BEGRAVELSER

2018 har startet med mange begravelser…
ja alle år gjør vel det, men i år er det mange begravelser som berører meg.

Du vet, det har liksom noe med epokene i ditt liv å gjøre dette.
I den første dressen er det grønske på bukseknærne som er problemet – og du får kanskje kjeft.
Så kommer epoken med iskrem på jakka – og du får kanskje kjeft.
Deretter er inngangsbillett fra gårdagens samfunshus i jakkelomma – og du føler deg voksen.
Så kommer kanskje en periode med grønske på bukseknærne igjen – og du får kanskje barn.
Nå er man i epoken for gulp på jakkeslaget – og du får alle slags forkjølelser.
Fort er man i epoken uten press i buksa – du har ikke tid til det lenger.
Før man plutselig er der hvor man finner igjen bregavelseshefte fra forrige – og du skal i neste.
Siste utgjøres av at det er noen annen som har satt på deg dressen – og det er deg de minnes.

Døden er aldri velkommen.
Men da det først har vært der….
…så er begravelsen en fin markering på at man begynner vegen opp igjen.
…og at i tunge stunder, er Kirken god å ha.
Et sted man kan la tårene renne.
Et sted hvor man kanskje finner litt trøst.
Et sted man mange møtes, i samme anledning.
Det er lett å glemme Kirken.
Men Kirken glemmer aldri deg.
…og uansett hvor lite du har vært der, så er du velkommen.

Noen ganger registrerer jeg hvor liten man er,
eller hvor stor noen har vært.
…og jeg undres:
Oppdaget du selv i livet, hva du betydde for akkurat han eller henne, eller dem?
De er her nå!
For deg!
Tror livet hadde vært lettere for mange, 
hvis man var flinkere til å vise det samme til han/henne i livet, som man lett gjør i døden.

Noen ganger sitter man også og reflekterer over at,
man har ikke så god tid.
Man får kanskje ikke gjort neste år, det man ønsket i år.
Man blir litt liten, av å ha utsatt besøket, eller tilgivelsen.

Søsken som er uvenner.
Døtre/sønner i konflikt med foreldre
– eller motsatt.
Arveoppgjør som gikk galt….
….før noen døde til og med.
(minnes her reklamen om de to brødrene – stribokken – som bare sier “Hei” til slutt, før det er for sent).
Naboer som ikke snakker sammen over gjerdet.
Sambygdinger som ikke hilser.
Vegkrangelen, treet som skygget, hannhunden som pisset, eller hun/han som forlot sønnen/datteren.

Så sitter man kanskje der i kirken….10 år før naturlig tid.
..og innser at dette aldri var gode grunnet til å gå glipp av hverandre.
Angrer.
…for sent!

Jeg var ikke uvenner med, eller hadde noe uoppgjort med noen av mine foreldre.
Men de døde på to forskjellige vis.
Min mor kjempet mot kreften i over et år.
Vi hadde de avsluttende samtalene sammen.
Jeg fikk fortalt henne hvor mye hun var for meg, og slike ting.
Så ebber livet ut.
Hun ser så fredfull ut, og savnet etter henne er stemplet med “ro”.

Min far snakket jeg med nesten hver dag.
Men han var helt frisk…inntil han bryter av et ben i foten.
Vi snakker fortsatt om blandingsforholdet på motorsaga, og været….
…så dør han brått og plutselig – uventet.
Han så ikke fredfull ut, og savnet er stemplet “er han egentlig borte?”.

I begravelsen treffes vi att.
Vi rundt avdøde.
Rundt ham/henne, som knyttet oss sammen.
Kanskje sees vi ikke mer etter at denne dag.
Men vi deler noe.
Vi deler en opplevelse.
En minnestund.

…og noen ganger forundres jeg over hvor redde vi er for å gå fremover i kirken og sette oss.
Virker nesten som at hvis vi sitter for langt frem kan mannen med ljåen se oss, 
eller er det slik at vi ikke vil forstyrre, ta noens plass.
Da er det godt å ha det slik vi har det i Trysil.
To fra begravelsesbyrået har full kontroll på ledige plasser,
og føler de ankommende til ledig plass.
Da føler du at du er trygg…
..og de pårørende får en større varme rundt seg.
Ingen er redde for de sørgende da.

I går så jeg rundt 40 mennesker i uniform hedre en mistet kollega.
Jeg så en datter med sine søsken, holde en tale.
Jeg så nære savne.
Jeg hørte en vokalist synge.
Jeg gråt av sorg, deretter smilte jeg av gleden av å ha møtt og opplevd vedkommende.
I dag sitter jeg hjemme og reflekterer
…og skriver.

Skriver i håp at at DU
ikke skal gå i fella, at du kan ta den telefonen i morgen,
at du kan si unnskyld til sommeren,
at du kan si hei til naboen senere…
Smil – det er god trening, og trenerer alderdommen.

Så får dere bare tilgi,
at jeg skriver bedre tanker,
enn jeg selv klarer å være.
…og at man kanskje savner det å ha daglige kolleger!

En kuriosa er at det sitter alltid noen som ser mer etter hvem som ikke er tilstede, enn hvem som er der.  Eller kanskje enda bedre, fokuserer på minnene om den som det dreier seg om!

I dag anbefaler jeg å lytte til Hilde Heltberg/Jonas Fjeld – Oss nå:

Mens det ennå var tid,
før en ny dag var klar,
tok vi livet tilbake og blei der vi var.
Som to barn på ei strand sto vi stille å så,
dette er oss, dette er nå

Ingen veit hvem vi er,
ingen kjenner oss her,
ingen veit hvor vi kommer fra,
ingen veit hvem vi er.
Ingen ord vi må si,
ingen vei vi må gå.

Mens det ennå var tid,
før en ny dag var klar,
tok vi livet tilbake og blei der vi var.
Som to barn på ei strand sto vi stille å så.
Dette er oss,
dette er nå.
Ja dette er oss,
ja dette er nå.

#Heltberg #Hilde #Jonas #Fjeld #Begravelse #uniform #uvennskap #tilgivelse #kirke #død #foreldre #barn 

FARVEL FRA EN KOLLEGA

Jeg følte meg som politi igjen i dag,
og oppdaget at det er blant tollere jeg er hjemme.

Ikke fordi jeg er en synder,
men fordi de er så åpne og inkluderende.

Så satt jeg der da, i kanskje verdens vakreste kirke, og så at rommet var som min venn
– varmt og utradisjonelt, og med ei sol som alter.  
Ei sol som kunne være symbolet på hvordan han var.

Tommy synger:
“Som et speilbilde, kan du se at jeg elsker deg”

Det er så vondt.  
Jeg har det vondt.  
Jeg som bare er en perifer person i hans liv.  
Jeg som fikk et øyeblikk, et kapittel i hans liv, før han dro videre.
…og jeg sanser at jeg ikke klarer å skjønne hvordan hans nære har det.

….men han var slik.  
Han kom kraftig inn i ditt liv, reiste videre, men forlot deg aldri.  
Han borret seg liksom fast i ditt hjerte, og ble der.

  …og jeg minnes noen uker tilbake…ei natt:

Det siste jeg husker var at jeg lå i senga mi, godt og varmt, i ei fantastisk dyne.
Jeg hadde nok glemt å holde meg våken, eller…..
jeg vet ikke, men i alle fall kom en jeg kjente konturene av mot meg i min drøm.

Høy, litt tung (men fortsatt sprek og rask til fots), og med en sneip i handa.
Han rettet litt på brillene, før han visket: 

“Du Bleigen!”

Ja det var liksom bare et av de mange kallenavnene jeg fikk av ham det, og kanskje det peneste også.
Jeg er halvt solung, så jeg vet at ikke alle var like smigrende.
Men vi hadde et slikt forhold, hvor det ikke finnes ord som fornærmer deg, å bli kalt.
Ja det var endog slik at vi var som gode kolleger og venner ennå,
selv om vi ikke lenger, verken arbeidet sammen, eller så hverandre noe mye.
Vi hadde et slikt forhold som bare er!

Han tok et drag fra sneipen, og pustet dypere inn, og det ble en slags kunstpause før han sa:

“Skal du være med?”

“Hvor da?”

For vi hadde blitt med hverandre på så mye.
Han sa tidlig, at når han først var i Trysil, kunne han like godt bruke tiden til å jobbe.
Ut på grensekontroller, smuglermistanker, litt grensekontroll,
eller for å se hvem som var raskest rundt lysløypa til fots en sommer aften.

“Den tanken hørte jeg”
sa han, og la til
“jeg tapte egentlig ikke, for det var bare det at du kom deg først i mål”.

“Ja men det er jo det som heter å vinne!”
prøvde jeg meg med.

“Du var bare mer kjent der, og kjente løypa bedre” sa han
og viste at han ikke aksepterte tapet nå heller.

Han var ikke av den typen som ga seg, selv om han utad kunne virke både ignorant og uinteressert.
Han likte ikke tape, og var kanskje en dårlig taper, ikke minst i Nintendo.
Så også med det å tape i løping i lysløypa.

Han kom nemlig tilbake på høsten.
– bare for å løpe om kapp en gang til.
Revansje kalte han det.

Han trente hele sommeren.
Røykte like mye som før, og var ikke redd for å ta en øl som restitusjonsdrikke.
….og da han kom, hadde han bedre joggesko enn sist.  Shorts og trøye til og med.
Jeg mente vi kanskje vi skulle varme opp litt, men han var ikke av typen som var tålmodig nok til det.
Så da vi kom på bana, stumpet han røyken, og sa:
“gå”, og fòr avgårde, 
og revansjen var i gang.

Jeg var vel kanskje 15 cm kortere enn ham, og da du løper ved siden av noen så høy,
så er det nok en grunn til å bli satt ut psykisk.
Da han i tillegg var bedre enn sist, så begynte jeg å lure på hvordan dette skulle gå.
Jeg var nok ingen bedre taper enn ham serru.

Opp første bakken merket jeg godt at,
hard start uten oppvarming, er vondt,
og han lå omtrent en knyttneve foran opp der.
På flata fikk jeg bena til å flyte….
…og jeg forsøkte å snakke, uten å virke andpusten, for å psyke ham litt ut.
Men han lot seg ikke vippe av pinnen.

I siste vesle bakken før vi vendte nedover og bare hadde igjen vel 800 meter,
tok jeg sjansen,
og rykket forbi ham med det siste jeg hadde.
“Bære eller briste”.

Det var det siste jeg så av ham.
Da han vel kom etter, så ville han heller ikke denne gangen innrømme tap:
“Jeg sprang feil oppi der gitt!.
Hadde jeg ikke gjort det så…:”

Så da ble det heller ikke nå avgjort altså….
Han var kanskje ingen god taper, men ga seg heller aldri med å vinne!

Men tilbake til besøket av denne røslige omgjengelige mannen denne natten i min drøm.

Han tok et drag til av røyken og spurte om jeg husket han presten fra byen.
Jo, jeg gjør da det.
…og så smilte vi begge to.

Det var han som kjørte for fort, og som brukte unnskyldningen om at han kjørte fort fordi han var redd for å kjøre gjennom Trysils skoger alene, da det lå en bil bak ham.  Han kunne bli stanset og drept….
…og som senere anmeldte oss for at vi hadde hatt skuddsikre vester på, noe som var skremmende for ham, og som han mente det ikke kunne være noe behov for i Trysil, da dette tross alt var trygge omgivelser.
Vi var nok mer beskyttet av ham i det høye vi, enn denne småløgneren med hvit krage.

…og jeg husker så mangt.
Helt fra første gang vi treftes.
Da han begynte sin tollerkarriere i Trysil.

En Vålerkær – litt annerledes enn de andre der.
Denne gutten snakket fort, eller det vil si fort når man sammenlignet med de han jobbet med.
Vi kom i god tone nesten med en gang, men….
Jeg kunne da aldri bli venn med en som kjørte rød Opel Rekord.
Man kjører bare ikke det.
Opel altså
En toller gjorde det.

Og venner ble vi.

Vi møttes, grillet, tok oss en øl i hagen som i amerikanske filmer…og vi snakket.
Samtaler mellom menn,
vel vi to ble vel egentlig aldri menn, på en måte.
Vi var, og forble gutter da vi var sammen.

Aprilgutter.

Vi delte gleden av å ha tomme ølglass i hylla….
…og vi oppklarte tyverier av lupiner på rot langs Vålervegene.

En gang jeg kom dit, stappet han sneipen i munnen,
dro opp garasjeporten og sa:
Her blir det soverom.
…og det ble det.

“Ja, skal du bli med”
spurte han en gang til.  
“Jeg skal undersøke om presten fra Trysilskogen kom til St Peter”.

Han var i drømme som i livet.  
Rett frem og direkte.

“Hæ?”

“Du blir me vejks?   For det er tid for meg å forlate dere alle”

“Hæ? Du mener ikke…?”

“Jo jeg skal til et sted hvor jeg ikke kan løpe meg vill,
og hvor jeg er raskere enn deg”

“Snakker du om det jeg tror?”

“Ja jeg gjør nok det, jeg er blitt kalt hjem”

“Jeg kan ikke bli med.  
Ikke ennå!”

“Det skjønner jeg”

“Takk”

“Vi hadde mye moro sammen”

“Ja det hadde vi”

“Farvel Bleigen”

Jeg så den røslige mannen i lyset der fremme
han sto der med brillene nede på nesen.
Halv vendt mot meg…
…og så sluknet sigaretten….

….og jeg våknet våt av svette.
Drømmer er tross alt bare drømmer.
og som regel våkner man før noen dør!

…men ikke denne gang!

When I saw you leaving,
when I saw you leaving
When I saw you leaving in my mind

Som et speilbilde av hjertet, kan du se vi elsker deg…

 

Farvel min venn

 

#Kollega #toll #løpe #lysløypa #venner #gode #sigarett #røyk #øl #moro #Bleigen

SNØ – NY MULIGHET FOR GRÛNDERE


Snø må bort fra veger, parkeringer, og boligområder.
Når det ikke slutter å snø, må den fraktes til et egnet sted for lagring.  Ikke for alltid liksom, men til den tiner.
Snødeponier….og da er det en eller annen rådgiver som kommer på noe:

“Snødeponier er ikke godkjente pr i dag, og prøver skal vise om snøen er forurenset”.
Ja dette leste jeg her om dagen i en avisartikkel.

Ja jeg ble jo litt forundret, men kanskje på en måte allikevel ikke.
Verden er jo gått helt av skaftet!

Jeg er av generasjonen som merker dette mest.  
Vi vokste opp med utedo, og fikk WC.  
Vi vokste opp med amerikanske biler, V8, Hemi, Charger og Roadrunner med 426 cu in (7.0 L) Hemi V8, og endte opp med 40 kWt elektrisk løvblad fra Japan.
Søppel var noe man kastet i ei grop, og så kom man med en showel og la et jordlag oppå, mens man nå sorterer mer søppel, enn rydder i klesskapet.
Kom det en mild vinter var vi glade, for å slippe å fyre så mye, og endte opp med angst for global oppvarming, da det bare er minus 14…i januar.
Snø var noe man lekte i som barn, mens nå ryddes snøen unna, slik at unga får leke litt innimellom omganger med Mindcraft.
Vi kjøpte ett-øres bomber i Sverige, som smalt som bare det, mens det nå er forbudt å sende opp raketter på nyttårskvelden.
…og skiløpere var tømmerhuggerere som ba seg fri på lørdag for å gå langrenn på søndag, og ergo ble fattigere på sporten uansett antall OL-gull.
Nok om gamle tider.

Det er nå slik at man i Trysil, og andre steder, i vinter opplever en ganske normal norsk vinter.
Det er ikke unormalt mye snø, men det er mye.
Det er ikke unormalt kaldt, men det har vekslet mellom minus 3 og minus 33 her hvor jeg bor, og litt kaldere i Folldal og på Drevsjø.  
1987 opplevde jeg selv at 45 grader minus, som også var å anse for normalt i 14 dager.
Da sto bilen med motorvarmer i garasje, da du kjørte ut var den myk, varm og fin, og så bare knaket det mens den frøs til stivhet.
Fimbulvinter er jo ikke noe nytt ord, det kommer jo fra norrønt “Den mektige vinteren”, som kommer forut for Ragnarok, som kanskje kan anses å være Norrønt for “Global oppvarming” og som viser at det også er et gammel fenomen, og ikke akkurat menneskeskapt (nå viser det seg vel at det er “promp” som er den store synderen).

Men i dag, har det blitt noen tusen flere hytter i Trysil.
En god del flere leilighetsbygg i Innbygda.
Vi har fått en flomvoll, og noen butikker er utvidet, og større parkeringsplasser.
Storvegen er smalnet inn til noe man en gang kalte miljøgate (noe som mest skyldes at fotgjengerovergangene er så ulike og høye, at det oppleves som å være ute i naturen, eller på fjellet over stokk og stein).
Miljøgata skulle gi lavere hastighet på biler, og bedre forhold for gående.
Resultatet ble vel at alle stirrer på hvor høy overgangen er i forhold til bilen, og ingen ser fotgjengeren.

Så kommer snøen….
Den tar også sin plass.
Men det har ingen plasser å bli lagt lenger.
Så i de mest hektiske tider, blir snøen bare skjøvet opp i hauger og fonner.
Tidligere kunne man skyve dette rett i elva (eller på isen), men flomvollen er i vegen for det (litt paradoks det der at flomvollen skal holde flomvann ute, men holder snøen inne (som jo blir til vann, og heller ikke tar seg ut!)).
Nå må man som sagt, i de roligere tider, kjøre unna snøen (for å være klar til neste snøperiode).
Kjøre snøen til lagring.

…og det er nå det artige skjer, for når snø skyves opp i haug, så er det en snøhaug.
Når den kjøres fra an snøhaug til et annet sted, så konverteres den til snødeponi.
Nå begynner det altså å bli alvor, for nå må det sjekkes om den er forurenset.
Visst f…. er den forurenset.
Snø tar med seg alt fra der oppe, og så blandes den en dog med salt fra en veldig uoverdreven salting av veg.
…og da er den plutselig en forurensingskilde – ikke overraskende i det hele tatt.
Ferdig saltet aure/ørret kan trekkes opp fra elva!

Hvis det nå viser seg offisielt at den er forurenset, så må den flyttes, slik at den ikke drar mot vassdrag.

Hvor i granskogen (det ble kanskje feil ord) skal du gjøre av snø, for at da den ikke smelter, vil finne seg en veg til vassdragene?
Kjør den på Sæteråsen, så vil den finne seg en bekk, som går til en større bekk, som går til ei å, og som havner i ei elv, og som antagelig går til Sverige (heldigvis får en si, så vi ikke forurenser eget land).
Kjør den på andre siden Fageråsen, så vil den allikevel finne seg vegen nedover…

Så her er altså idè nr 1 – finn et sted for å ta imot snø fra snødeponiet (til skyhøy pris), og hvor det eneste arbeidet er å sitte og se at snøen blir til vann og forsvinner – til Sverige – av seg selv.  SNøen blir jo kjørt til deg på kommunens regning (som i dag)
Foreslår at Olemic tar den økonomiske siden av forhandlingen med deg som gründer.

Men nå er det jo ikke bare snøen i deponier som er forurenset.
All snø mellom langs Europavegene, og de største riksvegene (som nå kanskje er fylkesveger), er forurenset av store mengder av salt.

Så da kommer idè nr 2 – du tar på deg å fjerne all snøen langs vegene i en bredde på 15 meter (snøplogens kasteevne).
Da får du gleden av å gjøre førere gale av utålmodighet, og tjene penger på noe som allikevel vil smelte.

Men det stanser ikke der – nei, for hvis det viser seg at snøen er forurenset i deponiene, så skal man også undersøke de private ble det nevnt i artikkelen.

Ja de haugene du har forbannet den siste tiden, fordi du har svettet i hele vinter for å lage den, for å skaffe deg veg til dør og garasje.
Nå er den så høy, at du står i fare for å pådra deg hjerteinfarkt hver gang du lykkes å få snømåkeren opp der.  
Da du trodde dette var ditt største problem, så tar du nå altså feil.
Nå kommer snart en dresskledd ingeniør med gul hjelm og vest, for å gjøre rett for seg i sin nyopprettede stilling, som snøforsker.  
Han skal ta prøver, og vel inne på kontoret skal han fatte vedtak om den farlige snøen du ufrivillig har mottatt, og blitt tvunget til å ta vare på.  *
Samtidig skriver han at du som privat, kan levere dette gratis på SØIR, og at det er lov å ha inntil en halv kubikk i hver av de blanke posene, som SØIR leverer.  Disse posene, som forøvrig er de eneste som er lovlige, blir levert av en, i lysegrønn refleksdress, også han i nyopprettet stilling, i anledning dette nye problem. Snøteknikker er hans stillingsbetegnelse.
OBS – det følger med ytterligere en pose, som skal trees utenpå den indre, og merkes med maskinlesbar etikett.

I samme vedtak, er det anført, at hvis man finner spor av annen type søppel i disse posene, som f eks twistpapir og sigarettsneiper, så vil du bli fakturert med kr 799 pr kubikk.

Til slutt ser jeg at dette nok vil føre til ytterligere nye stillinger og problemer, som noen ikke finner, men som de finner på.  
Tenk på urinering i natur av turister i Trysilfjellet.  Når slike steder påtreffes, skal snø fjernes, og  på gult punkt, skal det i tillegg tas med snø i en radius av 0,63 meter, som anses infisert.  Hvis Risteklubben av 1918 har vært der, skal ytterligere fire centimeter, målt fra utgangen av utvidet sirkel, i motsatt ende av forrest på spor etter skotupp, medtas.
Dette anses som spesialavfall, og i og med at Skistar er et kommersielt selskap, så skal dette avhendes på nærmere angitt sted, med egen prisliste.

Man må også ta konsekvenser av konsekvensene, av utelivet i Trysilfjellet, og en eller annen vil nok skjønne at en meter øl, nok antall ganger, minus andelen for redusert konsekvens av #metoo-kampanjen, fører til “selskabelig omgang”.
Den enkelte turist pålegges derfor å påse at det ikke er noe tegn til liv i kondomen (antagelig står det at hale skal knipes av og hode påføres knips fra nærmere angitt finger) før den deponeres i spesialboks som er designet for på mest mulig human måte, smertefritt ta liv av de siste svømmere.
Kanskje blir det poser i bokser på stolper langs flomvollen, og utenfor Skipuben, som kan brukes til kvelning av kondomens innhold, akkurat som det nå er or hundebæsj, og ikke lenge etter vil man kunne se slike poser, lett gjenknytt, stå igjen på en brøytekant, eller langs skiløypa.
…og på renseverket må de ansatte utføre en ny type inspeksjon…

Hvis dere synes dette var tungt språk – bare vent til vedtaket er fattet, og instruks er sendt dere.

Hvis dere nå smiler, og tenker:   
“Slik kan det da ikke bli”, så husk at kyllinger bedøves forut for slakting, hummere/krabber kan ikke lenger hives i kokende vann, og at det ikke er lov å brenne avfall hjemme.  Så hvis du brant opp en tre år gammel, betalt faktura i får kveld så….
Det står til og med en person ved siden av samlebåndet på Nortura og velsigner kjøttet -det endre alt til å bli Halal-kjøtt.

Men det kommer ikke til å stanse med dette.
For har de først funnet ut at snøen er forurenset, ville de raskt skjønne at når den smelter, så er vannet forurenset.
Da kommer en eller annen ingeniør til å tenke logisk igjen, og det vil føre til et kommunalt vedtak, som også får betydning for deg.
“Hvis flomvann kommer inn på eiendom, anses den som privat, og det er ikke tillatt, uten etter søknad på forhånd, å la den sive ut igjen, slik at den kan nå vassdrag, og påføre disse uønskede stoffer og væsker”

… og i Elverum sitter en jurist, som i påvente av nye ulvedrap (uten døde ulver) og rødlistede skjærer, må bruke tiden til å skrive forelegg, for å sluppet forurenset vann fra privat eiendom….

PS – snakket med en bonde i går.
Han bor slik til at hans drikkevann er forurenset av salt fra vegsaltingen.
Det er ikke lenger drikkbart.
Hvis dette hadde vært motsatt – at avsiving fra gården hadde ødelagt noens drikkevann, så ville det vanket bøter i millionklassen, og pålegg om å få det tilbake til normaltilstand.  Kanskje til og med ytterligere erstatningsansvar.
Men nå er det andre vegen, og Statens Vegvesen (har ikke noe med “andre vegen” å gjøre), og de tar på seg skylden.
De skal ordne opp ved å ordne en drikkekilde på oversiden av den saltede vegen, men det krever at de må borre under vegen, for å føre vannet til bonden.
For å borre, må de stå med maskinene, 1,8 meter under borringens høyde, og plassen rundt maskinen har også krav til siden, foran og bak.
Det må derfor graves et krater på størrelse med en tennisbane, for at de skal borre et hull under vegen, for at bonden skal få drikkevann som han hadde fra før.
I tillegg har de angitt at, hvis vannet blir av bedre kvalitet enn før, så må bonden betale selv for den forbedringen.

Slutt å salte – det må være billigere.

…I jakta er jegerne pålagt å levere slakteavfall i containere, selv om det i skogen ville betydd verdifull mat til åtseldyr i mange størrelser.

Vet du hvor fort ei elgvom forsvinner i skogen?
Jeg tror nå promp fra turister er verre enn ei elgvom i skogen jeg da. 
Det er regnet ut at hvert menneske promper 3 liter pr dag.
I følge undersøkelser, er det 50.000 turister i Trysil på en dag.
Det skulle bli 150.000 liter bare i dag…er det rart det er overskyet sier nå jeg!
Og så klager folk på lukt fra Nybergsund Meieri liksom!

Eller hva med hullet i Ozonlaget etter en Tesla…
hvor lang tid tar det før det hullet er grodd att…
…eller er det som skaden på en skjedekrans – uopprettelig?

Nei jeg gir meg over!

#salt #veg #samfunn #bøter #kondom #metoo #grunder #Statens #vegvesen #Skistar #drikke #vann #snø #Deponi #forurensing #artikkel #avis #veg #snøbrøyting #jurist #forelegg #flom #flomvann

DIESELBILEN SKAL BORT NÅ – eller historien om Askepott

Dieselbilen skal bort nå – sier Toyota.
I alle fall i fra Europa.
Elektrisk skal overta.

Det hele minner litt om historien om Askepott.
…eller 3 nøtter for Askepott.

På et slott bodde en “hæslig kvinde” med sine to døtre Elektrisk og Bensin, og hennes avdøde manns datter Diesel.
En gang kom det bud om at det skulle være gjestebud på slottet, for Kongen hadde bestemt at Prinsen nå var gifteklar.

Den “Hæslige kvinden” så på invitasjonen, og smilte.
Hun visste at Prinsen enten ville velge Bensin eller Elektrisk.
Hun håpet mest på at valget ville falle på Elektrisk, for hun visste at uten litt flaks, ville hun aldri bli kvitt henne.
For hvem vil egentlig ha Elektrisk?
Ei som trenger påfyll hele tiden, og som går tom for energi, så fort hun er utenfor borggården!
Ikke en enda naiv jækel.
Så hun visste at hun måtte legge inn litt belønninger til Prinsen, hvis han i hele tatt ville vurdere Elektrisk.

Så da hun sendte brev tilbake og takket for invitasjonen skrev hun:
Hvis du velger Elektrisk, skal jeg sørge for at du for alltid vil få parkere gratis her utenfor vårt slott.
(“I alle fall til du har giftet deg med henne, og blitt ufravikelig lurt he he” – tenkte hun inni seg).

I tillegg skal jeg sørge for at mine geseller, sørger for at du kan kjøre alene i ei egen fil på vegen, bare for deg.
Elektrisk er ei fin jente, som nesten ikke har avgasser, selv om jeg og mannen min, kanskje ødela både sengen og mere til, da vi laget henne.
Hun er stor og tjukk, og kommer nok også til å kreve litt plass, og ødelegge for mange da hun skal fjernes til slutt.
Men så rev hun i stykker kladden – for hele sannheten var jo unødvendig å si.

Hvis han ikke velger Elektrisk så må han da i alle fall, velge Bensin.
Hun fiser en god del, og det blir svart på vegen der hun går, men, ja jeg vet ikke, det er liksom ingen som mener noe ille om Bensin.

Diesel skal i alle fall ikke dit – sa hun til seg selv, og forsvant opp trappa, for å finne enda mere som kunne gjøre Elektrisk attraktiv.
…og på et loft i den mest falleferdige delen av slottet, satt Diesel og ventet.
Ventet på at alt skulle ta slutt, at hun skulle bli borte, for hva hadde hun å leve for!

Hun tenkte tilbake til de gode dagene, da hennes kjære far levde, og til og med på tiden da Bensin kom, og Bensin og Diesel, levde lykkelige side om side.  Bensin var kanskje den som ble trukket frem som elegant, men Diesel følte at hun var akseptert i alle fall.
…og det var ikke så mange år siden, at hennes navn var på alles lepper, alle ville ha Diesel, og Bensin kanskje levde litt i skyggen.
Ja de ikke bare ville ha Diesel – det var nærmest bestemt at hun var den beste av dem alle.

Så kom Elektrisk, og da ingen egentlig så henne komme, eller endog brydde seg om det, så begynte man å snakke varmt om Elektrisk og stygt om Diesel.
og så dør hennes kjære far…
Diesel var plutselig sett på som den ene i historien om Rødhette – hun var den store stygge ulven, og satt i ulvesona for å bli borte.
Kanskje var hun litt fornærmet fordi Bensin ikke støttet henne mer.
De hadde jo hatt så mange år sammen.
Lite visste hun om slottsball og det som skulle komme.

Dagen kom, og Bensin og Elektrisk dro til Kongens Ball.
Elektrisk først, og Bensin etter.
Dessverre så var det slik at nettopp denne dagen var det blitt svært kaldt.
Ja faktisk under null grader, kanskje endog tre fire grader minus.
…i går som det regnet da gitt.

Når halve vegen var unnagjort, fikk Elektrisk angstanfall.
Et slik rekkeviddeangstanfall – hun var kommet så langt at det var for langt hjem, og akkurat like for langt frem dit hun skulle.
..og uansett hvor mye hun bremset, så klarte hun ikke regenerere nok energi til å ta seg videre.
…og nå forsøkte hun å lukke øynene, for hun hadde hørt at hvis det var kaldt, var det lurt å spare all energi til å ta seg fremover, ikke å ha det lunt og godt, og kunne se fremover.  Ikke en lyd var der å høre, bortsett fra lyden av gummi, som er i ferd med å stanse av friksjon.
Hun så nå ingenting, og hun følte at hun var helt tom for energi.
Hva skulle djerve Prinsen med gratis parkering, da hun ikke en gang ville nå frem til ham, så han fikk se henne.

Bensin putret innpå.
Grå røyk sto ut av henne bak.
Men hun fikk heller ikke opp farten.
Det var liksom som om noen vannperler fra i går, ødela fremdriften, og det gikk ikke lenge før hun stanset.
Ja hun tok noe noen skutt og hopp fremover, før hun stilnet helt.
Hun var frosset.

Da de sto der disse to, Bensin og Elektrisk, hørte de plutselig noe kakling langt der bak, i eksoståken etter Bensin.
Det kunne da ikke være en hane eller høne som kaklet slik?
Det var slik jevn og kontrollert kakling også.
Men hvem var ute i denne kulden?

….og så kunne de snart begge se:
deres stesøster Diesel, som etter å ha gjort sine plikter på slottet og gården, nå var på veg mot slottet og ballet..
Hennes øyne lyste – her trengtes det ikke spares på noe, og hun så så klart vegen foran seg.
Hun var varm og komfortabel innvendig, og følte seg sterk.
Hun visste at hun hadde tilstrekkelig kraft, for å nå til Slottet, danse med Prinsen, og selv om hun skulle miste noe energi og kanskje bli sliten, så visste hun at hun kunne stole på at hun kom seg helt hjem….og enda lenger enn langt hjem.

Diesel syntes litt synd på Elektrisk og Bensin der de sto i vegkanten, men innerst inne mente hun de burde skylde seg selv.
Det hadde jo egentlig aldri vært noe håp for Elektrisk, selv om hun godt kunne akseptere Bensin.
Ja hun likte til og med Bensin fortsatt.

På veg tilbake fra ballet, stanset Diesel og Prinsen, og akkurat som en Falken eller Viking i det reelle liv, så tok de to med seg Bensin og Elektrisk.
Så levde de alle lykkelige i dagene som fulgte.
Takket være Diesel, kunne fugler fortsatt synge og spille i naturen.
…selv om Elektrisk, så fort hun var tint opp og ny energi tilført igjen, oppførte seg like arrogant som før, inne i Borggården .
Snipp snapp snute, så fikk vinterværet oss til å se at Diesel er best der ute.

Og slik er det i dagens samfunn også.
Penger og interesser tvinger på oss noe som ikke er liv laga.
Når noe trenger insentiver, så er det slik at det egentlig ikke er noen som vil ha det.
Når man trenger lyve, så er det som regel for å skjule noe.
Når noe høres for godt ut til ¨være sant, så er det det også.

En vinter til av samme type, så vil alle skjønne at elektriske biler er laget for kjøpesentre, og korte avstander i byer som ligger på en breddegrad, hvos minus 42 ikke når frem.  
Ja da, diesel kan være tungstartet i de kaldeste dager, men noen kilowatt via en motorvarmer, gjør som regel til at den starter og hjelper alle EL-hjernevaskede der ute frem og hjem.
Tesla når ikke lenger til neste ladestasjon, leser jeg som overskrift, og skjønner ikke hva som er nyhet i dette.
Jeg har gjennom vinteren ligget bak EL-registrerte biler som holder en hastighet av 20 km/t for at de skal komme seg frem.
Vegen har de sett gjennom sidevinduet, eller en liten bak flekk nederst i venstre hjørne, akkurat slik det var på min gamle boble fra 70-tallet.

…og jeg undres:  I alle år har politiet beslaglagt førerkortet til de som kjører uten å ha skrapet vinduet – er EL-førere unntatt denne regelen også?
Ja det ville ikke forundre meg, men på den annen side, så er det jo ikke så farlig heller, for i en verden av bare elektriske biler, og kaldt gammeldags vintervær, vil det jo ikke være en eneste bil igjen i drift – da er null-visjonen for trafikkdrepte, oppnådd.

Jeg tenker også tilbake til tiden da politikerne ble lurt av dekkfabrikanten, forledet til å tro at nå var piggdekkenes tid ute.
Det tok et par vintre før de skjønte, at uten piggdekk, fungerte ikke piggfrie dekk – noen måtte “pigge” opp vegen.
Slik er det med elektriske biler også – noen må kjøre Diesel og Bensin for å få EL-mafiaen hjem, så de ikke fryser ihjel.
Slik sett, var det diesel som skulle vært subsidiert egentlig.

Men det stanser jo ikke der heller.
For nå drømmer politikerne om elektrifiserte fly.
Lurer på hva som skjer med flyet når man får føling med EMP, enten menneskeskapt, eller som en følge av et elektronisk nedslag, som f eks Torden.
Vil du sette deg inn i et elektrisk fly?
Hva tror dere skjer med Torden og en Tesla….

Nei nå drar visst kjerringa avsted i sin Dieselbil ser jeg.
Ha en god dag, og kjør trygt.
Pass deg for EL biler uten sikt, og stans i tide da du ser en som er hensatt langs vegen.

PS:  Trysil Kommune har også anskaffet seg EL-bil.  
Den hadde tatt seg helt til parkeringen på Coop-en her om dagen.
Det kan fort dreie seg om mange hundre meter det!

#bil #kjøretøy #el #Elektrisk #diesel #Bensin #slott #prins #konge #Toyota #Falken #Viking #Coop #sikt #varme #forurensing #førerkort #politi #eventyr

VASALOPPET 2018

Langt frem til startstreken, Santander.tape skille ledene, og SVT starter med meg.

Vasaloppet 2018 ja…hva skal man si om det mon tro?

I november 2017 var alt så lett.   
Kilometerne på ski gikk så lett.
Å løpe bygderunden var bare kos….

Så kommer desember og plutselig er det tungt å ta seg ut.
Sliten…og det ble verre og verre.
I januar besto eneste treningen av å gå Brurunden.
5 km på bena hver gang.
De gangene Trine var med, måtte jeg be henne saktne på farten.
100 meter gange betydde puls i 150 og svett på ryggen.

Jeg prøver meg noen ganger på ski, men orker knapt 200 meter før pulsen er høy og ryggen svett.
Jeg presser meg en halv kilometer bortover på Håvi en dag, og jammen klarte jeg endog 8 kilometer på Ole G en annen dag.

I februar tar jeg hunda til hjelp, og med to pointere foran til å dra meg, kommer jeg lenger.
Da er plutselig farten der også!
Helt til de er for slitne av å dra en som ikke klarer å trene mer.
Men vi klarer faktisk ta oss over Trysilfjellet sammen ved et tilfelle, og ender på Slettås.
Jeg skjønner at Vasaloppet kan bli tungt, om jeg i hele tatt kan starte.

I slutten av februar føler jeg det er litt lettere, og løper til Innbygda for å hente bil, og det gikk tålig greit.
“Frisk igjen” er egen slutning.
Men nå er det lenge siden jeg har gått på ski, og jeg er nok klar på at Vasaloppet i år, ikke er innenfor rekkevidde.
Jeg henter allikevel nummeret mitt, og tenker at det skal jeg ha som et minne lell.
Dagen før løpet reiser jeg til Ole G, og klarer faktisk gå 8 km i snakketempo.
Men jeg kjenner at 82 km til, kan bli langt.

Hele kvelden dreier mine tanker seg om å ta avgjørelsen, om å gå eller ikke gå.

Jeg får mange råd av de rundt meg (naboer, venner og slektninger, som feirer yngstemanns bursdag), og alle er i samme bane.
“Ikke i år”
“Grunnlaget er for dårlig”
“Er ikke sunt”
“Helsa først”.

Alle jeg kjenner, har liksom gått Inga Sandbakks motivasjonskurs på Elgsmyra – gi opp Ottar!

Men inni meg sier fornuften “Nei”, men noe “ja”.
Ikke lysten faktisk, for den siste måned, så har hele min tankegang, vært alle de slitne og harde partier av løpet,
Ikke de artige ting, som før.
Den unødvendige svingen på jordet ved Oxberg, kneikene ved Gopshus, og svingen på jordet der jeg noen ganger spyr!
…men jeg klarer ikke ta avgjørelsen.
På morgenen står jeg opp, og jeg ser jämthunden dypt inn i auga, og tenker at jeg ikke burde dra.
Burde være hjemme med denne gravide blide hunden i stedet.
Jeg er sååååå nær å ta avgjørelsen “ikke”, da jeg plutselig tenker, at jeg kan jo dra og levere chippen.

Det er mye som ikke er seg likt i år.
Jeg har ikke stolt, lagt ut bilde av startnummeret, eller tilkjennegitt at jeg skal gå.
Ikke laget en fyrstikkutgave av meg selv på instagram “klar for vasaloppet”.
Er ikke stolt av led 5 en gang, men ønsker meg til led 10.
Jeg gleder meg ikke.
Vasaloppet er ikke toppen av “væla” lenger.
Jeg har ikke glidet to ekstra par ski, utenom paret som svigerfaren min har glidet.
…og i går kveld la jeg festesmurning kun på det sist nevnte paret.
Det har ikke vært noen visualisering av målgang heller.


Så sitter jeg der i bilen mot Sälen.
Jeg gruer meg.
Jeg vet jeg ikke skal gå – innerst inne.
Trine gjør vel kanskje det også.
Jeg orker ikke!

På parkeringen i Berga by, begynner kroppen å gå på autopilot.
Besøk blå plastbuer ganger en kvadratmeter.
Finne frem ski, staver, velge hansker og lue.
Frem med Triac 2.0 stavene….de som jeg aldri tør bruke
Se alle de som stresser….
Tida går så alt for fort – og jeg som skulle hilse på Halvor i bussen fra Berg Skysstasjon.
Plutselig har jeg dårlig tid for å løpe til startleden.
Putter Triac 2.0 stavene tilbake i hylster, og river med meg CT1-stavene.
Da jeg løper bortover i 11 minus, merker jeg at hanskene blir bløte av snøen på skiene.
Fingrene blir kalde.

Det bemerkes at planen i år var å legge ut ski, for å komme langt frem i led 5 og nær Bjørn Tore i led 4….
Jeg ankommer inngangen til startleden 0746, og det er i siste liten.
Da er det igjen et par plasser helt bakerst i ledet.
Der står jeg….og vet at jeg har gode ski, men gruer meg lell.

Vasaloppet er ikke lenger som før.
Ja jeg merket det noen dager før også, da jeg etterlyste bladet “Vasalöparen”, og fikk beskjed at den får bare løpere i Sverige nå.
For kr 1800 norske gullpenger i startavgift, burde de ha råd til å se sende ut fire utgaver av dette flotte bladet – synes jeg.
Til og med Birken, sender ut bladet sitt ennå….

Men det er annerledes ellers også.
Det er ingen oppglødd speaker.
Han snakker mest om at media nå må forlate elitledet.
Jo det er visstnok en Vasa-ekspert med ham også, men han forteller bare om seg selv!

Ingen speaker som sier “fem minuter kvar”, langt mindre “en minut kvar”.
…og så er plutselig plastbandet mellom ledene borte, og mellom sporene kommer en frekkas fra de bakre led, og kommer langt foran meg, før noen bredere skuldre, ikke slipper ham lenger….  Sikkert en nordmann tenker jeg, som stanset ham altså.
…og så ser jeg langt der fremme at de første er i gang.
Ingen sier “go” eller fyrer av en smell (som jeg hører i alle fall).
Genialt egentlig, for da blir ingen hengende i startnettet, men mindre høytidlig.
Hvis man bruker dette på 100 meter i friidrett, så kan fort en norsk mann bli verdensmester!

Vi står en stund før det begynner å bli vår tur til å bevege oss.
Det er konsekvens to av ingen smell, at ingen bakerst merker det og begynner å presse på.

Langt dere fremme er Espen (Elite), og mellom oss er Bjørn Tore (led 4).
Etter 100 meter – ja jeg har da noen hundre meter igjen til der Espen sto, så kjenner jeg på kroppen at det å erklære seg frisk, var basert på egen begrunnelse, helt uten 6 års legestudier.   Ikke en gang google støttet nok det.
“Jævla kvakksalver” sa jeg til meg selv, og visste at jeg nok aldri ble lege.
Jeg bestemmer meg der og da for å gi meg ved passeringen av vegen (89 km kvar)….
…men følger på oppover bakken.
Jeg ser etter Trine langs vegen der.

Over første kulen lenger opp, ser jeg at noen løper på ski, men da jeg kommer dit, er det ikke slik fart i flokken lenger.
Alt går stille og pent oppover.
Ikke så mye press bakfra heller, men litt trangt mellom oss er det jo.

Ytterst til venstre og høyre, gjentar det samme seg som før – noen løper livet av seg, for å passere ti mann tidlig i motbakkene….
De tenker liksom ikke på at det er 88,5 km igjen til mål.

Jeg har det egentlig bra oppover bakken, og er flink til å sno meg en og en fremover.
Skiene sitter tålig bra, og jeg er med.
Jeg passer meg for å bli bak menn på 1.90, og over 60 år gamle, som har valgt blanke ski, og som nok har styrken i armene, men som ikke har teknikken, og flyten for å ha blanke ski i denne fasen av løpet.
Jeg gruer meg til hogstflata lenger opp, for da får flokken opp farten,
men også til jeg passerer toppen, fordi det da går litt lettere – i normale år.

Å løpe oppover ved siden av de andre i mitt led, går tålig greit.
Men da jeg passerer kulen, merker jeg at det er litt “trått” i sporet.
Heldigvis merker jeg også at jeg har ørliten grad bedre glid enn de andre, og det er alltid moro.
Men stakinga går dårlig, og jeg må gå diagonal for jeg orker ikke annet – det er liksom slik du gjør etter Hökberg det.
Start nummer 230 kommer plutselig i en voldsom fart.
Fabian Stocek (CZE) (heter han ser jeg i dag)….og jeg føler meg god – foran en i eliteledet da gitt.

I de små nedoverbakkene mellom myrene, passerer jeg stakende personer, mens jeg selv sitter i hockey.
På flatene kommer det tidobbelte forbi en med gryende hodepine.
med 6 km igjen til Smågan, er jeg bestemt på at jeg stanser der, og finner meg en mulig veg ut til bilvegen….
…eller kanskje det er lettere å bli plukket opp i Mångsbodarna?
Det som opptar meg mest, er hvordan jeg noen gang skal finne gleden av å gå 90 km igjen i fremtiden.

Etter mange negative tanker, er jeg da endelig i Smågan på 1.03.42 (59.26 i 2017)
Bare 4 minutter dårligere enn i 2017 faktisk, og den gang da, gikk alt lett.
“Hmm?”
Jeg går videre, men merker at det er tyngre og tyngre.
Stilen er grei nok.
Jeg får festesmurning til å sitte i hvert fraspark, og gliden er etter forholdene god.

Trine ringer, og jeg sier til henne, at jeg gir meg i Mångsbodarna.
…og hun er enig i det, men dessverre er vegen stengt enda i Berga By, for der er det fortsatt løpere på veg ut.
Så hun er altså ikke på veg.

7 km til Mångsbodarna, ser jeg, og jeg undrer hvordan jeg skal ta meg dit.
Hodepinen sprenger.
Ryggen føles ikke god.
Bena vil ikke, og armene føles svake.
En slags betennelse i høyre skulder kjennes (har gjort det i fjorten dager), men det blir ikke verre, og går greit.
Pulsen er faktisk ikke så ille….der den pendler mellom 145 og 160.

Per-Arne ringer og sier at i år er det sjanse for medalje, for teten går sakte.
“Ja jeg vet jo det..er ikke så lenge siden jeg var foran nr 230!”
…men jeg forteller ham at jeg har bestemt meg for å gi meg på neste matstasjon.
Kanskje er han der og da litt skuffet over sin onkel og gudfar.
Jeg svikter ham på et vis…
Jeg som alltid har sagt til ham
“du kan da ikke gi deg i Risberg!”

Men omsider er jeg i Mångsbodarna også.
2.07.06 (1.50.49 i 2017)
Trine ringer og sier at hun nå har fått kjøre videre fra Berga By, og jeg sier at jeg da går videre, i stedet for å stå her og fryse.
Jeg tør ikke fortelle henne om hodepinen, for hun er kommet lenger på veg til legestudiet enn jeg har, og ville antagelig ringt alarmsentralen og satt himmel og jord i bevegelse for å hindre meg i å gå videre, hvis hun visste.
..og på en måte føler jeg med litt bedre da jeg kjører utover fra Mångsbodarna-
Jeg vet jo at det skyldes at jeg er god til å kjøre utover, samt at jeg har litt bedre glid enn de andre.

Da det flater ut igjen, så innser jeg at jeg er flink til å kjenne meg selv.
For nå gå det tungt.  Svært tungt.  Kilometertiden er stundvis 8 min.

Ja slik jeg er nå, kan man være før Eldris, og så fullføre, men ikke før Risberg.
Det sprenger i hue, og i en døs, oppfatter jeg at jeg er på veg oppover noen bakker.
Mener å huske at det er noe som heter “Risbergs-backarna”

Jeg tror at jeg leste “4 km til Risberg” et sted, men for å være ærlig så er disse fire kilometer borte fra mitt minne.
Da jeg kommer til Risberg, lurer jeg på hvor det ble av utforkjøringene, som jeg mener å huske har vært der før.
På et punkt holdt jeg på å velte sidelengs uten grunn…og det var da jeg skjønte at det er over for i år.
..jeg kommer plutselig på at på et sted før Risberg, så at bilvegen var bare 100 meter, eller noe, fra løypa, og i et sekund (eller mere) vurderte jeg faktisk å stampe meg dit, og vente langs vegkanten.

Det er litt skammelig, men jeg tror ikke jeg var ved bevissthet da jeg kom til Risberg på 2.59.21.  (2.31.27 i 2017)
…og i det samme jeg har passert saftbenkene, og med to kopper blåbärssoppa i magen, kommer en “sjukvårdare” fram til meg og lurer på hvordan det står til, “och vad letar du efter?”.
Jeg skjønner ikke hvorfor han snakker til meg!!!!
“En grunn til å gå videre” svarer jeg.
“Sjukvårdaren” er en trivelig fyr, og etter en lengre samtale, sier jeg at jeg vil tenke meg om litt først.
“Det är 12 kilometer til nästa” sier han, smiler og lar meg få tenke.

Jeg ser på banneret over løypa.
“Evertsberg 12 km”
Det er 55 km til mål.
Huet sprenger så forferdelig.
Jeg klarer ikke gå normalt på ski lenger, og avgjørelsen er vel tatt egentlig – jeg trenger bare tiden til å forhindre at jeg skal ende på mandag og tenke
“jeg hadde jo klart det!”

Så kommer en annen fra det medisinske teamet og lurer på hvordan det står til.
…og sier at hvis jeg gir meg må han få chippen.
Da bøyer jeg meg ned.
River av borrelåset og chippen er med et i handa mi.
Et kvart sekund henger den i handa mi (siste mulighet til å ikke gi meg), mens millioner tanker om muligheter for å fullføre raser gjennom en av halvdelene i hjernen, så strekker jeg frem armen og gir ham chippen.  
Det er over.
Ja jeg er mann, men akkurat da kommer det noen tårer.
Mine ambisjoner er å komme meg til Mora uansett tid.
i 2014 sprakk jeg etter Risberg (lå an til 5,30.00, men jeg kom til Mora og i mål (på 9.30.00)
Men det ser jeg at det ikke går i dag.

Det er over. 
Jeg klarte ikke Vasaloppet for sjuende gang.

Det mangler fortsatt 4 x 1800 kroner før jeg får medalje for ti år.
Der og da sviktet jeg meg selv, og Ole Haugen.
Men jeg tok vare på meg selv i alle fall.

“Takes a man to make the Descition”
trøster jeg meg med.

På telefonen har jeg Trine.
Hun er på veg, ja ikke med barn altså, men mot Risberg.
…og hun føler vel hvordan jeg har det mht å stå av løpet.

Jeg ser på meldinger, og en jeg kjenner har sendt ei melding med en screenshot, for han ser jeg har ankommet Risberg, og det plutselig står “Did not finnish”.
“Håper det er bra med deg Nils-Einar.  Kjempe god innsats lell” skriver han

Det er utrolig godt å registrere at noen viser omsorg for en.
Ikke minst med bakgrunn i at jeg fredag var i begravelse, og satt i ei stappfull kirke av mennesker.
…og tenkte, at hvis jeg er heldig, og alle som bryr seg om meg lever da jeg dør, så kan det faktisk bli opp mot ti mennesker der, pluss Stina og Bjørn, som tar seg av at det uansett, blir en flott opplevelse for de som kom.
Nå fikk jeg trua på at det kan bli elleve.
Heldigvis sto det ikke “He is finnished” denne gang.

Med Trine på samtalen på øra, går jeg mot vegen, og der treffer jeg en av disse blide serviceinnstilte funksjonærer, det er tusenvis av i Vasaloppet.
…og noen ganger tror jeg de blir spesielt blide da de merker du er norsk – for vi er blide vi vettu.
og en halvtime senere, vet jeg at han jobbet ti år i Oslo, siste jobb var Sandvika Storsenter hvor han traff Olav Thon, at hans datter ble juniorverdensmester i vinter i skiskyting, at ytterligere en slektning var i verdenstoppen i samme gren, at han likte Trysil, og at….
Men det mest morsomme var at det første han sa da jeg fortalte at jeg ventet på min hustru, var:
“Ja tror du hon kommer då?”
og litt senere i samtalen:
“Nej jag tror inte din fru kommer”
og enda litt senere:
“Jag tror hon har åkt förbi” og så smilte han.

Så er det ikke plass til flere på parkeringen, og han vinker alle forbi.
“Der kommer min hustru” sier jeg.
“Då släpper vi inn henne” og vi takker gjensidig for å ha gjort dagen kortere for hverandre.

Da jeg går mot bilen er jeg kald.
Hode føles ut som en Putinrakett som ikke kan stanses av noen antiskyts.
Jeg får på meg tørt på overkroppen, og regner med at det går bra å sitte i svette benklær.

“Trine, husk at når jeg begynner å tro at jeg kunne fullført, så er det slik at jeg her og nå vet at jeg ikke kunne det”
“Ja da”
sier hun, og kommer med noe slikt som “det var riktig å gi seg”
Det er jo aldri det!
Mener nå jeg!


Håndkleet er kastet inn, og startnummeret er nesten like rent…

Problemet med å gi seg, er at vegen er regulert til envegskjørt under Vasaloppet, så en kan ikke bare stikke hjemover.
Man må mot Mora.
Så da blir man i køen av andre biler, og har en toppfart på 30 km/t innimellom, men for det meste så går det i 10.
Jeg begynner å skjelve av å være like tom for energi som en Tesla på en vinterdag i Trysil.
..og kjenner at det svir av å sitte i våte benklær.
Så jeg krabber bak i baksetet og finner klær fra veska (som var klar for triumfgang til dusjanlegget i Mora).
Jeg fisker frem tørre truser, bukser og låner ullsokka til Trine.
Men det er ikke lett å skifte benklær i en Audi A4.
Eneste mulighet er liksom å ligge på tvers i baksetet.
(Prøv det gjerne selv en gang – helst i garasjen).
Men jeg er da litt akrobatisk, og får smeid av meg truser, supertøy og Santander-buksa.
og da jeg ligger der med bena til værs, som et spedbarn på et stellebord på en Circle K-stasjon, ser jeg plutselig ei blondine stake forbi rett utenfor bilvinduet.
Køen har stanset og akkurat her, der jeg ligger med bar rumpe mot Vasaloppsleden, og med bena i Boklövstil, for å tørke vekk siste fukten mellom bena…der er løypa beliggende høyere enn bilvegen.

“Faan at det er så mye snø i år” tenker jeg.
Men det er nå så at etter å ha gått 35 km i Vasaloppet, så er det ingen fare for at det er igjen såpass at en kan tiltales for blotting.
…og jeg tror faktisk at hun heller fikk et bedre tak på staven, og at hun fikk høyere frekvens i stakinga videre.
Det trengs, for jeg mener at neste skiltet hun ser, sier 47 km til Mora.
…og setningen fra “En mann vid namn Ove” får et annet innehold:
“Audi – fyra nollor i grillen och den fämte i “baksetet””….

Litt etter er jeg tilbake i framsetet.
Tørre klær, med skikkelig skjelving av at jeg føler meg kald.
Huet sprenger, men jeg får da i meg mat.

…og da jeg ser rekken av løpere inni skogen på veg til Oxberg, kommer tankene:
“Skulle ikke gitt meg – hadde kanskje klart det!”.
…men jeg sier straks til meg selv: 
“For noe tull.  En klarer ikke 89,5 kilometer etter å ha bestemt seg for å gi seg første gang”.

I Oxberg klarer vi endelig å forlate bilkøen mot Mora.
Nå gjelder det å finne en veg som ikke kommer opp igjen på Moravegen og en en runde på “enkeltriktad”.
En polis i Evertsberg hadde fortalt oss at vi måtte på Rv70….
…og snart var vi på Rv70 mot Älvdalen…men hvor langt nordover må vi?
“Over Lövnäs” sto det, men hvor er det?

Da vi passerer et skilt det sto
“Klitten 6” da visste jeg at vi var på rett veg!


Jeg er nok ikke helt normal, men jeg vet at vi nordmenn ikke trenger anvisning dit!

Noen timer senere forspiser vi oss i Jordet.
Hodepinen forsvinner, og kroppen føler helt grei.
Men jeg er glad jeg startet, for ellers hadde jeg gått med unga i Jordet.
Tatt noen rykk, og følt meg i kanonform, angret, og trodd at jeg “hadde nok klart det”
…og kanskje kunne jeg klart det hvis jeg ikke hadde gitt meg?”….
Var jo bare 55 km igjen til mål.

Vel jeg fikk da ei treningsøkt på 35 km.
Overbevist meg selv at jeg ikke skal gå Birken, 
og at jeg nå legger gul voks på skiene, og legger dem på lagring til neste år.
Skal ikke melde meg på neste års Vasalopp engang!

Jeg sammenligner meg litt med Petter Northug.
Alle ville han skulle få gå i OL.
Ingen ville jeg skulle gå Vasaloppet.
Ingen skrev på facebook at det var leit at han ikke var med i OL
…og ingen skrev at de var stolte av meg i år!
Vi ble fort glemt begge to!

PS:  Medaljetid ble 6.36.54, så Per-Arne fikk rett han!
Bjørn Tore åpnet litt for hardt sa han og endte på 6.59.19,
mens Espen endte som nr 131 på tiden 4.47.48 (han slengte seg faktisk bare med i år).
..og Team Santander “toppa hele driden” ved at Andreas Nygaard vant.  
Gratulerer til alle nevnte.

#Vasaloppet #Smågan #Mångsbodarna #Risberg #Berga #By #ski #langrenn #230 #Stocek #Fabian #Mora #Audi #A4 #Klitten  #Santander #Ove

STORE PRESTASJONER

En ung mann kledd i nasjonal skidress ligger på bakken.
Han kryper sammen i fosterstilling, og beskytter kropp og hode med sine to armer, mot skiløpere som i rundt 30 km/t hamrer inni ham.  
…til slutt ligger han der forlatt alene…40 sekunder bak teten.
Han bøyer seg mot den snødekte bakken.
Setter armene under seg, og med stavene fortsatt godt festet i henda, reiser han seg sakte.
Han hever seg opp på to sorte og røde Atomic ski.
Han tar et skikkelig magedrag, og øya (som vi ikke ser) gløder av intensivitet.
Han får fotfeste for skiene, og litt forvirret rettet han hode fremover
Vi sitter med hjertet i halsen da han kommer til seg selv.
Han sjekker skia, og da han ser at staver, ski,  o kropp er hele, setter han etter.
Hans diagonalgang er så rolig og behersket.
Ingen stress.
Kommentatoren bemerker at han må ta opphentingen rolig, men at dette var en uheldig start.
36 sekunder bak blir til 24.
og blir til 36 igjen, da kommentatoren bemerker at det kanskje ble for tungt.
Han blir glemt der inne i mengden.
Martin jakter sitt første individuelle gull.
HC er med ham.
Klæbo er uten klyv i dag.
Ski byttes, og stilart.
En ung gutt kan innimellom skimtes der bak.
Så kommer unggutten som var sist.
Han passerer de andre – han har allerede tatt dem med 40 sekunder.
Han går fra.
De ser på hverandre, og vet at dette klarer han ikke….
..helt til han strekker henda i været og er olympisk mester.

Et helt annet sted holder Tor Harald på.
Han falt også i starten.
…etter to hjerneblødninger.
Men også han finner ut at han lever.
For ett år siden møtte han opp i et studio.
Han lovet noe.
Han skulle ikke gi opp.
Han skulle fremover.
“Hvis Jesus kunne gå på vannet, så kan jeg gå på gulvet”
Vi får se hans kamp.
Da han reiser seg opp, med liner på ryggen, trygt i henda på en terapeut.
Han står på kne – omtrent som Simen H Krüger.
Han tar et skikkelig magedrag.
Løfter henda.
Begynner å reise kroppen.
Den skakke munnen og øyet, lyser av intensitet.
Kroppen begynner sakte å reise seg, som et blad på ei fredslinje som får sitt første vann etter en lang sommerferie.
Vi sitter med hjertet i halsen.
Han balanser…nesten….nei…jo….han strekker seg.
Nesten oppe nå…
…og der står han på sine to ben.
Tor Harald.

…og ut på scenen kom han gående.
Med hjelp.
Han rykket nesten i fra sin hjelper.
Med en krykke…
..og mine tårer som heiagjeng…
går han mot sofaen og setter seg.
“Et skritt ad gangen”
…nå skal han gå videre som han sier.

For en prestasjon!
For en mann!
Største olympier?

Nei ikke i det hele tatt.
Bare en fantastisk mann, med en fantastisk vilje.
Som ville!

Hvor jeg så dette?

Jo på tv2 – samme tid neste år.

Anbefales

#tv2 #Tor #Harald #sammetid #nesteår #Simen #Hegstad #Krüger #Tv #flott #Mennesker #olympier #sport #Idrett #Prestasjon #beste