HVORDAN SKAL DET GÅ MED JOTUN?

Man sier ofte “gi katta i noe”, men til og med katta er betenkt om dagen!

Jeg undrer hvordan det skal gå med Jotun….
Når de bygger ned grendene….
og ingen trenger Drygolin lenger….

Det får meg til å tenke på, at jeg gledes over å se meg tilbake.
Se tilbake til en tid….

….da man rett og slett, slettet ei uønsket melding, eller enda lenger tilbake, da man ga en ørefik for et uvelkomment kompliment, eller utilbørlig nærkontakt, og så var man ferdig med det, og gutten ikke ble skrevet om i avisa, fordi om han snudde seg rundt, og prøvde seg på neste, på en fest på lokalet, med femten års grense og en klunk fra ei flaske i baksetet på en blå Volvo Amazon.

For den gang  – den gang da – den ene prøvde seg på den andre, var det helt vanlig, og man kalte det ofte for å stifte familie.
Bommet du, dro kanskje en eller annen en kniv, og jenta skrek av skrekk og fryd, og de to tullingene rullet nerover en skråning, og til slutt kom den sterkeste opp att, mens den andre gikk slukøret hjem.  På mandag møttes de og arbeidet sammen på saga, utvekslet litt om dama, og neste helg var det på’n igjen.

Tilbake til den gang Arbeiderpartiet besto av arbeidsfolk, fra folket, og du kunne si din mening, og partiet lyttet til det.
Nå sender de ut spørreundersøkelser, og sammendraget er ferdig før svarene er kommet inn.
Demokrati kalles det – for du anses så dum at du ikke har rett til å påvirke noe parti – vi vet jo bedre.
…og finnes det et parti som snakker grendefolkets sak, så blir de halshugget av et hyttebesøk….

Ja jeg vil tilbake, til….
Den gang de som sa “kalle en spade for en spade”, visste forskjellen på en spade og ei skuffe.
Ja i dag vet jeg ikke en gang om de vet hva en spade er egentlig, for når det graves et lite hull for et epletre, så kreves det nå en minigraver, og hvis du først har fått tak i minigraveren, så spør du kompisen – som kan å grave – om han kan grave for deg, og da kommer det en nabo forbi, og rapporterer det til rette person, som varsler arbeidstilsynet, som kommer og spør etter HMS-kort, og en fra kommunen kommer for å se om området er tilstrekkelig sikret, selv om de selv verken varsler og sikrer verken åpne kumlokk, eller minigravere på flomvollen….
…til slutt får kompisen brev fra skatteetaten for vennetjenesten – for dugnad  og gratis hjelp hverandre i mellom, er ikke lovlig må vite…

…eller tilbake til da en blank bil, ble kalt dollarglis, selv om det var en ordinær Ford Taunus, og ble eid av en ungkar.
En ungkar som fikk råd til blank bil, fordi han nettopp var ungkar…og ikke kastet bort penga på kjerring og unger.
Det var som regel han, som aldri var på fest, eller i alle fall, han som gikk slukøret hjem – uten….
Han som vant slåsskampen…han fikk aldri råd til bil han!

…eller til den gang, da nabodama stakk innom på kaffe.
Den gang da, slapp de strikkemøte…for nyhetene kom via kaffemøtet.
“Han står i me ho han nå”…
Herlige tider…og det var liv i hver ei stue.
Ja det lyste i de stille grender…
Husa var akkurat store nok til å ha en diger ungeflokk, og stort nok til å romme hjerterom nok, til å ta i mot gjester.
Nå har de store hus, og ikke plass til noen, og kommer noen innom, svelter sjølfolket ihjel, i vente på at gjestene går, så de selv får spist.

Blackboy var krydder, og neger var en fra Afrika.
Sjahen av Iran var en venn av Kongehuset, og Mao var sjefen i Kina.
Tyskerne laget biler, men fikk ikke ha soldater, og strøm fikk en gjennom to kjepper som hang på tråa.
Helgens drikkevarer var blankt, og Bibelen betydde noe.

Den gang ytringsfriheten verken favnet nazisme, fascisme, eller rasisme.
Det krevdes ingen kampanje for å si “Hei”, og du ble ikke ansett som utviklingshemmet om du sa “hei” heller.
Humoren var intelligent og enkel, men ikke slem mot noen.
…og komikeren trengte ikke si et eneste kjønnsord, eller vise rumpa for, at noen skulle le….
ja vi lo rett og slett ikke av slikt den gang – mot normalt – for å si som Juster!

Ja vi blir så rare.
E6 hadde 90 km/t og ingen midtdeler.
Det gikk tålig bra.
Så får vi midtdeler og hastigheten blir satt ned til 80km/t.
Så fjernes midtdeler midlertidig, og da får vi kun kjøre i 70 km/t.
Alt annet er farlig….
Men rett skal være rett.
Nå er det 110 og midtdeler, og de færreste kjører for fort….

På vegen freses vegene i stykker i midten og på sidene.
Det skal gjøre at føreren våkner i det han kjører ut, og i tiden han er våken, 
får han tid til å irritere seg over syklisten som ikke kan sykle på siden….
…på grunn av fresingen.
Idioti satt i system.

…og mennesker møtes for å være i fred.
Noen ganger tror jeg unga fryser på øra, men det er bare øretelefoner som er 2 tommer tykke.
…og på treningssenteret vandrer de alle sammen rundt, hver for seg, med disse øreklokkene,
og trener sammen, mens de lytter på hver sin musikk, for å høre noe,
og ikke bryr seg om annet, enn sitt eget speilbilde.
Før så ble du sterk av arbeid…
…og øreklokker hadde du fordi man ikke skulle høre noe!

Ja i dette innlegget, har jeg vel kalt en spade for en spade,
men det er fordi jeg vet hva en spade er,
og således ikke “skuffer” noen.

I filmen “El Camino Christmas” leter en sønn etter sin far.
Uvitende om at faren sitter på med ham i hans 72-modell Chevrolet Chevelle Malibu SS 453, spør faren:

“Lekker bil! 
Er det en 71-modell?
Det er året jeg fant vår herre og frelser Jesus Kristus,
og den ærverdige Jack Daniels.
Jack er ennå med meg!”

Så tok han en slurk til av flaska,
som hadde tatt fra ham livet, familien,
og muligheten til å bli kjent med sønnen.

Sånn er det vel i livet også.
Alt vi trodde på er borte,
unntatt det som burde vært det!

….og fortsetter utviklingen,
kan ikke en gang Drygolin hjelpe oss!

I morgen er det 1. mai 
Bruk dagen godt!

#1972 #Chevrolet #Chevelle #Malibu #ss #453 #El #Camino #Spade #Jotun #Drygolin #maling #politiker #fitte #SMS #SP #AP #Jesus #Kristus #modell #71 #Arbeiderparti #neger #Afrika #Jack #Daniels #JackDaniels #veg #Øreklokker #E6 #høre #øre #musikk #komiker #humor #familie #Dugnad #arbeid #fest #sprit #salig #tull

 

HVORFOR GÅR DET SÅ GALT – INNIMELLOM?

Jeg liker å følge med på helse og livsstilsprogrammer – innimellom.
Der får man svar på hvorfor det går galt – innimellom.
Noen ganger får man svar som kanskje ikke er riktige – innimellom.
Men nå har jeg funnet ut hvorfor det går så galt – innimellom.

På TV sier de, at undersøkelser viser.
…og vi kjøper det hele.
Så ser vi at HelseKontrollen sorterte KNOTT – og fikk en skuespiller til å være doktor, og fortelle hvorfor pillen – som egentlig var hvit Knott – var så bra for kroppen din.  Det viste seg at man kunne kjøpe “eksperter” til å si “hva som helst”, for penger.
Vi ser det jo innenfor rovdyrforvaltningen også.
Eksperter hevder….
…og ingen av sidene tror dem.

Men det jeg skulle frem til, var at TV sa at undersøkelser viser,
at par skiller lag når de får barn.
Spesielt de første årene var kritiske.
Grunnlaget var at foreldre ble slitne.

Men de ble sikkert slitne før også.
Når mannen jobbet i skog, eller på land, eller bygde jernbane, eller var i krig.
Kvinnen jobbet ofte hjemme…..eller var “hjemmeværende” som det heter nå.
Vet noen hvor mye arbeid som lå i ordet “hjemmeværende”?

Det kan neppe sammenlignes med å være hjemme pr i dag.
Den gang sto hun opp tidlig.
Laget kanskje matpakke til mannen.
Laget matpakke til sine barn.
Laget barn til sine foreldre eller svigerforeldre, eller begge deler.
Kanskje levde noen besteforeldre som hun tok vare på også, med både mat og stell.
Så kom alt som hadde med huset og gjøre.
Deretter kom det å skaffe mat på bordet.
Sensommer kanskje ved å høste.
Høsten til slakting, og ivaretakelse av maten, for at den skulle vare vinteren i gjennom.
Så var det å måke snø, så stier, gangveier, og gardsplasser var åpne.
Så var det å ta vare på unger som kom hjem fra skole, eller sette dem i sving.
Neste dag, var det bare å sette i gang igjen, uten støvsuger, eller vaskerobot….
…og jeg har ikke nevnt fjøsstell, grisepass, og sauer og geiter….

Tror man ikke disse var slitne,
eller mannen som kom hjem fra skogen, etter å ha måket seg en meter ned i snøen, for i det hele tatt komme ned dit hvor treet skulle felles….med hånddraget sag.  Men de var dog fysisk slitne.
…og de fikk ikke en eneste “likes” eller kompliment for sitt arbeid.
Utroskapen var minst som nå, og man kan således si at de samme faktorer lå til grunn den gang som nå.
…men forskjellen var kanskje at man den gang ikke hadde råd eller mulighet til å skilles – i tillegg til skammen.

Så undersøkelser viser at foreldre blir slitne.
Nå og da.

Kanskje syns de gamle at “den gang da” da var alt tyngre og verre.
Men det er vel kanskje ikke slik….for de ble fysisk slitne, og det er noe godt over det.
Nå blir de psykisk slitne av en dag bak en pc, i en telefon, smilende bak en skranke, eller servicemessig å finne riktig vin.

Deretter skal de stille opp som foreldre på foreldresamtaler, foreldremøter, i korpset, i friidrette, i fotballen, i 17. mai komiteen.
Samtidig skal han i losjen, og hun i Rotary, og han skal på fagforeningsmøte, mens hun skal stille som kandidat som leder i det politiske partiet på et eller annet vis.

De treffes kanskje like før leggetid, mens de ene fortsatt krangler med en av barna, for å få dem til å forstå at det er sengetid, og etter at bikkja er luftet, og katta er inne, orker de kanskje ta seg til senga, hvor de har gode intensjoner, men sovner på hver sin side….

I tillegg forventes det at de er et formidabelt par, fantastiske foreldre, de beste venner, støtte for vennen/venninnen som har det tungt, og klar for å tilrettelegge for konfirmasjonen til den yngste, og begravelsen for den eldste av besteforeldrene, og skaffe seg “likes” på Insta og face.
Ethvert skritt logges, og turen på sykkel er på Strava.
…og du skal i tillegg være solbrun, korrekt antrukket i vårens farger, og håret skal ha gel, og skoene er det ikke lenger så nøye med pussen på, for de er for det første ikke i skinn lenger, men de er ikke på moten nok til å bli slitt en gang.
Ferien skal være den fineste, den det snakkes om i lange tider.

I bakgrunnen driver politikerne på med 12-timers turnuser, annenhverhelgturnus, og alt annet som taler midt i mot at det viktigste på jord består – nemlig foreldreparet.  For å bøte på det første i dette avsnittet, kommer politikerne med retningslinjer for SFO, barnehager, og lærertetthet, slik at foreldrene skal slite noe mindre med leksene poden har fått.  Der glemmer de at de som de ansetter ekstra, eller dem de pålegger ekstra arbeid, også har barn, og er fanget i runddansen fra før.

…og gulrota som før het “lønnsøkning” er spist opp av ordet “vise moderasjon”, for at eierne skal få enda større bonus.
…og eierne har det ikke bedre de heller, for de har snart ikke tid til båtpussen på verken en eller to båter, den elektriske bilen står til lading, mens aupairen på kjøkkenet nesten ikke når opp til kjelene…og arbeider godt og vel 40 timer i uka.  For der i gården har vi glemt at Au Pair kommer fra fransk og betyr “på lik fot”.  Vi har forstått det som “stå på to fot” og innimellom skjer det forferdelige og mannen forlanger “på alle fire”.

Vi trenger ingen undersøkelser som viser – det er bare å tenke etter.
Ingen par overlever i et slikt stress fra en verden.
Så gi litt mer faan.
La unga spille fotball på “løkka” – uorganisert.
La løperne løpe på stiene….la unga leke på ski i spor og bakker du og dem har laget selv.
Møt hverandre på 17. mai, og ta med maten selv.  Flagg og findress  vet dere at dere alle skal ha.
Sett opp plakater for lekene – unger og voksne vet hva lekene betyr og finner ut av det.
Si at toget starter ved kirka kl 11, og så går vi bare.
Hva skal man med arrangementskomitè for å få til dette!

Stopp opp og lat vannet i et stikryss.
La skjegget gro litt om sommeren…
Gå en tur sammen på stien.
Gå på en fest sammen.
Ta dere et nummer i skogen (hvis dere møter noen loddselgere da), eller bak dansebana.
Stjel et kyss fra en opplagt kone – helst din egen!
Innimellom!

Undersøkelser viser at det er “gødt å værra to” som lensmannen sa i vårt bryllup.

#foreldre #familie #barn #lærere #organisert #slitne #psykisk #fysisk #arbeid #17.mai #mai #arrangement #dans #sommer #ferie #år #sex #nummer #skog #rovdyr #forvaltning #undersøkelser #Hk #Helsekontrollen #lensmann

SENTRUMSLØPET 2018


Det er et artig skue…å se så mange løpe

Pang hører jeg langt der fremme, og eliteklassen stresser av gårde i en utrolig fart.
Ja jeg ser det ikke altså, for jeg står langt bak, nemlig i pulje 4.
Etter eliten, så smeller det ikke mer,
du bare merker at puljen din beveger seg.

Det rusles sakte mot matta, alt er så disiplinert, og så plutselig eksploderer det, og menn og kvinner og barn fyker avgårde i en uhorvelig fart.
11.000 løpskåte mennesker, skal flyge av seg snøen fra i vinter…
…bortsett fra meg, for jeg har så mange barn, at kåtskapen er borte, og vettet har overtatt.

Jeg skal åpne rolig i dag jeg.
Jeg sjekker pulsen på klokka,
slik halvegs oppover mot Kongen, og ser jeg har kontroll.

Men her skal jeg ta en pause i å beskrive løpet, for det er egentlig det som skjedde forut som er interessant i dag.
Først av alt, ble opptakten dårlig – med legebesøk og betennelse i kroppen.
Jeg var litt i tvil om å dra.
(Dagen etter sier vakthavende, at det skulle jeg ikke gjort. Armen trenger ro i to måneder).

En annen ting, er at jeg måtte dra alene, uten noen fra familien. 
De skulle på Trysilsmellen.
(Her må jeg bemerke min 7-årige sønn som da han gir meg en farvel-klem sier.
“Lykke til med løpet pappa” 
(Ja jeg blir rørt av slikt jeg)

Da jeg altså var alene i byen dag, skulle jeg liksom parkere i sentrum.
For å ha lett tilgang til bag med klær, og evt vurdere andre joggesko og lignende.

Jeg prøvde meg i et parkeringshus (Gunnerius), men fant ut at det ville bli svinedyrt. 
Omtrent 750 kroner skulle de ha, for at jeg skulle la bilen stå til etter målgang.
Jeg kunne rett nok spare 15 kroner på å løpe litt fortere,
men det klarer jeg jo ikke.

Etter kr 300 i bompenger,
på en veg som ikke lenger skulle hatt bompenger,
så blir det for dyrt.

Imidlertid er jeg etter kjøreturen, nå så pissetrengt, at jeg må la bilen stå der i parkeringshuset, uansett.
Det er ikke en liten sjanse en gang, for at jeg kan klare å sette meg inn, og kjøre videre.
Her må ting ut!

Så jeg snurrer Europark-skiva på appen,
og finner ut at jeg bør kunne finne en do,
og gjøre meg ferdig for omtrent 126 kroner.
126 kroner – har du hørt noe slikt,
men jeg er nå på et stadie, at jeg bare må!

Audien ligger ikke inne i appen – den er for ny for oss – så jeg må legge den til.
Slikt tar tid når du står der og tripper, og vet det hadde vært lurt med ei bleie akkurat nå.

Appen spørlom jeg godtar skilt-gjenkjenning – ja trykker jeg, for jeg er jo skilt før.
Jeg er villig til å godta alt i min tilstand.

Så løper jeg inn i butikken.  
Jeg føler meg faktisk i form noen meter.
Løpefoten virker lett, og jeg føler meg spretten.
og jeg fyker inn butikkdøra…

Men….
Jeg finner ingen do.
Jeg vurderer sterkt to digre potter, som huser noen palmer i plast,
men det vil bli for mye oppstyr.

Nå haster det virkelig, for uten å ha urinsyregikt,
så stivner snart bena av krampe, av å holde væsken inne.
Jeg er ikke kjent på dette senteret,
så jeg safer litt med å hive meg ut på gaten,
krysse på halvvegs rødt, og inn i neste senter,
hvor jeg er tålig sikker på hvor doene er. 

Jeg blir lagt merke til.
Blant lørdagskledde menn og kvinner i dyre klær,
er jeg et lite utskudd i Trysilguttens langrennsdress,
på en dag med pluss 17, og for de som ikke vet det er løp i dag,
så virker jeg nok som en campingturist fra en serie på TVNorge.

På et skilt ser jeg, med uringule øyne, at toalettene er i 4. etasje,
noe jeg ikke tror på, og jeg tar sjansen på ned….

Forbi den siste rest av kø til polet, og treffer rett.
“Doavgift” står det.  Heldigvis er det mulig å betale med kort.

Med skjelvende hender trekker jeg opp Esso-kortet fra Trysilgutt-buksa, og putter det inn.
Jeg husker nesten ikke koden, i det jeg bytter lynraskt ben til ben å stå på.
Jeg ser ut som en kvinne som venter på tur, på et eller annet.

10 kroner fattigere – ja de kunne krevd meg for 100,
for jeg hadde ikke sjans til å prute i min tilstand 
– finner jeg en ledig bås.   
Unisex er ordet som åpenbarer seg, da jeg har fått ut de første to restene av pepsi-max.
Her er det felles do for alle kjønn.

ÅÅÅÅ
Du blir så rolig.
Ja etter at verste krise-literen er ute.

Ja jeg har sett på film, at man tar seg en sigarett etter sex,
men hva tar man etter kappløp med urinen.
For den følelsen som brer seg i kroppen etter endelig å ha….ja den er helt utrolig.
Tror jammen et “ahhhhhh” i rolig utpust,
forlater min lepper, idet jeg står der og bare å nyter siste dråpe forsvinne ned dit det skal.
Neinarn er i paradis i noen sekunder nå.

Da jeg er ferdig og snur meg,
ser jeg likestilling i praksis.
For i dette unisex-paradis, er det menn som har med seg barnevognene,
mens mor er polfareren.

Mennene er ikke macho-kledd heller er.
De har t-skjorter med mye uforståelig skrift på.
Hårfrisyren har fått mer pleie enn, skia til en trysling.

I Trysil er det liksom Volvo-caps, eller nullvisjon-lue, og en alt for stor jaktdresse, som skiller kjønnene.
Her er det liksom kuulere…og ingenting skiller….verken i klesdrakt eller utseende.
Jeg skjønner godt det går an å ta feil.

På veg ut,
har tankeevnen kommet litt tilbake,
og jeg tenker litt på avgiftene jeg har betalt for å få å pisse.

Kanskje hadde det ikke blitt noe særlig dyrere
og fått en bot for “urinering på offentlig sted” faktisk.

Jeg finner tilbake til bilen,
og da oppdager jeg at jeg får ikke stanset parkeringen på appen.
Til slutt virker det som om jeg i urin-tåka ikke har fått til å starte den i det hele tatt.
126 kroner spart….og lykkelig forlater jeg parkeringshuset.
…men hva hvis skiltet er gjenkjent?

Så jeg avbryter tanken om parkering i sentrum, og kjører dit jeg alltid har stått.
Siden den gangen Elida Jarl, leide bort sin leilighet til meg i 2001.

Men jeg tror nesten jeg blir lagt til i t-bane vogna ned mot sentrum også.
Blek som en med 9 måneders vinter ofte er – hvis en ikke jobber i heisanlegget i Trysilfjellet da.
…og med ei brødskive i handa!
Det er ikke mange av oss liksom.

…og så er jeg i sentrum, og blant ti-tusenvis av mennesker,
er en trysling det første jeg ser.

…og da hopper jeg brått fra ankomst byen, via pokemon-spilling, 
til tiden er moden for oppvarming.

Jeg løper oppover mot Slottsparken,
og jeg ergrer meg over at mor eller far aldri ble medlemmer av OBOS,
tidsnok til å ha førsterett på denne store eiendommen, tidligere Drammensvegen 1. 
Tenk for en utsikt:
Nedover Karl Johan 17. mai,
og på alle de som soler seg i parken om sommeren.
Ikke rart Kongen vår er blid!


Varme opp er noe jeg har begynt med i det siste!

Men da jeg begynner å varme opp, er formen fra parkeringshuset borte.
Bena er bly tunge, spensten forsvant i på turen til Skøyeåsen, og et problem har dukket opp:
Løpershortsen sklir ned.

Det var en periode i mitt aktive liv, hvor pulsklokka lå trygt i en fordypning, mellom bryst og mave.
Der lå den så trygt og godt, at den på en måte ble liggende slik at den stirret opp på meg.
Stirret opp i en slags harmoni, og takk for at den lå så trygt.

Så kom en periode hvor jeg trente opp skuldra, og gikk av meg tolv kilo.
Da løp jeg fortere, for nå stirret plutselig pulsbeltet fremover, og innimellom….
måtte jeg gjøre som damer med 85C
– nemlig trekke i stroppen og rett på den…
Pulsbeltet altså – den skled litt ned.
Jeg var litt stolt over at den skled litt ned.

Men min svigermor visste råd,
og i påsken 2017, 
kjørte hun på med måltider så gode at det gikk på 2 kilo.
Da var grunnlaget lagt, og i dag er 2 kilo blitt til 7 kilo tyngre enn i fjor.
Derfor dukker dagens problem opp.

Vet ikke om dere har vært ute for det,
men løpershorts er tilpasset å bli knytt i livet
rett ovenfor nederste sixpack-rekke.
Men hos meg finnes ingen slik.

Jeg må knyte den i motbakke kan du si.
Ja jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive motbakken,
men hvis jeg ligger på ryggen, så er det ei slags sklie fra navelen og ned.
Du får ikke noe til å holde seg oppe i ei sklie….
Uansett hvor hardt du knyter,
er det jo smalere lenger ned…
Heldigvis er det noe den stanser overfor,
lenger ned – en slags knagg,
men at den sklir, er irriterende lell.

I tillegg skal jeg ha en mobiltelefon, som bare blir større og større,
i baklomma….og da er det ikke til noen hjelp at knaggen som redder buksa,
blir mindre og mindre….

Plastdoene var også unisex i år,
men at kvinner klarer sitte på doseter med så står åpning,
er for meg et mysterium.

Mht selve løpet så kan jeg jo vise til fjorårets blogg,
Men det er et par ting jeg må nevne.

I år startet jeg som nevnt rolig.
…og de løp forbi meg.
Unger og gamle.
Menn og kvinner.
Men jeg løper for eget liv jeg.
…og bryr meg ikke så mye om det.
Jeg registrerer at det er tyngre i år.
Oppover mot Slottet er det gruset godt i vinter, og det blir litt glatt.
Et par vindkuler på veg opp, gjør at man har mer sand i munn,
enn dagen etter en festkveld på Slettås.

Mot høyeste punkt i Frognerparken,
er jeg i ferd med å ta att en smågutt.
Jeg tipper han er en 8-9 år.
Kanskje yngre, for de er lengre nå for tiden, disse barna av Regnbuen.

Han hiver etter pust, og har det veldig vondt.
Hele kroppen hans vrir seg i i avsky for å løpe lenger,
og hva vet jeg – han blir kanskje god til å presse seg, men….
I det jeg passere ham, mener jeg å si rolig til ham
“Det er lov å ta det med ro, og nyte turen gutt”
Men før jeg får gjort det, tar han foran meg,
et skritt til siden, snur seg med surt ansikt og roper irritert:
“Kom igjen nå Martin, ta i over kulen, og så langer du ut nedover”

Min første tanke er:
“Hadde sønnen din vært en hund, i et hundekjøringsløp,
hadde Mattilsynet tatt deg ut, for å presse hunden din for hardt.

Det er altså 6 km igjen, og det er ingen lette kilometer.
Gutten er ferdig for i dag, og jeg kjenner på en harme.

Hadde jeg hatt tid,
og vært voldelig av meg,
skulle jeg sagt den faren noen ord…

Men nå er mine egne ben så stive,
at jeg er ikke sikker på om jeg kunne løftet arma og hyttet med neven en gang.

På veg nedover mot matstasjonen,
passerer jeg Kiwi sin ekstra stand for mer energi.
Jeg ser jordbær…og er sliten og stiv.
Jeg løper forbi.
Men begynner å tenke på at jeg trenger energi.
Så….
Jeg snur neri bakken, og løper opp igjen.
Tar noen jordbær og et vannglass, snur, og løper videre ned mot den ordinære matstasjonen, 
hvor jeg etter litt om og men, får litt sportsdrikke.
Jeg lurer liksom på hvorfor arrangøren er så gnien på sportsdrikket,
og helst vil bli kvitt vann, når de får drikket gratis av sponsor?

Jeg vet ikke om jeg fikk noen ekstra energi,
for i år er det tungt å løpe videre.
4 km igjen er det også.

Innimellom er det så tett med publikum, 
at jeg får en følelse hvordan Edvald har det da han nærmer seg en alpetopp.
Men jeg får litt godfølelse også, 
for det virker som om alle som skal krysse vegen,
venter på at jeg passerer.
Om det er fordi jeg løper fort, er tvilsomt.
Er nok mer at de ikke helt vet hvor de har meg
– der jeg nå ser mer og mer bevisstløs ut.

Da jeg nærmer meg området ved Rådhusplassen,
begynner jeg å fable – sikkert fordi jeg er sliten –
om at kanskje Trine har fått med seg sine foreldre og unga, for å overraske meg.
At de liksom står her, hvor hun sto ifjor, og heier.
Akkurat i det samme hører jeg:

“Heia Nils-Einar, Heia”
…og jeg finner hvor lyden kommer fra.
Blond, håret i hestehale, solbriller, og ikke så veldig høy, 
ja det er ikke langt unna at dette var Trine.
Men takk til Jordets-jenta som sto der og heiet.
Det hjalp nesten helt opp neste bakke.
Selv om jeg mot toppen,
ubevisst havnet mer og mer mot venstre, 
og skrittene ble kortere og kortere.

…og bare så det er sagt:
Han som har laget løypa, kan ikke være veldig kjent i byen,
for fra der jeg er nå,
finnes det atskillig kortere veivalg tilbake til Karl Johan.

Jeg orket ikke i år å ta ut noe mer pga konkurranse,
de siste tre kilometer.

Tiden ble litt dårligere enn ifjor.
Men det gjør ikke noe.
(Siste 5 km tapte jeg 1 minutt i forhold til i fjor – det heter innstilling).
For i år ble det nok en selfie etter målpassering,
og jeg tullesnappet at jeg ble nr 3 etter disse to damene.


Ikke verst å stå i en slik “flokk”

Medaljen er en fin premie.
Men den beste premien,
var kanskje samtalen med Nina.
…og ikke minst få vite bakgrunnen for
“Mind the Gap”
…som jeg først trodde betydde
at du ikke skulle gape da du gikk på toget!


To med humor, ikke på bølgelengde innen humor (men hver sin) og som kan samtale om alt og ingenting i timesvis.
Det er det som er fint med denne slekta – du får ikke bare en flott hustru – du får ei hel flott slekt på kjøpet.

Vel hjemme, møtes jeg av 8 små jämthundvalper som er glad for å se “far”.
En hustru, som jeg tror har hatt en bra dag, uten en masete kar.
I stua vanker det klem
fra tre av de fem.
Og minstremann har gjort klar
en seng av puter i sofaen til sin slitne far.
Jeg får klem av dem alle tre.
…og de er stolte av at jeg ble nr 3.

(Javisst snappen ja – de trodde jeg ble nr 3 altså.
Kan ikke skuffe dem med å si sannheten, nemlig at jeg ble nr 3693 av 7914 startende)


Tolv timer tar det å være med på et slikt løp.  Men det er verdt det.  Etterpå!

 

Kanskje lurer noen på hvordan jeg løste problemet med oppbevaring av mine klær?  
Jo det satt ei eldre dame med en kopp foran seg ved ei dør, og på litt dårlig engelsk,
bekreftet at hun skulle sitte der en stund, og at hun kunne passe på dem for meg!

#sentrumsløpet #Oslo #Gunnerius #sentrum #2018 #løpe #idrett #sport #dyrt #parkere #europark #Heidi #Weng #Martine #hagen #mål #start #Kongen #Slottet #Drammensvegen #Gap #Nasjonalteateret #Tbanen #ruter #Trysilgutten #pisse #urin #unisex #Nina #Elite #kåte

KVAKKSALVERE OG KOMIKERE

 

 

Er så lett å sitte på sin høye hest!

Dagens samfunn er ikke tilpasset mennesket.
Det er ikke lenger slik at vi må ha en stor barneflokk, for at noen i alle fall skulle leve opp,
eller fordi man trengte noen til å ta seg av de gamle.
Det er ikke lenger lov å ta klubba, og gå ut i skogen og hente seg nødvendig mat, når vinterkulda kryper inn i ei tømmerstue du har satt opp med egne hender, og som er så gisti at du ikke trenger å gå ut for å se hva slags vær det er.
Det er restriksjoner på hvor mye du kan fise ut, og det å stanse langs en vei å late vannet, anses å være obskønt.

Det er ikke lenger nødvendig å plukke stein, for å sette poteter eller korn.
Nå er det tvertimot slik at, der våre forfedre plukket stein, der legger vi nå asfalt fordi, der skal det være en parkeringsplass for et handlesenter, eller en veg for at vi skal ta oss raskt frem til en marina.
I barnehager er det installert varsellamper, som lyser rødt når mengden partikler i svevestøv, når et nivå.
Da stenges barnehagen noen timer – mens du før varsellampene, fortsatte med leken inne, og hoppet i gjørma ute.
Tenk tiden før EU-godkjent sand under klatrestativet, eller når det var lov å vippe pinne.
Ja det er jo ikke bare å finne seg en pinne i skogen og ta den med.

Eller hva sies om slakteavfall?
Det er fortsatt forståelse for at ei elgvom kan ligge igjen i skogen, såfremt….
Men ben og hud skal leveres i container.
Gjør et lite forsøk i elgjakta – gå tilbake til vomma du la igjen for ei uke siden.
Du finner kanskje ikke att stedet en gang….åtseletere har pyntet opp.
Let etter ben og hud året etter – og du vil finne at noen gnagere har hatt en god vinter.

Vi lever lenger og semre, fordi vi ikke lenger bruker andre muskler enn tomlene for å hole fast telefonen, og fingrene for å taste.
Apropos det mht mobil – jeg så en bil i dag.
En diger varebil på veg inn til Meieriet i Nybergsund.
“Mobilservice” sto det med store bokstaver, foran, bak og på siden.
Jeg gikk bort til ham jeg, for sønnens mobil er ikke i orden.
Men han kunne hjelpe meg sa han.
Han drev med service av redskaper!
Hvorfor står det da “Mobilservice”?

…og midt oppi dette, vokser våre unge opp.
I en verden hvor du vipser penger, snakker med en robot når du blir gammel og er på hjem, og kontakten med omverden består av å pushe høyre eller venstre på bilder av alternative makkere i livsløpet.
Liker du ingen av dem, kan du dra til Danmark og be om sæd fra spesifik ingeniør, modell, eller langbent løper, eller styrkeløfter.
Øyenbrynene på jentene minner mer om sort tape, enn vakker sminke.
…..og ja oppi dette vokser man opp med et bilde av lykke, vakkerhet, og idolisme.
Livet er ikke like enkelt lenger.

Så kommer en komiker, som livnærer seg på å si ordet, som SP-politikere har lyst på, men ikke vil innrømme,
og sier at det nærmest ikke finnes psykiske lidelser.  Da er det godt å høre en sindig helseminister i alle fall.
Men det skal sies – Lisa Tønne har rett når hun sier “Det er ingen folkerett å være lykkelig”.
Lykke er vel egentlig å være fornøyd med dagen slik den er!

Men jeg er sikker på at hun har rett om noen mennesker, men jeg er også sikker på at de hun har rett om, ikke oppfatter det hun sier, og at de som er psykisk sjuke, blir de som får enda mer sten å bære på sine skuldre.  Så selv om jeg tror Lisa mente det godt, så rammet det kanskje de hun ikke ville ramme.

#kvakksalvere #leger #Tønne #Lisa #psykisk #hus #tømmer #stein #åker #potet #jorde #plante #asfalt #fise #SP #komiker #verden #slakte #pinne #mose #lov #menneske #helse #helseministeren 

LEGEBESØK – ELLER SYMPTOM PÅ AT ALDERDOM ER NÆR FORESTÅENDE

Ikke småtteri av fæle ting en skal i gjennom!

I dag våknet jeg med en vond albue.
kl. 0500 var det bare vondt.
kl. 0700 var det kul.
kl 1130 hadde det blitt en diger pose, som vokste mot håndledd og over skulder.
Da kastet jeg inn håndkle og ba Trine om hjelp.

Vel – det der hørtes feil ut….
Vondt i høyre arm, og be Trine om hjelp!

Men legetime ble bestilt.
Jeg sitter der i god tid, og venter.
Legebesøk kan jo fortone seg på mange måter.
Ofte hører man legen si:
“Hva feiler det da?”
Da er det fristende å si:
“Jeg vet ikke, det er derfor jeg oppsøker deg!”

Jeg tenker:
“Kanskje jeg skulle gått rett på laboratoriet, 
for jeg må sikkert ta en CRP!”

Men jeg vil ikke virke frekk heller.

Noen hilser forsiktig.
De mener å huske deg fra et eller annet sted.

Så er det alle de andre som er der.
Mange kjenner du fra før.
Mennesker som var i sin beste alder da du flyttet til kommunen.
Nå er de gamle, og sliter med å ta seg frem, ofte har de hjelp av håpefulle arvinger.
Så er det alle de andre.
Turister i “pjäkser” og de på veg ut….
med krykker – fortsatt antar du de er turister så klart.

Så har du de ansatte i skranken.
De du ikke ser så mye mer, fordi du betaler i en automat.
Litt synd, for de i skranken, var alltid hyggelige og blide.
Men….
Automater er noe for meg det.
Jeg liker at det er det.
TV’n står på NRK – bankers for de fleste,
men ikke for meg, som har sett alle 
“Med hjartet på rette staden” fra før.

…og jeg undrer hvor lenge jeg må vente på vakthavende,
men i god tid før jeg skal inn, hører jeg navnet mitt i det fjerne.
…laboratoriet kaller.
Du verden – de er effektive.

Litt etter har jeg hull i fingeren, og sitter på ei seng.
En vennlig svenske kommer inn.
Kjenner litt, og “ställer några frågor”.

Varm, rød, hoven albu.
Betennelse, sier han, og så er det spørsmål hva som har forårsaket det.
Han henter nål, slange og flaske, og så er det bare å tappe.
“ren så er det virus, 
grumset så er det bakterier”

“Se her, blank ja.”
Der ser jeg opp på ei full flaske av noe som ligner på rødsprit.
…og antibiotika-kuren gikk fløyten.

“Jeg skal skrive ut en resept på noe som hjelper deg” sier han,
og jeg vandrer litt lettere mot automaten.

Trine lovet å ta med seg det legen forordnet, hjem.
Så nå er det bare å glede seg til en betennelsesfri hverdag.

#symptom #helse #lege #besøk #betennelse #medisin #virus #bakterie #Laboratorie #CRP 

 

HVA ER DET MED MENNESKERS EVNE TIL Å ERINDRE?

Gjennom mange tiår, har vi nå levd i god harmoni her i vest.
Delvis gjennom en kald krig, og delvis gjennom erindring om ting vi ikke ønsker å gjenoppleve.

Ta for eksempel andre verdenskrig.
Marshall-hjelpen var nødvendig for oss, men ikke alle vet lenger hva den var.
(Marshallplanen, offisielt European Recovery Program (ERP), også kalt Marshallhjelpen,
var et amerikansk hjelpeprogram for Europa, som følge av ødeleggelsene under andre verdenskrig.
Planen ble vedtatt av Kongressen i USA i 1948.)

Andre verdenskrig kostet 82 millioner mennesker livet.
Eller estimert til 82 millioner som det så fint kalles.
Dette er ikke mennesker som ga sitt liv for fedrelandet, eller for å redde noen.
Dette er liv som ble tatt fra noen.
Fordi noen ville ha verdensherredømme.
Eierskap til resten.
Makt.

Her i Norge slapp vi tålig greit fra det.
Hvis man kan kalle 9500 døde, å slippe greit fra det.
Men man kan det – så fremt man ikke er blant dem!
Av disse var det 700 jøder.

På verdensbasis ble 6 millioner mennesker drept.
Heller ikke disse for fedreland, eller for å redde noen.
De ble drept fordi, de med makt, mente de ikke fortjente livet.
Holocaust kalles det i ettertid.

På grunn av lidelser og tap av menneskeliv, sa man den gang:
Aldri mer!
…og man fikk blant annet FN.
Forente Nasjoner.
Det hjalp.

Så glemmer man.
Så fornekter man.
Så har det ikke skjedd.
Så kan man bli sinte.
Så kan man ønske makt.
Så kan man ønske å eie mest mulig.

For de som husket – de dør ut.

Men det skjer hele tiden noe som bør få en til å tenke 
Aldri mer.

Jeg satt en aften og bladde i nyhetene på vg.no
Dagen på kurs ved Politihøgskolen var nettopp slutt.
“Fly krasjet inn i et av tårnene på Twin Towers” sto det.
..og jeg husker jeg tenkte:
“For en idiot”
For jeg trodde det var et småfly og en dårlig pilot.

Jeg sjekker på nytt, og da har ytterligere ett fly krasjet inn i Twin Towers.
Jeg vandret ut i Oslos gater.
Jeg kjente det i maven.
Jeg kjente på frykten i mitt sinn.
Jeg fryktet for mine.
…så kommer flere fly.
noen når ikke sine mål.
men folk dør….

Vi husker alle hva vi gjorde, hvor vi var, hvem vi så….
Denne dag!
Kanskje gråt vi.
Kanskje bannet vi.
Men vi mente nok:
Aldri mer!

Det jeg husker aller mest….
…er de som hopper ut av vinduene….
høyt der oppe i tårnet.
De vet de skal dø.
De vil bare ikke brenne opp.
Kanskje finnes det i noen sekunder et håp.
Et håp om et under.
Et under….
….at de bare brekker noen ben…
Da de når bakken.
En bakke av hard asfalt.
De hoppet ikke for fedrelandet.

Jeg husker også senere….

Alan Jackson sang:
Where were you when the world stopped turnin’
That September day?
Were you in the yard with your wife and children
Or workin’ on some stage in L.A.?
Did you stand there in shock at the sight of that black smoke
Risin’ against that blue sky?
Did you shout out in anger, in fear for your neighbor
Or did you just sit down and cry?

…og vi startet hate.

En annen dag jeg husker
sitter jeg på Matrand.
Mitt hjertes hjemsted.
Min hustru og familie har litt tidligere sluppet med av på Skotterud,
så jeg kan løpe tilbake, mens de shopper.

Jeg er igjen på vg.no.
Bombe i Oslo.
Det første jeg tenker er 
“Min sønn er der”.
Så ser jeg ubesvarte anrop fra min hustru.
Hun har prøvd å ringe meg.

Senere den dagen 
dør 69 ungdommmer.
I Norge.
På grunn av politisk overbevisning.
I Norge.
69 ungdommer.
Ikke i kamp for sitt fedreland.
Ikke for å redde noen.
Kun fordi de hadde et engasjement.
Et engasjement om at verden kan være god.
At meningsforskjeller kan løses via politikk og dialog.
Aldri mer!

…men Norge er ikke som andre land.
I Norge sto en statsminister og gråt.
På tv sto en Konge….
…og gråt.
Tårer kom istedet for sinne og taler om hevn.
Nordmenn møtte vold med kjærlighet.
Aldri før har vi omfavnet hverandre mer enn de dagene som kom.
Aldri før har vi tenkt så varmt om hverandre.
Politiske stridsøkser ble begravd.
Meningsforskjeller besto 
– slik de skal.
Men sinnet ble begravet….
Noen gravde kanskje ikke dypt nok,
men….

Vi sang:

En himmel full av stjerner
Blått hav så langt du ser
En jord der blomster gror
Kan du ønske mer?
Sammen skal vi leve
Hver søster og hver bror
Små barn av regnbuen
Og en frodig jord

Vi sang høyt.
Fordi terroristen hatet nettopp den sangen.
Vi sang høyere.
Vi overdøvde ham med sangen.
…og vi vant.
For en kort stund.
Selv om vi alle tenkte
Aldri mer!

…og så glemmer vi.
Sinnet og harmen, kommer krypende.
Mitt er mitt og bare mitt.
Hatet kommer til overflaten igjen.
Ikke nødvendigvis av de som ble rammet.
….og jeg skjønner:

At aldri mer
…varer så forbannet kort.

….og midt oppi dette,
så oppdager jeg at kanskje…
finner Nord og sør i Korea sammen
…en dag.
Kanskje hilser naboer på hverandre igjen….
….en dag.
Familier samles…
…en dag.

Alan Jackson har kanskje rett:
And I remember this from when I was young
Faith, hope, and love are some good things He gave us
And the greatest is love​

Man dør ikke for fedrelandet,
eller i kamp for det man tror på.
Man dør…

#verdenskrig #hat #Utøya #Oslo #sønn #Familie #naboer #krig #død #jøder #Holocaust #Marshallhjelpen #USA #Norge #dødsfall #Statsminister #Konge #Alan #Jackson #Korea #nord #sør #FN #aldri #mer #Kjærlighet #søsken #fred

BAKSJØLØPET 2018

Jeg tror jeg var med på det aller første Baksjøløpet, 
og faktisk løp mange på rad, – de første årene.
Må vel nesten bli de første årene, hvis en er med i det aller første!
(Må tillegges at jeg er gammel nok til å huske både Nyfjelløpet og Nyfjell-trampen)

Hver eneste gang, stilte jeg meg opp i første rekke, og trodde jeg kunne vinne løpet.
Da skuddet smalt, så dro jeg på oppover, og var kanskje blant de 5 til 10 beste oppover.
Da jeg var på toppen, så jeg teten foran meg på grusvegen.
Da jeg kom inn på grusvegen, måtte jeg som regel gå litt.
Ved matstasjonen, slet jeg med hodepine og magevondt.
Mot toppen etter Baksjøen, var bena ferdige.
…og i mål var jeg langt bak teten.
Neste år sto jeg i første rekke….og alt gjentok seg.
Jeg var dessverre bare god opp til omtrent 1500 meter, 
og da er 11000 meter langt.
(I Nyfjell-løpet har jeg et smalfilm.opptak, som viser en Neinarn som leder med 300 meter, før start-jordet er unnagjort, og som er nr 4 da vegen passeres, og som kom godt en time etter de andre i mål – samme selvtillit og start mao)

i 2011 var jeg tilbake, og løp mitt 10. løp.
Da hadde jeg med meg elghunden Jack og min svigerfar.
Da stilte jeg meg helt bakerst, og gikk til toppen.
Så jogget jeg derifra og til mål, mens svigerfar min forsvant til skogs etter matstasjonen.
Det ble en god tur på en time og et kvarter.

I år skulle jeg nedover i bursdag samme helg,
og da var det på tide å prøve seg igjen.
Bortsett fra noen kilo for mye, så er jeg ikke helt utafor mht trim.
…og jeg jobbet med tryslingene, for å få dem med.
La ut om hvor fint løp dette er – at alle for fine premier, osv.

De var ikke negative heller.
Svigerfar skulle i alle fall.
Svoger skulle kanskje.
Niesen ville gjerne.
Hustru –
“nei du skjønner det var visst noen som skulle komme klokka tolv”
“Ja, men kl 1230 er vi tilbake!”

“Nei de måtte komme kl 1200!”

Min svigerinne, er en av de bedre løpere jeg kjenner.
Hun er lett, flyr som en vind, og kunne slått hvem som helst.
…men hun svarte aldri om hun skulle være med. 
Det gjorde vel heller ikke svigermor.

Da dagen kom, var jeg alene på veg til Åbogen.
30 minutter senere, sa tryslingene, at de visste da ikke vegen til start heller da!


Jeg snapper hjem, for å prøve å få tryslinga med!

Men der var nå jeg.
Nesten alene syntes jeg.
Herover er man ikke like tidlig ute før start lenger….
så først en halvtime senere, fylte parkeringsplassene seg opp.
Fra vinterdvalen kom skinnlette løpere med Magnor UL på brystet,
Aurskog-Høland på ryggen, damer med barnevogner, syklister, og eldre menn….
…som var eldre allerede da jeg var 15, og de så fortsatt ut som de kunne løpe like fort.
Jeg treffer rennleder, og spør ham hvor langt innpå start man kan etteranmelde seg:
“En halvtime før går bra, og enda lenger hvis det kniper”
…og jeg ringer Trine

“Restitusjon/massasje”
står det på en plakat, og jeg angrer jeg ikke løper aktivt.
For det er de som får tilbudet,
har det blitt meg fortalt.
Nå ja – dette er vel et helt annet tilbud antar jeg, enn den gang det sto en buss på grensa på Eda med skiltet:
“Massage gives i campingvagnen”
…men der var det aldri noe krav om “Aktiv” tror jeg!

En av de første jeg traff ved bygdehuset, var Arne Moren.
Et begrep innen fysisk aktivitet i Trysil.
Han skulle løpe for 17. gang.
Da jeg fortalte om tryslingene som satt et kvarters kjøretur unna,
og ikke ble med, sa han:
“Dårleg.  Det kan du helse dem frå me!”

Så traff jeg Haugnæs’n.
Han var tøffere enn Arne og meg, og startet i aktiv klasse.

Baksjøløpet har fortsatt tradisjonen at lensmannen kjører foran.
…og han kunne opplyse at hvis jeg startet like hardt som før, og sprakk som før, så var det mulig å sitte på inn att!

Innimellom hørte jeg et “Hei”.
Innimellom stanset noe for å prate.
Innimellom forsvant noen fordi de ikke vill si verken hei eller prate.
Innimellom syntes jeg at jeg kjente igjen noen.
Innimellom så jeg jevngamle som så gamle ut,
og noen ganger så jeg jevnaldrende som var som den gang da.
..og innimellom satt jeg i bilen, og fiklet med en mobil, for å stenge verden ute.
…og jammen var jeg innimellom, i gang med å varme opp!

Det nærmer seg start.
Jeg stiller meg opp slik omtrent midt i.
Med aktive nummerlapper foran meg, og barnevogner bak.
Litt mer på “hugget” enn i 2011 altså – og i tillegg uten Jack (RIP).
Ved siden av meg stiller min svigersønn og hans kompis Glenn seg opp.
De ser “taggade” ut, og kanskje er det litt “full-i-faan” i dem.
For kvelden før, i 40årslaget, sa jeg at jeg kanskje kom til å løpe fra dem!
Mest på tull, for de noen år yngre, litt lettere, og litt bedre i form.

Jeg vurderte å legge meg bak dem, for å få hjelp til tempoet.
30 sek til start.
“Kan du hjelpe meg med pulsklokka mi?”
“Ja da”

20 sek til start.
“Den skal ikke være slik”
“Ja jeg skjønner ikke helt denne jeg”

10 sek til start
“Der fikk jeg den i gang”
“Ja men den pleier ikke se slik ut”

7 sek til start
“Tror jeg må gi meg”
“Ja men det skal ikke se slik ut”

5 sek til start
“Unnskyld meg, jeg får bare starte jeg”
“Hvor er startmatta?”

PANG

…og da var jeg i gang.
Rolig nå!
2 km oppover på asfalt.
Jeg når toppen, og har det bra.
Grusvegen gjenomføres og jeg har det bra.
På den får jeg heia fra ei jeg kjenner som en tidligere storløper.
Nå er hun pårørende til en unggutt, som blir av de aller beste.

Ut på asfalten.

“Har du nåe øl hæll?”
hører jeg en eidskoging si bak meg, til en publikummer langs løypa, og jeg synes det høres ut som svigersønn min.
Han er en av de mest eidskog-tro jeg vet om mht dialekten.

“Je prater da full itte eidskoging je?” sa han til eldstesønnen min en gang.

Er han rett bak meg, tenker jeg.
Men løper rolig videre.
Så blir det grusveg att.

Jeg er i ferd med å ta igjen mange løpere.
Det er en annen følelse det.
Men det er litt bløtt her, og jeg kikker ned på mine Hoka Clifton 3, og er urolig for at de blir tilsmusset.

Matstasjonen.
Jeg gjør som de store stjerner.
Søler mest på klea, og haster videre.

Omtrent langs løypa, står noen eldre herrer (som meg).
“Heia Heia” roper de, før en plutselig utbryter.
“Næmmen er de dæ da?”
og så legger han til noe som er litt artig:

For det er bare eidskoginger som klarer å være innom livets begge ender
(og med ordet leve først, og dø til slutt også),
mens de gir deg et slags kompliment:
“Lever du enda du au da dø!”

Jeg vet ikke egentlig om det er et kompliment heller!
At jeg er så gammel at det er overraskende at jeg lever liksom.

Men med det, orket jeg opp til toppen også.
Selv om jeg fikk en liten nedtur ved Baksjøen.
For i det jeg tok igjen løper etter løper,
kommer ei velformet kvinne, på rundt 193 cm og løper forbi meg.
Hun er slank og veltrent, så det er det nok ikke noe å si på,
men det som fikk meg ned på bakken med begge bena var,
at hun løp jaggu med barnevogn.
…og for å utslette all selvtillit:
Når du er mann, og hoftekammen på dama som løper forbi deg, er i din skulderhøyde,
ja da føler du deg liten.

Men jeg tok meg opp.
…og jeg tenker:  Endelig bare nedoverbakke.

Over toppen, passerer jeg en som ikke helt vil gi seg, og da jeg passerer sier han:
“Nå biner hælvete!”
Jeg skjønte ikke helt det, og etter å hatt ham ved siden av meg, lenger enn ønsket,
glir jeg fra ham.
Jeg drar ut stegene… får det litt tungt på siste hylla før du ser Åbogen att.
Men det går!
Mot mål kan jeg øke enda litt, uten at pulsen flyr av gårde.
57.27 ble Strava-tiden på en trimmer fra Sundet!


Det beste synet i løypa er dette!

…og da jeg står der i målområdet, plinger det i telefonen.
Der er det melding fra Kondis-Bakkerolfen.
“Storebror ser deg” står det og vedlagt er et bilde av en Neinarn som fikler med klokka si.
Glåmdalen sendte visst direkte.


Det jeg egentlig driver med, er å snappe bilde av tida mi til Per-Arne, for å skryte litt

Jeg løp for å slå svigersønn min!
Må innrømme det.
…og jeg klarte det.
Ingen svigerfar slo meg.
For han slappet av i sola på Matrand.
…og vel hjemme, var ektefelles besøk bare så vidt kommet!

“Neste år skal vi trene, og bli med”
Hadde svogeren min sagt, før han dro til Trysil.

Ett år går veldig fort Espen!

PS:  På mandag skjønte jeg hva løperen etter toppen mente.
For nå var lår, og hofter, så mørbanket av å løpe nedover, at jeg nesten ikke klarte gå!
…og apropos komplimenter, så vet jeg ikke helt hvordan man skal tolke Eidskoginger
for dagen før løpet traff jeg en jeg ikke hadde sett på noen ord, og jeg sa til ham:
“Du ser da ut som før du!”
“Ja du ser da full egentlig bedre ut du”

var svaret….og jeg ble med det samme litt stolt,
men så kom jeg til å tenke på:
“Hva mente han om hvordan jeg så ut før egentlig?”

#Baksjøløpet #løp #trim #Åbogen #Dahl #Moren #Arne #Haugnæss #Jan #Svigersønn #Svigerfar #Eidskog #Matrand #Magnor #øl #telefon #idrett #Sport #Kondis #Bakkerolfen #Glåmdalen #storebror #2011 #2018 #Garmin #nrk #Jack #elghund #barnevogn #lang #passere #Neinarn #mål #start

MER ENN GULL – BIRI’N

Mer enn Gull er en interessant serie som går på tv2 for tiden.
(sesong 3 – men jeg har ikke sett de tidligere sesonger)

På en måte er det sportens svar på serien “Hver gang vi møtes” og jeg var spent på hvordan de skulle få til dette med idrettsfolk.
For her er det jo ingen Ellefsæter eller Gjermund Eggen, som kunne sunget hverandres sanger.

Jeg har fulgt med på alle program frem til i dag, og de har svart til forventningen, men akkurat i dag, ble det mer!
Og i dag ble programmet så alt for kort!

Biri’n – vi vet jo alle hvem han var liksom.
Han som kom og vant, og ble allemannseie – på Gjermund Eggen-vis!
For oss i Trysil, ble han på en måte enda litt nærmere – han var jo “litt” herfra og!
Biri’n Torbjørn Løkken.

Så ble han borte!
I mange år.
…men innimellom ble han fanget i medias interesse.
…og alle visste noe, eller litt, eller ingenting.
…men alle visste på et vis, at “han gikk det jaggu gæli for!”

I går satt han der.
På tv – med de andre, og hele kjernen av sportsinteresserte foran skjermen.
Han så sliten ut, men allikevel mer våken enn noen.
Ansiktet bar preg av livet, men allikevel var det noe “lokalt godt” der.
Han fremsto som en med innsikt.   En med bakkekontakt.

I første økt blir vi kjent med en som vokste opp slik det var den gangen
– da faren tråkket spor og stavtak – og snø og ski var lekegrinda.
“Alle trodde jeg ble tvunget til å trene”
Den har jeg selv hørt da jeg var yngre.
(I dag er det riktig – for jeg må tvinge meg selv ut!).

Vi får høre om kameraten som knakk nakken i storbakken.
…om å være topphopper – med høydeskrekk!

Telefonen ringer ved siden av meg – det er min hustrus telefon som kimer “Your phone is ringing”
og jeg sier: 
“Skal du snakke nå, må du gå unna, for her skal jeg ha med meg hvert eneste ord”.
Min datter sitter stille…og følger med.

På en måte er han kanskje en av de siste med det første.
Ja jeg mener ved å skøyte.
Da de viser innspurten mot VM-gull, og han selv hørte
“Langsam Løkken, Langsam” fra en tysker,
så ser vi en som behersket skøyting, slik det så ut den gang.
Da vi ser ha i kamp med dagens lovende skiløper,
ser vi en som har slitt!
Det er det som er så fascinerende.
Det ser så lett ut da du er på topp,
og ser så håpløst ut, da du er på bånn.
Skistilen viser virkeligheten på en måte.

Så kommer middagen.
Sliten stemme og god dialekt , forteller om  da han sviktet “MOR”.
…men aldri et ord av skyld fordeles.
Han sier aldri hva han brukte.
Det er på en måte ikke nødvendig.

Du vet han ikke mener jordskokk, da han forteller om at han forlot gården, for å reise til byen, for å hente det han trengte, for deretter å gjemme seg under dyna, og ta inn det han (den gang mente) trengte.
…og da han blir spurt om når han skjønte dette gikk feil veg…..svarte han:
“Med en gang”.

Det burde være noe å ta med seg inn på Stortinget, når man diskuterer rusmidler, og legalisering.
“MED EN GANG”.
Jeg har selv sett resultater hos mange unge – “med en gang”.
Ja da – jeg har sett at det har gått bra etter mange ganger også, men ingen vet hvem som vinner lotteriet “med en gang”.

Jeg led med ham.
Det gjorde flere.
Frode Andresen husker jeg fra tiden han var aktiv.
Han var ikke alltid den veldig glade fyren, eller fornøyde fyren.
Men han var en mann med et vinnerinstinkt så stort, at han selv ikke i Mesternes Mester, eller i serien Mer enn Gull, vil tape noe som helst.
Her sitter han, og i et øyeblikk må jeg si til min tilbakevendte hustru:
“Men i all verden, så nesten ut som Frode skulle grine!”,
…og så får du se at han gråter åpenlyst.
På vegne av Biri’n.
Tror vi var flere.
Jeg ville høre på ham lenge.
Høre om den store seieren.
Seieren over rus.
Jeg vil bare høre stemmen hans.
Dialekta som understreket alvoret.

Det er ikke lett å bære suksess.
Eller bære det å være elsket av alle.
At alle har ei mening om deg.
Northug klarte heller ikke helt dette.
Men han klarte seg – til slutt.
Men der er en lærdom:
Vi har ikke rett til å elske og hate disse ungdommer,
som vinner til glede for oss, som taper til ergrelse for oss.
Vi har kun rett til å beundre øyeblikket,
og så la dem få leve et liv.

Tenk på det i dag.
I dag da Johaug er tilbake.
Hvor mange ganger skal hun bli stilt de samme spørsmål.
Spørsmål som ikke lenger trengs å stilles.
I dag er det pkt 0.
I dag er hun her for første gang igjen.
I dag skal hun få være i fred, og kunne satse.
Akkurat som Ragnhild Haga og Simen H. Krüger.
Vinnere!

Jeg håper, men er ikke sikker,
at Biri’n nå får et godt liv fremover.
At han kan ta seg en tur til Kalfoss’ern.
Nyte dager og kvelder med forloveden.
At han kan få den fred og ro rundt seg som han trenger.
…og at trangen ikke kommer tilbake noen gang – ever!

TV2 – dere lyktes med serien.
Men hva skal toppe dette i denne sesongen?
Is i rubben, blir liksom ikke det samme som dette.

Les om hans kamp her 

Les mer om livet i dag her

#Løkken #VM #1987 #Trysil #Kalfoss #Biri #Kombinert #Haga #Krüger #skiløper #Skøyting #rus #Stortinget #legalisering #politikk #Idrett #sport #gull #tv2
 

HVORFOR – HVORFOR IKKE

Noen ganger skjønner jeg mindre enn ellers.

HVORFOR:
Hvis en legger nyhetene fra TV2 til grunn, så setter Skiforbundet Johaug og Northug opp mot hverandre.
Det tror jeg ikke de to egentlig er interessert i.   Like regler for alle kunne vært på sin plass.
Så tendensen til det samme i alpint, hvor Aksel kunne ha RedBull, men ikke Henrik.

HVORFOR IKKE:
Ha det samme for alle – Enten kan alle ha, eller ingen ha – private sponsorer.

HVORFOR:
På Thon-senteret, hadde noen knust ei flaske vin i gangstien i bygget.
Det fører selvsagt til at noen kan gli, falle, få rødvin på klærne, skjære seg på glass, osv.
Ihht manualen for vektere, så kalles da personal opp, og situasjonen forklares.
Vedkommende iverksetter et straks-tiltak, som innebærer at hun/han ankommer stedet, og fastslår at det medfører riktighet.
Det er knust en rødvinsflaske på gulvet, og det har lekket ut rødvin fra den knuste flasken, og det ligger glass på gulvet.
Da iverksettes neste trinn i manualen – der er det to muligheter:
Enten kan den som har inspisert ulykkesstedet, gå til trinn tre, eller kalle opp en annen i systemet.
Uansett, så går nå en eller annen, ut på lageret for nødutstyr.
Der hentes det ut to stk skilt “Städning pågår”
Disse bæres, enten hver for seg, av to stk, eller at en tar begge – til stedet hvor uhell har skjedd.
Nå kan vekteren være tilstede, og dirigere de gående rundt plassen, evt – hvis de er to – kan trafikken stanses eller omdirigeres, mens skiltene plasseres ut.
Trafikken går stort sett øst-vest her, men pga at det vil bli trangere for de gående, og derav mindre omsetning, så settes skiltene face nord-sør.
Dette medfører at de gående ikke ser beskjeden, men at de fortsatt kan gå over, forbi, eller rundt, stedet hvor rødvinen flyter og glasskårene ligger.
Sak løst!

HVORFOR IKKE:
Få tak i noen som tar opp glasskårene, og tørker opp rødvinen?

HVORFOR:
For tredve år siden, sa en tidligere kollega til meg:
Det kommer en tid da alle gutter/menn, bør ha ei blokk i brystlommen, hvor jentene kan krysse for at
“Samleiet er inngått frivillig, at det ikke var foranlediget av verken vold eller trussel, eller på annen måte medførte ubehag at vedkommende prøvde seg, og gjennomførte den angitte aktivitet.  Signert forut for akten”.
Nå i disse #metoo tider, ser jeg at mange ville satt pris på at denne blokka, hadde vært tilstede i politiske anledninger, og alle andre anledninger for den saks skyld.  Ikke minst på et jorde i Trøndelag, selv om man der vel er mer enn enige om at slikt samtykke fantes!

HVORFOR IKKE:
Søndag var jeg på Skotterud i Eidskog, og der er dette #metoo problemet løst en gang for alle.
Jeg antar at alle politiske landsmøter, og auditions til film og teater vil foregå her i fremtiden.
Her har de nemlig en sentral som heter “Eidskog Frivillighets-sentral”.
Alt som foregår der, antas å måtte forstås, som frivillig, uten at det senere kan bli brukt i mot noen.
Tips til andre kommuner, som ønsker seg flere innbyggere.
For det er slik #metoo aktiviteter som skaper mennesker, nemlig!
 

#metoo #frivillig #politikk #rødvin #vekter #glass #Northug #Johaug #SKiforbundet #Eidskog #sentral #Thon #senter #problem #rengjøring

BURSDAGSHELG 2018

Når man er gift med ei fra Jordet i Trysil – stedet hvor slektskap og samvær betyr mer enn andre steder, så er det trivelig å dra på tur.
Det innebærer 12 hunder, 2 stamforeldre, 3 barn, sju barnebarn, samboere og ektefeller, og i tillegg, samboeres foreldre.
Da blir det intimt og morsomt i et hus, som var bygget på en tid da alle trengte Husbanken, og hvor begrensning av areal og antall stikkontakter, var det som betydde noe.  Men det er noe i det der, med at der det finnes hjerterom, finnes det husrom.
….og du verden som jeg elsker slike helger på Eidskogen.

På fredag kom min nevø og kamerat på besøk i tillegg, og vi fikk gleden av å gå inn i felles bursdag – selve sommerdagen – sammen.

Lørdagen kom med pipende valper som måtte ut, sol over kirkespiret, og meg selvfølgelig – som uansett hvor jeg er – tilbringer de første timene alene.
 – fordi de andre sover noe lenger.  Da benytter jeg alltid anledningen til å rusle på gamle marker.
I anledning dagen, er det jo også greit å ta en tur på “kjærrgar’n” som det heter herover – stedet hvor levningene etter ens opphav befinner seg.

Plutselig kommer det meldinger fra min svigerfar på telefon.
Der står det at de kommer snart, at jeg skal få alt jeg ønsker meg, og at de er snart klare.
Vel jeg undrer jo på om han sender til feil person, så jeg unnlater å svare.
…men jeg setter jo pris på at jeg skal få alt jeg ønsker meg, for jeg ønsker meg:
Fred i verden, blide og snille mennesker, en seier i Vasaloppet, og et godt liv….
– men det viser seg at det er min yngste sønn som vil glede sin far på bursdagen!

Men litt tilbake til min svigerfar, så er han vel en av de artige i familien.
Noen ganger uten å tenke over å være det, og noen ganger ved å være seg selv.
Som f eks på sommer dagen, da Thon Hotels Tromsø legger ut bilde av tre vakre resepsjonsdamer, og hvor du kan vinne et gratis opphold, hvis du skriver hvem du helst vil ha med deg,

“Jeg velger henne til venstre” skriver min svigerfar i kommentarfeltet.
Ja hvis han ikke vinner oppholdet da….ja da er det bare spam!

Eller som når han senere på kvelden er i 40årslag, og jubilanten, som ikke har så mye hår igjen på hodet, og som har hatt på seg parykk en times tid sier:
“Nei nå tar jeg av meg parykken, for jeg blir så varm og svett”
“Ja da skjønner du hvordan vi andre har det hele tiden” sier min svigerfar.

Men nå skal jeg hoppe tilbake litt igjen til morgenen.
Da jeg er tilbake ved huset, kommer en niese løpende på mamma Lerbak-vis, og hopper opp og gir meg en klem:
“Gratulerer med dagen!”,
…og så smiler hun.
Deretter kommer unga på rad og rekke.
Hvem har noen større ønsker enn å oppleve slik varme?

I bilen, til den sedvanlig harry-turen til Sverige, sier den samme niesen:
“Jeg har sminket meg.  Når onkel har bursdg, må jeg være fin”
…og så smiler hun igjen, så hele den hvite tanngarden lyser i sola.

På XXL, strøver vi mot joggesko-avdelingen.  
Den samme niesen, igjen, finner seg et par hun bare forelsker seg i.
“Disse må jeg ha!
Jeg skal spørre mamma og pappa”

Ett minutt senere, er hun tilbake hoppende glad.
“Jeg fikk dem!”.
“Hæ, fikk du dem?”
“Ja det vil si, de svarte ikke, så jeg svarte for dem”

Så hoppet hun og spratt, og jeg forsto at det nok var helt greit,
når ingen svarer deg, ja da kan du svare selv.

Så jeg tok bare et vilkårlig par, og sa, disse ville jeg også hatt.
“Jeg kan spørre pappa om du får dem!”
Sier hun og løper igjen.

Nancy og jeg bestemmer oss for å overhøre denne samtalen.
Vi ser den blide jenta stå ved sin far.
Hun har tatt frem ene skoen, og har den foran sin far, som mildt sagt kan virke uinteressert i spørsmålet, og vi hører henne si:
“Se denne fine skoen din pappa, kjenn hvor myk den er.  Slik skulle onkel hatt!”

Vi ler og skjønner vi bare må gå vår vei, før hennes far er tom for penger.
…og det skjer litt senere, for da vi sitter på McDonalds og spiser Happy Burger….
sier hun plutselig:
“Nå vet jeg hva du skal få onkel!
“Jeg skal stjele alle pappas penger, og gi dem til deg!”

I det øyeblikket skjønner jeg at morgenens melding via min svigerfars telefon ville bli sann.
For nå har jeg råd til alt jeg ønsker meg!

Det skal nevnes at det andre niese-paret også kom på besøk denne lørdagen, og der var det også det første som skjedde – at de gratulerte sin onkel med dagen, vedlagt en klem.  Disse er alle barn i en alder, der klemmer sitter langt inne.

Når du fyller 56, er det ikke mye du trenger av materielle ting.
Men det er så mange der ute i verden som ikke får kjenne på gleden av nærheten av slekt og familie.
Jeg vet selv hvordan det er å ikke ha tilgang til alle mine.
Så da jeg får nyte slik ekte glede fra barn – ja så glemmer jeg et øyeblikk Syria, og grusvegen til Flendalen.
Jeg er lykkelig.
…noe som kanskje også illustreres dagen etter, da jeg på et 11-kilometers løp, midt i løpet, finner motivasjon i å tenke:
“Lat som du skal ta igjen Trine”
…og så tok jeg igjen enda flere, og gjorde en fin tid (meg tatt i betraktning).

Kvelden avsluttes, som nevnt, i 40-årslag.
70-tallet er temaet.
Jeg finner igjen min fars gamle dress.
Gledelig – for i den følte jeg meg slank.
..og jeg elsket livet på buksa, som kunne has helt opp til brystkassa.
..og med kirketjenerens fin-frakk utenpå, så var jeg klar.
Klar for å treffe min egen slekt, søsken, og deres etterkommere.
…og deres venner.
Etter at Garmin hadde registrert noen tusen skritt i dans utover de sene nattetimer,
endte jeg i en seng på Matrand, og jeg var klar.
Klar for Baksjøløpet denne gang.

“Lurer på hvor mange av de 10 som har sagt de skal bli med meg i morgen,
som faktisk blir med?”

Svaret er:   MEG

PS:  Dagen etter, ble livet fullendt, for da la min sønn ut film fra sin hverdag med sin musikk til.
Del gjerne hans innlegg videre

#bursdag #familie #slekt #Tromsø #Thon #Hotel #mine #sønn #datter #Niese #nevø #40 #56 #Baksjøløpet #2018 #svigerfar #svoger #Garmin #Matrand #Åbogen #Sverige #Harry-tur