SÆRALDERSGRENSER I POLITIET

Særaldersgrenser i politiet står i fare meldes det….

Dette er nok noe som de fleste, enten ikke bryr seg om, eller ser for seg, bare er et helt nødvendig tiltak i tiden.
Ikke minst da det nå for tiden bare dreier seg om å stå lenger i tjeneste over alt….ja det virker som en skal stå så lenge i tjeneste at en ikke trenger å bruke av den opparbeidede pensjonen.  Du skal i alle fall dø først!

Min mor var hjemmeværende husmor, plukket poteter og bær på høsten, og i senere år, ble hun ansatt som renholder i NSB/Jernbaneverket.
Hun gikk av med pensjon da hun var 67.  Fikk kreft, lå for døden i ett år, og døde som 69-åring.
Min far arbeidet i tømmerskogen, men måtte på grunn av allergi, bytte arbeid, og gikk av som kirketjener da han var 67 år.
Han savnet sin hustru de siste tre år, og døde da han var 75 år, av en legetabbe.
En av to fikk noe igjen.
En av to fikk glede seg litt over en tid etter å ha gjort jobben sin.
Det er mange som ikke får med seg det.
Mange rekker aldri å bli pensjonister.

Politiyrket er på en måte spesielt.
Eller i alle fall, var spesielt.
Innenfor politiet, så satt man på piketten og drakk en kopp kaffe, før man minutter senere sto i 17 minus og dirigerte trafikk, mens kollegaen sto med overlevende fra ei dødsulykke, og deretter tok vare på et åsted, inntil etterforsker kom.   Kanskje var du på veg inn til vakta igjen noe senere for å hvile deg opp igjen, da man fikk telefon om husbråk hos foreldre til kompisen av sine egne barn.   Etter at moren var plassert på senter, og faren roet ned (eller motsatt) så man en “gammel kjenning” ligge beruset ute, og man stanset for å ta ham med inn til glattcelle, slik at vedkommende skulle overleve.
På en måte var alle politifolk den gang “Petter uteligger” – de som tok vare på de som ingen brydde seg om.
Kanskje ble det tid til å ta imot en lensmannsbetjent som kom alene med en arrestant fra et innbrudd i Trysil også.
Så var natten slutt og man dro hjem – til et hus hvor hustru var dratt på jobb, og to barn sto på tur til å dra på skole.
…og livet inneholdt så mye mer.

For en lensmannsbetjent, lovet man sine barn en tur på fotballbanen, men den ble avlyst fordi politivakta ringte og sa at det var en trafikkulykke på Grøndalen.
Man kom et par timer senere hjem til to skuffede barn….før man fikk lagt seg, og kanskje sovet et par timer, før kroppen ble kaldstartet fordi det var innbrudd på samfunnshuset i grenda.  Med litt intuisjon, satte man seg i bilen og tok opp forfølging av bilen som inneholdt personer som kanskje hadde noe med innbruddet å gjøre.   Etter en lysregulert bru, kommer bilen plutselig i retur, rett mot deg, for å sette deg ut av aktivititet….et sted en times tid unna bistand.
Drapsforsøket mislykkes, og du snur og er fortsatt bak bilen, da bistand etterhvert kommer, og personene pågripes på en kald og mørk strekning langt inni Sverige.  Klokka er 0445 da du tusler inn gjennom døra, og setter deg i godstolen for å roe ned, før du legger deg.
Kl 0800 er du på plass på lensmannskontoret, hvor du har innkalt til avhør i en sedelighetssak kl 0900, og du skal møte i retten kl 11, foreta en utkastelsesforretning av en familie med to små barn kl 1300, og innimellom der brakte du et dødsbudskap til et foreldrepar….
Da du endelig kommer hjem kl 1600, ringer telefonen…det er vakta som lurer på….

Dette er ikke eksempler på bare en dag/natt i blant.  Men mange etter hverandre.  I mange år.
Ekteskap forsvinner.  Barn vokser opp, og skjønte aldri hvorfor du aldri holdt ord om ting dere skulle gjøre.
Du pådrar deg noen såregenheter – aldri ryggen mot døra på offentlige steder, og alltid en intuisjon som gir deg en magefølelse om alle du møter.
..og en skepsis mot mye.
Det var mange betjenter som hadde det slik….
Mange hadde det verre, og noen hadde det kanskje bedre.

…og så skjer det som ikke skal skje.
Politikere og journalister leter opp politiansatte, som aldri rykket ut på noe som helst.
Tjenestepersonell, som alltid gikk et halv skritt bak, for å unngå skrivearbeid.
Som alltid sto for kaffetjenesten for å være opptatt da de andre måtte ut, eller som arbeidet i administrasjonen, og som valgte å bytte arbeid tre mnd før de ble 57 og fikk gå tidligere enn de skulle.
De står frem i media og forteller om sin restarbeidsevne, om hvor mye de ennå kan bidra med i politiet, og om hvordan de IKKE fikk muligheten til å stå lenger.

Verst i så måte er to i en stor by, som arbeidet som inspektører (kanskje aldersgrense 70 år), og hvor det farligste ved deres stilling, var at de de kunne skli da de stemplet ut, og det kanskje hadde dannet seg is i inngangspartiet….men som tidligere nevnt, så omplasserte de seg selv til stilling med 57 års pensjonsalder, vandret litt rundt i en Slottspark da det var solskinn, søndag, og det farligste var at ei de stirret på kunne miste bh-en da de snudde seg, for å sole seg på andre siden, og at sola kunne skade øynene deres.  De ble intervjuet i alle typer medier, og ble hyllet som helter, som fortsatt syntes det var stas å gå i fin-uniformen ute, eller de spaserte i et kjøpesenter på Majorstuen…

De forsto aldri hvorfor deres kolleger i andre stillinger, ønsket å gå av ved 57 år, for å få leve et par år med pensjon, etter et yrkesliv som hadde ødelagt dem i sjela.  Ikke dolk disse kolleger i ryggen ved å si at DERE mener pensjonsalderen bør økes, fordi dere hadde det lett.  
På en måte blir det som å si at krokodiller ikke er farlige, fordi man har badet i Øyungen i hele sitt liv, uten å bli bitt – det er ikke krokodiller i Øyungen nemlig.

Derfor:

Det er viktig for utrykningspersonell å beholde sin særaldersgrense.
Det er bedre å åpne opp for muligheter for de som vil mer.
…og det er viktig at media undersøker mer hvem de lar uttale seg.

Thon er heller ikke en som kan uttale seg om politiets (eller andres) pensjonsalder.
En skuespiller eller artist kan heller ikke uttale seg om politiets pensjonsalder.

Kanskje burde man i verdens rikeste land, senke den generelle (frivillige) aldersgrense, og slippe de unge til, i frigitte arbeidsplasser fra mennesker som har gjort sitt, og ikke har mer å tilby.  Det ville senke arbeidsledigheten, og gi de unge en sjanse.
Overført til politiet, så høres det ikke fornuftig ut at nyutdannede “hungrige” politistudenter går ut til arbeidsledighet, for  tvinge “tomme” eldre til å stå lenger!

#politi #pensjon #pensjonsalder #særaldersgrense #rett #politikk #Thon #inspektør #Øyungen #Krokodille #skuespiller
 

RØSJØRENNET 2018 – SVIGERFAR MIN Å JE

For å ta det siste først:  Martin J. Sundby, det er aldri for sent å få en fin premie.
Det tar bare litt tid – se på vasen min – 15 år tok det, og vips, så var den der!

Jeg har skrevet om Røsjørennet før, men jeg har aldri gått som aktiv.
Alltid bare som trimmer.  Noen ganger kort versjon fra Elgsmyra, men som mest helt fra Eltedalen.
Så også i dag.
Jeg har for anledningen tatt på meg Trysilguttens dress, for å støtte min svoger gjennom Nordre-skogen.
Vel i Trysil oppdager jeg at min svoger ikke har sin dress på, og her går jeg….
som går for Nordre – i en Trysilgutten-dress – alene gjennom Nordringenes skoger.
Det er som å være en blek eidskoging i enkelte områder i Atlanta det.
Eller en elgkalv i et ulverevir.
…og det bemerkes at dressen fikk jeg av Trine, bestilt av min svoger, så jeg er mer uskyldig enn alle andre som gjør feil, ved en feil.
Jeg har ingen lege som kan ta skylda, men jeg har en hustru og svoger som burde ta på seg ansvaret.
..og så er det det at jeg ikke liker blå skidresser.

Eltedalen – Ærtdaln – er en “fredfull” plett langt inne i de dype skoger.  
Et sted hvor det på sommeren er frodig grønt gras, store skogseiendommer, og store gårder.
På jordene vandrer kuer med bjeller, og på trammen sitter det ei og anna budeie som venter på å få mjølke…..

Men nå er det vinteren…

Du kommer liksom ikke lenger inn i skogen med hjul under deg – virker det som.
Men tar du en tur helt til venda, så er det faktisk mulig å kjøre enda lenger.
Men dit skal nå ikke vi – vi skal raskest mulig veg ned att.

Ingveig er sjåfør, eller mer riktig – hun overtar nå.
Etter rallyfører Bekkevold.  
Ikke at han kjører fort, men fordi Ingveig tror han kjører fort.
Men ikke nå lenger, for nå skal vi ut å gå – gå på ski.

De har nok dårlig tid i arrangørstaben, for løypemaskinen kommer veglangs, og da vi har fått på oss ski, så er det nypreppede løyper oppover skogen mot Høa.  Jeg har ikke vært frisk på lenge, men i dag føles det bedre, og jeg prøver meg på litt diagonal, men finner fort ut at stavene forsvinner ned i snøen.
Det er kanskje litt løst, og kanskje litt langt ned til fast mark.
“Her blir det vanskelig med blanke ski” er svigerfar min og jeg enige om.

Svigerfar min ja.
Han er liksom en av legendene i dette rennet.
Han har vært med fra starten, og vunnet.
Har til og med innehatt rekordtiden for nordre-løpere, har jeg forstått.
Jeg går på en måte med Eltedalens svar på Oddvar Brå, eller kanskjemer Thomas Wassberg, for Wassberg og svigerfar min hadde tilnærmet samme frisyre på 70-tallet, da dette løpet gikk for første gang.
På en måte er svigerfar min like rask med replikkene også, som den nevnte Wassberg.
jfr bare hvordan han yndet seg inn på frøken Riks-tv

“Je har itte gått så lang tur på ein gang i år je” sier svigerfar, men han har teknikken inne, og det er bare for å være hyggelig at han lar meg gå først.
Det merker jeg litt ovenfor gården Moren – der det er en fiskebensbakke – der glemmer han seg bort litt, og hiver seg inn foran meg med en huskende Brenden-stil, samtidig som han sier:
“Her slet je alltid da je gikk aktivt”.

Jeg får noen setninger, og historier fra 45 løp for hver ei gran oppover.
Jeg har hørt dem før, men det er som med de som leser Bibelen – du slutter liksom ikke å lese historiene, og til slutt ender du ratt med å tro på dem.
Han har vært gjennom det meste, som f eks det året han hadde smurt seg helt perfekte ski, og endte opp med bakglatt og trått rett etter start, og han ikke skjønte noen ting, før det viste seg at en annen hadde tatt hans ski i stresset til start.
Eller da han for et par år siden, glemte skiskoa…og staven på Midtun, og Ingveig måte kjøre ekstra-tur.
Vel, historien om skoene fikk jeg av Agnar da.
Jeg liker å høre historiene.
Svigerfar min er fortsatt nordre-løperen med raskeste offisielle 5-mil i NM.

Svigerfar min husker alle tider han har endt på fra alle løpene.
1.07 i ’81.  Visstnok den beste tiden han har.

Da vi nærmer oss Høa, skjønner jeg hvorfor vi bruker lenger tid nå.
De hadde ikke mobil-telefon på 70-tallet.
I dag ringer telefonen, og svigerfar min svarer, og snakker.
Så uten mobil, tror jeg at svigerfar min fortsatt hadde klart rundt 1.07.

Vi suser nedover fra Høa.
Det er snøgrått, og litt dårlig sikt.
Vi suser forbi trimmere, selv om glisonen til svigerfar høres ut som potetmel….

Da vi kommer ned til første krappe sving sier jeg:
“Du burde hatt ei jakke det sto “Tidligere vinner” på ryggen, så de vi passerer fikk vite om fordums storhet”.
Jo han er enig i det, helt til han sier:
“Jeg har aldri vært totalvinner da!”

Jeg kjenner verden forsvinner under mine føtter.
Jeg blir med ett svimmel, og ustødig som en grøndøl på lørdagskvelden.
…og det går opp for meg at jeg ikke lenger er gift med en datter av en totalvinner av Røsjørennet.
Jeg vet ikke hvor lenger jeg går bevisstløs i sporet, men jeg er godt kjent så….

Jeg setter meg i hockey og passerer Bekkevoldernes sti til rypefjellet.
Hvor nøtteskrikene har flydd fra i stafett, for å varsle rypene på andre siden Djupskarbekken:”
“Bækkevoldera Kjæm – fly eller sitt helt i ro”
De som ikke hørte etter, endte i en fryser eller flere.
…og i stor fart nærmer vi oss nå Røsjøen.
…og der er plutselig sporet borte….

Løypemaskinen har svingt til høyre, og overlatt løpet til seg selv.
Løypa foran oss har nå et lag med nysnø.
Men for oss betyr det ikke stort.
Vi tar livet med ro.
Jeg minnes et år jeg trodde svigerfar min skulle dø oppover vegen jeg er på nå.
Det var da eldste Bekkevold-sønn plutselig skulle gå fra yngste Bekkevold-bror.
Jeg så Roadrunner-ben foran meg.
Eller ben raskere enn trommestikker i henda på Joey Jordison (Slipknot)
De passerer far sin, og det er ikke til å tru men han hiver seg etter.
Han lever fortsatt i tru at gutta er under ti år, og han selv er 29.
Men de overlevde alle sammen – ja jeg var vel ikke urolig for Morten heller da.
Han står med puls på 67, og puster rolig, mens de to andre henger på stava.
Faren fulgte gutta helt opp han….

Jeg er litt imponert over denne svigerfaren min.
Jeg husker ikke akkurat nå hvor gammel han er, men jeg vet han var 31 år da datteren ble født.
Jeg er nå 56 og da skulle det gå an å plusse på 31 på 56, og det vil si at svigerfaren min er rundt 87 år.
“Dæven han er god til å gå for å være i den alderen altså.”

Før Kjølsætra møter vi svogeren min.
Han har gått fra Elgsmyra.
I første nedoverbakken etter Kjølsætra (hvor det ikke var matstasjon), hører jeg bak meg:
“Faan å god gli du har”
“Har itte hatt på glider hell je”
“Itte je hell”

Selv sier jeg ingenting, for jeg vet at på sommeren har jeg rulleski som ruller lettere, på vinter har jeg ski som glir bedre, og hvis vi løper har jeg sko som er lettere.  På sykkel sier de ingenting, for der er jeg alt for dårlig.

“Syns du sa du var i dårlig form jeg Stenmyrn”
sier svoger og kommer lett opp på siden av meg i ei lita kneik.  Denne svoger som faktisk har vært totalvinner av rennet, er fortsatt spretten som en hare om våren.
…og han er ganske uberørt, mens han fortsetter:
“Hvor mye har du i puls a?”  
“Den må være høg”.

Jeg angir pulsen, og spør om deres.
“Nei vi har ikke pulsbelte vi”.
…og slik går no dagan.

På ei flate mellom Kjølsætra og Elgmsyra, stanser svigerfaren min opp.
Vi står der som en flokk elgokser i mellom furulegga, og undrer hvorfor.
Da ser jeg svigerfar min bretter opp buksebena.
Under der kommer noen elektriske greier til syne.
Ja det kan se ut som slike brikker skiløpere har for å registrere tider, men disse er større.
En på hver ben.
“Je frys på bena” sier svigerfar min, og trykker på en knapp på dingsen.
Det lyser rødt, og så bretter han ned igjen.
Elektrisk fotvarmer er påkoblet.
“Ingveig hadde full ønske at ledninga gikk are leia” sier han og staker videre….

Nå har vi passert Elgsmyra.
Der er granene felt, og jeg vet hvorfor.
For her sto svigerfar min gjemt bak ei gran ei gang, da jeg og Trine kom i full fart.
Akkurat i det Trine passerte ropte han 
“Hoi” og Trine fòr på hodet inn i snøhaugen.
To lo og ei gjorde det ikke, mens Zita forsvant…

Smedjebekken.
Enten ble han her tatt igjen av en mann ved navn Ove, eller andre år tok han igjen en mann ved navn Ove her.
…siste gang, gikk de sammen over målstreken.  Det var ifjor.

Storkjølen.
Der står Jens og venter på de aktive løperne.
…men de kommer liksom aldri.
Vi forteller ham at starten i år er kl 13 – en time senere enn normalt.
“Det gikk je itte vente på” sier han og farer i full fart mot Volfeltet.
Det var for øvrig den eneste tilskuer jeg så langs løypa.

Jeg undrer hvor lurt det er for en arrangør å arrangere sine begge løp samme dag, og således være konkurrent til sine egne arrangement.
Samme dag som fler og fler jenter prioriterer å gå Tjejvasan.
En god ide måtte være å finne ei anna helg, og arrangere Røsjørennet lørdag, og Nordrerennet søndag.
I tillegg kunne de tilby overnatting på hytter eller hotell, og kanskje arrangert bankett på samfunnshuset på lørdags aften.
Billig pris, men med god fortjeneste.

Arrangementet kunne hete “Nordre-toern”, selv om noen nok kunne misforstå navnet, og fenge feil.

Høllgnølln – Hollgnollen – omformeren….elgspor – lysløypa, og du er i mål.
Inne i tidtagerbua er det stinn brakke.
Speaker kommer på lufta, og sier at en av de tre som nettopp gikk i mål (oss), har gjennomført alle 45 løp.
Han kommer med Svigerfars plassering og tid i 1974.  (tid 1.29 eller noe sånt)
Svigerfar protesterer, og roper at han heller vil høre om resultatet fra 1981. (rekordåret hans).

Det skal legges til, at foruten å vite sine egne tider, vet min svigerfar sin brors tider, sine sønners tider og plasseringer, og kanskje alle andre tider også, for det er helt normalt for ham å studere alle resultatlistene fra alle årene kvelden før løpet, og kvelden etter.

Vel inne på Midtun, er svigermor i gang med nok en matrett, mens hun sier:
“Vet itte åssen det blir jeg, og om det smaker heller, men…”
Vi vet alle at hun er en mesterkokk, men selvtilliten er nok litt mindre hos henne, enn hos mannen hennes.

45 minutter senere ligger tre menn og sover.
23 km på 2 timer har tatt sitt av disse løperne som alle kunne ha blitt noe….
og i pajeroen ligger en krystallvase med inskripsjon “15 år”
“Det nytter å prøve lenge nok Martin J Sundby!”

For øvrig så vant Tore Stengrundet rennet i år på 1.06.  Du hadde kunne blitt nr 2 Ingvald – uten mobil!

PS:  Jeg har nå deltatt i 15 år og aldri vunnet en gavepremie,
mens begge svogere, svigerfar og min nye svigerinne, alle vant….
Shit altså….

…og ingen hadde regnet ut at 2018 minus 1974, faktisk blir 45 i antall ganger, og svigerfar får sin premie ettersendt…

Resultater

Da jeg våkner er enda et varmt måltid gjort klart i beste Bocuse d’Or -klasse.
Svigermor feiler aldri.
Svigerfar har vært på samfunnshuset og tatt i mot svensker på ferie.
Fyrt opp, hentet drikke, ja jeg vet ikke hva – men han rekker med mye!
….og jeg vakler mot nok et middagsbord på Midtun.

#Røsjørennet #løp #ski #renn #Langrenn #Nordre #Trysil #Idrettslag #Nordrerennet #Sundby #Martin #Eltedalen #Kondis #Jordison #slipknot 

FAKE NEWS – OG VÅR EVNE TIL Å TRO

Forut for Stortingsvalg, og for så vidt ellers også, ser man at ymse hjemmesider, som tilsynelatende virker som troverdige nyhetsformidlere, kommer med overskrifter som påvirker og styrer velgere mot ønsket stemmegiving.

…og vi er med.  Vi deler det vi tror er korrekte nyheter, og blir forbannede på grunn av tendensiøse overskrifter.
Ingen sjekker nettadressen, og ingen sjekker fakta.
Vi bare slenger oss med.

Så står vi der da med buksa nede, da vi blir overrasket over utslag i arbeidsmiljøloven, og diskusjon om vinterferiens være eller ikke være.
Men problemet er større enn så….de så kalte seriøse nyhetsformidlere er ikke stort bedre de.
Fra OL har man fått overskrifter som tyder på krangler, og mye annet, og så leser man under overskriften, og blir forundret over at man ikke finner dekning for overskriften.   For der er ikke fakta problemet, men en overskrift som ikke er bygget på fakta.

“Astrid vraket til OL-tremila” leste jeg i dag på skjermen.
“Vraket” må være feil ord.
“Spart” ville jeg brukt.
Da hun gikk staffet, var jeg oppriktig redd for om hun ville komme til mål, og jeg forventet nesten at overskriften i en nettavis ville blitt
“Astrid så lyset i tunnelen, og håndhilste på St Peter”.
Jeg synes det er ansvarlig gjort at Astrid ikke går tremila, uavhengig om hun hadde gjort det bedre eller dårligere enn noen andre.

“Emil sprakk på siste stående” hørte jeg en kommentator si i går.
Det jeg så var en Emil som slet med å henge på svensken inn.
Jeg så sterk vind som var vanskelig, og som svensken taklet glimrende, og hvor Emil ikke, der og da, var like dyktig.
Men uansett strafferunde, så tror jeg utfallet hadde blitt sølv.
En skikkelig sprekk, hadde betydd at vi ikke klarte medalje.
All honnør til Emil som klarte det så bra som han gjorde.
Tenk deg selv å gå så fort, beregne vinden, skru på siktet, stå med skjelvende ben og tenke:
“Bare jeg treffer nå, så får laget gull….bare….”

Jeg har sett mange erfarne jegere sitte i en godstol på 100-meteren med støtte for sin 6,5, kikkert til rundt 25000 kroner, bomme på en ren, hvor blinken er 30 cm i diameter, og bomme på de obligatoriske 5 skudd.  Dette er under rolige former.  Ingen påvirket puls, eller ytre spenning.
…noen av disse bannet sikkert høylydt, da Emil bommet på siste stående, med dioptersikte (skur og korn) mot en blink som er 115 mm.
Neste gang skal vi stå bak en av disse og banne, og si:
“At det går an å skyte så jævla dårlig – for en sprekk på de skudda der”.

I dag gikk Ivo fra alle.  Poltoranin sprakk.  Dyrhaug prøvde seg, og helt riktig “Det var gull man gikk for”.

Lureløpenes tid er forbi, og i dagens langrennsmiljø, ville aldri Northug vunnet et eneste 5-mils gull.
Det er fakta, men ikke akkurat riktig.  For uten Northug-typer, ville man ikke i dag hatt stor fart fra start.
Så det ene betyr ikke at det andre er riktig eller feil.
Men i kombinert lever lureløpene fortsatt – ikke om gull, men om fjerdeplass, eller sølv.

To russere på pallen, kommer sikkert til å skape overskrifter, eller stygge antagelser i kommentatorfelt.
Hvorfor Bolsjunov er så skuffet, tror jeg dreier seg om bytte av ski eller ikke, eller kanskje det skjedde noe som Vibeke var inne på – ikke som et fakta, men som en mulighet.  Jeg tror mest at han angret at han ikke byttet ski – han slet jo med ising på siste toppen før stadion forut for siste runde.

Men det som er helt ekte fake-news fakta er at det nå er bestemt at:

“Sundby fjerner skjegget, og får en ny mulighet på kvinnenes 3-mil i morgen”
– i følge sikre kilder er det sagt at Martin skal få sin individuelle medalje i morgen, i og med at han er like kort som de fleste jenter, og har en brystkasse større enn de fleste andre på startstreken i morgen.  Kilden er ikke oppgitt, men dreier seg visstnok om en i teamet (kanskje han som ble sendt hjem etter barbesøk).

– og kanskje burde Nikolai Ramm fått muligheten i dag.  Han har vært der nede lenge, uten å få en eneste sjanse.
Han er jo faktisk god på ski!

#Sundby #OL #5-mil #Ivo #Niskanen #Jeger #obligatorisk #Storviltprøve #rein #Northug #Emil #Dagbladet #Hegle #Svendsen #Dyrhaug #Poltoranin #Bolsjunov #
 

SKOLESKYTINGER I USA – DEL 2

Nå viser det seg, noe vi vet, at de fleste skoler i USA har jo politiposter.
På skolen jeg bodde (I Atlanta), tror jeg skoleposten hadde tre på vakt hver dag.

…og nå viser det seg at politimannen på skolen i Florida oppholdt seg utenfor mens skytingen foregikk innenfor.
Så kan man si, hvor mye skal en mann ofre seg….eller kan man forvente at politiet gjør det de skal 
“Beskytte borgerne”

Sheriffen var klar.

“What should he have done?”

“Went in
Adress the killer
Killed the killer”

22. juli -terroren har jo ført til en komplett omorganisering av politiet.
Det var aldri nødvendig.
Det som gikk feil der, var at sperreplanen ikke ble fulgt etter at regjeringsbygget ble sprengt.

At de to første på stedet ved Utøya i ettertid ikke gjorde det de burde, nemlig reist ut.
..og tilbake står så spørsmålet, om hvor langt de skal gå for å beskytte borgerne….
eller?

Hadde politiet i Norge den 22. juli gjort det som står i planene, så ville vi kanskje fortsatt hatt et politi nær publikum, og flere utenfor en bygning i hele landet, enn inni en bygning i Oslo.  Så resultatet ble vel at en rekke lovende politikere ble borte, sammen med nærpoliti-tanken.

Men tilbake til Florida, så sitter man vel igjen med at bevæpnet politi ikke hjalp.
Bevæpnet lærer (som nå er lover bonus) kan hjelpe – fordi de blir livredd og skyter for å redde eget liv.
Hva da hvis det klikker for læreren….

Alt er personavhengig.
Jeg har jobbet med kolleger som handler riktig hver eneste gang i øyeblikket.
Jeg har jobbet med kolleger som lammes i øyeblikket.
Jeg har jobbet med kolleger som forsvinner i øyeblikket.

….og  jeg tror vel at det er ikke fordi noen er feige, eller har svakheter.
Alvorlige hendelser kaller frem noen handlingsmønstre vi ikke selv styrer.
Du vet ikke hvordan du handler da noe alvorlig skjer.
Jeg har sett dyktige operative tjenestepersoner under øvelser være mestere, og i virkeligheten ikke skjønne noe som helst.
…og motsatt, sett mennesker gå fra å bli ledd av på øvelser, til å bare handle riktig under alvorlige hendelser.

Det er som jegeren som nesten ikke klare skyteprøven på høsten, og som i skogen aldri bommer på et eneste skudd rettet mot elg.

Derfor er det viktig å ikke fordømme politimannen i Florida, for du vet ikke selv hvem du er i en krise.
At han sa opp sin stilling er nok en riktig avgjørelse.

#skole #skyting #politi #22-juli #Norge #Florida #nærpoliti #Utøya #drap

HVORDAN FOREBYGGE SKOLESKYTINGER?

Presidenter om å forebygge “skoleskytinger”:

Obama: Fjern våpnene!

Trump: Gi lærerne våpen!

…det rare er kanskje at ingen kanskje har rett eller feil.

Fjern våpnene:  Det dreier seg om å gjøre det vanskeligere å få våpen.
Du skal ha en grunn, og blir som i Norge, og i tillegg skal du være skikket.
Det betyr ikke at “uskikkede” ikke har våpen.
Til slutt sitter man kanskje igjen med bare “uskikkede” som får tak i våpen.

Gi lærerne våpen:  Da opprettes det en “fare” for “den gale” å trenge seg inn på skolen og skyte.
Vedkommende må foreta en risikoanalyse, og hvis han allikevel går for det, så kan han kanskje kjapt bli skutt at en ung lærer.
Som sannsynligvis blir helt etter å ha tatt et liv, som kanskje sparte mange liv.

På en måte er det samme tankeganger som driver den debatten om bevæpning eller ikke av det norske politi.
Mange mener politiet må bevæpne seg, fordi vi lever i 2018, og det er et farligere miljø der ute.
..og mange trekker inn faren for terror.

Ser man på det som skjedde i Stockholm, hvor en i løpet av noen sekunder, kjører ned mennesker i sentrum, så betydde ikke bevæpnet svensk politi noen ting mht verken å redde liv, eller pågripe.  Vedkommende tok to t-banen vekk og ble pågrepet senere.
Sannheten er vel at ingen terror med bruk av bil, har blitt forhindret av at den nasjonale styrken faktisk er bevæpnet.
Da regjeringsbygget og massakeren på Utøya ble begått, var det ingen tvil, om at hvis man hadde sendt ut noen, eller da man gjorde det, så var man bevæpnet.
…og kanskje kan man si at Norge vant i dagene etter – ved å bekjempe volden og terroren med blomster og omsorg!

Man har hatt tilfeller i Norge, hvor plutselig psykotisk (Påberoper meg ikke å være fagmann), har angrepet politi, og liv blitt reddet ved at man i den perioden var fast bevæpnet.  På den annen side, er også politimenn skutt mens de var bevæpnet.

Men det er ikke sikkert at vold avler vold heller….

Men kan en se for seg at Innbygda Skoles lærere går rundt med skjult våpen?
At rektoren ønsker barna velkommen i august med våpen i armhulen liksom…

Jeg skal ikke ta stilling til det.
Jeg vet hva jeg mener om bevæpning eller ikke av politi.

Det som er viktig å tenke på, er at den ene meningen er ikke dummere enn den andre.
De er bare forskjellige.

EU har en annen tilnærming – der skal det bli vanskeligere for skikkede mennesker å få våpen, og vanskeligere å beholde.
Det er i alle fall en litt dårligere idè…

#trump #obama #president #våpen #skole #Innbygda #school #skoleskyting #liv #Utøya #Regjeringsbygget #vold #Eu #lærer #Norge #politi #Bevæpning #skjult 

 

ÅSTA-ULYKKEN – HELE HISTORIEN


Bilde er fotografert av NRK TV sin teaser om podkasten “Hele Historien”

Podkasting – dette ord som høres kokt sammen av erter og indiske klasser, og som ikke sier så mye annet enn at f eks ertene kastes.
Men som en antagelig må forholde seg til.  Første gang jeg hørte ordet var fra en lensmann…

Nå har jeg hørt på en podkast – nemlig om Åstaulykken.
Det rare er at jeg hørte podkasten på bilradioen, eller DAB+ radioen i bilen, og da høres det egentlig ut som en radiosending.

Men den handlet om noe som går rett inn i margen på meg hver gang.
Hver gang jeg hører ordet Åsta, eller ser bilde av tog 9284 og vogner, som brenner.

Jeg kjenner på følelsen.
Jeg hører på historien.
Jeg minnes.

Selv dro jeg mot åstedet like etter kollisjonen 4. januar 2000, og returnerte hjem til Trysil i slutten av april samme år.
Da var jeg sliten.
Jeg var tom.
…og en mnd etter ble jeg sjukemeldt.

Jeg var ikke alene.

Men tankene mine sier at NRK sin tittel “Hele historien” ikke er dekkende.
Det mangler mye, eller det mangler sider.
Det mangler hvordan det var å være den som laget første skissen over stedet, mens en brannmann holdt ulmingen i sjakk, og det lyset en hadde for å registrere elementene, var lyset fra brannen.  
Det mangler hva øynene så, og hjernen registrerte.
Det rare er at arbeidsmengden deretter var så stor, at hjernen fortrengte dette.
Disse kom først på plass igjen da min skisse ble lagt på en overhead under debriefing noen dager, uker eller måneder senere (mistet tidsbegrepet).
Der markert det, og der det – og alle vonde bilder som var borte – var der igjen – og nå til evig tid.
Så for meg ble debriefingen motsatt av hva den skulle…

“Hele Historien” fortalte ikke om at dette også dreide seg om 0 og 1, eller av og på, releer, signaler, og rundspørringer,
logikk utarbeidet av ingeniører, og som skulle ettergås av en med M i matematikk på barneskolen.
Historien fortalte heller aldri noe om hva som skjedde med individene som arbeidet der og da, og etterpå.
Hvordan livene ble påvirket.
Etterpå får man høre om ledernes inntrykk, men mer sjelden arbeidernes inntrykk.

Det ble foretatt en undersøkelse av arbeidstakerne etterpå.
Den ble foretatt for tidlig og for vår del i feil yrke – politifolk lider ikke serru.
…for meg var det en spesiell tid, min mor kjempet mot døden, og da jeg åpnet et seminar hvor vi skulle finne digitale årsaker til ulykken, ble min bror skutt i Sverige, og det ble tungt å gjennomføre seminaret, men som var nødvendig. 
Det ble tungt!

Ledere var heldige, for de kunne holde foredrag om sine inntrykk, og tiltak..
Det er en god måte å bearbeide sitt indre på samtidig.
Vi tett på, kunne ikke!
Fikk ikke lov en gang ihht taushetsplikt – du vil så gjerne ha det ut.

Familier, ektefeller, barn – de merket kanskje endringer…
Endringer av deg som person.
De fikk heller ikke sagt noe fra eller til.

Jeg kan vel ikke si så mye denne gang heller – av hensyn til taushetsplikt,
en taushetsplikt jeg synes burde blitt opphevet, så man fikk fortalt.
Fortalt om møtet med de overlevende dagen etter.
Fordeling av flaks og uflaks.
Liv og død.
…og ene kvelden tegnet jeg og markerte de med uflaks, mot midnatt bar jeg ut de andre med uflaks, og dagen etter snakket jeg med de med flaks.
En slags balanse i det tross alt, men det er egentlig ikke det…

Men det jeg kan si noe om, er følesen da du gikk der dypt nedenfor toglinja, og leter.
Du ser opp og ser at en togvogn sitte høyt oppe i trærne.
Men det går jo egentlig ikke ann?

…og det gjorde det ikke heller
– det var bare en hel togvegg som hang der oppe….
Tenk deg kreftene som flår en hel vegg av en togvogn.

…så for å høre hel historien, så opphev taushetsplikten, og la mange fortelle.
La de nærmeste forstå hvorfor far eller mor endret seg!

Det finnes en del tre ennå….

Men jeg anbefaler dere å høre podkasten.
Den gir et innblikk i mye, og du får kjenne på lidelsene til dem det rammet.

#tog #taushetsplikt #Åsta #NRK #pod #podkast #ulykke #tog #ledere #Åstaulykken #etterforsker #politi #brannmann 

VALENTINES DAY – TO MY LADY

I 1996 tjenestegjorde jeg under OL i Atlanta….og en kveld kom det flere som lurte på om jeg ikke skulle bli med til Centennial Park i Atlanta.
“Hvem opptrer der da?”
“Kenny Rogers”
“Ny fy søren, det har jeg ingen interesse av”

Men jeg ble med, og jeg fikk oppleve en artist som var helt utrolig på scenen, som entertainer, humorist, og sanger.
…innimellom ble jeg glad i en og annen sang også.

Men i dag, får Kenny bare lov til en ting, nemlig å synge en hyllest til min lady
– i anledning dagen –

You’re my lady Trine

dagen derpå sprengtes en bombe der – 

 

Lady, I’m your knight in shining armor and I love you
You have made me what I am and I am yours
My love, there’s so many ways I want to say “I love you”
Let me hold you in my arms forever more

You have gone and made me such a fool
I’m so lost in your love
And oh, we belong together
Won’t you believe in my song?

Lady, for so many years I thought I’d never find you
You have come into my life and made me whole
Forever, let me wake to see you each and every morning
Let me hear you whisper softly in my ear

In my eyes, I see no one else but you
There’s no other love like our love
And yes, oh yes, I’ll always want you near me
I’ve waited for you for so long

Lady, your love’s the only love I need
And beside me is where I want you to be
‘Cause, my love, there’s somethin’ I want you to know
You’re the love of my life, you’re my lady

#Valentine #Lady #Kenny #Rogers #Trine #Atlanta #OL #1996 #Centennial #Park #bombe

HVA VAR VI VITNE TIL I DAG PÅ 3 MILA?

30 km med skibytte….hva skjedde egentlig i dag?

3 mila var den ene distansen nordmennene ikke klarte å vinne i mesterskap. 
Vi var mange ganger nære, men aldri helt…inntil Vegard Ulvang klarte det i 1992 (tror jeg da).

I dag fikk løperne frie tøyler av landslagstreneren – alle fikk gå for egne sjanser.
Svenskene trodde også at trenerens tro på alle fire blant de seks var å ta i for mye.
…og hjemme satt vi eksperter og gremmet oss over at alle skulle få sin sjanse, og dermed ha stor fart for å riste av den største favoritten Klæbo, og så tape i spurten.   Ja noen satt kanskje ennå og gremmet seg over at Northug ikke fikk bli med.  Og noen til satt og gremmet seg over at TVN sender langrenn.
Jeg selv hadde vel et snev av alt sammen, unntatt at jeg synes TVN gjør en flott jobb, og reklamene irriterer meg ikke.

Så kommer jeg inn akkurat der hvor jeg hører Skinstad sier at Krûger trenger en ny stav.
Hæ? 
“De har da akkurat startet”, tenker jeg og gnis søvnen ut av øynene noen minutter for sent.
På reprisen ser jeg at Simen blir kjørt nesten ihjel av andre løpere, og at han nærmest bare ligger der og beskytter ribben og nyrer.
Som absolutt siste mann, forsvinner løperne ut av stadion….selv om hele løypa ser ut som en stadion – der den ligger i sløyfer uten tilskuere, men med sanddyner så fine, at det minner om en golfbane i Dubai.

Skinstad melder at Simen må ta det med ro, komme seg rolig fremover, og han teller ned, og på et sted er han 24 sek bak, før han i neste omgang er 36, og vi som Skinstad, tror at det nok kostet for mye.  Men plutselig er han bak en russisk junior verdensmester og i et eget spor…og ved skibytte er han veldig nær.
Problemet er jo at Niskanen går veldig fort der fremme.

Resten er historie.
Simen kommer seg frem, rykker på nest siste runde (han vet jo han allerede har slått dem med vel 40 sekunder)
..og på oppløpet viser han tegn til at han nesten ikke tror det er sant.

Men det er her dagens blogg begynner.
Fordi –
Det er en kjekk norsk ung man som går i mål.
Et heroisk løp, som godt kan sendes som sakte-tv på NRK rundt midsommer.
(Du vet – de lager langfilm av et slikt OL-gull i USA).

Det er en unggutt som går med skituppene fremover.
En blid vinner som er ydmyk, og har et ansikt som viser hvilken glede det er å vinne OL-gull.
Det er ingen melding til den svenske kongen.
Det er ingen hysj-tegn til et publikum som ikke er der.
Det er bare skiløper som har truffet dagen, og gått fortere enn alle andre.

…og brått er instagrammet fra janteloven sant.
Krüger og Holund er mesterskapsløpere med X-faktor.

…og det er del to i dagens blogg.
Hans Christer Holund – mannen ingen tror er en vinnertype.
Kanskje er han det ikke heller, men bronse i OL!
Hallo  – da er du vinner nok.
…og nok en gang er det en ydmyk mann som blir intevjuet.
En som takker mor og far, og klubben sin LYN.
Ja jeg ble rørt selv jeg av hans personlighet.

Så tredje og siste del.
Tor Arne Hetland.
Treneren som har fått gjennomgå, sammen med Løfshus.
Men mest Hetland…

Han har fått kritikk i hele år.
Men stått igjennom det.
I dag vil sikkert alle kjenne ham.
Alle vil skryte av ham.
og alle mente akkurat det samme som ham….

Men han står der som den store vinneren.
Uansett hva som skjer senere i OL.
Gratulerer Tor Arne Hetland – jeg tar av meg hatten.
..og mange lovpriser at laget gikk som et sykkellag, og at Sundby og Holund holdt igjen på ordre.
Som bare delvis er riktig.  Jeg tror egentlig ingen gir bort et gull du har lengtet etter i årevis.
Hetland sa at alle fikk gå for sine sjanser, men ingen fikk kjøre inn en nordmann alene i brudd, og Sundby fortalte at de trodde utlendingene ville gå etter, og ventet litt lenge, helt til HC sa – “nå stikker vi.”
Så ekspertene i sofaen, vet mer, og har en annen oppfatning enn både trener og løpere.

Jeg tror Vegard Ulvang er inne på boe da han sier de andre ble litt lurt…og ikke fryktet Simen nok.

Det er altså mulig å bli olympiske medaljører, bare ved å være skiløper.
Dette åpner mulighetene for så mange som gikk årets NM.
De som ikke er humorister, men som bare har trua på seg selv, mor og far, og klubben sin.

Det er en tid for alt og alle.
Nå er tiden for å bare være god nok.
Selv om jeg har storkost meg gjennom æraen med Northug.
Men det gleder meg at det nå er bare sport og idrett også!

Gratulerer Norge, landslaget og fire gode norske skiløpere
(for jeg tror Klæbo kunne vært lenger fremme, men vurderte det som IKKE-seier, og da tok det med ro).

Det er en ny æra.
Det er et nytt lag.
Det er Norge

…og nyt løpet med svenske kommentarer:  Innspurten

Sundby mistet en av sine beste sjanser til å ta gull i dag, men jeg tror han vinner en distanse allikevel.
Da Oddvar Brå ikke hadde lyktes i mesterskap, så vant han distansen som ikke var beste sjanse for ham i 1982.

#Holund #Krûger #Sundby #Hetland #Jantelov1 #OL #2018 #skiløper #Langrenn #Crosscountry #Norge #Klæbo #Brå 

JE ER ITTE HER JE

Jeg svarer sjelden på mobiltelefonen, og spøker med at jeg kan sette inn annonse om telefon med ubrukt svarknapp, når tiden kommer for å selge den.
På den annen side så kan en si at jeg har et godt forhold til det med mobiltelefon, for hvis jeg sitter og spiser middag, og telefonen ringer, så sitter jeg fortsatt å spiser mat, når ringingen opphører.  Det tror jeg flere burde gjøre.

En gang, mens jeg fortsatt var tilgjengelig på telefon, og arbeid som krevde utrykning flere ganger i uken, tvang meg til nettopp det, så ringte telefonen igjen under middag.  Jeg tok telefonen, og svarte:

“Dette er en telefonsvarer for familien Stenmyren.
Vi spiser nå middag, og er ikke å treffe før om 45 minutter
Ha en god aften!”

45 min senere ringte vedkommende opp igjen….

En gang var jeg på seminar med en som jobber for Scotland Yard.
Han var professor i sosial omgang, og hadde spesialisert seg på å avsløre folk som løy.
Han sa i en bisetning, at det i dagens samfunn, var slik at man som regel prioriterte de som ikke var der, fremfor de som var tilstede.

Han brukte da som eksempel, at noen vennepar sitter og nyter middagen sammen.
Så ringer telefonen, og vedkommende svarer, og blir sittende og snakke med han som ringer, mens de øvrige tilstedeværende må forholde seg stille. for ikke å forstyrre de to som snakker sammen i telefonen.  Slik skal det ikke være, mente professoren, og mente at ting har sin tid.
Er man i selskap, så er man der, og så tar man telefontid når det er passende for de det gjelder.

Det er en film med Tom Hanks (tror jeg) hvor han har en kuul melding som mobilsvar:

“Hei”
“Ja god dag ja, det er…”
“Hei”
“Ja hei det er….”
“Hei”
“Det er…..”
og nå er fyren ganske høydlydt.
“Så, så, ikke skrik sånn, for dette er bare en autmatisk telefonsvarer for meg!”
(Tror det var mange flere hei, men det er ikke så nøye)

Husker jeg lo mye av den.

Mitt svar er mye kortere, men ingen ler, de bare sier til meg face to face, at den irriterer dem,
Jeg skjønner ikke jeg, for det eneste som blir sagt på mitt mobilsvar er:
“Je er itte her je….”

Det antar jeg er i samsvar med professorens ønske….

Men så kommer jeg til poenget for å skrive dagens blogg.
Jeg tror nemlig jeg har kommet for langt i å ikke svare telefonen, eller snakke i den i det hele tatt.

For i dag fikk jeg et anrop, og jeg svarte….
Mens jeg gikk litt att og fram og snakket, eller mest hørte på vedkommende i den andre enden, oppdager jeg noe.
Noe som får meg til å kaldsvette av angst.
Jeg har mistet noe.
Jeg blir kanskje litt ufokusert på samtalen, men tror ikke den andre merker det.
Mine tanker blir så opptatt av hvor jeg kan ha mistet den.
Jeg kjenner med den ledige handa, over alt på jakka og i buksa mi.
Men nei da.
Tankene går til alle steder jeg har vært i dag.
Med all den snøen som er ute nå, er det ikke lett å finne igjen noe…
…og skrapa gikk akkurat ute på boligvegen, med en traktor med snøfreser rett bak.
“Faan” altså…..
…og med ene handa holdende en telefon til øret, og en til å lete, var og ble det umulig å finne den igjen.
Telefonen – den var borte.

Helt til jeg la på!

…og på veg hjem var jeg så sikker på at jeg skulle få se elg, at jeg så øra på en elg som itte var der….akkurat som je….

#Hanks #Tom #Telefon #Scotland #Yard #Professor #Kripos #middag #aktiv #mobilsvar #Svarer #automatisk #par #sosial #face #samtale #traktor #freser #Skrape #snø #

SLETTÅSSPRINTEN 2018 – KALDE MINUSGRADER LÅTER ILLE


På Slettås blir det ikke avlyst på grunn av kulde
– der har de gradestokk som stanser ved minus 10

Morgenstemning….kl 05, og det smeller i bakken utenfor huset.
Måleren viser minus 22,5 ute.
“Ingen Slettåssprint” tenker jeg, men Snorre skriver på Facebook at det er bare minus tjue på Slettås, og at det blir renn.

Men jeg slår det fra meg.
Håkon melder om minus 25,5 i Jordet, og minus 28,5 ved Grøna.
“Huff” – nei det er alt for kaldt, for en middels gammel skiløper som sliter med muligens dårlig pust og høy puls.
Ikke minst da den lille elektriske motoren i brystkassa, kaldt hjertet, synes som om registerreima er slitt.

Men ti på ti hiver jeg meg ute i boden, fjerner gammel glider og smøring, og hiver på ny.
Gli godt skal jeg i alle fall.
To lag med blått under midten nå så….
Femten minutter over ti er jeg klar og hiver meg nordover og vestover.

Minus 24,5 i Jordetskrysset er det laveste, og da jeg kommer til Slettås viser bilen minus 19,5.
Blide parkeringsvakter varmer, og da den ene smilende sier:
“Du var avaløs i dag!”, så er jeg i modus “go”.

I Sekretariatet finner jeg påmelding trim, men hører fra påmelding aktiv:
“Dit skal da ikke du!  Du skal hit du!”
“Ja her får du ikke meldt deg på!” får jeg beskjed om i trim.
“Har nummer klart til deg her vi” sier man i aktiv.
…og så ler de.
Du føler deg velkommen med godslig humor.

Jeg får meldt meg på og sier jeg får ha nummeret til gode, og da jeg blir spurt om hvilket nummer jeg vil ha neste år, så ber jeg om trettisju.

Jeg er godt kledd.
Gammeldags ullgenser med høy hals over en moderne B Daehlie trøye, men glemt bøff.
Ei varm lue jeg fant i fjellet en gang….og svigermors hjemmestrikkede ullsokker i skiskoa.
Har ikke tenkt å fryse i alle fall.
Men leit med den bøffen altså.
…og jeg har da ikke puls heller ser jeg på Garmin-klokka.
“Shit” – da har jeg glemt pulsbeltet hjemme også.
Hvordan ser man da om man nærmer seg hjertestans?

Etter akkurat en meter, merker jeg at det er trått.
Svært trått.  
Stavene gjør skikkelig kanselyder i møtet med snøen (minner litt om lyden av da du trykker på potetmel), og det gjør vel egentlig skiene også.
Det låter vondt av dårlig glid.

video:Stavlyd

Litt kaldt kan en si
Men en ting må jeg si, at flottere skispor skal du se lenge etter.
De er så perfekte, at du ser ikke maken verken i WC-sirkuset, eller i OL.
Det er så du får følelsen av hvordan hopperne har det i sine porselenspor nedover de nyeste hoppbakkene…
…bare at her har de lagt porselen i 17 kilometer.

Da jeg kommer til startsletta, ser jeg at det har vært flere elger der enn skiløpere.
Jeg ser etter ulvespor, men  bortsett fra et par spor etter en retriever (muligens sort) så er det ingen poter.
(hvis dere lurer på hvordan jeg kan se fra spor hva slags hund det har vært, så er det bare å si at jeg har jo vært etterforsker en gang, og da lærte en å tyde spor).

Slettåssprinten er av de skirenna som har nytt Start-merke hver eneste år.


…og bare for å ha sagt det: 
Dette er skirennet hvor du passerer fleste utedoer, og ikke minst fleste utedoen fortsatt i bruk.

Motbakken i Muruåsen blir bare mindre og mindre skremmende hvert år.
Nå var det faste spor helt opp, og med minus 19 så var det ikke behov for fiskeben heller.
Jeg nyter synet av sola, men kan ikke si at den globale oppvarmingen er veldig merkbar i dag, og jeg synes det virker som batteriet i sola må ha gått.

Rett etter Muruåsen er det som om det blir litt bedre glid gjennom skogen, men da jeg kommer ut på myra, så er det bare å konstatere at det er akkurat like dårlig glid som de første tre kilometrene….
….men det er litt godt med den dårlige gliden også….man får tid til å se seg litt rundt, og du verden så flott naturen er her.


På myra har Slettås IL en temperaturmåler, og her kan du lese av temperaturen i to høyder.
Genialt.  Minus 18 står det tror jeg (har ikke briller med).


Det føles enda kaldere ute…og i bakken er jeg innom tanken å ta snarvegen tvers over til Svesætra, men bena har mer ærbarhet enn hjernes fornuft.
Så jeg går oppom vegen og Varlisætra.

Det slår meg at noen må ha pyntet trærne.
Det virker som om noen har sprayet kunstig amerikansk snøsludd på alle trestammene oppover.
Nydelig å se på er det i alle fall.  
Sola kommer inn fra venstre, men dæven så kaldt det er.

Ned mot svesætra kjører jeg mellom sporene og rillene gjør at gliden er såpass at jeg kan ake litt.
Etter sætra står det at det er matstasjon om femti meter, men det er kun for eliten.
Da jeg kommer er det bare et tomt bord der, og jeg vet jo at jeg som trimmer må innom sætra for å væte tungen.
Du får nemlig drikkebong i dette løpet.
Den veksler du inn i sætra (hvor det forøvrig er godt fyrt), og tilbake får du nydelig saft.
Hvis en nevner ordet drikkebong, så er det ikke umulig hele toppledelsen i NIF tar seg en tur.

Inni koia ser jeg rendølen, og det gjør meg alltid blid.   
Han er en trivelig og omgjengelig fyr, og nå sitter han der på en krakk.
Han har dårlig glid i dag sier han.  Det er jo bare å samstemme i det.

Jeg går ut for å få litt kaldere saft, og fordi jeg ikke vil bli for varm der inne.
Jeg snakker med ei dame om det å bare konkurrere med seg selv, og være fornøyd med det.
Da hun har gått blir det stille….
Sola varmer littegrann her, og stillheten er så komplett, at jeg ikke hører en mygg en gang.

Plutselig kommer rendølen som påsto å ha dårlig glid.
Han hiver på seg skiene, og tar fire staketak og så forsvinner han fortere enn en nærgående ulv.
(…eller ….Slettås-ulven fjerner seg jo egentlig ikke den, og i alle fall sakte, så må være mer som meg di…for her går det sakte.)

Da jeg kjører etter, er sporene fortsatt så varme etter rendølens fart, at jeg har god glid i nesten to kilometer, før jeg er for langt bak ham til at ikke 18 minus får gjort sporene trege igjen.  Det trekker kaldt i nakken da jeg sitter i hockey (skjønner navnet hockey bedre da jeg ser skyggen min, for det ser mer ut som en polstret hockeyspiller i det han er i ferd med å falle etter ei stygg takling), og jeg trekker strikkegenseren lenger opp.
Så langt opp at jeg blir kaldere på rumpa….

Snart er en på veg nedover Bagroa, og du ser fjell i det fjerne.
Du er blitt så vant til kulda nå at den gjør ikke noe.
Så vant til dårlig gli, at du synes det går fort nok nedover.
Jeg bare nyter snøen, verden rundt meg, og koser meg i min egen verden.

I det jeg passerer jakttårn nummer fjorten, begynner jeg å kikke meg bakover for å se etter eliten.
Jeg skal ta bilder av dem serru.
Jeg har tenkt ut et par gode steder, hvor jeg kan få sola til å belyse ansiktene deres og gi gode bilder.
Men jeg kommer alt for langt.
Ja faktisk helt ned til åa, hvor det er som kaldest.

“Oj da, her var det mye elgspor, eller “Æsjspør”, heter det vel rundt omkring her.
Ja det er vel ikke helt riktig det heller, for på Slettås har man ikke Trysil-dialekt.
De har en helt egen, en som stammer mer fra Østerdalen langs riksveg 3….
…og med palatalisering har jeg hørt av ‘n Jarl Kjetil.

Jeg antar at elgen ikke er så langt unna….

Jeg ser meg rundt for å se om jeg ser noen elger….
Der kommer jammen de fire første av eliteløperne (Alle aktive er eliteløpere i min definisjon).
Det overrasker meg, fordi lyden av dem, tilsier at de har ikke noe bedre gli de heller.
..og farten viser at det er tungt for alle å stake i dag.
Jeg ftar noen bilder, som på mobilskjermen synes så er fulle av skygge, at de knapt viser hvem dem er, og så hiver jeg meg etter for å teste farten deres.
Jeg klarer faktisk holde farten deres….
…og hundre meter senere er jeg fornøyd med at jeg klarte det, og hiver etter pusten, mens jeg skjelven, støtter meg på stavene.
Dæven – jeg er jo minst like god som dem jo….i teorien på 100m i alle fall.

Ja åssen gikk det med skirennet da, tenker du kanskje nå.
For dette kunne jo vært et referat fra et skirenn, med resultater, smørebommer, stavbrekk, og noen som er i rute og noen som er i form.
Men jeg gjør det på min egen måte jeg, for jeg var i Svesætra da de startet, og jeg var på et jorde tre kilometer unna mål, da spurten gikk.
Så denne referenten vet akkurat så lite som deg!

I mål snakker jeg litt med Jan Kristian og han synes det var fint å få testet kreftene litt på jordene inn mot mål.
…og han hadde festesmørning, som han mente Tore hadde også.
…og i mitt hode danner det seg ei mening om at feste i dag, ikke kunne være noen ulempe.
Du fikk neppe dårligere glid, og slapp i alle fall å skyve deg oppover med skikkelig motstand under skia.
Det virker liksom lettere å løpe på skia, eller ta en Klæbo oppover da.

Og Kjetil og jeg var enige om at det var en fordel med kulda, og det var at en knapt trengte dusje.
..men godt plantet i bilen, med varmeapparatet på 25 pluss, så ble det nødvendig med dusj lell.

Det er mulig jeg har noen feil navn til bilder, men jeg har sjekket opp mot resultatlistene, og gjort mitt beste.
De som er feil, kan gi meg beskjed, og det samme kan de som ikke vil ha bildet sitt i det offentlige rom.

En ting er sikkert, og det er at Slettås IL leverer!
…og her leverer jeg resultatlista
PS:  Skal du gå et eneste skirenn en gang, så er dette et av de du bør velge!

2  Vegard Øvrevik, Østby IL 51.01.
7 Lars Bovold, Østby IL 51.01
20 Ivar Hesselberg Indby, Oslostudentenes IK 51.02
15 Tore Stengrundet, Nordre Trysil IL, 51.10


24 Emil Hagevik Bakke, Trysilgutten 54.11


9 Esben Slaatto Trysilgutten 55.38


25 Jan Kristian Haugnæss, Team Skiglider.no 58.23


4 Kjetil Flenvold, Nordre Trysil IL, 59.49


26 Petter Orø Pettersen, Røa IL, 1.04.08


12 Lars Kristoffer Eggen, Nordre Trysil IL, 1.04.14


1 Bjørn Nysæter, Nordre Trysil IL, 1.06.46


5 Torfinn Sandbakk, Nordre Trysil IL, 1.08.23
18 Finn Einar Graff, Nordre Trysil IL, 1.08.23


11 Trond Engerbakk, Nordre Trysil IL, 1.08.36


22 Marius Holt, Nordbygda Løten Ski, 1.08.39


3 Ståle Elgshøen, Trysilgutten, 1.09.18


23 Hanna Hagevik Bakke, Trysilgutten, 1.1.12.38


Sjøl brukte jeg så langt tid, at furua som grodde i hodebunnen min, ble fellingsklar omtrent.
Det er vel en form for felle-ski-renns-furu!

I fjor gikk jeg aktiv og da ble historien slik:  Slettåssprinten 2017  – EN HISTORIE OM SLETTÅSFLOKKEN, OG SKILNADEN PÅ VR55 OG 6,5

#Slettås #Slettåssprinten #2018 #Stengrundet #Haugnæss #Elgshøen #Nysæter #Kondis #Sport #Idrett #Turrenn #Trysil #kaldt #vinter #Winter #Snø #Snow #Svesætra #Muruåsen #Varlisætra #matstasjon #NIF #Drikke #Bong #Sagt #varmt #Rendølen #Santander #palatalisering #skiglider #rendølen