NORGES NYE SUPERPAR

“Norges nye superpar”
ble det annonsert på TV2 her om dagen, og jeg tenkte:  
“Har Karsten Warholm blitt sammen med Heidi Weng?”
Det kunne jo blitt en utrolig sammenkobling, og fin flyt i både løypa og over hekken.
Tenk deg en skiløper med farten og innsatsen til Weng, og og fokuset til Waholm.
Ei som aldri stanser en runde for tidlig og aldri setter skidressen bak frem.

Men det var ikke dem.
Kanskje det var Hanne Sørvaag og Erik Poppe.
Tenk deg den storfilmen i fremtiden, med tonesatt av norsk flott musikk.
Kongens JA for eksempel, hvor det filmes at Kronprinsen får ja fra Harald om å gifte seg med sin sørlands-pige,
mens Hanne synger:  You’re like a melody

Men det var ikke dem heller.
Da må det jo være Åse Kleveland og Morten Harket.
Tenk deg en etterkommer av de to.
En som synger falsett med Harketts evne, men med Klevelands heshet.
Da blir det hunting high and low tenker jeg.

Men feil igjen.
Så jeg går tilbake til idretten og tenker på Ada Hegerberg og Ole Gunnar Solskjær.
Det kunne bli etterkommere som alene kunne føre Norge inn på fotballkartet igjen – uansett kjønn.
Her mikser vi jo erfaring med de-luxe teknikk, og ikke en gang to ganger svenske trenere kunne da klare å få det til å gå galt?

Men jeg feilet igjen.
Så da tenkte jeg at det måtte være et politisk par.
At Erna og Jonas hadde funnet hverandre.
Da kunne vi fått en Jonas med mere tyngde i diskusjonene, 
og ei Erna med litt mer penger i lomma.
Den etterkommeren kunne fort blitt president, og betalt sin egen kampanje til og med.

Men nei da – det var ikke dem heller.
…og da kom ei og sa at det er Petter og Vendela.
…og jeg kom til å tenke på en re-make av en stor slager,
nemlig “Living Next door to Alice” og ordene:
Who the fuck is….

 

#Warholm #Weng #Sørvaag #Poppe #Kongen #Erna #Jonas #Solskjær #Hegerberg #Kleveland #Harkett #Superpar

DEN FØRSTE SKOLEDAGEN

Sitter her i kveldingen og ser på nedleggelsen av St. Halvardshjemmet.
Et sjukehjem som fungerte så godt at både ansatte og beboere likte seg der.
Men i myndighetenes papirer sto det “uegnet” og da ble beboerne flyttet, og de ansatte overgitt….

Men hva har det med første skoledagen å gjøre da mon tro?
Vel egentlig ingenting, eller alt, på den annen side.
Uansett hva du eller de ansatte måtte føle, så er man alltid prisgitt idioten bak roret.

Da er det godt å vite at Trysil har brukt 60 millioner godt og vel på å bygge om skula.
…og ansatt en svenske som rektor.  
En rektor som oppriktig mener å ta vare på ansatte, foresatte og elever.
Ikke å forglemme at det var 314 elever som møtte til skolestart – “ny världsrekord for Innbygda skole” som rektor sa.

Tre av disse 314 var mine barn.  
Den yngste for første gang.
Han våknet tidlig i dag morges, og var ferdig påkledd før enn noen gang.
Skravla gikk mer enn noensinne.
Den nest yngste gikk rundt med en ryggsekk på seg, selv da han spiste frokost,
og den eldste i denne omgang, passet mer på hvordan hun tok seg ut.
Alle bar egentlig på en ting felles – de gledet seg til skolestart,
og det er noe av et kompliment for skolen.
…og ute i Nybergsund regnet det da vi dro mot Innbygda

Så sto vi der da.
På asfalt.  
Regnet ble utsatt fordi jeg sa “På første skoledag regner det IKKE”
Rundt meg sto det elever, foreldre, bonusforeldre, enkelte besteforeldre, og ikke minst ansatte i skoleverk, og ansatte i byggebransjen.
Jeg står der for femte gang – ja ikke for femte gang ved samme skole – men for femte gang som far.
Jeg ser på de andre foreldrene.  
Noen hippe.  Noen rike.  Noen fattige.  Noen helt vanlige.  Noen uvanlige.
Det rare er at man automatisk blir stående i den gruppen man hører hjemme.
…og jeg står vel alene føler jeg.
Men vi har en ting felles – vi vil alle det samme for våre.  
Det beste for våre.
Der ser jeg en annen far som er gråhåret….yess!

Ungene har nye klær for dagen ser det ut for.
De er spente.  
Noen er alvorlige.  Noen er blide.  Noen har ingen uttrykk i det hele tatt.
Noen gruer seg kanskje.  Noen er overivrige.  …og noen bare….

Rektor holder sin tale før han presenterer de ansatte.
En litt tidkrevende og rotete del av seansen.  
De burde stått i rekkefølge tenker jeg – jeg som sliter med å være der i det hele tatt.

Han presenterer nye elever.
Han gjør det raskt og på sin slentrende måte.
Han sier Ruben har sluttet.  
Kommer til å savne han i gata hjemme.

Så står det bare igjen de blideste.
De som er der for første gang.
Førsteklassingene.  
De som tripper.  
De som ifjor var eldst.
Livet kan være brutalt – for nå er de atter en gang yngst.
De slet seg gjennom avdelingene for å bli eldst, og brått er de tilbake til start.  
Akkurat som i Monopol.
Ja jeg vet litt om hvordan de har det.

De blir lest opp en og en.
Akkurat som etter et skirenn i gamle dager.
Men som i et skirenn i dag – uten logisk rekkefølge.
Noen jenter.  Noen gutter.
Noen på A noen på Å…og motsatt.
Noen går raskt frem.
Noen går avventende.
Noen trenger mors hand.
Noen løper frem.
Noen bare gjør det uten noe som helst.
..og inni meg hører jeg en eller annen amerikansk president si at følgende må inn i grunnloven:
“We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal”

Alle hilser på rektor.
Det blir litt høytid for mor og far, uansett om de står sammen som par, står sammen med sin nye, står alene, eller ikke.
Rektor skryter av hvor fine de er.
..og det er de.
…og alle med de samme rettigheter uansett.
Mens en fotograf svinser rundt for å ta bilder av alt som skjer.
Skrytebilder?
Journalistbilder?
Eller er han bare helt fotogal far?

Så får de lov å følge lærer inn på klasserom, mens foreldrene må avvente.
Vi skal samles i gymsal for info fra rektor, og må vente mens han henter en PC.

Noen minutter senere sitter vi der.
Rektor snur projektoren opp ned, for han vet nok ikke hvordan man snur bildet.
Det er liksom litt akademisk over det.  
Kunne hjulpet ham, men det passer seg ikke der og da.

…og igjen føler man seg trygg på vegne av sine barn.
Rektor har kontakt med oss alle, og tilkjennegir at “alle elver skal oppleve mestring”
…og Trysilelva mestrer det meste.
Men uansett skrivefeil, så vet jeg at han mener det.
At han vil ivareta alle våres barn, for at de skal lære mest mulig, best mulig.
Han nevner tilstedeværelsen av en journalist
…og jeg erindrer fotografen der ute,
da han sier vi må  innom Visma og trykke “samtykker” på om hvorvidt våre barn skal på offentlige bilder.

Deretter besøker vi klasserommet for vår førsteklassing.
For egen del, så er det litt rart å se at hun som startet i første klasse sammen med mitt eldste barn,
nå er mor til en førsteklassing i min yngstes klasse.
Ikke unikt.  Bare moro å registrere.

Jeg ser en velfungerende klasse.
Hører byggefirmaets bråk på utsiden.
Men det er allerede i innspurten, og det ser ikke ut som unga hører det i det hele tatt.
Jeg ser en erfaren kontaktlærer, eller hva det nå heter i dag.

Frøken het det på min tid, men det er vel i dag like forbudt som andre gode benevnelser vi hadde på sekstitallet.
Men jeg er trygg.  Min sønn er blid.  
Jeg ser hans pult, og ser at noen har gjort et grundig forarbeid forut for i dag.
På utsiden ser jeg fagarbeidere legge asfalt.  Lekeplassen tar form.
..og vi får info om uke en og uke to.  Torsdag på torsdag av.
Lekser til…lekser i alle fall.
Leksehjelp en time på en dag de ikke er på skolen.
Verdens beste ordning for å umuliggjøre leksehjelp for mange.
Ikke alle kan kjøre elever til skula på en fridag for en times hjelp.utpå dagen
Genialt politisk.   
Vi får beskjed om at vi kan klage hvis vi ikke er fornøyd,
og tenker tilbake til ei tid da et eple på frøkens pult kunne bety forskjellen på høgskole eller ikke.

Informasjonen fortsetter.
Mat må de ha.  Frukt skal de ha.
Pause redusert til minimum, men lengre…
..og så var det toalett da.
Ikke lett å være seks år og klare å få opp ei dør som ikke passer i karmen lenger.
Jeg trodde som unga, at den var låst, før jeg tok i litt hardere.
…og innenfor der er det ei skyvedør som er like utilpasset karmen, og en gutt spør meg:
“Går døra tungt?”
“Ja litt”
“Da henter jeg pappa”
…og han løper ut før han i det hele tatt prøver.  
Noen har visst tillit til det jeg sier fortsatt!!!
Men ikke bli sint på barnet ditt hvis det skjer “uhell”.
Send trusa til den ansvarlige for vedlikeholdet av døra.

…men nå er jeg nødt til å ta meg ut.
Jeg er utilpass som en tiger i bur.
Nødt til å ta meg hjem.

For å ta i mot en førsteklassing som om noen timer kommer med bussen.

#Skoledag #første #dag #skole #skule #barn #elev #elever #foreldre #pårørende #rektor #Innbygda #sjef #leder #alle

DNT-APP, MALTE STIER, OG ÅSSEN DU SLIPPER UNNA TUR…


Jeg har gleden av å nyte frivilliges arbeid.
Jeg kan vandre på stier, gamle som kråka.
Jeg kan bli friskere i fjelluft.
Jeg kan glede meg over utsikt så hypnotiserende….at jeg vet ikke om jeg er meg selv att.

Jeg tror det var takket være Knut Eggen at jeg fant appen “DNT Sjekk ut”.
Ja jeg har jo sett han at legger ut bilder og linker til stier.
Stort sett har han følge med flotte damer, og jeg skjønner at jeg må ut på tur.
Jeg ser ham ofte legge ut bilder av ei sprek dame med et malingspann i hand, og jeg ser ham annonsere med flotte turer.
Jeg tok en slik tur med ham en gang – til Skagsvola.
Da fikk jeg info om hva vi så, på vegen opp, og varm mat og drikke på toppen.
Men du skjønner – det er så deilig å ikke ha noen tidspunkter, ikke måtte noe, og bare gå…. eller trimme.
..og det får jeg som regel.

Men etter å ha funnet appen så blir alt helt annerledes.
Jeg finner ut at det finnes så mye mer enn Skagsvola, Lunkvassberget og Klanken.
Jeg leser om Tverrfjellet, Kvitvola og ikke minst Elgåhogna.

Ja det var mens jeg var på Blokkodden at jeg tilfeldigvis klikket innom “DNT-sjekk ut” i Engerdal.
…og der fant jeg at Engerdal har 67 topper over 1000 moh, og at Elgåhogna er på 1460 moh.
Jeg må dit.  Jeg bare må dit.
Etter litt masing, og en tur til Kvitvola i gråvær i går (hvor jeg ville ta en tur til og fikk nei fra både hustru og svoger),
våknet jeg kl 0450 i dag, og hørte vinden ule i Hylleråsen.
Jeg så på min hustru der hun lå og sov.  
Kanskje drømte hun om meg….men jeg så smilet hennes og tenkte:
“Nei det var nok ikke om meg!”

Trine har gått i mange år i skole hos de beste mht å finne plausible grunner til IKKE å gjennomføre en tur, 
og jeg vet hun er redd denne turen – hun tror den er for lang.
Jeg vurderer om jeg skal kle på meg og dra – mens det ennå er oppeholdsvær!
Men jeg vil jo dele opplevelsen med henne – det står at man kan se hele Femunds lengde fra toppen av Elgåhogna.
Så jeg lokker på pointeren og med henne i armkroken klarer jeg sove litt videre…
…da kan Trine smile i fred – tenker jeg.

Frokost på Haukås er noe for seg selv.
Ingveig bruker et par timer på å lage i stand en “enkel frokost”.
“Vi tar bare kokte egg i dag” sier ei…
mens den andre (svigermor) husker at jeg ba om eggerøre med gressløk i går, 
og det er det som er i panna.
“Skal vi hoppe over bacon i dag?”
“Ja men vi får steke noen rundstykker da”

Og da blir det både grove og fine.
“Skulle hatt noe spekemat, har jo det på Midtun”
“Ja men vi trenger ikke det, vi har jo spekepølse her”
“Ja men….ja det får klare seg da”.

Så kommer kaffekoppen før frokost, med en “knupp” til.
…og på bordet står det mat til 100….og jeg vet at jeg atter ei helg må plusse på to kilo…

Men så står Trine der etter frokost, med matpakka klar.
Jeg er ikke helt klar, men straks etter er ei dårlig pakka matpakke i sekken, og en Jämthund klar ved døra.
Vi hiver oss i Caravellen og da ingen flere vil være med, hiver vi oss nordover mot reinens rike.

“Skulle hatt med pointera til å dra meg”
“Du har da Mitra”
“Ja men ho drar da ikke”
“Ja men….pointere er farligere til å dra ned att da”
“Da er de slitne da. Skulle hatt de med for og fått hjelp oppover”.

Smilet fra i natt er borte.
Hun er spent.
Hun er usikker.
Ingen av oss vet hvor langt det er å gå.
Vi vet det stiger 700 m.
Ingen andre ble med, og det mener hun betyr “langt”

På veg mot Elgå ser vi de første reinsdyra.
Hun smiler.  Tar bilder. Vi er kanskje klare?
Dalset.  Var det ikke det appen nevnte?

“Her skal vi visst starte”.

Hun er alvorlig nå.
Stresser avsted mot skiltet og jeg vet hvorfor.
Hun skal se hvor langt det er.
Jeg ser fra bilen, at hun nesten skrenser i det hun svinger oppover mot fjellet ved skiltet.
Jeg blir langt etter… hun er langt der framme med Mitra.
Jeg har registrert at det er 6 km en veg – så det på skiltet i forbifarten.
Jeg har lastet Appen og ser vi er på rett sti.

Hun smiler fortsatt ikke da jeg tar henne igjen.
“Du går for fort” sier hun.
“Ja men jeg kommer ikke forbi deg så det må da være deg som går fort”
“Ja men….”

Så kommer vi inn i bjørkeriset.
Vi ser norsk natur på sitt beste.
Vi hører sildring.  Vi hører brusen…
Vi ser glassklart vann i bekken.
Vi ser små fosser, krokete bjørker, og vi ser utover.
Vi ser langt, allerede før to kilometer er passert.
Jeg ergrer meg over at jeg ikke har med “årntli” kamera.

På en brink står to reinsdyr og ser ned på oss.
Da de merker vi ser dem, forsvinner de som en fiende i en spenningsfilm.
“De er bak knausen der”
“Eller bak den”
“De må være bak den”

Men de var ingen steder.
Litt lenger opp kommer tre andre reinsdyr.
Mitra kjenner duften og blir ivrig.


Selv kjenner jeg følelsen av å være Gjest Baardsen.
Gjest på flukt fra lensmannen.
Jeg innbiller meg at det ser slik ut her som det gjorde på hans tid.
…og jeg ville ikke vært lensmannen som tok Gjest.
Jeg ville vært Gjest jeg….

“….Og kom vil I høre en Vise om Gjest
den er ikke laget af Lendsmand og Prest,
Og kan I nu vanke og gaa hvor I vil,
saa skal I nok høre at Gjest er på Spil, At Gjest, han er paa Spil.”…

Vi synger noen strofer og fortsetter oppover.
Utsikten blir slående, og fengende.
Jeg stanser opp, trekker pusten, og setter pris på “panorama”-funksjonen på mobilkameraet.

Det er sååå vakkert her.
…og fremfor oss er det nymalte røde streker på stener, som gjør det trygt å gå.
Trygt selv om tåka plutselig skulle sige på.  Vel så trygt det kan bli i alle fall.

Noen trenger en pust i bakken.
Mulig hun forbanner at jeg har konvertert en løshund til bandhund,
som etter mye iherdig trening – er opplært til ikke å dra!

Det blir brattere….det er høyere, det er snart 5,5 km…og bare en halv igjen.
…før vi når platået.  
Ja det er et platå der oppe.
Flere kvadratmeter stor…500 kvm kanskje….
Det er 360 grader fri sikt her.
Du ser hele verden.
Ja i alle fall den delen av verden du vil se.
Den delen av verden som fortsatt er trygg.

Den delen av verden der vi bor.
…og som bare tyskere og hollendere besøker.

Rart det der tenker jeg.
Tryslinga jobber knallhardt, og godt for å få turister til seg, og de er i ferd med å lykkes.
Engerdøla får besøk uansett de.
Til og med av oss.

Ved ei kasse med batterier, sitter to damer og spiser mat.
Vi setter oss i ly av røysa.   Det blåser litt her kan en si.
Mot Røros ser vi regn, og sekunder senere blir sol til regn.
Ho som er regnet som en saktmodig trysling og til og med en Bekkevold, 
er på bena raskere enn Usain Bolt løper 100 meter, og før jeg får sagt
“Nå regner det”
Ser jeg to rumper på veg ned mot stien…(Ho har jo med seg Mitra nemlig)

Jeg pakker sekken og setter etter,
På veg ned møter vi noen tsjekkere.
De spør om tida opp.
“About thirty minutes”
“Ok”

…og så labber de på i “nær-snø-regnet”, mens min hustru og Mitra løper nedover bergsiden,
raskere enn reinsdyra vi så på vegen opp.

På neste platå har alt roet seg.
Vinden har løyet – eller er vi bare lenger ned?
Regnet har sluttet…., og plutselig nyter vi synet av ni reinsdyr.
De stanser på trygg avstand og ser på oss og undres antagelig på om vi egentlig må være der.
De “beiner” på noen skritt, for å komme unna “armlengdens” avstand, og beiter videre.

Da vi kommer nedi bjørkeriset igjen foreslår jeg at vi burde bade.
…og jeg gjorde det i stedets flotteste foss.
…og for de som lurer, så badet jeg naken, bare iført løpetights, trøye, jakke, lue og sko.

På veg mot Elgå, har jeg verdens blideste hustru i bilen.
…hun mener sikkert at jeg er heldig som har henne, som får meg ut på slike turer….
På appen min står det “Elgåhogna besøkt” og jeg er fornøyd.

– årets flotteste tur!

Takk til de i DNT som gjør slike turer kjent, og tilgjengelige.

#Elgå #Hogna #Elgåhogna #topptur #tur #gå #Vandre #Gjest #Baardsen #1460 #moh #Haukås #Trine

WARHOLM BLE VERDENSMESTER, OG I DAG MESTRET JEG ALT


Hvordan har dagen din vært, spør facebook meg….og jeg setter meg ned i stolen og er stolt.
Stolt av at jeg i dag har vunnet en stor seier.  En seier større enn alt.
Jeg har fullført Vasaloppet, Birken både vinter og sommer, jeg har reddet liv, Jeg har ledet sikkerhet på en OL-arena, jeg har vært skadestedsleder, jeg har holdt foredrag om å lykkes,……og jeg har alt det jeg trenger.
Men dagen i dag er spesiell…   Ja jeg tror jeg har oppnådd minst samme glede som Karsten Warholm på en måte.

Så nå lurer du sikkert fælt.  Hva har han gjort nå?
…og du skjønner det sikkert ikke uansett, men for meg har jeg overvunnet alt i dag.
For jeg har nemlig reist på topptur med tre unger, og sett dem smile hele dagen.
De har kost seg.  De har fått drikke og mat.  De har fått “knupp” og de har fått kos.
De har foreslått selfies…

…og alt uten at Trine var med.
Ingen til å ordne sekken.
Ingen til å mase på unga.
Ingen til å…..
Bare jeg….

Da jeg kom hjem, hadde jeg alle unga med meg hjem.
Ja det var litt feil i hvem som var med.  
Fikk med ei jente jeg ikke er far til, og manglet en jeg er far til,….
men lell da gitt.   Så lenge jeg dro med tre, og kom hjem med tre….

En slik dag er det godt å høre på Levi synge:

“Dette gamle hjertet er en bil
full av mangler
godkjent under tvil
rådebank og ventiltikk
Er en sliten manns musikk
Dette gamle hjerte er en bil”

God søndag og god ny uke til dere alle.

#Lundkvassberget #Ulvsjøberget #Topptur #gå #Mestring #alt #Warholm #mester #Levi #Henriksen #Hjerte #Bil
 

SOMMERENS, OG BÅLETS SISTE GLØR

Alle hadde reist fra hytta
Mørket seg på og slukket gjenskinnet fra en blank Engersjø
..og jeg hørte nesten Ingemars ord:

“Det var stæmningsfullt ved bålets siste glør
Å Du star inn i værmen
Å du binte å førtælja
Du var tankefull
og pekte rett mot sør….”

Vi som satt att, satt rundt ei bålpanne.
Det ble stille….
Man kunne neste høre vannet slå mot ei sementbrygge der nede!
En brøt stillheten og sa:
“Dette var jammen trivelig – å sitte slik med venner og se inn bålpannas varme!”
…og vi tenkte kanskje alle samtidig:
“Hvorfor er det først da ferien er slutt at man oppdager at det enkle er det beste?”

Det slår meg at de fleste er nesten utslitt da ferien ender.
Alle skal gi unga de beste opplevelser, de beste dager, de beste kvelder…
..og ingen tenker på at det beste faktisk er å være sammen om det enkle og hverdagslige på en mer avslappet måte.
Det kjøres hit og dit.
Pengene flyr ut av henda på en som an aure i Trygvbekken som liten smågutt på Fjell.
Og før en vet ordet av det så, skal det stresses videre.
Gutten på fotball, jenta på håndball, gutten på friidrett, jenta på dans, gutten på gitarspilling…
og i mellom alt dette skal det væres mange timer på arbeid eller skole, og “kvalitetstid for den ene og den andre”.
Oppi dette finnes det atter barn som må dele seg mellom mor og far som er skilt, og med bonusforeldre som enten gjør så godt de kan, så lite de kan, så veldig de kan, eller ikke noe de kan!   Og går det “gæli” så sier man kanskje om den andre:
“det er noen som har satt kjepper i hue på dom”

Vi har “vøri” på Matrand, og hatt besøk av mange.
De fleste ser vi ikke da de er på besøk, for de er stadig på veg mellom Chattabay og huset med kvoter.
Kl 1900 er det sjanse for samvær….da var det bedre før – da gikk faren som regel i kjelleren og kom opp att med ei flaske blankt.
Kortreist alkohol het det kanskje den gang.

Selv vokste jeg opp med foreldre som aldri dro på ferie.
Men jeg fikk være med nabo-gutten og hans foreldre et par ganger.
Jeg fikk være med min søster en gang også.
…og syklet en gang til onkel på Kjellmyra og en gang til ei tante på Finnskogen.
Det var det…

Men vi som var att, vi møttes på Matrand.  
I krysset, på bana, eller ved elva….med ei meitestang i handa.
Du verden så godt vi hadde det.
Da vi kom hjem, var begge foreldre der.
De kranglet ikke.  Kysset heller ikke.
De var der.  De tok oss på fanget da vi trengte det.
Jaget oss ut for å leke da vi trengte det (Kanskje for at de skulle kysse?)
…og var været rett, dro far og jeg og fisket i en sjø på Fjellskogen eller på Lunderby-skog.
Da kom vi heimatt ved 22-tida, og det ble brødskive med gul Ha-På.
…og på kjøkkenet satt foreldra med besøk selv om det var sent.
Svein stanset med sin Mustang.
Krestian med sin lastebil.
Bjørg lånte litt sukker.
Einar kom med kontingent-boka for Arbeiderpartiet…
Ja det var alltid noen innom på kaffe.
De hadde tid til hverandre og andre…kvalitetstid hadde ingen hørt om.

Morran etter snakket min yngste i søvne, og rolig sa han:
“i dag må det væra mandan” og sov videre
Da skjønte jeg at sommeren var over jeg også!

Ha en fin uke.
Dagene kommer og går
akkurat like fort eller sakte
uansett hva du må eller ikke må.
…og nå har snart min gått også!