“Dom har fått skjelt på eiskogen au nå”

Var det en som sa til meg her om dagen, da det kjørte en unggutt på.moped, forbi oss på Matrand.  Og jeg observerte at, selv om det “dure” like fælt som før i tida, og farten var minst like høy, så var det faktisk et hvitt skilt der bak, med både bokstaver og tall.  Ikke var det hjemmelaget heller.

“Dom pinter opp så fælt over alt au…” fortsatte han, og refererte til “Skøtteru”, og plassen til Børli’n.  Og jeg nikket anerkjennende, og fikk opp imaginære bilder av det nye Skotterud, med det flotteste bibliotek du kan tenke deg, en samlingsplass i midten, trang og farlig gate med biler, og et Børlihus, som skal åpne i august.

“Men nåen tram er det itte der” sa han, og jeg ble litt usikker på om han hadde rett.  For det burde det vel vært, for en gang i året, kommer det jo tredve junikvelder…som en finner i hans kanskje mest kjente dikt.

“Blir jo pent da!” Svarte jeg, og mintes tidligere dager, da Candles spilte til brosteinsdans, på asfalt uten brostein, og ‘n Bjarne solgte ski til halv pris, fordi han var alt for snill, og litt for glad i skisporten.

“Ja mæn har dom råa tæll dætta da trur du?” Og nå var han blitt pessimistisk, som en rotekte Eidskoging ofte er.  Da jeg forsøkte nevne at rådhuset også hadde blitt flott, med kontrasten av mørk plank på et tårn, kontra det hvite, litt kjedelige murhuset fra før. 

“Mæn å skær det væra tæll før nå gøtt a?   Je ser da itte at det er nåen i de nie hæll je da. Ser ut som de bære er tæll pint, å me nåa vaskebitter i glasposten, å itte trur je dom er norske di som vasker hælll je da, sjøl om vatne dom vasker sæ i der inne er så reint at dom bære ler det reinne rætt ut tæll Børli’n”.

“Å itte nukk me de, mæn dom strir om søppøl på Matrand, der det er sætt opp søppøldonker, å glømmer heilt at nåen har sætt att gammal reiskap mett på skuleplassen.  Før vart da slikke bilvrak dompe i runnhølet i alfall.  Der vært dom da i alle fall borte!”.

…og selv om jeg prøvde meg med at det som sto ved ungdomsskolen, både var praktisk som sitteplass, minnet om gamle dager, og et vakkert skue inn i et øyeblikk av gammel tid, så var han ikke til å rikke, der han fortsatte med at “dætta må væra nåe etter’n Marjus Mo’n æller fjellern?”

Men jeg måtte jo smile litt av ham også, for når jeg løper en tur, så ser jeg jo restene av en storhetstid av lokal bilkunnskap ved Rundhullet, der det fortsatt dukker opp akslinger og bildører, og jeg undret hva en mer finner der.

“Å heinn jær dom tå slipen å trur du?” Sa han, og mintes kanskje saga på Grasmo, Matrand, Vestmarka, og i alle kroker av tømmerbygda, mens jeg tenkte mer på kvitteringslippen fra Systembolaget i Charlottenberg.

…helt til jeg husket minnet av mopeddur forbi heime, da han Haldor var på veg heim fra saga på Matrand, og hilste på unge meg, med neven langt opp i lufta.   Det var stas den gang for meg, da en voksen hilste.  Og på “nævan” hadde han lange, store mopedhansker.  Jeg er sikker på du kunne få et helt lår i skaftet på de hanska.  Vet ikke om du husker dem, men…

Og på bagasjen hadde han sidevesker, og for meg var han kanskje det nærmeste man kom Zeb MacCahan.

“Jeg leser jo at det skal bli mange nye arbeidsplasser, og at befolkningstallet øker” sier jeg, “Og at dere har en flott og dyktig ordfører!”

“Joa, ho er a fulle flink nukk ho, mæn ærbesplasser trur je itte nå på…finnes bære einn plass ledig i eisskog og det er Emmas plass” og så lo han litt av egen humor.

“Mæn ho er itte reidd før å bidra i alle fall” sa han “Før nå har jeg hørt at ho er svanger me fleire ideer, og at a sjøl står før økninga tå følk”.  Så smite han og la til:  “Før var å svanger på åssen ho skulle drefte kommunen, mæns nå er a svanger tå dreftene!”  

Jeg syntes han gikk over streken, og lot som jeg ikke hørte det.

“Åsså alle dessa leiligheta dom bigger på Skøttru.  Får itte att nå før husa snart, mæn hoss ligningssjæfen der blir dom jaggu meir og meir vært!”

…Og det måtte jeg nikke meg enig i.  For kommunen mener mitt gamle hjem er verdt 2.5 millioner som de skal ha eiendomsskatt av.  De kan gjerne få kommisjon av meg hvis de får solgt det for den prisen.  

“Fæle greier veittu” sa han, og gjorde noen rare ting med nævan.  “Mæn neida mæn jo da mein atte” og det er en slags kode, og da vet du sol kan koden, at en Eidskoging ikke har så mye mer å si, eller i verste fall, bare skal skifte emne!

“de har vørti førbudt å breinne au nå sier brannmestern, mæn det skjønner je itte, før ingen breinner da full heime meir nå….lønner sæ itte serru, da det har vørti så billi sprit i Sværje.”

“Mæn de er nå gøtt me ein kald ein i varmen da….”

Han spyttet ut en ladning snus, lo høyt, og la til: “er i alle fall itte nå brannfarlig å bruke snus!”  …Og så gikk han sin veg

….Før jeg kunne fortelle ham at det hadde blitt en ny gym på Matrand.  Ja jeg tror vel ikke han ville skjønt det heller.  Det gjør kanskje du heller, men Mattand har nå to pokemon go gyms, mens Jordet i Trysil ikke har noen….

…så kom han i retur, og avsluttet samtalen med:

“De er rart veittu…at da lænsmann vart borte, da fækk eiskoginga sæ både skjelt å førerkort!”….

…mens jeg vandret videre til en utrolig flott ungdomsskole, som vår egen ordfører i Trysil burde sett, og fått noen ideer fra

 

 

#Eidskog #bygd #sak #sag #tørt #brannfarlig #snus #Børli #befolkning #svanger #ordfører #minne #skilt #moped #unggutt #systembolaget #Eidskog #Haldor #pokemon #pokemongo

Pokemonspilling på ferie….og da vil noen tenke:
Hvorfor kaste bort ferien på å spille Pokemon?

Men slik som i dag – nå sover alle de andre, mens jeg er ute og vandrer på to ben i sandaler.
Jeg finner kirka, Sjøholt Hotell (Nedlagt og ikke merket), en gammel dampmaskin i glasshus, lekeplass, en statue til minne om falne soldater fra Sjøholdt, og lek og sportanlegg, og mye mer….for ikke å glemme – de små båthusa bak kjerka.
Alle disse severdigheter er behørig fotografert, og besøkt da selvfølgelig.
Mens de andre sover….

Så når de våkner er jeg der på verandaen, i sola,
og nyter utsikten ut mot havet, med en kald cola (sukkerfri) ved siden av meg.
…og dere kan en gang det passer seg, spørre de som ikke spiller Pokemon,
hvor disse bildene er tatt….

Jeg kaster i meg noen brødskiver, og inviterer med meg alle barna til “lek og sportanlegget”.
De jubler så klart…mens de voksne spør: 
“Hvor er det?”

Jeg forklarer, og prøver å ymte frampå at det er en del positive ting ved å snurre pokestops.
Men jeg når nok ikke helt frem!
Pakket ferdig, og lagt det i bilen har jeg også,
så jeg rusler mot anlegget, med lykkelige barn.
Dem koser seg, mens jeg tar et treer-raid,
og jeg føler at Den motvillige turist, er i ferd med på miste sin negative evne.

Kanskje er det fordi vi er på veg hjem,
eller fordi vi skal besøke Red Ribbon’s Birk (Birkebeiner), eller kanskje…
….fordi det faktisk er en utrolig fin tur, med flotte mennesker.

Nei nå må jeg finne noe å klage på,
og det må da bli at de andre voksne kommer så alt for fort, etter.
Da er vi allerede ute i fjæresteinene,
leter etter krabber, ser på fisk som er igjen i de små dammene,
kaster stein i havet, og hører måkeskrik fra fugl, 
som er imponerte over Karines Flikk-flakker, eller flipp-flopper, eller hva det nå heter.
Hun er jo omtrent som en elektrisk hjulvisp, der hun spretter som ei springfjær, i fjæra.

“Kom vi har dårlig tid”
Hører vi fra de andre voksne – de som ikke tar seg tid til en pokestop til.
..og det har vi jo ikke.

Dør gjør vi jo uansett en gang,
uansett hvor fort vi tar oss herifra….
…og det er eneste ende på en reise,
vi kan være helt sikre på.

Sjøholdt må jeg skryte av.
“Nei faan, nå er jeg positiv att!”
Men det er fint her.
Rolig, godt å bare å vandre, idyllisk utsikt,
og en fjord som gir et nytt “malerisk” bilde for hver time,
eller hver endret lille vinkel.

Gikk aldri lei av denne utsikten, og fant den i flere variasjoner.

…men det er ingen nåde…
det er omlag femti mil hjem, og det tar tid,
selv med en Audi, som går på nullseks på mila,
noe vi finner ut, da vi må fylle litt på veg mot Trollveggen.

Trollveggen har jeg aldri sett i fint vær,
så jeg gleder meg…nei nå var det lite motvillig att.
…men slapp av – det var tåke i dag også!

En Corvette-kjører må ha stjålet noe fra turisstua her ved Trollveggen,
for han gir full gass ut på vegen, og får sladd, og retursladd, og retur, retur, retursladd,
og det dundrer nedover vegen….litt etter kommer en forskremt dame i en Kia,
og svinger svett inn på plassen – hun klarte seg fra nesten påkjørselen med andre ord.

I Lesjaverk finner vi igjen Birks bopel.
For det første, ligger hans bopel så idyllisk til i ei solvendt li (hvilke li er ikke det i sommer forresten),
og med et uteområde, enhver hund kan misunne ham.
Han står der innved husveggen da vi går ut av bilen.
Vi roper navnet hans, og han blir stående litt rådvill,
og da han kommer, så er det som om det er mulig han kjenner oss igjen.
Vi vet jo ikke, men vi tolker det slik det passer oss best.
Tårene sitter løst hos den motvillige turist da han får et par hundre sleik i ansiktet.
…og det er bare å si det – så varmt blir jeg ikke tatt i mot av kjerringa.

Birk tvinner seg rundt og rundt mellom unga,
mens jeg hører på de flotte eierne og foreldre til ene part,
fortelle at han er så snill og flink.
Jeg kjenner på følelsen tiuren har, da han bruser med fjæra…
…og huden knupper seg av velvære, fordi eierne er fornøyd med Red Ribbon-hunden.

Tommy viser oss jaktterrenget på andre siden dalen,
og jeg tror de må håpe på at Birk fører elgen helt ned, før de skyter, for der borte var det bratt.
Etter kaffe, og mye prat, må vi ta farvel med Birk,
og det er nesten like vondt, som da han dro fra Nybergsund første gang,
men vi er lykkelige, fordi vi ser hvor godt han har det.

Det er langt mellom Lesjaverk og Dombås,
og unga begynne å bli sultne.
Jeg har bestemt meg for at denne gang skal vi finne en rasteplass med lekeplass,
og skjønner ikke hvorfor dette ikke finnes i høylandskapet på de monotone strekningene her.
Vi må helt til Dombås, men til gjengjeld så er det veldig flott der da.
Huff – ikke noe negativt nå heller.

Mens jeg er i ferd med å krysse vegen på gangfeltet, hører jeg lydhornet fra bilen som slappe meg over.
Og vedkommende tar ned sideruten og jeg gjenkjenner ham tvert.
En jeg gikk i samme klasse med på ærværdige Statens Politiskole – som det het den gang da.

Han kjører innom, og vi rekker en kjapp prat, før han skal videre på skyting,
og vi mot Trysil. 
Neste stopp er Lillehammer, for farvel med reisefølget, og nødvendige toalettbesøk.
…og der blir jeg stående å undre litt.
Toalettene er i skjønneste orden,
men pga kø er urinalen kjappest, og da jeg står der,
uten legeutdannelse, lurer jeg på hvordan det står til med de indre organer hos enkelte,
når det kommer igjen snusporsjonsposer via urinen?

…men det merker ikke unga noe av, for de er lovet McDonalds i Brumunddalen.

…og der fylles energien opp til siste etappe,
med, for dem, god mat, og Fortnite-dans

Jeg er imponert over hvor snille unger vi har.
Mange mil, i mange timer…og de er like blide, bortsett fra ti minutter før hver stans.
Ja de er som en påminnelse, om når vi har kjørt langt nok.

Jeg er like imponert over kjerringa og svogers planlegging av ferie.
De har vært dyktige, ikke minst ved å få logistikken til å gå opp, mht endringer av tidspunkt etter YR og Storm,
for å fint vær for å gå på Galdhøpiggen.  Imponert over feriehuset også.

Er også imponert over meg selv,
som klarte å være motvillig i tre av fire dager.

Vel hjemme, møtte svigers med dyreparken vår.
Kalla, Zarah, og Mitra…..og Simba
Vi er samlet igjen….
…men nei da,
for Nancy ble med mormor!

Takk til alle for fin tur.
Ville ikke vært den foruten,
og gleder meg til neste tur jeg skal veldig i mot!

Glad i deg Trine, og glad for at du “tvang” meg med!
…nei, nei, og dobbelt-nei…
den Motvillige Turist kan ikke være positiv….
fy skams!

Til svoger og familie –
Takk for hyggelig lag.
Det var en glede å være med!

…og så var jeg jammen positiv igjen.
aha…jeg er hjemme!

Er det noen raid Kari?

Takk for meg, og om noen år,
er det denne bloggen som gjør at vi husker alt vi gjorde sammen.

PS – fikk 35 nye gym-badger

#Dombås #Sjøholt #Lillehammer #Øyer #Brumunddal #mormor #Redribbonhunder #Redribbonkennel #Galdhøpiggen #lensmann #Trollveggen #McDonalds #lek #sport #hjemme #denmotvilligeturist #kjøre #snille #kjerringa #svoger #Birk #Birkebeiner #Mitra #Kalla #Zarah #Simba #Pokemon #Pokemongo

Det hamrer og smeller utenfor soveromsvinduet, og det er han  Tor med hammeren, som besøker Sjøholt.   Og det ene slaget plasserer han temmelig nær huset vårt.  Skjønner ikke helt hva Tor skal her – vi har jo med oss den beste snekkeren selv! 

Den motvillige turist er ikke så motvillig på morgenen, for da sover de andre, og han kan bruke tiden til hva han vil.

Men tankene slipper ikke helt Espås – og jeg tenker at en skal ikke se bort fra at morderen sto her oppe en gang, forbannet og utålmodig i kø for å se, eller med sin egen  kikkert, og speidet ned mot Geiranger.  Speidet for å finne sitt offer…kanskje var det fra her han opodaget ei som hadde sitt favorittsted….og kanskje var det mannen fra i går.  Han så ikke god ut.

Etter frokost dro vi i samlet flokk mot Ålesund.  “Jævla Ålesund” som vi har hørt på NRK, hele våren.

…men jeg må si, at tross for å være motvillig, og pålagt å være negativ turist, så er jævla Ålesund, en jævla fin by.

Sola skinner, trafikken er passe, og vi kommer lett til sentrum.  Her har Elverum noe å lære.  Vel fremme finner vi Aksla p-hus, og finere parkeringshus skal en lete lenge etter.  Store plasser, god plass mellom rekkene (bare to, med midtkjøring ut, inkl markert sone for å gå), og lettvin betalingsmåte (Autopay).  I tillegg er kr 18 pr time billig.  Der har Oslo noe å lære.  …og en hund hadde klart seg fint i bilen, for det var kaldt inni der.

Jeg skal i dag snurre stop – det er liksom mitt mål.  Unga vil på lekeplasser (Der er også pokestoppene, så vi er enige), kjerringa vil på Aksla, og svoger vil shoppe.

Svoger sier at i dag skal unga bestemme, fordi det har vært slitsomme dager for dem, med mye bil og mange høydemetere.

“Vi vil på lekeplass” lyder et unisont kor, mens jeg allerede samler pokemons, og bryr meg ikke om hva det blir.  

“Utnytte sola til lek og tur til Aksla” er mitt forslag.

Men svoger skjærer igjennom – han har jo sagt at unga bestemmer, og sier at “Vi shopper først”.

Jeg velger å gjøre som jeg vil…og går for meg selv, mens de andre ser på maneter i vann, et vann farget av cruiseskip.

 Mens jeg går der, ser jeg en trysling – tror jeg.  Men jeg er så usikker at vi stirrer litt på nan, og avstår fra å hilse.

Har tatt feil der før nemlig…Var i en stressende situasjon som politimann på sund-mart’n en gang, møtte et fjes jeg visste jeg kjente, og hilste vennlig.  Kunne jo ikke annet.  Han kunne være slektning, eller tidligere nabo.  Visste i alle fall jeg hadde sett ham mye.  Sekundet senere skjønte jeg hvorfor vedkommende ikke kjente meg like godt – det var Arve Opsahl.

Men Carsten O. Five, og Lars Bohinen gikk da seg en tur i går.  Lars burde hilst, for eldste dattera mi, passet da unga hass en del ganger, for mange år siden, og han er jo en nesten trysling.

Det første jeg legger merke til, er at de har så mange å hylle.  Du finner it slil når du spiller pokemon nemlig, for pokestops er plassert ved statuer, byster, og lekeplasser.  Men det er lett å innse, at det ikke er noe stor ære å bli hyllet med en statue, for du blir liksom “driti” ned…etter din død.  

Vi treffes mange ganger alle sammen, og vår familie skulle i alle  fall opp på Aksla, og da vi ankom trappene, var Tor fortsatt på jobb, og hamret, og lot strie strømmer av vann disse ned.  Såpass at vi fant ut, at nye klær var påkrevet.  Svoger var tørr på shopping fra før…

Men vi ble da kjent med noen hollendere fra Amsterdam, som var del av større gruppe på cruise….nå på vei mot Stavanger.  Jeg fikk kjerringa til å lale litt for dem…

Etter handling, og Michelin-test av Burger-King, tok vi oss på ny oppover mot Aksla.  Sola varmet godt.

418 trappetrinn oppover.  Litt smalt, og halvvegs opp kom en person borti meg.  “entschuldigung” sier han, og jeg tenker at det var ikke en dag for sent – at de unnskyldte seg for 1940-45….

…Men jeg sa ikke noe….

Fjellstua ga et godt skue.  Og det artige der, var at opp mot disken, på bakken, sto en egen meny….for hunder.

Vann kr 0,-  og griseøre kr 20,. Etc 

Der har Trysil noe å lære…at noe kan koste kr 0,-

Midt i pokemonspillinga, nede i byen att,  kommer noen øst-europeiske jenter og ber om støtte til unge musikere, og vil selge cd’er.  Jeg har ikke noe imot å støtte, men jeg føler det ikke er min musikk…og sier nei.  Da er jenta plutselig to, og ikke så blide lenger. Takke meg heller de andre typer jenter altså….De blir i alle fall ikke sure hvis du ikke liker de de tilbyr…

Vi avsluttet dagen på restaurant Egon, som bærer sitt navn med rette.  For nærmere ran kommer en ikke…med slike priser.  Kjøpte ei potet og et glass vann jeg – innenfor mitt motvillig budsjett liksom.  Fine omgivelser, trivelige venner, og lenge å vente….samt problemer med hva vi hadde bestilt, gå ingen stjerne.

Men det tyske paret ved siden av, hadde en smilende opplevelse av en motvillig turist uten råd, og en sulten sønn….eller flørtet hun egentlig bare med meg?

Kr 144,- for en hel dag i et parkeringshus er ikke akkurat dyrt.  Det er faktisk utrolig billig.  Trygt sto bilen også.

Svoger leder an ut av byen, og jeg undret litt da han svingte mot Vigra, og undret om han var lettere dyslektisk, og var på veg etter hjelp….Men han tok bare en ekstra sving rundt for å få oss foran….og det er vel nettopp det som skjer med Vigra-ting!  En ekstra runde liksom….

Kvelden avsluttes med Uno-spill, varm dusj, og en kald…

…seng!

PS Pokemon er faktisk moro for familier…

…og så hyller vi denne, for meg ukjente, mann:

…og til slutt et bilde av hun som har med seg den motvillige turist, og så vidt holder ut:

 

 

#Ålesund #jævla #Nrk #serie #hjemmebane #svoger #parkering #Egon #Aksla #heimebane 

 

Er ikke måte på hvor vanskelig det var å sove i natt.  Når en er vant til 180cm bred seng, og havner på koie med familiekøye.  I tillegg er man stiv og lemster.  Vondt der en slo seg, ryggen har gjort sitt, og kjerringa sover hardere enn noen gang.  Like bra en er stiv og støl på stølen Øyberg da!

Men jeg får tida til å gå fra 04 – 06 med akkurat det siste, og skriver om Galdhøpiggen i stedet.  Kl 10 våkner “hytta”.  Blide barn….ja nesten.  Pubertetsjenter har tregere startmotor enn de andre.

Jeg setter meg på trappa.  Ser på ei flaggstang uten stang, en kum nesten uten kumlokk, en veranda med en og en halv stol, og bivåner naboen med campingvogn, som gjør seg klar for nok ei etappe.

Rett foran meg er ei diger furu.  Sikkert flere hundre år gammel.  Den har sett budeier komme med skaut på hue, og kuer og sauer foran seg.  Den har hørt lokking om kvelden, og sett at det kanskje ikke var storbonden som kom på besøk om kvelden, eller at det var nettopp ham, hvis det var ei ung jomfru fra Skjåk som hadde sommerjobb der.

…og så undres jeg – sammen med furua – hva er det som får det norske folk, og noen tyskere til å besøke disse gjenvokste setre, som nå tjener som campingplasser.

Ikke kan du drikke vannet.  Ikke kan du se noe her fra, mellom to berghauger, og med ein og anna dvergbjørk, hvis frø ble tatt av et vindpust en gang, og brakt langt fra modertreet oppunder tregrensa.

Jeg registrer dog at de har fått trampoline opp her til seters, og med et er unga fornøyde.  …og jeg slipper spørsmål om alt jeg vet, og ikke vet.

Jeg ser leggmusklene på han i campingvogna  i det han strekker seg opp, for å pakke ned!  I mitt hode er dette et ekteskap, hvor han sykler, og hun strikker.  Det er det de har igjen sammen…og gjøre noe uten hverandre.

Nei jeg vil videre.

Så noen minutter senere ligger vi akkurat på fartsgrensa, på veg mot Dalsnibba.  Jeg har aldri vært der, og hva skal jeg der å gjøre.  Jeg er en motvillig turist, og på tross av kjerringas utsagn om fin utsikt og greier, så ser jeg ikke poenget.  Har jo vært på både Lundkvassberget i Trysil, og Nyfjellet i Eidskog.

Men plutselig står vi i et kryss, og skal betale kr 140 før å kjøre en farlig veg opp….for å prøve å se ned til en fjord, hvor til vi allikevel skal.  …Ikke nok med det, så bruker vi kikkert for å få det vi har skaffet avstand til, ved å kjøre opp, nærmere!  Ingen logikk vettu.

Mens vi står i kø for å betale, kommer en velger bakfra, som ikke skjønner vitsen med å stå i kø, og “smokker” forbi på venstresiden….straks etter kommer han ryggende bakover, og litt slukøret, finner han seg en plass i køa.

Jeg tar hensyn til møtende busser, og sjåførene hilser som takk.  Kjerringa er ikke fornøyd med kjøringa, synes det er for fort, for det er så brått ned på sia hennes, men jeg viser til dem jeg møter jeg.  Ikke lett å være ansatt som negativ turisttester.

Dattera kommer med spørsmålet: “Hvorfor skal du absolutt opp her mamma, hvis du er redd for å kjøre her?”

Vel oppe, vandrer vi i løse lufta, på jerngitter, som skal holde de verste galningene på trygg grunn.  Men det hjelper lite.  Idiotene har klatret over stengsler, og står ytterst utpå allikevel, for å få bilde av seg selv med fjell og luft bak.  De skjønner jo ikke at man får samme virkning ved å senke kameraet litt ned…slik de gjør med Tom Cruise og Sylvester Stallone, for å få dem til å se ut som de er større.

Jeg ser en gammel Chevrolet, og går bort til dem og sier jeg vil ha et siste bilde av dem.  For jeg er litt skeptisk på den tekniske tilstanden, for å kjøre så bratte “stæller”  De smiler, og sier de også er urolige for nedturen med fire trommelbremser….

Men blide var de…

En god del av de som er der oppe, sykler opp.  Det er sprekt gjort, men jeg hadde gruet meg mer for nedturen. Vel jeg har hatt noen nedturer i livet, men på sykkel da gitt.

Jeg tar da noen bilder jeg også….tross motvillighet.

Og langt nedi der…

Tok et bilde gjennom kikkerten jeg…

Apropos kikkert, så observerer jeg en mann i førtiårsalderen, som står bak unga, og har så surt oppsyn, at de ikke tør stå der lenger.  Da han får den selv, så står han lenger enn noen.  På neste kikkert merker jeg at han står bak meg – morderisk i blikket – og jeg gir den fra meg jeg også.  Tjue minutter senere okkuperer han fortsatt kikkerten.  

Vi kommer oss ned, med motor og bremser i behold.  Ser ikke Chevroletten heller, så det gikk nok bra for dem også.  

Jeg fant dronningstolen langs vegen ned til Geiranger, og der satt ei dame toppløs (ikke dronninga), så jeg valgte å ta bildet av feminin frihet, fra baksiden…

Kjerringa å je….vi tar mer anstendige bilder, men det overlates til dere å skjønne om jeg har mer enn sandaler på….

…og vi snirkler oss ned til Geiranger, hvor første tanke går til Espås-saken.  Jeg slipper ikke øynene av unga!  Mens jeg tenker at problemet er størst hvis….nei jeg kommer ikke til å teste min teori.  Jeg tror imidlertid Asbjørn er på rett veg.  Sjekk ut kikkertmannen på Dalsnibba Asbjørn.

Å parkere i Geiranger viser seg vanskelig, så det blir stående buffé rett bortenfor der Trude ble sist sett.  Deretter farer vi videre oppover Ørnevegen.  Svinger og tullete sjåfører, blandet med tusen busser.

Uten hensyn til andre parkerer mange langs vegen og tar bilder, noe som fører til at ingen flere tar seg forbi.  Farlig vettu – for tålmodigheten i alle fall.

Gudbrandsjuvet tror jeg det het…der likte jeg meg.  Kanskje mest fordi jeg bestemte at vi skulle stanse der, og gjorde det på tross av protester.  Følte litt makt, og ble litt mann i duskregnet.

Flott skue i alle fall

…eh det ble visst feil….her ser dere juvet….

Så fant Nancy og jeg en stein hvor det sto at Olav den hellige hadde gått der, Kong Håkon 7 hadde kjørt der, og nå står det at vi to har stått der.

Så kom Trollstigen.  Skikkelig flott senter.  Der treffer jeg gutta fra Chevroleten…og med fortsatt like gode smil, og lita tru, satte de utfor der også.

Det artige er at, vi nordmenn har skapt noe nytt.  Det der med innrammede smale, kunstige stier, hvor folk stresser frem og tilbake, for å ta noen bilder.  Bilder de kunne kjøpt i bedre kvalitet i giftshopen…

Nedover Trollstigen, observerer jeg at svinga har egne navn.  “Bispkopsvingen” øverst, eller var det “Bispesvingen”?  Samme det.  Lenger ned var det “Uri Martin Svingen” og det ble litt mer “Trysilsk”, for vi har jo hatt en lege ved navn Uri, og mange heter Svingen der hjemme.  Nesten nederst er Trysil-nærværet komplett, for der har de hedret vår tidligere kirkegraver, ved å kalle det Kjeldstadsvingen.  På en måte en sammenheng i det hele – biskopen øverst, som velsigner, og graveren nede, hvis velsignelsen ikke holdt!

Vi ankom etterhvert Åndalsnes, og spiste godt på Mama Rosa, og mintes gode dager i Middelhavet, da vi fikk se et AIDA-skip.  Men det som festet seg mest, var hvor rolig og fin by Åndalsnes var….  ja vi var jo der bare i 50 minutter da.  

Kjerringa sa vi fikk gi oss i vei til Sjøholt, for vi hadde dårlig tid.  Dårligere tid hadde den gamle Mercedesen vi møtte i en sving før Vestnes….han kolliderte nesten med svogers bil.  

Han kom ut av en sving i slik omtrent 140-150 km/t i en gammel Mercedes 300 Touring, og all kraft var til de grader så overført til hans venstre forhjul, at de myke fjærene ikke orket mer.  Han slet med å holde rattet, og unngikk så vidt  vår bakende, og jeg er sikker på at dwtte går galt.  Jeg kikker i speilen med skrekk…….Ja det var nære på altså, og det er andre gang på turen min svoger har brukt lydhør mot noen.  Ellers vil jeg si, at jeg synes trafikkulykken for tiden er svært god.  Vi har ikke blitt mye forbikjørt, selv om vi ligger på fartsgrensa.  Poeng til sommer-Norge.

50 minutter etter Åndalsnes ankom vi et flott privathus, med beste utsikt….

Vi avsluttet dagen med bedre utsikt enn i går…

 

Så hva med pokemon i dag?  Jo da….det står Neinarn på lures gjennom hele landet!.  Men får ikke til noen raid.  Nærmest var vi mens vi venter på ferge…Men et vindkast kom og blåste jo jenter med caps på havet, og veltet gymmen.  Jentene klarte seg, men papirene deres er i fjorden.

PS – det er ikke mi kjerring som har fått seg minnestein i Åndalsnes….

 

 

#Dalsnibba #Trollstigen #Skjåk #Gudbrandsjuvet #Olav #kong #Håkon #Sjøholt #buss #bil #caps #ferge #tur #ferie #turist #Norge #pokemon #pokemongo #Bil #trollkjerringa 

Det er fint å skue utover Mjøsa

Kl 04 våkner jeg.  Vi skal dra kl 0630, og selv om jeg er motvillig, så må vi jo ikke komme for sent i gang med ferien…for da er det jo fare for at den blir utvidet.

…og akkurat ferie….ordet ferie altså, er jo ikke annet enn en avledelse av det latinske ordet feriae, som betyr at handel opphører.  Men slik ordet har kommet inn i norsk språk, så forstår man det jo som fri….og det kan da ikke ha noe med fri å gjøre, å stå opp 0600, og dra 0630!

Men vi dro da som avtalt fra Ring.  I baksetet sitter en sju-åring og ringer til alle med sin nye gamle telefon.  Oldemor skal han ringe selv om klokka er kl 0645.  Vi sier at hun antagelig sover, og han spør hvordan vi vet det…og det er det jo noe i.  Vi vet ikke hvordan det er å være 88,5 år.

Jeg prøver å si at jeg verken har hatt besteforeldre eller oldeforeldre, slik at de kan skjønne hvor heldige de er.  Da kommer spørsmålet hvordan jeg er kommet til.  Jeg vil bare avslutte seansen uten å svare på det, og sier at jeg har oppstått som en fugl Føniks fra asken.

At jeg så ble gutt, ble mann, og så far….

“…og nå sitter du her og kjører bil på veg til Galdhøpiggen” kommer det fra sju-åringen.

Bortenfor Lillehammer åpner dalen seg opp, og mitt naturfoto-geniale gen dukker opp (godt beskrevet før), og jeg ser hvor det burde vært tatt bilde.  Som sjåfør er jeg prisgitt Trine til oppgaven.  Det tar tid å be henne, mens vi flytter oss 22 meter i sekundet.  Så da hun er klar, har vi passert fotopunktet, og resultatet blir et bilde av ei bjørk.  Ganske fin bjørk egentlig…

Vi kommer oss etterhvert til Juvasshytta, bare så vidt nedkjørt av en ildrød Audi A6 i en sving med bil i mot, og en kort stans på Lom, hvor jeg og unga kjempet ned en rød gym, og gjorde den behagelig blå.

Vi er spente mens vi skifter og gjør oss klare.  Vi ser Galdhøpiggen, og ser at Knud Hole, som bygget hytta, passer på guidene og oss. 

Knud skuer fortsatt mot målet

Det blir anmodet om at noen bærer bretaukveiler og jeg melder meg, selv om balanse og bruddstyrke ikke er som den var.  Faktisk er tauet litt behagelig, der det varmer mot nakken og holder brisen unna, slik at en kan gå i kortermet i sola.

Fremme ved breen blir sju-åringen forespurt om å hjelpe til å vise hvordan man går på breen lenket sammen i tau.   Vi er jo stolte så klart.

Turen over breen, med 25 meter dype sprekker går bra.  Erling er guide for oss, og omlag femti andre i samme tøm.  Det er ytterlige to lag pluss mange private.  Det antas å være 450 personer som går vår rute i dag.

Fra vaglen (varden) og opp, er rekorden visstnok 10.56. Satt av Jørgen Vole, og på spørsmål sies det at registrert rekord på distansen Strava, skal være 11.20.  Erling har selv 13 min opp, og 4 ned att.  Bør da kunne slåes…det er jo bare mellom 800 og 1000 meter distanse.  Svoger Espen kommer sikkert til å prøve noen dager senere….(Han har ned mot 2 min på 800 fra før, og noen minutter pluss pga dårlige sko, så er rekorden hans.  Ganske sikkert det tror jeg.

Mange idrettstopper skal visstnok ha prøvd å slå Jørgen, men uten å lykkes.

…men litt etter at vi har startet, skjønner vi at vi ikke går for rekord.  Vi går for å ikke falle minst 50 meter rett ned på høyre side og mer ned mot en Bresprekk ingen vet dypden på til venstre.  Avstanden mellom disse to tragiske, mulige, utfall er omtrent to meter på det smaleste.  Minnelys her og der, vitner om at ikke alle kom opp, eller ned, på egne ben.

Det er smalt mellom fatale følger her.  Gå forsiktig.

Så vi blir veldig glade i stein, der vi kryper som øgler oppover, og klamrer oss fast, mens vi blir passert, og møter andre…og er livredde for at noen skal dytte inni deg, så du faller de centimetere som blir fatale, ut til en av sidene, og ned i den sikre død.  En innser at det å gå til topps av Norges og nord-Euopas høyeste fjell, ikke er noen “piece-of-cake”.   Skagsvola blir ikke det samme mer…og stein går en lei av, der de ligger i flere-hundre kilos-klassen og vipper, og du er redd de foran skal få den til å rulle ned på dine barn, eller at noen skal tråkke deg på fingra.  Damned these Rocks- ikke rart det var motstand av Rock’n’roll på femtitallet.

Jeg merker jeg er for stiv i kropp og lemmer, selv om hustruen alltid har satt pris på det.  Sikkert sykepleieren i henne – hun vil ha noen å stelle om!

Noen snur, noen stanser, noen….ja de når toppen 2469 meter over havet.   Jeg selv nådde toppen innen pokemon go –  i Norge i alle fall ved å snurre denne:

På en slik dag…ja da er den motvillige turist i trøbbel, for det er litt artig å ha vært der.

Vi ser jo nå, teoretisk, hele Norges land herfra – i alle retninger.  Noen tar større sjanser enn andre, og går veldig langt ut for de spektakulære bilder.  Men ikke vi.  Trine er ganske streng på hvor langt ut…

Alle gruer seg til nedturen, for det er nå verre når nesen er feil vei mht høyde….

Men vi er på en måte lykkelige også, og får til en selfie med alle

Nedturen tar tid.  Det er bratt, steinet, glatt, og ikke helt uten fare

Vel tilbake på breen, er det blitt enda bløtere, sprekkene større, og stillheten senker seg over slitne fjellklatrere

…og noen ganger lurer jeg på hva noen synes er spennende, for mannen bak meg, spør hele tiden fruen sin “Er du våt nå?”.

Noen snakker om filmen Istid, mens sju-åringen foran meg, skuer mot noe han mener må være porten til Dovregubbens Hall.

På andre siden breen, tar mange en pause.  Jeg ser en dansk familie.  Faren i 50-åre er fortsatt sprek, mor hviler, men et svigerdatter sitter sur på en sten lenger frem.  Etter å ha pisset, går sønnen (kjæresten altså) bort til jenta, og setter seg.  Da flytter hun seg til en større stein nærmere de andre.  Han blir sittende og nyte sola, og jenta roper sier på dansk “hvorfor kommer du ikke hit?”

Han lunter dit, og har vel oppdaget noen nye sider ved sin kjære, noe som får meg til å tenke på språkproblemer mellom norsk er og dansker.

En trysling innen turistnæringen i Trysil, ser et ungt dansk par kringle med ei jakke.  Han har også fått med seg at kronglinga fører til litt surhet mellom de to.  Blid går han frem til jenta og spør “Skal jeg hjelpe deg kneppe?” Og skjønner fortsatt ikke hvorfor den danske kjæresten ble sint på ham!

Jeg observerer også ei dame i slutten av førti, eller begynnelsen av femti-åra, som sliter med å gå.  Hvert tråkk synes å være vondt og slitsomt.

Lenger ned, ser jeg hun sitter bak en stein, og jeg spør hvordan det går: “Bra” sier hun “men jeg er sliten”

“Går det bra med bena?”

“Ja, men så sliten, og jeg har slått hodet her” sier hun og viser til en stor hevelse på høyre del av pannen.  Jeg får tak i guiden, og han hjelper henne videre….

Og da en minst aner det, faller den motvillige turist, og slår seg i en tredve steiner omtrent…og nok en arm, hofte, rygg, og håndledd får seg en trøkk.

Da ble han endelig like motvillig som før, men en lang samtale med Thea, på vegen til Juvasshytta, hjalp på.

…men en er ikke helt ferdig med farer….for en skal nemlig få en bil ned noen 1000 meter høydemeter på annet gear, uten å miste bremsa.

…og helst ikke kjøre på noen sauer…..

Så en er glad når en når stavkjerka i Lom på egne ben, og levende….

…Så gjenstår bare å finne egnet sted til overnatting….tørke sko, og gjøre “gymmer” blå….

….og selv er jeg godt tilbake til motvillighet, der vi farer forbi severdigheter, uten å ta bilde, for å finne oss ei seng, for å hvile barn, og dårlige ben!

 

 

 

#Galdhøpiggen #tur #motvillig #pokemon #pokemongo #gym #Lom #stavkjerke #sove #død #skade #bre #vole #Juvasshytta #Skjåk #Øygard #foto #blå #Thea #Trine #bil #sko #dansk #kneppe #topp #Skagsvola #Europa 

 

 

 

Jeg vil være i Trysil hele året, bortsett fra sommeren- da vil jeg være i Eidskog….  jeg har vokst opp med at ferie betydde at mor og far hadde fri, og at vi da meitet litt på kvelda.  Derfor er tur for meg lik en sykkel- eller biltur til Pulltjenna.  Som lengste tur liksom.  …og da ferien var slutt, var mor og far uthvilte for ny høst og vinter.

Men jeg har ei kjerring serru.  Ho vil jo selvsagt på tur.  Tur a’la Volvo, 2 barn og fortelt, og timesvis i bil en veg – for å snu, og komme utslitt heim att.  Problemet er at vi har verken Volvo eller to barn.  Vi har jo tre…barn altså.

Hun kan bli med til Eidskog altså – det er ikke det, men da lytt enten far, eller bror (eller alle), helst være med.  Jeg har prøvd å si at innbyggere der nede, ikke er farlig, men når det blir langt til nærmeste ulv, blir gjerne tryslingen utrygg, og vil være samlet.   Som flokk i eget revir liksom.

Så etter ei uke med bror og far på Matrand, hadde hun arrangerte tur med den andre broren.  Jeg sa først at jeg ikke ville bli med, men så lovte hun tre ting: Galdhøpiggen, maks 4 dager (tre netter) og så mye pokestop jeg ville….

Dermed satt jeg plutselig i en Audi på veg mot Ring.  Jeg kikket mot Raskiftet og ønsket vindmøllene velkommen, mens jeg tok farvel med Trysil.

Utrolig så mye lys vindmøllene på Raskiftet produserer allerede!

Ute var det pluss 26, og inni bilen var det omtrent pluss 43.  Ingen skjønner hvorfor aircondition ikke virker, men vi fikk tilbud om å betale kr 3500 for fortsatt å ikke få vite det.  Undrer om selveste CIA kan ha noe med dette å gjøre i og med at vi ikke får vite årsak uansett liksom….ja det blir nesten like uforståelig som å finne ut hva Donald egentlig mente om Brexit.

I baksetet klages det på varmen, mens jeg har slått meg til ro med at det bare er slik.  Turen må overleves tross varme.   

“Endelig er vi på veg” sier fruen, mens i mitt hode låter det setningen mer slik: “endelig er vi i ferd med å komme oss hjem att”.

Hun har riktignok klart å lure inn ei natt til, men nettene med Trine skal jeg vel klare!

Gjennom Vang sier yngstemann “Gollum pappa” og i Brumunddal låter koret veldig synkront: “Maccer’n en, vi må ha mat”….slik omtrent 75 min etter avreise og middag hjemme.  Jeg tenker at til og med fotballspillere går jo lenger uten mat, men tenker brått på kampen Odd – Nybergsund, som tok slutt etter 20.min….og hvor spillerne da fikk øl og grillmat.

…og vel fremme første dag, tar niesen min flikkflakker, doble arabere, trippel aksel, og saltoer, som gjør at hun i løpet av et minutt har snurret mer enn vindmøllene, som tronet høyt over Osensjøen, ennå har gjort!

 

#ferie #mat #mcdonalds #pokemon #go #2018 #Norge #Raskiftet #vindmøller #Nybergsund #Fotball #pokestop #reise #Galdhøpiggen 

…man drømmer om det grønne, det levende, og detaljene….

Jeg har mange venner på Facebook som tar fenomenale naturbilder, som f eks Laila, Jan, Kirsten, og Bosse.  
Det er mange flere, men de blir for mange å nevne.
Samt at jeg synes jeg får det til bra selv.
Tidligere hadde jeg, og fortsatt har, godt Canon-utstyr, inkl macro og telelinser.
Så kom Samsung med gode kameraer i mobilen, og til slutt sitter man der, med kun den.

Helt til man en dag ser elgoksen stå der i vegkanten.
Stolt, og høyreist, med bast på stengene som viser at det skal bli et flott gevir.
Da ønsker man så inderlig at man hadde telelinsa, slik at man kinne trekke den til seg,
og få detaljene på papir – eller kortet nå for tiden.

Slik var det her om dagen,
bare det at vi lå i 80 km/t på Trysilvegen, jeg var sjåfør, og vi liksom ikke skulle kaste bort tiden på stans,
annet enn for Pokemon i så fall…..

Men minstemann ville gjerne fotografere den, så ved neste avkjøring, snur far bilen.
Er aldri lett å si nei…og samtidig vil man studere dette flotte dyr selv også.
Ja jeg er jeger for tiden, men jeg er ingen drapsmaskin, og nyter synet av det levende dyret….
…kanskje nettopp derfor jeg er jeger, for da kan jeg gå bak hunden min, nyte elgen på nært hold, og studere samholdet mellom meg og hunden, og nyte livet i naturen, samtidig som jeg ved hjelp av jaktlaget får mat i fryseren, hvis forholdene er gode nok for skudd, for en eller annen, og avlivingen skjer på humant vis.

Så noen minutter senere er jeg på plass der han sto.
…men han er ikke der nå selvfølgelig.
“der” sier Trine og Nancy, som begge er gode spottere av elg, og dyr for øvrig.
..og så ser jeg ham også.

Jeg setter på blinklys, og påser at jeg ikke er til hinder for noen.
Vi er alene på vegen, og jeg lar sønnen få mulighet til blinkskuddet.
Men så kommer lysten til selv å ta det “perfekte” bildet.
Elgen står der…ikke så flott som tidligere mht positur, men flott nok, akkurat i kanten på granskogen.
Vi rekker veksle et lite blikk, og vi har vel en slags forståelse begge to, at det er fredstid nå.
Men han setter seg likevel i bevegelse…
…men jeg er godt trent til å tenke fort, og handle, og fingeravtrykket på skjermlåsen, løses hurtig ut,
og jeg velger kamera. 
Kameraet er jo omtrent selvbetjent på beste innstillinger, og fokusering, så det er bare å knipse.

Som tidligere skarpskytter, og revolverinstruktør på Politihøgskolen, 
er jeg trent til å ha fokus på rett sted med øynene, og la skur og korn falle på plass av seg selv.
så skarpsynet er plassert mot elgen, og “self-to” på skjermen….. 

Men så var det det med å ha fruen med da.
Hun sitter mellom meg og elgen.
…og i skjermen ser jeg bare henne, og ikke elgen.
Jeg beveger meg fremover (slapp av – bilen står stille, og det er ingen annen trafikk), men Trine henger fast i skjermen,
og uansett hvordan jeg flytter kameraet, så er hun lliksom i vegen, midt mellom elgen og meg.
Jeg lener meg frem , og hun flytter seg frem
Sannsynligvis fordi hun ser at jeg sliter med på få klar sikt.
Jeg lener meg bakover, akkurat i det hun gjør det samme.

Det tar tid og skrive og lese om akkurat dette, som i real tid, bare dreier seg om et sekund eller to, eller noen flere.
Jeg blir så irritert inni meg, på at vi er akkurat i utur, og at hun er kar om å forbli i vegen for meg, i det jeg ser bakbena på elgen forsvinner inn i granskogen.
Jeg har prøvd å trykke på utløseren en gang, så jeg regner med jeg har elgen, 
…men så var det dette med det gode, kanskje perfekte bildet av elgen i skogen.
Bildet som viser en ståtelig okse i sprang mot frihet,
og som kan være midtside-bildet i årets jaktbok.

Jeg ser at den er borte, 
og håper….
…ja håper at det ene bildet jeg fikk tatt, 
er såpass, at jeg kan klippe bort Trine i høyre del, og bruke resten som et riktig villmarksfoto….
….kanskje til og med av såpass kvalitet at Jakt- og fiskedagene 2019 vil bruke til sitt eminente blad.
…eller at Destinasjon Trysil vil bruke det i sin reklame for neste sommeropplevelse i Trysil.

Ja du har sikkert kjent på tankerekken selv, da du tror du har et godt bilde,
er redd for at du ikke har,
men håper at du allikevel har….

Det kommer fortsatt ingen biler…
og jeg velger å stå rolig til jeg har sjekket bildet….
…og en kan vel si at jeg er ganske overrasket 
…da jeg oppdager at Trine ikke var i vegen i det hele tatt…..

…..,men at mobilen sto på selfie,
og at det var jeg som var i vegen,
for meg selv….

Farvel alle gode tanker om reklameoppdrag….

PS:    ….foruten naturfoto, tar jeg på meg konfirmasjonsoppdrag, bryllupsfotografering, og unnfangelses-fotografering.
Ja alt som er, og jeg antar at denne historien fremmer mulighetene….

#Elverumsdagene #Elverum #villmarksmesse #Jaktogfiskedagene #Jakt #elg #foto #natur #naturfotograf #eminent #jeger #bil #kjøre #Trine #hustru #ståtelig #Samsung #Canon #tele #Macro

 

 

Sitter her på sommeren min, og kom på at det finnes et opptak av et radiointervju med min mor et sted her.

Så jeg stikker ned til lagerplassen for kasserer.  4-spors Compact Cassette tror jeg det het.   …og etter å ha bladd gjennom Grensemødrene, Lasse Stefanz, Bjøro Håland, og unge talenter i Ole Ivars…

Ja, litt etter en kassett med Country Music Bar på Radio2 i Trysil, finner jeg opptaket.

Det er datert 28.06.1989, og intervjuer er Svein Engelstad.   Temaet for programmet er å starte eget firma.  Min mor var tidlig utpå med MLM og drev i tillegg eget vaskefirma.  Hun oppnådde 2. Plass i salg i Europa innen sitt felt, og var nok ganske god på å overtale folk.

Det hører man nok i intervjuet også, for det er sjelden journalisten får stilt spørsmålet ferdig egentlig.  Jeg er imponert over hvor godt hun svarer for seg.

Men jeg kjenner ikke att stemma.

Men gründer var hun til gangs.

Moro å høre att i alle fall.

Trykk på linken så får du høre litt

Magnhild Radio Sentrum 28.06.1989.

Kjenner du att a?

Har brukt de siste tre barnebarna som bakgrunn.  De fikk aldri treffe sine bæssforeldre, så da får de ledsaget opptaket…

#radio #sentrum #Magnhild #Stenmyren #opptak #gründer #nostalgi #oleivars #lassestefanz #bæssforeldre #swipe #Europa #1989

Du er våken, og klokka viser 0540.

I buret ligger ei ung tispe og sover.  Kanskje drømmer hun om elgjakt til høsten.  Fire og en halv måned gammel, men har sett elg, og fulgt spør nok.  Til å drømme i alle fall.

Hun strekker seg, da burdøra går opp, og på en måte så virker det som det ligger i genene, at når “far” kommer så tidlig, ja da er det noe spesielt på gang.

Vi finner fram den vesle selen og den nye sporlina fra Biltema.  Tar litt tid å få små ben på rett plass, og hver gang ett ben er der, så er det andre ute…men på et eller annet mirakuløst vis, sitter den der til slutt.

Vi rusler oppover vegen.  Jeg vet omtrent hvor langt vi må før det er “nåa von”.  Alt er interessant, og skal en dømme fra valpens bruk av nesen i bakken, så er det mer elg her enn bjørk.

Vel oppe på flata, peiler hun seg inn mot skogen, og her har jeg gått på elg før, så dette lover godt.  Jo da, der er det et soveleie etter elgen.  Det er umulig å si noe om tid siden, for det er så tørt at, jeg tror ikke noe reiser seg her før mer regn.  Godt ikke Trine er med.

…og der sporer hun også….og så går hodet opp og iveren hos hund og fører er brått på topp.  …en småfugl forlater treet.  Men fokuset kommer like brått tilbake.  Jeg er ikke sikker på døra heller, av samme grunn – tørken.

…men jeg hører noe forsvinne mot vegen.  “Rådyr” tenker jeg, men tror på elg egentlig.

Jeg tar henne av, for jeg vil opp på en høyde.

“Idiot” tenker de av dere som kan dette med å lære opp jakthunder.  …og jeg er vel enig, men jeg vil på den høyden.  Jeg reiser opp forparten hennes på en stubbe, og nesen hennes jobber.  

“Flink jente” sier jeg, og i det samme drar hun ned lia og mot vegen.   Jeg blir med, og i det vi krysser vegen, tasser hun mot andre sia, retter halsen, og øra står rett opp.  Noe reiser seg tross tørke, slår det meg.

“Dæven”  

Der ble noe redd gitt….og en fjorokse, kaster seg opp en skråning.  Kalla stirrer etter den.

Jeg ser hun er spent, og Garmin-klokka mi registrer sikkert et pulsrykk på meg også.  Mest fordi jeg er stolt av den unge tispa, som er flink uansett lærer.

Elgen stanser.  Kalla står som en støtte.  De ser på hverandre, før et løshundbjeff slipper ut fra en gom med jaktmarker, og tørre lepper som vibrerer under ei jobbende nese.  Elgen stanser opp, og disse to kikker på hverandre et kort øyeblikk.

Det er nesten som om elgen sier: “Du jakke låv å løpe etter så….” og dermed vrir den seg noen grader mot høyre og forsvinner over egga.

Jeg ser det er løshundgener i bakbena på ei bikkje i bånd, og hun vil etter.  Jeg lar henne få litt slakk, og blir med henne.  Hun har godt av å stikke nesen i ferske spor av elg.

Kort etter, har hun tatt meg akkurat dit elgen sto.  Vi går stille (JA både du og elgen hadde nok hørt oss, der reinlavet knaser og tørre kvister knekker).

Da vi kommer over egga, stanser Kalla, og kikker mot venstre.  Nedi der kommer en bukk i viltre sprett oppover, og hun synes nok vitringen der var bedre, og jeg skjønner at det her er bare å stanse.  Ta ei pause og kose oss i morrassola.  Vi legger oss med på den tørre bakken, og hun slapper så godt av….bortsett fra øyne, nese, og ører – de jobber på høygear.  Men rolig ligger hun.  Helt til en maur påfører henne smerte.

Da rusler vi hjem.  

…og småløper.

…og vi er glade begge for en flott morgen!

 

 

 

#elg #bukk #rådyr #jämthund #valp #hund #gmn #dog #skog #forrest #jakt #hunt #Kalla #2018 #redribbonhunder #redribbon #hund #trene 

 

Er spesielt å se deler av sitt navn på ei gravstøtte…

 

I can’t touch the clouds for you,

I never reach the sun for you….

I never done the things that you need done for you

I stretched as high as I could reach….

Synger Dr. Hook, og det står plutselig så klart for meg!

☆ ☆ ☆

Noen undret her om dagen, hvorfor jeg ikke svarer i telefonen….og det er det mange svar, og samtidig, mysterier om.  Noen vet jeg, og noen vet jeg ikke.

Etter over 25 år med en hustelefon ved senga, ved middagsbordet, og i en lang ledning ute på plenen, og satt over til venner, hvis du gikk bort….ble ringetonen en dårlig melodi.  Selv om jeg hadde rød tastafon.  Som du betalte litt ekstra for, fordi den var moderne.

Nesten hver natt ringte den.  

“Jeg trenger hjelp her…

“Trafikkulykke i Osen….

“Kjerringa mi er utro, du får reise å skaffe bevis du…

“Jeg har noen bilskilt jeg skulle levert…(kl 06 etter nattevakt, på en søndag – kl 08 samme dag, sto de på døra med skilta i henda)

“Hei det er vakta, han “x” har blitt sjuk, og vi undrer om du kan…

…og så takknemlige mange var.  Det holdt de forresten kjeft om.  Det gjorde imidlertid ikke dem vi brakte en sønn eller datter til, av en eller annen grunn.  ..og selv om en skulle tru slikt var belemret med skam, så holdt ikke misfornøyde kjeft!

Så da årene gikk, og jeg ikke hadde vakt lenger, slo jeg av lyden på ringetonen.  Orket ikke lyden.  Da la mange igjen beskjed: “Du som har vært, kan du hjelpe med et brev….”

…og jeg hjalp.  Noen sparte noen titusener i skatt, andre noen tusenlapper i advokat-hjelp.  …og andre vant en og to forsikringssaker, vant over motparten i en sak som slapp gå til retten. 

To liter multe og ei flaske vin senere, var jeg lei….for når problemer dukket opp, var de som spurte om hjelp borte. Selv om de var mange.

En jeg kjenner, hjelper sin svigermor med alt hele tiden.  Hver dag og hver uke.  Hvert år, hver time.  Uten takk….og det forlanger han ikke heller.

Men jeg reagerer når en person hjelper vedkommene en gang, og får høre: “trur du itte han hjalp meg med….”  

…en eneste gang faktisk, og full jubel.

Derimot var de som aldri hadde spurte meg om noe – de som bare var min venner fordi de var nettopp venner –  tilstede for fullt for meg, når jeg trengte det.  De stilte opp på mange måter, selv om de var få.   ..og slike er sjelden vare.

….og jeg lærte….

Jeg gikk lei.  Jeg klarte ikke si nei, og fant nest beste løsning – ikke svare noen på telefon.  For du oppleves ikke som snill, eller god venn ved å si “JA”.  De har bare funnet din svakhet, og bruker den til det er tomt.

Ja jeg har lært – jeg unngår å si ja når jeg mener nei, ved å ikke svare.  Jeg unngår å si ja, da jeg vet jeg blir sjuk av det – ved å ikke svare.   ….jeg unngår å få hjelp, for ikke å skylde noen!

Jeg unngår konflikter, kjeft, og ubehagelige svar, ved ikke å svare.  Jeg går ikke glipp av de positive samtalene heller…for de er så få at det er større sjanse for å få en shiny Swablu enn nettopp det.

….og i dag – noen år senere – snurrer jeg pokestops med blide folk, som ikke ringer, ikke ber om noe, krever noe, og som bare er der et øyeblikk, fordi vi begge trenger hverandre, for å ta et raid, og så skilles vi.

….og jeg vet hvem jeg kan svare….og allikevel gå opprett som menneske etterpå.

 

Jeg innså at jeg ikke kunne kaste lasso rundt månen for alle, eller berøre sola, for at andre ikke skulle brenne seg!

I can’t touch the clouds for you,

I never reach the sun for you….

I never done the things that you need done for you

I stretched as high as I could reach….

…men jeg prøvde….alltid med ditt beste som mål, selv om det føltes annerledes ut der og da.  

 

#drhook #hook #dr #sun #sol #hjelp #pokemon #pokestops #telefon #syk #hjelp #down #vakt #skilt #bil