FAR MIN VAR TØMMERMÅLER


Ligner ikke den karen her på noen mon tro!

I dag, for slik akkurat 90 år sia, skjedde det noe, som fikk veldig betydning for min eksistens.
Far min…
Far min, ble født.

Uten han kunne jeg nok ikke laget noe blogginnslag i dag.
…og det er litt rart, for han opplevde aldri å få vite hva en blogg var.
Ja han kjente ikke til Facebook heller.

Men han kunne ha blitt både forfatter og olympisk mester,
for som de andre som ble det, så arbeidet han i skogen.
Far min, var tømmermåler.

Rart det der.
De dro avsted på morgenen i en Kleinbus.
Jægeru’n, han Willy, å’n far.
Normalt skulle de vært en til, men Willy hogg så fort og mye, at de trengte bare en.
…og han Willy ble skiløper.  
Ikke olympisk mester riktig nok,
men en av distriktets aller beste.

Men det at han far var tømmermåler, førte i alle fall til noe annet.
Det førte han til skogskole på Sønsterud.
Der traff han min mor, og de ble et par, og etter et par forsøk på å lage barn,
fikk de det til – i 1962 – for da kom jeg….

Ja det gikk tålig bra de første to gangene også.
For bedre bror og søster, kunne de ikke gitt meg.
Ja jeg vet ikke da, for jeg har jo ikke hatt andre søsken.

Det er helt annerledes nå
– i bonusfamilienes tid.
Nå prøver du forskjellige søsken gjennom hele livet nå.
Men den gang var det med barn som med sprit.
Skulle det bli bra, måtte de lage det selv.

Ja ikke for det at man kanskje vokste opp med feil far på papiret den gang,
men det var ikke så lett å oppdage.
For den gang hadde man som nevnt ikke Facebook.

Hvis du treffer en annen nå,
så er rekker en ikke kle på seg at før det på facebook står:
“I nytt forhold”
Dagen etter står det navnet på vedkommende,
og en mnd senere står det kanskje
“Singel”.

Jeg vet jo ikke,
for jeg var ikke født før i væla,
men jeg har jo sett noen norske filmer fra en viss tidsepoke, og da synes det som det var slik at man hadde seg en runde i høyet, og den ho var sammen med, ble far uansett.  
Hadde man den gang vært som nå,
så hadde man jo straks slått opp på plakattavla ved mjølkerampa
“I nytt forhold”….og så kunne damene med skaut ha prøvd å funnet ut hvem det var.

Letteste måten å finne ut hvem faren til et uekte barn var den gang,
var å sjekke, hvilken slarvekjerring som ikke sa noe…
for da var det garantert mannen hennes!

Men nå sporet jeg veldig av.

Jeg skulle bare hedre far min jeg.
Ønske ham alt vel, der han er i dag.
Kjødelig i ei grav,
åndelig i sine etterkommere…
og mere vet jeg ikke.

Men han var et snilleste menneske jeg visste om.
Rolig, rank, og flott.
Avsluttet sin arbeidskarriere med over 3500 under seg.
Ja som kirketjener altså.

Jeg er så glad for at ho Anna og han Einar fikk denne karen i mars 1928.
Så jeg ble kjent med ham.
Så jeg som smågutt fikk kna oppå ham da han forsøkte hvile etter en lang dag i skogen.
Så han kunne smøre ut smøringen mor valgte på skia mine.
…og for at han ble min far.

Han kunne lett ha blogget en pappa-blogg.
Alle kunne lært av ham.

…men i 2003 døde han brått.  Litt pga legetabbe, men kanskje mest fordi hans kjæreste var borte.

#far #Pappa #blogg #tømmermåler #olympisk #mester #Sønsterud #Kleinbus #Willy #Kirketjener #skogen #Einar #Nils #Magnhild #Anna

MED FJELLKONGEN PÅ TUR I TRYSIL


Mountain Kings Sledehundkennel – en slede som neppe er i bruk

Lyden av plastmeier, som stryker lett over kald snø, er som rytmen av tusen snøkrystaller som knuses av nakne føtter.
Susen av et historisk fremkomstmiddel, fører ditt sinn langt inn i Alaskas Huslia, og furene du føler i ansiktet ditt, får deg til å føle deg som Georg Attla Jr.
Kanskje er du ikke The Huslia Hustler, men du er i alle fall Sundets musher, i et par timer…..

… jeg legger kennelens lyder og dufter bak meg, lukker øynene et kort sekund, drar inn litt ekstra fjelluft….
og kjenner kraften fra fem huskies, som trekker sleden fremover gjennom vinterlandskapet.
Åpner øynene mine igjen som gjenfødt …og foran sleden ser jeg bare en husky-flokk i full fart!

Julekvelden 2017 får vi en spesiell julegave av “barnebarnet” Tassen – en Alaskan Husky, som tilhører min sønn
– julegaven var en sledehundtur hos Mountain King i Trysilfjellet.


Mitt “barnebarn” Tassen er med sin herre Nils-Christer

Jeg fikk min første Siberian Husky i 1981, og deretter ble det fort flere.
Det ble mange mil med 3-spann og 6-spann.  
Mange konkurranser…helt til blandingshunder gjorde sitt inntog.
Da ble det lange turer i egen-tråkkede spor i Nybergsund-området, og i området ÅS i Innbygda.

I førsten av 1990, ble det slutt for meg mht sledehundkjøring.
…og nå skulle jeg stå på en slede igjen…rundt 25 år siden sist.

Som ellers i mars dette året, så begynner vi dagen med rundt minus 19 grader.
..og det virker som sønn min er litt urolig for at vi skal bli redd for temperaturen, og jeg mottar SMS at i kennelen er det godt og flott vær.

Så ankommer vi kennelen.
Ja det vil si…det er ikke lett å finne innkjøringa i år.
Skiltet er snødd ned.
…og det er en endeløs brøytekant,
oj der var det visst – følelsen, og da er du der.

Det første du merker er kanskje lukten….
En duft som får deg til å tenke på fordums lørdagskvelder, 
og en folkpark i Skillingmark.
Der luktet det også slik noen ganger….
Filtrert øl lukter aldri helt godt.

I kennelen venter min eldste sønn.
Det er han som skal være vår guide, og jeg tror det betyr noe for ham, og endelig å ha fått far sin på en slede igjen.
Han var ikke så gamle gutten, da faren ga seg, og husker vel knapt Caddic, Mirschiqa, og Qimmu….
Men nå er han en hundefører.  En musher.
,,og med mye mer erfaring etter et par sesonger, og flere mil, enn faren rakk, på hele sin karriere.
 

Han er blid.
Driver og stelle i stand.
Er nok spesielt å ta med seg sine to yngre brødre også
– på noe han ånder og lever for.
…og Trine og meg selvfølgelig.

Det var gjort i stand til 7, men han roper:
“dere får bare fem-spann”.
Egentlig greit, tenker jeg, og kjenner på det at jeg tenker på ødelagte skuldre mot en granlegg, fall fra kjelken i en sving, ble att ved start….
ja det er 25 år siden serru….
Merkelig – på åttitallet kjørte jeg med fem-spann opp en bratt sti fra Innbygda til Ås, og nedover, var du alltid på veg inn i en grov granlegg, men hundas fart trakk deg unna akkurat i rette tid.  Hadde du møtt noen, så….
…og her står du på flatmark, og er spent på alt som kan gå galt.
Litt nervøs fordi, man er usikker, på om en fortsatt kan!

Men jeg husker løkka rundt stolpen.
Ankeret (som jeg selv aldri fikk bruk for “førivæla”).
…og knekken i hofta…


Et opp-ned snøanker….

…og så er vi i gang.
Jeg føler meg litt stiv i kroppen i det vi drar av sted.
Bremsen er godt tråkket ned i snøen.
“Minst fem meter mellom spannene” er beskjeden vi fikk.
…og jeg bremser og bremser.
Snøen spruter opp, og faller ned igjen på skotuppene mine.

Den første kilometeren er det avgivelse av komprimert hundefor…
“driting” som en også kan kalle det.
Ingen av hundene bremser…de bare kniper ut klumpene, og løper.

I et øyeblikk av forfengelighet, så kikker jeg ned for å se om noe av det komprimerte hundefòret faller blir att der.
…men det ser ut som det bare er hvit snø.
Det lukter….


Bare hvit snø på skotuppa…

….og litt lenger frem spør Trine:
“Hunda har gjort fra seg”
Det vet vel jeg som har passert alt fra alle.

Begynner å få litt følelsen av sledens stivhet.
…begynner å kjenne på følelsen av “fun”.
..og noen sekunder så står jeg vel bak der og er teleportert til
Skwentna…på veg til Finger Lake, mens vinden pisker i ansiktet mitt…
Bare at her er det ingen vind.
Det er minus 5, solskinn, og en flott natur.
Sola stråler.
Det gnistrer i snøkrystaller, som nå i realiteten, befinner seg godt over meter’n over bakken.
Det er glissent med smågran, og bjerk.
Midt i mot, eller til høyre noen andre ganger, ser jeg Trysilfjellet trone…
kanskje det er Fjellkongen herover?
Løypene er morsomme.
Litt flate, men med noen knekk over bekker, noen slake nedover og oppover.
Jeg forsøker å ta noen bilder, men det er ikke lett å fange sanselige inntrykk på et bilde.
Bilder blir så fattige.

Venstre Wheel-dog pisser og pisser.
Han har funnet ut at han har akkurat nok line, og at farten er fin for å markere
..på alle trær, eller flekker fra tidligere turer.
De andre fire drar ham med…
I et fem-spann du ikke selv kjenner, så er det vanskelig å vite om du egentlig har team-dogs eller Swing-dogs i midten, men uansett så er det lead-dogs lengst der fremme, og de jeg har fått, er energiske, og flinke.   Jeg får jo ikke prøvd styringen så veldig på en slik tur, men de følger etter de to andre spannene, og det duger, og er svært trygt for meg.

Løypene snirkler seg som en slange i terrenget, og man får prøve på å svinge med sleden.
Vri den, skli den, og bremse den rundt treleggene.
Foran der ser jeg eldste sønnen….
Han står der som en siluett, som hentet fra en Jack London roman,
ja kanskje fra en av de han ikke rakk skrive!
I sleden har han min yngste – de heter begge Nils…
I midten er min nyeste og aller siste hustru – og den eneste.
I sleden har hun min mellomste sønn Gunnar.
Jeg ser ikke ansiktene….men det er som jeg kan føle at de koser seg.
Du ser det på kroppene deres – de står der bredbente og avslappede.
Noen ganger gyfser det snø etter Trine, da hun må korrigere avstanden til guiden.
…og det betyr at jeg må konsentrere meg også.

“Elgspor” roper eldste Nils.
…og ja der har en annen konge gått – skogens konge.
Selv om skogens konge er redd….og kanskje ikke lever lenger,
for der var det spor etter ulv.
Umulig å si om den var alene eller med flere – for de går gjerne i samme sporet.
Et eldre jervespor var det også der….

…og haren hopper over alt.
Vi ser den ikke, men ser på sporene at de er der – flere!

…og så fuglen som har badet.
Skogsfugl eller rype?

Stempel i sne….

Samme det – morsomt å se at man her er i nærheten av alt.
Men mest av alt i nærheten av naturen.

Innimellom ser vi også spor av mennesker.
Skispor gjennom jomfruelig snø.
Noen har gått med truger….
…og andre går i scooterspor.

Jeg holder bremsen godt nede.
Hundene begynner å hoppe.
De vil etter,
men jeg holder igjen.
De uler og bjeffer,
og så ser jeg ikke dem andre foran meg…
​Det er så stille at man kan høre lyden av ingenting, og fuglevinger som løfter ei rype opp fra dokk.
Jeg nyter denne lille pause av ensomhet, der midt inni skogen, et lite øyeblikk,
….og så slipper jeg opp bremsen.

“Tjihiii”

…og jeg farer bortover snøflaten, 
legger meg over mot venstre, og raskt mot høyre i det jeg svinger rundt ei gran, på Aksel Lund-Svindal vis.

Venstre wheel-dog har gått tom for væske.
..og han løper så rart.
En slags pass-gang, og jeg begynner å kalla ham for
Waggly-Waggly, for det er liksom slik det ser ut.
Hva Waggly er, vet ikke jeg, men han løper som en Waggly…

Velger beste sporet….og bare er tilbake til “my mushing days”
Jeg erindrer filmen “Spirit of The Wind” og skjønner tittelen.
Her er du virkelig i området hvor åndene stryker deg over kinnet, som en nennsom vind.

Jeg passerer vel Grøna på denne turen antar jeg, 
men ikke i mitt sinn, 
for der blir Grøna til Green River, som kanskje er en imaginær elv midt mellom Saskatchewan og Fargo, og myrene her under Trysilfjellet kanskje er The Great Plains….og treet som har en grov gren tre meter over bakken er kanskje The hangmans tree, og dalsøkket før Vestbyvegen, kalles kanskje The Lost finger Trail, før du passerer et lite tjern, som kunne båret navnet Ghost Water.
Ja det er nesten så du forventer å se en 50-kalibers børsepipe over en snøkant, med en pelskledd trapper på truger, bak neste sving.
….eller høre vinet av en tomahawk som passerer skalpen din på noen centimeters avstand, for så bli sittende to tommer inn i grana bak deg.
Der og da svaner du revolverne dine…..

og plutselig er du tilbake i virkeligheten, i nærheten av Grønnsætra, og igjen må bremse inn for å holde de lovede “fem metere”.

En hustru som har vært musher for første gang.
En syvåring som fikk kjøre selv i trygg favn hos sin eldste bror, og en 10-åring som satt i sleden, og tok bilder fra turen.
Alle like fornøyde.
Det er spennende.
Det er fart.
Det er nytelse i pakt med det som er naturlig.
Det var jo et hundespann som skulle ligge foran skiløperne i Birken for å filme….
Helt uten lyd,
helt uten eksos…

Til slutt vil jeg si.
Hopp over den dyreste vinflaska eller cognacen…
bruk pengene på en sledehundtur…
flottere opplevelse, får du ikke i Trysil.
Nyt….


Well done Mrs Lead

#mush #Balto #Mushing #hund #hundekjøring #Trysil #Trysilfjellet #Attla #Georg #Saskatchewan #Great #Plains #Dakota #Ghost #Water

NYBERGSUND IL I HUNDRE

I dag fyller vel Nybergsund IL hundre år.
Hundre år med aktiviteter.
Hundre år med liv og spell.
Hundre år med en visjon om helse.
…og som kalles for det meste “sundet”.

Eller?
Jeg vet ikke så mye om det egentlig.
Jeg kom til Trysil i 1984, og ble raskt kontaktet av av n’Magne.
“Speller du fotboll?”
“Nei”
…og det var liksom det.

For når mange kommuner, vil ha tilflytning for å få skattekroner, så ville Nybergsund ha nye spillere.
Så da var det kanskje ikke så rart, at jeg noen år senere kjøpte et hus, som en engelsk ligamester, hadde bodd i.
…og som lå like inntil fotballbana.

Noe som også ble redningen en gang.

Jeg bygde nemlig garasje ved hjelp av far min.
og da vi skulle sette opp ene gavelveggen, fikk den plutselig vekta feil vei.
…og der sto vi i hver vår stige, og var i ferd med å dra rett bakover.
Ingen av oss hadde vett til å slippe, og ikke bli dratt med.
Men da, som en sterkt troende liksom, tok Herrens hand tak i veggen, og den gikk rett veg igjen.
Men som i all tro – det var et menneske bak redningen, det var n’Magne att.
Han var på veg til fotballkamp.

Så blir jeg kjent med en svært god skiløper, og skiskytter.
Kjell Sætre.  Han innvier meg i Sundets skiløyper.
Lysløypa og runden om Gammelvollen.
Jan Erik Sætre er vel da leder for Ski- og Trim-gruppa, og han inviterer meg til Klubbmesterskap.
…og jeg blir klubbmester, og får et napp i vandrepokalen.
Flere klubbmesterskap deltar jeg ikke i, og pokalen, med mitt navn på ei linje, står vel nå på Nedre Hans.

Få år senere, får jeg selv ansvaret for Ski- og Trimgruppa.
Da jeg begynner, er det vel omtrent 10-12 unger som leker på Sundbana på ski.
Da sesongen ender, er det rundt 35 unger som er med fast, og jeg tror vi hadde 68 med i klubbmesterskapet.
…og i Junior-NM flyr Linn-Iren fort på ski.
Og ved hjelp av lån fra en privat-person, fikk vi til og med kjøpt ny snøscooter.
Apropos snøscooter, så husker jeg første gang jeg kjørte Gammelvollen-runden med den gamle.
På veg mot elva igjen, skulle jeg over en bekk, og ga for lite gass, og der satt jeg fast….men ei datter som var med, ble redningen.
Jeg løftet bak, og hun ga gass….og der for hun, mens jeg sto igjen.
Heldigvis bare noen meter.

Eller når den nye scooteren, i minus 18, stanset i lysløypa,lengst bort fra huset og bana.
Ned for å hente remedier, og tips fra Magne K, som hadde levert den.  Hadde ingen mobil den gang.
..opp igjen, og ned igjen, opp igjen….og en del banneord….
….helt til jeg oppdaget at nødstoppklypa hadde sklidd litt ut av posisjon…
Scooteren startet og gikk som bare det.
“Drittscooter” tror jeg kanskje jeg sa forut….

På sommeren arrangerer vi Sundjoggen, med bl.a. poteter fra Geir i trekningspremie.
6 av 10 løp klarte seg for å få deltakerpremie.

I denne tiden kom Skarpmo’n og ba oss hjelpe til med å lage et løp til ære for Hallgeir Brenden.
Det gjorde vi, og i førsten var dette en ren sprint, og de siste årene ble det alternative strekninger.
Hallgeir var selv med i selve løpet i førsten – som trimmer.

Jeg fikk da også gleden av å sitte i styret i Nybergsund.  Torfinn som stødig leder, Hansta’n, og tallkongen Rolf.
Jeg så Klubbhuset reise seg….
…og jammen var jeg fotballtrener et år også, sammen med Allan Heggbrenna.
Jeg hadde jo ikke peiling, men Allan hadde.
Den gang kunne unga i Nybergsund spille fotball i sundet.

Men som sagt, jeg vet ikke så mye om klubben
Jeg vet det er en kulestøter i emblemet.
…og jeg tror de arrangerte merkeprøver i Friidrett i mange år.
..og alt som i jubileet synes glemt.

På en måte er vel Sundet i dag, en rendyrket A-lags klubb,
og på en måte er kanskje idrettslaget nedlagt.
For unga i Sundet må til bygda for å spille fotball, mens på bana er snart Graff -Nygård, eneste etternavn jeg klarer å uttale.
For egen del, føltes det rart å se midterste sønn iført rød fotballdrakt.

Jeg har selv aldri hatt noe talent innen fotball.
Dessverre.
For det er jo så moro.
“gæljespelle” som en sa på Eidskog før.
Det var moro det.
Kanskje er det det som skal til for at Norge blir gode i fremtiden.
At unga får gæljespelle.
At unga får spille for moro skyld.
At unga slipper for mye seriøsitet de første årene, og at fotball for barn, blir en sommersport igjen.

Men et år fulgte jeg alle Sundets hjemmekamper.
Jeg så svært gode spillere.
Trivelige og vennlige spillere, som lekte med ballen der på bana.
…og jeg tok slik omtrent 300 bilder på hver kamp.
hvorav noen ble svært bra, og jeg laget ei bok.
Ei stor bok med flotte (sjølskryt) bilder, og som jeg ved hjelp av Marielle, fikk spillerne til å signere.
Jeg mangler signaturen til Tervasniemi ennå….

Jeg tenkte dere denne dag, kunne få se noen bilder fra den gang.

Nils-Einar Stenmyren
Nils-Einar Stenmyren
Nils-Einar Stenmyren




Nils-Einar Stenmyren







De som vil, kan jo se om de kjenner igjen noen…

Gratulerer med 100 år.
La oss få i gang igjen idrettslaget også!

#Nybergsund #fotball #ball #sundet #ojo #kim #hamkam #Sundbana #idrett #Sport

DEMOKRATIET – HVOR BLE DET AV?

Jeg har lengt undret på hvor mye folket påvirker hva som skjer i Norge, 
og slik sett hva som er igjen i ordet Demokrati.
Jeg trodde demokrati betydde at jeg og folk rundt meg, var med på å styre Norge.

For det første, så skal man ikke si for mye uten å vite fakta.
…men kommer du med fakta, så er det ikke mange som bryr seg, og ingen som svarer.
Så jeg går inn på Wikipedia:

“Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform hvor folket har direkte eller indirekte innflytelse på hva slags beslutninger som fattes. Kjennetegn ved demokrati er frie valg, flertallsstyre, retten til å være uenig med flertallet, og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas.”

Jasså gitt!
Virker som Wikipedia er like villedet som meg.

For på en måte, så ser jeg i disse dager at “folket” er imot Acer.
Man vil ha eierskapet til vannkraften på norske hender.
Allikevel styrer regjeringer mot at EU skal inn.
…og fra opposisjonens største parti, får vi en leder som står frem i et innlegg, og skal “belære” oss at dette har vi ingen peiling på, og at med noen tillegg, så tar vi feil, men de ivaretar all styring, og at vi allikevel har rett, men at det er feil, men at de ivaretar vår feil tenkning, ved at de tar hensyn til dem, selv om det er feil, og de har rett, og at de således kan betrygge oss om at det vi mener så sterkt, selv om det er feil, er i på plass i avtalen, slik at politikernes mening blir avgjørende for at det blir slik folket ikke vil, og at det er det riktige, selv om de ikke ønsker å gå i mot den feil oppfatning det norske folk eventuelt måtte ha, og selv om alle mener det samme, så må de gå for det som er rett.
Snakk om demokrati!

“Folk” satte pris på å ha lensmannen i kommunen.
Dit kunne de gå, når de møtte stengt dør over alt ellers.
Allikevel har igjen politikerne rett i at det skal vi ikke ha.

Du vet at, det som skjedde 22. juli, skyldtes ikke at kommunenen hadde hver sin lensmann.
Det skjedde fordi det ikke var noen lensmann som rykket ut.
At lensmennene, som hadde begynt som betjent, og lært “gamet” fra bånn av, og som var en av “folket” var byttet ut med en teoretiker, som har lært ledelse, men ikke “er det”.

“Folket” ville ikke ha elektriske biler, for de skjønner jo hva som er best for miljøet.
Men politikerne vil ha elektriske biler – ikke til seg selv, men de vil at folket skal ha det.
Så de finner opp insensiver, som gir deg sportsbil til halv pris (heldigvis fortsatt for dyr for “folket”), og gratis parkering, fri tilgang til bussfila….
…og det oppdager noen er flott, særlig om sommeren, da du kommer deg frem.
I dette gidder vi ikke se på miljøregnskapet ved tilvirkning, eller katastrofen for miljøet da den skal kasseres.
På vegen dit fjerner vi fossile alternativer, så da står vi der en dag, da den sterkeste innen Acer, har skrudd av strømmen, og vi ikke kommer oss til Midstkogen for å stanse dem denne gang!
Snakker om å hedre fortidens helter.

Jeg har ennå ikke truffet noen som synes det er er bra at Hedmark og Oppland slås sammen, bortsett fra politikerne som sitter og bestemmer.
…og navnet Innlandet vil i alle fall ingen ha.  Allikevel blir det det – og Hedmarks største parti endrer navn til Innlandet AP, og skjønner ikke at de som da fronter dette partiet, vil bli kalt Innlands-AP, og da du leser dette, så høres det ut som en ny art, som også kanskje er innført fra Evenstad, hvor alt “folket” ikke vil ha, kommer fra.
Demokrati?

…og politisk front mot Sanner, får posisjoner i ny organisasjon, og fronter sammenslåinger, som i alle fall ingen vil ha.
Men samer og andre folk i nord, setter ned foten, og man får et lite snev av demokrati:
“Vi drit i ka politikeran sier, og vet ka vil vil”.
Folkavstemming blir det da, men med fotnoten “Stortinget kan bestemme til slutt”.

I noen stuer på noen småbruk, litt utafor ei grend, sitter det en eller annen gammel krok, eller frue, og frys.
De klarte seg så fint før, for da fylte de tanken i bakken, med enten parafin eller diesel, og fyrte opp oljefyren, eller kaminen i slutten av oktober.
Så slapp de å gå ut i vedskålen med prolaps og utslitt rygg, for å hente ved.
Det bestemmer politikerne, i gratis politikerbolig i Oslo, at blir forbudt….
Så da frys de ihjel, men hva gjør det – nok et småbruk kan legges ut til høystbydende Tesla-eier, som kan pusse det opp til ei gedigen hytte til bruk et par ganger i året.  Det går utover skatteinngangen i kommunen, som tross alt må ha lege og andre hjelpemidler for de som bor igjen, eller de som er på hytta.
..og i tillegg trigger det et sinne hos Tesla-eieren, fordi han må betale rundt kr 3800,- i eiendomsskatt til kommunen han har kjøpt seg inn i som gjest.
Demokrati?
Neppe – tror de gamle ville hatt varme i stua.

Finnes så mange andre eksempler på at vi “folket” ikke vet nok.
Ikke er kloke nok – til å vite vårt beste.
Tror de.
Hva gjør politikerne til så mye bedre enn oss?
Bedre vitere enn oss?

Hva er igjen av demokratiet, da våre tanker og ønsker, ikke lenger strømmer gjennom de vi velger, inn i rommene, der vedtak fattes.
I mitt enfold, trodde jeg at i en krets av mennesker, av mennesker med samme mening, så valgte du en av dem, og så skulle de fronte det vi mente.
Men så fort de er på tinget, så er meningene våre borte.
Da er demokratiet borte….

#Demokrati  #Politikk #politikere #folk #Folket #samfunn #Tesla #skatt #småbruk #eldre #fyring #fossilt #oljefyring #varme

 

ÅRSMØTERENNET 2018 (MED BIL-BYTTE)

Hodet sa hele tiden nei, men kroppen gikk på SELF to

Jeg fullførte kanskje ikke Vasaloppet i år, og har trukket meg fra Birken i morgen.
Men jeg fikk en gratisbillett til Årsmøterennet 2018 av min fagforening, og etter mye tankegang, gjennomførte jeg det i går.
Fikk selvfølgelig ingen premie eller medalje, men det fikk jeg ikke etter å ha vært med i mange år på rad, i ledende posisjoner heller.
Så der er det ganske likt skiløping, for mens Trine får medalje bare for å gå 30 km i Tjejvasan, får jeg ingenting for å gå 90.

Men, som vanlig, så tenkte jeg at jeg skulle ta dere med gjennom løpet.
For dette er jo ikke et løp som havner på Kondis.no, eller i Lokalavisa.
Dette løpet er bare for de som følger Neinarn.

Dere som er villige til å ofre en halvtime for å stavre dere gjennom skrivefeil, selvoppfunnede ord, dialekter og så videre.
Fra en forteller som er så redd for komma-feil, at han putter inne dem både her og der.
…og som noen ganger skriver fortere enn sine egne fingre.
…og nå skal jeg begynne:
La dere følge en angst-full ferd mot en sen kveld, gjennom noe av den fineste natur Norge har å tilby, og de farligste vegstrekninger i Norge, til den vanskelige avslutningen, som innebærer at du må treffe mennesker.   Mennesker som for alle andre, er der for å skape trygghet – for deg.  
Politi.
Dette er et renn fra det virkelig livet, og inneholder scener, som dere kanskje vil spare de yngste for.
Ja kanskje burde dere slutte å lese nå,
før jeg i rene “Petter-uteligger-stil” tar dere med inn i den mørkeste verden.

Var ikke det en god teaser på en dårlig historie, så vet ikke jeg!

Ansvarlig for rennet, rennleder Reidun, hadde sagt jeg kunne starte når jeg ville.
..og som i skibytte i langrenn, så foretar en byttet når en vil, men det er jo også her, veldig viktig med taktiske vurderinger.
Når?
Jeg vet fra tidligere renn, at noen bytter bil i Elverum, Kongsvinger, endog Hamar (og det er lovlig sent, for å ha noen nytte av det spør du meg).
Ikke visste jeg at det nå også var mulig å bytte bil på Gjøvik, Lillehammer, Dokka, Otta, ja nesten både i Oslo og på Vestlandet.
Distriktet har blitt stort, og det er et større renn nå enn da jeg var aktiv.
…og det minner meg om utviklingen i ski-verden.
Jeg startet opp som kretsmester i Glåmdal Skikrets, gjorde det bra i skirenn i Holmenkollen, og kom aldri lenger enn til Sverige mht til Utlandet.
Nå er jeg snart en de av Innlandet, og da er vel Holmenkollen å anse som skirenn i Utlandet – det er i alle fall utenfor Innlandet.

I Langrenn har jeg ofte min svigerfar til å smøre, men i politiet er det ikke lov med smøring, så jeg visste at jeg ikke kunne sjekke oljen på bilen før jeg dro.  Jeg vet jo at mine konkurrenter pr i dag glede av at de har bil-ansvarlig som tar seg av bilene.
De har derfor alltid toppservede biler, som kanskje bare har gått en 800.000 km siden forrige service, og således slipper dette med uro for det materielle.
Jeg vet også at mine konkurrenter nesten er fratatt muligheten til Volvo, og hutrer seg frem i en VW Passat med variabel nyttig 4-motion. 
Det går jo frem av benevnelsen – 4motion – at den er annerledes enn andre biler som har firehjulstrekk.
Her er det angitt bevegelse på 4 hjul. 
Da jeg selv hadde 4-motion, og prøvde meg på veger med et par centimeter snø, så oppdaget jeg fort det nok maks var bevegelse ja.
Reservehjulet var nok iberegnet de fire hjul i bevegelse, og da jeg sjekket, så var trekk på reservehjulet. 
Sort vinyltrekk til og med.
Det var forresten eneste trekket som virket på min 4motion da det virkelig gjaldt.

På morgenen gikk jeg nærmest på autopilot.
Hjernen sa “nei”, mens kroppen gjorde alle forberedelser.
Den svenske pistolskytteren Ragnar Skanåker, opererte alltid med at det fantes noe som het “self to” (unerbevisstheten) i hjernen, og at det var den som skulle styre skytingen – i dag er det self to som styrer, og ingen av de sju sanser…
….så til slutt er jeg startklar.
Nybarbert, og nydusjet – selv om Willy Fjell, alltid sa at en ikke skulle være det i renn, som gikk i kaldt vær.

Pajeroen startet “lætt” – barneskirenn tenkte jeg.
…og den trekker på alle fire hjul.
Trine har, på tips fra meg, prøvd Pajero med drift bare bak på vinterføre en gang,
og den gang utførte hun trippel Aksel, og landet den perfekt – inne i snøkanten på feil side av vegen.
Etter den gang er det alltid 4WD innkoblet.   

Jeg kjører opp til Innbygda, og velger å foreta første bil-bytte der..
..er jo faktisk nødt.  For Trine har eneste alternativet der.

Bilbyttet gikk veldig bra.  
Bilen var oppvarmet og klar.
I går ble jeg stanset i politikontroll i Innbygda, men i dag gikk det bedre.
Ja ikke at det gikk dårlig i går heller, men du vet – jeg snakket jo hull i hodet på den unge betjenten.
Det er slik en med treffe-mennesker-vegring beskytter seg det.
Tror neppe den betjenten stanser en burgunder Pajero igjen.

Nå er jeg over i Audi quattro.
Jeg vet at den fysiske delens ende er på Ringsaker Scandic Hotell.
“Men hvor faan er det nå da?”
Jeg søker litt på google, og finner at det ligger i Furnes.
Ligner da veldig på Olrud? 

Jeg leser videre om hotellet:

Vikingskipet ligger en 7-minutters kjøretur unna, og 18-hullsgolfbanen Atlungstad ligger 11 km fra hotellet. 
Par anbefaler beliggenheten til alle som reiser hit sammen med en annen. De har gitt beliggenheten 7,4 i score.
Vi snakker språket ditt!

Utrolig viktig informasjon viser det seg.
Vikingskipet ser jeg selv,
og tviler på at Golf-banen er oppe denne vinteren…
…og at par anbefaler hotellet sammen med en annen, visste jeg av egen erfaring.
…og jeg antar vedkommende i resepsjonen og som servere maten,
snakker svensk.

Men jeg er jo ikke helt sikker på om dette er gamle Olrud
– stedet jeg alltid fikk mor og far til å stanse, da jeg hadde vært på skirenn i Furnes eller på Stange.
Beste lapskausen jeg visste, ble servert her.
…og for å være sønn av en tømmermåler, 
var det ikke gitt at vi hadde råd til å spise “ute”.
Ja ute i skogen, men ikke ute som man nå i dag mener liksom.

Så jeg plotter inn, en for meg ukjent adresse Kårtorpvegen 1,
og straks ser jeg at jeg er ute i svært god tid – for god tid.
Her vil det bli mulig å gi seg….

Min hustru ønsker god tur, mens jeg sier:
“Kan jo alltids bare kjøre tur-retur”.
Er så mye lettere slikt i dette rennet, enn i Vasaloppet og Birken.

Jeg flyter med cruise på nedover.
En må det – jeg har ikke råd til fartsbøter.
Forbi meg suser ei dame pertentlig i Bentley, og et fjolls i Rolls, og en kuk i Buick,
som Øystein Sunde synger….

De sju første milene er det ikke noe å skrive om egentlig.
For i en personbil, så ser du brøytekanter.
Hvite brøytekanter.
Brøytekanter på nesten to meter….
Du blir nesten snøblind – eller hvorfor heter det snøblind egentlig.
Snø er jo det eneste jeg ser….
Men som langrennsfar, så har jeg RedBull-briller…og nyter turen.

..og grunnet snø, har jeg ingen mulighet for å snu.
I alle fall virker det som, for innimellom ser man at det kan ha vært en utkjøring her og der, men de fremstår bare som et lite hull i brøytekanten.
Så det er bare å si det som det er…
…tar dere feil i Sundkrysset, må dere til rundkjøringa i Elverum for å snu.
Slik er det å bo i grisgrendte strøk.
Tipper El-bil førerens rekkeviddeangst blir stor da han leser dette!
For det samme gjelder jo motsatt lei 
– tar du feil i rundkjøringa i Elverum, må du til Sundkrysset for å svinge av, og kommer ikke rett igjen før rundkjøringa i Innbygda, som igjen vil ta deg oppom Radisson Trysil…

Jeg kjører gjennom den forbudte by, som nå synes enda mer utilgjengelig.
Men de har tatt innover seg at det ikke er noen veger som viser inn til byen, og lar deg komme innom.
Så de har bygd en drøss rundkjøringer vest for Elverum, og jeg trpr, ut fra det jeg ser fra bak snøkanten, at en av dem kan føre til Plantasjen, men at de øvrige er bygd slik at de blir til en slags loop….

…og nå er jeg inn på Norges farligste strekning.
Det er mulig milorg, og Kong Haakon, mente det var farlig på Midtskogen i “førr”, men de har ikke kjørt der nå.
Akkurat da jeg ligger i ei tett bilkø og passerer bautaen for hendelsen “back-then”, kommer en sølvgrå VW Amarok med bevegelse på alle hjul (4motion), i godt over vår fart.  Han passerer bilen bak meg, meg, og jammen tar han bilen foran også, og kommer seg så vidt inn i egen kjørebane før svingen, hvor det nå er en trailer midt i mot…
“Gikk bra” som en ung gutt ved navn “Bjørn Tore” sa da han satt med en sandspade i munnen midt i mellom målstolpene på sundbana, og faren akkurat lobbet en ball mot samme mål, og traff….

Ja gikk bra her også.
…og da vi kom til Vang, var allerede Amaroken 200 meter foran meg,
Så de som sier at forbikjøring ikke lønner seg….

….men nå begynner mulighetene for å avvike fra løypa å komme.
Til å bryte.
Jeg ser Vikingskipet….så hvorfor reklamere at det er 7 minutter fra hotellet til Vikingskipet  da jeg nå er kanskje bare to minutter fra?
…men self to, får meg inn på E6….
“men i jøsse namn…..dæven han ta….her var det nå ei rundkjøring.
Så du kan faktisk svinge til Lillehammer her nå….
…og ende i Oslo.

Hodet har nå begynt å tenke på fuglelivet i Åkershagan.
Som før var så viktig at OL kanskje måtte sendes til Pjungsjang (lettere å lese) (uttales på koreansk [pʰjʌŋtɕʰaŋ]) en provins i Gangwon (som jeg tror kan bety gangavstand), men som nå ikke betyr noe for utbygging av større veg.
…og jeg tenker:
“Hvorfor større veg her nå?”
Biler på fossilt brennstoff skal jo bort, og EL-bilen skal overta.
Vil jo ikke komme en bil helt hit lenger i fremtiden!

…og så ser jeg hotellet.
Det er Olrud.
Ringsaker Scandig Hotell du liksom – burde hett Ringsaker Skund dekk hotell da kanskje.

…men det er målgangen her som er vanskelig.
Så jeg tar en omvei via Biltema…
…ja det er det rare – for her heter det faktisk Olrud Handelspark…og så mye butikker.
Butikker du kan bruke til å tenke over “skal, skal ikke”.

Men jeg tenker:
“Dette er siste gang jeg muligens kjenner noen her”
Du vet – særaldersgrensen tar snart de fleste…

Jeg brukte kanskje 90 minutter på kjøring.
Men det tok 40 minutter å ta seg inn.
…jeg ser unge menn, og unge damer 
skyndte seg mot døra og navnet “Skund dekk hotell” er nok riktig.
#metoo er farlig nær virker det som.

Skund dekk sakte….

…så går døren opp og….
jeg er inne.
Jeg ser n’Reidar…og a Reidun, og n’Rune…
og antar at jeg har kommet rett inn i seksjon R, og da er ikke S for Stenmyren langt bak.

Jeg har kommet frem.

Mobilsvaret mitt har ei kort melding:
“Je er itte her” og for alle som har undre hvor jeg da er,
så snapper jeg et bilde av hotellet, og skriver svaret:
“Jeg er borte”.
Så da vet dere det.

Svaret på mitt mobilsvar….

En diger baguett i handa.
Kanskje noe av det største jeg har holdt i handa….
…etter et renn altså,
…og så kommer bøyg to
…inn i plenumssal.

Ja tidligere så var dette lett,
for da satt jeg foran der…
og frontet Årsmøtet.
Sammen med Reidun….og jeg ble gul og blå i venstre skulder.
For da Reidun snakker….og hun snakker fort,
så hadde hun for vane, og prikke med på venstre overarm for annet hvert ord.
…så jeg hadde på en måte hele protokollen stemplet på armen.
…og i den korte samtalen vi hadde forut for møtet i dag,
rakk hun å legge ut hele årsberetningen – på overarmen min.
Jeg følte meg hjemme da jeg kjente den prikkingen fra hennes hånd.

…men jeg beveger meg mot døra.
Det synes ganske fullt der inne.
…men jeg blir reddet.
Finn roper:
“Kom hit og sett deg”
…og flytter en annen et hakk bort.
Jeg er i mål.
Jeg sitter der.
Jeg er blant politifolk.
Noen med grått hår.
noen uten hår.
– dette er de jeg kjenner virker det som.
Så alle de andre….

Nå begynner moroa.
Kraby konsølting står for den faglige delen.
Avbrudt av en Quiz med vanskelige spørsmål
som f eks oversett
“Ich Weiss nicht”
Ingen visste svaret sa de….
Foredragsholderen var fra Kraby, mellom Lillo og Smeby sa han.

Så kom politimesteren frem
Da oppdaget jeg hvor stort distriktet har blitt.
For selv om man på hotellet lovet at de snakket mitt språk,
så var hans dialekt fra en helt annen kant av landet.
Men han fremsto som en likandes og dyktig mann.
Ja jeg tror vi er trygge under hans ledelse.

Men noen lett motpart for PFI. tror jeg ikke han er.
Som han nærmest sa selv, så lå hans lojalitet hos direktøren.
Da er det aldri lett….for ei fagforening.

Men jeg hang meg opp i at han sa at det var mest manko på bistående patruljer i Gjøvik og Hamar.
mens jeg antar at når det en eller annen gang, mangler patrulje i Gudbrandsdalen, så er savnet veldig stort.
Har selv blitt forsøkt kjørt ihjel, og da var tiden langt før, en patrulje i super-fart kom fra Elverum.

For at dere lesere skal få en fornemmelse av hvordan det er å vente i 45 minutter på å bli reddet,
så kan dere se dette klippet av å vente på Gjermund EGGEN i 1966, og hvor lenge det var:

Klikk HER

Fritt oversatt til politiet så blir fortellingen slik:

Du sitter i Trysil og venter på patruljen fra Elverum.
Du fryser og er redd, livet ditt står på spill, og da lyder kommentarene slik:

Her skal vi få se patruljen fra Elverum i helt til venstre, hvis vi ser akkurat dette bilde.
Og vi ser sekundene gå ganske fort.
Og det får vi håpe at Dere Elverum, gjør også.
Og vi må ha klart for oss, at fra det sted vi først får øye på dem
vil dem bruke over to minutter inn.
Over to minutter helt sikkert.
Slik at…ja to og et halvt må vi også kunne si.
Slik at nå begynner jeg å få dårlig tid.
De må være der i løpet av, skal vi si, 45 sekunder fra nå.
For å kunne greie dette
Nå må de være der i løpet av et halvt minutt.
for å ha noen sjanse så vidt jeg kan skjønne
Oj Oj
Elverum hvor blir du?
Vi ventet slik en gang før 
Da kom dere tidsnok Elverum.
Nei nå går…
å så fort som sekundene går da
ennå ingen Elverum å se.
Nei nå dere være der vært øyeblikk hvis dere skal ha noen mulighet.
Nei nå må dere komme
…og bevare meg vel så spennende dette er
DER KOMMER DEM
Der kommer dem ja
og sjansen er der
Elverum kan greie det
Men de må jage på alt de kan
Men det vet nok Elverum

Dette tok et og et halv minutt.
Mens Gudbrandsdølpatruljen i knipe, må vente mye lenger.
Det er ikke lett å vite hvor lang tiden er,
…før en har vært i Ljørdalen og hørt noen lese høyt fra
Tolstojs “Krig og Fred”

Ja nok om det.
Jeg tror vi er ganske trygge som innbyggere i alle fall.

Så kom en med dialekt fra litt lenger nord og fortalte om
“grisetakling med skruknotta”.
Han kjente jeg fra før.
Selvsikker som alle fra nord.
…og dyktig i sitt virke.


Blant mange dyktige….stilte disse seg opp for posering.

Men det som slo meg i disse timer på årsmøtet.
Ja etter at jeg hadde tenkt mye gjennom hvorfor jeg var der.
For jeg er jo ingen del av lønnsforhandlinger, eller arbeidsvilkår….
jo det siste kunne jeg nok holdt foredrag om – hvordan arbeidsmiljø- og vilkår, ikke skal være liksom.
…men jeg tror det er blitt veldig bra nå…

Så tilbake til det som slo meg
– bortsett fra Reidun, når hun snakket med meg –
det var tre bokstavers tale….

Du vet slik enkelt, så gikk vi den gang da, på Politiskolen.
Nå går de på PHS.
Den gang da, oppdaget vi at kvinner kunne til tider være i dårlig humør, mens nå har de PMS.
Ja den gang visste vi jo ikke en gang hva menopause var – vi trodde det var fritid.
…og det er det vel kanskje…
…for dem som ikke har ung hustru!

Men det jeg fikk med meg var.
PFI,
PNP,
GDE,
FSI,
LSI,
KSO,
PST
OSL
….og mange flere.

Finn forklarte meg noen av dem.
….og skjønner at nordlendingen var tidlig ute,
for der kunne du for mange år siden, straffefritt kalle en politimann for
K-U-K

Disse kodene er kanskje det som har endret seg mest på de 11 år jeg har vært borte.
Før så jobbet du ved enten et lensmannskontor eller en politistasjon,
nå jobber du med noe på tre bokstaver
på en enhet som heter noe på tre bokstaver, sammen med en med tittel på tre bokstaver,
på et sted som ligger under et GDE.

Det er da jeg skjønner at Ole Elveplassen i Bør Børson-filme var forut sin tid da han stavet sitt navn:
“E for E og L for elva” – selv om dette bare ble to bokstaver….
Ja kanskje neste reform fører til to-bokstavers enheter?

Men det var moro å være der også.
Jeg så Finn Arne og Reidun styre møtet på sikkert vis.
Jeg så humor, og fag, side om side.
…og genialt å ta de vanskeligste beslutningene til sist.
Da alle var så sultne at de ønsket klubba skulle slå
uansett om det var noe navn i rubrikken, eller ikke…
…ei klubbe som hver gang slo ut på sjokk-sensoren i hotellet.

Jeg takker ærbødigst for den varme og mottakelse jeg fikk fra de jeg gjenkjente.
Jeg kaller meg jo ofte en “kjenning av politiet”, og det viste seg rett i dag.
da mest fordi jeg rakk 25 år…og fikk gullklokke i blank aluminiums-look metall.

….og nå skjønner jeg jo at de øvrige i salen aldri dro til Ringsaker Scandic hotell:
De dro til RSH…med sin BMW, med en POB i baksetet, og en “øvrig ansatt” i framsetet.

PS:  Bolstad fikk et spørsmål han ikke hadde svar på, fordi han ikke var 62 år gammel,
men jeg er heller ikke det – ennå, men jeg vet grunnen til at særaldersgrensa er forskjellig for lensmannsetat og politietat,
og den er:
…fordi Stortinger mente det ville være vanskeligere å rekruttere nye til lensmannsetaten enn til politiet,
og derfor sikret man seg ved at de i lensmannsetaten måtte stå tre år lengre.
Så da vet dere det – det turte jeg ikke si i plenum!
Hvis dere vil sjekke, kan dere sikkert spørre SMK.

Et par bemerkninger – jeg fikk som deltager et par hylser til skia….og tenkte i et kriminelt svakt øyeblikk,
at jeg kanskje kunne ta et par til av de som lå på stoler der ingen satt (for jeg er jo blitt såpass opptatt av ski at jeg har mange par)….
men slo det fra meg, i et snev av gammel politilojalitet.
Men da jeg gikk, så jeg at alle var borte.
Noen var kjappere….

..og jeg skjønte forskjellen på å bli benevnt SIVILE og ØVRIGE
…for i en enkelt oppbrukt politihjerne, så vil jeg tro, at skillet for alltid vil være:
De med PHS og de uten….
Altså de med politiuniform, og de i sivilt, men i denne kulden, blir jeg bekymret for hva de ØVRIGE er iført,
eller de med PHS og de med PMS og de øvrige….
Nei nå går bokstavene helt i kaos for meg….
…og jeg ender vel med en trebokstavers diagnose!

…og hjemover kunne jeg kutte ut å bruke cruise.
For nå var alle politiansatte på RSH….
….mens jeg satt i en SUV med TDI motor på RV eller FV, p
å veg gjennom en eller annen GDE på veg hjem.

…og i stedet for gratis middag;
benyttet jeg “nyvunnen” selvtillit til å kjøpe Norges beste kebab
….i Elverum. 
Anbefales.

Vel hjemme, møter Trine en utmattet, men lykkelig mann.

“Hvor er deltagermedaljen”
ser jeg i blikket hennes….

Her en annen variant av å vente på han Gjermund.
Klikk her!

#PF #PFI #politi #PNP #årsmøte #politikk #ansatte #medlemmer #fagforening #gullklokke #Olrud #Ringsaker #politimester #Scandic #Hotell

HISTORIEN OM MEG

Instruksjon:
Når du leser “Historien om meg”
– trykk på linken (The Story), så play-knappen;

og la den gå i bakgrunnen.
Da kommer du i modus for dette innlegg.

Dolly Parton ble født i 1946.
Jeg i 1962.
…men i 2017 kommer hun med en sang 
…om meg faktisk.

The Story (Tekst og musikk ved Phillip John Hanseroth).

Vel, jeg burde kanskje endre det der, for jeg sier ikke at hun ikke i sin skapelse er for meg.
Herregud – damen er jo så jordnær, så jovial, så dyktig.

Ikke at hun var ment for meg, men fordi hun synger om det som ikke synes.

Det som definer deg.
Det som preger deg.
Det som begrenser deg.
Det som gnager deg.
Det som holder deg nede.
Det som gjør deg fanget.

Men hun beskriver noe som berører meg.
Hun beskriver smilet som min munn former, men som ikke er der.
Hun beskriver hvordan det er å ikke kunne si noe…
…om hvorfor du er som du er!

….og alle venner som tror jeg er så velsignet
de vet så lite om kaoset i ditt indre.
Ja det sier hun, og det er så rett.

I stedet for “lines across my face” så har jeg i min blogg, mange ganger forsøkt å si hvem jeg er.
Så mange historier.
Jeg har fortalt noen.
…men ikke alle.
Ikke de som formet meg.
De som bygde meg, de som bøyde meg.
Historiene som tok MEG fra meg.
Får ikke lov.

…men jeg må jo si at “Even when I was flat broke
You made me feel like a million bucks
You do
I was made for you”
Ja mine barn, og DU, gjorde meg til det.
Noe verdifullt.
..og DU er deg det…

Du ser smilet på min munn.
Humoren som noen ganger treffer,
men som stort sett alltid er…
masken som beskytter meg.
…så ingen ser hvor trist kaoset faktisk er.

Ingen vet egentlig hvem jeg er.
Jeg gjør det ikke selv en gang.
Men kanskje…
hvis en tar en bit der….skjørhet
…og en bit det….humor
…og….følelser
…da er jeg kanskje halv.
For resten av meg
består av kjærlighet.
Til og for dere!

Jeg er ingen skiløper
Jeg er ingen løper
Jeg er ingen venn
Jeg er ingen uvenn
Jeg er ingen jeger
Jeg er ingen forfatter
Jeg er ingen klovn
Jeg er ingen hjelper
Jeg er ingen….
Jeg er bare meg…
Litt av alt jeg egentlig ikke er.
…og mest av alt er jeg vann
Som alle dere!

Nå kan du spille sangen på nytt, og synge.
Syng for fullt.
Nyt deg selv.
Vær Pavarotti
Vær Elvis
Vær Dolly….men da passer ikke startnummeret mitt lenger!
(Den norske teksten er faktisk mulig….og er min):

All of these lines across my face
Tell you the story of who I am
So many stories of where I’ve been
And how I got to where I am

Linjer som går på tvers mitt fjes
Sier litt om hvem den (som) jeg er 
Så mange stories om hvor og hva
og hvordan jeg havnet med deg her, ja

But these stories don’t mean anything
When you’ve got no one to tell them to
It’s true
I was made for you

Men slike linjer blir jo ingenting
Hvis du ei (ikke) har noen, å (berette) si dem til
Det er sant
Jeg ble skapt for deg

I climbed across the mountaintops
Swam all across the ocean blue
I crossed all the lines and I broke all the rules
But baby I broke them all for you

Jeg gikk på Kampflås høgste topp
Falt i (Dup)Skarbekkens største foss
Jeg skulle ikke ha flere barn enn to
Men jeg teller og finner fem her no

Because even when I was flat broke
Well You made me feel like a million bucks
You do
And I was made for you

…og når jeg gikk der tom og gjørrassløs
så var det jo du som gjorde at jeg ei frøs
Det var du
og du er skapt for meg

You see the smile that’s on my mouth
It’s hiding the words that don’t come out
And all of my friends who think I’m so blessed
They don’t know That my head is a mess

Du ser jo smilet på min munn
Som Gjemmer alt som gjør meg ganske stum
Og venner som sier “reis deg nå opp”
de vet ingenting om når alt er “stopp”

No they don’t know who I really am
And they don’t know what I’ve been through
Like you do, and I was made for you

Nei de vet ingenting om hvem jeg egentlig er
og ingenting om alt som skjedde  så nær
Slik som du
og Jeg er skapt for deg

All of these lines across my face
Tell you the story of who I am
So many stories of where I’ve been
And just how I got to where I am

Linjer som går på tvers mitt fjes
Sier litt om hvem den (som) jeg er 
Så mange stories om hvor og hva
og hvordan jeg havnet med deg her, ja

But these stories don’t mean anything
If you’ve got no one to share’em with
It’s true
I was made for you
Yes it’s true
I was made for you
I was made for you

Men slike linjer blir jo ingenting
Hvis du ei (ikke) har noen, å (berette) si dem til
Det er sant
Jeg ble skapt for deg

Ja, Det er så sant
Jeg ble skapt for deg

Du ble skapt for meg

Jeg ble skapt for deg!

#Dolly #Parton #Story #Historie #kaos #depresjon #angst #hvem #hva #skapt #venn #barn #Familie #share #thestory

HJELP, JEG ER BLITT ET OFFER

Mandag…det er dagen for intetsigende post.
Europris kjører 4 for nok-kampanje på sjokolade.
XXL kommer med verdens største avis.
Jeg skjønner egentlig ikke at de får solgt noe ut fra den, for jeg har ikke lange nok armer til å brette den ut, og brillene mine er ikke innstilt på “høyt oppi der, langt neri der”-for denne avisa er høy også.
Så er det Jysk…Power…og Byggmix som på fjerde året på rad (annenhver uke) igjen prøver å selge restelageret av innendørs maling.

Men i dag – midt oppi denne post, som gir meg en ekstra utgift på papirsøppel, finner jeg i dag noe helt uvanlig:
Et brev med faktura oppi – fra Kommunen – tilsynelatende!
Jeg åpner opp, og finner ei regning, som det ikke var plass til alt på en side…
De trengte to…og…
men hva i helvete er dette da?
 
Først dukket ordet “ran” opp i hodet mitt, men jeg har irritert meg over avisenes overskift “Minibank ranet” nok til at jeg vet, at det ikke er ran, når en ikke er utsatt for trussel.  Jeg er vel heller ikke direkte blitt bestjålet….det minner mer om det man tidligere kalte Nigeria-brev.

Fikk det i dag.
Du verden så proffe de er blitt.
Konvolutten liksom lyser mot deg “Trysil Kommune”, og der og da ante jeg fred og ingen fare.
Jeg åpnet brevet, og leste litt, og så skjønte jeg det….

Svindel-brev.
Så lure da gitt – nå er det ikke lenger lovnad om millioner, eller at de skal ha millioner.
Nei, de legger seg mye lavere.  Lavt nok til at det kan passere som reelt liksom.
Bryter ikke en gang den magiske psykiske grensen på 10.000 kroner….
nei da, rett under – kr 9606,-
Noen tar det sikkert for god fisk, men meg lurer dem ikke.

…og jeg må le litt.
For – he he  – ja jeg klarer nesten ikke si det, fordi jeg ler meg skakk av dumhet.
Slik dumhet som viser at det er Nigeria-brev.
De skal ha betalt for leie av vannmåler….

Jeg har jo ikke bestilt noen vannmåler som jeg vil betale leie for må vite.
Jeg har jo bare godtatt at kommunen har installert måler på vannet mitt, slik at de får betalt for vannet de gir meg.
He he, og så leie for vannmåler da gitt!

Blir jo omtrent som vi skulle fått betale kr 150,- for bruk av telleverket på en bensinpumpe det.
Eller kr 75, for bruk av slangen fra pumpa og til bilen,
Ha ha….eller for bruken av pumpemekanismen.

Ikke en gang kommunen vil ta betalt for noe, som gjør dem i stand til å ta betalt for noe.
…ja jeg ler meg skakk, og grubler videre, som om de skulle tatt et gebyr på Coop Mega i kjøttdisken…
“leie av vekt”  he he…
Nei der avslørte de seg gitt.

…og alle skjønner jo også, at ingen kommune, ville jo loppe sine beboere for så mye penger.
Vann- og kloakkavgifter er jo kun til finansiering av vann- og kloakk, så det trengs jo ikke så mye, av hver enkelt av oss, vil jeg tro

Men når man først er inne på vann- og kloakkregning.
Jeg ser at jeg må betale for akkurat like mye kloakk ut som vann inn.
Det blir jo feil.
F. eks – da jeg går Vasaloppet, så drikker jeg ganske mye, men pisser nesten ikke, for det meste forsvinner som svette.
Det blir jo da for det meste borte i skogen mellom Sälen og Mora.
På sommeren er jeg for det meste på borte….ja, nei da bruker jeg jo ikke vann heller.
Stemmer det.

Men i elgjakta, så tar vi med oss vann på kanner, for å ha å drikke.
(Dere trodde kanskje jegere drakk noe annet?)
…og da blir det meste av væsken etterlatt i skogen.
Riktignok på kommunal mark, men det går jo ikke gjennom kloakken i alle fall.
…og så er det vel slik at kroppen nyttiggjør seg litt vann også?
Så det burde vært riktig å betale mindre for kloakk enn for vann.

Med dette, advarer jeg alle mot å se godt i gjennom posten sin de nærmeste dagene.
Virker som om svindlerne kanskje tar for seg kommune, for kommune.
Det er fælt vettu, hvor avanserte de har blitt….

…og husk:  Virker det for godt for å være sant, så er det som regel ikke det!

#Kommune #kommunale #avgifter #vann #kloakk #måler #leie #svindel #offer #kriminalitet #elgjakta #Vasaloppet #Mora #svette

KITTILIRENNET 2015

Nils-Einar Stenmyren sitt bilde.

I dag tenker jeg på vårens vakreste eventyr – nei nei ikke Holmenkollstafetten – det er jo et sommerløp.
Nei jeg tenker på som jeg sa – på vårens vakreste eventyr – Kittilirennet.

Jeg har vært med her tre ganger nå, og alle tre gangene har det vært som i dag.
Minus 10 på morgenen, strålende sol, og løyper som er kjørt i løpet av natta.

Som alle andre ganger man skal gå et renn, så våkner man på Midtun.
I dag skal mellomste bukken Bekkevold gå aktivt og da er det ikke rart det er forvirringen i det Midtunske hjem.
Der hersker en stilhet av undertrykt nervøsitet, og en jevn trafikk av medium og post-gamle menn som løper mellom matbord og smørebod.
Jeg er pålagt trimklassen av Trine Stenmyrenog tar livet med ro.
Jeg har glider fra Trysil-Knut rennet og rester fra klisteret i går.
Jeg vet hva jeg vil ha under og vet at det betyr ingenting om jeg bommer på smøringen.
Når en har kjørt utforkjøringene i Kittilirennet en gang, er man ikke lenger redd for dårlig glid, man håper på det.

Løpet har egen buss som tar deg fra Engerneset og til Vidsyn i Flendalen.
Jeg vet ikke hvorfor det heter Vidsyn egentlig, for du må gå noen kilometer egentlig for å få vidt utsyn.
Jeg gruer meg litt…til om det er noe styresnø.

På bussen treffer jeg en unggutt – Brage tror jeg han heter – vi har noe felles:
Vi liker nok begge Northug.
“Men Northug-bøff har du ikke” sier han triumferende til meg for liksom å ta brodden av at jeg hadde Northug-dress.
Han var dog ikke like glad i Sundby som skiløper skjønte jeg.

På bussen får vi siste nytt om jaktterreng, om jaktfeltene i Flendalen og rettsaken i Elverum. Det trenger jeg neppe skrive noe om, for regner med at Økokrim hadde overvåkning på bussen, og at det derfor kommer i Østlendingen som en lekkasje.

Jeg krysser vegen og kommer til der eliten senere skal starte og ser spor vakrere enn noe jeg har sett noen gang. De er til de grader så fine, at man burde bedt Thomas Wassberg og hele løypekomiteen i Falun tatt seg en tur. Slik skal det gjøres.

Jeg husker strømlinna og motbakkene der, men de virket da kortere i år? Men jeg er på rett spor, og når snart viddene. Der glitrer snøstjernene i kapp med gulltenna hos de jeg passerer. 
Jeg ankommer Høgland – der satt ikke bussen fast i år. Jeg kjenner på gliden ned fra gården, og det er von om at jeg har dårlig nok glid til å overleve. Jeg ser ingen bak meg og ingen foran meg.

Men i bakkene i skogen på andre siden av jordet tar jeg igjen en gjeng og gleden er stor da jeg atter en gang passerer Rendøl’n.
Jeg hilser kjapt på ham og han smiler sitt vennlige smil og fortsetter i sitt eget tempo – i lag med sine barnebarn.
Jeg sier til ham: “det er så fint i dag at en egentlig ikke skulle blitt ferdig med turen!”
I det samme jeg har sagt det kjenner jeg etter i lomma og i det jeg kjenner konturene av en nitro-spray, vet jeg at jeg nok vil klare det.
Med det samme er det kanskje greit å nevne at det er en nitro-spray jeg har i lomma….

I tillegg hadde utsagnet en bismak ved at Julius Cæsar denne dag i året 44 f. Kristus.
Har tenkt mye på det der – lurer på om den gangen skrev:
“I dag er det 15. mars 44 år før Kristus?”
Eller om de noen gang tenkte på at deres store leder (han var visstnok aldri keiser) gikk glipp av Kittilirennet.
Kanskje hadde han aldri blitt drept hvis han hadde tatt turen til Flendalen denne skjebnesvangre dag.
Da kunne Brutus ha vært igjen der borte mener jeg.

På myrene blir sjela mi fylt av glede og lykke.
Jeg elsker føret, været, terrenget og følelsen, og jeg tenker at det er nesten så jeg kjenner smaken av Bryns brunost i det jeg setter meg i Hockey i inngangen til siste myra hvor hellinga kanskje er 0,2 grader men man allikevel kan ake.
Det er ikke rart at Per Bryn har god ost – når geitene bor oppi her, må det bli slik.
Dette er stedet alt for få mennesker besøker, eller kanskje det er nettopp det som er så godt.

På brinken før utforkjøringa stanser jeg opp og tar noen bilder.
Langt i det fjerne skimter jeg noe som kanskje er Eltdalsfjella, og om det ikke er det, så er det like vakkert allikevel.
Jeg kikker igjen ned på sporene og ser perfeksjon på flendølsk vis.

Jeg setter utfor, vel vitende at dette er noe av det villeste som finnes etter utforløypa i Kitzbühel, bare at jeg skal ned med langrennski, NNN bindinger, og ustø femtitreårige ben. Men jeg må satse – bak kommer Ingvald Bekkevold i aktiv klasse og jeg må jo prøve å være innenfor 20 min bak ham i tid. Da tillates ikke somling.

Jeg kjører slalom, nesten som Henrik Kristoffersen, bare at han kjører mellom porter, og jeg kjører mellom Storsnesere, som startet på Høgland.
Blide mennesker over alt som hilser og snakker, mens bena nå er stivere enn noe som har vært i mellom dem noen gang (feilsatte staver), stomler jeg meg ned i spora i siste bakken og det sitrer i dem da jeg prøver meg på kneika før matstasjonen på Rømoen.
Der treffer jeg jo brunostens far som har samme utsagn som meg – intet sted i verden matcher et Trysil i snøprakt.

Man river seg løs fra saft-laget og staker på.
Du verden så “lætt”, men jeg tør ikke si “barneskireinn”, for det skrev jeg på snap før start i Trysil-Knut rennet og det endte ikke bra.

Opp fra riksvegen merket jeg at styresnøens underlag har stjålet klisteret mitt, og at det er ikke lett å stake som Aukland opp bakkene, og etter å ha sett meg godt rundt, og ikke sett noen, tar jeg fire skøytetak opp ene kneika, men jeg var ikke helt Cologna heller.
Ved Søgaard fikk jeg inntrykk av å være i Kontiolahti, for der møtte jeg “veggen” – og dette er bokstavelig talt en vegg.
Men kom meg opp, og deretter så jeg snart målseilet ved den nedlagte butikken.
Ingen tok imot meg….kom alt for tidlig (noe som er sjelden jeg gjør).
Og jeg klokket meg selv inn på en time og “ølløv” minutter. Går Ingvald fortere, blir denne redigert…

Jeg har hatt en lykkelig dag – hvis noen har giddet å lese så langt, så ta med dere rådet:
“Bli med neste år – finere løp og ramme rundt, skal du lete lenge etter.” …og det beste av alt:
Det er plass til alle uansett mål og fart du vil holde.

Takk til arrangør!

#Kittili #Rennet #Kittilirennet #2015 #langrenn #renn #ski #utfor #Ingvald #Bekkevold #Holmenkollen #Rendøl

KITTILIRENNET 2018

Da du hiver deg utfor her, bør du vite hva du gjør!

Dagen da egentlig ingen ville….

Selv er jeg ganske lei ski.
Det å ikke kunne bruke ski siden førsten av november, og bare oppleve at det er tungt….
…ja det er tungt det.
Men jeg skjuler det godt, og reiser til Jordet i går aften, og er så “keen”.
Ildner opp både Trine og svigerfar min.
Ja det er nesten så svigerfar min begynner å tro på et nummer igjen.
Ikke fra sin hustru altså, men oppi Flendalen.
…men så sier sønnen hans at han ikke skal være med i morgen,
og lufta går litt ut av svigerfar min.

Men vi kryper til køys tidlig.
Her skal det satses.
Bussen går jo fra Engerneste kl 0930.
Eneste gang det går buss fra ene ødemarken til den andre.
Eller fra en innsjø, til utmarken.

Kl 0600 er jeg oppe.
Det er ingen andre.
Jeg kjenner meg pjusk, slik de fleste menn er på søndag morgen.
…og atskillig bedre enn de fleste som var i Holmenkollen i går.
…og da mener jeg ikke løperne som gikk 5 mil.

Klokka blir 0700.
Trine er oppe, leser på termometeret at det er minus 19.
“Det er for kaldt for det” sier hun.
“Ja men det er alltid slik dagen for Kittilirennet” sier jeg.
“Det er kaldt her, og flott og solrikt i Flendalen, og mildt ved Engerneset”.
Trine svarer ikke, men sier at hun legger seg igjen.
Merkelig det der.
Stå opp for å si at hun legger seg att.

0830 – det er dårlig tid.
Ingvald er opp og ser på termometeret.
Må være en genetisk greie det der.
“-16, nei tror jeg blir hjemme jeg”
“Ja men var minus 19 tidligere i dag”
sier jeg.
“Tror jeg blir hjemme jeg” sier svigerfar, og vandrer rundt i T-skjorte og olabukse.
Han er nok ikke klar for å gå på ski nei.

Jeg skjønner at det er fånyttes.
Innerst inne har jeg vel ikke mye lyst, og teller på knappene om jeg heller skulle gått aktivt.
Fått opp bringa att litt liksom.
…og med Twin-skin ski.

0845.
Ingveig er oppe og sjekker termometeret.
“minus 15 ja, er for kaldt det.
Nei vi får ta oss litt frokost.
Hvem skal ha hardkokt egg?”

“Speilegg”
“hardkokt”

…og alle får det som de vil.
Jeg får sjekke temperaturen.
Minus 14 står det, og sola skinner over Løpsætra.

Espen og Ingvald snakker sammen på telefon.
“Er det 18 km det er løpet?”
“Ja er såpass kaldt i bygda og ja”
“Nei er det 18 km det er”
“Huff minus 18 er kaldt det gitt”
“Han spør hvor langt det er er”
fnyser Ingveig til med.

Så er det bestemt at Espen og Hedda blir med.
Nå blir det fart på svigerfaren, svigersønnen, og svogeren (ja det er meg begge de siste).
Trine er heldig, for Mitra kaster opp, så hun må til veterinær.
…og først nå sier hun:
“Hadde ikke Mitra vært sjuk så skulle jeg blitt med!”
Rart det der….

Bussen har reist, for den dro 0930.
…men klokka 10 er Caravellen pakket og klar.
Ingvald og jeg suser av gård.
I Mørsøybakken møter vi en buss på veg mot Engerneset, og vi ler og tuller med at den nok var sent ute.
Vel vitende at dette nok var en annen buss….

Så er vi 4 i bilen.
Ved busstasjonen i bygda står det skiløpere.
I Øverbygda står et par voksne elger og forspiser seg på bjørk.
“Det er pent i Flendalen” sier Espen og alle er enige.
“Men jaggu er det avsides”, sier han, som selv bor langt til skogs….
…og i Flendalen er det yrende liv.

Inne i lokalet får vi meldt oss på.
…og selv om det er langt til skogs, er det Vipps der.
Men en må gå gjennom Privatbanken Flendalen, og så legger’n Per kontanter i kassa.
“Vi går i vegen” sier svogeren og hiver seg av gårde, selv om han og datteren er de raskeste av oss.
Han er en utålmodig fyr denne gutten,
som har vunnet rennet fire ganger før!

Ståle er klar for renn.
Han har hørt at bussen var for sen grunnet teknisk feil.
“Må ha vært en teknisk feil med vekkerklokka” sier han, og hiver seg inn for melde seg på.

Så er vi på veg mot Engersjøen da, på ski.
Jeg har beskrevet dette løpet før.

I 2013 noterte jeg (Gikk konkurranseklassen Tid 1.06.04 og reddet min svigerfar fra sisteplassen):

-25 på morgenen – flott vær i sola men kaldt.  VG30 i bånn og VR40 oppå – trått (for dårlig glidejobb).
9 stk startet i aktiv.  
La meg sist ut.  
Fulgte Ingvald til toppen før Høgland, men på flatene fløt han fra meg – da vi kom til Høgland så jeg ham ikke og trodde kanskje jeg hadde gått feil.
Vanskelig nedkjøring mot Rømoen.  Derfra inn var det halvesi tungt og gå.  Overrasket når jeg så mål.

Litt artig det der “la meg sist ut” – for det var lur strategi – var sist i mål også!

I 2014 skrev jeg (Trimklasse med Trine 1.48.09):

Kittilirennet – eneste tredelte løp i Norge:
Fellesstart i Flendalen, deretter Super-G fra Bittermarka, før jaktstart fra Rømoen.
Vinner ble Tore Stengrundet​

2015 – Trimklasse 1.11.21
2016 – Trimklasse 1.35.32
2017 – Trimklasse 2.14.39
2018 – Trimklasse 2.01.49 

….og hadde ikke tenkt å blogge noe om årets.
For det er liksom det samme år etter år.
Verdens flotteste og beste løyper – trikkeskinner er ikke lagt like faste som dette.
Verdens flotteste terreng, og omgivelser.
Verdens hyggeligste mennesker i sporet.
Ja det er liksom bare slik det er år etter år, så hva skal en skrive om da?

Jo, for når vi har gått et stykke, og skiene har gått trått,
så stanser jeg, og skyver bindingene til -2.
Ja det gikk ikke så fort altså.
Det gikk litt tid før jeg skjønte, enda lenger før jeg fikk det til, og jammen trengte jeg svogers fingre også.
Men da det var i orden, fikk jeg god gli og godt feste.
Fellski kan anbefales.


Håper det ikke var noen inni bygningene da snøen kom, men haren liker seg her

I ei mote tester jeg skia.
Fellski viser seg å ikke ha noen forbedring på pulsen, og den viser faretruende 169.
Da er jeg glad jeg går trim….
Men akkurat da skjer årsaken til blogginnlegg fra i år.

Min hustru ringer.
Situasjonen er som følger:
Jeg er midt i villmarka.
Midt i mellom “intet annet enn skog og vidde” og “intet annet enn sjø og fjell”.
Trine sitter i en Pajero med klimaanlegget skrudd på 23,5 grader varmt.
Jeg har puls på 169, og er midt i ei mote, og opplever minus 7.
Hun har kanskje puls på 56…
…og hun sier:
“Du, det er litt lite diesel på bilen….”


Tilskuerne i Flendalen er mer stille enn dem i Holmenkollen

På en høyde har rendøl’n og etterkommerne en hvilestund, 
etter å hatt Nordre-mesterskap i motbakkeløp.
Han er som vanlig blid som ei vårsol.


Har man pause, har man pause…Sjekk utsikten der bak!

Rett før matstasjonen tar vi ei pause, 
og jeg venter på eliteløperne.
Da kommer rendøl’n og sier til svigerfaren min:
“Har du slutte å trene?
Ser du er så glad i sjokolade”.

Da ble det fart på svigerfaren min.
Jeg oppfattet nesten ikke at de tre forsvant en gang….
..da jeg traff att rendøl*n sa jeg til ham:
“Mobber du Ingvald mer nå, så vinner han aktiv-klassen neste år”
…og jeg har ennå ikke sett ryggen hass da jeg haster videre.

Bakkene videre er som de er.
De er forbedret, men det går fortsatt fort.
Veldig fort.
Må si jeg er stolt av å være onkelen til Hedda,
Etter 16 km, er hun fortsatt like hyppig i stakingen, og i motene langer hun ut som en kvinnelig utgave av Niskanen.
Stil til 10 som dere skjønner.

Langs løypa ser vi det er skrevet klokkeslett i snøkanten.
Det er Mina som sier fra til far sin hvor hun var når.
Svogeren min hadde vel ment å gjøre det samme overfor sin datter,
men hun slapp jo aldri bakfløga hans!

På flatene ser vi en foran oss.
Ja han er ikke lett å se, der han går i hvit kamuflasjejakke.
Ser bare bena kan en si…
…og det kan se mistenkelig ut, for han følger spor.
Spor etter en….

Pistenbully 600….

I brattbakken etter Søgaard, tar vi stans, for å se eliten.
To ungguter er i hard kamp om seieren.
Det er tett kamp om seieren, og vi må bare se at vår lokale helt har måtte slippe med noen få metre…
Vi heier ham frem.

“Dette staker du dem inn att Tore, ta det siste no” skriker Svigerfar,
før vi ser det kommer et par løpere til i kraftfulle staketak nederst i bakken.
Mens jeg er måpende til min svigerfars heiing….er han ikke sønn til Inga?


Nesten så man ser farten i et stille bilde. 
Her leder Petter Myhr, mens Lars Bovold ble dømt foran i mål.
Tiden ble 47.02 på begge.  Hørte de snakket om et par centimeter i forskjell.

Espen og Hedda hiver seg etter.
…og de følger faktisk.
…og igjen må jeg si meg imponert over denne unge “pige” som har gått 18,5 km, og ikke har antydning av slitenhet, eller i det hele tatt er andpusten.
“Vi var nok slik da vi var unge vi og” trøster jeg meg med.

Hedda fikk sitt første merke.
Jeg fikk sølv for fem – men oppdager nå at jeg faktisk har seks
(men med fem barn, hvem har egentlig undret)
Espen hadde 11…
…renn altså!

På Midtung har svigermor hjemmelaget Pizza i ovnen,
mens svigerfar kaster seg på tv’n, for her skal vi se hvem som vant 3-mila i kollen.
Jeg var en liten tur innom Facebook, og der så jeg allerede hvem….
…og nå er det bare å bli kvitt hodepine og smerter i skuldra.

PS:  Må nok en gang, slå et slag for at flere tar turen neste år.
Blide folk i begge ender.  Flott opplegg med buss…
To forskjellige distanser å velge mellom.
Nydelige spor og natur.

Resultatliste finner du her

#Kittili #renn #langrenn #ski #sport #snø #sol #Hedda #Espen #Svoger #svigerfar #pige #18 #Tore #elite #Flendalen #Engersjøen #Vidsyn #Ståle #rendøl 

RARITETER I ORD OG UTSAGN


I dag ser vi på fenomenet Dick-pics” sier Petter på Godmorgennorge, og fortsetter:
Men først til seernes bilder“.

Jeg ble sittende med hjertet i halsen, men heldigvis var det de samme bildene som dagene forut.
Litt snø, med et fjell bak, og en tørr bjørkekvist foran.

Vi kan holde oss litt til Godmorgennorge, for der var Jan Thomas gjest en morgen, hvorpå Vår plutselig sier:
“Hadde du ikke vært homo, skulle jeg bedt deg ut på middag!”

Trodde ikke det var lov å diskriminere noen pga seksuell legning jeg.
eller….hva hvis Petter hadde sagt det samme til Gro Hammerseng Edin i disse #metoo tider?
For hvis legningen har betydning for daten, så er det vel slik at lysten etter kroppen er der…på et vis.

Under OL, sto mange frem og forklarte at det var vanskelig å lykkes i OL.
“For det er nå tross alt OL”.
Mens Ragnhild Haga uttalte:
“Alt er mulig i OL”

Kanskje var det derfor hun vant?

Kan ta en til derfra, for Henrik Kristoffersen kjørte ut, og reporteren ymtet nesten frem på at hele hans karriere da var mislykket.
Da svarte Henrik: 
“Er jo bare et skirenn!”

I studio etter ytterligere en jubeldag for de norske utøverne i OL, henviste Lahlum til en politiker som en gang sa:
“Det er min mening, og den må jeg respektere!”

Det kalles selvtillit.

I Sverige ble en avdanket skiløper spurt:
“när är Vasaloppet som hårdast?”.
Svaret var kort og greit (og jeg er enig):
“När man börjar bli trött!”

Litt mer lokalt så satt jeg med et par unggutter i Hylleråsen, som sa:
“Har itte hørt ingen ting je”

Da er det stille da!

Eller som ei jeg kjenner godt sa:
“Det er ganske ofte langt i mellom hver gang vi er der!”

En Facebook-venn av meg er lidenskapelig singel.
og en gang la han ut at han hadde funnet grunnen til at han var singel, og det var fordi:
“Hans svigerforeldre aldri fikk barn!”

…og i den forbindelse så var den noen som på en dokumentar påsto at:
“Det var flere av hennes forfedre som aldri hadde fått barn”
og fortsatte:
“Visstnok genetisk betinget”.

Noen må visst snakke med sin bedre halvdel!

I bakgrunnen sto TV’n på og det kom plutselig en reklame om Adams matkasse, noe som fikk min sønn til å uttale:
“Ingen som jobber mer, de bare ansett folk”.

Der og da var det en fornøyelig kommentar opp mot at folk ikke lager seg mat, men i  ettertid så skjønner jeg den faktisk ikke helt.
For jeg tror Adams matkasse er det samme som Trines vareposer – de er fylt meg råvarer!

Jul i Blodfjell var en fornøyelig julekalender, men språket var til dels av en slik art, at jeg ombestemte meg for om unga kunne se den.
Så da ble det til at jeg så den i smug.
Men jeg må jo si at Sveins utsagn om jula er fortreffelig:
“Jula er ulogisk.
Vi sleper med oss ei gran innendørs.
Er sammen med masse folk vi ikke liker,
og feirer at en fyr, som ikke finnes,
ble født for 2000 år sia.
Ingen ting ved jula henger på greip”

Før vi fikk DAB i bilen, slik en god tid før jul i fjor,
kjørte vi langs Sigernessjøen (Signessjønn), og hørte på radio Kongsvinger.
Da hører vi programlederen si:
“Velkommen til lokalradioen – hvis dere ikke liker oss så får dere gi oss beskjed.
Her er værmeldinga.
Det blir oppholdsvèr, men det stemmer ikke,
for det snør ute ser je.
Vi skal spille Rock a’round the Clock
men det blir i morra.
Nå får vi Åh Julieee.”

Freskt.
Fortreffelig, og gjorde at vi ikke savnet DAB.

I forbindelse med vårflommen hørte jeg på nyhetene:
“Vannstanden er på veg tilbake”

Jeg blir da veldig usikker, for utenfor ser jeg at elva blir mindre, men kommer det nå en ny bølge?

Så til noe musikk.
Da Trond Erics var på sitt aller beste, takket de for seg, og ga seg.

Men denne setningen lever videre:
“Som et speilbilde av hjertet
kan jeg se at du elsker meg!”

Så poetisk, men jeg skjønner den ikke helt.
Enda jeg har da sett bilde av hjertet mitt innvendig på skjerm.
Men jeg husker ikke om bildet var speilvendt.
Bare at det var i sort og hvitt.

Levi synger:
“Er så mange måter å falle på.
Enda flere å reise seg på”.

For det første så trenger man jo aldri flere måter å reise seg på, enn man faller på.
Men jeg skjønner også av egen erfaring, at fra noen faller, reiser man seg aldri.
Men måtene til å reise seg, finnes nok der ute.

Så har jeg noen utsagn, jeg finner svarene på selv:
Telenor reklamerer med Norges raskeste mobilnett, og det er helt riktig.
Ingen andres nett forsvinner nemlig så fort!

Hvis man er i selskap, og våger seg en tur på do, så kommer det ofte noen straks etter og røsker i døra.
Har dere da noen ganger opplevd det rare ved at vedkommende sier:
“Hvem er det som er der?”

Blir det mer ledig, eller fortere ledig av å vite hvem som er der mon tro?

“Gift ved første blikk” heter en serie på TVN.
Der matches to av eksperter, for å stifte ekteskap.
På en måte virker det litt maskinelt.
Er det da å anse som en “stiftemaskin”?

Til slutt i dag, vil jeg gjengi ei historie om en eldre kvinnelig sjåfør.
85 år gammel, blind på ene øyet, svaksynt på det andre, noe som illustreres godt ved at når hun strikker, har hun brilleglass tykkere enn gårdagens billedskjerm på tv.
Men i Sverige hos en datter hadde hun vært.
Med sin bil.
Alene.
“Hvordan gikk det, med dine auger da?” spurte jeg.

“Nei jeg så itte mye.
Je lytt innrømme det”

Sa hun og hastet videre….

Jeg har nok flere i hue…..og avslutter med hva faren sa om sin sønn Rune Nilsen:
“Allerede som barn var han en liten gutt”

#metoo #Nilsen #Rune #GMN #Godmorgennorge #oldemor #Sverige #TVN #gift #Krüger #Haga #Ragnhild #Henrik #Kristoffersen #TV #Utsagn #setninger #rariteter