjør ære på den avdøde,
ikke viser på liten eller stor blomst/krans.

…Men da kommer et råd og påpeker at “forskjellene blir så tydelige” at det kan man ikke gjøre.
..og jeg som trodde alt jeg har skrevet hittil dreide seg om modernisering,
og økt service med størst hensyn til de pårørende og den avdødes minne!

Forskjeller?
Det er vel ikke det en har fokus på, med tårer i øyne i sorg over avdøde.
…og det blir jo noen forskjeller i minnetalen også,
for noen ble direktør, andre lærere, noen døde på sin post,
og andre ble elgjegere, mens noen ble gift flere enn en gang,
og noen kan man trygt si “fikk fred nå”.

Men rådet mener vi ikke skal ha det slik.
I følge Lokalavisa fjerner man en god del muligheter og kaller det “rammer”…

Men de fjerner alt det som jeg syntes var fint.

Hva har tanker om sosiale forskjeller i dette hus å gjøre?
…og forskjeller på gravsteiner har det alltid vært,
og det vet en som vår vikar på Eidskog Kirkegård i skoleferier,
og som har lest alle steinene og jernplater der, hvor det står enkefru Lektor Dittesen og baron Dattesen.
Morsomt å se historien fra syttenhundreognåenetellerannet, og ingen grunn til misunnelse – for jeg lever jo….

Jeg tror jo ikke at økonomi er det som avgjør en begravelse,
men hvor elsket en var..
..ikke fordi at det krever mye penger for å vise at man elsket noen,
men det dreier seg om de små detaljer som betydde noe for dem eller de.

Rammene trenger ikke fjernes, men utvid dem.
Utvid dem til de små ting som har gjort begravelser til finere seremonier.
La noen få holde blomstene og kranser, hvis det ønskes.
La agenter utføre familiers vilje, når det føles riktig.

I mens vil jeg forsøke å holde meg unna min egen seremoni…..
..og regner med at de fire fem som møter i min, finner seg en sitteplass uansett…

….og mens det ikke spiller noen rolle for meg,
da jeg er død,
så utgjør det mye for de som er igjen og bryr seg.. .

PS:  Min far var kirketjener.

FRIHET

På trøtte ben
Vandrer jeg rundt
Og nyter sola
Mens andre legger ut bilder av snø

På gamle stier
Vandrer jeg rundt
Og nyter nærværet
Mens jeg kjenner sjela fra foreldre like i panna

På hjemstedets mark
Vandrer jeg rundt
Og kjenner friheten
Mens mennesker lar seg fortære av sinne over småtterier

TRETTENDE

Er der rart tida går for fort?

Årene går
fortere og fortere
vi gir og får
og blir stadig modnere

Måneder går
vi diskuterer stort og smått
Uenige til vi i graven går
og synes akkurat det er sååå godt

Ukene går
Interessen for hund og jakt
Deles så langt vi når
og vi trener med kløkt og makt

Dagene går
opp om morran det lakker mot natt
Vi deler verken sovemodus eller kaffetår
og slutter aldri tro vi er hverandres skatt

Timer går
Du er der og jeg er her
noen ganger du meg ei når
og da blir vi glade da vi “nan” ser

Minuttene går
Hverandres varme er god
holder fortsatt rundt så lenge vi får
da er det godt å kjenne en faller til ro

Sekundene tikker
og farer avsted
Hvert eneste ett gjør oss sikker
at om et år finnes neste bryllupsdag sted

Et hastverksdikt tilegnet oss to på bryllupsdag nummer tretten

MILJØ, UNGDOM OG FREMTIDEN

I dag tidlig, så jeg på nyheter på NRK,
hvor MDG fikk være tilstede pga sitt kommende landsmøte.
Vedkommende fortalte så om en krise, at min yngste sluttet å spise,
og lurte nærmest på om det var noen vits i å gå på skolen i dag,
når slutten var så nær….
…og hun reklamerte med gratis parkering til alle som syklet til møtet.

Jeg fulgte også med på åpningen av landsmøtet,
og jeg undres (selv om jeg er i mot borgerlig regjering) om jeg synes det er ok at små unger,
marsjer inn, og sier “Erna må gå” mot en demokratisk valgt statsminister.
Det var som en revolusjonerende marsj mot det legale.
Penelope sto i spissen, og talte ord, som en kanskje kan undres om hun har fått hjelp til å lage,
men verre er at hun snakket om at hun møtte voksne politikere som lurte på om demokratiet virket i den krisen vi var i.

Nasjonal talsmann kommer så inn på sykkel, og jeg tenker:
Hvor mange kunne egentlig bodd i Østby, Vestby, Søre Trysil, Jordet eller Ljørdalen,
og jobbet i Innbygda eller Elverum, med de vilkårene MDG vil ha?

Jo riktignok hadde jeg en gang en kollega som noen ganger syklet til, eller fra jobb i bygda, og som bodde i Ljørdalen,
men det hadde ikke funket for alle, ei heller for de som har fått sine barn inn i barnehage, eller skole, eller ungdomsskole, som faktisk kan være på tre forskjellige steder.  Sykkelvogn for en på ungdomsskolen…eller sykle selv, gjennom 3 mil med bjønn og ulv.
Hadde sikkert gått bra det, men å sykle tre mil til skole og tre mil hjem igjen, hadde gitt liten tid til lekser.

“Streik for biene” sto det også på en plakat.  Jeg liker bier,
og jeg registrerer at det gjøres noe her for dem også – de får nye innhegninger, hvor bikubene kan stå,
med strømgjerde rundt.

Noen hundre arter er utrydningstruet sier Bastholm, og nevner ulven,
men glemmer at arter har forsvunnet, forandret seg, og utviklet seg, gjennom alle tider.
Det hadde ikke vært plass til alle i dag, hvis dette ikke hadde vært en evig endring.
Hadde neandertalere sett på utvikling som krise, så hadde ikke vi vært til.
Så kanskje ender man i fremtiden med et enda bedre vesen, som ser ned på oss dem kalte mennesker!

Apropos ulv, så ble det observert noen biler i nordre deler av Trysil i går,
hvor det tidligere i år ble tatt ut en flokk ulver, bestående av to stk som ikke lenger var fruktbare, ei levedyktige.
Rett etter løp en enslig ulv, som forvillet i ny skog, og uten transport, ikke visste hvor den skulle…

Jeg har sett spor på steder hvor den “ikke finnes”, og jeg har sett observasjoner hvor den kanskje finnes.
Dette er noe jeg ikke kan mene er rett, og min stemme går derfor til bien!

Hvorfor er det slik at man har kommet frem til at det er de unge som absolutt vet best?
De får med seg krisemaksimering, men ikke balansen.
De får med seg redselen som spres, men ikke alltid konsekvensene i det store bildet.

“Vi har aldri vært i en slik krise før” sa Penelope.
Hvordan kan hun si det med sitt unge liv?

Hvor mange har snakket med dem som levde før Dinosauruser, eller de som måtte ut på vandring forut og under istiden?

Hvor stor følte jødene at krisen var under forintelsen, ja slik målt i forhold til dagens situasjon?
Eller fargede under slavetiden og rundt 100 år etterpå?

AD BRENNPUNKT OM LEGER

 

Jeg så på Brennpunkt på NRK her forleden, og der tok man opp leger, og et par av dem var litt lurere enn andre.
De hadde nemlig funnet ut hva som ga mest i egen pose.

En var så “uheldig” at nesten alle unga som oppsøkte ham, gikk ut med allergi-diagnose og en pose medisiner.
Selv om mageproblemer var det de kom dit for.  Men en kan jo ikke se bort fra at mageproblem kan være allergi…
Nå viste det seg ved undersøkelse annet sted at vedkommende hadde ikke allergi, men at tarm var påvirket av for mye medisin.

En annen hadde kjøpt rundt tjue Tesla for operasjoner av øyne…og antall pr dag, var så stort, at man begynte å anta at grå stær var en trekkfugl gjennom lokalet hans…lokaler som for øvrig så ut som en garasje.  Her var de største problemene at pasientene fikk store smerter etterpå, så dårligere, og årsaken til det siste var at linser var påført opp ned og vrang mm.  Skal du se bra ut, er det best å ha rene ruter…

Men i vinter kom politiet og ransaket hos øyenlegen, for at han krevde inn ekstra egenandel, pluss få fra Helfo.
Det kunne visst tyde på en lidelse av dobbeltsyn hos øyenlegen….og nå blir det dobbelt ettersyn….av regnskapene.
Det minner meg om kvitteringer hvor noe av konsultasjonen er printet, og brorparten av utgiften er skrevet med kulepenn.

Det er ille at mennesker man må ha tillit til, gjør sånn.
Du går dit og regner med hjelp, og så viser det seg at dem har regnet på takstene først, og gir deg diagnose deretter.
Er det rart det er blitt nødvendig med mange bokstaver i enhver lidelse!
Kanskje man kunne begynne å angi takstgruppen som diagnosen…

Eller kanskje det er billigere med sjamaner, hvor ingen klager på en timespris på kr 1300, og hvor alt kan kureres via tanken,
eller mirakelkurer til flere tusen i måneden, som virker akkurat like lit.  For meg er det bare rart at man klager på den årlige maks-andelen, men betaler hva som helst ellers….

KEISERENS NYE KLÆR

Den gang en stilling betød ny ansatt

 

Keiserens nye klær….kunsteventyr skrevet av H.C. Andersen i 1837,
og gjenskrevet av flere nylig, men nå kalles det ikke klær lenger,
nå kalles det Nye reformer!

Keiserens nye klær handler vel evnen om å se.
Se hva som er virkelig, hva som egentlig ikke finnes…

Fra hvert eneste politidistrikt rapporteres det om nedgang i bemanning,
og dårligere råd, mens justisminister etter justisminister,
forteller om økte bevilgninger, og mht det siste, så fikk alle distrikter rundt 4-5% økning i budsjettet.

Men det er rart hvor lett man ledes fra økningsteorien til eventyret igjen:

I den store byen hvor han bodde, gikk det meget fornøyelig for seg, hver dag kom det mange fremmede.
En dag kom det to bedragere. De gav seg ut for å være vevere, og sa at de kunne veve det vakreste tøy man kunne tenke seg.
Ikke bare var fargene og mønstret noe så usedvanlig vakkert, men klærne som ble sydd av tøyet,
hadde den forunderlige egenskapen at de ble usynlige for ethvert menneske som ikke dugde i sitt embete, eller som var utillatelig dum.

For kanskje er det derfor politiledere blir så lojale og tause,
fordi det i motsatt fall, at du ikke ser økningen, forstått at du ikke duger i ditt embete, eller er fryktelig dum,
…og det vil jo ingen være, eller utpekes til å være.

På den annen side. så ser jeg jo at det finnes en teori om det sorte hull også,
hvor det sies at ale du kaster oppi blir så komprimert at det blir til ingenting i andre enden.
Kanskje er det slik at uansett hvor mye penger myndighetene kaster oppi sekken, så blir det ikke noe mer ut av dem!

Jeg går litt tilbake i tid….
…langt tilbake…
til den tiden da justisdepartementet fordelte stillingshjemler.
Jeg nøt godt av den metoden, for da jeg kom til Trysil i 1984, så skulle jeg være her i 9 mnd, som beordret.
Deretter skulle jeg ut og søke jobb, men før den tid, fant Fylkesmannen (tror det var han) penger til midlertidig stilling i Trysil.
…og jeg ble der…
helt til en dag, det ble fordelt nye stillingshjemler, og en av de ble bestemt skulle gis meg – Trysil.
Da ble lønn og avgifter plusset på budsjettet i det antall stilling som var gitt.

Nå er det ikke slik lenger (og beklager hvis jeg tar feil), nå bevilges penger totalt,
med noe økning (jfr pris- og lønnsjusteringer) og så blir det politisk bestemt at distriktene skal få nye stillinger til….
..ja det er da ofte målrettede stillinger, med føringer.
Men uten penger til lønn og avgifter for stillingen.  Det skal tas av budsjettpotten så klart.

Men problemet er da, at husleia har økt, noen av bilene MÅ skiftes ut,
andre ble det økte driftskostnader med, i tillegg til en større kostbar sak i fjor,
og underskuddet fra 2013 henger man fortsatt etter med, og når man da oppretter de målrettede stillingene,
er det ikke igjen penger til å erstatte de som forsvinner som naturlig avgang.

…og dette er etter at POD har tatt sin del av kaka.

Så til slutt gjenstår det å se hvem som er hvem.
Er det Statsråden/statsrådene som er skredderen eller Keiseren?
For det sorte hull er det vel ingen tvil om hvem som er!

PS  Ord forandres og blir borte.
Ord får ny betydning, og alt blir vanskeligere å forstå for en legmann.
F eks for å bli nærpoliti må dem nå komme lenger unna fra.
Fjern blir altså nye nær i ny ordforståelse.

…og kriminaliteten blir så innfløkt (sies det) at alle må være på store enheter, selv om de fleste steder i Norge er små, og behovene stort sett som de var – man trenger hjelp til å fjerne uønskede fra terrassen, skrive klage, og spørre om hjelp når ingen andre kan svare.  De beste svarene fra små spørsmål,  kommer best fra små enheters erfaring.

 

 

 

DET BLIR LETTERE MED ÅRA…

Det virker som alt blir lettere,
du trenger ikke lenger å sette deg ned kl 1900 for å se nyhetene….
du trykker bare på gul “Start forfra” knapp og så er du der du skulle vært for en halvtime, eller noe slikt.

Det virker som det blir lettere
å leve uten andre,
for hvis du vil treffe noen,
sveiper du høyre eller venstre på en app

Det virker som alt blir lettere,
for du trenger ikke lenger dra på butikken,
du trykker bare på noen kombinasjoner på et Qwerty-tastatur,
og VIPPS så har du jammen betalt også!

Det virker som det blir lettere å være far også,
for akkurat når du skulle til bli den “beste i Verden”,
har dem fått en ny en,
og du har fått ansvaret for noen andres!

Det virker som det blir lettere å bruke penger også,
det er bare å ha dårlig råd det,
slik at du må kjøre bil på fossilt drivstoff,
så tar dem alt du har, slik at de som har mest, beholder sitt.

Det virker som det blir lettere å bli trakassert også,
for det er bare å ha en mening i sosiale medier,
så kan du ha mobbet noen,
eller bli hundset for at du har likt noe….

Det virker som det blir lettere å være prinsesse og politiker også,
for blir du tatt med buksa nede, eller virker noe annerledes,
så roper du bare “Fake News”,
og så kan du slappe av med en brus!

Men det virker som ordene blir borte,
dugnad,
møtes,
sees,
hvordan har du det…
Velkommen,
skal vi spille kort….

Kanskje er det det Willie synger om i sin sang

 

JA VI ELSKER PÅ VENTEVÆRELSET

Det hostes og harkes, og jeg skjønner at jeg ikke er alene om symptomene. Kanskje det er det som de bra med venteværelser…eller at det er der man ser folk man ikke har sett på lenge, og noen av dem ser man kanskje aldri igjen.

Jeg har blitt sjuk, akkurat nå som livet smilte litt på nasjonaldagen, og eneste problemet var en vond rygg. Løpingen var Om Trafo igjen også…og da jeg sitter her og venter på lege, så er det onsdagens løpetrening jeg synes mest synd på meg mht til.

Jeg er ikke så ofte hos lege. Ikke så ofte jeg burde heller i år. Men alt forandres hele tiden. Før sto det at du skulle melde deg i luka….nå skal du bare sette deg.
Før skulle du stille deg bak en strek og vente på å få betale…og ikke kikke på koden til andre, mens nå går du bort til en maskin og sikkert inn kortet.

Så må det jo sies at før kjente en alle som satt der, for de hadde enten meldt dødsfall hos deg, fått seg pass, kjørt av vegen, kjørt for fort, ville endt sitt liv, eller blitt skilt, eller nær fått sitt hjem på tvangsauksjon, eller at de hadde stjålet en moped, ellers deres avkom….nå har du bare sett dem på lei, som drosjesjåfør, snekker, eller så er de totalt ukjente, og fra hele verden. De som ser ut til å komme lengst fra spiller antagelig på Nybergsunds fotball lag…

Men en ting som er annerledes og ubetinget positivt er effektiviteten….nå havner du på laboratoriet før legebesøk.

…og ho som går ut at med rullator, og med ei nesten ikke bærende stemme, var en gang en Milf 35 år yngre….det har endret seg det også. Hun har til og med passert tittelen Gilf.

På TV viser man et naturprigram uten lyd….og den skjermen er fin, for da kan man slippe augekontakt….Tror jeg!
For jeg tror ikke de ville sette på norsk program uten lyd hjemme.

Sekstien….er det lykkelige lodd inn til kan, men er visst ingen som har det loddet i dag…og det minner meg på at jeg fikk melding om at min fem-ukers lottokuppong hadde gått ut.

Er litt som å sitte i kirken, før en begravelse. Alle prøver å være stille, men alle ulyder blir forsterket. Og svært stille samtaler blir som øredøvende nyhetsopplesninger. Ikke så veldig interessante egentlig, for det handler oftest om siste “hei åra så har je…” sjukdommer altså. Ikke noe mye om.hvem som er med hvem, men noen ganger om “Nei, døm er itte i lag lenger!” Men jeg vet jo ikke hvem dem mener…

“Kamilla” står det på er blad. Det er fra 2017, og lite brukt. Da er det annerledes med “Se & Hør” fra i år. Det er særdeles mye bladd i.

Jammen touchet displayet “sekstito” men gikk tilbake til “sekstien”.

“Er bra med dekk!” Hører jeg bak meg. Tullet spørsmål til en som sitter med hodet i henda, og venter på legen…
Må jo skjønne han er sjuk…ellers hadde han da heller vært på Husets kafé!

Bak luka virker det som de savner tida da de måtte møte alle med sine smitter….for er litt til og fra og ser etter at det er rolig og ingen slåssing på venteværelser.
Hvorfor lager ikke TVN er realityserie om livet på venteværelser?
Ja vi elsker legen – kan jo programmet hete, eller “mellom oss sagt i fortrolighet”

Ja tittelen er ikke så nøye, men tenk å få observere Snefrid som har med seg Erik til legen, og han skal prøve å komme til orde med hvordan han har det…
Blir kanskje ikke lett for meg heller som er gift med ei som er med hit…

Ventetiden er så lang, at jeg faktisk begynner å bli redd for å bli frisk før jeg kommer inn til legen. Og symptomene begynner å bli noe fra i går kveld og i dag tidlig. Hva var det jeg kjente da…husker nesten ikke det nå.

Men nå ble der “von” om mer interessante samtaler, for ho som kom nå…hun vet mye om mange. Nei dæven, der forsvant hun som hun snakket med, inn….

“Sekstien”….og jeg venter. Er da ingen danske skiløpere med brudd nå vel? Jo, Gullia åpnet jo i helgen, så da er det kanskje syklister som trenger hjelp da. Disse senete menn i 45 pluss, i sine designede bukser med hode på låret, som spretter fram over en hver Brink, grøft, sti og elgpost. Før måtte du liksom se om elgkua hadde med seg kalv, nå må du se om det er en syklist der…

Ja du tror det kanskje ikke, men litt før klokka midnatt, i første elgjaktuka, for et par år siden, kom det plutselig terrengsyklister til koia, med 40 000 lumens hodelykt i panna, og de spurte om vegen…De var med på nattløp. Midt i skogen. Jo da, er jo tryggest på natta selvfølgelig!

Trine snakker med ei som har hatt et brudd i armen, og lurer på hvordan det går.
“Jo fine bilder, veldig fine bilder” svarer vedkommende, og jeg antar at bildene er tatt med nye Huawei P30…som nå er utelukket, pga Trump. Så neste bilder blir nok ikke like fine, tenker jeg.

“Sekstien” ….

Rushet er nok over for i dag…

Så kommer to damer i hvitt fra laben, og de ser svært målbevisste ut, og de har blå engangshansker på, og jeg kjenner jeg begynner å svette: er jeg nr 61?

Men her sitter jeg nå ennå….

 

PS  Beklager at overskrifta ble feil….jeg så i alle fall ingenting….

NB:  Nærmest alt er funnet på, og enhver likhet med levende eller døde, tilstedeværende, eller forbindelse med fakta, er tilfeldig og ikke faktisk.  Men forkjølet er jeg….

KUL MED GUL PÅ HJUL – NASJONALDAGEN 2019

17. mai…denne dag vi feirer med fri, på frihetens dag, og sliter oss ihjel, enten man er i en komité eller ikke. Dagen er vel kanskje ikke en gang frihetens dag, da den egentlig feirer underskriften av en lov – grunnloven. Lover er stort sett begrensende (kan bare huske tilbake til hvem som ikke “have adgang til riket”), men akkurat denne loven sa at vi var et sjølvstendig folk, selv om det ble mange tiår under annen nasjons konge før vi ble frie. ..og da vi fikk vår egen konge, var jammen han dansk…

For meg er det dagen da kjerringa er opptatt av alt annet enn meg, og unga stadig skal ha mer penger til brus og is, og hatten fylles av mer eller mindre nyttig og unyttig, som de vinner i sekkeløp hvor strisekken loer såpass at bunaden blir ødelagt, kassestabling fører til grønske på knea og ødelagt skopuss.  Alt er koblet til garantert vinst
…og har man ikke fått lo og møkk på klea, så er det fullt av sjokolade og is-rester.
Bunad er noe for seg selv det også, for før var det et plagg til rundt 30.000 pluss smykker, mens det nå er redusert til et tøy med trykt mønster til kr 399,- inkl sko, og man står plutselig med samtalen:
“Er det bunad fra Hardanger du har?”
“Nei den er fra Europris!”

….og vi som er så stolte av å feire vår nasjonaldag med barn med viftende flagg og hurrarop, og ser ned på de som har parader med tanks, geværdrill, og strekmålte vinkler i hilsen til lua, …nå går det bevæpnet politi i front (så vi nærmer oss) av et korps etterfulgt av et tog som er så langt at man ikke hører musikken annet enn ved aldershjemmet og Løkkjasvingen, og da spiller de ikke en gang, men en har da i alle fall stortromma, slik at det i det minste er mulig å marsjere.  Jeg er vel ikke helt der at jeg synes at det skulle vært over med sluttet orden på nasjonaldagen…Og hvor ble det av sangen til de eldre?
De eldre som nå inkluderer mennesker som var unge da jeg kom til Trysil!

I Storgata kjører blanke nyvaskede biler opp og ned gata, og innimellom tror man at man er på Amcar-treff, men det er bare til neste unge kommer og spør etter is, IGJEN.
På prestegardsjordet er folk i sving. Komiteen svetter av alle oppgaver de har.
Det lukter nygrillede hamburgere – jo kanskje det var Amcar eller 4. Juli lell…
Men de er veldig gode med sin blanding av salat med ekstra tomat. Nydelig smak, og flott lunsj. Lang kø, lite med krakker, eller veldig mye folk, det går ut på ett. Det lyser glede av menneskene rundt meg, og kanskje er det mest gledelige å se en Engerdøl jeg nettopp har fått hørt var en skikkelig ryss som smågutt. At han leser min blogg var stort for meg. Takk Jo.

  • Hvor er dette hentet fra?

Så må hustruen på jobb, og jeg blir overlatt til meg selv, med ansvar for fire barn, en svigerdatter, to svigerforeldre, en svoger, og en gul. Nå ja, svogeren klarer seg godt selv, der han har følge med sin mor og far, så jeg fokuserer på egne barn, som også klarer seg godt selv, mens de gir russ vannkrig, og samler russekort.  mens jeg ikke helt har peiling hvor de til tider er…
I en grå bil med “sex nollor”, groomes jenter, og jorda blir litt varmere enn i fjor, av all drivstofforbruket denne dagen.
Men hva gjør det, når alle du møter skryter av hvor godt og varmt det er.

Noen ser på Gul, og jeg hører “får vi sitte på!”, og det er nå litt moro, men her er det bare plass til de nærmeste, som synes denne dagen er moro ved at det “kul med gul på hjul”. Kvart tank senere, er man halvvegs ved årets totale forbruk.

Russetoget sier ikke stort om hvor mange elever videregående har – håper jeg, for da er det ikke mange!
Men biler har dem, og jeg har nok blitt for gammel for å skjønne humoren.  Hvor er alle plakater på bygg og sted?

Men langs vegen sitter unga og venter på russekort  og små never klarer til slutt ikke ta rundt den tjukke kortstokken som er samlet, og vinden tar tak i de korta som ikke får plass, og nye fingre grabber tak i de fortapte.  Slik det skal være…

Jeg venter på humor, og han på russekort…

Fortreffelig mat på Bobbos avslutter den sosiale delen av dagen. Kveldssola er så stemningsfull, at min svenske svigerdatter uttaler at “det er nesten som å være i utlandet”….

En Calzone for mye, blir en gave fra Bobbos til lojale kunder, og før sjefen får kommet med eske så vi kan ta den med hjem, er den fortært….ja lenge før jeg får sagt at kanskje Trine ville hatt den…
Sultne nordmenn  på “utlandstur” i eget land er “hølgrøvne”.

Jeg slipper av eldste og plukker opp mellomste yngste, og ferden går hjem. Når alt er inne igjen, og bikkjer ute, setter man seg i en stol og kjenner på vondt i ryggen, såre ben, slitent hode, og lurer på hva en har brukt fridagen til…

Mine beste øyeblikk på dagen, er møter og samtaler, hei og nikk fra mennesker, og Bjørn som blunket i lysa,
og med Bea midt i smørøyet, og en sovende Elsa.
…og alle klemmer jeg fikk, fra Oddmund til hun jeg ikke vet navnet på.

PS:  Mange smil blir borte i morgen, da man skjønner at det ikke er inneklemt dag i morgen…
Selv har jeg trodd det var torsdag i hele dag, helt til jeg i kveld skulle se på Neste Sommer, og oppdaget at det ikke var søndag heller.