IKKE GRÅT

Den gule Mustangens panser sto der og vibrerte, 
mens han kjente på tanken “skal, skal ikke”

Han var en biloppretter på tjueto, og hun en håndballspiller på femten.
Hun passet alltid på å drive med sine lekser rundt fire om ettermiddagen.
Da kunne hun se rett mot naboens hus, og se ham komme hjem.
Se han sprette ut av sin gule Mustang, og gå mot døra.
Om sommeren hadde han stort sett bare trange jeans og en hvit singlet.
Hun beundret hans V-formede rygg, og de muskuløse armene.
Måten han gikk på, gjorde noe med hennes sinn.
Gjorde noe i hennes kropp, hun aldri hadde kjent før.
Noe som vibrerte i henne, gjorde henne anpusten, og hun antok at hun var rød i kinnene også.
Hun følte seg varm.

Hun kjente en tåre av kjærlighet,
forlate øyekroken, og renne forsiktig nedover.
…og hun tenkte litt på en sang hun hadde hørt
“Two Teardrops”

One teardrop said to the other
I’m from the soft blue eyes of a woman in love
I’m a tear of joy she couldn’t carry

Hvis hun var ute,
håpet hun på at han skulle se henne,
men det skjedde nesten aldri.
Ja han så henne sikkert,
men allikevel så henne ikke
ikke slik hun ville.
Hun ville han skulle se,
se henne som kvinne,
som menneske,
se hennes kjærlighet,
og føle det samme som henne.
At han skulle sette seg ned med henne og si at han elsket henne.
At han ville vente på henne, som hun ville vente på ham.
Til hun ble voksen.

…på kvelden…
hendte det…
At hun kjente begjæret vinne,
mens hun hadde ham i sitt blikk,
i sitt indre…
at det bare var henne og ham.
I het omfavnelse,
på et varmt og godt rom,
at det var tiden for dem.
Hun kjente sine fingre leke,
mens han var der…
…og så var det over, 
og hun lå der alene,
drømmen var over.
Han var ikke der,
og hadde aldri…

Det var da hun fant ut at hun måtte gjøre noe.
Det var vilt, det var avslørende, det var farlig, 
…det var kanskje enten eller…
det point of no return.

I sin glede over å ha funnet ut hva hun måtte gjøre,
kom han tilbake til henne…
i hennes drømmeverden, og fingrene lekte videre,
og for første gang,
kjente hun hvor deilig det kunne være…
…og hvordan ville det da være hvis det skjedde på ordentlig!

Hun satte seg ved skrivepulten sin,
og hennes blikk vandret lengselsfullt til hans dør,
og hun skrev brevet.
Det første brevet til ham, og hun skrev:

Kjære Jimmy
si at du vil vente på meg
Jeg blir voksen en dag,
og inntil da,
vil jeg spare alle mine kyss, og meg for deg,

For alltid din,
Joni

Hun listet seg ut,
mens foreldrene sov,
og la brevet i postkassa, 
og så fort de skjelvende fingrene,
slapp brevet,
var det umulig å hente det opp igjen.
..og der lå det nå…
i kassen,
for hans øyne å se,
og lese…

Hun satt våken hele natta.
Så ham komme ut.
Sort skinnjakke hadde han i dag.
Så ham sette seg inn i bilen.
Hun hørte motoren brumme,
​og grå røyk ble slynget ut bak bilen.
Røyken formet i hennes øyne,
et slags hjerte, eller kyss…
Så rygget han ut på gaten,
ga gass så det nesten klirret i glassene…
og forsvant.
I postkassa lå brevet.
Hennes brev!
Til ham!

Han kom hjem tidlig.
Dagen hadde vært slitsom.
En misfornøyd kunde hadde brukt kjeften på ham.
Det var ikke hans feil, at mannen hadde slengt føra borti bensinpumpene,
selv om påfyllingslokket var på høyre side.
Nå mente kunden at det var påført alt for mange timer for opprettinga.
Han plukke med seg posten inn.
Satte seg ved benken på kjøkkenet,
og bladde igjennom
reklame, 
reklame forkledd som vanlige brev,
regninger, 
forbannede regninger,
og…
…men i alle dager:
Et brev med hans navn på, 
bare fornavn,
ikke frimerke,
og….

Han tok det forsiktig opp.
Brukte en skarp kniv,
og rev det ikke opp
slik han hadde gjort med de andre.

Kjære Jimmy
si du vil vente på meg
Jeg vil jo vokse opp en dag,
og inntil da,
vil jeg spare meg
alle mine kyss
​de tilhører deg.

For alltid din,
Joni

Joni?
Hvem var Joni?
Han stirret tomt ut gjennom kjøkkenvinduet.
I huset midt i mot skimtet han ei jente.
Ei ungjente.
Nabojenta.
“Vent litt, heter ikke hun Joni?”

Han leste brevet en gang til,
så opp igjen,
og der så han jenta liksom gjemme seg.
Jo det var sikkert hun.

Han bestemte seg med en gang.
Ja, å si fra.
Si fra at hun var for ung, og at hun måtte finne på noe annet.
Hva ville naboene si?

Han gikk over gaten.
Hun så ham komme.
Hun var glad.
Hun var redd.

Hans fingre touchet ringeklokka.
Ding Dong
…og han hørte lette nette føtter løpe over gulvet.
Hun åpnet,
og han så på henne.
Han oppdaget at han så på henne for første gang egentlig.
Ja han hadde sett henne før,
men ikke slik.
Hun var i ferd med å bli en vakker jente.
…men han sa:

Joni, Joni,
vær så snill
ikke bli så lei deg,
For glemme meg vil du
Jeg giftet meg med John
Din beste venn!

Joni, Joni,
vær så snill
ikke bli lei deg på grunn av meg,
Du er bare femten og jeg er tjueto
Joni du skjønner vel
at det ikke kan bli vi to?

Så snudde han seg, og gikk.
En tåre fant veien nedover hennes kinn

The other tear said we’ve got a connection
I’m a tear of sorrow born of rejection

Hun lukket døra,
og sank sammen.
Hun gråt.
Hennes hjerte hamret så fort.
Alt for fort.
Ville det hamre i stykker mon tro?

Han stengte døra bak seg.
Han hadde gjort det riktige.
Men hadde han gjort det på en snill måte?
Skulle han bare kastet brevet uten å ha gjort noe?
Tanker fòr gjennom hans hode.
Hennes ansikt hadde satt seg i hans indre.
Hans hjerte forsøkte å si ham noe,
men han valgte å ignorere det.
Han skjønte ikke hvorfor han var lei seg.
Måtte være den jævla kunden!

Dagen etter…
nok en dag…
Han tok tak i jakka si, og gikk ut.
På veg mot bilen,
kastet han et blikk mot naboens hus,
men han så henne ikke.

Bilen fjusket i dag.
Men startet da til slutt,
og i det han rygget seg ut mot gaten,
kikket han nok en gang mot Joni’s hus.
Hun var sikkert over det allerede.
Ungjenter forelsker seg så fort,
og gir like fort slipp på det,
trøstet han seg med.

Så ga han full gass…
Den gule Mustangen sladdet lett hit og dit….
…og hun så ham forsvinne oppover gaten.
Forsvinne ut av hennes liv!

Årene gikk.
Han glemte aldri helt hennes ansikt,
eller hennes skrevne ord.

Kjære Jimmy
si du vil vente på meg
Jeg vil jo vokse opp en dag,
og inntil da,
vil jeg spare meg
alle mine kyss
de tilhører deg.

For alltid din,
Joni

Hun vokste inn i ham på et vis.
Han tok seg selv i å tenke på henne nesten hver dag.
Denne unge pike,
som han kanskje såret for livet den dagen.
Han hadde angret måten han gjorde det på,
hver eneste dag, 
hvert sekund,
og innimellom følte han…
…ja at han på en måte,
følte noe for henne.

…og en dag,
bestemte han seg for å reise til sin barndoms by,
møte gamle venner,
og kanskje treffe Joni,
litt tilfeldig håpet han,
slik at han ikke avslørte sine følelser…
Han var jo tjuesju nå
…og hun tjue.
Kanskje følte hun det samme for ham ennå?

Hans høyre fot skalv,
da han forsiktig ga gass inn på vegen,
hvor han vokste opp,
i et hus midt i mot hennes.
Henne som han aldri hadde lagt merke til,
før han såret henne.

Det brummet i åtteren,
der han sakte kjørte nedover gata.
Han så huset hennes,
og merket at det var noe annerledes,
ja det var liksom…
han klarte ikke sette fingeren på det,
men…

Han tråkket på bremsen,
bilen stanset, og det er noe rart med det 
– å få en bil til å stanse, er aldri noe problem.
Den gule Mustangens panser sto der og vibrerte, 
mens han kjente på tanken “skal, skal ikke”

motoren sang BomBomBom
panseret vibrerte i takt med tonen,
og et smil formet seg på hans munn,
i det han gjenkjente panserets bevegelse fra en scene i 
Smokey & The Bandit,
hvor Sally Field som Carrie “Frog” har overtatt rattet på Trans Am’n
..og det liksom ikke er noen utveg,
og de står overfor valget
tilbake eller framover,
og begge deler virker like håpløst.

Ja akkurat som bilen vibrerer på samme måte,
så virker han også å ha to muligheter i dag.
Ene å si hva han føler, 
og spørre henne om hun vil ha ham,
eller tråkke på gassen,
og forsvinne igjen?

Han tenker ikke.
Han bare parkerer,
og selv om han ønsker å være cool og rolig,
begynner bena hans å løpe.
Løpe mot hennes dør.
Med skjelvende fingre,
trykker han på ringeklokka,
og han hører den samme lyden
Ding Dong.

Kanskje er alt som før?
Han kjenner igjen henne med en gang hun åpner,
og han blir stående å måpe da han ser denne guddomelige skapning.
Ja han vet ikke om det er rett ord, 
men det er det eneste som dukker opp i hans hode i alle fall.
Han ser at hun kjenner igjen ham også.
For et vakkert ansikt,
og da hun kaster på hodet,
så det kastanjefargede håret, 
kastes bak på ryggen,
ser han hennes former.
Ja han er ikke annet enn en simpel forelsket mann,
med øyne for det vakre,
og da han ser formene av hennes bryster under den tettsittende stretchgenser med ribbemønster, 
for enda mer å fremstille kurvene, så er det ikke fritt for at hans tanker går til en sang av Bellamy Brothers
nemlig Boobs

So before I lose my cool
and start actin’ like them other dirty guys
Would you please tell your boobs
to stop lookin’ at my eyes

“Joni, jeg elsker deg.
Du har aldri forsvunnet fra mitt minne,
og jeg vil….”

Hun avbrøt ham,
ved å legge en finger på hans munn,
og så sa hun

Jimmy, Jimmy,
vær så snill
ikke bli så lei deg,
For du vil,
glemme meg helt så smått om senn
Jeg giftet meg med John
Din beste venn!

Moralen må bli:
Utsett ikke noe som helst.
Hør på Levi når han sier
“Bedre virkelig å tape stort,
enn aldri å våge noen ting”

Samt:
“Si til din kjæreste at du elsker henne,
før noen andre gjør det”

PS:  Historien er inspirert av Conway Twittys hit “Don’t cry Joni”
Enhver likhet med virkeligheten, levende eller døde mennesker,
er tilfeldig, og ikke villet.

#Conway #Twitty #Joni #Jimmy #Steve #Wariner #Two #Teardrops #Levi #Henriksen #John #Smokey #Bandit #Smokeyand thebandit #Sally #Field #Cry #Trans #am #Transam #Pontiac #Mustang #Ford 

EI DAGSREISE GJENNOM ET KULTURLANDSKAP

Jeg starter min dagsreise i Skjæraasens rike,
og tenker såvidt på Strandvold og Løvåsen,
før jeg tar en siste stopp nordafor skogen Haakon 7. løp gjennom,
for å redde eget liv i 1940,
og legge varige spor,
slik at Bast skulle få lage to kongehoder,
og danne grunnlaget for tre pokestops,
i en park under noen furukroner. 

Et glimt av minne fra samfunnshuset,
viser Fear Fighter’s rocke huset.

I det jeg svinger over gammelbrua fra 1929,
kjenner jeg snev av lyrikere og poeter
fra både Østby, Plassen og Skåret,
og jeg kjenner vitringa fra etterkommerne i Regnåsen.
Disse døtre satte virkelig spor etter seg,
og ble stammødre i flere grender i Trysil og omegn.

Gjennom sjumilsskogen,
kjenner jeg på svettelukta fra hester som dro tunge bører,
og det stikker i nesa fra røksignaler fra ei krokpipe
i munnvika til en gubbe,
som sitter avslappet med bena i kors,
en sommernatt,
og kanskje kjenner jeg eimen fra en dram,
tilbudt i et eller annet husvære for slitne lasskjørere,
eller fra ei lommelerke,
for å holde varmen gjennom månebelyst vinterlandskap,
med minus 25 grader,
som biter i “anletet”.

Elgen er sørgelig borte i skogen,
der neseborrene pirres av Winges matdufter.  
Jeg fornemmer råvarer fra skog og land,
multe og blåbær, og noe så eksotisk som peppermarinerte jordbær.
Jeg kjenner med ett,
duften,
eller er det smaken,
av ​en helt ny overraskende ingrediens,
og det virker som inspirasjon til ytterligere ei matbok er på plass.

I Elverum – den forbudte by –
Norges beste Kebab målet,
Oasen eller Manis
og det man merker best,
før en passerer Munthe-gården,
og julemotiver gjør sin entre i en hjerne,
som gjerne skulle hørte Grønosets stemme fortelle,
om hvorfor NRK forsvant,
og om Kremmern fra øst på skogen.

I uforståelige fartssoner, 50-60-70-60-80
høres gjenklangen fra sangen fra fløterne,
i det vi ser vannet skumme nedover Glomma,
og heldigvis forsvinner minnet om et funn i vinter,
da jeg langt i det fjerne hører ei vakker stemme synge “Freda-skveld”
…det er en form for Contrazt i det å se vannet, og høre dansebandet.

På andre siden av et støvende jorde,
ser jeg flagg, 
og brummende motorer høres, 
mens en senket lysegrønn Volvo 740,
vrenger inn foran meg,
“…og det er såvidt han går klar
av en sykkel og en møtende Jaguar….”

I det farten tilpasses rundkjøringa,
der far vendte “nasan” østover mot Kjellmyra,
og fikk med seg sin kjærlighet hjem,
kjenner jeg vibrasjonene av Kalfoss-guttas dans,
i det de svinger seg over et fordums dansegolv,
med nok ei jente fra Bakåsmoen.

Det er noe spesielt med Solør,
ikke bare fordi mor mi kom derifra,
men fordi du blir så full av tanker,
og undrer hva
Hvis morgendagen aldri kommer”,
og hva hvis
“Huldra på Skogen kommer”,
og kanskje er det i Gro Anitas skikkelse.
Det er liksom dansbands-dalføret dette.
Ikke rart at de fleste bare har beholdt FM-radioen her
– da har de jo fortsatt Solørradioen.
Hva annet trenger man?

Så blir det stille,
mens vi fyker gjennom værspåernes finneskog,
og president Åsta Holt,
liksom gir meg noen råd på vegen.  
…eller forteller meg om skogfinnet,
som her inne fant sitt Finnland
-sine tusen sjøers land
på nytt!

Vegen ja…
Nå nærmer jeg meg Brandval og Roverud
og jeg venter å se Skjønsfjeld’ern i en yankee-car,
og straks etter møter jeg en lang lyseblå cruiser.  
Ca 5.7 m lang og motorvolum noe større.   
Men det er itte’n Reidar.
Ja da jeg vet han har blitt city-slicker,
men han bør jo være på vegen for det!

Omkjøring står det plutselig.  
…og jeg går glipp av auraen fra en sindig skøyteløper ved navn Henry Nilsen,
som tross sitt stille ytre,
hadde gode svar,
i samme takt som han gikk sin beste distanse.
…og med egen fanklubb den gang.

I stedet havner vi forbi svenskedronningens gård,
og gjennom Levi’s predikant-rike.  
Her står fortsatt bedehuset,
som førte til en slager som
Thomas Earls salme nr 209.  
Beste sang ever.

…og i det jeg svinger gjennom Levi’s Skogli,
tenker jeg på løperdronninger,
som bodde i Eidskog, og som måtte innom Kongsvinger, 
for å komme til busslomma i Eidskog.
Nå er det neste generasjon som herjer,
og fremtiden virker lys,
selv om de heter Mørk i denne utgave.

….Nå er det bare att å kjøre bil opp startbakken i Baksjøløpet
– du verden så lite bratt og kort den er i bil!  

I det vi passerer Matrand (må handle på Skotterud selv om det på min tid var flere butikker på Matrand),
hører jeg ekkoet av kirkeklokker,
dratt igang av min far,
jeg ser prestekragen til Prost Kirkeberg,
og jammen får jeg med meg stemmen fra kirkesangeren Hjerpseth også.  
De satte spor alle tre.

Så står jeg der da.  
På Kiwi Skotterud.  
Har nettopp passert en byggeplass.  
Til ære for Børli’n.

…”å je undrer å ha
å Byggeru’n ville sagt?”

…og da jeg står der og venter på fruen,
husker jeg Eidskog-dager,
med brosteinsball foran rådhuset,
med danseband, 
og de som nå sitter på sjukehjemmer,
var yngre enn jeg er nå.

…og langt i det fjerne,
sitter kanskje Botan å mekker på ei ny låt,
mens rockesjefen Ken,
fortsatt mimrer ved å se på dokumentaren
om Shraphead
 

…og dagen etter er man fortsatt bare en skygge i sine forfedres spor…

 

#Skjæraasen #Løvåsen #Skaaret #Børli #Winge #Kirsten #Holt #Asta #Åsta #Contrazt #Tommy #Picazzo #Inegmars #Levi #Henriksen #bedehus #Thomas #Earl #Roverud #Sportshjørnet #Ramm #Tørnquist #dronning #Svensk #Kirkeklokker #Fear #Fighters #Botan #Ken #Shraphead

TØLV – HISTORIEN OM EN RING


27. mai 2006 – like ringer på hver vår finger

My Precious….
sier Gollum for det meste, 
og hans øyne higer etter ringen.

…og når en først er inne på den filmen,
så kan ta med:
“I would rather share one lifetime with you
than face all the ages of this world alone. ” 

I 1998 kom en film ved navn “Ringu”,
ja det får jo tankene mine litt inn på Lorne Greens Ringo,
men den omtalte filmen,
ble til en film som kom i 2002, og hvis DVD solgte i 2 millioner eks på de første 24 timer.
– Before you die, you see the ring…

Merkelig reklame kan en si….

Ringer
Som symbol.
Noen ganger kan en ring,
fortelle noe om et brorskap,
eller ring på ringfingeren kan gi signal om at du er gift.

…og for å unngå det,
kan en ta den av seg forsiktig,
ringe hjem, og fortelle at du må jobbe ekstra….
noe Vince Gill sang om en gang:
“Pocket full of Gold”

How many lies you must have told
You think you’re a rich man
With your pocket full of gold

Et suksessfullt par i Gountry-genren,
var Tammy Wynette og George Jones.
De vet det meste om å være gift og ikke.
Ikke minst med hverandre.
De sang en gang om et par som kjøpte seg brukte ringer….

In a little wedding chapel later on that afternoon
An old upright piano plays that old familiar tune
Tears roll down her cheeks
And happy thoughts run through her head
As he whispers low, “With this ring, I thee wed.”

og noen vers senere:

In a pawn shop in Chicago
On a sunny summer day
A couple gazes at the wedding rings
There on display,
Golden ring.

…og så var ringen til salgs igjen.
Så det går ikke alltid bra.

…og da en mann på førti 
ble sammen med ei på tjue,
selv om han var barnslig,
og hun var gammelmodig,
trodde heller ikke alle på dets varighet.

…men det er nå noen ganger slik,
at de feller tårer da de ser brudeparene,
og senere sier
“så fine de var”
…men det vil nå aldri vare”

…og de gangene de sier,
det paret der vil være sammen evig,
og det lell tar slutt,
så sier de samme:
“Ja det sa vi da, at aldri ville….”

Men det artige er,
at ingenting er forutbestemt.
Et pars utfordringer. finnes i dagene i mellom de lykkelige stunder.
Klarer man dem,
får man alltid betalt for innsatsen
– ring eller ikke –

Derfor er det fint at det finnes sanger,
som forteller om det også.
slik Vince Gill gjør det i “Look at us”

Look at us
After all these years together
Look at us
After all that we’ve been through
Look at us
Still leaning on each other

…og nå 15 år etter jeg traff henne,
så synger jeg med Vince i setningen:

Look at you
Still pretty as a picture
Look at me
Still crazy over you

…men for meg er det mer
“More crazy over you”

For jeg har det bedre sammen med Trine enn noen gang.
og det er det eneste jeg bryr meg om!

Gratulerer med “tølv” års bryllupsdag Trine
Gull er symbol på noe ekte, og varig!
…ennå i alle fall.

#Kjærlighet #gift #ring #utroskap #forhold #par #Vince #Gill #George #Jones #Tammy #Wynette #Tolkien #thering #Gollum #pawnshop #gull

SÅ LITE VI VET


I hylla står et helikopter….

“Så lite vi vet”, heter det i en dansebandssang.
Det var en sang jeg første gang hørte med Lennartz,
og når jeg hører om luftambulanse-krisen,
så ser jeg hvor sant det er.

Jeg vettu – jeg trodde at jeg var med å betalte for tjenesten jeg.
At Norsk Luftambulanse var en institusjon,
som brukte mine penger, for å redde liv.

Vel, jeg fikk igjen noe jeg også.
Først av alt, en del fordeler her og der.
…og så fint det var med gull, sølv, og bronse,
ut fra hvor mange år du hadde betalt.
Før het det “støttemedlem”, og da kunne du f eks bli hentet i utlandet,
hvis du ble kritisk sjuk.
Nå heter det “giver” og du leverer penger som før,
får ingen fordeler…
og alle blir hentet.
Helt til nå – da det kan virke som om ingen skal hentes.

For hvis jeg forstår konseptet.
Så er det fortsatt slik at Helseforetakene drifter delen som omhandler liv og helse.
Det som er “solgt” er tjenesten som skal hente de som Helseforetakene styrer over.
Kort fortalt, så blir det som om
ambulansen i Trysil består,
bilene er fortsatt i garasjen,
men det er uvisst om John Galten AS,
eller Erland Svingen AS,
skal kjøre!

…og hvis jeg forstår rett,
så settes driften av materialet, ut på anbud,
for at man skal spare penger,
eller drive mer kostnadseffektivt,
som det så fint heter.
…og så må en bruke forsvaret, 
for at noe som helst skal flys.:..
Lurer på summen av det egentlig?

Litt som Trysil Kommune, 
og sikkert mange andre kommuner,
som legger ut taksering av eiendommer i Trysil på anbud,
for å få en mer riktig eiendomsskatt.
Vil jo tro det er behov for mer skatt inn, 
som er hovedmotiv.
Da tenker jeg at,
hvis en brukte pengene som takstselskapet får,
til å drifte “butikken”,
og så bare legger på en promille, eller to,
så ville de kanskje hatt mer igjen i kassa.
Selvfølgelig ville noen klaget,
men det gjør vi jo uansett,
og til slutt er det Støre sin feil også.

Så henvis til Støre,
hev eiendomsskatten, 
uten beregnet grunnlag,
og la oss eve godt i Trysil.
…som vi faktisk allerede gjør.
Selv om en selvfølgelig ser at kommunale avgifter,
ligger relativt høyt allerede.

Men tilbake til luftambulansen,
så kommer det liksom som lyn fra klar himmel, for meg.
Selv om dette visstnok ble bestemt i juli i fjor.
Hvorfor har ikke diskusjonen kommet før?
…og hvordan er det med sammenhengen mellom politikere og Babcock?
Se her

I ei hylle står en modell av et helikopter fra Norsk Luftambulanse.
…og jeg var stolt støttemedlem i mange år.
…og nå er ikke det mulig lenger,
så jeg vet så lite…

Tänk så lite vi vet om
alting som skal hända
Så lite vi kan
om livet som vi har
och det händer så fort
at vindarna kan vända….

…og det artige er,
at Lennartz var heller ikke det vi trodde.
Det var ikke noe ordentlig danseband.
Lennartz var ei gruppe i en serie på SVT.
…om gutten Lennart Johansson fra Fellingsbro,
som “usett” får jobb som sanger i dansebandet Sven Bodins.
Ikke så rart, for han synger jo som en Gud.
Problemet starter når han kommer på øving første gang,
og han ikke ser ut som ursvenske…

Flott serie, som litt humoristisk,
setter våre holdninger til andre, 
(som vi tror vi ikke har) på en prøve…

#Lennartz #SvenBodins #Dansband #SVT #Norsk #Luftambulanse #medlem #Babcock #Lennart #Johansson #Fellingbro #norskluftambulanse

BEFORE THE NEXT TEARDROP FALLS

Jeg har hørt den med fremført av Freddy Fender,
Dolly Parton
, og jeg har hørt Bjørn Kveen synge den i ei koie i Regnåsen.

Men i går kom jeg over denne versjonen.
Makali

Hennes stemme,
klar og ren
nesten litt kjedelig feilfritt,
og en personlighet
litt barnslig og skjønn som ei sol,
kledd i syrinens farge,
og uskyldig.
og blyg der hun beskytter kjolens topp,
med ei usikker hand, 
mot vinden.

Han med røffere tone,
furet værbitt ansikt,
en slags faderlig figur,
trygg og beskyttende
…og en grønn gitar.

Begge synger på to språk.
…og hele videoen er så i ubalanse,
at det blir flott.

PS:  Hør på Tims versjon også her
eller Clay Walkers her

#Makali #Freddy #Fender #Dolly #Parton #Bjørn #Kveen #Regnåsen #koie #sang #rytme

HVERDAGSHELT OG ANDRE HVERDAGSLIGE TING

Hverdagshelter…
Så på reklame for NSB i dag, og de hadde kåret Tonje til hverdagshelt, fordi hun har togpendlet i 17 år.
Jeg ble det nesten jeg også, for jeg togpendlet til skula på Skotterud i 6 år.
…men du vet – det er ikke rom for feil – når en skal bli hverdagshelt.

Jeg likte aldri å vente, og passet derfor på at jeg kom akkurat da toget kom, hver eneste dag.
En dag, var enten jeg eller toget utenfor tidtabellen – og jeg kom til stasjonen akkurat i det toget forlot perrongen.
Jeg gikk hje, hentet ballongsykkelen til far, og rakk skula….
…men du vet da ble kontinuiteten brutt, og jeg har derfor ikke bilde mitt på noen av togene.
Da jeg heller ikke gikk i årets 17. mai tog, så er jeg jo helt ute av diskusjonen.

Men jeg synes reklamen har et poeng.
For MDG f eks, som kjemper for å gjøre livet surt for alle, for at et eller annet vann, skal bli mindre surt, og ikke helt A4,
og som selv kjører AUDI A8 Quattro med privatsjåfør, gjør jo ikke så mye for samfunnet, som f eks alle som Tonje gjør 
– uten at de av den grunn påvirker mennesker negativt – kanskje endog gjør de andre positive, ved at de smiler, når noen gir plass til dem, eller lar dem gå foran, eller bare sender et smil til hun på andre siden, som ser veldig morgengretten ut.

Hverdagshelter er også de som velger å være to i bilen mellom Nybergsund og Innbygda.
…eller mellom Elverum og Hamar, eller andre steder.
Jeg er ikke sikker på at den enslige mannen i 40-åra, i en alt for bred og lang Tesla, er like mye hverdagshelt,
eller skriver på facebook med ei hand på rattet og en på telefonen, at “det i følge trafikkreglene paragraf 12.4 er forbudt å sykle flere i bredden, og nesten feier ned en fotgjenger i det han passerer skytebanen i Nybergsund.  
Men jeg tror slike ting er lov hvis en kjører Tesla!

Hverdagshelt er kanskje også han, eller hun, eller hen, som hilser på en annen, uten at det må bli en kampanje av det – men bare fordi du synes det er en fin måte å møte andre på.  Det å hilse på, kan medføre så mangt det – for en gang kom noen å ville anmelde meg for brudd på taushetsplikten fordi jeg hadde sagt “hei”.   Ja du synes kanskje det høres rart ut, men vedkommende mente, at det indikerte at hun hadde vært i konflikt med loven, at en fra lensmannskontoret kjente henne.
Anmeldelsen ble avvist – av noen som for meg, den gang, ble en slags hverdagshelt.
Så husk det, når en blir pålagt noe, som er ment som hyggelig, så kan det bety konsekvenser for en annen.
Jeg ser for meg at gynekologen som hilser på fruen som triller vogn sammen med sin mann, dermed kan komme dårlig ut.
…eller enda verre hvis han ikke kjenner igjen henne….For fokusert på oppgaven!

Jeg kjøpte meg kløyve i fjor.
Du vet at med dårlig skulder, og benskjør bygning, så er ikke kløyving med øks det lureste.
Da jeg tok den ut i år, var den i overkant snill med kabbene…
Det fantes ikke trykk.
Da ble jeg med ett min egen hverdagshelt – for jeg leste litt i manualen, og fant at jeg måtte ha hydraulikk-olje.
Det er liksom kløyverens viagra det – for da ble det trykk, og den bare banet seg veg gjennom blauteste pre-sprekk.
…og at det fantes en lufteskrue som skulle åpnes og lukkes ved bruk, etter bruk – ja det var også ganske nytt.

Men ikke døm meg – jeg har vokst opp i Nintendo-alderen,
og der var det feigt å lese bruksanvisning!

Jeg er en slags hverdagshelt hjemme da jeg vasker klær.
Her om dagen, satt jeg i stolen foran huset og koste med en av valpene
– Krüger var det vel – da oppdager jeg at han biter på ledningen til øreplugga mine.
Men han rekker ikke bite de, i stykker, for jeg kan fortsatt høre musikk.
…og jeg legger ut et bilde om det, med teksten:
“Har fortsatt lyd i dem”.
Men jeg er ikke dum, så jeg legger dem i jakkelomma.
…og da kan vi kose videre.

Ja ja, jeg vasker som sagt en god del av klærne hjemme.
Ikke minst treningsklær – eller trimmeklær heter det nå – som jeg stort sett er syk for tiden.
I alle fall….
Da jeg skulle gå en liten tur, så fant jeg ikke igjen øreplugga.
Ikke noe nytt forresten, for da Trine rydder, så blir alt borte!

Men Trine var da ikke hjemme.
…og jeg sjekker derfor vaskemaskinen – og der ligger øreplugga.
Så selv om de overlevde valpetenner, så…
Vel, da de var tørket opp, var jeg spent på om de virket?
Og det gjorde de.
Det ble på en måte litt “renere” lyd – ja nesten helt uten bass!

Som du kanskje har merket, så blir jeg liksom bare “litt” hverdagshelt,
og bare i mine egne øyne, 
og bare når jeg har fikset et problem, 
jeg selv har skapt.
Det kvalifiserer jo ikke til noe ansikt på et tog.

Men det som skulle ha kvalifisert til tittelen,
er alle de som jobber på et sjukehjem,
eller aldershjem.
Dem skulle det vært bilde av,
på et skilt ved kommunegrensa.
Så du så hvem som,
i fremtiden,
skal gjør deg ren,
der sola skinner minst,
da dine hender ikke lenger orker,
eller du av andre grunnet,
trenger hjelp.
Dem skulle det vært bilde av.
De som absolutt,
blir minst sett,
fordi de jobber mest,
bak deg,
der du sjelden har sett.

I mens en venter på den tid,
får en kose seg med The Hollies
“The air that I breathe”

#Hverdag #Hverdagshelt #NSB #tog #kvinner #menn #sjukehjem #sjukepleier #Pleier #kløyve #olje #Hydraulikk #jobb #lyd #musikk #Hollies
#Tonje #reklame #helt #øreplugg #hund #jämthund #ren #lyd #sound #AUDI #mdg #A8 #A4

FILANMELDELSE – AFTERMATH (2017)

Kan inneholde spoiler!

Aftermath – du ser et bilde av Arnold Schwarzenegger foran et amerikansk flagg.
Selv om han er østeriker, så tenker man at det kanskje er en film fylt av enkel action, og passende for en kveld, hvor du egentlig bare er ute etter tidtrøyte.
…og du tror det ikke mindre, da filmen begynner i det stille og pludrende, men en aldrende mann, som venter på sin hustru og gravide datter.
…eller når man ser blikk mellom to menn i en gang på flyplassen.

Så kommer noen minutter, hvor man slår seg til ro, at dette er da jammen en utrolig seriøs film om hvordan uheldige omstendigheter, påvirker oss hver for oss.
På hver vår måte, og at det i noen tilfeller, aldri finnes vinner, eller noen som klarer seg godt. 
Bortsett fra advokater da!

Filmen er basert på en faktisk hendelse,
2002 Überlingen mid-air collision,
…hvor små avvik hos flygeleder, fører til en kollisjon mellom to fly.
Ja faktisk er det så, at flygelederen har en slags kontroll, men i konkurranse med automatiske varslinger, og anti-kiollisjons-systemer, så blir “mannens” handlinger 0-stilt.  

Mer skal jeg ikke si om handlingen.
Men jeg vil si at Arnold viser seg som en habil skuespiller,
og fremstiller sorgen på sin få-ordige måte.

Men for egen del, så blir jeg sittende og se,
helt stille,
gjenkjennende på en del av problematikken,
og bare satt helt ut….av at det faktisk har skjedd.

…og når du har godtatt at det ikke er noen action,
…så….

#aftermath #überlingen #mid-air #Bashkirian #Airlines #Flight #2937 #Tupolev #tu-154 #jet #fly #DHL #Flight #611 #Boeing #757 #film #Schwarzenegger #Arnold 

KAN VISST DETTE MED TALENTER JEG

Den 12. januar 2018, ble jeg bergtatt av et ungt talent.
Så imponert over et talent, at jeg skrev en blogg om det.

Les innlegget her Tuva Lutro

Etter hvert finner Tuva innlegget, og deler det videre.

Og det gjør meg litt stolt.
Bloggen min betyr noe forvedkommende liksom.
Ja jeg glemmer ikke dere som skriver pene ord heller.

Jeg som stort sett skriver tull,
og som da jeg mener alvor, håper ingen ser det.
Ord er vakre – hva skulle vi gjort uten dem?

Men intet er så vakkert, som når ord
kommer ut som bølger av toner,
hvor følelsene formes av stemmebåndets muskel.
…og akkurat slik som Tuva gjør det.

Så ender det med at hun vinner det hele.
…og jeg visste altså hva et talent var,
– akkurat som flertallet i Norge.
 

Hør Tuva her

Heia Tuva.
Gratulerer ærbødigst,
– og takk for at du leste min blogg!
Du er en utrolig sanger.

#Tuva #Lutro #sang #TV2 #Norsketalenter #talenter #norske #Cassidy #stemme #2018

LØRDAGSKVELD I MAI

…etter noen dager med snø, noen dager med flom, noen dager med sol….Så sitter en her foran huset i kveldssola.

På øret har jeg det jeg forbinder med sommerlørdager…dansbandsmusikk.  
Da går tankene til Lamperudskogen, eller Eda Folkets Park.  
Thorleifs var unge gutter, og Streaplers like så, mens Sven Ingvars var kanskje, i våre øyne gamle.  
Contrazt og Picazzo var ikke stiftet ennå.  
Vaktene gikk i kjeledress, med kølle og håndjern, og det finnes kanskje ennå noen som kan kjenne smertene etter rappene som vanket hvis de prøvde seg over gjerdet.

I vegbanen cruiset amerikanske biler med svenske skilter, og norske jenter på bagasjerommet.  
I parken sang man “Raka rör och ös til Bäng…” og kanskje kysset noen ei ung jente på stien…
…eller i baksetet på en Audi 100.

Men nå sitter jeg her.  
I Furuvegen i Trysil.  
Sannex  synger “om du visste var jag saknar dig” og kanskje vet de at min hustru jobber….
…for jeg savner henne i det varmen er i ferd med å forsvinne.

For sola er i ferd med å forsvinne bak P2’s eiendom.  
Litt lenger bort ligger tre jämthundvalper og dormer.   Bare tre…

…og en trenger ikke gå langt bakover for de gode minner.  
De dannes hvert eneste sekund….
Hvis en tar seg tid til å se.  
Legge merke til dem.

Som i dag, da jeg opplever pokemon,-gjengen på sitt beste.  
Konkurransen om fargen, samarbeidet om raidet, og den humoristiske kjeglingen mellom venner.  
Ropet av glede når en lykkes, og frustrasjonen når siste hvite ball kastes i tomme intet.  
…eller bare å se mange i Innbygda jakte Charmander og ikke minst en “shiny”.     
753 personer anga jeg det til.  Var sikkert ikke så mange, men var et fint tall.  
Kanskje var det bare 112, og da er det i ulveverden et tall så lite, at de havner på rødlista.
…og baksetet som er ledig for å bli med til et mulig nytt raid.  
Blide mennesker.  Glade mennesker.

Ja jeg så noen Engerdøler også….
Men de er jo på en måte grenserevirer, så de telles ikke i Trysil.  

Så kom balansen.  
Sønnen som.fant Shiny, og sønnen som en time før slutt, hadde mistet trua.  
Gråten til den yngste da han ikke fant den…

Jenny prøver å trøste i øret mitt, med å synge om “Litt meire frihet”
og kanskje er en trysling i bandet, da hun synger om
“Litt meir varme og kjærlighet…Litt meir tru på livet…”  
Ja det er så sant.

I går kveld f eks.  
Jeg argumenterte for fellesskapet.  
“Spade for en spade” var det jeg ble møtt med.  
Ja man graver fort sin egen grav – tenkte jeg  og det er å kalle en spade for en spade faktisk.  
Så ble jeg virkelig glad, og fikk tru på framtida, da de som trodde på fellesskapet, sti bak bilen min, og var enige da jeg dro.  
De klemmene drar seg inn i min minnebank, og gir meg tro.  
Ja det gjør jammen han som kikket inn i bilen min i dag også, og snakket om en gul bil.

Minner er også, krangel mellom barn.  
Krangel med spytt og vann…som fører til at noen må hjem, og andre i seng.
..men det er en form for tilpasning til flokken det også.
Som hundeflokken vi har hatt de siste 9 ukene.
Markere seg som leder, nysgjerrig, stille, sikker, leken, eller kranglet.
Normalt alt sammen.  
Ingen ting av det krever diagnose av store bokstaver.

Livet er alt dette.
…og i blant tar livet andre retninger.
När livet vändersynger Lasse Stefanz.
Jeg vet alt om det også.
Men det “vänder” gang på gang.
Det vil si at det blir en balanse i det hele.

Selv lever jeg på ordene noen skrev under mitt profilbilder her om dagen.
Dere gjorde en forskjell!

I huset ligger to sønner til sengs.
En datter og hennes søskenbarn, ser på film og knasker ostepop.
Jeg håper på deres framtid.
En god framtid.
Hvor en spade er noe en graver med.
…og ikke brukes til noe annet.

Jeg trur på det jeg.
Etter i dag.
For sola lyser.
…og jeg fortsatt synes min hustru er vakrest av alle…
…ja ikke at Meghan Markle ikke er pen altså….
huff…hun er veldig pen…. 
men må nok stille bak.
Totalt sett!

Dagens beste minne står nok nabogutten for:

En nabogutt på rundt seks år står med sin sykkel foran garasjeåpningen, da min hustru setter seg inn for å rygge ut bilen.

“Nå får du passe deg,
for hun skal rygge!”

Sier jeg.

“Hvorfor det?
Er hun dårlig til å rygge?”

Svarte gutten.

Ha en god lørdagskveld.
Skap minner.
Dine minner!

…og så er Contrazt der i øret.
De minner meg om en samtale av ny tid.
Ikke om meg.
Men en samtale to tok.

“Det er på tide med farvel”.

#minner #gutt #trafikk #rygge #pokemon #nabo #Thorleifs #Lassestefanz #fellesskap #Lamperudskogen #Eda #folkets #park #kølle #Håndjern #Charmander #Ho-oh #legendarisk #ulv #rødliste #venn #kjærlighet #rygge #Contrazt

LØRDAGSKVELD I MAI

…etter noen dager med snø, noen dager med flom, noen dager med sol….Så sitter en her foran huset i kveldssola.

På øret har jeg det jeg forbinder med sommerlørdager…dansbandsmusikk.  
Da går tankene til Lamperudskogen, eller Eda Folkets Park.  
Thorleifs var unge gutter, og Streaplers like så, mens Sven Ingvars var kanskje, i våre øyne gamle.  
Contrazt og Picazzo var ikke stiftet ennå.  
Vaktene gikk i kjeledress, med kølle og håndjern, og det finnes kanskje ennå noen som kan kjenne smertene etter rappene som vanket hvis de prøvde seg over gjerdet.

I vegbanen cruiset amerikanske biler med svenske skilter, og norske jenter på bagasjerommet.  
I parken sang man “Raka rör och ös til Bäng…” og kanskje kysset noen ei ung jente på stien…
…eller i baksetet på en Audi 100.

Men nå sitter jeg her.  
I Furuvegen i Trysil.  
Sannex  synger “om du visste var jag saknar dig” og kanskje vet de at min hustru jobber….
…for jeg savner henne i det varmen er i ferd med å forsvinne.

For sola er i ferd med å forsvinne bak P2’s eiendom.  
Litt lenger bort ligger tre jämthundvalper og dormer.   Bare tre…

…og en trenger ikke gå langt bakover for de gode minner.  
De dannes hvert eneste sekund….
Hvis en tar seg tid til å se.  
Legge merke til dem.

Som i dag, da jeg opplever pokemon,-gjengen på sitt beste.  
Konkurransen om fargen, samarbeidet om raidet, og den humoristiske kjeglingen mellom venner.  
Ropet av glede når en lykkes, og frustrasjonen når siste hvite ball kastes i tomme intet.  
…eller bare å se mange i Innbygda jakte Charmander og ikke minst en “shiny”.     
753 personer anga jeg det til.  Var sikkert ikke så mange, men var et fint tall.  
Kanskje var det bare 112, og da er det i ulveverden et tall så lite, at de havner på rødlista.
…og baksetet som er ledig for å bli med til et mulig nytt raid.  
Blide mennesker.  Glade mennesker.

Ja jeg så noen Engerdøler også….
Men de er jo på en måte grenserevirer, så de telles ikke i Trysil.  

Så kom balansen.  
Sønnen som.fant Shiny, og sønnen som en time før slutt, hadde mistet trua.  
Gråten til den yngste da han ikke fant den…

Jenny prøver å trøste i øret mitt, med å synge om “Litt meire frihet”
og kanskje er en trysling i bandet, da hun synger om
“Litt meir varme og kjærlighet…Litt meir tru på livet…”  
Ja det er så sant.

I går kveld f eks.  
Jeg argumenterte for fellesskapet.  
“Spade for en spade” var det jeg ble møtt med.  
Ja man graver fort sin egen grav – tenkte jeg  og det er å kalle en spade for en spade faktisk.  
Så ble jeg virkelig glad, og fikk tru på framtida, da de som trodde på fellesskapet, sti bak bilen min, og var enige da jeg dro.  
De klemmene drar seg inn i min minnebank, og gir meg tro.  
Ja det gjør jammen han som kikket inn i bilen min i dag også, og snakket om en gul bil.

Minner er også, krangel mellom barn.  
Krangel med spytt og vann…som fører til at noen må hjem, og andre i seng.
..men det er en form for tilpasning til flokken det også.
Som hundeflokken vi har hatt de siste 9 ukene.
Markere seg som leder, nysgjerrig, stille, sikker, leken, eller kranglet.
Normalt alt sammen.  
Ingen ting av det krever diagnose av store bokstaver.

Livet er alt dette.
…og i blant tar livet andre retninger.
När livet vändersynger Lasse Stefanz.
Jeg vet alt om det også.
Men det “vänder” gang på gang.
Det vil si at det blir en balanse i det hele.

Selv lever jeg på ordene noen skrev under mitt profilbilder her om dagen.
Dere gjorde en forskjell!

I huset ligger to sønner til sengs.
En datter og hennes søskenbarn, ser på film og knasker ostepop.
Jeg håper på deres framtid.
En god framtid.
Hvor en spade er noe en graver med.
…og ikke brukes til noe annet.

Jeg trur på det jeg.
Etter i dag.
For sola lyser.
…og jeg fortsatt synes min hustru er vakrest av alle…
…ja ikke at Meghan Markle ikke er pen altså….
huff…hun er veldig pen…. 
men må nok stille bak.
Totalt sett!

Dagens beste minne står nok nabogutten for:

En nabogutt på rundt seks år står med sin sykkel foran garasjeåpningen, da min hustru setter seg inn for å rygge ut bilen.

“Nå får du passe deg,
for hun skal rygge!”

Sier jeg.

“Hvorfor det?
Er hun dårlig til å rygge?”

Svarte gutten.

Ha en god lørdagskveld.
Skap minner.
Dine minner!

…og så er Contrazt der i øret.
De minner meg om en samtale av ny tid.
Ikke om meg.
Men en samtale to tok.

“Det er på tide med farvel”.

#minner #gutt #trafikk #rygge #pokemon #nabo #Thorleifs #Lassestefanz #fellesskap #Lamperudskogen #Eda #folkets #park #kølle #Håndjern #Charmander #Ho-oh #legendarisk #ulv #rødliste #venn #kjærlighet #rygge #Contrazt