Hun kom hjem og fant ham der i godstolen.
Hans lepper var blå, og da hun kjente på håndleddet, var der ingen puls.
…og det er som de sier – den døde får med seg noen timer etter stillstand.
Han så hennes øyne.
Han så hennes tårer.
Han så det måtte være noe der allikevel.
Han klarte ikke bevege seg, men det gjorde godt å se det.
Han noterte seg i hjertet alt som skjedde.
Et hjerte som hadde stanset for godt over en time side.
Han erindret deres bagatellmessige krangel før hun dro med barna til nok en tilstelning, som han ikke ville være med på.
Han minnet det korte “ha det” og en ugjengjeldt “ha det”-kos.
Han minnet deres siste timer sammen.
Der han bebreidet hennes lange butikkbesøk,
og hun bebreidet at hun alltid var alene med ungas tilstelninger.
Han kjente det allerede da i hjertet,
men mer som en verbal motstand, enn et gryende problem..
Derfor fortsatte han med malerkosten.
Han hørte Waylon synge
“I’ve held it all inward,
God knows, I’ve tried
But it’s an awful awakening in a country boy’s life
To look in the mirror in total surprise
At the hair on my shoulders and the age in my eyes”
…og han skjønte det godt når setningen kom:
“Well I finally made forty, still wearing jeans”
Det var da han skjønte at han burde sette seg.
At han egentlig ikke hadde mer å gi.
Han tenkte tilbake på mye….
At han burde ha klemt henne godt da hun dro.
Tatt et skikkelig farvel.
Han så henne taste på telefonen,
og de visste begge at 113 var unødvendig.
På første ord hun sa, og tonen hun hadde, skjønte han at hun ringte sin mor.
“Han er død mamma”
…i det samme så han lyset.
Han svevde samtidig litt ovenfor seg selv.
Han så en av sine barn hente seg kveldsmat.
Han så en annen gå med en telefon i handa.
Han så en hustru sitte på gulvet…som strakte ut sine armer for å samle sine barn.
Hun hadde en telefon klemt mellom skulder og hode,
og armene tok i mot unga.
Jeg så hennes mann sitte i en stressless med en pointer i sin favn.
Hun kommanderer hunden ut av stolen.
Hodet hans faller i det samme fremover.
Lysets glød avtar.
Han skynder seg gjennom Børli’s dikt for å finne de rette ord.
Han finner dem ikke.
Han skyves mot utgangen.
Han får ikke gitt henne den gode setningen for å gå videre.
Han stresser.
Han holder igjen.
Han vil se datteren bli konfirmert.
Han vil se sønner bli foreldre.
Han vil så mye.
Alt annet enn…
Han vil ikke gå nå.
Han vil ikke….
…så forsvinner alt syn.
Det blir helt mørkt.
Det er ingen elgteig han vandrer rundt på.
Det er ingen myr under hans føtter.
Det er ingen asfalt som sliter på knea.
Han går på bomull.
…eller ingen ting.
Det føles så godt.
Han har det så godt.
Ingen smerter.
Ingen angst.
Ingen redsel.
Ingen tunge tanker.
Kroppen flyter.
Som en kjemisk mikstur av gode minner.
Årstidene er blitt ett.
Han kjenner det beste fra dem alle.
Sporene fra vinteren.
Gløden fra våren.
Varmen fra sommeren.
Fargen fra høsten.
…og plutselig sier noen:
“Hei”..
og han gjenkjenner en stemme han ikke har hørt på over 17 år….
Bonus:
NB: Her er et klipp fra en Waylon som sliter litt….Amanda
#død #lys #glød #sommer #høst #vinter #vår #Minner #dø #kjærlighet #bomull #asfalt #mikstur #Waylon #Amanda