SÆRALDERSGRENSER I POLITIET

Særaldersgrenser i politiet står i fare meldes det….

Dette er nok noe som de fleste, enten ikke bryr seg om, eller ser for seg, bare er et helt nødvendig tiltak i tiden.
Ikke minst da det nå for tiden bare dreier seg om å stå lenger i tjeneste over alt….ja det virker som en skal stå så lenge i tjeneste at en ikke trenger å bruke av den opparbeidede pensjonen.  Du skal i alle fall dø først!

Min mor var hjemmeværende husmor, plukket poteter og bær på høsten, og i senere år, ble hun ansatt som renholder i NSB/Jernbaneverket.
Hun gikk av med pensjon da hun var 67.  Fikk kreft, lå for døden i ett år, og døde som 69-åring.
Min far arbeidet i tømmerskogen, men måtte på grunn av allergi, bytte arbeid, og gikk av som kirketjener da han var 67 år.
Han savnet sin hustru de siste tre år, og døde da han var 75 år, av en legetabbe.
En av to fikk noe igjen.
En av to fikk glede seg litt over en tid etter å ha gjort jobben sin.
Det er mange som ikke får med seg det.
Mange rekker aldri å bli pensjonister.

Politiyrket er på en måte spesielt.
Eller i alle fall, var spesielt.
Innenfor politiet, så satt man på piketten og drakk en kopp kaffe, før man minutter senere sto i 17 minus og dirigerte trafikk, mens kollegaen sto med overlevende fra ei dødsulykke, og deretter tok vare på et åsted, inntil etterforsker kom.   Kanskje var du på veg inn til vakta igjen noe senere for å hvile deg opp igjen, da man fikk telefon om husbråk hos foreldre til kompisen av sine egne barn.   Etter at moren var plassert på senter, og faren roet ned (eller motsatt) så man en “gammel kjenning” ligge beruset ute, og man stanset for å ta ham med inn til glattcelle, slik at vedkommende skulle overleve.
På en måte var alle politifolk den gang “Petter uteligger” – de som tok vare på de som ingen brydde seg om.
Kanskje ble det tid til å ta imot en lensmannsbetjent som kom alene med en arrestant fra et innbrudd i Trysil også.
Så var natten slutt og man dro hjem – til et hus hvor hustru var dratt på jobb, og to barn sto på tur til å dra på skole.
…og livet inneholdt så mye mer.

For en lensmannsbetjent, lovet man sine barn en tur på fotballbanen, men den ble avlyst fordi politivakta ringte og sa at det var en trafikkulykke på Grøndalen.
Man kom et par timer senere hjem til to skuffede barn….før man fikk lagt seg, og kanskje sovet et par timer, før kroppen ble kaldstartet fordi det var innbrudd på samfunnshuset i grenda.  Med litt intuisjon, satte man seg i bilen og tok opp forfølging av bilen som inneholdt personer som kanskje hadde noe med innbruddet å gjøre.   Etter en lysregulert bru, kommer bilen plutselig i retur, rett mot deg, for å sette deg ut av aktivititet….et sted en times tid unna bistand.
Drapsforsøket mislykkes, og du snur og er fortsatt bak bilen, da bistand etterhvert kommer, og personene pågripes på en kald og mørk strekning langt inni Sverige.  Klokka er 0445 da du tusler inn gjennom døra, og setter deg i godstolen for å roe ned, før du legger deg.
Kl 0800 er du på plass på lensmannskontoret, hvor du har innkalt til avhør i en sedelighetssak kl 0900, og du skal møte i retten kl 11, foreta en utkastelsesforretning av en familie med to små barn kl 1300, og innimellom der brakte du et dødsbudskap til et foreldrepar….
Da du endelig kommer hjem kl 1600, ringer telefonen…det er vakta som lurer på….

Dette er ikke eksempler på bare en dag/natt i blant.  Men mange etter hverandre.  I mange år.
Ekteskap forsvinner.  Barn vokser opp, og skjønte aldri hvorfor du aldri holdt ord om ting dere skulle gjøre.
Du pådrar deg noen såregenheter – aldri ryggen mot døra på offentlige steder, og alltid en intuisjon som gir deg en magefølelse om alle du møter.
..og en skepsis mot mye.
Det var mange betjenter som hadde det slik….
Mange hadde det verre, og noen hadde det kanskje bedre.

…og så skjer det som ikke skal skje.
Politikere og journalister leter opp politiansatte, som aldri rykket ut på noe som helst.
Tjenestepersonell, som alltid gikk et halv skritt bak, for å unngå skrivearbeid.
Som alltid sto for kaffetjenesten for å være opptatt da de andre måtte ut, eller som arbeidet i administrasjonen, og som valgte å bytte arbeid tre mnd før de ble 57 og fikk gå tidligere enn de skulle.
De står frem i media og forteller om sin restarbeidsevne, om hvor mye de ennå kan bidra med i politiet, og om hvordan de IKKE fikk muligheten til å stå lenger.

Verst i så måte er to i en stor by, som arbeidet som inspektører (kanskje aldersgrense 70 år), og hvor det farligste ved deres stilling, var at de de kunne skli da de stemplet ut, og det kanskje hadde dannet seg is i inngangspartiet….men som tidligere nevnt, så omplasserte de seg selv til stilling med 57 års pensjonsalder, vandret litt rundt i en Slottspark da det var solskinn, søndag, og det farligste var at ei de stirret på kunne miste bh-en da de snudde seg, for å sole seg på andre siden, og at sola kunne skade øynene deres.  De ble intervjuet i alle typer medier, og ble hyllet som helter, som fortsatt syntes det var stas å gå i fin-uniformen ute, eller de spaserte i et kjøpesenter på Majorstuen…

De forsto aldri hvorfor deres kolleger i andre stillinger, ønsket å gå av ved 57 år, for å få leve et par år med pensjon, etter et yrkesliv som hadde ødelagt dem i sjela.  Ikke dolk disse kolleger i ryggen ved å si at DERE mener pensjonsalderen bør økes, fordi dere hadde det lett.  
På en måte blir det som å si at krokodiller ikke er farlige, fordi man har badet i Øyungen i hele sitt liv, uten å bli bitt – det er ikke krokodiller i Øyungen nemlig.

Derfor:

Det er viktig for utrykningspersonell å beholde sin særaldersgrense.
Det er bedre å åpne opp for muligheter for de som vil mer.
…og det er viktig at media undersøker mer hvem de lar uttale seg.

Thon er heller ikke en som kan uttale seg om politiets (eller andres) pensjonsalder.
En skuespiller eller artist kan heller ikke uttale seg om politiets pensjonsalder.

Kanskje burde man i verdens rikeste land, senke den generelle (frivillige) aldersgrense, og slippe de unge til, i frigitte arbeidsplasser fra mennesker som har gjort sitt, og ikke har mer å tilby.  Det ville senke arbeidsledigheten, og gi de unge en sjanse.
Overført til politiet, så høres det ikke fornuftig ut at nyutdannede “hungrige” politistudenter går ut til arbeidsledighet, for  tvinge “tomme” eldre til å stå lenger!

#politi #pensjon #pensjonsalder #særaldersgrense #rett #politikk #Thon #inspektør #Øyungen #Krokodille #skuespiller
 

RØSJØRENNET 2018 – SVIGERFAR MIN Å JE

For å ta det siste først:  Martin J. Sundby, det er aldri for sent å få en fin premie.
Det tar bare litt tid – se på vasen min – 15 år tok det, og vips, så var den der!

Jeg har skrevet om Røsjørennet før, men jeg har aldri gått som aktiv.
Alltid bare som trimmer.  Noen ganger kort versjon fra Elgsmyra, men som mest helt fra Eltedalen.
Så også i dag.
Jeg har for anledningen tatt på meg Trysilguttens dress, for å støtte min svoger gjennom Nordre-skogen.
Vel i Trysil oppdager jeg at min svoger ikke har sin dress på, og her går jeg….
som går for Nordre – i en Trysilgutten-dress – alene gjennom Nordringenes skoger.
Det er som å være en blek eidskoging i enkelte områder i Atlanta det.
Eller en elgkalv i et ulverevir.
…og det bemerkes at dressen fikk jeg av Trine, bestilt av min svoger, så jeg er mer uskyldig enn alle andre som gjør feil, ved en feil.
Jeg har ingen lege som kan ta skylda, men jeg har en hustru og svoger som burde ta på seg ansvaret.
..og så er det det at jeg ikke liker blå skidresser.

Eltedalen – Ærtdaln – er en “fredfull” plett langt inne i de dype skoger.  
Et sted hvor det på sommeren er frodig grønt gras, store skogseiendommer, og store gårder.
På jordene vandrer kuer med bjeller, og på trammen sitter det ei og anna budeie som venter på å få mjølke…..

Men nå er det vinteren…

Du kommer liksom ikke lenger inn i skogen med hjul under deg – virker det som.
Men tar du en tur helt til venda, så er det faktisk mulig å kjøre enda lenger.
Men dit skal nå ikke vi – vi skal raskest mulig veg ned att.

Ingveig er sjåfør, eller mer riktig – hun overtar nå.
Etter rallyfører Bekkevold.  
Ikke at han kjører fort, men fordi Ingveig tror han kjører fort.
Men ikke nå lenger, for nå skal vi ut å gå – gå på ski.

De har nok dårlig tid i arrangørstaben, for løypemaskinen kommer veglangs, og da vi har fått på oss ski, så er det nypreppede løyper oppover skogen mot Høa.  Jeg har ikke vært frisk på lenge, men i dag føles det bedre, og jeg prøver meg på litt diagonal, men finner fort ut at stavene forsvinner ned i snøen.
Det er kanskje litt løst, og kanskje litt langt ned til fast mark.
“Her blir det vanskelig med blanke ski” er svigerfar min og jeg enige om.

Svigerfar min ja.
Han er liksom en av legendene i dette rennet.
Han har vært med fra starten, og vunnet.
Har til og med innehatt rekordtiden for nordre-løpere, har jeg forstått.
Jeg går på en måte med Eltedalens svar på Oddvar Brå, eller kanskjemer Thomas Wassberg, for Wassberg og svigerfar min hadde tilnærmet samme frisyre på 70-tallet, da dette løpet gikk for første gang.
På en måte er svigerfar min like rask med replikkene også, som den nevnte Wassberg.
jfr bare hvordan han yndet seg inn på frøken Riks-tv

“Je har itte gått så lang tur på ein gang i år je” sier svigerfar, men han har teknikken inne, og det er bare for å være hyggelig at han lar meg gå først.
Det merker jeg litt ovenfor gården Moren – der det er en fiskebensbakke – der glemmer han seg bort litt, og hiver seg inn foran meg med en huskende Brenden-stil, samtidig som han sier:
“Her slet je alltid da je gikk aktivt”.

Jeg får noen setninger, og historier fra 45 løp for hver ei gran oppover.
Jeg har hørt dem før, men det er som med de som leser Bibelen – du slutter liksom ikke å lese historiene, og til slutt ender du ratt med å tro på dem.
Han har vært gjennom det meste, som f eks det året han hadde smurt seg helt perfekte ski, og endte opp med bakglatt og trått rett etter start, og han ikke skjønte noen ting, før det viste seg at en annen hadde tatt hans ski i stresset til start.
Eller da han for et par år siden, glemte skiskoa…og staven på Midtun, og Ingveig måte kjøre ekstra-tur.
Vel, historien om skoene fikk jeg av Agnar da.
Jeg liker å høre historiene.
Svigerfar min er fortsatt nordre-løperen med raskeste offisielle 5-mil i NM.

Svigerfar min husker alle tider han har endt på fra alle løpene.
1.07 i ’81.  Visstnok den beste tiden han har.

Da vi nærmer oss Høa, skjønner jeg hvorfor vi bruker lenger tid nå.
De hadde ikke mobil-telefon på 70-tallet.
I dag ringer telefonen, og svigerfar min svarer, og snakker.
Så uten mobil, tror jeg at svigerfar min fortsatt hadde klart rundt 1.07.

Vi suser nedover fra Høa.
Det er snøgrått, og litt dårlig sikt.
Vi suser forbi trimmere, selv om glisonen til svigerfar høres ut som potetmel….

Da vi kommer ned til første krappe sving sier jeg:
“Du burde hatt ei jakke det sto “Tidligere vinner” på ryggen, så de vi passerer fikk vite om fordums storhet”.
Jo han er enig i det, helt til han sier:
“Jeg har aldri vært totalvinner da!”

Jeg kjenner verden forsvinner under mine føtter.
Jeg blir med ett svimmel, og ustødig som en grøndøl på lørdagskvelden.
…og det går opp for meg at jeg ikke lenger er gift med en datter av en totalvinner av Røsjørennet.
Jeg vet ikke hvor lenger jeg går bevisstløs i sporet, men jeg er godt kjent så….

Jeg setter meg i hockey og passerer Bekkevoldernes sti til rypefjellet.
Hvor nøtteskrikene har flydd fra i stafett, for å varsle rypene på andre siden Djupskarbekken:”
“Bækkevoldera Kjæm – fly eller sitt helt i ro”
De som ikke hørte etter, endte i en fryser eller flere.
…og i stor fart nærmer vi oss nå Røsjøen.
…og der er plutselig sporet borte….

Løypemaskinen har svingt til høyre, og overlatt løpet til seg selv.
Løypa foran oss har nå et lag med nysnø.
Men for oss betyr det ikke stort.
Vi tar livet med ro.
Jeg minnes et år jeg trodde svigerfar min skulle dø oppover vegen jeg er på nå.
Det var da eldste Bekkevold-sønn plutselig skulle gå fra yngste Bekkevold-bror.
Jeg så Roadrunner-ben foran meg.
Eller ben raskere enn trommestikker i henda på Joey Jordison (Slipknot)
De passerer far sin, og det er ikke til å tru men han hiver seg etter.
Han lever fortsatt i tru at gutta er under ti år, og han selv er 29.
Men de overlevde alle sammen – ja jeg var vel ikke urolig for Morten heller da.
Han står med puls på 67, og puster rolig, mens de to andre henger på stava.
Faren fulgte gutta helt opp han….

Jeg er litt imponert over denne svigerfaren min.
Jeg husker ikke akkurat nå hvor gammel han er, men jeg vet han var 31 år da datteren ble født.
Jeg er nå 56 og da skulle det gå an å plusse på 31 på 56, og det vil si at svigerfaren min er rundt 87 år.
“Dæven han er god til å gå for å være i den alderen altså.”

Før Kjølsætra møter vi svogeren min.
Han har gått fra Elgsmyra.
I første nedoverbakken etter Kjølsætra (hvor det ikke var matstasjon), hører jeg bak meg:
“Faan å god gli du har”
“Har itte hatt på glider hell je”
“Itte je hell”

Selv sier jeg ingenting, for jeg vet at på sommeren har jeg rulleski som ruller lettere, på vinter har jeg ski som glir bedre, og hvis vi løper har jeg sko som er lettere.  På sykkel sier de ingenting, for der er jeg alt for dårlig.

“Syns du sa du var i dårlig form jeg Stenmyrn”
sier svoger og kommer lett opp på siden av meg i ei lita kneik.  Denne svoger som faktisk har vært totalvinner av rennet, er fortsatt spretten som en hare om våren.
…og han er ganske uberørt, mens han fortsetter:
“Hvor mye har du i puls a?”  
“Den må være høg”.

Jeg angir pulsen, og spør om deres.
“Nei vi har ikke pulsbelte vi”.
…og slik går no dagan.

På ei flate mellom Kjølsætra og Elgmsyra, stanser svigerfaren min opp.
Vi står der som en flokk elgokser i mellom furulegga, og undrer hvorfor.
Da ser jeg svigerfar min bretter opp buksebena.
Under der kommer noen elektriske greier til syne.
Ja det kan se ut som slike brikker skiløpere har for å registrere tider, men disse er større.
En på hver ben.
“Je frys på bena” sier svigerfar min, og trykker på en knapp på dingsen.
Det lyser rødt, og så bretter han ned igjen.
Elektrisk fotvarmer er påkoblet.
“Ingveig hadde full ønske at ledninga gikk are leia” sier han og staker videre….

Nå har vi passert Elgsmyra.
Der er granene felt, og jeg vet hvorfor.
For her sto svigerfar min gjemt bak ei gran ei gang, da jeg og Trine kom i full fart.
Akkurat i det Trine passerte ropte han 
“Hoi” og Trine fòr på hodet inn i snøhaugen.
To lo og ei gjorde det ikke, mens Zita forsvant…

Smedjebekken.
Enten ble han her tatt igjen av en mann ved navn Ove, eller andre år tok han igjen en mann ved navn Ove her.
…siste gang, gikk de sammen over målstreken.  Det var ifjor.

Storkjølen.
Der står Jens og venter på de aktive løperne.
…men de kommer liksom aldri.
Vi forteller ham at starten i år er kl 13 – en time senere enn normalt.
“Det gikk je itte vente på” sier han og farer i full fart mot Volfeltet.
Det var for øvrig den eneste tilskuer jeg så langs løypa.

Jeg undrer hvor lurt det er for en arrangør å arrangere sine begge løp samme dag, og således være konkurrent til sine egne arrangement.
Samme dag som fler og fler jenter prioriterer å gå Tjejvasan.
En god ide måtte være å finne ei anna helg, og arrangere Røsjørennet lørdag, og Nordrerennet søndag.
I tillegg kunne de tilby overnatting på hytter eller hotell, og kanskje arrangert bankett på samfunnshuset på lørdags aften.
Billig pris, men med god fortjeneste.

Arrangementet kunne hete “Nordre-toern”, selv om noen nok kunne misforstå navnet, og fenge feil.

Høllgnølln – Hollgnollen – omformeren….elgspor – lysløypa, og du er i mål.
Inne i tidtagerbua er det stinn brakke.
Speaker kommer på lufta, og sier at en av de tre som nettopp gikk i mål (oss), har gjennomført alle 45 løp.
Han kommer med Svigerfars plassering og tid i 1974.  (tid 1.29 eller noe sånt)
Svigerfar protesterer, og roper at han heller vil høre om resultatet fra 1981. (rekordåret hans).

Det skal legges til, at foruten å vite sine egne tider, vet min svigerfar sin brors tider, sine sønners tider og plasseringer, og kanskje alle andre tider også, for det er helt normalt for ham å studere alle resultatlistene fra alle årene kvelden før løpet, og kvelden etter.

Vel inne på Midtun, er svigermor i gang med nok en matrett, mens hun sier:
“Vet itte åssen det blir jeg, og om det smaker heller, men…”
Vi vet alle at hun er en mesterkokk, men selvtilliten er nok litt mindre hos henne, enn hos mannen hennes.

45 minutter senere ligger tre menn og sover.
23 km på 2 timer har tatt sitt av disse løperne som alle kunne ha blitt noe….
og i pajeroen ligger en krystallvase med inskripsjon “15 år”
“Det nytter å prøve lenge nok Martin J Sundby!”

For øvrig så vant Tore Stengrundet rennet i år på 1.06.  Du hadde kunne blitt nr 2 Ingvald – uten mobil!

PS:  Jeg har nå deltatt i 15 år og aldri vunnet en gavepremie,
mens begge svogere, svigerfar og min nye svigerinne, alle vant….
Shit altså….

…og ingen hadde regnet ut at 2018 minus 1974, faktisk blir 45 i antall ganger, og svigerfar får sin premie ettersendt…

Resultater

Da jeg våkner er enda et varmt måltid gjort klart i beste Bocuse d’Or -klasse.
Svigermor feiler aldri.
Svigerfar har vært på samfunnshuset og tatt i mot svensker på ferie.
Fyrt opp, hentet drikke, ja jeg vet ikke hva – men han rekker med mye!
….og jeg vakler mot nok et middagsbord på Midtun.

#Røsjørennet #løp #ski #renn #Langrenn #Nordre #Trysil #Idrettslag #Nordrerennet #Sundby #Martin #Eltedalen #Kondis #Jordison #slipknot 

FAKE NEWS – OG VÅR EVNE TIL Å TRO

Forut for Stortingsvalg, og for så vidt ellers også, ser man at ymse hjemmesider, som tilsynelatende virker som troverdige nyhetsformidlere, kommer med overskrifter som påvirker og styrer velgere mot ønsket stemmegiving.

…og vi er med.  Vi deler det vi tror er korrekte nyheter, og blir forbannede på grunn av tendensiøse overskrifter.
Ingen sjekker nettadressen, og ingen sjekker fakta.
Vi bare slenger oss med.

Så står vi der da med buksa nede, da vi blir overrasket over utslag i arbeidsmiljøloven, og diskusjon om vinterferiens være eller ikke være.
Men problemet er større enn så….de så kalte seriøse nyhetsformidlere er ikke stort bedre de.
Fra OL har man fått overskrifter som tyder på krangler, og mye annet, og så leser man under overskriften, og blir forundret over at man ikke finner dekning for overskriften.   For der er ikke fakta problemet, men en overskrift som ikke er bygget på fakta.

“Astrid vraket til OL-tremila” leste jeg i dag på skjermen.
“Vraket” må være feil ord.
“Spart” ville jeg brukt.
Da hun gikk staffet, var jeg oppriktig redd for om hun ville komme til mål, og jeg forventet nesten at overskriften i en nettavis ville blitt
“Astrid så lyset i tunnelen, og håndhilste på St Peter”.
Jeg synes det er ansvarlig gjort at Astrid ikke går tremila, uavhengig om hun hadde gjort det bedre eller dårligere enn noen andre.

“Emil sprakk på siste stående” hørte jeg en kommentator si i går.
Det jeg så var en Emil som slet med å henge på svensken inn.
Jeg så sterk vind som var vanskelig, og som svensken taklet glimrende, og hvor Emil ikke, der og da, var like dyktig.
Men uansett strafferunde, så tror jeg utfallet hadde blitt sølv.
En skikkelig sprekk, hadde betydd at vi ikke klarte medalje.
All honnør til Emil som klarte det så bra som han gjorde.
Tenk deg selv å gå så fort, beregne vinden, skru på siktet, stå med skjelvende ben og tenke:
“Bare jeg treffer nå, så får laget gull….bare….”

Jeg har sett mange erfarne jegere sitte i en godstol på 100-meteren med støtte for sin 6,5, kikkert til rundt 25000 kroner, bomme på en ren, hvor blinken er 30 cm i diameter, og bomme på de obligatoriske 5 skudd.  Dette er under rolige former.  Ingen påvirket puls, eller ytre spenning.
…noen av disse bannet sikkert høylydt, da Emil bommet på siste stående, med dioptersikte (skur og korn) mot en blink som er 115 mm.
Neste gang skal vi stå bak en av disse og banne, og si:
“At det går an å skyte så jævla dårlig – for en sprekk på de skudda der”.

I dag gikk Ivo fra alle.  Poltoranin sprakk.  Dyrhaug prøvde seg, og helt riktig “Det var gull man gikk for”.

Lureløpenes tid er forbi, og i dagens langrennsmiljø, ville aldri Northug vunnet et eneste 5-mils gull.
Det er fakta, men ikke akkurat riktig.  For uten Northug-typer, ville man ikke i dag hatt stor fart fra start.
Så det ene betyr ikke at det andre er riktig eller feil.
Men i kombinert lever lureløpene fortsatt – ikke om gull, men om fjerdeplass, eller sølv.

To russere på pallen, kommer sikkert til å skape overskrifter, eller stygge antagelser i kommentatorfelt.
Hvorfor Bolsjunov er så skuffet, tror jeg dreier seg om bytte av ski eller ikke, eller kanskje det skjedde noe som Vibeke var inne på – ikke som et fakta, men som en mulighet.  Jeg tror mest at han angret at han ikke byttet ski – han slet jo med ising på siste toppen før stadion forut for siste runde.

Men det som er helt ekte fake-news fakta er at det nå er bestemt at:

“Sundby fjerner skjegget, og får en ny mulighet på kvinnenes 3-mil i morgen”
– i følge sikre kilder er det sagt at Martin skal få sin individuelle medalje i morgen, i og med at han er like kort som de fleste jenter, og har en brystkasse større enn de fleste andre på startstreken i morgen.  Kilden er ikke oppgitt, men dreier seg visstnok om en i teamet (kanskje han som ble sendt hjem etter barbesøk).

– og kanskje burde Nikolai Ramm fått muligheten i dag.  Han har vært der nede lenge, uten å få en eneste sjanse.
Han er jo faktisk god på ski!

#Sundby #OL #5-mil #Ivo #Niskanen #Jeger #obligatorisk #Storviltprøve #rein #Northug #Emil #Dagbladet #Hegle #Svendsen #Dyrhaug #Poltoranin #Bolsjunov #
 

SKOLESKYTINGER I USA – DEL 2

Nå viser det seg, noe vi vet, at de fleste skoler i USA har jo politiposter.
På skolen jeg bodde (I Atlanta), tror jeg skoleposten hadde tre på vakt hver dag.

…og nå viser det seg at politimannen på skolen i Florida oppholdt seg utenfor mens skytingen foregikk innenfor.
Så kan man si, hvor mye skal en mann ofre seg….eller kan man forvente at politiet gjør det de skal 
“Beskytte borgerne”

Sheriffen var klar.

“What should he have done?”

“Went in
Adress the killer
Killed the killer”

22. juli -terroren har jo ført til en komplett omorganisering av politiet.
Det var aldri nødvendig.
Det som gikk feil der, var at sperreplanen ikke ble fulgt etter at regjeringsbygget ble sprengt.

At de to første på stedet ved Utøya i ettertid ikke gjorde det de burde, nemlig reist ut.
..og tilbake står så spørsmålet, om hvor langt de skal gå for å beskytte borgerne….
eller?

Hadde politiet i Norge den 22. juli gjort det som står i planene, så ville vi kanskje fortsatt hatt et politi nær publikum, og flere utenfor en bygning i hele landet, enn inni en bygning i Oslo.  Så resultatet ble vel at en rekke lovende politikere ble borte, sammen med nærpoliti-tanken.

Men tilbake til Florida, så sitter man vel igjen med at bevæpnet politi ikke hjalp.
Bevæpnet lærer (som nå er lover bonus) kan hjelpe – fordi de blir livredd og skyter for å redde eget liv.
Hva da hvis det klikker for læreren….

Alt er personavhengig.
Jeg har jobbet med kolleger som handler riktig hver eneste gang i øyeblikket.
Jeg har jobbet med kolleger som lammes i øyeblikket.
Jeg har jobbet med kolleger som forsvinner i øyeblikket.

….og  jeg tror vel at det er ikke fordi noen er feige, eller har svakheter.
Alvorlige hendelser kaller frem noen handlingsmønstre vi ikke selv styrer.
Du vet ikke hvordan du handler da noe alvorlig skjer.
Jeg har sett dyktige operative tjenestepersoner under øvelser være mestere, og i virkeligheten ikke skjønne noe som helst.
…og motsatt, sett mennesker gå fra å bli ledd av på øvelser, til å bare handle riktig under alvorlige hendelser.

Det er som jegeren som nesten ikke klare skyteprøven på høsten, og som i skogen aldri bommer på et eneste skudd rettet mot elg.

Derfor er det viktig å ikke fordømme politimannen i Florida, for du vet ikke selv hvem du er i en krise.
At han sa opp sin stilling er nok en riktig avgjørelse.

#skole #skyting #politi #22-juli #Norge #Florida #nærpoliti #Utøya #drap

HVORDAN FOREBYGGE SKOLESKYTINGER?

Presidenter om å forebygge “skoleskytinger”:

Obama: Fjern våpnene!

Trump: Gi lærerne våpen!

…det rare er kanskje at ingen kanskje har rett eller feil.

Fjern våpnene:  Det dreier seg om å gjøre det vanskeligere å få våpen.
Du skal ha en grunn, og blir som i Norge, og i tillegg skal du være skikket.
Det betyr ikke at “uskikkede” ikke har våpen.
Til slutt sitter man kanskje igjen med bare “uskikkede” som får tak i våpen.

Gi lærerne våpen:  Da opprettes det en “fare” for “den gale” å trenge seg inn på skolen og skyte.
Vedkommende må foreta en risikoanalyse, og hvis han allikevel går for det, så kan han kanskje kjapt bli skutt at en ung lærer.
Som sannsynligvis blir helt etter å ha tatt et liv, som kanskje sparte mange liv.

På en måte er det samme tankeganger som driver den debatten om bevæpning eller ikke av det norske politi.
Mange mener politiet må bevæpne seg, fordi vi lever i 2018, og det er et farligere miljø der ute.
..og mange trekker inn faren for terror.

Ser man på det som skjedde i Stockholm, hvor en i løpet av noen sekunder, kjører ned mennesker i sentrum, så betydde ikke bevæpnet svensk politi noen ting mht verken å redde liv, eller pågripe.  Vedkommende tok to t-banen vekk og ble pågrepet senere.
Sannheten er vel at ingen terror med bruk av bil, har blitt forhindret av at den nasjonale styrken faktisk er bevæpnet.
Da regjeringsbygget og massakeren på Utøya ble begått, var det ingen tvil, om at hvis man hadde sendt ut noen, eller da man gjorde det, så var man bevæpnet.
…og kanskje kan man si at Norge vant i dagene etter – ved å bekjempe volden og terroren med blomster og omsorg!

Man har hatt tilfeller i Norge, hvor plutselig psykotisk (Påberoper meg ikke å være fagmann), har angrepet politi, og liv blitt reddet ved at man i den perioden var fast bevæpnet.  På den annen side, er også politimenn skutt mens de var bevæpnet.

Men det er ikke sikkert at vold avler vold heller….

Men kan en se for seg at Innbygda Skoles lærere går rundt med skjult våpen?
At rektoren ønsker barna velkommen i august med våpen i armhulen liksom…

Jeg skal ikke ta stilling til det.
Jeg vet hva jeg mener om bevæpning eller ikke av politi.

Det som er viktig å tenke på, er at den ene meningen er ikke dummere enn den andre.
De er bare forskjellige.

EU har en annen tilnærming – der skal det bli vanskeligere for skikkede mennesker å få våpen, og vanskeligere å beholde.
Det er i alle fall en litt dårligere idè…

#trump #obama #president #våpen #skole #Innbygda #school #skoleskyting #liv #Utøya #Regjeringsbygget #vold #Eu #lærer #Norge #politi #Bevæpning #skjult 

 

ÅSTA-ULYKKEN – HELE HISTORIEN


Bilde er fotografert av NRK TV sin teaser om podkasten “Hele Historien”

Podkasting – dette ord som høres kokt sammen av erter og indiske klasser, og som ikke sier så mye annet enn at f eks ertene kastes.
Men som en antagelig må forholde seg til.  Første gang jeg hørte ordet var fra en lensmann…

Nå har jeg hørt på en podkast – nemlig om Åstaulykken.
Det rare er at jeg hørte podkasten på bilradioen, eller DAB+ radioen i bilen, og da høres det egentlig ut som en radiosending.

Men den handlet om noe som går rett inn i margen på meg hver gang.
Hver gang jeg hører ordet Åsta, eller ser bilde av tog 9284 og vogner, som brenner.

Jeg kjenner på følelsen.
Jeg hører på historien.
Jeg minnes.

Selv dro jeg mot åstedet like etter kollisjonen 4. januar 2000, og returnerte hjem til Trysil i slutten av april samme år.
Da var jeg sliten.
Jeg var tom.
…og en mnd etter ble jeg sjukemeldt.

Jeg var ikke alene.

Men tankene mine sier at NRK sin tittel “Hele historien” ikke er dekkende.
Det mangler mye, eller det mangler sider.
Det mangler hvordan det var å være den som laget første skissen over stedet, mens en brannmann holdt ulmingen i sjakk, og det lyset en hadde for å registrere elementene, var lyset fra brannen.  
Det mangler hva øynene så, og hjernen registrerte.
Det rare er at arbeidsmengden deretter var så stor, at hjernen fortrengte dette.
Disse kom først på plass igjen da min skisse ble lagt på en overhead under debriefing noen dager, uker eller måneder senere (mistet tidsbegrepet).
Der markert det, og der det – og alle vonde bilder som var borte – var der igjen – og nå til evig tid.
Så for meg ble debriefingen motsatt av hva den skulle…

“Hele Historien” fortalte ikke om at dette også dreide seg om 0 og 1, eller av og på, releer, signaler, og rundspørringer,
logikk utarbeidet av ingeniører, og som skulle ettergås av en med M i matematikk på barneskolen.
Historien fortalte heller aldri noe om hva som skjedde med individene som arbeidet der og da, og etterpå.
Hvordan livene ble påvirket.
Etterpå får man høre om ledernes inntrykk, men mer sjelden arbeidernes inntrykk.

Det ble foretatt en undersøkelse av arbeidstakerne etterpå.
Den ble foretatt for tidlig og for vår del i feil yrke – politifolk lider ikke serru.
…for meg var det en spesiell tid, min mor kjempet mot døden, og da jeg åpnet et seminar hvor vi skulle finne digitale årsaker til ulykken, ble min bror skutt i Sverige, og det ble tungt å gjennomføre seminaret, men som var nødvendig. 
Det ble tungt!

Ledere var heldige, for de kunne holde foredrag om sine inntrykk, og tiltak..
Det er en god måte å bearbeide sitt indre på samtidig.
Vi tett på, kunne ikke!
Fikk ikke lov en gang ihht taushetsplikt – du vil så gjerne ha det ut.

Familier, ektefeller, barn – de merket kanskje endringer…
Endringer av deg som person.
De fikk heller ikke sagt noe fra eller til.

Jeg kan vel ikke si så mye denne gang heller – av hensyn til taushetsplikt,
en taushetsplikt jeg synes burde blitt opphevet, så man fikk fortalt.
Fortalt om møtet med de overlevende dagen etter.
Fordeling av flaks og uflaks.
Liv og død.
…og ene kvelden tegnet jeg og markerte de med uflaks, mot midnatt bar jeg ut de andre med uflaks, og dagen etter snakket jeg med de med flaks.
En slags balanse i det tross alt, men det er egentlig ikke det…

Men det jeg kan si noe om, er følesen da du gikk der dypt nedenfor toglinja, og leter.
Du ser opp og ser at en togvogn sitte høyt oppe i trærne.
Men det går jo egentlig ikke ann?

…og det gjorde det ikke heller
– det var bare en hel togvegg som hang der oppe….
Tenk deg kreftene som flår en hel vegg av en togvogn.

…så for å høre hel historien, så opphev taushetsplikten, og la mange fortelle.
La de nærmeste forstå hvorfor far eller mor endret seg!

Det finnes en del tre ennå….

Men jeg anbefaler dere å høre podkasten.
Den gir et innblikk i mye, og du får kjenne på lidelsene til dem det rammet.

#tog #taushetsplikt #Åsta #NRK #pod #podkast #ulykke #tog #ledere #Åstaulykken #etterforsker #politi #brannmann 

VALENTINES DAY – TO MY LADY

I 1996 tjenestegjorde jeg under OL i Atlanta….og en kveld kom det flere som lurte på om jeg ikke skulle bli med til Centennial Park i Atlanta.
“Hvem opptrer der da?”
“Kenny Rogers”
“Ny fy søren, det har jeg ingen interesse av”

Men jeg ble med, og jeg fikk oppleve en artist som var helt utrolig på scenen, som entertainer, humorist, og sanger.
…innimellom ble jeg glad i en og annen sang også.

Men i dag, får Kenny bare lov til en ting, nemlig å synge en hyllest til min lady
– i anledning dagen –

You’re my lady Trine

dagen derpå sprengtes en bombe der – 

 

Lady, I’m your knight in shining armor and I love you
You have made me what I am and I am yours
My love, there’s so many ways I want to say “I love you”
Let me hold you in my arms forever more

You have gone and made me such a fool
I’m so lost in your love
And oh, we belong together
Won’t you believe in my song?

Lady, for so many years I thought I’d never find you
You have come into my life and made me whole
Forever, let me wake to see you each and every morning
Let me hear you whisper softly in my ear

In my eyes, I see no one else but you
There’s no other love like our love
And yes, oh yes, I’ll always want you near me
I’ve waited for you for so long

Lady, your love’s the only love I need
And beside me is where I want you to be
‘Cause, my love, there’s somethin’ I want you to know
You’re the love of my life, you’re my lady

#Valentine #Lady #Kenny #Rogers #Trine #Atlanta #OL #1996 #Centennial #Park #bombe

HVA VAR VI VITNE TIL I DAG PÅ 3 MILA?

30 km med skibytte….hva skjedde egentlig i dag?

3 mila var den ene distansen nordmennene ikke klarte å vinne i mesterskap. 
Vi var mange ganger nære, men aldri helt…inntil Vegard Ulvang klarte det i 1992 (tror jeg da).

I dag fikk løperne frie tøyler av landslagstreneren – alle fikk gå for egne sjanser.
Svenskene trodde også at trenerens tro på alle fire blant de seks var å ta i for mye.
…og hjemme satt vi eksperter og gremmet oss over at alle skulle få sin sjanse, og dermed ha stor fart for å riste av den største favoritten Klæbo, og så tape i spurten.   Ja noen satt kanskje ennå og gremmet seg over at Northug ikke fikk bli med.  Og noen til satt og gremmet seg over at TVN sender langrenn.
Jeg selv hadde vel et snev av alt sammen, unntatt at jeg synes TVN gjør en flott jobb, og reklamene irriterer meg ikke.

Så kommer jeg inn akkurat der hvor jeg hører Skinstad sier at Krûger trenger en ny stav.
Hæ? 
“De har da akkurat startet”, tenker jeg og gnis søvnen ut av øynene noen minutter for sent.
På reprisen ser jeg at Simen blir kjørt nesten ihjel av andre løpere, og at han nærmest bare ligger der og beskytter ribben og nyrer.
Som absolutt siste mann, forsvinner løperne ut av stadion….selv om hele løypa ser ut som en stadion – der den ligger i sløyfer uten tilskuere, men med sanddyner så fine, at det minner om en golfbane i Dubai.

Skinstad melder at Simen må ta det med ro, komme seg rolig fremover, og han teller ned, og på et sted er han 24 sek bak, før han i neste omgang er 36, og vi som Skinstad, tror at det nok kostet for mye.  Men plutselig er han bak en russisk junior verdensmester og i et eget spor…og ved skibytte er han veldig nær.
Problemet er jo at Niskanen går veldig fort der fremme.

Resten er historie.
Simen kommer seg frem, rykker på nest siste runde (han vet jo han allerede har slått dem med vel 40 sekunder)
..og på oppløpet viser han tegn til at han nesten ikke tror det er sant.

Men det er her dagens blogg begynner.
Fordi –
Det er en kjekk norsk ung man som går i mål.
Et heroisk løp, som godt kan sendes som sakte-tv på NRK rundt midsommer.
(Du vet – de lager langfilm av et slikt OL-gull i USA).

Det er en unggutt som går med skituppene fremover.
En blid vinner som er ydmyk, og har et ansikt som viser hvilken glede det er å vinne OL-gull.
Det er ingen melding til den svenske kongen.
Det er ingen hysj-tegn til et publikum som ikke er der.
Det er bare skiløper som har truffet dagen, og gått fortere enn alle andre.

…og brått er instagrammet fra janteloven sant.
Krüger og Holund er mesterskapsløpere med X-faktor.

…og det er del to i dagens blogg.
Hans Christer Holund – mannen ingen tror er en vinnertype.
Kanskje er han det ikke heller, men bronse i OL!
Hallo  – da er du vinner nok.
…og nok en gang er det en ydmyk mann som blir intevjuet.
En som takker mor og far, og klubben sin LYN.
Ja jeg ble rørt selv jeg av hans personlighet.

Så tredje og siste del.
Tor Arne Hetland.
Treneren som har fått gjennomgå, sammen med Løfshus.
Men mest Hetland…

Han har fått kritikk i hele år.
Men stått igjennom det.
I dag vil sikkert alle kjenne ham.
Alle vil skryte av ham.
og alle mente akkurat det samme som ham….

Men han står der som den store vinneren.
Uansett hva som skjer senere i OL.
Gratulerer Tor Arne Hetland – jeg tar av meg hatten.
..og mange lovpriser at laget gikk som et sykkellag, og at Sundby og Holund holdt igjen på ordre.
Som bare delvis er riktig.  Jeg tror egentlig ingen gir bort et gull du har lengtet etter i årevis.
Hetland sa at alle fikk gå for sine sjanser, men ingen fikk kjøre inn en nordmann alene i brudd, og Sundby fortalte at de trodde utlendingene ville gå etter, og ventet litt lenge, helt til HC sa – “nå stikker vi.”
Så ekspertene i sofaen, vet mer, og har en annen oppfatning enn både trener og løpere.

Jeg tror Vegard Ulvang er inne på boe da han sier de andre ble litt lurt…og ikke fryktet Simen nok.

Det er altså mulig å bli olympiske medaljører, bare ved å være skiløper.
Dette åpner mulighetene for så mange som gikk årets NM.
De som ikke er humorister, men som bare har trua på seg selv, mor og far, og klubben sin.

Det er en tid for alt og alle.
Nå er tiden for å bare være god nok.
Selv om jeg har storkost meg gjennom æraen med Northug.
Men det gleder meg at det nå er bare sport og idrett også!

Gratulerer Norge, landslaget og fire gode norske skiløpere
(for jeg tror Klæbo kunne vært lenger fremme, men vurderte det som IKKE-seier, og da tok det med ro).

Det er en ny æra.
Det er et nytt lag.
Det er Norge

…og nyt løpet med svenske kommentarer:  Innspurten

Sundby mistet en av sine beste sjanser til å ta gull i dag, men jeg tror han vinner en distanse allikevel.
Da Oddvar Brå ikke hadde lyktes i mesterskap, så vant han distansen som ikke var beste sjanse for ham i 1982.

#Holund #Krûger #Sundby #Hetland #Jantelov1 #OL #2018 #skiløper #Langrenn #Crosscountry #Norge #Klæbo #Brå 

OL 2018 (SÅ MYE LETTERE ENN Å SKRIVE STEDSNAVNET)


Denne gutten fikk heller aldri sjansen i OL!

Da er det minutter til OL åpner….
…og det rare er at mange utøvere allerede har kommet lenger, noen er ute allerede, og noen får nye sjanser på å kvalifisere.
For OL startet for et par dager siden nemlig.

For russerne starter ikke OL i dag heller.
For de ble frikjent for doping av CAS, og fikk beholde sine medaljer.
Ikke så rart kanskje, når du ikke er tatt.

Men samme CAS (nye dommere forstår jeg) finner allikevel at de ikke skal få komme til årets OL.
Kanskje ikke neste sommer-OL en gang.
Har jeg hørt noe om at OL ikke skal være politisk?
…og at det Games skal oversettes som lek?

Fra SvT får vi høre at det er noen få utøvere fra Norge og Sverige, samt noen andre land, som har så høye blodverdier foran store mesterskap, at det ikke er mulig uten at noen hjelper til – så fremt du ikke er en av en million, som kan ha det slik.
En dansk professor sier at lovlig mengde astmamedisin er så stor dose, at hun nok hadde skrevet sjukemelding, og beordret vedkommende til å holde senga hvis denne dosen var nødvendig.   Men i OL er dem….bare ikke russerne.
Det fine med russerne er at de sjelden har navn…eller hadde navn.
Det var russerne som fant opp tåbindingen…eller som fikk dem først av Adidas.

Det er alltid russerne…. men ingen navn.
Litt annerledes er det nå, for nå har vi Legkov som slo Sundby med et sekund, og derfor ikke får være med i årets OL.
Vi har Ustiugov som spurtet fra Klæbo i VM, men som ikke klarte ta igjen 5 sekunder på Krogh.
Ja jeg kommer til å savne dem.
Jeg savner ikke Therese – selv om jeg synes synd på hennes skjebne, og ikke minst respekterer hennes iherdighet – for hun ble tatt med ulovlig mengde.
…men akkurat i det jeg tenker det, så vet jeg at hvis jeg hadde vært advokaten hennes, så ville jeg kjørt forsvaret på at prøven kan ha blitt manipulert.
For det samme programmet fra Svt viste at urinflaskene har en så sikker lukkemekanisme, at du må putte den i en fryser for å ta den opp uregelmentert.

For meg, er det mye verre at noen legger inn falske bevis i ei slik flaske, enn at noen får en ren prøve med å bytte den ut.
Derfor kan vi denne gang få positive prøver som er manipulert til å bli en domsfellelse for en utøver.
Tenk om noen tukler med urinprøven til Klæbo?
Sikkert russerne i så fall vil noen kunne si
Men tenk dere om det skjer?

Hvis jeg var utøver i OL, så ville jeg ikke sluppet prøva mi ut av syne.
For hele din fremtid ligger i akkurat den prøva.

..og når jeg har engstet meg gjennom åpningen, som altså er for sent ute, så håper jeg på gull til Klæbo, Weng, og Østberg.
Ikke smør bort disse denne gang, fordi landslaget vil ha andre vinnere takk!

Jeg håper også at Sundby får sitt gull til slutt.   Og lykke til alle utøvere.
Mest av alt håper jeg på Andrejs Rastorgujevs – for jeg spådde medalje til ham, forrige gang vi treftes.

Go Andrejs!

#Andrejs #Rastorgujevs #Sundby #Johaug #Therese #Klæbo #russerne #Russland #Weng #Østberg #Svt #Doping #OL #Korea #2018 #urin #prøve #CAS #IOC

JE ER ITTE HER JE

Jeg svarer sjelden på mobiltelefonen, og spøker med at jeg kan sette inn annonse om telefon med ubrukt svarknapp, når tiden kommer for å selge den.
På den annen side så kan en si at jeg har et godt forhold til det med mobiltelefon, for hvis jeg sitter og spiser middag, og telefonen ringer, så sitter jeg fortsatt å spiser mat, når ringingen opphører.  Det tror jeg flere burde gjøre.

En gang, mens jeg fortsatt var tilgjengelig på telefon, og arbeid som krevde utrykning flere ganger i uken, tvang meg til nettopp det, så ringte telefonen igjen under middag.  Jeg tok telefonen, og svarte:

“Dette er en telefonsvarer for familien Stenmyren.
Vi spiser nå middag, og er ikke å treffe før om 45 minutter
Ha en god aften!”

45 min senere ringte vedkommende opp igjen….

En gang var jeg på seminar med en som jobber for Scotland Yard.
Han var professor i sosial omgang, og hadde spesialisert seg på å avsløre folk som løy.
Han sa i en bisetning, at det i dagens samfunn, var slik at man som regel prioriterte de som ikke var der, fremfor de som var tilstede.

Han brukte da som eksempel, at noen vennepar sitter og nyter middagen sammen.
Så ringer telefonen, og vedkommende svarer, og blir sittende og snakke med han som ringer, mens de øvrige tilstedeværende må forholde seg stille. for ikke å forstyrre de to som snakker sammen i telefonen.  Slik skal det ikke være, mente professoren, og mente at ting har sin tid.
Er man i selskap, så er man der, og så tar man telefontid når det er passende for de det gjelder.

Det er en film med Tom Hanks (tror jeg) hvor han har en kuul melding som mobilsvar:

“Hei”
“Ja god dag ja, det er…”
“Hei”
“Ja hei det er….”
“Hei”
“Det er…..”
og nå er fyren ganske høydlydt.
“Så, så, ikke skrik sånn, for dette er bare en autmatisk telefonsvarer for meg!”
(Tror det var mange flere hei, men det er ikke så nøye)

Husker jeg lo mye av den.

Mitt svar er mye kortere, men ingen ler, de bare sier til meg face to face, at den irriterer dem,
Jeg skjønner ikke jeg, for det eneste som blir sagt på mitt mobilsvar er:
“Je er itte her je….”

Det antar jeg er i samsvar med professorens ønske….

Men så kommer jeg til poenget for å skrive dagens blogg.
Jeg tror nemlig jeg har kommet for langt i å ikke svare telefonen, eller snakke i den i det hele tatt.

For i dag fikk jeg et anrop, og jeg svarte….
Mens jeg gikk litt att og fram og snakket, eller mest hørte på vedkommende i den andre enden, oppdager jeg noe.
Noe som får meg til å kaldsvette av angst.
Jeg har mistet noe.
Jeg blir kanskje litt ufokusert på samtalen, men tror ikke den andre merker det.
Mine tanker blir så opptatt av hvor jeg kan ha mistet den.
Jeg kjenner med den ledige handa, over alt på jakka og i buksa mi.
Men nei da.
Tankene går til alle steder jeg har vært i dag.
Med all den snøen som er ute nå, er det ikke lett å finne igjen noe…
…og skrapa gikk akkurat ute på boligvegen, med en traktor med snøfreser rett bak.
“Faan” altså…..
…og med ene handa holdende en telefon til øret, og en til å lete, var og ble det umulig å finne den igjen.
Telefonen – den var borte.

Helt til jeg la på!

…og på veg hjem var jeg så sikker på at jeg skulle få se elg, at jeg så øra på en elg som itte var der….akkurat som je….

#Hanks #Tom #Telefon #Scotland #Yard #Professor #Kripos #middag #aktiv #mobilsvar #Svarer #automatisk #par #sosial #face #samtale #traktor #freser #Skrape #snø #