NYTTÅRSAFTEN 2018

På det tørreste…(Innbygda)

Huff a meg,
Nok et år er unnagjort.
Et år fylt av dager,
uker og måneder.

For mange består et år av 365 dager,
52 uker, og 12 måneder.
…og for andre består et år av opptil 20 mnd.

Alt er relativt kan en si.
Det siste året ble ikke som jeg ville.
Skigåinga ble ødelagt av virus,
men jeg er heldig allikevel.
…men det er snart to år siden jeg var i Mora.

Vinteren ble snøtung,
og våren våt.
Sommeren ble tørr,
og jammen ble det bløtt nok,
og kaldt nok da høsten returnerte.

Året med alle årstider
Tjønna – bommens år

Men jakta gikk bra.
Vi så totalt tre elger,
hvorav to vi ikke skulle ha,
og endte allikevel med to felte,
takket være en på laget,
og en hos naboen.

Hus har endret farge,
og står nå mer i stil med de andre rundt meg,
nemlig mellomgrått, og grålig.
Innvendig ble det også en gråere hverdag,
ikke på grunn av unger, Trine, eller meg selv,
men fordi gråfargen bak tv’en begynte å spre seg,
og har nå nådd rundt hele stua.

Trine har alltid ønsket seg nytt bad,
og jeg har sett litt grått på det også.
Særlig at hun på død og liv skal ha varmekabler i gulvet.
Som jeg har prøvd å si til henne
– det blir ikke varmere av å ha kabler i gulvet.
Nå er badet grått som motivasjonen,
og kablene er der i gulvet,
men spør henne om det egentlig ble varmere!

Av de firbente,
så har Simba funnet sitt system.
Han er mest glad i Nancy,
ligger helst nær Trine,
og vekker meg når han skal ha mat, vann, og ut.
Slik det som regel er med barn…
Mor vinner uansett.

Apropos unger,
så har en fått seg ny kjæreste,
og de andre trives på skolen
– virker det som i alle fall.
De er i alle fall blide,
og kan fryktelig mye.
Jeg må bli flinkere og flinkere
for å trylle frem en visjon om at jeg kan mer
enn dem….

Det er blitt flere firbente,
og nye titler.
Sarah kalles nå Tante,
fordi Mitra er blitt mamma.
Ikke noe slektskap,
men slik er det nå en gang i vår familie.
De færreste har noen genetisk rett til sine titler,
men har dem bare,
og de som har det genetiske på plass, får ingen titler.
Jo da Mitra ble mamma i vår
– på dagen hennes Trine skal vite.
8 grå, hvorav sju fikk seg nye hjem i Norges land.

Men hva har liksom skjedd i år,
bortsett fra det nevnte?
Tatt tog fra Tangen til Oslo er en ting.
Betalt for pizza hos Bobbos er en annen.
Team Santander opphørte og ble Team Ragde Eiendom.
Fine dager på Matrand med familie og venner.
…og nytt gjerde.

…og så kom Pjolter inn i våre liv, sammen med en god del andre trivelige pokemonere…som ga glede og kampvilje.  Fru Straks, Rally Girl, Generallinnen, Leos tjener, og sjøl om det var tørt, kunne en se en og annen Hvasslok….og Atle i midten.

Selvfølgelig er det mye mer,
men det gjelder jo alle.
Hver eneste dag skjer det noe.
noe stort – som f eks å kunne stå opp igjen.
Det er ikke gitt for alle,
ei heller for evig.

…men for min svigerfar så er det nok det at Ingveig nå er fornøyd som er det viktigste.
Han har nå Jordets største har hun funnet ut.
Ja det er ikke måte på,
men det er klart – det har kostet.
Ikke minst at hans flørt med Riks-TV nå er passè…

Nå gjenstår bare en ting dette året,
og det er å ta seg på egen hånd til Jordet
for nyttårsfeiring.
I år er det ikke løype mellom Ole G og Slettås,
og det er jeg litt glad for…
så da får jeg ta bena fatt.
Tradisjoner skal holdes på ene eller andre måten.
(Mente å avstå på grunn av forkjølelse,
men Trine trigget meg i veg…)

Takk for alle jeg kjenner,
takk til alle som bryr seg,
og takk til alle som lar meg ha mitt lille liv
slik jeg liker det.
Spesiell takk til de nærmeste.
…og aller mest Trine!

Godt nytt år

PS Ble ingen løpetur til Jordet.  Skjønte jo det ikke var lurt.  Tok en veldig rolig hundreogåttende runde Brurunde i stedet.

BRANNVESENET ER LOKALISERT FLERE STEDER ENN POLITIET

Året avsluttes med interesse for en sak,
hvor Politiets Fellesforbund går ut og virker forskrekket av at
brannvesenet oftere er først på stedet, enn politiet.

Nå skal det sies at det tradisjonelt sett,
alltid har vært slik at brannvesenet lokalt har vært dyktige,
og vært først, men etterfulgt av politiet innen rimelig tid.
…og da mest på brann og trafikkrelaterte hendelser.

Når det gjaldt mer farefylte hendelser (før i tida),
så var det som regel en politi-affære, og etterhvert kom helsepersonale,
og hvis tilkalt – brann.
Så begynner reformens æra,
og på Kongsvinger møter fagforeninga en kollega fra svensk side,
som forteller at man i Värmland så få patruljer på jobb, at man ved flere tilfeller,
måtte bruke brannvesen til å utføre politisiære oppdrag.
bl.a. i Sysslebäck hvor brannvesenet måtte ta hånd om “fyllon” etc.

Men ingen brydde seg om disse informasjoner,
for det er nå en gang slik,
at akkurat som barn ikke hører på voksne, og må erfare det selv først,
så gjelder det samme når vi skal prøve noe nytt.
…og svenska skal vi i alle fall ikke høre på.

Så reformen kommer.
Først legger man ned en rekke politidistrikter,
og med nedfelt ordre om at lensmannskontorene skal bestå.
Så gjør man noen strategiske tiltak, med kortere åpningstid,
og færre oppgaver, slik at lensmannskontorene synes overflødige.
Noe de faktisk ivrig bidrar meg selv.
I tillegg har Politihøgskolen utdannet personale til massetjeneste gjennom flere år,
og ingen vil etterhvert tiltre på et lensmannskontor.

Så kommer en ny fase,
for nå skal vi være klare for ethvert angrep på Utøya,
eller regjeringsbygg.
…så får enhver annen klare seg selv.
Godt frontet av PF også.

“Etter den søte kløe,
kommer den sure svie”
sies det….
og denne gangen kom den som julekvelden på kjerringa,
selv om noen advarte i rundt tjue år.

Plutselig en dag, står man der før nyttår 2018,
og forteller at brannvesenet nå er første på stedet i 54,8 prosent av tilfellene.
Det sies ikke så mye om oppdragene,
men brannvesenet har utviklet seg til å bli en innsatsgruppe,
og tar seg av det meste,
ei slags utrykningsgruppe med delvis politimyndighet.

På veg hjem fra Eidskog her forleden,
sto ambulansesjåfører og dirigerte trafikk,
mens andre drev førstehjelp samtidig.

“Hva var det jeg sa?”
er det fristende å si,
men det hjalp ikke den gang,
og det hjelper ikke nå.
Ingen vil innrømme feilslått politikk,
og kanskje er den ikke det etterhvert heller.
Men for bygda er tap av lensmannskontor et stort tap.

For uansett at politiets biler er utstyrt med GPS og navi,
og alle hus nå har fått en adresse som finnes igjen med slikt utstyr,
så var det nok annerledes da “rampen” ble gjenkjent ved fornavn,
og noen hadde hørt noe, som førte til noe,
og forhindret noe annet.

Da er det en god grunn til å nikke litt,
smile litt,
nesten som på en juletrefest hvor man synger nesten det samme,
og høre Kst Politidirektør svare på kritikken med å si:

“Brannvesenet er lokalisert fleire plassar enn politiet”

…noe de ikke var….

CMA-AWARDS 2018 – FOR NOE MAKKVERK

Skjermdump NrK

Jeg har vært en country-elsker i all min tid.
…og du verden så mange Cash og Jennings hits jeg har kunnet utenat.
Eller Elvis Country-plate i vinyl, som har spinnet rundt,
og Willie-humor jeg har ledd av, for ikke å nevne Kristoffersens stemme,
som ikke er vakker, men bare helt perfekt for hans sanger.

Så hver gang jeg har hatt muligheten til å se Country på tv,
som f. eks The Highwaymen in concert i høst, og noe annet,
så har jeg sittet klistret foran tv.

Så oppdaget jeg en kveld at CMA-awards 2018 “aired” her om kvelden,
og jeg satte på “record”, for noe i min hjerne fortalte meg at dette kunne jeg ta senere.
Nå har jeg snart brukt en uke, og ved hjelp av “fast-forward” og kjedsomhet,
er jeg nå midtvies gjennom Luke Cobbs, og Keith Urban, og funnet en sang som var noe å høre på,
men hvor vokalinnsatsen var rundt 3%, og the var Eastbound and Down“….og vet jo at den er fra Smokey and the Bandit (som jeg bare har sett 4899 ganger), og er sunget bedre før….

Før så kalte vi dem Newhats, og Wannabees, og de lærte vel noe av dem,
for nå er det bare ridiculous caps, and nohats, and 1000$-haircuts.
Ikke en gang Garth Brooks er annet enn hasbeen.

Det eneste en kan si om Lonestar, blir man anmeldt til #meetoo av.

For det første så er materialet fryktelig dårlig for tiden,
og for det andre, så kommer det ikke en eneste artist på scena,
som er i nærheten av å kunne synge.
Ikke det at alle stemmer er dårlige, men de kan bare ikke bruke den,
til å skape innlevelse og oppriktighet.

Hvor er talentene?

Jeg tror country ble så kommersielt at de kjøpte ut countryen med pene dresser,
og ansikter som skulle “fit-in”.
Noe gikk galt på vegen.

Hvor er galskapen Garth Brooks dukket opp med?
Misforsto de hva han den gang hadde, så totalt.

Hvor er balladene til Vince Gill?
Jeg har aldri skjønt hvorfor Keith Urban vinner noe som helst….

Hvor er historiene fra hjertet?

På programmet The Searcher fortalte Priscilla at Elvis,
måtte ha erfart noe fra en sang, for å få den til.
Det er nok noe i det, for jeg tror ikke disse på scena på CMA har erfart noe som helst….

Men det betyr ikke at de ikke skulle finne noen.
Kenny Rogers har aldri gjort noe annet enn å synge,
og han fikk da til noe, selv om han kanskje er nærmere pop enn country.

Er litt det samme med de som stiller opp i Idol.
De har stemmer som holder,
Men de kan ikke synge,
og du klarer ikke skille den ene fra den andre,
og ingen av dem blir jo noe som helst.
Det er fordi at hvis du skal bli noe,
må du skape noe som er ditt.
Du må ville formidle noe.
På en måte bør du lytte til Sputnik,
og ut fra det forsøke å forstå hvorfor han solgte så mye som han gjorde.
Du vil kanskje si at han kan ikke synge, spille, og tekstene er….
og deretter prøve å forstå hvorfor folket ville ha ham.
Da er du i nærheten av å bli noe selv.
Ikke kopiere, ikke gjøre noe på nytt,
men skape noe som er deg!

Brad Paisley – dette må du slutte å bli assosiert med.
For du har det nå fortsatt, både i tekst, gitar og fremføring.

Lytt og lær:

Alan Jackson med George Jones låt – He stopped loving her today
Kris Kristofferson i Oslo – Feelin’ Mortal
Johnny Cash fra et fengsel – San Quentin
Waylon Jennings – Good Hearted Woman
Willie Nelson – Blue eyes Cryin’ in the rain

Jeg er fortsatt country-tilhenger jeg,
bare fordi at CMA har forlatt country,
kan ikke jeg gi opp!

PS:  Kom meg ikke gjennom programmet nå heller.
…og vet dere at når Brad Paisley har fri fra musikk,
bor han i Nybergsund, og kaller seg Atle?

FRA SOFAKROKEN – PÅ GODT OG VONDT

Sjakk er best på Nrk

Ja så sitter man her i sofakroken i romjula,
og tenker på alle ord man hører og leser,
om hvor sunt det er å trene og trimme.
Selv er jeg blitt “sengeliggende” av forkjølelse/virus,
etter en løpetur her om dagen, da jeg burde holdt meg i ro.

På tv ser jeg den ene utforkjøreren etter den andre,
bli hentet av helikopter, mens en lurer på åssen den der redningsmannen
tør å henge der ved siden av båra – under helikopteret,
langt oppe i fjellet.

Jeg blir minnet på om egen benskjørhet,
da ei norsk jente mister ene skia i en port,
og knekker benet.
Trodde topp moderne alpinutstyr,
skulle forhindre at ben blir vridd og brukket.
Ja ikke for det –
noen ganger har jeg sett at alpinister mister skia midt i bakken,
uten at de er borti noe som helst.

Kanskje man burde lage virtuelle utforbakker,
og la dem sitte i hver sin bås,
og kjøre, mens de nyter sin boks med RedBull,
og kan gå på egne ben hjem.

I Tour de Ski (eller France som ei dame skrev på TV),
ser jeg at damene blir skøytet i fra i sprint,
og kommentatorene undrer hvorfor jentene ikke er i form.
Men kanskje er jentene i form,
mens de andre – utlendingene – er blitt utrolig raske.
Se f eks Stina Nilsson – full fart fra start, og delvis stiv mot slutten,
men da har de andre resignert.
Eller Jessie Diggins, som fra en håpløs posisjon,
ikke ser hvor håpløst det er,
benytter seg av energikrevende teknikk nedover,
og suser inn til god topplassering.
Det handler om å ville uansett, og ikke minst oppdage det
våre alpinister gjorde for noen år siden – bruke mer energi på å få opp fart.

I Russland, ser jeg en sint Carlsen, som ikke snakker med media,
når han taper, og en blid Carlsen som snakker med media når han vinner.
Det sier ikke noe om god eller dårlig taper/vinner.
Det sier bare noe om hvor sterkt drevet mannen er etter å ikke tape.
I dag når vi snakker lynsjakk, klarer ikke en gang Torstein Bae å snakke fort nok.
Det sier mer enn hva mine egne øyne registrerer om hurtigheten,
og jeg lurer på hvorfor de to disipliner har byttet navn….
for hurtig låter da raskere enn lyn!

og så sitter jeg der sjaber i senga,
og synes synd på Heidi Weng – min yndling.
Jeg vet ikke hva hun skal gjøre for å komme tilbake,
men jeg vet at hun er fullstendig god nok for å være best.
Men jeg vet også at det aldri har vært lett å være Heidi Weng,
for mens hun har vært en utrolig idrettsutøver,
så har hun alltid blitt satt i skyggen.
Hun ville nesten ikke slå sine venninner,
for da gråt hun og syntes det var leit.
Slo hun dem, mente media at hun hadde bedre ski,
og vant hun uten at de var der,
så fikk hun alltid høre at “hvis Bjørgen hadde vært der så….”
….og da hun endelig vant…
og skulle sette kronen på verket med å vinne Canada-touren sammenlagt,
så – ja jeg ser ingen annen mulighet – saboterte noen skiene hennes,
fordi noen skulle sette rekord i antall seire i samme sesong.

…og ingen har sagt det offentlig på tv, for de har bare hatt noen utvalgte.
Da hun ikke finner formen, ja da er de der og spør hvorfor hun ikke er hvor hun var
– som betyr at de så hun var god før med andre ord.

Heidi Weng:  Du har de siste årene vært verdens beste skiløper.
De andre har ikke vært i nærheten i mine øyne.
World Cup har vist noe, men ikke alt.

Finn tilbake til den jordnære, litt surrete jenta som var livlig,
og bare gikk fort på ski,
så er du der igjen.
Ta en tur til Trysil og lek deg i løypene der,
ta noen selfies, skriv noen autografer,
bli hyllet av oss som vet hvem du er.
Så er du der til VM.

Så er det Martin Johnsrud Sundby.
Etter sin dom ble han en ren hedersmann,
med annet syn på verden og sin idrett.
Han ble større enn noen gang,
og jeg setter ham enda høyere nå,
etter hans utspill om Tour de Ski.
Han har rett – det er en plikt for skiløperne i Norge å stille.
Det handler om å bevare arbeidsplassene deres
– gjennom å gjøre konkurransen stor og midlene tilgjengelig.
De som blir hjemme – sager over sin egen gren,
men også til de som stiller – for nå pengene blir borte,
blir også løperne og rennene det.
…men kanskje vil noen ha glede over at Trysil Skimaraton og TrysilKnut-rennet
blir overført også – med rene amatører og nærkontakt med miljøet.

Jeg holder også med om at det begynner å bli kjedelig enkelt.
Sundby etterlyser tiden da Tour de Ski var hardere, og det gjør jeg også.
Hva med langetappen mellom de to ski-sentrumer?
Sprint på to minutter med eneste bakke over et bygg – nei det er ikke nok.

Men så får en ta med seg de gode ting da.
Johan Sebastian som spiller glimrende sjakk,
Aryan Tari ligeså.
…og 15-åringer som blir litt forandret da de plutselig sitter på bord 01.
Bransdal og Iversen som virker mer solide enn noen gang,
og topplister som viser god geografi.
Men altså – pr nå – så er sjakken mer spennende enn langrenn,
og det er ikke minst på grunn av Heidi Røneid, Atle Grønn, og Torstein Bae,
godt loset av Line Andersen.  All honnør!

Men nå begynner jeg bli bedre,
men jeg rekker nok med noen sjakkpartier til,
og noen etapper til i Tour De ski,
og kanskje rekker jeg se Heidi Weng bli best igjen også.

NÅR SOMMEREN KOMMER VINTERSTID

 

Blir raskt mye rart

Minus fem grader,
og stor varme regndråper.
….som øyeblikket etterpå fryser til is.

Jeg måtte bryte meg inn i bilen,
fordi jakke og skibukse var stivfrosset av regn og kulde.

Jeg står og skal ut på Vestbyvegen fra Trysil Knut Arena.
En foran meg – som er til fots – går ut på den våte asfalten
– trodde han –
men der var det bare is,
og med ski i eine handa og staver i den andre,
sklir han nedover,
før overraskelsen går over til å gjenvinne kontroll.

På veg oppover står en buss,
bak den står en VW Passat,
bak den noe fransk, med ubestemt sjåfør,
som ikke gidder vente, men vrir hjula ut,
og da han gir full gass, vrir bilen seg og begynner å skli bakover mot en Audi,
med en sjåfør som skjønner at han får ikke gjort noe fra eller til.

Jeg er utpå vegen, og foran meg ligger det en hvit Mercedes 63 AMG,
hvor sjåføren ikke har råd til plåtjobb.
Han kjører i 5 km/t nedover,
bak en lastebil med samme hastighet,
og jeg er helt enig,
bare at jeg har lagt meg femti meter bak,
for jeg vil ha litt tid å tenke på.
Bak meg har jeg en Audi,
som tenker som meg.

Gjennom rundkjøringa,
hiver det seg en Pizza-bil utpå, uten at det gjør noe for meg,
og foran der
og der ser jeg rekken av biler nedover.
Tesla, med en sjåfør som tenker på at han skulle ladet på bygda…
og en gammel Datsun, som har ene siden nedi grøfta,
og enda det her er ganske trangt,
er det en som vil forsøke seg forbi,
og pizza-bilens sjåfør tar hensyn,
og da prøver to tre biler til seg forbi i mot oss,
og de burde kunne se,
at de kanskje kommer maks femti meter lenger opp.
Lenger ned står det en Leaf helt stille.
Strømtom i bakken, og det er kanskje siste løvet i år.
En blondine har vært lur, og rygget seg inn i ei innkjøring,
og står bare og ser på det som skjer,
med en sneip i munnvika.

Fra en sideveg kommer en bil,
som ser at det er stor avstand mellom Mercedesen og pizzabilen,
og uten å tenke noe mer over,
kaster han seg i mellom, og svinger til venstre oppover, og får seg en sladd,
men havner mellom to biler,
og der sitter han plutselig og innser at
dette nok var liten vits, og at han burde svingt nedover…

Det tok 15 minutter å ta seg ned til bygda,
men det gikk bra…
…men i sundet,
ligger det en bil i grøfta i en innersving, hvor det skulle være umulig å kjøre av,
men der ligger den nå allikevel,
utsatt for fare hvis Keiseråsen raser.

Jeg parkerer bilen,
og skjønner at i dag er det dagen for
å se film!

Ispanser…

DE EN HAR NÆRMEST

Romjulsfjell

Jeg var fryktelig glad i Kristendomsfagene på skola da jeg var yngre.
Ikke på grunn av lidenskapelig tro, men fordi fortellingen var så spennende.
Jesus var jo den tidens Elvis – The King – eller som Fantomet, som klarte alt,
eller kanskje han bare var Supermann – uten kreftene – for han var jo lett å beseire.
Det var bare å henge ham på korset, sette inspripsjonen INRI Jødenes Konge) over ham,
stikke ham i buken med et sverd,
og så stilnet talene om godhet og nestekjærlighet.

“Farlig mann” kalte man det den gang.
Han var farlig fordi han talte om å elske din neste,
og vende det andre kinn til hvis noen var lei mot deg.
Du verden så farlig.
Ja og så talte han bedre,
og var kanskje noe mindre materialistisk enn presteskapet.

På den annen side så var også Mahatma Gandhi en farlig person,
ligeså Martin Luther King…
…for de mente alle i utgangspunktet var skapt like!
For førstnevnte var det kanskje våpenindustrien som anså ham farlig.

Men det skulle da ikke jeg snakke om.
Jeg skulle snakke om kalven jeg.
Kalven som ble slaktet når den fortapte sønnen kom hjem.
Historien om han som ble hjemme og alltid hjalp til da det trengtes,
og som aldri fikk noe,
kontra sønnen som forlot alt,
ikke brydde seg noe,
men som kom hjem igjen,
og var selve årsaken til at gjøkalven ble slaktet,

Jeg ser så mye av det i dag.
Noen etterkommere blit tidlig utpekt som den man spør
når man trenger hjelp,
mens andre er dem man kommer ihug når man skal gi.
Sjeldnere synes jeg det er å se at disse to personer blir forent i en og samme.

Jeg observerer etterkommere som alltid er der for sine,
men som allikevel ikke får et eneste sekund av oppmerksomhet,
fordi den ene, ikke har ringt på noen dager.
Jeg observerer barnebarn som….
men som ikke blir hørt, fordi andre barnebarn ikke bryr seg det døyt,
…og jeg kjenner på følelsen av å ikke være i stand til noe av det.

Ikke være i stand til å ta vare på,
eller få muligheten til det.
Jeg ser noen som som ikke vet hvem andre er,
og jeg ser slekt ikke vite at de er i slekt,
og jeg skjønner på en måte hvorfor….
…for min mor var nr 16 av 17 barn,
selv er jeg nr 3 av 3,
og noen av mine er nr 5 av 5…

Det minner meg om en sang….

“You don’t know about lonely
Or how long nights can be
Till you’ve lived through the story
That’s still livin’ in me
You don’t know about sadness
Till you’ve faced life alone
You don’t know about lonely
Till it’s chiseled in stone”

…for du vet ikke hva det er å savne,
før dem du savner er helt borte,
ja til de er gravert i stein.
Da det er et faktum skjønner du ikke hvorfor…
hvorfor du ikke tok mer kontakt,
hvorfor du ikke tilbrakte mer tid….

…og jeg har sett serier,
hvor savn settes i sitt rette element,
hvor sorg formidles i en sang….

Oh, this time
We have together
Is our shelter from the rain
I will share the weight you carry
Let me be your sanctuary

….hvor far og datter og stedatter møtes i sorgen,
og skaper en familie i restene av det som var,
bygd på murstein av det å elske,
elske den som var……
mens vedkommende var!

En gang i tiden…
satt jeg der alene,
nyskilt,
med bare en sønn,
som spilte gitar,
og vi hadde mange samtaler,
samtaler om livet,
om kjærlighet,
om troen,
om det gode og dårlige,
om livets klokke,
og gjentagelsen av hver eneste dag,
og han ga meg mange tanker.

Jeg ga ham en tittel….

Questioning Sanctuary
og han komponerte denne låta her….

…og jeg tror at den gang,
den gang fortalte den hva vi hadde:
Sorgen,
samholdet,
gleden,
og tårene,
og vi stilte spørsmålet ved så mangt av livets biter,
ikke minst Sanctuary….

og en samtale foregikk faktisk via musikken,
og vi snakket ikke en gang om det samme,
men lot det bare stå til.
Sangen den gang ble til

“Low Down Blues” – Father and Son (noe jeg kalte oss)
(Men den regner jeg ikke med at jeg får lov å legge ut,
for jeg er ikke akkurat noen sanger….)

…og i julen fyller vi sosiale medier med snøhvite vidder,

og pyntede barn,
mens vi erklærer vår kjærlighet til vedkommende ved siden av oss,
selv om mange så deg forrige uke,
litt mer lidenskapelig med noen helt annen.

Nå må dere ikke misforstå.
Jeg synes ikke dette er forkastelig dobbeltmoral
– jeg synes det er gledelig,
at man finner igjen de man har nærmest.
At dager med et budskap,
når frem,
og forener.

…og så kulminerer alt med å se at Kreftforeningen fyller 80 år.
80 år med arbeid for å hjelpe til i kampen mot kreft.
Ikke bare helbrede, eller finne ny medisin,
men bidra til at man kan leve med og etter kreft.

For noen historier man fikk høre på sendingen.
..og da Erna åpnet sitt hjem (Statsministerens),
og satt der og tegnet med ei lita ei som hadde mistet sin far,
så så jeg godhet i Ernas øyne,
og jeg så håp,
om at de som sliter i systemet,
med AAP, og muligheter for å klare seg,
kanskje kan se litt lysere tider i møte.
Eller….
…er hun bare mild til sinns,
og knall hard som leder.

Jeg vier selv mine tanker i dag,
ikke til gaver jeg fikk og ikke fikk,
men til alle barn der ute,
som for første gang feirer jul uten begge sine,
både av naturlige og unaturlige grunner,
til alle der ute som sliter med økonomien,
og som ser og merker dette enda verre i disse dager,
til de sjuke og enslige,
som enten ligger på sjukehus, eller sitter i ei mørk leilighet,
til de som sulter,
eller de som nok en morgen våknet
med alt for mye whisky smak i sin ånde,
til de som hjelper sine foreldre uten å bli sett hver eneste dag,
eller de som hjelper sine barn, uten å bli lagt merke til,
til de som tar seg en skitur,
selv om det er mye som skulle vært gjort,
til de som tror,
og de som ikke tror,
til pårørende av noen er gått bort,
og til ønsket om fred på jord,
og at alle skal kunne ha akkurat så mye at det er et godt liv.
verken mer eller mindre burde noen hatt.

For meg selv så vet jeg at lykken består i av å leve.
Leve sammen med noen en har kjær,
og nyte det vesle en klarer og oppnår,
glede seg over det en har, og ikke la det påvirkes av alt en ikke har.

For en ting er min erfaring
– drømmen om det materialistiske
gir så mye mer glede,
enn å faktisk ha det…

Til slutt får jeg synge med Chris Young

I wanna be a givin’ man
I wanna really start livin’ man
God, I’m asking you to come change me
To the man I wanna be

PS – kan hende jeg putter inn Low Down Blues etterhvert

JULAFTEN 2018

Nisser og unger

Tradisjonen tro, våkner vi til live på Haukås i Engerdal.
Ute suser det lett i kald vind, som følger dalen fra Engerneset mot Heggeriset, og “smeiker” bortom våre kinn,
da vi aller nådigst våger oss ut for å ta “morraspissen.
Det er slik oppå der, at man er litt tilbake til gamle tider,
ikke minst blir man minnet om dette da en hører et par kuer som rauter i fjøset på nabogården.

Så er det å innta en bedre frokost, med en sterk kaffekopp, som husbonden selv denne gangen har kokt på gamlemåten.
Ikke over bål altså, men på en gammel kjele, som lar godlukten av kaffe, sveve fra rom til rom, for liksom å vekke barna til liv…
men kaffelukten er alt for sent ute, for en jämthund på 9 måneder, har allerede vært rundt og vekket alle,
ved å bruke ei lang våt tunge i ansiktet på dem.
Blanke av hundesikkel, kommer en etter en, og vender nesen mot badet og en vask av ansikt.
Nå ja, så galt er det da egentlig ikke,
men hva gjør en ikke for å få dere til å lese videre.

“Hvilket år på rad er dette?”
spør min svigerinne, og via minner på Facebook,
som sier at det var for andre gang i 2013,
kommer vi frem til at det er sjuende gang,
selv om noen mener det da må være 18 minus 12, altså for sjette gang.
Men svaret på spørsmålet kunne også vært
“totusenogatten år på rad” også…

…og bortover vi går…


…og en time senere blir vi ønsket velkommen til gards av Arne,

og gitt instrukser, som skal få oss til å oppleve både denne og neste julaften.
Her er det nemlig 5,3 meter rett ned til betong…
…så ikke fall ned, er vel kort og greit beskjeden.

Langt oppi skogen durer det i scooterlyd,
og der ser vi både blånisse og rødnisse.
De bruker ikke reinsdyr lenger her innenfor ulvesona.
Det er for farlig, eller kanskje hele gjengen (inkl Rudolf) allerede er tatt.
Eller – det er kanskje ikke innenfor sona dette!

Samme det, for nå svinger dem inn foran unga, og kjører sakte mot låvedøra,
og forsvinner inn på låven.  Gunnar får lov til å være den som knakker på.
Der inne sitter det to gamle nisser hvorav den ene er 96 år, og den andre er 250 år.
Den på 96 har organsvikt sies det,
mens han på 250 hopper rundt, så man minst skulle tro han hette Myhr til etternavn.

Pakker blir delt ut,
og tradisjonen tro,
får jeg ingen.
Men jeg har jo for lenge siden innsett at jeg ikke er snill nok.
Ja jeg er ikke slem heller,
men bare ikke snill nok.
Hadde jeg vært snill nok, ville jeg hatt mange flere til bords hver eneste jul vil jeg tro.

I bilen nedover, er tvilen på plass.
Brytningen mellom å tro på nissen, og ikke tro.
Nisse er bare et menneske” sier den yngste.
Men egentlig er det ikke noe å bry seg om,
Hvorvidt nissen finnes eller ikke altså,
gjør som de fleste – ta i mot det du får – and don’t mind”
Men det er rart med det
– de fleste av oss tror ikke,
men vi holder allikevel liv i trua!

Så setter stresset i gang,
for nå skal noen haste videre, ja egentlig alle faktisk.
Noen skulle en snakket mer med,
fordi man bare ser dem denne ene dagen i året.
…og vipps har noen allerede forsvunnet,
men det er klart,
når denne dagen egentlig har en kristen bakgrunn,
så er ikke utsagnet
“De første skal bli de siste” langt unna.

For kjappest i bilen, og på veg hjem er tradisjonen tro (igjen)
min svoger.
Mens vi andre tar en runde og ser hva de har glemt av denne gang,
så er han allerede godt nedenfor en nedlagt butikk i dalføret.
Men du vet….
Med ene barnets telefon ringer vi “mamma” og tradisjonen tro,
blir de første nesten de siste, fordi dem tradisjonen tro,
måtte snu igjen.
Men en ting skal min svoger ha
– denne gang husket han både samboer og begge unga –

…og så er det disse gen-påvirkningstinga da.
Som at man ikke lenger har tilgang på mandariner,
men må nøye seg med steinfrie klementiner,
som er proppet med nettopp stein.
…eller tomater som aldri råtner.

For meg er frustrasjonen mer på at de holder på å skaper eggeskal, som skal tåle mer.
I hele høst har jeg spist stekt egg til lunsj, og hver gang jeg klunker egget i kanten,
akkurat som mor mi gjorde…så smeller det i pannekanten,og egget er like helt.
..og da det først ryker, så har du tatt i såpass,
at halve innholdet havner utenfor panna,
hvor det svir seg fast,
og du nok en gang blir skuffet over reklamen,
for sprayflaska er fin å ha i handa,
men inneholdet er nesten dårligere enn vann,
bortsett fra at det freser i slimhinnene mine.

Det virker nesten som om eggene er laget for å bevise at hjelm er godt å ha
– du husker de testene eller?
Da de slapp et egg fra ca en meter, og det røk,
og jeg måtte vaske opp att,
og så satte de på en hjelm og så holdt det….

Ja nå klarer de seg uten hjelm.

I dag var det ekstra ille.
Verre enn noen gang før faktisk,
og jeg innså at nå har de nådd sitt mål,
og i det jeg tar i for fullt,
og forventer nok en vask av plata,
ryker egget plutselig i to,
og ikke en dritt kommer ut av det.

Da oppdaget jeg at det allerede var kokt,
og jeg ble minnet på at vi hadde hatt rakfisklag noen dager før.

Ja, altså – jeg kan ta feil da….
men skallene er veldig harde normalt nå altså.

…og akkurat som på samme måte at man mer og mer skjønner at egget klarer seg uten hjelm,
så tror ungdommen at de klarer seg uten kondom.
Kanskje fordi det to ganger i uka kjøres opplysningsprogram fra NRK om hvor dårlig sædkvalitet dagens menn har,
så dårlig at de tror de ikke lenger trenger kondomen.
Men det er som med regnjakka
– du bruker den ikke på grunn av regnet,
men for at du ikke skal bli blaut.

Her om dagen snakket vi om det tragiske med kreft.
ikke minst prostata og testikkelkreft,
hvor jeg påsto at sistnevnte var mer utbredt hos menn enn kvinner,
og jentene som satt rundt bordet, tok det som at jeg hadde lest meg til noe,
eller tenkt ut noe selv!
Ja jeg håper dere lesere skjønte den!

Så er man hjemme,
og minnes de som er borte,
når Kalle Anka önskar god jul.
Men jeg har jo arvet mors kassetter,
og kommer fort på en passende sang:
“Vi lever nu”

Vi lever nu, holder drömmarna vid liv
Vi har varann och vår kärlek den är sann
Vi lever nu, och tar dagen som den är
Vad som enn skjer, och vad livet enn oss ger

I en värd med många skuggor är du ljuset som jag har
Jag skal aldrig gå ifrån dig, jag skal stanna alla dar
Gjennom allting som vi møter vill jag ha dej här hos mej
Det är så som jag vil leva det är svaret nu til dig

Mens vi venter tegner jeg de to yngste gutta.
…hvorav den ene blir imponert, Og den andre spør bror sin:
“er dette meg?”

Jeg prøvde meg som tegner
..og da er det ikke lenge før de yngstes forfedre kommer.
Dressen er på, og smilet finner jeg nok att.
…for det er noe i meg som alltid vil gråte på julaften.
Det er litt rart, for det er jo dagen da stria er over,
og vi samles, og deler ut pakker,
ser barn juble, og enkelte bli skuffet.
…men på en god måte.
Allikevel kommer sanger og tanker,
som gjør at jeg vil gråte litt.
Ikke fordi noe smerter, eller fordi noe sørger,
men fordi dagen er så fylt av følelser,
nettopp av de nevnte grunner,
og det er en dag hvor det er tillatt å være glad i “nan”,
og gi “nan” klemmer.
derfor må jeg lete etter smilet,
for jeg blir glad for verden akkurat i dag.
Dagen da vi er snille,
uansett vennskap og uvennskap.

…og med den for meg aller fineste sangen,
fremført av det beste paret, tar jeg jula.

“Silent night”
og i anledning jubileet av noe av det råeste jeg som smågutt fikk se på TV,
tar jeg med denne versjonen også

The King Silent night

og en moderne

Pentatonix

Til slutt;

God jul til alle barn og barnebarn “around the world”

PS:  Det ble kanskje beste julaften ever.
…og uansett gaver,
så ble største gaven å se tre kjempeblide unger,
hvorav de to yngste la seg i fars armkrok til slutt,
mens vi så historiens beste utgave av Beat for Beat.

Kanskje viste det seg at jeg var snill nok lell!

JEG HAR MISTET LAPPEN

 

Bil uten lappen…

“Huff a læll, neeh men sejer du det”
som en jeg kjenner sier.

Noe så pinlig, skamfullt, og kanskje verst av alt
– at det skulle skje meg.

Men som mor ville sagt:
“Du er ikke den første, og blir ikke den siste heller”.

Uansett, så har jeg i alle fall valgt å være åpen om det.
For jeg vet at rykter og baksnakkelse er verre hvis de får starte opp fra uvitenhet,
og vandre fritt, uten at noen kan korrigere den på vegen rundt.
…og spesielt i den tida vi skal inn,
hvor man er mange samlet, og noen ganger lite å gjøre,
så er det å snakke om andre, og andres feil,
noe som blir drivkraften i samlinga.

…og hvis noen forteller noe,
så er det viktig å ha noe enda “verre” eller “bedre” å fortelle,
og jeg vil jo tro det, at det at jeg har mistet lappen, vil være en slik drøm for noen.

Det verste var dog å tenke ut hvordan jeg skulle fortelle det til Trine.
Ja liksom, kunne fortsette med rak rygg, etter å ha tilstått sin brøde.
Jeg kom vel aldri helt frem til noen god måte å gjøre det på,
så jeg forteller henne det gjennom denne blogg.
Det er sjelden hun leser det jeg skriver med en gang,
ei heller de første dagene, så da romjula kommer,
og julekvelden forløp som vanlig,
så kan jeg i alle fall vise til datoen da dette ble lagt ut,
bekrefter at jeg “fortalte” det med en gang.

Det handler jo noen ganger om å ha notoritet,
og allikevel slippe unna konfrontasjonen så lenge som mulig.
Juridisk sett så er jeg da på rett vei.

Nå er det vel slik,
at det er få som leser mine blogginnlegg,
og noen trykker bare liker på Facebook for å være greie,
men allikevel ikke har lest alt.

Så i løpet av jula,
vil noen spre budskapet om at
“Stenmyr’n har mista lappen”,
mens andre vil le litt av det hele,
og atter andre vil kanskje gi meg en empatisk klem,
da de møter meg på vegen.
Kanskje vil noen hilse mer vennlig da jeg er ute og løper,
og atter andre vil ha et glimt som viser:
“Det var jaggu godt åt’n”

Men til slutt kan jeg meddele at,
jeg fant igjen lappen.
Den hadde falt ut av lomma mi,
blitt sittende fast i melom døra og list på Pajeroen,
og der satt den fastfrossen da jeg skulle ut å kjøre i dag.

Bil med lapp…

Så vil de som fortsatt leser, undre:
“Hvorfor skrev du om dette da?”
Jo fordi det var en viktig lapp.
EN viktig lapp for meg,
nemlig handlelappen Trine skrev,
og som jeg MÅTTE effektuere før dagen er omme….

Men som vanlig er det nok vanskeligere å gå i butikken,
enn å gå lykkelig inn i jula!

Moralen må bli:
Husk at til og med det som er et sant rykte,
kan være smertefullt for den det rammer!

Ha en riktig god jul!

EIDSKOG I MITT HJERTE – FØRJULSTANKER

Sitter her i Trysil en tidlig morgen, rett før jul,
og fra høytaleren kommer toner med den vakreste juelsangen av dem alle:
Silent Night.
I mange forskjellige versjoner, fra Elvis, via Waylon, og til Everly Brothers.

Akkurat da jeg hører Silent Night, så trigges alltid minnene i mitt sinn.
..og jeg blir from og godhjertet.  Denne gang gikk min tanker til min barndoms bygd – Eidskog.

Det er nå 14 dager siden jeg var der sist.
Sist da jeg kunne dra inn god duft av skog og frost,
høre dunk og smell fra Viacom, og høre trafikken på veg til Sverige.
14 dager siden jeg kunne velge å løpe en småkupert runde,
valgfritt mellom 1 kilometer til 35.  Du kan løpe på Eidskog en hel sommer,
og allikevel alltid stå fritt å velge en ny veg, skogsvei, eller sti.
Du verden for muligheter….og du er aldri langt unna et hus, hvis du tror du har gått deg bort,
eller som en sa til meg da jeg ikke helt visste hvor i Eidskog jeg var:

“Bare gå nedoverbakke – da kommer du alltid til ei grend”
– og han har helt rett.et

Noen gang undrer jeg om dere som bor der fast,
kanskje ikke legger merke til bygda, og kanskje tar den for gitt.
For meg som besøker den, så registrerer jeg hvor flott Skotterud sentrum har blitt,
og hvor morsom rundkjøringa er, og undrer hvorfor ikke flere velger bussleia ut av den…

Jeg registrerer også hvor “lukket” Magnor har blitt.
Du må være kjapp for å oppdage avkjøringa til Glassverket, selv om det oppdages av flest turister i Hedmark.
….og lokalkjent for å finne innkjøringa til de to parkeringsplassene som Per Løken står og kikker mot.
Men du verden så ryddig og fint det er blitt for oss som kjører forbi.
I slike stunder så undres jeg over hvorfor alle veger plutselig skulle kjøre utenom alle grender….og ta fra Eidskogingene mulighet til at noen skulle stanse.

Finsrud ser jeg sjelden for tiden, for jeg har ikke startet i marsjen på noen år,
men Åbogen besøker jeg.  Samme der – det er tegn på stor dugnadsånd, og når jeg ser et ansikt der,
så er det noen en kjenner, og uansett så er det noen som hilser.
I Trysil har man en kampanje om at alle skal si “Hei” – i Eidskog bare er det slik der.
Litt amerikansk over det på en måte…”Howdy and how y’all”.

Vestmarka er det stort sett begravelser, eller en tur til Oslo; som trekker,
men det betyr ikke at det ikke skjer noe der.  …og kanskje er det billigst drivstoff akkurat der.
Fra Tobøl minnes jeg en spesiell ting – jeg løp Eidskogtrimmen, og hadde akkurat fått vite at Elvis var død.
Det forblir et evig minne faktisk.

Fjellskogen – minnene om fiskestang, og det å henge i hæla på far min,
mens han fortalte om hva hvert enkelt “stælle hette”, og hvem som bygde vegen der og der.
Han var med på mange av dem.
Pulltjenna.  Hammerlikjællarn.  Larsmoen.

Hver morgen går jeg meg en tur i nærområde til heime mett.
Jeg oppdager noe nytt hver eneste gang – ja ikke nytt akkurat, men en ny vinkling på noe, en ny måte å se noe på, og ny måte å oppleve noe på.  Jeg kan stresse ned ved å sette meg ved en krakk ved fotballbana, og faktisk ha “forhold på telefonen”, eller sende noen tanker til forfedre, da jeg atter en gang runder gravsteina på “kjærrgarn”.

Gå ut i dag og oppdag grenda di.
Ta noen bilder.
Skriv noen ord, og reklamer for bygda di.
Det eneste som kan skje, er at flere oppdager vår vakre bygd,
at noen flytter dit,
investerer der.
Oppdag det vesle rundt deg.
Opplev det før det er for sent.

Nå skal jeg vise bilder fra siste turen min på Matrand:

Matrand
Svingen der heime
Ingen mor og far som står i døra meir
Ei kirke skal være nr 1
Kirkeplassen 1
Symbol på alle livets faser
De ble naboer til slutt

Morgenfugler—eh nei hester
Snart finnes den bare på sokkel
Ingen er så fin som du – kjærka mi
Et bygg far kjempet for, og som han var for tidlig i
…et gjerde…og kommer det et tog, så..
Denne plakat passer ikke på en gravplass…
Noen har det mer bråttom
man kan løpe over alt…
Man blir i godt humør
Slik ser en ikke i Trysil mer
Stasjon – savner skiltet med høyde over havet
Her har en ventet mye på toget
Hesbøl
Nesten heime att
Dette magasinet digger jeg

…og da jeg er ferdig med å minnes,
har Spotify kommet frem til Guy Lombardo’s Auld Lang Syne
og den passer bra, for man blir både nostalgisk og lengtende tilbake til bygda si.

Ja jeg slutter nok aldri å være glad i Eidskog.

Thor Wang har jo beskrevet det slik – Eidskog

SNART STATSLØS

We are no more together

Jeg så på programmet “Håp i ei gryte” hvor det var ei mor fra et annet land,
som fortalte hvordan starten var, og hvordan det gikk utover barna.
Jeg ble grepet av fortellingen….

…men det var ikke det jeg skulle snakke om i dag.
I dag skulle jeg snakke om at tiden går fort til at jeg blir statsløs.
Første januar skjer det.

Da bor jeg i Innlandet,
mens Storting og regjering befinner seg utenfor,
altså i utlandet.
Så også med min Konge.
Kong Harald – du som har båret arven fra din far på en så flott måte,
du har ikke plass i Innlandet, men blir boende utenfor.
Jeg har hilst på din far, og kjørt din sønn, men jeg har ikke møtt deg,
og nå da grensa for Innlandet skal skille oss,
er det vel utenkelig at vi noen gang treffes face to face.

Heldigvis grenser vi også til Sverige,
og jeg regner med at passfriheten dit opprettholdes,
og at Sverige forblir symbolet på Thon-senteret (og ikke motsatt).

Det blir nok også kjedelig å se på skirenn.
Johaug er jo fra Innlandet, men bor utenfor,
mens alle de andre er jo trøndere,
og er utenfor Innlandet.
så heretter sidestilles trøndere som Klæbo,
med Bolsjunov, og Cologna.

Kygo blir ikke noe vi kan være stolte av,
ei heller Freddy Kalas, eller Carola (eller var hun egentlig svensk?)
for hun skulle bygge innenfor Innlandets grenser,
men fikk nok tidlig beskjed, og avbrøt planene.

Jeg må dra til utlandet for å løpe Sentrumsløpet og Oslo Marathon,
men kan gå Birken hjemme.  Sjefen i Innlandet kan nå antagelig oppheve ulvesona også,
for når regjering og Storting befinner seg i utlandet, så får de skylde seg selv,
og godta det vi innenlands bestemmer.

“Bye Bye” Hedemarkens Amt, som overlevde fra 11. april 1781,
og ble verken tatt av storm eller flom,
men kvikk-Sanner overlevde vi ikke.