POLITIET I FREMTIDEN TRENGER….:NOEN

Det dukket opp en overskrift i min facebook-feed en aften

“Behov for flere politiansatte med masterutdanning”

i tillegg, leser jeg hele tiden innlegg i Politiforum, hvor det er dreier seg om teknologi,
eller hvor innleggene er skrevet av en eller annen forsker, eller en med en administrativ stillingsbenevnelse.

Og jeg begynte å undres over hva politiet egentlig trenger.
Jeg har ikke svarene altså, men jeg har undringen.
Undringen over endringen som har skjedd mellom den gang da betjenten i egen Opel Kadette, iført en blålig kjeledress, over søndagsskjorta, og med røde strømper i joggeskoa, møtte på ei trafikkulykke, fikk loset trafikken forbi, etterforsket årsaken, og hjulpet de som trengte det, til i dag da betjenten møter i engrendetvist, i combat-boots og med pepperspray på hofta, og pistol i ei uniformert maje.

Etter et langt liv i politiet,
eller i alle fall i miljøet av politi,
eller kanskje rettere sagt – i en fordums tid –
så oppdaget jeg at det man mest av alt trengte når man ringte politiet var
 – NOEN –

Kan NOEN komme og fjerne han som hamrer på min dør?
Kan NOEN komme og fjerne bilen som står feilparkert?
kan NOEN hjelpe meg med brev til Landbruksbanken?
Kan NOEN oppklare tjuveriet på hytta mi?
Kan NOEN si meg hvorfor det er 60-sone der?

Så når de ringte meg på vakt,
så trengte de altså NOEN.

Det gjaldt ellers også.
De som kom innom kontoret.
De kom fordi de måtte snakke med NOEN om ektemannen, naboen, eller familien.
De hadde vært over alt ellers, og ikke fått hjelp, og nå trengte de snakke med NOEN.

NOEN var ofte meg,
eller i alle fall en av mine kolleger.
Ingen av disse hadde master-utdanning,
Ingen av disse var forskere.
ingen av disse var spesialrådgivere.
Ingen av disse var politiadvokater.
Ingen av disse var inspektører.

Alle disse var generalister,
med erfaring fra livet, arbeidet, og et produkt av sunn fornuft.
Oppflasket i yrket med ordet Konduite, og alltid tilstede,
når det var behov for NOEN.

Disse, mine kolleger, disse NOEN var den man snakket med i sorg,
eller fortvilelse, eller som kom til deg ved angst og depresjon.
Men som du aldri besøkte når du opplevde glede.

Nå finnes snart ikke NOEN,
for dem som trenger det.
Nå skal politiet utstyres med droner,
for å undersøke et åsted,
for å undersøke det før en drone henter de skadde,
og evt en drone tar DNA som bringes rett til Forensicer….

Når du sitter i hjørne av stua de på en gård,
og ikke vet arme råd, så er det ikke lenger NOEN i din nærhet,
som kan hjelpe deg med utsettelse på tvangssalget som en Namsmann med bachelor i økonomi,
har sendt deg mail om, og som uopprettelig har blitt utført to dager tidligere, fordi angitt saksbehandlingstid er oversittet….

Nei du
– jeg tror publikum fortsatt trenger NOEN jeg,
når de ringer operasjonssentralen 145 mil unna,
som forhører seg hos sin overbetjent, 
som har rådført seg med konstituert kommunikasjonsrådgiver hos et rårdgivningsfirma,
før det er kontrasjekket i en manual utarbeidet av en konsulent ved fagavdeling Orden, kontrahert av førsteamanuensis ved PHS, som har vært ansatt som statsekretær i JD, etter å ha vært gift med en inspektør i Politidirektoratet.

…og denne NOEN,
er den som tar seg tid,
til ikke å henvise videre,
men til og lytte,
og ha evnen til å finne en løsning.
der og da.

…og jeg sitter fortsatt der (eller her) og lurer på hvordan jeg skulle fått tatt bildet av metaforen hvor det tynne heftet “Sunn Fornuft” er byttet ut med et kjempekompendium med tittelen “Tiltaksplan for mulige teoretiske tilnærmelser på variable muligheter for bruk av innarbeidede rutiner for digital avgjørelse på stedet (tidligere forkortet som løsningskode OPS).”

For det virker i mitt minne som om det aldri var teorien som kom til bruk i de fleste hendelser,
men evnen til å ta tenke annerledes – eller enkelt – og finne det riktige akkurat der og da! 
…og at generalisten ofte var bedre enn akademikeren til akkurat det.

Les gjerne også:
Historien om en stor sjef
Fra politilivet – støtt og gøtt
Å løse noe uten Gjørv-kommisjonen

#Politi #betjent #trafikk #ulykke #NOEN #Master #mastergrad #Police #JD #Justis #Departement #Politidirektoratet #konsulent #Orden #OPS #logikk #fornuft #inspektør #PHS #Førsteamanuensis #First #House

Å BLI 40 – ET INNLEGG OM POKEMON

For mange innebærer det å bli 40, 
ei førtiårskrise, som igjen innbærer at man kanskje kjøper seg motorsykkel, 
får seg en ny frisye, eller begynner å kle seg som ungdommen.

Jeg ble førti her forleden,
og ingen av de nevnte ting skjedde.
Riktignok dreide dette seg om å bli level 40 i Pokemon,
men lell da gitt.

Apropos dette,
så registrerer jeg jo,
at han min sønn på 7 kaller “Gymkladden”,
har fått seg ny frisyre,
og han er bare i level 39,
men han er svært nær 40, 
så kanskje han bare er godt er forberedt!

Men det er en krise som ofte dukker opp etter 40,
og det er at noen av dem blir borte.
Borte noen dager.
De har jaget XP i så stor grad,
at lommeboka snart er tom,
– eller lommebok har man jo ikke lenger –
man vippser,
eller bruker fingeren under en scanner,
og vipps så har man pokecoins til nye raidpass og lucky-egg.

Men altså de blir borte.
Dine gode venner.
De du savner de dagene du ikke ser dem.
…og det er kanskje ikke så rart, for de opplever at de er:

Endelig ferdig!

Helt til de oppdager,
at selv om linja med XP-teller er borte,
så kommer totalt XP frem allikevel.
Ja helt der nederst.

I tillegg svirrer rykter om at høyeste level skal økes.
Økes til 50 kanskje,
eller 60….
Ingen vet.
Men man tør ikke stanse opp.
Man vil være godt i gang med neste level,
i tilfelle det kommer.
Er jo slik i livet også,
for noen!
Man vil være i gang med ei/en ny,
i tilfeller den man har,
forsvinner!
…og da forsvinner gjerne vedkommende.

Men det er noe som blir bedre etter 40.
Man MÅ ikke ha på lucky-egg på raid,
og man er svært velkommen på raid,
fordi man er en sterk bidragsyter for å bekjempe bossen.
Man er liksom The Lone Ranger,
som ordner opp,
eller en Wyatt Earp,
Sølvpilen – Fantomet
eller en Hulk – med ufattelige krefter mot bossen,
men litt “grønn” mht kunnskap!
Problemet er at vel de aller fleste som leste dette,
ikke har peiling på hvem disse heltene var,
langt mindre har hørt om Hjortefot.

Det hender at Fantomet forlater jungelen og går omkring som en vanlig mann!
…og slik er det med en som har nådd level 40 i pokemon også…

Men tilbake til det å være level 40, for det er blitt en ny tid.
Man nyter er status.
…og man nyter å se de som jakter de siste 100.000 XP,
den der siste kvelden,
når man sluker 1’er egg raid, og 2’er egg raid,
før man dagen etter,
ikke gidder å ta noe under 4’er raid lenger.

I tillegg jakter man på 100% IV’s Pokemons,
shiny’s, og Lucky Pokemons….
Ja det er ikke grenser for hva en kan jakte på,
når målet er nådd.

Men selv om en ikke lenger jager XP,
så har man nå fått Friendships.
Genialt.
For da kan du jage små drypp av påfyll på venneskalaen din.
Du får et drypp hver eneste dag
– ikke misforstå – dette er ikke farlig.
for å gi (eller motta) gave,
for å spille sammen,
eller trade noe.
….og i belønning får du XP.

3.000 for vennskap
10.000 for Good Friends
50.000 for Ultra Friends
100.000 for Best friends.

Har du lucky-egg på, kan du gange dette med to.
Derfor smyger mange seg inn på Pokemon på morgenen,
sniker på et egg,
i tilfelle, de får et nytt vennenivå,
og fra under dyna, hører du et
“Yess” hvis de fikk dobbelt på en ultrafriend,
eller et sukk hvis det ikke skjedde noe.
Du hører garantert noe mer høylydt,
hvis de hadde glemt egg,
og gikk glipp av 50.000 XP….

…og i mitt hode svirrer tanker om at Best friends
kanskje ikke er det øverste nivå for alltid.
Niantic må jo alltid finne på noe nytt,
for å få deg til å spille,
og betale….
Derfor tror jeg at det kommer et nytt vennenivå
– Lovers –
der du får en million XP,
og hvis du er uheldig med egg 
– får du bidragsplikt i minimum 18 år.
Da er Pokemon og livet blitt fullstendig integrert i hverandre.

…og sannsynligvis
vil førti-levels-krisa bli et faktum!

PS:  Akkurat da dette innlegget går i den digitale trykken,
meldes det at det kanskje kommer ytterligere ett vennskaps-nivå,
etter Lovers…og det er Exes.
Da begynner helvetet for Pokemon-venner!

neinarn.blogg.no/15280094…mewtwo__et_episk_mte.html
neinarn.blogg.no/15302592…_solskinnsdag_med_go.html

#Pokemon #venner #friendship #krise #40 #førti #år #digital #Ninantic #million #xp #lovers #exes #good #best #ultra #mål #spill #gaming #fantomet #Sølvpilen #hulk #Wyatt #Earp #Allan #Falk #Hjortefot 

DET ER NOE SPESIELT I DET Å….

Det er noe spesielt i det å telle årringer,
på en stubbe som har gått ut på dato,
og se at dens kamp mot forgåelse er tapt,
mens man fornøyd ser at nytt liv
gror i fortapelsen!

Det er noe spesielt i det å sitte i en skogkant,
hvor reinlavet forsøker å rette seg opp att
etter et tråkk fra en en elg,
mens ei hundevalpsnute lukter,
og forsøker finne ut av alle sensene avtrykket gir.

Det er noe spesielt i det å sitte på en stubbe,
ved siden av en som har gått med bandhund i over seksti år,
og som fortsatt har den kjemien med hund,
at valpen tåkker seg inntil ham og legger snuten på låret,
og ei arbeidshand legger seg varsomt rundt dens hals.

Det er noe spesielt i det å høre korpen fly over oss,
og vite at den har erfaring nok,
til at den vet at jakta snart er på gang,
og at dens vom snart skal fylles av det jegerne
fortsatt får lov å legge igjen i skogen.

Det er noe spesielt å høre en termos åpnes,
og lukten av sterk svart kaffe fyller luften,
mens lyden av at den helles i en kopp laget av ei knote,
som passet akkurat til det å bli en kopp,
avbrytes av lyden fra slurpingen av den litt for varme kaffen.


Det er noe spesielt i det å bli betatt av ei valpesnute
på leit under ei bjørkerot,
på jakt etter ei mus, eller noe lignende,
mens ei elv bruser i bakgrunnen,
og du er usikker på om det er lommen som klynker i vannkanten.

Det er noe spesielt i det å følge en fuglehund,
i det neseborrene dirrer,
og det bare er mulig å ha tre ben i bakken,
mens kroppens muskler spennes,
for å komme seg lydløst frem

Det er noe spesielt i det å vente på jakta,
vente på at dagen opprinner,
med rett og lov til å høste,
at det fineste som finnes,
og den eldste tradisjon mennesker har

Det er noe spesielt i det å få lov til,
å sitte der uten grunn, og uten mål og mening,
og bare være mottakelig for alt det lille.
Dette lille, som til sammen gir deg en rikdom,
som ikke kan kjøpes, ikke kan læres, og ikke kan deles.

Bare leves!

#spesielt #natur #glede #lille #pointer #hund #jakt #fugl #lom #korp #kopp #kaffe #leve #lykke #rikdom #håkon #Heggbrenna #mus #bjørk #rot #grave #elg #jämthund #Elta #elv #brus #vann #lyd #skorpe #slurpe

GREAT WOODS CAR SHOW 2018

Sjumilsskogen…
De dype skoger…
eller Great Woods!
Mange måter å beskrive et sted.
…eller lese noe fra Dagfinn Grønosets beretninger.

Trysil er et flott sted,
som inneholder det meste av det beste.
Skoger, sjøer, elver, bekker, grender, og en liten bylignende gate som vi kan kalle Innbygda.

Storvegen!

Jeg trodde vel aldri at jeg selv skulle ende opp med å være på bilutstilling,
med egen bil, og det var jeg kanskje ikke denne gang heller,
for jeg parkerte bilen og gikk!

Ja du vet, drømmen om amerikansk bil har levd siden Sven Lundhaug
kjørte mine foreldre og meg på skirenn rundt 69/70, i en gul Ford Mustang.
Det spesielle den gang, var at nesten ingen kom opp bakken til startstedet,
(muligens på Slåstad), bortsett fra Sven i sin automat-gearede Mustang.

Siste gang jeg satt på med Sven hadde han en Camaro,
og siste gang jeg fotograferte en av hans biler, hadde han en Corvette.

Jeg fylte 16, året etter våren etter fylte 15,
og det var lenge til jeg skulle fylle noe annet,
diesel eller bensin altså.
…men i feriejobben på Eidskog Kirkegård, ble jeg fascinert av Olds 442,
som sto parkert ved muren der….rød var den, og bokstavene store og tydelige.
Hjertet banker fortsatt for den type bil,
men banker nok mest, da jeg leser prisene på dem!

Så kom Smokey & The Bandit, og jeg spolte frem og tilbake for å høre igjen og igjen,
at Trans Am’en ble startet inne i containeren.  Selvfølgelig skulle jeg ha en bil med ørn på panseret.
Men tross denne drømmen, og selv om jeg fikk kjøre en tryslings Corvette med rundt 800hk,
så levde drømmen om Mustang i meg.
Jeg er nok amerikanisert på et vis, ved at jeg elsker å besøke USA.
Jeg er veldig glad i det amerikanske folk, på grunn av vennlighet, og høflighet.
…men jeg er vel ingen ekte Amcar-person.
Jeg vet ikke så mye om Cubic inches, HP, eller antall sek 0-100.
Men jeg har sett Chip Foose briljere med penn og papir,
og skape mesterverk, 
og mang en gang har jeg tenkt:

Kan ingen ta en bil og gjøre den Overhauled og overraske MEG?

Vel, nå hadde jeg altså parkert en bil der i gata.
…og gått min veg.

Men så kom jeg tilbake.
Gikk der og “glåmte” på biler i alle fasonger, former, og aldre.
Blankpolerte, rustne, artige, annerledes, vakre, råsterke….
Ja det var noe for alle.

På en lastebil innimellom hamburgerstands, og Cruiser-telt,
satt et band og spilte Rockabilly.
Gode til å skape rett stemning,
og til å få noen til å danse.

Se bare her:  Blue Eyes

Menn gikk i cowboyhatt av det norske slaget,
noen i t-skjorter som indikerte hvilken bil som var deres,
eller som poromoterte rock’n’roll, eller som bare var til for å skjule en god mave.

Jeg så gamle menn, ungdommelige damer, 
unge gutte og unge jenter,
…og middelaldrende menn med tidstypisk kledde damer
(altså fifties-look).
Jeg så mennesker som lever ut sin hobby til fingerspissene,
inkl amerikansk flagg i neglelakken.
Jeg så mennesker som kanskje drømte om å eie….
og slektninger og personer jeg ikke har snakket med på mange år.

Men uansett hvem og hvilken man er,
så observerte jeg mennesker som trivdes.
Trivdes i lag, stolte av sin bil, og mennesker som lot Trump være Trump,
og ga faan i bompenger og høye bensinpris,
og som fyller drivstoff fordi de trenger det.

Se ved å trykke link: En liten fottur mellom biler.

Lengst nord, så jeg også en japansk “fast and furious” spinne litt,
men det ble liksom som å se ei linerle yppe seg mot en ørn,
og det var atskillig flere Vin Diesel-menn “synst i Bygda”
så vedkommende gjorde som meg, 
parkerte og gikk!
Men det sto også en amerikansk bil lengst nord,
som heller ikke prøvde seg inn på utstillingsområdet….
en Tesla!   Han hadde også gått fra bilen sin.

Dagens vinner ser du her

Artigste innslag for meg, var da Jan Olav kom,
pekte på en gul Mustang, og sa:

“Slik en skulle du hatt!”
“Ja den er faktisk min”
“Nei!”
“Jo!”
“Men dæven, det er den da!”

Kl. 16 skulle det være cruising,
og til det holdt ikke mitt mot,
så jeg dro til sundet,
tok et raid med pokemon-venner,
og fikk besøk av ei Kikki-kloning i en 2005 Mustang cab,
….og så var jeg på veg nordover igjen.
Da møtte jeg stimen av amerikanske biler og blide folk,
og brått bestemte jeg meg,
svingte rundt i rundkjøringa, 
og plutselig var jeg midt i noe jeg ikke vil gå glipp av senere.

Se frå crusingen her

Langs vegen sto det fullt av lokale og ukjente,
med mobilen oppe,
de filmet, vinket og smilte.

…og midt i det hele skimtet jeg en thumbs-up fra Kenneth,
og en Jan Olav, og Ruben, 
som begge hadde fått høre av meg,
at “nei cruise skal jeg ikke”.

Takk til arrangør for et lavterskel-tilbud for alle,
profesjonelt til siste detalj,
og akkurat passe laid-back til at alle er fornøyd,
og alle trives!

Her er mine bilder:


Sykler i mange fasonger….men de ble borte etterhvert.


Sjefsbilen er parkert på hedersplass, før den skal være nr 1 i cruisingen


Jeg er svak for denne typen Mustang, og ønsker meg en slik


Minner meg om hundretalls bilfilmer på 80-tallet….Jeg har VHS-ene ennå.


Klassiker…


Bare å ta av seg hatten, for her kan det gå unna…


Bare nydelige detaljer….


Stort bagasjerom, men begrenset plass til varer.  De må du ha i kassa, resten er til taket.


Kanskje av de fineste….


En av mine favoritter å se på….


Et fly har landet i den blå lagune…..


Gangster-cap….ja dette er sort/hvitt film på sitt beste det….


“Meter” fra Cars, har fått ny lakk!


Willy og Gretes favoritt tror jeg, og den er bare nydelig – fargekomboen er topp.


Barndomsminner…. EN slik ville jeg ha da jeg var 16, men den skulle være rød.
Jeg kjøpte gitar jeg skulle ha i baksetet på den!


Just a glimpse

Etter denne varianten tok den noen år, før Mustang design ble bra att…Eller?


Naboen tok seg en tur også….


Ford variasjoner….


Som bursdagskake – det skal være flott!


Mange sanger og filmer med nettopp Impala….


Minnet meg om at Amcar arrangerer tur neste år….


Krever en viss størrelse på garasjen!


Sjarmtroll den Chevyen der.


Cobra in the Wild….Be sure to catch it


Red sails in the sunset…nei det ble kanskje feil


Gromt og skummelt….


Vakkert…..


The Wagon 


Little Boo, men hvor var jomfruene?


Flæsk og humle…nesten cowboy mat


Frå are leia….


Ja da, de var der disse også…


Detaljer på “Meter”

#car #Cars #motor #show #carshow #exhibition #amcar #bil #utstilling #woods #greatwoodscarshow #Trysil #musikk #rock #rockabilly #mustang #ford #lincoln #pontiac #Graham #veteran #gate #Storvegen #Innbygda #moro #dans #parkere #Fastandfurious 

HAR VØRI PÅ FERI I TRYSIL JE NÅ….

“Har de vørti problemer æll?”

Hørte jeg da jeg var på veg ut fra KK Hage og anlegg her om dagen, og jeg gjenkjente straks stemmen.
Det var han Eilert “Pjolter” Rettframbakken.
Jeg visste vel egentlig at han ikke var ute etter å få noe svar, men at dette dreide seg mer om innledningen til en enveis samtale,
eller det heter kanskje ikke samtale, da ene parten – av to – ikke slipper til.

“Har vøri på feri i Trysil je nå seru”

Jo da, jeg hadde gjettet riktig på hvem det var,
og visste at et langt øyeblikk av mitt liv,
var i ferd med å gå i svarteboka.

“Dom har så mie rart der oppi.
Vettu –  vi har jo båe Raufjell å Nifjelle,
mæn itte ei krone tener vi på dom to fjella.
Oppi der, i Trysil, der vækser de kroner bak einvær busk å dværgbjørk,
og finns de ittnå å tene nåe på,
så bigger dom de.
Førræsten – er de løv å si Dværgbjærk lenger,
æller skær det nå hette kortvokst langsliggende bjørk med lav skjedekrans?

Han sto som et spørsmålstegn i noen sekunder,
før han pludret videre på sitt:

Dom har slikt anlegg der.
Slik eh….å hette de nå a?
Je har de på tunga her,
mæn å var det att a?

De hette de samma veittu,
som deinn der diagnosen vi hadde før,
ja på onga,
onger som var heilt umulie,
itte deinn der med bokstaver, mæn….”

“Bokstaver?

“Ja slik adehåde,
mæn vi kalt dom nå anne før de,
å var de nå a?

Jo “at dom var høgt og lågt”.

Det hette de før i væla da onga var energriske.
…å de hetter nåe nitt der oppi au.

Der sto dom oppi eit tårn seru,
i lang kø – sjøl om de er fullt tå trer åver alt du kan klatre i –
før å kaste så nerover ein vaier,
å etterpå hang dom i kvister og tråer i trea der,
før å kåmma sæ rundt å tællbarsatt tæll start.
Neiggu itte rart de låg att mie bananskal langs vægen sier je.


Er nok de som henger i trærne som har vært her…

Å dom betalar før de au seru.

Å de er de je meiner.
Vi må teinke nitt på eiskogen au.

Tenk ein vaier frå tåppen tå Nifjelle,
å rætt utover tæll sjønn nerafør,
æller åffer itte rætt ut i Øyungen.
Kunne ha vørti penger tå de!

Arrangert Nifjelltrampen i ni værsjon,
rætt å slett bære opp tæll tåppen,
og så køster de dæ firehundreogtjugu kroner som du visper åver,
– æller å de nå hetter –
før å aka neratt,
åsså kåmmer du dæ opp att nibade der neri,
rætt i bil’n, og fri transport før hundrelappen bort tæll fæstplassen
ve sjæmpingen der!
Nåe før åboginga å tenke på det!”

“Tror ikke det er liv laga det der herover jeg.
Skal ikke koste noe her, vet du!”

Men han bare fortsatte videre…

“Rare greier gøt.
Dom drar me sæ sikler bakpå bil’n au,
før å sikle rundt på nåa smale stier der oppe”

“Er nesten som førrivæla herover på Eiskogen de,
da følk på eiskogen itte gadd å sikle,
mæn så fant Bjørnsta’n på at dom kunne få betala før de,
å da kom dom jammen. 

Sikla låg i bagasjerommet, å handtaka stakk ut både her og der.
Da dom kom fram, tok dom sikla opp tur der bak,
bettarte ein lapp tå eit æller anna slag, 
så sætte dom sæ på, å sikle ein fæm kjillometer tenker je,
før dom putte sikkeln neri att, å drog heim.

Ja dom prate å tulle fært me nan da.
mens dom var der.
Eisskogtrimmen kallt’n de,
Itte vart dom trimme hæll,
før jeg husser at dom hadde nåa kjilo ækstra, både før å etter!”

“Men det var jo en sund ting da. 
At de fikk syklet litt i alle fall”

“Slik er de i Trisil au”
fortsatte han.

Og som vanlig fikk han ikke med seg hva jeg sa,
eller mente.

“Bære at der er de itte mie tulling mellom følk skær je si dæ”.
Dom er så alvårlie der, så je blir litt skræmt je.
Ja altså, du ser itte så mie tå dom hæll,
før dom har kamuflert sæ me både jælm å briller.

Da du har sett nåa tå dæssa,
så skjønner du itte åffer dom diskuterer
burka å slikt, før dætta blir jo nesten på samme vise dætta.
før du ser jo itte åkken dom er.

“Ja je hadde bomme litt da je kåm dit kan du si,
før je hadde jo kledd mæ før feri på fjellet i Østerdal’n je.
Vømmølsbokser og østerdalslue med øreværmere.
Je skulle da full itte frise.
Det var skjikkelig bom ja”.

Å alle er stort sett like,
der dom har stuttbokser tæll litt ova knea, 
ja slike stuttbokser med ein skalle på.
Ja ein slik viking-gubbe-skalle!

Skær visst væra de nå før tia.
Er itte slik som da jeg sikle veit du,
da hadde vi sikkelbokse med polstring i rævva da,
og jælmen var tå ribbetipen.

Bak på riggen, der har dom ein tettsittanes sækk…
…der er det itte prat om gammaldags sækk og meis gøtt.
Itte skjønner je å dom får plass tæll der,
å kanskje er de bære før at andre har det,
at dom har dænna sækken teinker je.

Brillene er tå tipen “fluggu”
– dom har mange farger da sola skinner på dom,
å går omtreint rundt hue på siklista”
Itte før at de er nån lang runde akkurat,
rundt hua på dom altså.”

Og så lo han av egen humor om andres utseende.

“Mæn dom er litt rare der oppe.
De er grusvæger åver alt frå før,
breie å fine, mæn der sikler dom itte serru
Nei da,
men ja da mænn atte,
Nei seru der sikler dom på planker der,
ja dom har bigd stier tå planker der de itte er væg,
å der sikler dom,
– der oppi.
Hørt nåe så tullet?”

Mæn de var mie je itte visste om sikling i Trysil.
Je hadde jo itte vøri håss’n Steffan på Rena me sikkeln hæll je vettu,
så deinn var da itte i stann.
Dinamon hang å slang, 
å tom før luft var’n au.
Mæn me ein gang je kåm dit,
såg je lausinga på det problemet.
Før jammen hadde dom itte bigd ein slik pompepark
– genialt før øss som itte brir øss om sikkel’n mæste tå åre.
Da var det bære å trille dit da å finne ei pompe i pompeparken.

Mæn de var itte ei pompe hæll der,
så åffer dom kaller det pompepark veit da itte je.

Så der sto je da,
me ein sikkel uta luft,
å rundt mæ var det bære utlænninger.
Mæn je er itte så blig tå mæ,
så je skreik ut je på engelsk:
“Does anyone do Blowjobs here?”

Je skjønner itte,
mæn kjærringene rundt der, glana stiggt på mæ,
tok onga i favn å trakk sæ langt unna,
å kæra såg olmere ut enn stuten
på jorde neafør’n Hildor på Væstfjell gøtt.

Å han som har lagt affalt’n i de dom kaller Gullia,
har itte hatt mie vett tæll å laga væg skær je si dæ.
De var så hompete der, 
ja skjønner itte at de går an je,
å bi så dåli tæll å jævne ut.
Det var absolutt så hompete,
så ein skulle tru ein var på væg tæll Grusjø,
mens ‘n Juster fårtsatt levde..”

“Å Smalt er det der på dæssa stia,
itte rart dom må væra tinne å smale”

“Ja dom er så tinne at du nesten itte ser dom.
Skjønner itte at dom får klea tæll å henge på sæ je.
Mæn er full dæffør dom reklamerer bære før firmaer med maks tre bokstaver,
dom har itte plass tæll fleir over den smale bringa.

Itte før de,
da ein har sett prisa på hamburgera i Trysil,
så er de itte rart dom er tinne,
før åkken har råa tæll dom a.

Vi har jo vøksi opp med Elviers-priser vi veitu
“Hamburjare med sællad dressing och løk femtinie kroner”

Oppi der, i Trysil,
får du itte lauken ein gang før fæmtini kroner skær je si dæ.
Dom er fruktli gla i penger der oppe altså”.

“Det koster nå vel litt for hamburgeren både på Skotterud og Vinger også”,

prøvde jeg meg på,
men kom til å tenke på at etter å ha prøvd en burger nedpå nedre Skotterud,
så passet ikke den kommentaren helt,
– for den kostet ikke avskrekkende mye den altså.

“Åsså er de slik fast opplegg trur je, 
før da du møter dom – ja siklista,
så sitter den lange magre gubben på den høgeste sikkel’n i væla fræmst,
å de er ingen billi sikkel skær je si dæ
der dein har elektriske gir, og lavkarbo-ramme.

– og bak der
– de er så vitt du ser a
– der kommer kjærrina hass
på ein billi sikkel me bære einåtjue gir,
stålramme å eit vont sæte

– ja trur je de er kjærringa hass da
– før hadde de vøri ei anna einn kjærringa,
så hadd’n jo itte prøvd å sikle frå a.
Mæn ho er så lita å låg.
ja han har nukk skrudd sæta hennes på nes’te trinn,
så ho itte skær klare å trå.

Ho har værken rompe æller brøst….
kjærringa hass,
Veitt itte hein dom kåmmer frå je,
mæn frå eiskogen kåmmer dom itte i alle fall,
før der er dom meir som i Prøysen-visa
“Blommig vit i barmen,
det skal bli nånting at titta på….”

Og så lo han så han riste.
Inni meg vet jeg jo at han kan ha tatt feil,
for jeg traff en Eidskoging i Trysilfjellet for et par uker siden,
og han var i alle fall lang og mager.

“De er da vel glad i penger på EIdskogen også”

prøvde jeg meg på.

“Ja dom er a full de.

Ja de er dom jaggu, da je får teinkt mæ om.

Her om dagen skulle je vatne blåmma på kjærrgarn,
da sto de jaggu eit kvinnfølk i innkjøringa tæll kjærka å krævde peinger
ho skulle ha trædve før ei natt å fæmti før to.
Itte før at de er dirt før eit kvinnfølk så lenge altså,
Er de itte fært?
Slik virksomhet på væg inn å kjærka?
Rektinukk sa han Jesus at det var lettere før ei å kåmma inn i himmeln,
einn før præsten, men læll a.

Mæn are natta var jo billere au, 
bære tjue før deinn, så dein friste da litt,
mæn je hadde jo me kjærringa au je da, 
å da var det litt….
ja du veit.
…mæn je viske te ho dama je, å spørte:
“Er de tjue før andre natta så tar je deinn je me dæ”
….mæn de viste sæ at det var bil’n ho meinte.

Mærkelie greier,
betalar da full itte før å ståppe bil’n på kjærrgarn?”

“Var for å få parkert det da kanskje,
i forbindelse med fotballturneringa der den helgen?”

“ja je veit da itte, 
mæn det var meir misførstålser dænna hælga serru.
Han Valter inviterte mæ på skjekkelig kallas.
Matrand-supen kalt’n de.

Je drog dit veittu.
Je tok da itte me mæ nå drekke,
før på Matrand – i krisse der,
der er de itte uvanlig at de finns slikt å få tak i, har jeg hørt.
Dom sa de ein gang – På Matrand,
ein tå dom,
“at på Matrand breinner alle unntatt præsten,
før han kjøper tå mæ!”.

…og så lo han igjen,
av noe jeg ikke helt skjønte!

“Mæn de var da ittno kalas på Matrand
Deinn derre Matrand-supen kunne je se langt etter
– var da bære fotball-onger der,
me nåa hælvgærne førældre som sprang att å fram”

“Mener du Matrand-cupen?”

“Hæ?”

“Matrand-cupen” sa jeg og pekte på et bilde jeg hadde tatt av en henger med reklame for stevnet.


“Åffer heter det Matrand-sup, når det itte er fæst”

“Ja der ser du sjøl – det står Matrand-sup”

“Nei det står Matrand-cupen, og det er en fotball-cup som er veldig populær.
Kommer flere tusen til Eidskog den helga.
Sikkert derfor det kostet å parkere på kirkeplassen!”

“Nei dæven da gøtt.
De er nå anna ja.
Kanskje dæffør de var meir hæstekræfter einn kuer på jorde tæll teksum’n au da?”
Nei dæven sier du de ja,
ja da,
mæn nei da mæn atte”

…å ein ting tæll,
om dænna tur’n tæll Trysil.
dom sa de var så lett å få sæ høne der oppe om kvælla,
ja der oppi Trysilfjelle….

så je tok da ein tur på sikkeln je da,
på kvæl’n,
å jaggu hadde dom rætt.

Mitt i ein sving veit du,
rætt etter nåa planker,
der satt de jaggu ei ørrhøne,
mitt i sti’n.
Ja det var itte mie å jæra før mæ de,
je bremse de je kunne,
å de peip i jula,
mæn de jikk itte bedre de
einn att je plutseli låg der me hue midt i høna.
Itte sekkert je er eineste som har prestert de
i Trysilfjelle på kvællsti
mæn de var da rætt det dom sa da i alle fall….”

Endelig pustet han inn,
uten å la et nytt ord slippe ut, 
og jeg ante muligheten for å slippe unna,
og hastet til bilen.

Han sto fortsatt og funderte da jeg dro derifra.
Kanskje han fortsatt undret hva som er forskjell på cup og sup…..

#Matrand #cup #sup #brennevin #Trysil #sykkel #Gullia #satsing #prest #kjøpe #sex #sprit #fotball #hamburger #pumpepark #blowjobs #Stefan #Rena 

JEG ER SKAMFULL OG UTEN HÅP

Jeg får Østlendingen hver dag, og i dag blir nok siste gang.

Ja det er ikke avisas skyld altså,
men det er på grunn av det håpløse og skammelige som foregår,
og som avisa skriver om – noe de helt klart skal – men som gjør at jeg blir helt motløs. 
Hadde jeg ikke visst noe, hadde jeg hatt det bedre vil jeg si.

For jeg leser om en stakkar som inngår en avtale med forsvaret,
for å redusere risikoen for soldater og piloter som øver i lufta.
Forsvaret ville ha et areal hvor soldater skal lande i fallskjerm,
fritt for vegetasjon, og da fant de det lurt og logisk, at det ville være fint å overlate dette til en bonde.
Bonden på sin side, kunne høste av et areal som var båndlagt til militært formål.
Logikk og fornuft.

Helt til en nabo, blir redd for at en fugl, som ikke er der,
plutselig skal bli skadd i sin “frånvaro” (som svensken sier).
Ja det er ikke måte på, for fuglen, som fortsatt ikke er der,
kunne ha hekket der, akkurat der – hvis den hadde funnet frem dit,
og ønsket å være der.
…og i påvente at fuglen skal finne til et sted den ikke vil,
for å hekke på en plass som ikke er egnet til det, finner en politiadvokat det passelig,
å gi bonden, som nå er bundet av en avtale, og således pliktig (med fare for søksmål hvis han ikke gjør som avtalen sier),
et forelegg på mange tusen kroner.
Ja riktignok ikke så stort forelegg, som for ei skjære i ei rottefelle, men dog…

Så leser jeg om en sint ordfører i Rendalen.
En ordfører som jobber for å bevare ei næring, og som føler seg dolket i ryggen.
Miljødirektoratet ringer nemlig rundt, og gir lokketilbud til bøndene der oppe,
for at de skal gi seg med sauer, og henge bjella på veggen.
Beløpet er såpass stort at det frister en bonde,
som sliter med senskader av alle sauer han har fått hjem,
halvskadde og med stor pinsler,
og som han har måtte avlive.
I tillegg er ikke de ansvarlige noe særlig stemt for å gi påkrevet erstatning heller,
så bonden går imot sin ordfører, og sin fagstand, for å redde stumpene.

Det minner litt om kristningen av landet her,
som Olav den Hellige fikk æren av å stå bak.
Den foregikk nemlig ved at kongen kom til gards og spurte den første han så:
“Er du kristen?”
“Nei”

og så hogg han hodet av ham,
og spurte neste;
“Er du kristen?”
“….eh ja!”

Det er klart at hvis du utarmer systemet for erstatning,
så må bonden gi seg.
…og året etter kan miljøministeren forkynne at nå har antall skadd ulv hos den bonden blitt redusert til null.

Som jeger er jeg forpliktet til å felle en elg som tydelig er skadet.
Når det meldes om et ulvepar som tydelig er skadet,
ja så skal de gå – gå naturens gang.
Når de så faller for egen rase, fordi de ikke lenger er sterke nok til å forsvare seg, så forsvinner de jo,
og da er de plutselig å anse som felt av tjuvjegere…
…og et X antall jegere blir pågrepet 
“fordi de vi vil skremme jegerstanden” som påtaleansvarlige sa den gang.

Jeg jobbet mange år med lov og rett, men jeg fant aldri hjemmelen i straffeprosessen som anga
“med hjemmel i ønske om å skremme til å avstå fra kriminell handling”.

Dette har gått for langt!

Jeg så et TV-program for kort tid siden på NRK.
Om reinsdyr.
Der fortalte man meg at:
For noen tusen år siden, var Norge dekket av is.,
Tjukk is.
Så begynte isen å trekke seg tilbake,
og da kom reinsdyrene først av alle…
…og bak dem  kom jegerne
– de vi i dag kaller mennesker.

De bosatte seg.
Tok i bruk skrinn og dårlig jord, både her og der.
Oppe i fjellsider,
nede i daler,
på flatene på Hedmarken (som aldri må ende opp som Innlandet).
…og levde i pakt med naturen,
ved at de høstet av skogen, og det de sådde.
De tok en elg, de slaktet en gris, og de brukte mjølka fra kua.
Noen fikk til poteter, og noen fikk til korn.
Andre måtte basere seg på sauer….

..og kom det en gråbein (en farge de ikke lenger har)
så jaktet de på den – det medførte at gråbein forsvant, og lærte at mennesket er farlig,
eller så falt den i ei ulvegrop, og jegeren som avlivet den,
ble hyllet som en helt.
Fordi han reddet næringen, og levegrunnlaget.

Dagens ulv må jo anse mennesket som den største idiot.
Som server mat på fat, flytter den rundt, og lar den vinne frem,
på bekostning av oss alle.
…og borte er reinsdyret som kom først.
Den ble skutt i vinter grunnet en fobi om at de kunne dø ut.

Får gjenta en trysling som hørte om en gynekolog som ble bilmekaniker,
og som påsto han reparerte bilens motor fra bagasjerommet 
– “hørt noe så tullet”.

Jeg er skamfull på vegne av min tidligere etat.
Jeg er skamfull på vegne av politikerne som hevder vi har demokrati,
og som sier de fører mitt ord i Stortinget.

Jeg tror ingen av dagens politikere har det som trengs,
og kanskje må jeg starte opp et parti som ivaretar mennesket,
både de svake og de sterke,
og som forvalter landet vårt på best mulig måte til neste generasjon.

Kjære politimester – trekk foreleggene i Skjæresaken og Hekkesaken,
og la politiadvokaten få seg ny jobb!

#ulv #påtale #jakt #menneske #istid #reinsdyr #trysling #skamfull #håp #sau #bonde #bønder #potet #rovdyr

TREDVE ÅRS BRYLLUPSDAG

Her om dagen så jeg på facebook, at noen feiret 30 års bryllupsdag.  Jeg har jo liksom sett disse to, fra lenge før de ble grunnlaget for feiringa.  Siden hun flyttet inn på hybel i Trysil, og han fortsatt forbannet grusveien mellom Flendalen og Innbygda.  Eller….han er ikke akkurat kjent for å være så forbannet – offentlig i alle fall.  Så traff dem hverandre, og jeg la ikke merke til dem igjen, før jeg begynte å gå på ski att!

Men jeg ble inspirert av feiringa,
og selv om jeg selv har vært gift i 30 år i år,
så er det liksom ikke tellende, for det er delt på to,
og jeg er på rask veg til ny personlig rekord.

Men her er min hyllest til de to:

 

Tredve år i lag,
Det begynte så forsiktig
med rødmende kinn
før vi plutselig låg der i lag,
og du var min,
og jeg var din.

Tredve år siden ja
Dagen som var så fin
du så vakker i hvitt
ja deg ville jeg virkelig ha
Du smilte litt
da presten sa “sitt”

Tredve år har gått
barn har vi fått
nå er de ute av rede
og det er faktisk litt godt
for nå kan vi elske oppe og nede
og vandre i fjellet med glede

Tredve år siden ja og amen
og nye år venter
på oss to som er kjære
og gå hånd i hånd sammen
og bare nyte å være
og det er for alltid godt å være nære

Bemerket at jeg ikke kjenner dem noe godt,
så det jeg skriver er bare snappet i lufta,
og må ikke forveksles med det virkelige liv.

#bryllup #feire #30 #år #Flendalen #Innbygda # to #par #kjærlighet #tredve

VED BÅLPLASSEN – I VÄNTAN PÅ JAKTEN

Jeg jakter på et terreng som aldri har vært kjent som bra for elgjakt,
og når du ligger i overgangen mellom et par tre ulverevir i tillegg, 
så blir det liksom ikke noe bedre av den grunn.

Så de siste årene, har du gått rundt og leitet etter elg,
og hunden har gjort jobben sin, og funnet kua med kalv ved Blikkua….
hver eneste høst, og ho har som regel sluppet unna,
hver eneste høst…
og slik går no dagan….

Så du går lei.
Du synes ikke lenger det er noe moro å reise å ta elgprøva
– for hva skal du med den til?
Du skal jo ikke se noen elg du kan skyte på allikevel….

Men så er det vel en måned igjen.
Du rusler mot bålplassen, sammen med en nestor.
Du setter deg ned, og pakker opp nistepakka….
..og det skjer noe inni deg – du begynner å vitre.
Du begynner å observere.
Du begynner å savne….
..og i mitt indre,
noterer jeg:

Vatten sildrer
en lyd som gjør godt for sjela,
selv om du har hørt den før,
og den er ganske monoton.

Bålplassen ligger kald.
I løpet av en sommer har noen kastet bøss oppi.
…og lagt en kvist der,
men ingen har heldigvis fyrt opp noe….
Tror jeg!

Drømmene går mot tiden for jakt.
Selv om det bare er i ditt hode,
så føles godheten i å vente på samværet,
pølsene som grilles, historiene du har hørt før,
og latteren som kommer på samme punkt,
hvert eneste år..
Du ser jaktkameratene dine foran deg,
som et speilbilde fra ifjor…
…eller årene før,
som en refleksjon fra et øyeblikk,
den gang,
eller da…
 

Elva minner meg om slanking,
der ho kommer ut fra brua,
bred og fin,
for å smalne til akkurat foran meg,
før den vier seg ut igjen på nedsiden av svingen.
Akkurat som jojo-slanking ellers.
…og som med meg, 
smal ifjor….

Hvite og blanke bobler flyter på overflaten,
og samles lenger ned,
for å bli til en del av et skumlag.
Et skumlag av hva?
Men du bryr deg ikke
– du bare observerer og nikker anerkjennende!
Slik er det bare!
..og du kan nøye deg med akkurat det.

Litt lenger bort,
på andre siden faktisk,
der subber vinden subber toppene av tørre aks av gras,
mens rotfall på kryss og tvers,
vitner om en sommer av tørke og storm.

På nedsiden av en stein,
synes det som om vatnet er oppe og hilser på deg,
eller i alle fall
tar en titt på de to som sitter der,
før det renner videre.
Noen dråper tar et hopp
eller sprang om du så vil kalle det det,
i en slags yrsel av kåtskap og lykke
– ja nesten som laksen i Lardal 
på veg mot gyting
i ei glitrende lakseelv.

Et bjørkeløv henger så ensomt,
ikke alene,
men ensomt,
fordi det har skiftet til siste farge,
før det skal falle til marken,
og igjen bli til jord,
og gjøre nok en reise i livets endeløse sirkel.
“Så ta da mine hender, og led meg frem”
former seg på leppene mine, 
– en sang som er det ytterste av den evige slutt –
i det jeg føler sorg
over døden som snart rammer løvbladet.

En maur,
eller to,
eller tre,
eller mange,
haster forbi foten min.
Der er det ikke 8 timers dag,
trussel om 43 timers uke,
eller 5 dagers uke.
Det synes som de arbeider uten å ense arbeidstilsyn eller HMS,
der de fyker tilbake med en kvist,
mange ganger sin egen vekt.
Alt for at ei eneste ei,
skal legge egg,
som blir til nye arbeidere,
som atter igjen skal gjøre det samme.
Uten lønn,
uten ære,
uten noe som helst….
….bare for å opprettholde sin egen arts eksistens.
Sosialisme eller bare trangen til å la arten gå videre?
Hvem vet….
…eller hvem bryr seg!
Men tankene går til alle statuene rundt omkring,
som viser menn med stokk og hatt,
og med mer enn stor nok mage,
i bronse på en sokkel,
som æres i evighet,
for sin innovative genialitet,
mens de hundrevis arbeiderne som skapte rikdommen,
…er glemt og begravet.
Eller til investorer i små kommuner,
som mottar millioner av kommunens penger,
for å bli enda rikere!

En hvit liten dott seiler gjennom lufta,
via luftstrømmer
omtrent en meter,
eller halvannen
over bakken,
forbi nesen min,
og jeg tar meg selv i at automatikken fungerer,
der jeg svinger med henda mot den,
mens den bare er på veg til et sted,
hvor den kan slå seg ned,
og bli en irriterende løvetann neste mai.
En unnselig løvetann….
som kan trenge seg igjennom
selv den hardeste asfalt.
Bare fordi den har bestemt seg for det,
at den slo seg ned,
akkurat der,
den gang!
Snakk om styrke,
og vilje….

I det samme legger jeg merke til ei “ællemærkje”
som har mistet sin skjønnhet,
som noen og enhver kan,
i de siste dager.
Til tross for at de nederste bladene fortsatt holder stand,
og bevarer sin grønne farge,
så er det nok slutt…
men den fikk en lang sesong,
ingen ku kom og spiste den opp.
Ingen andre heller,
og ingen unger,
i følge med en overivrig fisker,
tok tak rundt den heller.

Men grønnfargen på bladene er inntakt
….og det minner meg om tante Haldis,
som aldri mistet sin hårfarge.
…ja hun var selve bindeleddet mellom 
virkeligheten, og Olav den Hellige.

I restene av bålet fra ifjor,
ligger det sort kull,
og vitner om at livet for et tre er over,
…og at den ble til glede for noen,
eller varmet noen,
som vi mennesker også higer litt eter kanskje,
Håpet om at vi gledet kanskje noen i løpet av livet,
at vi ga noen varme da det trengtes mest,
og at noen faktisk tenker på akkurat det.
Kanskje nå!

…men jeg gleder meg over tanken på at kullbiten
vil få ny glød om en måned,
da jegerne kaster nye vedskier på det nytente bålet,
mens noen flår elg,
andre tar seg en matbit,
noen forteller om selve skuddet,
hundefører skifter til tørt,
mens noen tar seg en øl,
for de anser seg ferdig for dagen

Ei linerle lander på en mosegrodd stein midt i elva,
dupper nebbet nedi vannet et par ganger,
før den hopper til neste stein,
hvor den forsvinner fra,
før jeg får tatt bilde.

Dette var ingen ørn,
eller hauk,
men bare en vever liten skapning,
som var finere å se på enn de nevnte,
akkurat der og da,
på grunn av sin hverdagslige opptreden,
der den satt på sine tynne ben, 
og vippet opp og ned et kort sekund…

Det er ofte slik at dem man ser hver dag,
ser man ikke,
de som gjør noe bra (for deg) hver dag,
merker man ikke,
de som er glad i deg
hver eneste dag….
… de blir satt til side
av den ene kommentaren
en eneste gang
fra noen annen!

I det jeg leter etter linnerla
med mine blå auger,
får jeg plutselig se skogens skjegg,
skjegglaven,
som henger fra ei gammel gran,
ei gran som har hørt mange jegere,
fortelle nesten de samme historier,
og allikevel har beholdt sin ranke holdning.
Tross at den har hørt elgens gevir få flere tagger,
og fisken blitt større for hver gang historien ble fortalt..

…og jeg erindrer leken i skogen på Matrand,
da vi puttet granskjegget under nesen,
kløp fast det med leppene,
og forandret stemma til “typ gammel”.
Nå prøver vi unngå å se gamle ut så godt vi kan
…og lar de uerfarne høres, og endog lede oss.
Vi forblir generasjonen som overlot alt til andre.
Først til våre eldre i respekt,
og så til de yngre for at de skal føle vår respekt,
og tilbake sitter vi,
og har ikke bestemt noe som helst.

I det jeg skriver disse linjer,
piler ei mus foran meg.
Den har blottlagt seg mer,
mer enn de fleste mus,
og iler kjapt inn mellom noen steiner.
Den hadde bestemt seg
Den skulle ikke bli fotografert
og ydmyket
– her skulle det ikke legges ut uønskede bilder av mus på nett!

Sees om en måned!


PS: 
Som i det virkelige liv, så er det ikke alle som finner ut riktig hvem dem er.
Her traff jeg noen som har undret det meste av sitt liv,
på om man er ei rot, eller et tre, eller ei grein.
Samme det vel….
…du lever jo.
Vaskes i vårflommen, 
varmes av sommersola,
og blir sett i høstens høytid!

#jakt #drøm #ulv #elg #linerle #fugl #mus #kåtskap #stat #politikk #styre #elv #Elta #Volteigen #bålplass #vente #advent #linje #vann #sildre #løv #blad #Hms #maur #Arbeidstilsyn #yngre #respekt #kull #bål #art #eksistens #finnesæsjæl #hvem #vår #høst #jakt #bål

JE TRUR DE ER STRØM-BILAS FEIL JE…

“Har vøri værnt i sammar gøtt”

…og der sto han bak meg att,
og gikk i gang med en enveis samtale jeg ikke ønsket.

Hvem det var?
Samme som sist.

En Eidskoging ved navn Eilert Pjolter Rettframbakken.
Ja jeg vet ikke om Pjolter er mellomnavn, eller kallenavn,
men er man fra Eidskogen lyder en alle navn.

Sjøl ble jeg kaldt på Nils, og Steinmir’n, og ikke noe av det er egentlig rett.

Men Eilert er en kar, født som ungkar i fjerde generasjon, på småbruket Motbakkebråtan.
Han er lokalt  oppgitt å være den karakteren som Ove, i den svenske serien “Solsidan”, er basert på.
Jeg vet ikke om du er noe kjent på Eidskogen, men Motbakkebråtan var en fattig husmannsplass innpå Fjellskogen,
hvor det mest merkelige, var at mannfolkene i flere generasjoner bakover,
har vært sterile, og aldri hatt kvinnfolk,
før han Eilert ble en av de første her i landet, som fikk tak i seg.
Ei helt fra det fjerne Østen.
Nemlig Sina fra Vennakka i Värmland,
som ligger ganske fjernt, og sørøst for Eidskogen.

“De har vøri så værnt i år at malinga har bint å vrenge sæ tå veiggen på Skøttru-skula

“Ligger ikke den inni skogen, i skyggen da?”  spurte jeg.

“Jo deinn jær da full de mæn,
å er itte nukk med de,
strømkabla på lekeplassen der, har smælte fleire stæller,
å de har tell å me vøri så værnt at kjettinga på huska har røki åv.
Bør væl nesten legges ut jælm der, så unga kan ha dein på sæ
før dom slenges ut i eit svæv åver Nistun å planter hue i furune på Gotlandstoppen.”


Veritas liker kanskje ikke dette de heller!

“Du tuller nå?”

“Nei da, de er så sant som at jeg står her de!”

“Ja det er for jævli med begge deler”  tenkte jeg stille inni meg.


Kanskje det er strømlløst, men….

“Å de er så vart at vaktmestern har itte ørke å jæra nå me de”.
“Mæn du veit de at onga nå før tia, sitter så mie inne å blir så sløve,
at det itte jær nå om dom får litt ækstra enersji tå eit par ødelagte strømkabler.
…Å kabeln går tæll klokka au deinn,
så nå har dom jaggu klart å ståppe tia au her på eiskogen.  
Ja de er da full dom som trur at tia har stått stille her støtt, mæn,
mæn spør du mæ så tok de slutt da dom delte eiskogen i to
me ni riksvæg…”.

Så lo han litt igjen av egen humor.

“De er vart om kvælla au gøtt.
Ja de er så vart, at kjerringa er nesten like heit som første kvæl’n vi møttes,
bære at nå ørker a itte skille på huvondt ein gang.
Må være pga dænna globoide oppværminga antar je.”

Ja je før je trur itte så mie på dæssa fårskera je da.
Je trur dætta er meir lokal oppværming je.
Se bære på Skøttru.
Der træffer nå sola mørke planker der dom blir værme opp,
før dom blir refleksert rætt inn i varavindua tæll varaordførern,
som je trur er sjæfen nå, da de har vøri før heitt åt ordførern sjøl.
.
Å der sitter a blid som ei sol, ho varaordførern,
å er like ungdommeli å pen som på sjuttitale…
Meins værmen går uttatt jønnom dom samma varavindua
– og træffer de samma planka før dom færer over Emmas plass,
og inni vindua på samvirkelaget…”

“Nå får du gi deg med tullprat” sa jeg, og var lei hele gubben.

Men det fine med Eilert er at han tar ikke til seg signaler om at han burde gå videre…

“Nei de er itte tull i de hele tatt.
Je såg varaordførern her om dagen je,
å ho var like pen som før ho!”

“Var ikke det jeg mente med tullprat” sa jeg.

Og la til:
“du får passe deg for å si slikt,
se bare hva som skjer med politikere på riksplanet,
som ser på kjønn,
og ikke personlige egenskaper”.

“He he
du meiner dænna Vito-kampanjen, æller å dein hetter?”

“Me-too”
sa jeg, enda mer irritert.

“”mæ-au-kampanjen” meiner du?
Er de itte de de hetter på nårsk a?”
“Ja je kan engelsk serru”

og han gjorde ikke ei mine til å bli ferdig.

Jeg vannet blomstene på mine foreldres grav,
mens jeg tenkte over,
at da jeg hørte kampanjenavnet på Eilerts Eidskog-norsk,
hørtes det mer ut som katte-jammer, enn noe som er et alvorlig problem,
og gikk raskt videre, mot et gravsted lenger bort.
Jeg langet ut så han nesten måtte småspringe bak meg,
men han hang på.

“Ja je trur de er el-bila si skill je” 
fortsatte han,og var mer enn litt mer andpusten nå.

“Bære å kjenne bak ein gammal TV, æller ein radio de, så kjenner ein at det blir værnt tå slikt elektrisk utstyr.
Å je har levd i snart sæksti år, å itte var de så vart før EL-bil’n kom hæller.
Je såg i VeGe at de aldri har vøri så mange el-biler som nå.
Å på teve sa dom at det itte har vøri så værnt som nå nåen gang.
De må da full høre ihop de da”.

“Ta før æksæmpel 1999 da var laveste lufttæmperatur i Norge minus fæmtieinkåmmato grader.
Da kjørte ingen i Norge Tesla!
Skjønner du?”

“Ja men det er vel ikke noen vitenskapelig avhandling det du kom med der”  forsøkte jeg meg med.

“I vært fall like mie vætaskapli som at ulven har vørti snillere mot sauen” repliserte han.
“Før han der proffesor’n vettu – han der med navn som eit spørsmål –
Jeg sto som et spørsmålstegn, og det merket han vel

Ja heitter’n itte “Hva Bakken” da –

å han sier at det er slik,
før at registrerte ulvetatte sauer har gått ner, der de itte lenger finns sau,
og at det betyr at ulven sparar sauen meir nå einn før!”

“Ikke dra inn ulven i denne diskusjonen da”
“Den kan da ikke skape varmen vi opplever nå?”

Det gjorde han heller ikke, for han bare fortsatte i sin egen verden:

“Du veit det at dom kaller de før nullutslæppsbiler,
mæn alle veit da full at det trengs ennersji før at nåe skær bevæge sæ.
Å der de er enersji, der er de utslæpp
Det mærker je da på kjærringa, vær gang ho står opp om mårran de.
Først bevæger a sæ, så kåmmer de litt utslæpp!.

Såg ein diskusjon om dætta på prompeboka je,
eller feisbok, som det hetter på fint mål.
Der skreiv ein, at han ville itte ha bil som gikk på slik dildo-drivstoff.
Å kjerringa log gøtt.
Å det er det je lurer på.
Åffer log a…før ho kan da itte førskjell på Disel ell bensin…

Å meins vi dreiv å prate om dætta,
kom jaggu guten på fire ut å spørte å de var før nåe.
Dildo meiner du? Sa je….
…og grudde mæ før å svara..

“Nei je lurer på å drivstoff er før nåe.”

Og så lo han av seg selv og sin seksualiserte form for humor.

Mæn de var full værnt før i tia au.
På sækstitalet var je i junaiten, og hør gang je traff ein med slækt frå nårge,
å je spørte heinn han kom frå,
så svaran sombiakti:
“Minne Sota,
Minne Sota”

…å de er full på engelsk nåe slikt som
“Remember The Ashes”
Je kan engelsk begge væger serru” .

Sa han stolt, og jeg visste ikke om det var humor eller fullt alvor.

“Mæn er då itte heilt domt me værnen tæll da, før je har reigne litt på de.
På sistembolage køster ein halliter fæmten kroner før sjuåeinhall prosent.
De blir to kroner proseinten.
På Kiwin på Skøttru
– dom som itte gir sæ på pris veittu, å som tener mie på varene sine –
der køster firekåmmasju omtreint trettitre kroner,
å de er sju kroner proseinten.
Å ganger du sju med sjukåmmafæm, blir de fæmtitokroner.
Je tener altså fæmtito minus fæmten som er trettisju kroner å fæmti øre”

“Hvor kom femtiøringen fra da?” Undret jeg.

“Je runne tå!.
Je klarer fint fire båkser vær æfta,
og det blir hundreåfæmti kroner kvælln de.
Å je drekk de i mørke,
så førtjensta er nukk svart!”

Og lo, så både den vesle bringa, og den store ølmagan riste.

“Gøtt itte Lundhaugern er ligningssjæf leinger gøtt”.

“Ja ja, men tenk om Verhaug leser dette da?”
“Og han er det to av!” For riktig å skremme ham.

“Han andre er da full itte skattefut?”

Men gikk gjorde han ikke!

“De er så tørt nå at det smakar kaunn tå ølet.
Er itte att væske i dein hæller.  
Plokke mølter her om dagen, å deinn var heilt vit deinn.
Har itte fått vatten veittu.”

“Ja Ja”,
sa jeg og understreket med tonefallet at jeg kanskje var interessert i å fortsette alene,
eller bare få lov å være alene.

“Er så tørt at småfugla itte sjonger om mårran ein gang.
Dom hoster bære litt som om dom skulle ha reikt heile livet.
….å musa har tørke heilt ut!
Er itte liv i a meir”

Potisen kan visstnukk bære brukes tæl mæddan!

“mmm”
“Er vel så…:”

 “Tæll å me Vrangsælva har tørke ut.  Bære sand att.  Før mått du tæll Nord-odal’n før å finna Sand da!”  og så lo han av seg selv att.

“Ja mænn det er tørt.
Er så tørt i Øyungen, at hadde itte je hatt me kjærringa, 
å slæpt ho uti, så hadde de vøri langgrunt tæll are sia”
Du husser full ho,
ho er itte akkurat deinn minste frå Sværje!”

“Var vel ikke så pent sagt det da”
repliserte jeg.

…og det virket som han tok til seg det.

“Blir du lenge her på Matrand nå a?” 
Spurte han, med et snev av interesse for andre, i stemma.

“Hadde tenkt å bli til august” svarte jeg,
“For det er veldig trivelige folk på Eidskogen,
men enkelte er så innpåslitne at jeg nok drar opp att i dag”

“Ja er de itte rart åssen følk har vørti,
har nåen slikke rundt mæ je au.
Dom er værre einn kleiggen slikke,
og du blir itte kvitt dom samma å du sier tæll dom!”
,

og tuslet videre bak meg til neste grav,
og neste grav….
….så nå er alle blomstene på kirkegården vannet, godt og vel.

Vel hjemme i Trysil,
på en pokemon-tur treffe jeg noen Eidskoginger,
som jeg kjenner igjen fra bading ved Øyungen,
og da jeg prater om forfallet av skolen på Skotterud, 
forteller de at det er verre med gymmen der.
Den har så store setningsskader, at den ble stengt.

I mitt indre tenkte jeg, at det kan da ikke stemme,
for jeg snurret da Poke-gymmene på både Matrand og Skotterud,
og de fungerte da fint de, selv om fargen, da jeg kom,
var rød eller gul!
Da jeg gikk var de blå i alle fall 
– og fungerte godt!

#Kiwi #pris #øl #Systembolaget #Metoo #Trysil #Eidskog #Skotterud #Matrand #gym #skole #forfall #varaordfører #Eilert #Rettframbakken #Pjolter #Motbakkebråtan #klegg #Øyungen #Pokemongo #Pokemon #tullprat #politikk