EN AV TITUSEN ER IKKE MANGE – SENTRUMSLØPET 2019

Er en del medaljer fordelt på disse

Det er mange måter å være unik på.
Man kan utmerke seg som et medmenneske,
eller bli verdensmester i langrenn slik omtrent atten ganger,
eller man kan sende en bil ut i verdensrommet,
og allikevel bli ansett som klimavennlig.

Men man kan også bli unik på motsatt måte,
ved å være så slem eller idiotisk,
at man setter spor etter seg.

Jeg traff en av de sistnevnte i går.
Men han var så sjelden som en av titusen.
– det skal jeg komme tilbake til.

Siste helg i april,
akkurat da tryslingene arrangerer Trysilsmellen,
og Innbygda blir inntatt av to karuseller,
arrangeres Sentrumsløpet i Oslo.
Det at det Trysilsmellen samtidig,
får jo så klart innvirkning på deltagerantallet,
og en an undres hvor lenge BUL skal klare å arrangere dette løpet,
i konkurranse med smellen.

NSB står det, men….

I fjor høst lærte jeg at man kunne ta NSB,
og likte det godt,
men nå er NSB borte, og jeg må ta Vy.
Helt greit – ikke så ulikt NSB faktisk.
Jeg tar meg lunsj,
og i matpakka har noen lagt att en beskjed på mellomleggspapiret,
som er så positivt, at jeg skulle gjerne visst hvem som hadde laget den!

Men det kom da omlag 12.000 løpere til Oslo denne dagen,
hvorav 10.000 startet i hovedarrangementet 10 kilometer.
Først av alt er barneløpene – i år var trøyene gule,
og små ben løp sine 500 meter i forrykende tempo,
og fikk sine medaljer av meritterte utøvere.
Stas med speaker som er like ivrig for de små som for de store.
Så er det mellomdistanse-eliten som får sitt.
De løper fra Slottet til Grand Hotell.
Først omtrent rett ned, så godt og vel oppover.
Støvskya står som i en Bonanza-episode
(du vet de få gangen de var utendørs- eller det var dårlig støvtørket i studio).

Lenge til start

For meg er det en spesiell dag,
for mitt fadderbarn (og nevø) er blitt 41,
mye lettere enn før, og i Baksjøløpet,
viste han en tidlig form, som lovet godt for et stort løp
( i vår verden får jeg tillegge, for vi er ikke under 30 minutter liksom).

Han glødet av iver,
eller noe annet,
og manken på ham var som på en elgokse på høsten,
og på en måte kunne man vel si at han på en måte “was in heat”,
men det reagerte jeg ikke nevneverdig på,
for på en aprildag i Oslo med en maks temp (Yr) på 19,6 grader,
og en luftfuktighet på 55% (Yr), så er det ikke rart en blir svett og varm.

Vi varmet opp også.
..og urinalen ble besøkt godt og vel,
og allikevel stiller en opp 15 minutt før start,
og undrer om en skulle vært der en gang til…
…og tenk om noen kunne hatt et glass vann!

2 av 10.000

Starten går,
og jeg legger meg i observasjonsmodus bak ham,
og ser at noe ikke stemmer.
Det er ikke en start som under Baksjøløpet.
Stegene er tyngre liksom,
og denne gang følger jeg ham.
Før 1 km,
løper jeg meg opp til ham, og forsøker dytte ham opp i litt større fart,
men han er ikke i slaget han fortjener å være.
Jeg synes synd på ham denne dagen,
for han kommer ikke til å få vist hva han er god for.

Men løpet går sin gang uansett,
og blir ikke stanset fordi min nevø ikke er i form,
eller at jeg er blitt for tjukk.
Nå ja, jeg ser noen både foran og bak meg,
som har samme problem med god mat.

Jeg synes nå 10 kilometer er tungt jeg da,
for du må liksom holde høy fart under lang tid.
Dette vet ikke de som er aller lengst frem,
noe som helst om.
De løper bare fort i en halvtime de,
mens vi lenger bak, løper så fort vi kan,
hele tiden, og gjør det i rundt timen eller mer.
Ja de kunne prøvd det dem også.
Løpe fortere enn du er trent til,
dobbelt så lenge….

Når en løper slik med start i pulje 6, av 14,
tar man igjen en god del,
og man blir passert av en god del.
Noen er vegen for deg,
og du snirkler deg fram,
og noen ganger må du bremse litt ned,
finne en ledig rute,
for å ta deg forbi,
og noen kommer det noen på siden av deg,
rett før en sving,
og du må vike litt, bremse litt,
for at uhell ikke skal skje.
Det er slik det er,
og skal være!

Jeg tenker…
får prøve å holde farten et par kilometer til,
så blir målet til mellomtid ved 5 km,
så blir det å bite tenna sammen,
glemme at pulsklokka viser et snitt 20 under maks,
og gleme at knea ikke liker vekta jeg har lagt på dem,
og at leggene er harde, og at….

Jeg er i desperat behov for drikke nå,
noe jeg har vært fra lenge før start.
..og ved 6 km er det matstasjon.
Vegen her er omlag 15 meter bred, og rundt meg er det ikke så mange att,
for de som er dårligere har jeg passert, og de som er bedre har forsvunnet,
jeg løper langs vannstanden, og der er det endelig saft,
som jeg vil ha, og jeg stanser opp brøkdelen av et sekund og får meg et glass,
og da jeg skal forsøke å drikke dette,
blir jeg dyttet fremover,
så kragebenet blir livredd for en luksasjon,
og innehaver av kragebenet mister det meste i koppen,
og farer fremover vegen snublende, og i en desperat kamp for ikke å falle.

Det er liksom ikke så mange å mistenke,
og jeg skjønner fort at en som flyttet til en kommune for noen år siden, og som hadde mest av alt han hatet,
har en sønn han ikke vet om,
for større idiot, enn det jeg møtte i går, er det lenge siden jeg har sett.
Kledd i hvitt, med en hvit caps,
noe lengre enn meg, og med digre øreklokker på ørene,
løper han forbi meg i det jeg forsøker å få i meg det vesle som ble att,
og fortsatt prøver å gjenvinne balansen.

Jeg løper opp på siden av ham,
og spør hvorfor, men jeg får ikke svar,
for idioten hører meg jo ikke,
og han er nok ikke i stand til å se noen heller,
annet enn seg selv…

Så jeg gjør det eneste en ikke skal,
jeg viser ham fingeren og kaller ham Idiot.
….ja jeg tror ikke det var feil betegnelse altså,
men han svarer at han var i ferd med å løpe meg ned,
og da jeg var i vegen for ham helt ute på venstre side av vegen,
så måtte han dytte meg unna for ikke å løpe meg ned.
Han mener altså at jeg skal være glad for å bli dyttet,
så han ikke løp meg ned….
i en veg hvor det er plass til 30 løpere i bredden,
og blant løpere som ender 22 minutter bak vinneren!

“Amatør” sier jeg, mens jeg prøver å fortelle ham,
at man har et ansvar for å ta hensyn når en kommer bakfra,
og så løper jeg fra ham.  Tror jeg!

“Helt for jævlig med slike” sier en som kommer opp bakfra
– og nå må dere ikke bli overrasket over at flere kommer opp bakfra,
for jeg er på dette tidspunkt sliten, tørst og noe ferdig!.

“Slike skulle ikke vært med i løp” sier en annen, og gir meg støtte i kampen.

Så kommer plutselig denne idioten opp ved siden fra venstre side,
der hvor løypa svinger skarpt venstre, legger seg kjapt inn foran meg,
bremser fort ned, viser meg fingeren, og jeg er nok en gang i ferd med å miste balansen.

“Ikke bry deg om ham”, sier flere…
og jeg er glad for støtten, og kanskje litt stolt fordi jeg traff en unik person,
en av titusen – som ikke klarer å ta hensyn.

Mens jeg nå er preget av løpet,
og irritasjonen over idioten,
og tørst….
så kommer jeg til å tenke over en snap min hustru sendte,
av min svigerfar, som var meget irritert på vedkommende
som jeg tror er en uvitende far til idioten i løpet,
og da tenker jeg at han Ingvald skulle vært her,
og tatt seg av denne idiotiske løperen….

Men jeg kommer meg til mål,
og alle andre, både før og etter matstasjonen,
oppfører seg slik en skal gjøre:
Hensynsfullt, litt frekke, litt bedre, og litt dårligere,
men alle med et mål, at man ikke skal ødelegge for andre.

…og siste kilometer løpere jeg fortere enn før.
selv om en sunding slo meg så vidt det var!

25 sekunder etter målgang

…og så kom regnet.
…og etterhvert toget,
eller kanskje det heter noe annet nå når Vy har overtatt.

Med god musikk på øra,
sitter jeg godt på veg til Tangen,
og nyter at jeg lever,
angrer på at jeg var dum nok til å kjøpe papirmat på BurgerKing,
og frykter at jeg har tatt det litt for hardt når jeg ser snittet på pulsmålingen!

I morgen skal jeg besøke innflytteren i Trysil,
og gi ham den gledelige melding at han har en sønn han ikke vet om.

PS:  Dessverre ble siste 5 km løpt 2 minutter dårligere enn den første….

PS 2:  noen vil vel kanskje si at jeg også var en idiot, som lot meg irritere, med tanke på mange år i en etat, hvor man ikke skulle la seg henrive til hissighet, men jeg mener fortsatt at det påhviler den som kommer bakfra, å ta hensyn, til enhver idiot foran!

PS 3:  Jeg har ingen faglig bakgrunn for å verken fastslå noen som idiot, eller si noe om farskap, og enhver likhet eller grunnlag i virkeligheten, finnes ikke, og er ikke ment slik, og den grad den finnes, så er den kun tilfeldig.

PS 4:  Har jeg ikke, for jeg liker Nintendo!

DE RARE TINGA

Sola skinner på noen, uansett åssen du har det

Sykdommen er nok ikke så alvorlig,

“for det er mange som lever med dette livet ut”, sa legen….

Men er det ikke nettopp de sjukdommene en dør av, som varer livet ut?

Alt man dør av, lever man jo med livet ut….

Men det med sjukdom, henger ofte sammen med det å bli eldre.
Da jeg var yngre, tenkte jeg mye på,
hvis jeg fikk velge – om jeg da ville fortsette å høre eller se.
– nå da jeg er blitt lengre,
så har spørsmålet dreid over på om jeg gruer meg mest til inkontinens,
eller impotens…
Uansett, så er det vel slik at det vil en verken se eller høre,
så da får en i alle fall svar på ungdomstidens spørsmål!

Men jeg lærte noe i årets påske,
som jeg skrev om i mitt påskeevangelium,
og det er at livet passerer ikke i revy de siste sekunder du lever,
du ser de siste sekunder av den framtid!

Det brenner i Sokndal,
og det bringer mitt minne tilbake til ei nyhetssending,
hvor det ble slått stort opp at det brant i Røyken….
Jeg har nå alltid hørt at det sjelden er røyk uten ild
Blusset opp igjen, kaller vi det da!

Matematikk og geografi er rare ting,
for selv om jeg i vinter startet ved Golfbygget,
500- meter lenger inn enn der jeg normalt startet på ski (ved arenaen),
så er jeg fortsatt akkurat halvvegs da jeg snur…
…og det i en sesong der jeg nesten ikke gikk noe som helst!

Nå er skisesongen over,
og det er påsken også,
og da er en jobb som kommer,
og som en må ta.
..men hvor er (h)julekampanjene og krigen mellom Rema og Kiwi,
når piggdekka skal av….

Jeg leste et sted:

Du må falle før du lærer deg å stå på beina igjen,
Du må være alene for å sette pris på selskap
og du må gråte for å verdsette latter,

og det som slo meg var at noe manglet

Du må være skilt for å bli gift igjen

Noen livnærer seg på å holde foredrag,
hvor de enten snakker nedlatende om andre,
for så å komme over på hva som skal til for å endre…
Vi skal jo endre alt, enten med pulver, eller ved å vri på jord,
og det de fleste snakker om er å leve hver da som om det er den siste,
gripe dagen, og alt det tullet der.
Jeg sliter med motivasjonen jeg,
men jeg sitter ikke å venter på at denne dagen kan være den siste,
jeg venter på den neste jeg….

SKJÆRTORSDAG 2019

Det enkle er ofte det beste…
…og i dag var det akkurat det.

En familie forlater hytta med omgangssjuka,
og vi savner dem lell, men det er nå best å være hjemme akkurat da.
Svoger vil på pilking, eller fisjing som dem sier,
selv om fisjing aldri betyr fisking, slik vi forstår det.

Så det blir en tur til Hyllsjøen,
eller Reolsjøen som Pjolter trodde den het.
…og som svoger sa:
“Det er bare 200 meter å gå”.

han visste jo ikke at det var 200 meter med 1 meter dyp råtten snø.
Svigermor var ikke helt fornøyd på sine onefoot,
som kanskje heter noe annet når de er to…

Men med fiskekort i hand,
begynte han å “fisje”,
og jeg tror han er nærmere fredsprisen enn Trump for å si det slik.
Fred være med fisken, hvis den i hele tatt finnes under isen der.

DIN EGEN MENING

I Norge er vi heldige, for vi kan hver en av oss, ha vår egen mening.
Vår egen mening om alt.
I tillegg har vi ytringsfrihet.

Men prøv deg ikke på å så tvil om ei ung jente fra Sverige,
som snakker om klima, eller si noe om at Diesel-biler i dag er rensligere enn EL-bil.

Prøv deg heller ikke på å så tvil,
eller fastslå er vel mer riktig,
at halvparten av de som streiket for klima,
var mer ute etter fri,
enn å sette seg inn i hva de selv kunne gjøre for å bidra,
der de for ente gang slapp et tyggegummipapir på bakken,
som finner sin veg, via rennesteinen, og ut i havet;
hvor nok en ungdom, med media på slep,
irritert, forteller hva vår generasjon har gjort mot dem.

Prøv deg ikke på å si at uten kuer og sauer i skogen,
vokser Norge igjen, og øedelgger sammenhengen mellom insekter, fugler, og dyr.
…og skulle du nå driste deg til å tvile på at en enslig ulv i 1972, kan bli stamfar til mange hundre,
noe som rokker ved hele evolusjonsteorien, og kanskje nærmer seg mer Bibelen,
hvor Adam og Eva ble kastet ut, og Onan lot sitt falle til jorden.

…og synes du 17 kroner literen er drøyt for bensin,
så får du skylde deg selv, som ikke sa din mening,
da vi valgte ved en eller annen korsveg.

Prøv deg heller ikke på å tenke deg om,
når du tilbys vaksiner.
For du tar livet av andre, hvis du ikke ødelegger ditt eget med vaksine,
(med friskt minne av narkolepsi i hopetall etter en runde uten griseflaks)
noe alle skal, og dermed er det fastslått,
og bortsett fra det, kan du mene hva du vil….
For det er ikke småtteri,
nå i dag, blir jeg beskyldt for at jeg tar livet av de andre,
hvis jeg ikke tar vaksine…jeg blir seriemorder,
selv om jeg isolerer meg hjemme,
og prøver å ikke omgås noen!

Si din mening,
men hold deg innenfor hva som er lovlig i dagens sosiale medier,
som er så styrt av lobbyister, at du ikke en gang skjønner,
hvorfor det kommer opp reklame for lyspærer på facebook,
i samme øyeblikk som du fikk en lys idè….

MITT MØTE MED JESUS OG SHANE

 

Påsken er godt i gang,
lenge før den har startet.
Rema og Kiwi har sine høytidskriger,
som begunstiger Reitan, men frustrerer de enkelte eierne.
Politiet ruster opp, og stanser dem som har mest bråttom på vegen, mens ingen tenker på hvor sakte tida gikk for ham som hang en hel dag på et kors.
Golgata er byttet ut som.nle en vet om som en trøstesløs vei, til å forståes med mint og fluor, og noe en enten liker eller ikke.
Svampen som lever smerte før det siste sukk, er borte, og tilbake står vi med appelsin, Solo, og Firkløver.
…og lenge etter de kastet skiltet med INRI, sitter noen på en veranda, og synes de holder godt ut i sola, og skriver en status at “denne har jeg fortjent nå” og tar en slurk av “femkommatvåan”. Kjøpt billig i Sverige, sammen med flesk og godis.

For lenge siden, syntes jeg denne langhårede mannen fra Nazareth, var en helt, som svarte godt for seg som barn, og jeg etterhvert var god til å synge “Love Hurts”. En gang trodde jeg til og med at jeg møtte ham levende. Det var den gang det satt en sjarmerende fyr med langt hår i sofaene hos min svigermor, som skulle haike til Oslo og delta i Jesus Christ Superstar. Så sier svigermor at hun både har passet og skiftet bleie på ham som barn. Jeg visste jo ikke at min svigermor kunne ha bodd i Betlehem. Jeg visste jo hun var eldre enn meg, men….
Så dro Jesus, og de fortalte at han vandret på jorden, eller rettere sagt “I Jordet” under navnet Jon Torger. …og at han var mer populær hos damene, enn mannen fra den famøse Golgata.

Påskeleker, påskequiz, og påskekryss (var det noe kryss i Golgata mon tro, som ga opphav til påskekryss?),

ja vi har alt. …og i fjellet skjenkes det i ett. Jeg erindrer ei tid, da fest på helligdager ikke var tillatt, og lensmannen i Trysil måtte oppheve dette midlertidig, for at i”go go gorillas med Alex Rosén” skulle få spille og således forhindre slagsmål mellom 1800 mennesker i Nybergsund…

Vet ikke om man drakk mindre den gang heller, og det var allikevel mer enn nok å gjøre for to betjenter, som alene sto for beredskapen fra onsdag til tirsdag i påsken. …og som uansett slit, bar forventet å møte på jobb kl 0800 første virkedag. Var jo ikke godt å få til noe annet system, for man var bare 4 fast ansatte betjenter den gang. Jeg var midlertidig, rett og rimelig nok, for da jeg kom til Trysil 1. Okt 1984, skulle jeg være her i 9.mnd….her er jeg bosatt ennå.

Men påsken i år ble ikke som før (skriver jeg før påsken er i gang)…for Lillerøåsen var ikke fristende i år, uten skiløyper, og med våt snø. Jeg orket ikke tanken på å reise opp for å slite meg opp til grenda, og slite enda mer nedover uten gli, så det ble en løpetur sørover riksveien, og retur til Haukås. …på kvelden lurte de hvilken løype jeg skulle løpe i dag, og hvis en skal variere, må det vel bli nordover da, og retur til Haukås. Ikke fristende!

Men gårdagen var fin den. Der vi satt i sola. Svigerinnen måtte til slutt nøste garnet sitt, og de påskegule Rosevottene blir nok ikke ferdige i år. Ho på 89, jeg seg opp, tredde på seg et par for små tresko, og satte på seg stava, og dro nordover riksveien…og kom igjen like hel.
Svigerinne nr 2, kom, og sammen med henne og Karine, ble det lagseier i påskelekene.
Jeg fikk prøvesitte en mafiasort A6, med flere hester enn Eidskog har til sammen, og med større hjul enn julromsetningen hos NorgesGruppen. Du verden så fin.
Svigerfar vant over Volvo. Svoger fikk dårlig med fisk, noe som ikke er så rart når en pilker, for når han viste meg Lillerøsjøen, var han en km for langt nord, og der under snøen, var det dårlig med vann.
Svoger 2 jogget allerede kl 0700. Det ble bare en kort tur på ei mil på en veg som har en stigning på rundt 9 prosent “lætt” som han sa , selv om han deretter sov, og sto opp igjen kl 2346, og lurte på hvorfor vi skulle legge oss, da han sto opp.

Jesus sin bror kom innom også. Han skulle til seters for å….ja jeg vet ikke, men et hyggelig møte ble det.

Selv var jeg stolt av min hustru, som tok Cooper-test. Vasastafetten gjør virkning.
…men det jeg egentlig skulle frem til i dag, var en drøm her om natten.

Vi var på veg nordover med bil i kveldsmørket, og i en sving i Mørsøybakken, sto det noen tente markeringslys, som varslet en nylig ulykke, og vi satte ned farten og passerte i respekt, uten å filme.
Da vi nærmet oss samme sted, var det også på denne siden tent varslingsmarkører, og jeg så “nå har det skjedd noe att”
“Nei dette er i fra sta” sier hun, og jeg bremser ikke nok opp. I utgangen av svingen står en hvit Ford Mondeo med motorstopp. Jeg klarer ikke stanse, og i virkelig slow motion, ser jeg at vi er på veg ut av vegen på motsatt side. Vi går lydløst, for oss, gjennom snøkanten, og tar fatt på flyturen i lufta, med retning mot noen store furuer. Du vet at dette går galt, og sekundene er så lange, og uten at jeg har regien på drømmen, legger jeg armen om min hustru, trykker henne inntil meg, og sier “Jeg elsker deg”…..og Shane rir inn i solnedgangen antagelig. For jeg våknet, og tenkte “det var jo egentlig en god drøm” for hva er egentlig bedre enn å oppdage at en elsker noen…og at det er som egen hustru!

Loving her was easier (than anything I’ll ever do again) sa Kris,  og jeg håper han ikke mente Trine, men han beskrev i alle fall noe jeg selv kjenner på.

Kris Kristofferson har mange gode ord han

…og i dag først….begynner egentlig påsken…  og da begynner de første å dra hjem her fra!

 

PS:  jeg oppdaget noe nytt også, for man sier jo at livet passerer i revy i dine siste sekunder, men det som er riktig er, at du får med deg de siste, og viktigste, sekundene i din framtid!

EKSPEDISJON FLENDALEN -ENGERDAL 2019

Ekspedisjoner som er foretatt før,
får liksom ikke de store omtaler.
Slik er det med den i tittelen nevnte også.
Jeg gikk den jo ifjor!

Men det gå mersmak,
selv om jeg nok må innrømme,
at smaken ble borte på forsommeren ifjor,
noe som medførte at skitrening ble lagt på hylla. Så i år gruet jeg meg på en måte, men gledet meg på en annen. Rart?

Ja, alt jeg gjør, dreier seg om å gjøre noe som er umulig for nettopp meg. Det har noe med livets motgang å gjøre, og gir et etter å få til, i alle fall noe. Selv om det bare er mitt eget stusselige mål.

Trine kjørte meg til Rabbkjølen i Flendalen, hvor jeg ikke har startet på ski før. Så etter å ha gått feil lei først, og der i gjennom, nesten ha kjørt meg i hjel. Ja, føles slik når det er smalt, er bratt, stubbete (kommunal skog tenker du, for alt er hogd ned), er skarpe svinger, og mitt talent for ski, forsvant for ei god stund siden. Men jeg kommer meg ned på sletta, tar av meg ski og krysser grusveg, på.med ski, av med ski grunnet grusveg, og jeg innser at denne mulighet blir gående for lavt. Så jeg snur, og et kvarter senere er vi ved start igjen, og med Trine borte, er det bare å prøve ny lei.

Men Sarah og jeg føler vi er på rett veg nå. Etter en kort stund står vi i et løypekryss Granåsen Nordre kontra Granåsen Søndre, og jeg skal ikke til noen av dem.
Så jeg forsøker….og snur etter noen meter, og tilbake til kartet i krysset, men nei, jeg forsøker nok en gang samme feil, som en tror er rett, når ikke ser noen gode spor i hele tatt.
Men da jeg snur for andre gang, synes jeg det ser ut som her jeg kom ifjor, og da ser jeg også redningen – en løypekjører. Han vet jo hvor han kommer fra, og hvor han skal så jeg stanser for å spørre ham. Hyggelig kar er han, så han hilser med hånda, og kjører forbi….

Men jeg er relativt sikker nå, selv om det så annerledes ut i fjor…med brede fine spor den gang. Men skal sies at jeg jukset litt, for jeg benyttet meg av topografisk kart på Garmin-klokka, og det reddet “livet mitt”, og i alle fall ekspedisjonen.

Så ser vi bygg vi har sett før, skilt mot Vidsyn, lysløype….og jeg passerer et par sol-kåte damer. Blide er de, og et hei er på sin plass. Jeg suser (mener ikke farten, men lyden av ski med dårlig glid på bløt snø) videre. Inne i “hyttebyen” føler man lukta av Vasaloppet, da eksosen fra et 4-takts Honda-aggregat lurer seg inn i nesa mi. Du vet slike aggregat som miljøbevisste el-bileiere bruker for å få strøm.

Så må jeg av med skia. Her var det bare grus her gitt. Jeg gleder meg til Lillerøåsens blåswix-føre….

Men lyden av et par vårbekker, og småfugl i trea, og et ektepar som krangler på en veranda, får meg tilbake i “kom deg videre- modus”.

Et sted inne på Elgshøens elgterreng, ser jeg kjente, og det er herr og fru blide unge. De er opplært på en god måte, og tar seg tid til en eldre mann som prøver å finne leia til julestjerna, eh nei påskehytta mener jeg.

Så er jeg i indianerdalen…ja det ser ut som slike klipper, hvor Gregory Peck, eller Cary Grant, blir overfalt av apacher og Cheyennes…mens jeg antagelig får hjelp av Sølvpilen eller Adam Cartwright.

Ved det jeg tror heter Brannhøa, har det vært en løypemaskin, men akkurat det hjelper lite, for her er det så bratt og skrått, at jeg får ikke noe til som er benevnt med navn som en stilart av skigåing. Jeg husker jo Almås sine fra TV, men han glemte en, som jeg fikk fortalt av Pjolter.
Den kalles liten f-stilen. Den kommer når du er sliten, og blitt rett i ryggen, med hengende hue, og det er kun fine måleinstrumenter, som kan se at du beveger deg, og du ser på skyggen din. “Og så må du være naken” så Pjolter “for da blir det en ordentlig liten f av skuggen din”.

For meg er det annerledes, for på skyggen min ser det ut som jeg har satt sekken fremme, inntil jeg tror jeg har fått kulemage. Men jeg innser fort at skyggen fra sola blir for unøyaktig, og jeg tror ingen klarer å se en sixpack i sin egen skygge!

Men nå er vi jo omtrent på dagens høyeste punkt, og 642 moh har blitt til 937. Nesten alle i siste bakken. Flenbotninga sier skiltets bokstaver.

De siste høydemetrene er vel opp til Petrograd, og jeg har kontroll, og vet at jeg og en sliten pointer kommer til å komme i mål ved Gammelsetra. Men det er ikke blåswix ved Petrograd- nesten ikke folk heller. Men en gutt i kortbukse, ser jeg da.

Jeg prøver å få tak i Putin, men han er ikke der…

Heller ikke min hustru, svarer på telefonen. Og då hun etterhvert ringer opp igjen, får jeg ikke inn et ord, for hun er ikke fornøyd med trekkrafta i Jämthunden Kalla “hu drar ikke en dritt” sier hun surt.
“Takk Gud for det” sa jeg, for det er da vel deg hu drar, og jeg vil ikke være gift med fritt!” Ja hun skjønte den ikke, der vi slet med å ta seg videre – tror jeg…

Jeg korter inn turen litt her og der. Sløyfer Østerfjellet. Og litt senere, runden om Hyllsjøen også. Ingen trening, og halvparten antall pointere fra ifjor, får en til å bli lur.

Lillerøåsen. 30 min bak skjema. Arma ble att på Petrograd. Ja for helt dit fungerte dem til å stake, men nå er det ganske slutt, og blåswix-føre er byttet ut i år, til bløt snø. Løypemaskin har heller ikke kommet seg hit. Det er kanskje litt dårlig i påsken, men jeg har ingen grunn til å klage, da jeg ydmyk, og full av beundring, passerer setra til min store helt fra 1966. 3 VM- gull ga stjerneglans den gang også.

Gliden er borte. Sarah er sliten. Da hører vi hundwglam fra Lundkvassberget….eller i alle fall hun som skal bjeffe der borti. Nå har hun oppdaget oss…og så ser jeg dem jeg også. ..og som ekte ekspedisjonsfarer (heter vel kanskje ekspeditør) som ser sin første gang siden forrige år, blir jeg glad, selv om det bare er vel 3 timer siden vi skiltes. …og jeg ser Kalla sitt problem. Trine står jo nok en gang og snakker med noen!

Lenger ned har dem kalt opp ei myr, etter meg. Den heter Sjangelmyra!

..og så ser vi enden, ikke Trines, men turens – nemlig Gammelsetra. Jeg sjangler mellom 845 scootere og skjønner hvorfor det blir lenger mellom verdensmesterne.

Jeg så ingen påskehare. Jeg så få skiløpere. Jeg så få skispor. Turen var i når 35 kilometer, mot fjorårets 40. ..og jeg innser at klimaendringene slår inn – 5 km mindre i fjor, er ekstremt mye. Neste år er det kanskje bare en distanse på 23?

Gleden får være, at neste gang du googler oppdagelsesfarere og finner Nansens skitur over Grønland, og Amundsens tur til Sydpolen, så husk på at de aldri klarte å gjennomførte turen Rabbkjølen i Flendalen til Gammelsetra i Engerdal. Så kanskje blir det film om meg en gang også.

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg slet med å gå riktig i begynnelsen, da jeg gikk ekspedisjonen i fjor – det er fordi jeg startet på nytt sted!

SÅ BEGYNNER EN PÅ VEGEN VIDERE

10 sek på å få satt seg…

 

Dagen i dag,
er den aller første dagen i resten av mitt liv…
Men det var i går også.
og den er borte…

Men den er jo ikke det,
for i går skaptes nye minner,
gode minner,
og dagen før der, ja den brukte jeg godt….

Ja hva gjorde jeg for to dager siden da mon tro?
Jo jeg hadde bursdag, og etter visitt fra et par som ville gratulere meg,
gikk jeg en skaretur med min hustru og våre hunder.
Det er så lett og moro,
å flyte på snø,
med lave sko, og ikke en kvist er i veien.

En bil vi ikke bruker så mye,
fikk en liten luftetur, og alt fungerte.

Gult skal det være i påsken

Jeg ville ikke at Trine inviterte noen,
og det er ikke fordi jeg ikke ville ha besøk,
men fordi jeg ønsket at de som normalt kommer uansett,
skulle komme litt pø om pø,
slik at jeg fikk litt mer tid med hver enkelt av dem.

…og slik ble det,
med et hovedbøl midt i mellom.
Trine hadde bakt og stått i,
så jeg bekymret meg ikke for det med kaker heller.

Men dagen etter,
da jeg og Mitra gikk oss en skaretur,
da slo det meg at,
da min mor ble 57, så hadde hun under 13 år igjen å leve.
13 år kan jeg forholde meg til i tid,
for det er tiden som flyr fra du bli født,
til dun får den det helt for jævlige kvisa,
og den husker man,
eller var det kanskje de 1368 andre!

Snart, for 13 år siden, så giftet jeg meg,
og den tiden har i alle fall passert i supertempo.
…så det setter ting litt i perspektiv – det at hun bare fikk 13 år til.
Så….
skal man da skynde seg?
stresse med bucketliste?

eller ta det med ro,
og flyte videre,
på en god følelse,
på tingene som kommer uansett,
og på gjestene som kommer pø om pø,
hver bursdag,
og som gjør det fordi dem ønsker det,
og ikke fordi de følte de måtte pga en invitasjon….

Jeg velger det siste,
så i dag tar jeg pointeren,
og skia, og prøver å gå fra Trysil til Engerdal.
Det kunne jeg gjort lett,
ved å parkere hos Zorro, Hege og Stein, og blitt plukket opp hos Journalist Lund,
men jeg velger Flendalen – Gammelsætra.
Hvem vet?
Kanskje ender en sine dager der da,
akkurat i dag,
mellom to løypekryss,
eller i et av to furuer….

Men det er faktisk mest trolig,
at jeg ikke vinner på Lotto lørdag,
og sitter og ser at jeg ikke gjør det,
mens svigermor stresser med fire sorters middag,
og svigerfar er forbannet på Bilia Hamar,
fordi dem leverte en skiboks,
splitter ny, som ikke var i orden.

Når unga vet hvilke knapper…

Sjansen er også stor,
for at min yngste datter lager nok en ny plakat for å minnes Jack,
og vet at jeg liker ¨felle en tåre hver gang hun gjør det,
og at jeg kommer til å høre min yngste bli sint,
og slite med å ikke smile,
eller nest yngste nok en gang si at han er glad i meg,
og mens eldste sønn, jobber minst to skift en påske til.

…og da kvelden kommer,
smyger antagelig Trine seg inntil meg igjen,
og…

Man våkner til nok en dag,
som nok en gang er den første…
som nok en gang blir den siste dagen med nye unike minner.

Mitt siste unike minne,
er for øvrig en roadtrip med ei dame på 89 år,
som sang Ingemars, og danset i bilen til Thor Wang,
og sa at “dette hadde jammen vært en fin dag”,
da hun låste seg inn hjemme kl 2230 i går kveld.
Det er lykke i ei sjel.
Det er gave for en som har fylt år.
Det er livet det.

Når jeg kom hjem etter trim på bursdagen…

…og mens dagene går,
tenker jeg på verdens eldste blogger,
Dagny Carlsson, som ble født året Titanic sank,
og som sier at hun aldri tenker på å å leve hver dag som det var den siste,
og jeg som er født samme dato som Titanic traff isfjellet,
jeg får nesten bare endre perspektiv,
og tenke at 106 minus 57, er 49…
..og det betyr at jeg er omtrent halvvegs i livet.

God Påske

PS:  Takk til alle som sendte meg hilsen på sommerdagen.
Jeg leste alle kommentarer, og registrerte, og husker alle som trykte liker!
Stor takk

På en skaretur kommer en til andre plasser enn ellers

SOMMERDAGEN 2019

Røgden – den Taunusen hass far vil jeg ha maken til

Elvis hilser oss som er født 14 april.

Happy Birthday

Jeg vet ikke om dere hører det rett etter sangen fader ut,
at han sier Neinarn, men….

Nok en gang registrerer jeg dagslys en sommerdags morgen.
Første gang var i 1962 på sjukehus på Skotterud.
Det første jeg lurer på i dag, er hva hun het,
hun som dasket meg i “rævva” så jeg skrek den der første morgen.

Morning has broken sang Cat Stevens,

og skjønner ennå ikke hvordan man fikk til at Broken betyr bukse,
eller at den der sommermorgenen i 1962, inspirerte ham til å skrive sangen.

Men nok om det,
det har vært mange slike morgener.
Stort sett rundt påske,
og i min oppvekst var det forbundet med at lågsko kunne finnes frem,
og at den lange underbuksa kunne legges bort.
Kanskje der bukse og broken blir en sammenheng?
Nei det, er nok ikke riktig,
for mor mi tillot ikke at den lange ble lagt bort før 17. mai.
Men det kunne jo ikke Cat vite!

I mange år trodde jeg at lyset som spredte seg da jeg skrek den første morgen,
var årsaken til at det het sommerdagen, men etterhvert fikk jeg lære meg at det har med husmannssystemet å gjøre.
…og det er greit å vite, før systemet snart er innført igjen.

Sweet Summer Day – prøvde Chris Rea seg på,
men han var bedre da han dro hjem til jul synes jeg.

Men i alle fall var det slik,
at hvis ikke storbonden hadde kastet deg ut før 14. april,
var han forpliktet til å la deg bo til 14. oktober – da var det vinterdagen.

…men nå holdes ingen lovnader fordi om vi har nådd sommerdagen.
Nå varsles det bare en ny runde i sammenslåinger, og at jeg ved nytt år,
ikke lenger fikk bo i Hedmark, erstattes nå av at jeg en eller annen dato,
ikke lenger får si at hvor min barndom var, eller at jeg bor i Trysil.
Kanskje bor jeg neste år i Elvarheimsyldal – hvor Elverum og Trysil/Engerdal er blitt til ett.
…og alle partier som protesterte, ikke kan vente lenge nok før de har lagt navnet til sitt lokalnavn.
Nesten ingen kjemper for å beholde det god, det kjente, det fungerende.

Det gjør meg litt lei meg,
det at jeg ikke lenger feirer bursdag i Hedmark,
selv om jeg feiret femti i Göteborg sammen med noen tusen gjester.

Derfor tilegner jeg dagens regjering denne sang:

Still I’m Sad – Boney M

Det samme gjelder til dem som solgte fossene og energien til utlandet,
og ga meg strømregninger på opp mot 6000 i måneden.
Finner jeg en sang med tittel Shame on You mon tro.

Men jeg blir nok glad igjen,
for snart våkner hustru og barn,
og eldste sønn blir ferdig på jobb,
og kommer på besøk, med ei blid svensk jente.

Fats Domino gjør meg alltid bli og sommerlig

Men jeg blid i går også,
for da traff jeg igjen sommerblide pokemonere…
og en hadde fått seg gedigen pokebag,
med fire jul, og ei viste seg ha bursdag i dag,
samtidig med meg.
Jeg spurte hva hun ønsket seg,
og hun visste i alle fall noe hun fikk sa hun,
og det var en spesiell designet lysestake.
Så da klokken passerte midnatt,
skulle jeg liksom være tidlig ute,
og vise at jeg lyttet,
så jeg skrev:

Gratulerer med dagen og staken,
Kos deg!

…første etterpå skjønte jeg at dette kunne bli helt oppfattet i disse metoo-dager,
sendte fra en eldre mann til en ung kvinne….

Da vi først snakker om eldre,
så er det rart det der med å bli eldre, og voksen.
Snakket med ei anna dame,
og hun var akkurat i dilemmaet
når slippe man barna mer fra seg,
gir dem tillit,
lar dem dra på fest,
få lov….

og det er jo ikke mulig å gi noen råd til dette,
så jeg sa,
tenk tilbake til egen ungdom,
vei det opp mot i dag,
hvem din ungdom,
og dine verdier.

Hun sto der i tanker,
og så sa hun:

“Jeg fikk heller ikke lov,
første gang jeg dro!”…..

Ok, sa jeg…..
Der la du jo lista!

…og for meg går minnene tilbake til da vi gikk på skaren

Tenk hvor heldige vi er,
vi som har minnene.
Noe som opptar meg på dag som i dag,
da jeg sitter helt alene,
og snart må legge meg igjen,
fordi unga skal vekke meg,
og overraske meg,
er at kanskje kommer en dag,
da jeg ikke husker at jeg skal legge meg,
eller stå opp,
eller husker hvorfor jeg skal stå opp,
eller legge meg…
At jeg ikke husker hvorfor en jämthund,
står der og smiler, og vil ha sin første kos av far,
eller husker hva min yngste sønn heter,
eller hvem mine barnebarn er….

Så tenk på dem som ikke husker lenger,
og støtt alt som har med forskning på dette.
Plutselig en dag,
er det du som ikke husker at du gjorde en forskjell.

Kanskje er det en dag du som synger til din elskede

I’m not Gonna miss you – Glen Campbell

Det er ikke sjelden jeg feller en tåre,
når jeg fortsatt husker hva folk rundt meg var,
og kunne.
Glen sier det flott:
Det er ikke noe galt med meg,
Det er bare at jeg husker ingen ting.

Men det er på tide å smile.
Vi skal jo jakte på Lundkvassberget,
eller det skal vi vel ikke,
for det berget er veldig lite,
og ofte besøkt av unger.

Men terrenget skal være bra,
og det gjør meg

Happy

Men vi har fortjent det,
for jammen har vi jaktet mange steder,
som ikke har vært ansett like bra,
men som for meg har vært paradis allievel,
for det handler ikke bare om elg,
det handler om vennskap, og hunders nærhet.
…og naturen.

Ja jeg skrev ei tekst til Tandåen også en gang,
og Bjørn var vennlig nok til å synge den for oss.
Ja jeg har nå skrevet tekster til alle terrenga våre,
også Regnåsen…

Men mens jeg surrer rundt dukker denne opp,

og jeg er glad jeg ikke er der,
at jeg våkner opp med whisky.smaken
og at livet gir meg så mye.
Det er så mange historier der ute.
Noen gode.
Noen dårlige.
Noen mister jobben,
noen mister sine kjære.
Det gjør at en innser hvor godt en har det.
Ja en blir ydmyk og snill.

Humble & Kind synger Tim McGraw

Ja jeg er ydmyk.
Ydmyk for hvor godt vi har det i Norge.
For sikringene som tar i mot oss som ikke har fallskjerm.
Som lar oss leve.
Som tar vare på oss,
og sinnet vårt,
som er stort sett godt,
og uten bare egen vinning.

Ta vare på noen i dag.
Gi noen en klem (men ikke kryss intimgrensa)
Si noe snilt om noen,
hold noen,
dans med noen.

For noen ganger er et lykkelig ytre,
bare en illusjon

Just an Illusion – Julia Zahra

Denne har jeg faktisk skrevet norsk tekst til,
og finnes det et band der ute med ydmyke vibber,
så værsegod….

Ha en fin dag.

PS: Mitt første gudbarn har bursdag idag,
men ikke tro jeg skal gratulerer ham.
Han er blitt så frekk
sist søndag for eksempel
da løp han fra meg i Baksjøløpet.
Blir ikke gode venner av slikt vettu.

Jeg avslutter morgenen med denne:

Happy Birthday fra Dolly og Willie

THE VOICE

Nå har jeg i vinter og vår,
hatt gleden av å følge The Voice,
og det jeg må spørre om er:

Hvor mange talenter har vi egentlig i Norge?

Og dette var ikke ironisk ment,
for jeg blir hele tiden så imponert over nivået på disse sangerne,
og de som går ut,
fortsatt dyktige – hører du neppe noe mer om.

Før i tiden kunne jeg følge med på Idol,
for de første programmene var det alltid med noen slike som meg,
som synger uten at man kan – og vi ler…
Ja det er underholdning, men innimellom på noens bekostning.
Så ender man etterhvert med 10 finalister,
som ljomer det høyeste de kan – ikke dårlig altså,
men ikke noe som bli noe.
De har kvaliteter, men det blir så mye bruk av teknikker i hytt og pine,
at alt blir likt, og monotont.

Så vender jeg tilbake til The Voice,
og hun/han som kom som et stort talent,
blir etter en sesjon med en av de fire mentorene,
enda bedre, og ikke minst Morten,
som er der for å tone ned teknikker,
og det blir så nydelig til slutt.
Det artige er at alle fire mentorene har sin måte,
men alle får sine til å bli bedre.
Da duellene kommer,
så er det jo nærmest umulig å velge bort noen.

Som f eks i går – lytt her

Så hva er så forskjellen på Idol og The Voice?
Jo i mitt sinn, så må det være de som sitter der som dommere/mentorer/eksperter.
For jeg ser, eller hører, ikke at dem på Idol måler noe annet enn,
tildels talent, men mest hvordan de ser ut.
Ja jeg kan ta feil, men jeg skjønner i alle fall at de i panelet på Idol,
tilfører ikke artistene noe….

Nei takke meg til The Voice
– men igjen så er det sjelden at noen derfra blir stjerner også.

Så det beste er alltid å øve i garasjen,
og gå ut på egen hånd, alene eller som band,
og skape noe folk vil ha.

DET SOM KUNNE VÆRT

I dag kunne jeg gjort som mange andre,
lagt ut en oppdatering om at jeg i dag,
mottar min siste lønnslipp,
og kanskje hadde jeg vært invitert til en liten seanse,
hvor man sa hei og farvel,
og kanskje en takk for innsatsen.

Kanskje hadde fagforeninga stilt opp med noen blomster,
og en takk for alle årene man tok ekstra sats,
for å bedre forholdene for medlemmene,
og laget et info-blad, som oppnådde abonnement helt opp i regjeringen.
I tillegg hadde du kanskje fått takk for møtene du tok for andre,
fordi dem visste at det ikke var karrierefremmende å møte der.

Kanskje hadde en eller annen “tidligere” et eller annet,
møtt og tatt deg i handa, fordi du kjørte dem hjem den natta,
og ikke lot dem fryse ihjel,
eller at en nå voksen person, hadde takket fordi livet ble godt.
Kanskje hadde man til og med fått en bitter melding fra noen som ikke opplevde noe positivt,
da de fikk sitt beslaglagt.

Kanskje hadde man blitt minnet på at man var først i alpinbakken med uniform og ski,
og med uniform på scooter, for å skape trygghet i fjellet,
lenge før twitter og instagram kom, og lot alle tro det er funnet opp nå.

Men dette skjer ikke,
for jeg ble kastet av livets hjul for lenge siden (møtte veggen og reiste meg aldri igjen (fant ingen dør)).
…og da jeg hører om pågripelser i nok en overgrepssak,
og ser nok en dokumentar om Åsta-ulykka,
så skjønner jeg hvorfor jeg ikke klarte holde meg fast også.

Men jeg kan nå i alle fall hylle meg selv litt,
for jeg lever lenge på minnet av hyggelige kolleger,
og at jeg var den første (og kanskje siste) som fikk hyllest på et landsmøte,
for innleggene jeg holdt….
Ja jeg er stolt av karaffelen og glassene,
som NATO’s generalsekretær fikk maken av.

Jeg lever lenge på smilene hos de en fant igjen,
takken som ble formidlet gjennom andre,
og god-ord som “savner deg på lensmannskontoret”.

Men den aller største hyllesten,
som jeg kanskje ikke skjønte den gang,
det var han som etter forrettet sak,
sier følgende:
“Er full bare du att av gamlekara no?”

Jeg var jo ikke gammel en gang!
Men jeg skjønte det lå noe godt i det,
noe fra gamle dager,
om at “gamlekara” var noen en kunne gå til for hjelp,
uansett.

Så mens mine kolleger mottar sine siste lønnsslipper i disse dager,
og mottar heder til uka,
får jeg forberede meg på å bli frisk fra omgangssjuke,
og forberede meg på årets tur med Red Ribbon’s Sarah,
fra Flendalen til Gammelsætra i Engerdal.
Denne gang uten trening, men med håp om å klare det.

…og da det er sagt,
så hadde jeg nok ikke fungert i dagens organisasjon,
langt fra dem en skal serve,
og færre oppgaver, og mindre jobbing dagtid,
da en trengs mest for det folk flest trenger.

Men selv om jeg aldri fikk noen avslutning,
så får jeg da minnes med noen dykk i oppslagene:

Leteaksjoner

Leteaksjoner var det mye av, og noen ganger var det multeplukkere, og andre ganger var det skiløpere.
Tror ikke noen ble glemt, eller ikke funnet.

Dramatikk

Jo da, selv i fredelige Trysil kunne det være dramatikk.  Ikke sjelden måtte en reise ut på dette alene, og i andre tilfeller, fikk du lov å ringe rundt og høre om noen ble med deg.  …og ble det for alvorlig, kom man oppover fra politikammeret i Elverum.
Eller som det ble sagt en gang:  går det galt, får du ringe opp att.

Med god mening

Overgrep er ikke noe nytt, men vi får være stolte av at i Trysil, var vi tidlig ute med tverrfaglig arbeid.

Forebyggende

Forebyggende har gått gjennom mange faser, fra stillesittende foredrag i skolen, via liv og rør, Eddy, og som her, når hver betjent fikk tildelt en eller flere skoler, og skulle skape kontakt med de unge.  Det gikk dra bra synes jeg.  Dette er jo selvsagt lettere i dag, da det snart ikke finnes skoler lenger.  Men det var godt og lettvint å være på fornavn med de fleste.

Bli sett, og gjør publikum trygge…

Vi fikk en alpininteressert lensmann fra Ringebu – Thor Haugen – og sammen med ham ble idèen om uniformert scotterkjøring, og uniformert skikjøring, funnet på, og startet opp.  Kanskje var vi aller først i Norge, men uansett så tror jeg det gjorde litt godt, for dem vi snakket med på dagen, traff vi ofte på kvelden igjen, og da visste vi hvem dem var, og de “skyldte” oss litt god oppførsel.

Ikke alt var like stor kriminalitet kanskje

Samarbeid med Vegvesen og Tolletaten ble sterkt prioritert, og en dag hadde tollerne fått nytt utstyr, og jammen ble to tatt…

Ran

Noen ganger kom ikke ranerne lenger enn til Trysil.  “Uten dramatikk” er en underlig sammensetning av ord, for når vi er tre, og dem er fem, og de har skutt under ranet, så oppleves det ikke som “uten dramatikk”….

De artige tilbakeblikk

Når en ser tilbake er det mye morsomt, som f eks, denne.  Jeg hadde nettopp flyttet til Nybergsund, og Sundmarten var på gang.
Plutselig opplevde sundinger at det ble foretatt en del innbrudd og tyverier (vi er ikke vant med slikt i sundet), og jeg hadde vakt, og visste om tilfellene.  På søndag morgen sto en fremmed gutt på baksiden og koste med mine huskier.
Jeg hadde vel kanskje intuisjon den gang, så for å si det kort:  Etter en løpetur ble han pågrepet, avhørt, og løslatt etter tilståelse.

Rekorder

Rekord i rask rettsbehandling – det var litt morsomt.  35 timer etter at første kontakt – stans av bil – var saken pådømt.
Kanskje derfor den ene av disse ble justisminister etter hvert.  En annen sak handlet om en promillekjører – som ble pågrepet kl 0600 på morgenen, og saken var oversendt rette kl 1100.  Fortsatt uten at det ikke gikk utover rettssikkerheten.