HAUKÅS-LEKENE 2018

I 2016 laget Neinarn i stand skiløype, Morten gjorde hopp, unga gjorde slalombakke, og Espen hadde premier…Og Neinarn varslet kvelden før lekene, at det var fare for at innsatsen i familien sikkert ville føre til skader.  Lite visste han da, at bare han selv skulle bli det.

Så kom 2017 og lekene gikk sin gang.  I 2018 ble interessen hos arrangørene mindre…Og lekene sto i fare for å dø ut. 

…men så skjer det som ofte skjer.  Yngre krefter overtar.

Påskeaften hadde Thea og Nancy brukt dagen til å lage lekene, som besto av skirenn, natursti, og quiz.

Ingveig sto ved hytta, og var fritatt for skirenn, men måtte gå opp for å delta på natursti.  Da hun kom opp, viste det seg at første post var nede…

SKIRENN – tid på sistemann i mål

Lag 1: Ingvald og Nils-Embret

Nils-Embret fyker avsted.  Tett fulgt av Ingvald.  I første (Og eneste) går Nils-Embret over til å løpe Klæbo-stil og får et forsprang.  I slutten av mota, er han uheldig og faller.  Ingvald kommer innpå att, og nedover fra treet, tar Ingvald godt tak i Nils-Embret og skyver ham over målstreken.  På 1.18.63

Lag 2: Trine, Morten og Gunnar

Gunnar setter opp en voldsom fart.  Morten og Trine henger på.  I motbakken løper de tre opp som forfulgt av vinden.  Runder treet i god fart.  Så skjer det fatale.  Trine, utlånt fra et kjent team, mister fotfeste, og “tryner”.  I det store startfeltet, sliter hun med å komme seg opp igjen, og er nok medvirkende til at laget sliter med tiden.  Ikke minst når hun kaster seg over mål, og ikke er klar over at det skotuppen som gjelder.  Heldigvis visste ikke arrangør det heller.  Tid 1.05.02

Se det dramatiske fallet her

Lag 3: Karine og Neinarn

Karine ligner på Ragnhild Haga der hun florlett suser over snøen bort til bakken.  Neinarn er litt mer forsiktig, klok av skade, og blir liggende etter.  Karine holder farten helt inn, og det gjør vel også Neinarn, men hos ham kan det neppe kalles fart.  Han kaster imidlertid skotuppen mot målstreken…Og redder tiden 00.52.28

NATURSTI

Post 1 besto av å følge et rådyrtråkk til maksimalt et jorde, og på den vegen finne en pose og skrive sitt navn.  Den klarte alle.

Post 2 var å hente en oppgave på et tre, og så synge refrenget på en sang.

Post 3 besto av å kaste trepinner i en sirkel.

Lag 1:  Nils-Embret og Morten – 2 av 3

Lag 2: Karine, Trine og Ingveig – 3 av 3

Lag 3: Gunnar, Ingvald og Neinarn – 2 av 3

Oppgavene gikk greit for de fleste, bortsett fra at lag 1 misset en pinne inn i sirkelen.  Verst var det for lag 3, hvor Neinarn gikk høgt ut og proklamerte dette for en barnelek….Og kastet langt over.

Collage ved Trine 

Før quiz, har Karine vært på vinnerlaget begge ganger.

 

 

#Haukås #leker #2018 #skirenn #quiz #natursti #tupp #mål #Ingveig #arrangør #santander

KVILTEN TIL GAMMELSETRA

Jeg er en motpol.  Jeg går aldri mot noe polpunkt, men det er snart det eneste som gjenstår.  Jeg går ikke på Vinmonopolet heller.

Men det er mye jeg ikke kan.  Jeg klarer ikke nyte påskedager.   Eller sitte i ei snøgrop og myse bak et par solbriller…

…men jeg kan gå på ski med hund foran.  Hvis det er en slags utfordring.  Men jeg kan nyte en kveld på Haukås i trivelig lag med de nærmeste.   …Og så våkner jeg tidlig, og må ha en utfordring.   

Skjærtorsdag hadde jeg en drøm om å gjennomføre en slik, for meg, utfordring.  Gå en strekning som er ny, og kanskje for lang, for meg, men ikke umulig lang…bare slik at det føles som en Amundsen eller Nansen.  Det blir slik når en ikke får til så mye utenom å vanne blomster, som holdes kunstig ved live, eller akkurat blir ferdig med å rydde huset, til kl 1445, da unga kommer hjem – og må begynne på nytt kl 1505.

Da dagen kom, trakk en seg Trines søskenbarn Stake (fikk visst OMG), men svoger Finans, svoger Gründer, svigerfar, og en fisker Røe, ble med.  

Svigerfar er angitt far til min hustru (Jeg kan bekrefte at etter temperament å dømme, så er det helt riktig).

Svoger Finans er svigerfar første utilsiktede, snargjorte hurtigfødte barn, og er en fyr ansatt i finansverdenen, en up-and-coming lokalt svar på Stordalen.  Han er også tidligere storløper på både ski og med joggesko.  Svoger Gründer er snekker i bunn og grunn (derfor Gründer i eget firma).  Han er kanskje Trysils største talent på ski, og farens øyensten.  Han har nok tenkt å bli med på skirenn en gang, men ikke før han er så god at han med sikkerhet vet at han vinner.  I påvente av det,  staker denne 200 cm lange mann med krokete knær, med godt bøyde 190cm lange OneWay-staver, rundt i Sjusjøområdet, med ei snittid på 1.50 på kilometeren.  Uansett føre og terreng.

Og Fisker Røe er en eksentrisk millionær fra et småbruk langs ei fiskeå.

Og så er det våre to pointere da.  De er selvfølgelig med. Svigerfar med en Zushi, og jeg med Zarah.   De to firbente er svært så ivrige i førsten, og de uten hund, tenker vel, at det er da ingen trening i å gå med hund.   Ja litt slik som når en passerer en svenske i Trysilfjellet:

“Det är fusk det där”.   

Men jeg trøster meg med, at Amundsen brukte hunder for å ta seg til Sørpolen, og har evig ære for det – uten at noen mener det var fusk.  Scott angrer kanskje at han ikke hadde!

Da vi er klare, er Svoger Finans borte – like fort som penger investert i et Nigeriansk firma.  Så er vi i gang.

Så som en mini-polfarer, bremser jeg lett bak Zarah, og forsøker å holde følget samlet.  Svoger Finans og Fisker Røe er også i en slik form, at vi trenger hver vår hund for å være med dem i det hele tatt.  Svoger Finans er fortsatt borte, og halvvegs til Hovden.  Du vet slike finansaktører, analyserer såpass at de alltid ligger på forskudd.

Jeg vet ikke vegen.  Men jeg har sett på en app at det er mulig å gjennomføre turen.  I et kryss spør vi om vi er på rett veg.  Heldigvis var det ikke presten, så vi får et JA.

Det er smalere trasè enn vi er vant til, og det er anorakk-løpere på veg i begge retninger.  Så en må følge med, der en går med line mellom seg og en hund.  Men det går, som vanlig, veldig bra.

For å få med noen, har jeg sagt at det ikke er langt, og ikke bratt.  Ja jeg har gått Engerdal Østfjell – Lillerøåsen før, og der er det ingen bakker slik jeg husker det – ingen oppover i alle fall (slik jeg fortsatt husker det).

Ved Hovden får vi se Sølentoppene – fra en ny vinkel for meg, og mobilen må opp.  Går aldri lei av å se disse ikoner, som synes å være importert fra Alaska, eller Yellowstone.  …og jeg skjønner de som bygger seg hytte her oppi.  Der er jammen svoger Finans også.

7 km senere er vi ved Engerdal Østfjell.  Jeg kjenner meg ikke igjen.  Dæven så bratt oppover.  …Jeg har nå en hund som ikke er så ivrig lenger, og har blanke skøyteski (Jeg klarer ikke skøyte), og musklene i kroppen arbeider på høygear for å få den for tunge kroppen oppover.  Innimellom skjønner jeg ikke hvordan gravitasjonen funker lenger, for her er det så bratt at vi burde falt ned.

Fisker Røe protesterer høylydt.  Han er vant til stigninger på islagte fiskevann, og er lovet lett løype.  Svoger Gründer sier som fedre gjør til sine barn: “Bare opp der nå så er vi oppe”.

…og som for unger flest, så sier han dette for mange oppoverbakker.  Innimellom tror jeg vi har gått feil, så bratt er det.  Og slik husket ikke jeg det.

Men så tar vi en pust i bakken, snur oss, og ser både Femund og Sølen.  Ved synet at en fisketjern som Femund, smiler Fisker Røe også.  Der vi står, ser Femund svært så liten ut….og så snur vi oss, og fortsetter oppover, og jeg hører i høy pulståke, svoger Gründer si “Bare opp her nå så!”.

Under Kvitvola ser vi 15 snøscootere på veg nordover.  Så lett de har det de der.  De synes sikkert oppover er greit også.

Så begynner det endelig gå utover att.  Mot Blakksjøen, eller noe slikt, vi vet ikke.  Alt kan jo være sjø her.  For alt er kritt hvitt av snø.  Du verden for noen vidder, og igjen slår det meg at naturens hvite ark er flott.  Selv om de er uten en strek.

….Og hvorfor dra i bil i mange timer for å komme på ei eller anna vidde, hvor det er kolonnekjøring, så kan en trysling kjøre 40 min, for å nå et “vanviddig” terreng.

….Så går det litt oppover igjen.  Fisker Røe blir ikke blidere, så svoger Gründer sier “Her er Hognsjøen”

“Høssen kan det være sjø her, det er jo skrått oppover” sier Røe.  

…om det er en tilfeldighet, eller ikke, men etter Blakksjøen er Svoger Finans tom.  Ikke for penger, men for sprudlende energi.

Lenger frem er vi så uheldige å se løypa langt der fremme, i ytterligere en stigning, som går inn i en ny stigning.  

Fisker Røe biter seg i fingeren i ren frustrasjon.   Så svinger løypa bakover att, og svoger Gründer beroliger med at løypa går i en slags runde her….

“Må faan skjæra være strafferunde det” sier en nå nesten forbannet fisker Røe, men blir blid som ei sol att, når han leser Hognsjøen på et skilt.  Og her er det flatt.  Mitt råd er – ikke prøv pilking på steder svoger Gründer sier det er sjø. 

Merkelig det der, men når en fluefisker, kjenner varmen fra ei røe under seg, blir han som en Eidskoging, som ser ei lettkledd dame.

Nå er fisker Røe i hundre, og han vil svoger Gründer skal ta bilde av ham med sjøen i bakgrunnen.  Ja ingen vil jo klare å se sjøen egentlig, for den er vel nærmest bottenfryst og i alle fall, godt snødekt.  Men her skal bildet tas.

“Husk å få med skiltet på bildet Mårta!”

…og bildet skal sannsynligvis brukes som profilbilde på et eller annet obskønt sted på nett eller app.  Nå tror jeg nok det, at hvis Fisker Røe har noen app for dating, så heter den noe slikt som Fishermans friend….Og bildet skal nok brukes i Photoshop, hvor han har tenkt å manipulere inn en sytten atten fisk i hånda…

Nå overlater svigerfar hunden til sin førstefødte.   Ja det blir som å bli kausjonist, for nå er Svoger Finans i ter igjen.

…vi fortsetter å stake, eller gå diagonal, oppover.  Fisker Røe har lært av langløperne, og løfter kroppens vekt (sener og lett knokkel) godt opp på tåballen, før han lar kroppens tyngde (ca 50 kg ren energimasse) falle over stavene, og lar buken (håper ikke telefonens rettetast slår inn her) gjøre resten.  På en måte er han som en “harra på ski, og kaninen i senga” sa noen, uten at jeg kan mer, enn bevitne at han spretter som en hare på ski i alle fall.  

Selv er jeg nå så sliten at da jeg kikker opp fra svært dyp staking, ser jeg antagelig synet, og jeg synes det ser ut som om jeg har med meg både HC Holund og Northug.  Men det er vel kanskje bare hallusinasjoner….

…må da være Northug og Holund?

Bare opp den bakken der så….

På en topp, midt på denne vidde, står ei ensom furu.  Det er så en blir lettere poetisk av å tenke på hvordan denne furu har havnet her.

“Den der er gammal” sier Fisker Røe

Ja der sitter årringa tett, svarer min svigerfar.

For meg betyr furua to ting, at naturen er uberegnelig, og at jeg det verste er gjort.  Bare noen meter att nå så…

Snart er det sant også, at siste bakke oppover er forsert.  Vi ser muligens mot Rødalen og Østerfjellet , og på are sia, ser vi Tverrfjellet, og litt av Kampflå.  En scooter har kjørt tvers over her også, og jeg antar at det er SNO….

Plutselig møter jeg ei av de blideste jeg vet, og som jeg stort sett møter kun her.   Ho Kari.  Og gubben hennes er like blid.  Selv om hun rett forut hadde ment at han burde ta bilde av rekken av skiløpere som kom i mot – nemlig oss.  

Var vi ikke testosteronbomber før, så var vi i alle fall det etter det møtet.  

I en motbakke kommer en i teamdrakt oppover i mot oss.  Det er lett å se at dette er en langløper av klasse.  Jeg staker på litt ekstra, for med Team Santander jakke er en litt forplikte til det.

“Det var Team Parkettpartners Gjestrumbakken”, sier Svoger Gründer, og som vanlig er vi imponert over løperne på dette teamet.   …Og jeg vet at han har vunnet Røsjørennet….akkurat som Svoger Finans.

Ja vi blir vel litt inspirerte alle, og stakinga går mye lettere….I noen hundre meter.  Eller så lenge det er fare for at han ser oss!

…og plutselig er vi på Lillerøåsen, og jeg ymter frempå om at vi kanskje bør gå om Østerfjellet i påvente av at Trine skal rekke å hente oss.  Svoger Finans sier kontant nei, eller mer riktig “går faan itte en meter til” og vi har jo sett at spensten ikke er som den var…..og i løpet av sekunder, er ny fører ordnet, og vi er på veg mot Gammelsetra….

 

Takk for turen, sier jeg i det jeg sklir ned i 40 plussgrader vann i svigerfars Jacuzi….

 

Dagen etter gikk jeg samme turen med hustruen og hver vår hund.  De var atskillig mer slitne i dag, men allikevel tar vi igjen nevnte Gjestrumsbakken, og jammen hadde han lagt merke til team-jakka han og.  Så det var godt jeg gå på litt.

Traff en dobbelt Røsjøvinner i Engerdalen – vurderer å bytte team…

Dagen etter er det langfredag, og da er dagen inne for å gå turen med min hustru – for på langfredag bør vi rekke i mål ivdagslys!

Til opplysning gikk søstera 25 min fortere enn brødrene sine i går.  Det blir en tung sommer for gutta…

Trine sendte snapp etter første bakke….

#skitur #påske #skjærtorsdag #langrenn #røe #finans #gründer #Kvilten #Engerdal #Østerfjellet #ski #winter #vinter #snow #snø #gmn #Gammelsætra #kari #røsjørennet #omg #omgangssjuke #stake #holund #hc #northug #jantelov1 #omg

 

 

PÅSKENS BUDSKAP

“Hvorfor feirer vi forfølgelse og drap med å gå på ski og spise godis? 

Derfor er jeg glad for at jeg er for dårlig til sånt!”

Skrev min svigerdatter her om dagen….og det får en til å neste svelge påskeegget ned i feil kanal, og begynne å tenke.

Men på den annen side, så sitter jeg her på skjærtorsdags morgen, og tenker på nattens søvn.

Du våkner trøtt kl 02, og kjenner ryggen verker.  Det gjør vondt å vri seg, men en må liksom prøve å endre stilling for å prøve å sove videre.  Det brenner i halsen fordi trekken fra vinduet går rett ned i halsen, og gir deg en lettere forkjølelse.  Lukk vinduet sier du kanskje, men med et par hunder, kjerring og tre unger på 2×3 meter, blir det snaut med frisk luft.

Etter ytterligere fire timer uten søvn, blir det å stå opp, og sitte alene noen timer, før svoger finans står opp, og forteller om sin natt.

“Faan itte søvi je….”

“Eneste plass som var att, var i overkøya, og der er det bare noen centimeter over nasan”

…å så kom dattera, og jeg hadde bare 20 centimeter å ligge på, så jeg flyttet meg, og fikk enda mindre plass, for da kom begge døtrene og en hund, og ryggen er helt ødelagt av å ligge på denne madrassen, og jeg fikk faan ikke sove, for det var ikke luft att”

…og i det øyeblikket skjønner jeg at vi tar jo tak i lidelsen, og ofrer oss, for å ivareta påskens budskap.  Vi lider oss igjennom noen dager, mange sammen på liten plass, vi spiser appelsin, som vi normalt ikke gjør.   Vi lever uten strøm, og TV, og mikrobølgeovn.  Vi lider oss gjennom dager uten tilgang på Tinder, pokemon, og elektroniske dørlås.  …eller for den saks skyld – kjødelig omgang!

Vi drar oss ut på ski hver dag, på smurning fra ifjor, og utesetter oss for D-vitamin angrep, med en øl eller cider i hånda.  …og det finnes ikke en gang en påskesalme som alle kan.  For ikke å snakke om arbeidet, og krangelen, om å finne, og få plass på kulen, akkurat der en har dekning…for å se hva som andre gjorde i påsken (på facebook).

….og her sitter jeg atter alene….

Men du verden så godt det er å være samlet slik en gang i blant….

 

 

 

#påske #jesus #lidelse #mikrobølgeovn #tv #pokemon #tinder #glad #palme #salme #venner #slekt #familie 

 

 

ELEKTRISKE BILER

Utenfor vinduet på bilen, glitrer det i tindrende snø. Påskefjellet venter.  

Du nyter varmen fra et automatisert klimaanlegg, og Bose-anlegget med 16 høyttalere kringkaster  Bruce Springsteens “born in the USA”, så unga i baksetet skriker…selv med digre øreklokker på øra.

Mens du slår takta på rattet og synger med…

Utenfor er det minus 17 denne morgen.  Snøsmeltinga fra i går er frosset til is i siste motbakken, men det bekymrer deg lite denne formiddag, for det var en grunn til at du kjøpte diger SUV på 2,485 tonn med firehjulstrekk med høg og låg, og sperre…

Du skulle helt opp til hytta “no matter what”

Nesten oppe nå….

“Nei faan”  der kommer en bil baklengs nedover.  Den er halvvegs på skrå, og du ser ingen, for vinduene har rimet igjen.  Det siste du ser er bokstavene PHEV, før den flotteste lyd av ny formgivning av tynn metall og plast, oppstår, i det den forbannade bilen treffer deg i fronten.

“I’m ten years burning down the road
Nowhere to run ain’t got nowhere to go”

…synger Bruce….og så blir det stille….

Etter at bakenden din er trykket godt inn i den hardfrosne snøkanten.   Og sinnet fra teksten i sangen, konverteres til sinne overfor den kronidioten som nettopp traff deg….og du har tenkt å slå takta på noe helt annet enn ditt eget ratt!

Du skjønner- den firhjulsdrevne plug-in-hybriden hadde plutselig ikke firehjulstrekk lenger…når strømmen forsvant rett før toppen.  Da forsvant alle testa fra bakhjul, og batteripakke under påskepargen, fikk bilen til å bli en drop-bombe med aerodynamikk som en dupp – bare opp/Med. 

Den hadde ikke lenger alle oppgitte hester heller.  

I desperasjon, hadde eier trykket Charge (siste rest av strøm overført til bakhjula) men til ingen nytte.

Ja, ja, en får trøste seg med at det er flere muligheter.

For en av premiumbilene sto det for eksempel: 

“Du vet egentlig aldri når du har firehjulstrekk, når den kommer, eller om den kommer, men når den plutselig kommer, får du et voldsomt uventet skyv…” 

Eller noe slikt.

Men du har flere muligheter så klart.

Helelektrisk for eksempel.  

Før når folk kom på besøk, steg de voksne ut av bilen, mens unga fortsatt kranglet i baksetet, og så gikk de mot vertskapet, og man ga hverandre en klem.

Når du får besøk nå, så kommer gjestene mot deg med en kveil ledning eller spesialkabel, og lurer på om han kan få plugge inn sin bil til lading.    

Vi fossil-brennstoff-brukere, må jo være dumme,  som ikke har skjønt dette før.  Vi må ta lærdom før bilene våre er borte.

Vi kan jo også ta ut kanna med en gang vi ankommer noen, og spørre:  “Du har ikke litt Diesel til hjemreisen vår vel?”

Da ville de sannsynligvis trodd vi var frekke og tullete.  De skal jo ikke ha utgifter ved at vi kommer på besøk.  Selv om vi har jo betalt både bompenger og avgifter på vår ferd.

Artig det der….

Så her sitter jeg på hytta til svigers og spiser god mat og godis, før jeg skal ta heverten i bruk.

 

 

#bil #elektrisk #phev #fossil #brennstoff #4wd #bompenger #avgifter #hevert #bruce #springsteen #born #in #the #usa

 

 

TEKNISKE HJELPEMIDLER OG GAMLE FOLK

I en periode av livet, er “tekniske hjelpemidler” noe du kjøper i Sverige, eller på nett, og som du gjemmer for barn, og venner…..eller for ektemannen!

Men så kommer alderdommen på oss, og ordet får et annet innhold.  Ja da – de hjelpemidlene fra tidligere år, ligger kanskje fortsatt i nattbordskuffene, men de er som regel, fortsatt, store nok til at gamle fingre kan bruke dem!

Men det er ikke det jeg skulle ta opp i dag.

Det jeg tenker på er alt annet en får brukt for.  Trapp fra hjelpemiddelsentralen, briller, hevbar seng, og alarmknapp rundt halsen.  Med mere.

Trapper er greit nok.  De har fått et nydelig design, og pynter de fleste hus.  Gjort for ustø ben og rullator, og om det kniper – også rullestol og ambulansebåre.  Apropos det, så er det rart at det ikke er noe som heter ambulansebårebukett?

Men ta briller for eksempel.  Jeg har ei god venninne på rundt 88.  Hun har fått to par briller nå.  Ene paret er såkalte avstandsbriller, og det andre paret er visstnok lesebriller.  Hun sliter med å huske hvor det ene brilleparet lå – og nå har hun to par.  To par hun ikke finner att.

Det ene paret skal da sågar – i følge navnet – være på avstand.  

Kanskje skal det paret – avstandsbrillene – da kunne være hos naboen, og hun kan lese avisa der?   Nei, nei, avisa har hun jo lesebriller til.  De skal hun bruke da hun skal lese nyhetene, men problemet er jo, at når hun finner igjen brillene, er jo ikke nyhetene, nye lenger.

Det som har skjedd, det det sto om i avisa, har kommet litt på avstand, så da hun finner igjen brillene, er kanskje avstandsbrillene riktige igjen da….

“Men Hvor la jeg dem da?”

Så er det høreapparater.  Disse er blitt så designede, så usynlige, så minimale, at du ser ikke at en person har dem, verken med lesebrillene eller avstandsbrillene.

Ja faktum er jo at grunnen til at du ikke ser dem, er at den gamle ikke har dem på i det hele tatt.  For han husket ikke hvor brillene lå, som han trengte for å finne høreapparatet, og han har jo ikke høreapparatet på, som han trenger for å høre deg fortelle, hvor du så ham sist med dem.

…og hvis han finner igjen høreapparatet,  så er de slik tilvirket, at de trenger lading en gang i uken, og for en som ikke lenger, har besøk så ofte, så er det ikke lett å vite hvor de ble lagt, og etter å ha funnet dem, og batteriene er like tomme for strøm som en Tesla utenfor ei hytte i Trysil, viser batteriene seg å være så små, at gamle krokete fingre ikke klarer å håndtere dem, langt mindre gamle slitte auger, se dem. 

“Hvor i helvetet er brillene når en trenger dem som mest?”

For høreapparatet er laget slik, at batteriene må tas ut når de skal lades.  Vet ikke om du har sett batteriene i et høreapparat av i dag, men de er små altså.

…og er du heldig og finner ut hvordan du tar ut batteriene, og mister dem på gulvet, så skal det gode auger, gode knær, god rygg, og mjuke fingre til, for å finne igjen, og plukke dem opp igjen.  

“Men det er da med pinsett” sier du kanskje.

“Hæ?”

“Hæ? Hvor ligger dem sier du?”

Skriker den gamle uten verken ha høreapparat eller briller.

Høreapparatet burde jo vært slik at de bare kunne legges på, eller henges på, ei ladeplate, og alltid være klare, når en trengte dem.  I tillegg kunne det være en pipeanordning, slik at du trykket på en slags søkefjernkontroll, for å finne dem, og brillene igjen.  

Men hvordan høre et pip uten høreapparat, tenker du kanskje, eller hvordan finne igjen søkefjernkontrollen uten briller?

I nattbordskuffen ligger hjelpemidler, som bruker store D-R20 batterier, som den gamle klarer å både se og høre….

“Men hva i helvetet brukte jeg den til igjen?”

 

NB jeg har nå patent på løsningen med ladeknagg til høreapparat.

 

 

#hjelpemidler #dildo #kos #høreapparat #briller #tekniske #gammel #eldreomsorg 

EKSPEDISJON FLENDALEN ENGERDAL 2018

Ekspedisjon Flendalen Engerdal – kort kalt Ekspedisjon FE, men det kan jeg ikke kalle den, fordi FE er forkortelse for Jern.  Det heter jo Iron på engelsk, og i og med at Trine kaller meg The Man, så kan jeg kanskje ikke kalle det det heller …for da kan en tro at det er Ironman, og det fører til erstatningskrav fra de som eier det navnet…

Så Ekspedisjon Flendalen Engerdal må bli navnet, selv om stedsnavnene kanskje tilhører noen det også!

Ekspedisjonen har vært bestemt siden ifjor – da tok jeg Rømoen – Engerdal.  Da visste jeg ikke hvor jeg skulle gå i tåka, og det var ingen spor mellom Støtriset-Lillerøåsen.

I år var jeg lur.  Planlegging driver vi ikke med, men jeg hadde vert til å gjøre som Severin Suveren – spurte en kjentmann Ståle Elgshøen.  Jeg fikk tilsendt kart, som jeg dagen etter leser om i Østlendingen som nytt.

…I tillegg kunne han opplyse at jeg måtte starte i Granåsen i Flendalen.  Neste mål må bli å gå fra Innbygda.

I scooterspor fra Flendalsvegen, fyker en helredd skiløper bak to løpsk-kåte pointere.  Etter brekk av skulder og noen ribben, er det på skjelvende ben jeg tar de første svinga rundt nærgående grantrær – disse trær bør miljøet på Evenstad følge litt ekstra, og se om dette er en genetisk feil hos de stedlige trær.

Men jeg klarer meg.  Men da det går utover, når redselen sitt høydepunkt, og jeg er glad da skiene lander i stødige spor på løypa fra Granåsen.

Nå ser jeg mennesker også.  Blide påsketurister som er fjellvante og godt kledd.  Alle hilser, og de tror nok jeg er en god skiløper, og da de oppdager at de ikke kjenner meg, antar de sikkert at nok en skiløper har funnet seg ei vakker budeie fra Flendalen; og blitt svigersønn til en eller annen storbonde der.

Første bilde blir tatt av en bygning som i følge skiltet er “Skulehuset”.  Her har altså Bryn’era lært seg om geiter og osteproduksjon.  En gang blir dette Norges svar på Graceland.  

Lenger opp ser jeg unge par med gammeldagse toppluer, og ryggsekker.  Det begynner å bli brattere.  Ja nå er det kanskje litt surr i ting og tang, men jeg tror at det neste som skjer, er at jeg midt inni skogen, halvvegs til fjells, plutselig befinner meg i ei lysløype.  Du verden.  Må være en Guds opplyste veg mot himmelen.

Gjennom ei hyttegrend får jeg se hvor fortjent insentiver er for de med Tesla.  Utenfor hyttene står det biler med konstant lading fra aggregater.  Nok en gang ser en at de fra byen sparer, og vi på landsbygda må ta støyten i form av eksos langs de fineste skiløypene i Trysils flotte natur.

I en nedoverbakke, møter jeg en kjent figur i Sentrum Sport1 dress.  Jeg roper “hei” og ser ham i et kvart sekund, i følge med sin fagre viv.  Det som er leit, er at tempoet hans og hennes, er større i motbakken, enn min fart nedover….Ja det er forskjell på godt trente talenter, og halvfet overgammel talent.  For talent var jeg en gang – slik rett etter krigen.  Nå er jeg stort sett bare overtent.

Mente å snu å ta en prat med denne gutten, men har ikke mulighet til å ta ham igjen.

Men i all verden – ulveflokk her?  Men det viste seg å være noen flotte eksemplarer av Norsk Elghund Grå.  Lett å ta feil av slikt for en fra sentrale strøk av Nybergsund.

Jeg treffer en kar fra Roverud.  Godt å høre heimelig dialekt.  I løpet av noen minutter vet jeg at han har karelsk bjørnehund, som han ikke vil ha med på skitur, og at han jakter elg i Ljørdalen.

Jeg spør enkelte innimellom, om jeg er på rett veg.  De vet jo ikke at jeg har holdt meg på den smale veg i hele mitt liv…selv om tankene, noen ganger kan ha vært på villspor…

Jeg nærmer meg Petterbua, og nå er det bare hvite vidder.  Det slår meg at det er så vakkert her…og det er jo litt rart – ingen synes at et hvitt papir er noe spesielt, men når vi er på ei helt hvit vidde, så drar vi opp mobilen og tar bilder…

Ikke en gang Telia er fornøyd med sin egen dekning ennå, selv om ansatte i Telenor nok også bruker Telia for å få tak i hverandre.  Men Telia er greit nok, og jeg får tak i Trine…Men jeg må ta telefonen ut av lomma….du vet – ikke en gang Telias signaler går gjennom stål….

Lillerøsjøen…Jeg er der for tidlig synes jeg, og i øret hører jeg 21 km.  Så jeg tar oppom Østerfjellet.  Angrer litt i de verste bakka, for arma var mye bedre forbi Flenbotningen….og hunda var kanskje mer ivrige.

Men jeg tar meg opp, og tenker at Northugen bare var et døgn foran meg ved grensa.  Her har det også vandret flyktninger over grensa.  Uten sykkel.  …og uten ønske om å få det bedre, og overleve der på andre siden, slik vi mener de gjør nå….

Vi krysser ikke grensa.  Har jo med to hunder, og med fare for at hunder i bånd, i minus 8, på 1.5 meter snø, skal dra med seg bendelorm hjem igjen, overlater jeg den transporten til ulver i bur!

På toppen møter jeg en forsvarsadvokat fra åra som politi, men jeg turte ikke si noe, for hver gang jeg sa noe før, hadde han mange vriene oppfølgingsspørsmål….noe jeg ikke har tid til i dag.  Han var trivelig lell.

Så ser jeg Sølentoppene…har tatt bilder av dem i alle år, men de er så vakre, at jeg forsøker i år også.

Ovenfor Lillerøåsen møter jeg 2 snørekjørere på ski, med to husker hver, så en slede med huskier foran.  Både dem sine og mine, kan det de skal, og det ser så lett ut å møtes.  Moro da det er slik med folk og dyr.

…Ja det skal sies, at noen ganger er det atskillige verre å møte menn i 60-åra i gamle kondomdresser.  De både biter og skjeller, noen ganger.

Jeg hilser innom Margrethe og Jon Magne, og blir bydd på kaffe, men som med advokaten, så har jeg ikke tid.  Trivelig å stoppe lell.

Hos neste jeg kjenner, ser det ikke ut som noen er hjemme.  Det slår meg at hvis jeg var Lars, som tok over dattera, så hadde jeg vært fremme nå, men jeg overtok bilen hans…og må gå mye lenger.

Trine er på veg i mot.  Og halvvegs fra Lillerøåsen, møter jeg svigerfar min, svoger Langemann, og hustruen min.

Hun er uheldig, blitt liggende bak disse to, og får ikke utnyttet kapasiteten sin, som de på NRK ville sagt…

På ønske fra de jeg møter, blir jeg med om Hyllsjøen.  pointera så ikke ut til å være enige om å gå lenger…

Deretter ender vi ekspedisjonen i Gammelsætra….

 

 

#Trysil #Engerdal #Flendalen #ski #langrenn #vinter #winter #ekspedisjon #Expedtiion #Granåsen #Lillerøåsen #Hyllsjøen #Gammelsætra #Østerfjellet #flyktning #snow #snø #svoger #svigerfar #elghund #Roverud

PALMESØNDAG 2018

Han gikk fort på ski….

I natt flyttet noen klokka.
Selv har jeg den fortsatt på venstre arm.
…og den går riktig også.
Artig med disse selvstyrte greiene….
..som forteller alle hvor du er, hvordan du har det, og hva du til enhver tid har gjort.

Men tilbake til dagen i dag.
Våknet tidlig.
Skulle jo på skirenn.
Munksjørennet skal vite.

Stake…
…og perse på tid!

Kl 0715 – grøt
…skal jeg egentlig?
Litt forkjølet siden litt for lite klær her om dagen.
0815 – ser The Blacklist
…skal jeg egentlig?
Ja, men Trine er jo ikke oppe.

0915 – Trine står opp
…Skal du ikke på skirenne?
“Jo men du sto opp for sent”

Er så godt å ha en god unnskyldning!

Så da ringte jo svoger da, og lurte på om vi ville være med i fjellet.
For en som trener alene hele året, hørtes det fristende ut å få følge med noen.
Apropos det å trene alene – da jeg gjenopptok skigåing, lurte alltid Svigerfaren min og Morten på om jeg skulle bli med på skitur.
…men da jeg ble litt bedre, uteble alle spørsmål om tur.
Selv etter at jeg hadde sluttet å gå på ski i Jahti Jakt dressen!

Så vi avtalte kl 11, og alle satte i gang.
Alle betyr mest mor, litt far, veldig lite Gunnar, og ikke noe Dett-Dett, og sovende Nancy.
Men lenge før 11, er vi klare.
Nancy først, Dett-Dett nr to, så Gunnar, så far, og sist mor!
Merkelig det der altså.

To pointere var ville og ivrige,
så far gikk med dem fra Ole G.
Vel fremme på Håvi, hadde svogeren reist avgårde på skøyteski med sin Nala.
Jeg føk etter med mine to pointere, med elleve kilometer i bena.
…og mens jeg stresset etter, tenkte jeg:
“Når en trener alene hele året, er det jammen godt å samles,…
…og gå på ski, hver for oss, på samme sted en gang i blant, i alle fall”!

Det er litt moro med to pointere.
For det første, oppleves de som profesjonelle.
De farer forbi skiløpere, gåere, med og uten hund,
til venstre, til høyre, og uten problem for noen, og uten å bry seg om noen.
Jeg ser mange som er flinke.
De som har hunder som er litt interesserte i andre, tar sine hunder inntil seg.
…og det vanskeligste er, når folk du skal passere gjør noe uventet.
…for vi er vant til å se an…
…ta hensyn…
…forutse….
…men ikke det uventede.
Men i dag gjør ingen noe rart.

Så utrolig fint vær.
Staking går så lett,
…og jeg angrer.
At jeg ikke er på Munksjøen!

Men der får en ikke ha med hund da….

Jeg ser ikke noe til svogeren min,
så jeg tar en tur oppom Grønskaret, bort til Skihytta.
Du verden så mye folk,
Noen har nok ikke gått på ski siden påsken ifjor, men så moro å se at folk tar seg ut på “bortoverski”.
Blide er de.
Noen med unger, noen med hnd, noen med kjerring, og noen med alt sammen.
Noen med pulk.
Noen med sekk, og noen i den verste kondomdress noen sinne….
men fort skøytet han.

Ved Grønsætra – på veg tilbake – møter jeg svigerfar min.
Det har begynt å bli bløtt visse steder.
Jeg ser han snudde, og jeg spør om han vil låne hund.
Hadde jo ikke regnet med han skulle si ja da men…
Han får den beste…
Og kort etter er vi ved Håvi.
Der sitter svigerinnnen og hustruen.
nå er svogeren der også.
Unga aker på akebrett.

Unga i fri fart….

Innimellom ser det ut til å gå riktig galt, men…
det går som regel bra.
Bortsett fra han som gikk på hue….
ja jeg så det ikke, men jeg hørte Trine og Bente sa det.
Gammel gubbe….
“over 60 da?” sa svigerfar.
“Ja” svarte de i kor.

Han hadde visstnok gått på hue, og knekt et par staver.
…og så var det han som til stadighet kom hit etter puddelen sin….
Han så jeg noen ganger også.
For ikke å glemme han som kom i den grønne skidressen,
som nok var ny da Miami Vice var i sin spede start.
Sprek var han, og i godt driv, for han videre mot sitt mål.

Men Trine skal på jobb,
og vi må bryte opp.
“Middag! Jeg har ikke fått gjort i stand noen middag”
sier Trine, mens hun setter bilen i Dag-modus.

Unga var blide og slitne etter mange ak.
….slitne unger blir fort ikke så blide.
Men det skjedde ikke.
De var blide og hjelpsomme hele kvelden.
…og middagen ble fiskepinner finsk spets
– røde på sidene, og sort stripe over ryggen.


Hun er så forelska…..

#Palme #Palmesøndag #Skihytta #ski #langrenn #stake #moro #ake #akebrett #middag #Miami #Vice #Trine #skidress 

NÅR DE SINTE HAR LAGT SEG OG PÅSKEN ER PÅ VEG

Uken har vært så rar.
Rar fordi det kommer et varsel.
Et varsel om en annen tid.
En annen æra.
En annen måte å være på.
Annen måte å omgås på.
Annen måte å kommunisere med hverandre på.

Noen ser det.
Noen forsøker å forebygge det.
Noen forsøker å overse det.
…og disse “noen” skal bekjempes med enda mer sinne.

Det rare er på mange måter at
når et parti foreslår at vi skal gå inn i Acer,
og et annet vil holde oss utenfor.
Så er det partiet midt i mellom som blir angrepet.
…av de som foreslo det, og som ble støttet av det i midten.
Rare greier.

Når jeg leser Politiforum så ser jeg at barnehusene feirer 10 år,
og det første jeg undrer over da, er om det er helt riktig?
For det var da to barnehus i sving en stund før det.
Men det er uvesentlig…for det jeg skulle frem til, 
er at han som fikk gjennom det med barnehus, også blir hudflettet.
Selv om jeg tror ingen vil kritisere at det finnes barnehus.

Mange år før det.
Brukte lensmannsbetjenter private biler.
En justisminister begynte å lease biler.
Tror heller ingen er imot at det er politiets biler i dag.
At privat biler er borte fra tjenesten.

På tredvetallet arbeidet “folk flest” lange dager, seks dager i uka, for lav lønn, og uten rettigheter mht oppsigelser og midlertidighet.
Ja det fantes faktisk “husmenn”, som fikk bo i ei lita koie med 8-10 unger, og arbeidet hardt for storbonden.
Så reiste det seg en bevegelse.
En bevegelse i form av at arbeiderne samlet seg.
Samlet fikk de igjennom arbeidstidsbestemmelser, streikerett, rettigheter til arbeidsplassen, likelønns- og minstelønnsavtaler.
Ingen av “folk flest” bør være sint fordi man fikk til det.

Inn mot 40-tallet, gjorde høyrepopulismen sitt inntog, og rev ned land etter land.
…og i 50-åra kom sosialismen og gjenoppbygget landet.
Merkelig tilfeldighet egentlig.  Eller?
Uansett er vel ingen sinte av den grunn.
På en måte er det som kirken.
Vi er sinte på kirken.
Men da dagen kommer, hvor vi er rammet – da søker vi til Kirken.

Da jeg var liten, debatterte man dannet på TV og radio, forut for valg.
Ene siden vant, og den andre siden erkjente tapet.
Andre siden vant, og ene siden erkjente tapet.
Så sto man sammen på Stortinget, og fikk enten igjennom sine saker, eller ikke.
“Herr President” betydde noe.
…og mange av de valgte var tilstede i salen da sakene ble debattert.
Politikere lovet, og holdt ord.
Politikere lovet, og resultatet ble noe helt annet.
“Politikere og bilselgere” fnyste vi kanskje.

…men hjemme satt vi,
og hørte det på Dagsrevyen,
ble glade eller skuffet,
og så la vi oss,
og sto opp igjen til neste dag.
…og fortsatte hvor vi slapp dagen før.
Ingen ble sinte av den grunn.

I kjelleren, høvlet far kantene av min turski,
fordi jeg skulle være med på skirenn, og trengte “racingski”.
Så skiene var de samme, men de var nå blitt smalere.
..og lettere.
For man hadde ikke råd til nye ski.
Jeg var ikke sint, og det var ikke mine foreldre heller.
…for da høsten kom, plukket de bær, solgte, og jeg fikk nye ski til jul.
Spennende gave sto oppetter veggen, bak juletreet.
Slik omtrent 170 cm lange, og med en bøy øverst – skjønte jeg aldri hva det kunne være.
Et år ble jeg skuffet
– “ski i år også” -syndromet rammet meg.
Men jeg ble ikke sint.

Så kom oljeeventyret, og oljen ble “folk flests” eie.
Annerledes-landet Norge.
Her ble ingen sjeik.
Her eide “VI” oljen.

Statoil og Telenors aksjer ble lagt ut på en slik måte at “folk flest” kunne bli aksjeeiere.
De som tok sjansen, bør ikke være sinte av den grunn.  
De eier noe verdifullt.
…og jeg hadde råd til nye ski, ja flere par ski.

Tidene kom, hvor økonomiske gode og dårlige tider, vekslet.
I dårlige tider, måtte “folk flest” vise moderasjon i lønnskravene.
I gode tider, kunne eiere ta ut gode skattefrie bonuser i sosialismens tid.
…og lønningene skulle fortsatt vise at “folk flest” viste moderasjon.

De færreste betalte formueskatt eller arveskatt.
Av den grunn at grunnlagene for beregning, var så høye at “folk flest” aldri kom borti beskatningen.
Uføre med nesten 0 i skatt, begynte å vandre bort fra sosialismen, fordi ordet “skattelette” kom.

Så smalt det.
Regjeringsbygget falt ned.
Ungdommer døde.
Noens sinne, tok mange liv.
Men vi – vi bekjempet det hele med å samles.
Samles i omsorg og kjærlighet.
I et rosehav.
Vi tok til våpen som besto av sanger og instrumenter.
Kongen felte tårer.
….men tårene slukket ikke ilden av harme, 
harme over en ideologi.
En ideologi for “folk flest”.

…og “folk flest” kunne nå plutselig innkassere noen hundrelapper i skattelette.
I bytte mot ytterligere lønnsmoderasjon – ja endog at lønna bør ned
– fordi eierne vil ha igjen noe!
Folk flest blir allikevel ikke sinte på eierne.

Vi lever fortsatt i gode tider.
“Folk flest” har hus, hytte, flere biler, barn på trygge og gode skoler.
Sjuke får god hjelp innenfor helsevesenet, med et maksbeløp i utgifter til helse hvert eneste år.

Vi har skiløyper som gjør at du ikke trenger tenkte på føring av ski.
Vi betaler med glede 1800 kroner for å gå ni mil på ski.
…og noen tusenlapper til i utstyr og smurning.

Nå er det dagen før palmesøndagen
– som ikke er noen markering av Olof Palme – som de var så sinte på, at han ble skutt …

og dagen har såvidt begynt.
Jeg ser ikke lenger sinte innlegg på Facebook.
Kanskje fordi Facebook er “skadeskutt” etter politikernes jag etter “våre meninger” slik at de målrettet kunne gi oss det vi trodde vi ville ha.
Ingen bebreider et regjeringsparti som forsøkte seg på det samme som Trump,
…og kjøpe opplysninger “om meg” fra Facebook.
…og ingen virker sinte.

…om noen timer, 
kommer enda noen tusen Teslaer oppover mot Trysil.
De har heller ingen grunn til å være sinte.
De har fått bil til halv pris,
og i dag er det så mildt,
at de kanskje kan kjøre forbi ladepunktet ved Trysil kommune,
og rett til hytta, som selvfølgelig er oppvarmet ved hjelp av en app. 
Der kan de nyte god vin og en likør. 
Eller spandere en runde på Skipuben, og få samleregning på 50.000 da de forlater lokalet….for en kveld ute. 
De har råd….kanskje.

Jeg har av gammel vane denne morgen, fyrt opp i ovnen.
Nede er barn i ferd med å våkne.
Hustruen skal på jobb.
…og jeg lever enda en dag.
I et godt land.
Med trygghet.

….og et nærpoliti i bil,
Kanskje noen timer unna meg,
men klare til å komme,
hvis jeg trenger dem.

Jeg har kort veg til sjukehus  – i Elverum
– ja bare 45 min unna,
og jeg er glad jeg ikke bor på Hamar,
for bor man der, er Mjøsbrua alt for langt unna,
hvis en skulle trenge hjelp fra helsevesenet.

Ha en god førpåskedag
I god skikk og vane
– så er det nå blitt grått vær ute, 
…og sola kommer tilbake 3. påskedag!

#AP #FRP #SP #partier #politikk #sinte #Påske #Palme #Olof #Palmesøndag #Barnehus
 

MOBILFRI SKOLE

Innimellom leser man om skoler som innfører mobilforbud
– for elever!

De vil ha en mobilfri skole.
Det kan det være mange gode grunner til.
– Elever som bruker den for mye…
– sjekker facebook for mye…
– spiller på telefonen…
– og andre grunner…

Som fører til at fokus på fag og læring kan påvirkes.

Men det finnes en annen side også.
Vi lever i en tid da stort sett begge i et par, arbeider,
og hvis en er singel, så er jo “alle” på jobb på dagen.

Som regel er arbeidsdagen lenger enn skoledagen.
Arbeidstakeren starter arbeidsdagen før, og ender den senere, enn skoledagen.

Da er mobil til tider et godt hjelpemiddel.

– Den kan brukes for å sjekke at barnet har det bra.

– At endring kan inntreffe i løpet av dagen
  – hendelser som liv/død/skade, som gjør at man trenger kontakt med barnet
  – selv etter at skolen er stengt – på veg hjem o.l.

– I moderne hus er mobilen ofte påkrevet gjennom elektronisk lås
  – viser at barnet har kommet hjem automatisk
  – slik at foreldrene vet
  – eller at mobilen er nøkkelen
  – foreldre kan se at døren er låst igjen etter de er hjemme.

Eller hvis det skjer noe med ens barn,
– så kan GPS i mobil, angi hvor barnet er
– Mobil kan ved et tastetrykk, ringe 113 og vise hvor hjelp er påkrevet
– kan sikre bevis

På sikt vil jeg tro at busskortet blir en app på telefonen.
Barn bekrefter mottak av mjølkekartongen via telefonapp, og betaler for faktisk bruk
Barn kan bekrefte skolemåltidet via app
Barn kan få elektronisk karakterbok etc.

Så derfor vil jeg hevde at det er ikke noe positivt med at skolen bestemmer mobilforbud.
Det som er rett, er at skolen, bestemmer bruken av den i skoletiden.
At vi, i fellesskap, påvirker barns bruk og avhengighet av telefonen.

Men la foreldrene bestemme om barn skal ha sin mobil med i sekken

#Mobil #Samsung #Skole #forbud #bevis #kidnapping #skade #luftambulanse #nøkkel #hus #bolig #foreldre #barn #elever #ungdomsskole #barneskole #buss

FØR ELLER ETTER HANEN GALER

Peter tok til orde og sa:
«Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det.» 
Jesus svarte:
«Sannelig, jeg sier deg: I natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.»
Men Peter sa:
«Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg.»
Det samme sa også alle de andre disiplene. 

I dag gjentok dette seg på en måte.
Statsministeren stilte seg totalt bak sin avgåtte statsråd,
men på tre konkrete spørsmål, tok hun avstand fra statsråden.

…så kan man bare lure på hvem som var den sterke i denne saken,
både før og etter hanegal.
…og hva skjer nå?

Hvem blir Justisminister?
Det skal Frp bestemme, sa Statsministeren.

Hvem blir den avgåtte statsråden nå?
I alle fall ikke stille, sa hun selv, 
og fortsatt tiraden av meninger hun hadde i innlegget
hun beklaget….

Krf er uten ryggrad
Støre er uegnet som statsminister
Stortinger er en barnehage – sier en Statsråd!
Ytringsfriheten er under press blir brukt som forsvar
…og hvorfor beklaget hun da hva hun sa?

Da vet vi i alle fall det.
Jeg er spent jeg.
På hva som skjer.

#hat #politikk #Justisminister #Statsminister #KRF #FRP #hvem