DOPING – HVA VI VET OG IKKE VET

Jeg har i det siste året lest om utestengte russere, og uskyldige nordmenn, og til slutt gjort meg opp en mening.
Er du ikke tatt, så er du uskyldig, og er du tatt, så er du skyldig.

Inntil i går, da jeg velger å se kilden til det siste prets diskusjon – og ender opp med at jeg egentlig ikke vet noen ting.
….og ender kanskje på den endelige mening – la alle gjøre som de vil!  Da må det bli rettferdig.

Så hva skjedde egentlig i går?
Jo, jeg valgte å se på dokumentaren Ikaros på Netflix.

Lance Armstrong avga rundt 500 dopingtester – ikke en eneste gang avla han en positiv prøve.
Alexander Legkov avla før sesongen 2013/2014 20 prøver hvorav 16 i Europa – ikke en positiv prøve.
Therese Johaug avla 18 rene prøver, så gikk det 4 mnd før ny prøve – den var positiv grunnet legens feilvurdering.

Sistnevnte er ikke med i dokumentaren, og er bare tatt med som en referanse i diskusjonen.

Jeg skal ikke spoile dokumentaren, men det er oppsiktsvekkende da en legende innen anti-doping Don Catlin på spørsmål om hvor mange han tror har dopet seg, svarer:  “Alle.  Hver eneste en!”
Kanskje påvirket av å være lurt av Lance Armstrong 50 ganger – det antall prøver Don analyserte på nettopp Lance.
Men det er skremmende.  

Legkov er utestengt fra OL på livstid for sin seier i OL 2014, etter at han ikke har avlagt positiv prøve, men etter at de finner manipulert beholder.
Hvor god ble han da av evt doping?
Han vant på 1.46.55.2 – er nå disket.
På fjerde kom Martin Johnsrud Sundby på 1.46.56.2 – Han er pr nå nr to, men kan fort bli stående som vinner (et sekund bak den som ble disket).
Petter Northug ble nr 18 på 1.47.39.7 – 44 sekunder bak disket vinner.

Nei, jeg vet neimen ikke lenger jeg.
Kanskje kunne jeg gjort en gjennomgang av hvem jeg tror i alle fall er ren, men da ville jeg igjen si at de jeg ikke nevner er dopet, så det kan jeg jo ikke.
I et gitt øyeblikk er kanskje jeg dopet også, for jeg sjekker jo ikke medisiner jeg er pålagt å ta, tilskudd jeg noen ganger tar, eller saft, brus, eller kremer jeg kan bruke, eller kan ha brukt.  Jeg sjekker jo ikke verken en eller fem ganger.  

Jeg har heller ingen meldeplikt til Wada om hvor jeg er til enhver tid.
Jeg tar blodprøver to ganger i året, for å prøve å forutse om jeg overlever Vasaloppet og elgjakta.

Nei jeg gir opp å mene noe som helst.
Gunde Swan passerte meg i Boreloppet i 1976/77.
Pål Gunnar Mikkelsplass, gikk vel et minutt fortere enn meg på 10 km i 1978.
Det var i alle fall fordi de var bedre enn meg.

#Catlin #WADA #OL #Doping #Giropp #idrett #Sport #konkurranse
 

KJÆRLIGHETEN KAN VARE EVIG…

Når en sitter innenfor et vindu og ser regnet
regnet som danner dråper på vinduet
dråper som kan minne om tårer
så er det rart å tenke på
at tårer kan springe ut fra både sorg og glede

Akkurat nå sitter det kanskje en gutt bak rattet i en Volvo 240,
mens jenta sitter i framsetet.   Det er stille….
Han svelger litt ekstra og ordene vil så fram, men allikevel ikke.
Ordene som er så få og små….
Ordene “Jeg elsker deg”

Et annet sted sitter noen ved en seng og holder ei sliten skrukket hand
I senga puster noen sakte og tungt.
Fra apparatet hører man bip bip bip bip
og hjertet slår så sakte og rolig
før det stanser helt og livet i handa hun holdt, ble borte

En hund løper på lett ben innover skogen
Du ser iveren fra ytterste nesetipp, via spente hører til ei logrende rumpe
og borte er den
En time senere har han den i sin favn, mens livet ebber ut
eller så betrakter han elgoksen han felte i stålosen

På en benk sitter han som nettopp er blitt tretten
Den blonde fra klassen er på veg bort
og hans hjerte er i ferd med å svinne bort
Hun gjorde slutt
og det ble tungt for en ung gutt

Jordmoren kommer inn med champagnebrus i et glas med stett
Han sitter med den lille nyfødte i henda sine
Hender formet som en trygg krybbe
Ei lita lue gjemmer små ører….
mens mor sliten i senga, beundrer de to

I ei stue sitter to menn og en gutt
De ser at filmen nærmer seg sin slutt
De får ikke helt med seg det som skjer
For det er på den gamle de ser
Ser om haken vibrerer, og tårer renner ner

På ei seng på ei fødestue
ligger hun og han i skje
Foran dem pludrer den lille
mens ei lita hand så vidt rundt en voksen finger når
…og det er tre som forstår…

Ved et stuebord sitter en familie
I en tid som aldri blir rett og aldri feil
De kremter og sier til de små
mor og far skal hver sin veg gå
De voksne føler en byrde forsvinne, mens de små fikk den

I ei jaktkoie sitter en mann
Han folder sine hender og ber
hans beste venn Jack
ble borte i går
dagen etter at kona stakk….

Når du ser trærne bøye seg i stormen
så vet du at den som er mykest
alltid er den som står igjen
Mens den ranke, lange og motvillige
som regel blir liggende med rota revet opp

Jeg vet at regn vil falle til og fra
og skyer vil komme igjen og igjen
Til vi kanskje tror at vi aldri får se himmelen igjen
Men det er fordi vi skal klare å se
hvor godt det er når sola er tilbake

Du vet det finnes tre ord for den evige kjærlighet
Det er TRO – og tro tross alt
Det er HÅP – håpe på det beste tross alt
Det er KJÆRLIGHET – følelsen som kun er borte
når du kan beskrive den

Jeg ble grepet av noen scener i en film i går, og følelsene fikk løpe løpsk, og de fikk ordlegge seg på min blogg.   Jeg forsøkte si følelsene noe om rytme og sammenheng, men følelsene ville ikke høre.  De har jo ikke hatt 
De bare skiblet ned det som kom dem i hu, og det er det du plages med “nu”.

Men det jeg ville frem til, er at kjærlighet tar ikke slutt, fordi om noen skiller lag, om noen dør, og noe skjer, eller noe ikke skjer.
Kjærlighet er en usynlig følgesvenn, som noen gang “viser” seg og andre ganger “gjemmer” seg.
Den tar aldri slutt, men tar nye former, og gjør den store forskjellen for både deg og meg.
Kjærligheten varer evig, for de som kjenner etter….

#Kjærlighet  #Sorg #Jack #hund #fødsel #fødestue #død #liv #musikk #film #farfar #morfar #oldefar #kjærester #tenåringer #volvo #240 #evig

PETTER NORTHUG

SAMSUNG CSC

Petter Northug – mannen man ikke har et balansert forhold til.
Enten elsker du ham som skiløper, eller så hater du ham som skiløper.

Sagaen Northug begynner jo med uttak til OL 2006 hvor den unge ukjente villmannen fra Framverran i Mosvik stormer fram i skiløypene, og banker enhver.
Lanslagsledelsens uttalte kriterier forandres da denne gutten står frem som den beste, og han vrakes.  De vraket ham fra landslagsvarmen den gang, for evig – skulle det vise seg.

Etter det tar han gull etter gull – totalt 15 fra OL og VM, mens ingen andre på landslaget klarer det samme.
Trenere og ledere geniforklares for resultatene, selv om den eneste som presterer helt på topp, står utenfor.
Man kan si mye om Petter.  Noen ganger ser han ut som en skadeskutt elgokse, der han slenger med hodet, og knapt klarer å følge de andre, helt til han på de siste hundre meterne, hiver seg foran og tar gull – da det gjelder.

Så ender han i ei rundkjøring.
Han blir overlatt til seg selv, og det er vel kanskje ikke feil, etter promillekjøring.
Petter står imidlertid frem ydmyk, og tar sin straff.
Kanskje var rundkjøringa redningen for karrierer, for da han kommer til Falun er han igjen vinneren.
Denne gangen ikke med store ord, men med tårer i øynene øverst på pallen.

Så rammes Norge av dopingsaker.
To av de ypperste utøverne blir tatt og dømt for doping.
Ingen grunn til å diskutere dette, da det bare er et faktum.
Skiforbundet bruker millioner av kroner på å betale tilbake vinstpenger, og advokathonorar.
Men å bekoste kost og reise på Petter Northug til Finland, nei det ser de seg ikke “råd” til.
Han stilte ikke på Beitostølen. 
Han har ikke prestert.
Minst ti løpere er bedre enn ham, mener de.

Så kommer argumentasjonene fra Dagbladets kommentator om at det er på tide at en meritert løper som Petter overlater mulighetene til de yngre.
Hvor var den argumentasjonen i 2006?
Da måtte nykommere vike plassen for de erfarne.
Begge ganger rammet det den samme personen – i forskjellig ende av karrieren.

Så kan man ende med en rar situasjon.
I 2018 er det på ny åpningsrenn på Beitostølen
Kanskje er det noen som har vært borte i 18 mnd som skal stille der.
Kanskje blir vedkommende småsjuk rett forut og velger å stå over for å være i best mulig form til WC-åpningen.
Hvem tror at den personen blir vraket til Finland helga etter?

…og jeg velger å kikke over til Sverige.
Der hadde de i mange år en løper som het Johan Olsson.
Han var svært utsatt for sjukdom.
Han bodde til og med borte fra familien for å ikke bli smittet.
Han stilte svært sjelden i skirenn…men i mesterskap fikk han allikevel gå av sitt landslagsledelse.
…og ofte ble det toppresultat, og i tillegg overlegne gull.
En stilløper av rang, og som hadde ledelsens tillit.
…og som fikk forberede seg slik han ville og måtte.

Go Petter.
Jeg vet ikke hvor god du er lenger, men en får trøste seg med at halvparten har det bra om det går dårlig for deg, og halvparten av befolkningen har det bra om du vinner.  Kanskje er andelen enda større hvis du atter en gang tar medalje.   Det rare er at i Petters suksessspor, liker de fleste å sole seg!

#Northug #Petter #Skirenn #Beitostølen #landslag #ledelse #OL #VM #medaljer #Sverige #Norge #Johan #Olsson #Finland #Mesterskap #skiløper #Mosvik #Framverran #Best #Jantelov1 #vg #Dagbladet #redbull #Coop #sport #idrett #langrenn 

MANDA MORRA NJUT

Det lukter nytraktet kaffe fra en GodmorgenNorgekopp.
Det ryker fra pipene på nabobygningene.
Ute farer naboen i sin “Roy og Roger”-dress og caps, mens han sjekker om alle bilene hans starter i dag.
Appen på telefonen viser 18 minus.
I stua sitter en seksåring med Suprakondylære humerusfraktur og nyter streamet TV fra Netflix.

Jo, der lyser det i frontlyktene på Opelen også.
Golfen har fått fin blågrå eksos, og ingen av dem trenger nok håndbrekk i dag,
de er nærmest fastfrosset til bakken.  
Han pusser av litt snø fra opelen og sette seg inn.
Selv lurer jeg på om jeg skulle ha prøvd å startet den gamle A6’n, men lar det være…
Livet får være mer A4 i dag, av flere grunner, men mest fordi jeg er en god pappa i dag.
Jeg er hjemme med han som fikk gips på i natt.

Rart det der.
Når mor gjør hverdagslige ting for sine barn, så er det bare slik det er.
Når fedre gjør det, så sier dama bak gardina:
“han er så flink med unga sine han!”

På Facebook mimrer to tidligere lovende gutter om dagen da de var.
Da Magnor UL var grønne i tøyet, og vi møttes i lysløypene i Eidskog på torsdagene.
..og vi så bare frostrøyk fra dampende skiløpere, og en og annen far som røkte en rullings Blå Strek, mens jakka til gutten i sporet hang over armen, ei diger stoppeklokke var i den andre digre nevan, og det tok en tretten minutter før løpet var over.
I dag tar det godt over tretten minutter å komme i gang.
Kakke skiskoa fri fra snø.
Avgjøre hvor lang frem eller bak skibindingene skal sitte på dagens føre.
Aktivere Garmin Fenix3, og lete seg frem til langrenn, og søke etter GPS signal, mens Endomondo og Strava settes i gang.
“Der ja” der var signalet at klokka på armen er klar.
Pulsen er 94, distanse 0, tid 23 sek,…
…og da du kommer hjem, kan du lese av hvor lang tid tåballen var i kontakt med bakken, før kneet returnerte….osv.
Ikke rart jeg likte t-skjorta jeg så i Oslo i høst:

“If I collapse, please pause my Strava” sto det på den.

Ja jeg er vel omtrent der.
..og mimrer videre med Jan Erik.

Jan-Erik Berger Godt skrevet igjen, fantastisk artig å lese det du skriver Nils Einar, håper vi kan ta en kaffeprat en gang og snakke litt om livet, langrenn, gamle dager på Eidskogen, den gangen vi ikke hadde så mye, men allikevel hadde alt.

Nils-Einar Stenmyren Får melde fra da jeg besøker min svoger der i traktene. Takk for orda.

Nils-Einar Stenmyren …dukket opp et minne, fra den gang et skilag i Glåmdalen var så redd unggutten Berger, at de fant opp en regel der og da, som gjorde at vi manglet en på stafettlaget. Som alle visste Magnor UL ville vunnet med deg på laget.

Jan-Erik Berger Ja det har skjedd mye rart opp gjennom tiden, mye fantastisk minner. Jeg har ryddet en del på Magnor i høst og funnet igjen 4 store vandrepokaler som jeg har tatt med meg og laget min egen premiehylle på Lillehammer. Det er fra Kurerloppet, Eidskogløpet, Nyfjell-løpet og Knattenløpet. Tenk deg, da var det 4 store turrenn bare i Eidskog kommune.

Nils-Einar Stenmyren Kurerloppet – der snakket far min tidlig om klimaendring “se bære på åssen starten på Kurerloppet fløtter sæ lenger å lenger nordover”
Eidskogløpet – der ankom Ola og jeg mål, for tidlig en gang på Magnor, så vi gikk videre…
Nyfjelløpet – over jordet ledet jeg med hundre meter. Over vegen var jeg blant de fem….og resten var om å komme seg i mål. Lærte meg aldri – den gang – å starte rolig.
Nå har jeg lært det så godt at jeg en gang i året, går svært rolig de første ni mila….

Artige tider. Godt miljø. ….og frivillighet fantes ikke….for det var bare slik at alle stilte opp og gjorde sitt uten at noen tenkte mer over akkurat det!

Jan-Erik Berger Og lønnen for det å stille opp var akkurat det å ha tilhørighet i et godt og trykt miljø der alle var viktige og alle tog vare på hverandre på tvers av generasjonene. Husker at vi hver høst når frosten hadde satt seg, brukte en treningslørdag på å rydde lysløypa og klargjøre for vinteren. Jeg kjenner ennå i dag følelsen av spenning og forventning på en god snøvinter, når frosten kommer og de første snøkrystallene daler ned.

Nils-Einar Stenmyren …og satt foran tv da værmeldinga på Dagsrevyen kom, og plastbrikkene på værkartet datt ned, og en ville se dem sette opp symbolet for snø….og da det ikke kom, hørte jeg trøstende fra’n far: “får slø åver tæll sværje. Dom har meir rett heråver!”.
Ja det var tider det.

Jan-Erik Berger Herlig. Det slår med at på slutten av året hvert år begynner jeg mer og mer å ta frem gamle minner og kose meg med det. Det er vel et tegn på at alderen har kommet opp i et anselig tall kanskje. Det er vel også et tegn på at jeg har hatt en godt oppvekst og er stolt av hvor jeg kommer fra.

Nils-Einar Stenmyren Akkurat det samme tror jeg.
Du vet, den gang gikk alt bare en veg, mot det bedre, og vi var med i tida. Trygt og godt. Etternavnet sa noe om hvilken grend du kom fra og hvem du var…

…og da minnene svever rundt i en, så er det bare å innrømme, at mens jeg aldri ble mer enn lovende, kom Jan Erik langt.
Skiene har tatt ham rundt i verden, lengre enn Leirsjøhytta, og Torpsætra.
Til andre skiløyper enn bak paviljongen på Skotterud, og til andre bygninger enn Samfunnshuset på Braskereidfoss.
Smøring tok ha lenger enn blå Swix, og Lilla Ex-elit (Tenker på det nå – er ikke rart en ikke ble fullgod skiløper Ex-elit er jo ikke for de som vil bli gode, er jo for dem som var Ex-elite….)

Som en kuriosa, så har jeg tatt vare på smurningskofferten hennes mor.
Ja det var hennes.  Hun valgte smurning og far gnudde ut.
I den boksen finnes det grafitt, Bratli, Østbye, og Håvalsen….og mye mer.
Til sommeren skal jeg blogge om innholdet!

#Magnor #UL #ski #Smøring #Berger #Jan #Erik #Lovende #løpere #Skiløpere #Langrenn #Swix #Bratli #Ex-elit #Østbye #lysløypa #mor #Far #jakke #Røyk

SÅ MYE Å GLEDE SEG OVER….

I dag kommer nyhetene med at jomfruene nå er så forsvunnet fra norsk territorium, at ordet “jomfruhinne” blir fjernet fra det norske språket.
Det må være godt for enkelte kongehus, hvis de tar etter, men negativt for legestanden.   Jeg mener å huske at fem uavhengige leger hver for seg gikk god for at Prinsesse Dianas jomfruhinne var intakt da hun giftet seg.   For oss her på berget var ikke det så rart.  Det var jo ikke henne Charles lå med!
Nå er det skjedekrans som gjelder.
Det høres mer ut som en diagnose fra Per Gjermunds sykkelverksted, og helt klart noe som ikke funket på min sykkel da jeg deltok i sykkel-Birken.
…og mens jeg spinner videre på tanken om kransen, så ser jeg for meg dagen etter, og påskriftene på kransene:
“Takk for alt”
“Siste hilsen og takk”
“Minnes med glede”
“Takk for gode stunder”
“Fra oss gutta på jobben” (#metoo)
og etter mange år:
“Den siste hvile”
…og “Hvil i fred”
(Nå gubben dør vil sikkert tanken hennes bli “Endelig fred”)

Vikingene var der først, men gjorde ikke så mye for det.
Spanjolene prøvde det, men klarte det ikke.
Engelskmennene prøvde seg også, men klarte det ikke.
Men vi nordmenn klarte det.
Vi har nå fjernet “Indianeren”.   
Hva skjer da med min barndomshelt Hjortefot?
Hvem er han nå?
Eller Sølvpilen, og Gule Hånd?
Hva med Pocahontas? 
Hva var hun?
Hvordan sto det til med hennes skjedekrans?
…uansett så lever SIUKS og APPASJE videre i våre minner i alle fall.

De fjernet samtidig “Idioten”.
Det er bra. 
Da kan mange ekteskap fortsettes, for da er ikke lenger den ene parten (Eller begge), idiot lenger.
…og mannen slipper å leve med ordtaktet “En kvinne glemmer aldri sin første”….
Nei dette er bra.

Programserien “Åndenes Makt” er heldige, for uansett hva de “åndeutdriverne” får til så kan ingen lenger kalle dem “åndssvake”, for det ordet er fjernet også.
Verre er det for Vassendgutane som ikke lenger kan si at det er “greit å være neger i Norge i dag”, for “Neger” er jo fjernet.
Hva skjer da med Farmen?
…og så bra at Reitgjerdet er nedlagt, for jammen friskmeldte de alle “sinnsyke” også!

…og tro det eller ei, men ei på Godmorgennorge ville også fjerne ballene våre.
Mot skulle ikke sammenlignes med noe mandig.

Vi lever farlig vi menn nå.
Ikke får vi ha baller lenger.
Gutter vil aldri bli noens første, og idioter får vi ikke være lenger.
Det er helt åndssvakt spør du meg.

PS:   Jeg gleder meg også til to dokumentarer fra TV2

Nr 2:  “Ruth Kasirye – Sjokket” – Hun ble behandlet for Malaria med et middel som var lovlig, og gitt av legen.
Nr 3:  “Alexander Legkov – Sjokket” – Han ble aldri tatt for noe, men allikevel utestengt.

#TV2 #Kasirye #Legkov #åndssvak #neger #Vassendgutane #Farmen #idiot #Ekteskap #jomfrue #Cahrles #Diana #lege #hinne #Skjedekrans #Sykkel #Birken #Reitgjerdet #Åndenes #Makt #TVN

EN SØNDAG I PERIODEN MELLOM LYS OG MØRKE

Jeg våkner så tidlig.
Unga sover borte, og i huset er det bare meg og henne,
…og Simba (en katt fra Magnor).
Noen vil kanskje spørre:  “Hvem er henne?” 
…før de over sin rykende kaffekopp, lager de rareste historier,
med det rareste innhold.
Har han ei på si?
….jeg trøster meg alltid i slike stunder, med at det noen tror, mener og sprer, oftest gror ut fra deres egen lengsel.
Nei da – kjedelig for alle unntatt meg – det er hustruen.

Jeg står opp tidlig og koser meg med programserien
“Når jeg styrte landet”
Du verden så interessant.
Se dem samtale sammen.   
Politikerne rundt det runde bord.
De er jo så ulike.
Se historien bak.
Se det i sammenheng.
..og få nytt syn på flere av dem.
På godt og vondt.

Etter frokost, får jeg henne med på ski.
Hun prøver å hoste seg fra det, men….det er som å hugge i stein,
for med minus fem på gradestokken (som ikke er en stokk lenger, men en app på en Android telefon), sol over tretoppa, og Skistars spor, så skal det mye til for å stanse meg.  Til og med stanse meg fra å få med henne.
Jeg skjuler selv min egen forkjølelse, mens jeg smører hennes ski, og med største varsomhet, henter hennes Triac staver.
“De er ikke smurt for trening, de er smurt for feste sier jeg”.
Hun nikker, og mens hun svelger siste matbiten, kommer det “Bra det”

Det er stille i bilen på veg opp.
Helt til hennes bror ringer.  
Han som er smittet av Landcruiser-syndromet.
Hun holder på samtalen så lenge, at jeg er alene da jeg forsiktig suser innover Ole G.
Skiene sitter godt i underlaget.
De glir ikke så verst heller.

Det er “en million unger” der på stadion.
Det virker i alle fall slik.
Gule vester.
Skiløpere på rundt en meters høyde.
De er brede som en traktor, der de skrever avsted på sine Fischer, Madshus, og Rossignol.
Det ser ikke pent ut ennå der de skøyter, men de har det moro.

“LYN”
Står det på de fleste.
…og i dag er det så trivelig.
For, for noen få år siden.  
Den gang.
Når disse Oslo-klubbene var på trening på ski i løypene innover mot Grønskaret, var rammen helt annerledes.
Da var disse senete trenerne sinte, skrek, og kommanderte, til disse ivrige barn, mens mødre sto i hver ende av de femhundre meterne som var forbeholdt dem og bare dem.
…og de hadde ikke toleranse i det hele tatt for oss lokale, som gikk på billige skimodeller, og var kledd som om vi kom rett fra elgjakt.

Jeg ble så forbannet inni meg så mange ganger den gang.
Jeg følte empati for så mange unge den gang.
Jeg skjønte de fleste ville forlate sporten den gang.

…og derfor var det så godt i dag.
Jeg tror ikke det var de samme trenerne.
De bare så slik ut – der de fortsatt var to meter lange og med en vekt på rundt 70 kilo,
Men nå smilte de, mens de sendte unga ut i skilek.
Variert skilek endog.
That’s the way to do it – tenkte jeg, og gled videre.
Ikke en trysling så jeg – tror jeg,
men motsola var sterk, så hvem vet.

Da jeg er på retur ut mot arenaen igjen, møter jeg henne.
Henne jeg er gift med.
Min første tanke er hashtag MI TU….
…for her så jeg ansiktet til ei som tydelig var påvirket til noe hun ikke ville.

Men det gledet meg at stilen hennes på ski sitter som før.
Frasparkene så nydelig timet.
Gliden på ene skia, før kraften fører kroppen over på den andre skia….
“fortsett du” tenkte jeg, i det jeg smilte til henne og bare fortsatte.
Og kanskje ønsket jeg hadde samme balansen som henne.

Jeg gikk en runde i lysløypa.
Snakket litt med de blide barn.
Avventet de skøytende små, og bare gledet meg med at dette var jammen morsommere å se, enn åpningsrenn fra Beitostølen.
Her var alle like.
Like gode.
Like blide…
Plutselig hører jeg ei stemme.
Ei sint ei.
En senet person fra noen år siden….
Har en av disse overlevd trenerskiftet?
“Bli kvitt ham også” tenker jeg, og vil ikke se ham.

mens på Beito, var Bjørgen dobbelt så god som alle de andre….
…og Northug var sjuk, mens Haagen falt…og de som ikke var der, ble nevnt mer enn Aurland fra Kjellmyra.
…og vel ute på ny runde på Ole G, møter jeg henne igjen.
Hun som hjertet mitt banker ekstra for, da jeg ser henne langs sporet, de siste hundre meterne inn mot mål i Mora.

Til slutt møter jeg enten Nissen, eller Hallgeir Murru-rønnes, på veg hemmatt ått stua frå ett eller anna skirenn i hovedstaden…
med Skjæraasens ord i mente:

Og videre, videre
tel je når den siste
go’låta på tur’n:
Grindknirken heme!

Så hvis det ikke lyste i stille grender i Oslo i helga,
så er det fordi de er i Trysil,
og går på ski.

I Jordet er det kjentfolk fra Raufoss på besøk, og fruen i følge sier i forbindelse med TV-sporten:  “Det dukker jo stadig opp nye gode norske skiløpere!”   

Og med bilder på hjernebrikka, fra Trysilknut Arena og tusenvis unger i fri utfoldelse på ski, så skjønner jeg hvorfor.

Jeg reiser hjem etter god middag hos svigerforeldre.
og hjemme venter “Reisen hjem”, hvor Levi Henriksen tar oss med til Granli.
Granli hvor jeg gikk skirenn, og løp Politimesterskap i terrengløp.
Granli hvor min navnebror bodde, og som førte til at jeg ble innkalt til rep i militæret da jeg var 13 år.
Granli som liksom er Gasastripa mellom Eidskog og Kongsvinger, eller som er i enden av bakken med den store svingen da du sykler rundt om Liermoen og Åbogen.  
Flott program Levi.
Digget sårlig da du ikke ville sitte på i japansk….

Så blir det Farmen.
Programmet som må være et utrolig genialt prosjekt for de som studerer mennesker og hvordan de påvirkes.
Her er det tydelig at når krybben er tom så bites hestene…(noe som også gjelder politikerne rundt det runde bord).
Mobbingen…
Geir som alle vil bli kvitt.
Tjuveriene, eller underslagene…
Luringene som koser seg på andres bekostning på markedet.
Who’s to blame?
Blodige hender.
Brukne ribben…

…og en yngste sønn, som ikke klarer å bevege armen etter onefoot-fall.
Men som bare blir bedre og bedre utover kvelden.
…og så kommer kveldens fineste og ofte vondeste øyeblikk.
Programmet “Vårt lille land” som tar frem de små historier i verden, men som for den enkelte er de største historiene.
I dag om politimannen som fikk ALS.
Bokstaver, som for meg står for All Lendighet Samtidig.

Innimellom dette er alle de små historiene i min hverdag.
Som du ikke får høre om.
De historiene som inneholder alt det andre.
Som du ville ha hørt om.

#Northug #ski #spor #hustru #sove #sønn #Levi #Henriksen #Who #Chevrolet #Geir #Farmen #Statsminister #program #Reise #Hjem #Ole #G #Arena #Lyn #ski #klubb #Simba #Magnor #Nissen #Hallgeir #Brenden #Muruåsen #Rønes #Als #Skjæraasen #knirken #grinda 

VÅRT LILLE LAND – EN LITEN HISTORIE…OM EN STOR SJEF

TV2 sitt miniprogram Vårt Lille Land er en koselig avslutning på en søndag foran TV.
De forteller så stille, de små historiene – de historiene som kryper inn i oss – de som griper oss følelsesmessig.

I går kveld så jeg historien om Trond.
Politimannen i beredskapstroppen, som sto overfor valget “skyte ham” / “roe ham ned”, og som endte opp med en klem.
Et glimt inn i en hverdag, hvor valget å måtte ta liv, må tas i brøkdelen av et sekund.

I lensmannsetaten er dette historier du finner mange av.
Kanskje ikke med våpen, men ved at noen med øks eller kniv er roet ned, og brakt til helsemessig hjelp.
Fleste ganger uten våpen, og andre ganger med en revolver på innerlomma.
Selv måtte jeg rykke ut til en episode hvor noen ble truet med kniv.
Da jeg kom dit tiltalte jeg ham med fornavn, og han svarte med mitt fornavn.
Jeg ba ham legge fra seg kniven så vi fikk snakke, og fem minutter etterpå satt vi i stua med hver vår kaffekopp.
Andre lensmannsbetjenter har sine….

Men for det første – Trond i historien innga så tillit.
Han viser hvor gode mennesker og dyktige ansatte, de er i politiet.
…og møtet mellom de to noen år senere ga frysninger av varme følelser.

Men for meg var det så mye mer.
Det var den lille historien inni den store.
Historien om en sjef.
En sjef som møtte på sjukehuset hos Trond.
Trond lå der med brukket rygg etter sykkelulykke.
En person med brukket rygg, med sitt virke i beredskapstroppen.
En tropp med så vanskelige fysiske opptaksprøver, at de fleste forsvinner før de ankommer.

Den sjefen møtte på sjukehuset, gikk bort til senga hans og sa:
“Du skal tilbake på jobb, enten du kommer deg på beina eller ikke.
Det er hodet ditt jeg trenger.”

Årets sjef spør du meg.
All honnør til Trond, kona, og sjefen Helge Mehus!
Virtuelt blomst sendt ut i luften!

#Tv2 #Mehus #Hammer #Trond #Helge #sykkel #politi #lensmannsbetjent #sjukehus #sykehus #helse #psykisk #kniv #øks #beredskapstroppen #Vårt #lille #land #historie 

SÅ ULIKE VI ER…

Så ulike vi er, eller kanskje enda bedre – så unike vi er.

Sitter på McDonalds i Charlottenberg, og ser meg rundt.  
Ser den single pappa, som er kledd i trendy Adidas-trøye med tallet tre på, side grå bukser og joggesko til å loffe i.  
Han har vært singel en stund, for magen tilsier at det har gått ei stund siden han ble forlatt, og hans matlyst forsvant.  Eller kanskje han har trøstespist.  
Han tar godt vare på sine to små barn.  Smilet viser rolig og tillitsfull tone mellom dem.  De koser seg.
Det er godt å se!
Jeg hadde rett.  Det kom aldri noen kjæreste til ham.  Garantert singel.

I midtgangen haster en sliten kar forbi.  
Han har hockeysveis, og tofarget hår.   Den lokale Limahl nærmer seg seksti ser det ut til.  Ansiktet bærer preg av at han bor for nærme grensa og har uendelig tilgang til Systembolagets billige pappvin.  Han er nok mer ute etter prosent trykket utenpå kartongen, enn hvordan bæra var det året i en eller annen vindal.  Tida gikk en eller annen gang i fra ham!

Ved disken står ei i hvit strikkegenser.  
Halsen å¨genseren er så vid at hennes nakne skulder tiltrekker seg oppmerksomhet.  
Håret er flettet opp, og festet godt inntil hodet bak, og da hun snur seg, er øyenbrynene frisert og farget.  
De er perfekte.  
Genseren er lang, og antagelig er hun på en måte lite informert om at rumpa, som hun antagelig synes er for bred, for menn anses nydelog velformet.

Så kommer det en gjeng mennesker som ser utenlandske ut, men som kanskje er både andre og tredje generasjon nordmenn.  
Uten å tenke over det, tar de andre en ekstra titt på handlevogna, og det lyser av fordommer, idet de trykker handveska nærmere kroppen.  

Tre hettegutter sitter bøyd over maten sin.  
De minner lite om noen fra vår ungdom.  
Disse chiller med boyza, snakker ikke om jenter en gang, og mens vi vokste opp med å se hvordan John Holmes gjorde ting, vokser disse opp med Prebz & Dennis….  ikke akkurat det samme kan en si. 
Men de er gode venner ser det ut til.

I midtgangen kommer en kortklippet mann brøytende med stinn handlevogn.  
Øl, vin, og sprit i så store mengder at det må være minst tjuefem av dem for å komme over grensa med lovlig kvote.  
Han er høylydt og viser ingen hensyn til de rundt seg, eller ser ut til å tenke over å unngå å kjøre på noen.  
“Fra Bærum” tenker jeg, og det slår meg at jeg også har fordommer.

Så kommer de tre “bolerne”.  Handlevogna har proteiner, propuds, 
Før sa vi at en veltrent rygg så ut som en V.  Her er det nesten en Y, men på grunn av at de grå joggebuksedraperte bena er så spredd i det de traver framover med bringa skutt opp mot himmelen, så blir kroppen mer en X.

En eldre stille mann triller forsiktig sin handlevogn.  I armkroken har han kona.
​Hun ser nok ikke like godt som før, og med sminken på halv tolv, og en eyeliner som har skåret ut og gir farge langt bakover, ser hun nesten litt forelsket ut.
Det slår meg at hun nok så ut som Kikki Danielsson for 40 år siden….og hun gjør det på en måte fortsatt.

Så kommer de på rekke og rad.  
Han i jaktdressen.  
Han med caps fra Biltema.  
Hun med for mye sminke.  
Hun pene.  
Han sjarmøren.  

De to unge som holder hverandres svette hender.  Han med ei kvise som blikkfang i dag.  Hun med ny bling. 
Begge nervøse om den andre er like interessert i seg som hun/han er.

Så paret som nok har feiret tretti år i lag.  Ikke like fokusert på hverandre i dag, som i 70-åra, da de danset kinn mot kinn til musikk fra Thorleifs.
Han ser på noen ungjenter mens han triller handlevogn med Tuborg sixpacks i, og hun på de gutta med for kort trøye og sixpacks under den.  

Bussjåføren.  
Dansemusikeren.  
Raggaren og blondina.  

Familien på sju, hvor pappahjertet er i ferd med å gå på en stans, i det den nest minste strøver avsted på egen hånd, den eldste er sur, og gutten på to griner, og han ser i vogna at bleieskift er på vei…mens mamma sjekker likes på sosiale medier, og savner veskehunden sin, som ikke kunne krysse grensa på grunn av en orm, som det er ulven som sprer…..  

Så kommer “baben” med kritt hvitt ansikt og sorte brede øyenbryn, og vipper så lange at piasavaen min ville blitt sjalu.  
Hun er enten tolv eller trettito….

Så blir det stille….

Systembolaget er stengt.

Jeg går ut og setter meg i bilen…og da ser jeg hvor lett det er å se hvilken som har den og den bilen.  

Den gamle gubben med hvitt hår, alene i en helt ny Landcruiser.  
Den gamle damen i en sølvgrå Corolla med stempel etter lyktestolpe både foran og bak.  
Unggutten i sin 740 med terninger hengende i speilet.  
Ungjenta i sin Renault Zoe,
….og det nyforelskede paret i førti-åra, i en stylet XC60 som er hans.  
Hun skal snart fortelle ham ar hun er gravid og at de nå trenger Caravelle for å få plass til hennes, hans, og snart deres…  
Han smiler lett hånlig til meg i min 99-modell A6.  Han vet ikke, hva hun ikke har sagt ennå, han he he…

Raggaren går til en sliten Impala og blondina setter strikk i håret og blir noen år yngre i det hun setter seg inn i passasjersetet. 
Hestehalen kler bilen.  
Han fra Bærum setter seg inn i sin Tesla, og han håper at tollkontrollen ikke blir lang…for det har han ikke strøm til.  

Jeg gløder A6-en og tenker at jeg nok har et A4 liv.
Ingen sitter på iakttar meg og lager noen blogg om meg!
Fire forsøk – ja det er derfor den heter Quattro (og at det alltid er minst fire feil samtidig) – og en sort sotdott som slynges ut i Thons verden, så kakler dieselen jevnt under panseret.
…og jeg setter nesa mot grensa og hjem.

#Audi #A6 #Tesla #dame #jente #blogg #sjarmør #venn #chille #Impala #Toyota #Corolla #Landcruiser #Limahl #XC60 #740 #Renault #Zoe #gubbe #Caravelle #Tuborg #McDonalds #Charlottenberg #Thon #Sminke #Eyeliner #John #Holmes #Prebx #Dennis #Adidas

HVOR ER ALLE GRUPPENE?

Jeg har blitt mer og mer svaksynt med årene.  Det begynte etter at min arbeidsgiver krevde at jeg skulle stå i giv akt og ta i mot en durabelig dose pepperspray.  Ikke bare en, men så mange, at ambulansen måtte komme og få meg til å se noe i det hele tatt.

Så syntes jeg at jeg så såpass bra at jeg kunne se et ord DOPING med et forbudssymbol over.  Men tok nok feil, for det ble ville protester og mange grupper som kjempet for de som ikke så.

Nå er jeg blitt så svaksynt at jeg ikke ser ei eneste gruppe som roper “urettferdig”, “hva driver de med”, “hvor er bevisene?”, etc.

Jeg sikter litt til Alexander Legkov og kompisen hans.  De er utestengt fta OL på livstid uten at de er tatt for doping.  Ja de er ikke tatt for noen ting.  De er bare administrativt utelukket.

Jeg undres hva som er forskjell på positiv prøve og ropene om urettferdighet, og ingen bevis i det hele tatt og utelukkelse?

Hvor er gruppene?

Gruppene som er så i mot dopingarbeidet og som kjemper for utøverne….

 

#doping #gruppe #legkov #ol #ski #langrenn #sport 

 

KLOKKEFLYTTING, TIDLIGSKI OG MEG

I helga flyttet vi klokka, og dermed endte sommertiden.
Det heter derimot ikke vintertid, for det vi har nå er vel mer normaltid.
Men helga en flytter klokka kan føre til så mangt.
En gang skulle Magnor UL ha langtur fra Leirsjøhytta,
Det var en typisk høstsøndag, duskregn fra oven, og gule glatte blad på bakken.
Jeg var for en gangs skyld ute i god tid, og satt der i den grønne VW Golfen med 75 hester.
Tiden gikk, og da det hadde gått en time, og ingen kom, dro jeg hjem.
Muligens endte min skikarriere i det å bli overlatt til ensomheten den gang.
Men da jeg kom hjem oppdaget jeg problemet – jeg hadde ikke stilt klokka.
Etter det har jeg vært nøye på det med å stille alle klokker.
Armåndsuret, VHS-spilleren, vegguret fra 1919, klokka på veggen over senga, i bilen, etc.
Men nå så er dette mer og mer automatisert.
PC justerer seg selv.  Garmin klokka likeså.  Mobilen er klar til bruk, og en føler seg heldig.

På søndag dro jeg således på min første skitur på Ole G.
Button for tillatelse til å bruke utmarka og skisporet satt på lua, og i fin nordavind i ryggen, følte jeg meg i form.
Da jeg snudde etter 2,5 km forsvant formen, da jeg fikk nordavinden midt i fleisen.
Da jeg gikk der att og fran, tenkte jeg å spøke litt med ordet og plakaten “Tidlig-Ski” med å snappe:
“Skistar har glemt å stille klokka – tidlig-ski klokka 13 liksom!”
Men jeg glemte det.

Som vanlig på søndager, så har Trine avtalt middag i Jordet, og jeg har fått beskjed at hun slutter klokka 1530 og middag er klokka 1600, og at verten (kjent fra revyen Halleluja) ikke blir blid hvis vi kommer for sent.  Så selv om det var en del jeg skulle ha fått unna før vinteren, så ferdig dusjet, sitter jeg i stua og ser at klokka allerede er 1515.    Jeg setter på meg ytterjakke og lue, og bestemmer meg for å sope vekk løvblader utenfor døra til Trine kommer.
Det er ikke lett å feie tørre løvblader i nordavind, men feier en med vinden så er det lettere – tror jeg.
Helt til løvbladene treffer veggen, og blir slynget oppover, mot vinden, og sirkler litt rundt, og legger seg foran døra igjen.
Men jeg har da noe tid….

Jeg gir opp løvbladene og iført ei god jakke og ei lue fra langrennsportens venner, setter jeg meg i stolen foran huset.
Jeg pusler litt rundt på telefonen og undres hvorfor hun som hadde det så bråttom, ikke kommer.
En ting er at en middag kan bli avlyst, men at hustruen ikke kommer hjem…
Ja har jo vært med på det før altså, men den gang var jeg heller ikke invitert til middag til daværende svigermor heller.
Hjertet begynner allikevel å banke.  Kan jo ha skjedd noe, og jeg sjekker tida på min Garmin.
Hæ?

1515?
Jeg så på vegguret i stua jeg ja….
Jeg har altså ventet ute i nordavinden i 45 minutter.
45 minutter som jeg kunne brukt til så mangt.
…og ett kvarter senere sto hun der.
Jeg ble ikke skilt denne gangen….

#Tidligski #ski #langrenn #sommertid #Magnor #UL #løv #blad #Langrennsportens #venner #Jakke #lue #middag #svigermor #Skistar